Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 03. okt. 2014 i alle områder
-
Gikk rundt Høvringen, et vann på Evjeheia. En tur på ca mila med innlagt overnatting. Flott vær på onsdagen. Tilløp til frost på natta og noe grått på morgenen. Litt vemodig å gå her, 50 år etter at jeg gikk rundt her første gang med min far. Stien rundt som før var bred og tydelig var nå mest grodd igjen, med høye grantrær midt i sporet. Folks turvaner og ferdsel er tydligvis i forandring. Melankolsk kveldsstund med sikt bort til hyttebyen og høstferie på østsiden: Disse vakre, klare og kjølige høstkveldene er umistelige: Tid for en stille kveldsstund med boka om Napoleon og Waterloo. I hyttevinduene på andre siden blinker det fra storskjermene. Hver sin lyst.6 poeng
-
https://turhistorie.blogspot.com/ Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren. Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark. Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00. En behagelig start på turen dette. Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne. Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig. Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på. Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det. Kjerrevegen vi fulgte. Himmelen åpner seg. Drittværet varte heldigvis ikke lenge. Så dukket denne karen opp. Så skulle Irrgasørreten lures. Ikke så mye å skryte av. Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere. Første elvekryssing på denne turen. Så var det Kathrine sin tur. Noen hadde glemt isborret sitt. Lunsj ved Doarrojohka. Så begynte oppstigningen. To telt tett i tett. Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri. Ekte Dividals røye Ikke like heldig med fangsten jeg. Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik. Ett stk. storrøye som kjemper for livet. Doarrojavri. Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk. Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da. Det var bratt å gå over Doarrovarri. Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell. Vi nærmer oss dagens mål. Her var det virkelig flott. Røya begynner å bli sliten, og klar for landing. Akkurat kiloen. Middag. Her skulle vi gå i morgen. Røye som har fått friheten tilbake. Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget. Dalen der Vuomajohka renner. Det gikk fint å krysse Vuomajohka. En liten pause før turen gikk videre. Teltet slått opp ved Vuomajavri. Lite fisk å få her. Kathrine nyter utsikten mot Anjavann. Anjavassdalen, vakkert. Teltet slått opp ved Anjavann. Nok en fin kveld. Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det. Det ble litt stigning på denne etappen også. Det ble en del stopp for å plukke blåbær. Vestenden av Anjavann. Snart fremme nå. Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her? Høye fjell og bratt rundt vannet. Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder. Flott utsikt. Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt . Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer. Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag. Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta. Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt? Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen. Noen som har en forklaring? Kan det være høyt kalkinnhold i vannet? Nesten oppe. Så dukket Strømskardvatnet opp. Det ble ikke fisk her heller. Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss. Tilbake for å hente speilrefleksen. Gaskashytta, som var låst. Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. Teltet slått opp ved fiskløyselva. Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt. Lunsj ved Koievasselva. Det var godt å se berlingoen igjen. Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på. Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor. Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves. En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt. https://turhistorie.blogspot.com/5 poeng
-
En overnatting i Maridalen fra onsdag til torsdag. Kom meg avgårde kl 17. Og etter bussturen labbet jeg i en time. Sekken, en Bergans Tuva 50L holdt akkurat med telt og liggeunderlag pakket utenpå. Leiren ble satt opp på et ikke ukjent sted. Lite folk å se på en onsdag, men det var jo meldt regn... Da leiren var etablert og maten inntatt skulle jeg fiske. Skikkelig mørkt! Men dessverre begynte det å blåse. Klarte å finne le i ei vik og lurte tre små ørreter. Men ble mest Frokosten idag var av det gode slaget: På veien hjem sikret jeg meg snaue 2,2 kg trakt kantareller. Og fire kantareller. Knalltur!5 poeng
-
De første turene i skog og fjell tok jeg med min far. Han hadde en kopp i lomma, og levde etter mottoet: Aldri kryss en bekk uten å drikke av den.4 poeng
-
Nedtur fordi dette ble en kort erstatning for min årlige tur fra Storlien. Ventet på nytt telt, skadet foten i mellomtiden, jada, jada. Nuvel, start fra splitter nye Tomter stasjon gjennom et boligfelt og så vei og sti til Gaupesteinen. Underveis fikk jeg mitt første møte med noen innpåslitne, skittengule fluer som ikke lot seg affisere av et håndslag, fløy dårlig, var nesten flate og... mistet vingene? Regner med at dette var den berømmelige hjortelusflua, som jeg døper om til hjorteflatlusflua. Flust av dem på vei til Ytre Enebakk, mindre jo lengre nord jeg kom, men om man ikke liker tanken på ekle fluer på jakt etter blooood, så sjekk alle kroppsområder med tett, kort hår, som f.eks bak ørene og i nakken. Ingenting tydet på at de fant blodet mitt appetitvekkende når de først hadde kommet seg i stilling. Møtte mye av en annen dyresort, men det blir som med fine fiskevann, det snakker man ikke om. Ikke akkurat kø. Av de tre møtene med folk kan nevnes han som hadde med seg en feltseng fra XXL. Den stakk ut med 40-50 cm på hver side av topplokket på sekken. Jeg vet ikke hva den veier, men han sa den var lett. Jeg nikket, smilte og sa den så fin ut. UD må gjerne ta kontakt om de har en ledig ambassade. Kom ned på Ytre Enebakk golfbane. Ut fra tidligere observasjoner av golfere, vil jeg hevde at de ser like ut uansett hvor de dytter på vognene sine. Senere studier ved Losby bekreftet teorien. Kort istestopp på Shell. Ikke mye fristende vann på den tilbakelagte strekningen, varmt var det og det var jo greit å teste en av disse flaskene som folk skryter så av. Litt trasking gjennom boligfelt igjen. Elendig tilpasset for fotgjengere med svinger i alle retninger. Radig opp til Tjernsli. Her greide jeg på ett eller annet vis å overse et veikryss og kom til enden på den østre veien. Skulle vært på den vestre veien som går over i en sti. Ingen fare. Rett nok er skogen tett og skumringen på god vei, men 500 meter rett nord over stein og under greiner går fint. Her merker jeg faresignaler som burde ha fått meg til å gå kommando, men pytt, det går sikkert fint... (se nederst under "Testet utstyr" for de grusomme detaljene). Kom rett ned på snuplassen i enden av tømmerveien og der lå stien videre nordover. Klokken var åtte og her skulle jeg ha slått leir og spist middag; flatt som et stuegulv og klukking av vann. Den gang ei. Ikke langt til Sætertjerna som jeg av en eller annen grunn trodde var en bedre leirplass. Mulig at det er det, men i mørke og skog så jeg aldri noe tjern. Vått, mørkere og tettere skog. Frem med hodelykta. Rødt lys fungerte overraskende godt. Tross dårlig rekkevidde var det nok lys til å se hvor jeg satte føttene og nattsynet ble ikke ødelagt. Men farten må ha gått kraftig ned, for klokka nærmet seg raskt ni uten at jeg så snurten av tjern. Nede i en trang dal med mye myr virket det som om stien gikk oppover. Helt greit. Jeg regnet med at samme hvor denne stien gikk (ganske overbevist om at jeg var på villspor), så hadde jeg bedre sjanse på leirplass høyere opp enn nede i grøten i dalbunnen. Skrått oppover på grei sti med mye sleip stein... eller på et nesten uttørket bekkeleie som sluttet et godt stykke lengre opp. Da var klokken over ni. Fremfor å gå ned i mørke på glatt og løs stein fortsatt jeg oppover. Store trappetrinn, men på en av disse hyllene må det da være mulig å slå seg ned? Ikke før på toppen. Fant fort en fin plass og slo opp teltet. Den fine plassen viste seg å ha 2 cm jordsmonn inkludert lyng og mose. Pluggene fant feste i en og annen rot, men like greit at det var vindstille. Forbausende nok var bakken jevn og fin å ligge på, noe jeg sjelden greier å finne selv lenge før mørket senker seg. Månen kom med lys og skygger i teltduken. Et og annet fly passerte og litt unna gjødde en hund og middagen ble en liten kornbarre. Fornøyd med å ha gått med hodelykt, fått opp nytt telt og kommet meg under teppet uten ulykker. Ut å finne vann ville strekke flaksen for langt. Underholdningen i teltet var å bli kvitt hjortelusene som hadde slått seg ned i bakhodet mitt. Sjekket tilfeldigvis skjorta og under ventilen i ryggen kravlet fem av krekene. De lar seg kverke ved rulling mellom fingrene. Morgenen rant og teltet stod plutselig i en tydelig sti. Tja, hvis bikkja på Bjørnholt gjødde, så er jeg på topp 230 nordvest. Og ca 400 meter unna Vikstjernet. Jepp, stemte, det. Ti minutters gange, så stod jeg på enda en snuplass, denne med benk, bålplass og en fin bekk. Vikstjernet så jeg ingenting til, men hytta er nå der sammen med to stikryss. Tok merket sti/skiløype til Grusbakken... hvor jeg må ha krysset en vei uten å merke det, for mest som jeg ser rart på klokka dukker en tømmervei og en kraftlinje frem. Jaha... da kan det være... litt lengre ned i veien kommer en annen kraftlinje og jeg er dermed rett nord for Andersrudåsen. Ikke helt hvor jeg hadde tenkt å være, men nå har jeg i alle fall vei frem til Raudsjø. Hvor det er en fisker, en jetskigjøk, en skoleklasse og en dugnad på DNT-hytta m/hyggelig fårehund. Kort pause før stien opp mot Dælisetra. Som jeg er på vei ned lia mot krysset ved Dælisetra og lurer på muggen som spiser soppen, så kommer en biolog på registrering av sopp i naturreservatet... noe som visstnok ikke har vært gjort før. Ja, ja, muggen hadde sin helt hverdagslige forklaring. Bare meg som ikke har vært på rett sted til rett tid. Videre går det slag i slag uten feilskjær. Her har jeg jo gått meg bort før. Tips: skaret mellom Tonekollen og Strusåsen er farbart om natten, men det hjelper å være to. Middag eller sen lunsj på svaberget i nordenden av Tonevannet. RT Chilli con carne blir bedre med en god dose pepper, men hva ER de grå bitene? Hakkete ullsåler? Isteflaska er et hyggelig bekjentskap. Lett å fylle og passe stor. Varmt nok i sola til at jeg lengter etter å gå videre i skyggen under trærne. I enden av veien ved Røyrivannskoia har Losby bruk satt opp en gapahuk (vel, beiset tømmerkoie med tre vegger, torvtak og bålrigg). Strake veien opp mot Losby. Fine hytter og hus langs vannet. Gikk raskt forbi områdets faste leirplass som var full av hundeslagsmål, gråtende unger og helårstelt. Svingte østover langs golfbanen og noterte at golfere ser like... vel, før jeg svingte opp til Djupdalen var det et par innbitte sykkelister og en ulykkelig jogger. Frydet meg over at ståket fra leirplassen dempet seg jo lengre opp i dalen jeg kom. Begynte å se etter leirplass, fast bestemt på ikke å rote rundt i mørket. Ikke plagsomt mye å finne før jeg kom til Djupedalshytta med stor, fin gressplen. Litt vel nært en hytte etter min smak, men ingen der, så teltet kom opp i stealthmode i øverste kanten av gressplenen. Lettere å sette opp teltet enn forrige natt, men det ble vått og kaldt utpå natta. Kjapp pakking i morgenduggen med risting av teltet og snuing av sokkene for å få hullene på oversiden. Brr. Grei skuring frem til Åmotdammen. Område med mye ferdesel. Intet problem å fylle dagskvoten av natursvinsøppel. Pause på solsiden av Åmotdammen med selskap av ekorn og ender. En og annen jogger kom også forbi. Gikk overraskende lett å finne veien ned til Lillestrøm stasjon. Rart hvordan minner strøymar på gamle trakter. Anbefaler Boulangerie Garçon som avslutning på en nordgående Østmarkatur. Testet utstyr: Zpacks Hexamid Solo plus. Egen rapport. Railriders Bone Flats skjorte (hvit). Skjønn i sola, varm nok på morgenkvisten med nedbrettede ermer. Meget behagelig stoff. Ikke det værste syntetiske stoffet når det gjelder lukt, men det kommer etter noen dager. Senere testing høyt til fjells i slutten av september bekrefter dette. Høy grad av vindtetthet. Isteflaske. Svær åpning, lett å fylle, slank og fin i en lomme på sekken. Smaker ekstra godt ved første gangs bruk. Løpeshorts fra G-Sport. Idéen er fra Skurka og da jeg så dem på tilbud hos G-Sport tenkte jeg det kunne være artig å prøve. Tunge, men luft rundt beina på varme dager er fint og stoffet transporterer fuktighet som bare det. Det holdt i fire timer, men så gjorde de grove stingene midt i skrittet seg gjeldende (Design by Imbesils); ynkelig sårt på baksiden av en tynnhudet og følsom del av den mannelige anatomi. Jeg liker fortsatt idéen, men skal se etter shorts som er laget for og av folk som løper langt.3 poeng
-
17kg med tre liter vann betyr jo 14kg uten vannet. 14,5kg dersom du har vann i en halvlitersflaske mens du går, noe som kan være kjekt ettersom det ofte kan være et stykke mellom hvert vann/bekk. For en ferdig pakket sekk, inkludert mat, er jo det ganske bra. Og som de andre sier her: Vannet kan du droppe. Kanskje en rar eller litt skummel idé om man ikke er vant til å drikke vann fra naturen, men her til lands går det faktisk helt fint. Du trenger ikke langt utenfor byen heller. Selv i Oslomarka er det bare å helle nedpå. Og er du lenger ute i skogen, og spesielt hvis du er oppe i fjellet, så er nok vannet renere enn i springen hjemme. Ingenting slår fjellvann.2 poeng
-
2 poeng
-
2 poeng
-
Øvre Espedalsstølen - Rogaland - Link til turen på UT.no2 poeng
-
2 poeng
-
Har også hørt at det skal være bra isfiske der ja. Fisker helst med flue og da blir det litt vanskelig på isen1 poeng
-
Et godt råd mot høydeskrekk er å se seg tilbake ofte under oppstigningen for å venne seg til forandringen.1 poeng
-
Høydeskrekken fikk seg en ny lusing idag og jeg klarte å komme meg til toppen på Ulriken. For mange her er det sikker tikke stort, men jeg er stolt av meg selv! Været var en utfordring med så sterk vind at jeg nesten gikk ned på kne i de værste områdene, men det gikk nå allikevel!1 poeng
-
1 poeng
-
Og sånn ble det : http://www.fjellforum.no/gallery/image/3033-20141003-160332/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3034-20141003-162123/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3035-20141003-162139/ Funker veldig bra. Må bare lakke eller male det.1 poeng
-
Fikk alpinski til minsten i dag. K2 Indy Jr. med rockertupp! Passer utmerket til en to åring som skal ha ski i 3 sesonger! Begynn med rocker fra de er små!1 poeng
-
Sibir har jeg bare krysset med tog, men du er vel garantert følge av ganske mange mygg. Selv ville jeg nok ha holdt en knapp på Lomsdal-Visten blant forslagene over, kanskje fordi jeg har vært noen av de andre stedene (Svalbard er ikke å forakte, men jeg er litt nysgjerrig på nye steder). Lykke til med drømming og planlegging!1 poeng
-
Et flott område. Gikk Høvringen noen ganger på slutten av søttitallet. Har ikke vært der siden.1 poeng
-
Hvis du skal til Island om vinteren så må du nok regne med mye vind, men jeg ville ikke vert så redd for været hvis du skal dit om sommeren. Sommeren kan være veldig fin på Island og da jeg var der i 2011 så hadde vi kjempefint vær og vi så mange som var på sykkeltur og sannsynligvis med telt i tilhengeren. På Island er det veldig populært med slike små kombicamp tilhengere som du trekker etter bilen. Disse tåler nok mye mindre vind enn 63 mph. Jeg mener at det helt sikkert holder med et vanlig tre sesongers telt. Dette bildet er sikkert tatt ved Seljalandsfoss. Seljalandsfoss ligger sør på Island like ved den store hovedveien, men hvis du har tenkt deg bort fra vei og folk så er faktisk terrenget ganske kupert og det er ikke så vanskelig å finne brukbare teltplasser som ligger litt i le for vinden. http://www.transitionsabroad.com/publications/magazine/0801/hiking-in-south-iceland.shtml Hvis du googler tent og/eller camping i kombinasjon med Iceland så kan du se hva slags telt som blir brukt av turister i Island. (Islendingene foretrekker visst å si i Island, ikke på Island som jeg er vandt til.)1 poeng
-
Regner med du har kikka på Helsport Storsylen, men en tusning dyrere. http://www.xxl.no/villmark/telt-og-lavvo/telt/helsport-storsylen-x-trem-2+-rod-gul/p/1083016_1_style1 poeng
-
1 poeng
-
Jeg kan svare for vedkommende (@rotehodet). Nettstedet har vært offline en tid, og medlemmet har ikke vært aktiv på forumet på en stund. (Dette er en av grunnene til at vi som driver FF ønsker at ikke det kun linkes til egne nettsteder men at man også publiserer info. her hos oss)1 poeng
-
Sandungskollen er nydelig! Jeg har en cache der http://www.geocaching.com/geocache/GC2XPCF_sandungskollen-lt-39?guid=9eef98e0-fe83-40ec-955b-d5d0818dc131 Det går år og dag mellom hvert besøk. Må se å komme meg tilbake selv...1 poeng
-
Jeg har med årene lært meg å ha lave forventninger til ting jeg ikke kan kontrollere selv. Ja jeg bruker det vel som et generelt livsmotto egentlig. Det løser det meste har jeg funnet ut! Vil jeg på en ordentlig seriøs fisketur med fluestanga, reiser jeg alene eller med likesinnede. Det funker ikke med hverken unger, kjærester eller milslukern. Vil jeg springe på en topp, springer jeg alene eller med likesinnede. Vil jeg først og fremst ha med meg en god venn på tur, tar jeg alt på dens premisser, og har ingen ambisjoner ut over å komme meg ut og fyre et kaffebål. Så problemet til Dag her er vel ikke vennens tunge sekk, men enten: Erfaring og guts nok til å ta en bastant avgjørelse til fordel for ønsket turopplevelse. Altså si nei til turkompis (ganske vanskelig, men mulig). Eller å redusere ambisjonene for turen. (vanskelig det også)1 poeng
-
Den turen i Østmarka gikk vinterstid, men bortsett fra årstiden var det ikke mye som minte om vinter. Ellers har jeg vært på et par overnattingsturer i Nordmrakas bynære områder og en annen tur i Østmarka med tre cm snø. Så noen skikkelige vinterturer har det ennå ikke blitt. Han jeg sykler med snakker om å krysse Hardangervidda på vintern, men her er jeg uenig da vi ikke har erfaringen som skal til. Isåfall må vi sykle mye mer på vintern. Ellers er sjansen stor for at det blir tur til vintern gjennom Nordmarka i skiløypene. Ute i løssnøen er det ingen vits å bevege seg. På fjellet går det fint å sykle om skaren eller snøen er hard.1 poeng
-
Jeg fikk vonde knær før. Går ca. 7 mil i uka, både i marka hjemme og på fjellet. Har aldri trappet ned på gåinga- kun byttet til sko med mer demping. Både i hverdagen og på fjelltur. Det er viktig å passe på knærne selv når man ikke er på fjellet.1 poeng
-
Sliter også med knærene pga yrket (tømrer). Og gikk til innkjøp av gåstaver og ikke angra ett sekund. Bruker dei både oppover og nedover og merker det hjelper masse. Og fuen har også fått staver som blir flittigt brukt. Annbefalt staver til familie og venner og fått en del gode tilbakemellinger.Så kan JAAAAAAAA til gåstaver1 poeng
-
Helt enig med bruk av gåstaver.. har i alle år vært plaga med vonde knær spesielt ved nedstigning/ bratte bakker.. bruker nå gåstaver og er ikke plaga i det hele tatt med knærne. Har sikkert noe med at jeg i tillegg til gåstaver har redusert kroppsvekten med over 20 kilo det siste året1 poeng
-
Ikke undervurder gåstaver (avlaster knær og ankler), dette er noe alle burde benytte uavhengi av alder. Får du vedvarende smerter etter turene, burde du kontakte lege for undersøkelse.1 poeng
-
Empati er en fin bil. Trist hvis man må gå med 80literssekken på seg til enhver tid ute i naturen i frykt for at den skal bli stjelt når man går seg en tur vekk fra teltet.1 poeng
-
1 poeng
-
Vi var på tur denne helga. Det var vannvittig mye folk som gikk Besseggen på lørdag. Var visst 1500 som ble fraktet i båt den dagen i tillegg til de som gikk videre eller kom dagen før... Vi gikk som planlagt fra Gjendesheim. For at det ikke skulle bli for hektisk med Bukkelægret på søndag og båt kl 16 fra Gjendebu ville vi komme lengst mulig lørdag. Vi vurderte å legges oss omtrent ved bekken der stien svinger bratt ned mot Memurubu, men fant ut av vi orket enda litt. Dermed passerte vi Memurubu og tok den første tøffe stigningen mot Bukkelægret før vi fant le og fantastisk utsikt i en dump på toppen.1 poeng
-
1 poeng
-
Lauvdalsbrea (1597 moh) fra to ulike vinkler. Er noen luftige partier på toppen der.1 poeng
-
1 poeng
-
Utsikt over deler av Ålsfjella samt Hallingskarvet 1933 moh. Til høyre i bilde kan man se Urevassnuten og Blåbergi. Tatt fra Kyrhovda.1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00