Vinnerliste

Måtte bare dele denne vakre videoen.

"Øyet som aldri sover" - Endelig skarp høstluft og fine dager venter.

Ikke i dag, men lørdag: Fullførte årets høstjakt i Oslomarka, dvs de femti kjentmannspostene. En regelmessig galskap som bryter løs annenhver høst og varer i noen uker Jeg får visst ikke lagt inn bilde her fra nettbrettet, men noen bilder kan sees på http://www.skiforeningen.no/cgi/newimgshow.cgi?search=1&adv=1&hh=00&min=00&imgcat_id=&imgsubcat_id=&person_id=116&imgtype_id=&area_id=&poi_id=&dd=30&mm=08&yyyy=2014&dd_before=&mm_before=&yyyy_before=1900&imgcattype_id=&isearch=&sort=bydate_desc&max=&icons=1&q=S%F8k

Etter en kanotur fra Kjærringsjøen sommern 2011 var det igjen dags for en tur opp i Femundsmarka. Denne gangen skulle turen skje til fots etter følgende rute: Storvika - Røvolltjønna - Øvre Roasten - Grislehåen - Krokåthåen - Haugen gård. Med på turen ble bikkja mi Rakel, ei Siberian jente på 13 år, en kompis ved navn Geir og bikkja hans Varga, også en Siberian som er 7 år. Bildene fra turen ble desverre ikke som jeg hadde håpet på forhånd. Jeg drev og pakket sekken og veide til og fra om jeg skulle dra med speilreflekskamera. Men det ble GoPro og et kompaktkamera istedet. Startvekt var jo 26 kilo sekk så det holdt egentlig. Viste seg å være et dumt valg. Kompaktkamera tar greie bilder men ikke uten strøm. Det ene batteriet har nok kortsluttet så det var helt dødt. Det andre var det bittelitt strøm på men 2 bilder senere var det tomt. Så da ble det kun bilder med GoPro og mobilkamera istedet. Dag 1 Det har blitt 17. juli og klart for tur. Lengre kjøreturer er kjedelig men når man har noe godt i vente så gikk det overraskende greit. Etter et par korte stopp fra Oslo og matpause i Engerdal så ankom vi Jonasvollen. Det ble et kort opphold der på omtrent 20 minutter før vi steg ombord i taxibåten og satte kurs for Storvika. Lest litt turrapporter på nett og funnet ut at det var enklest å gå fra Storvika kontra Haugen. Turen over gikk i ca 30 knop og tok ca 20 min. Deretter var det i land å spenne på sekker og kløv å komme seg oppover lia. Vi kom dog ikke så veldig langt før det ble en pause. En solid regnbyge kom oppover Femund så vi spente opp en tarp og satte oss til å vente der til den hadde passert. Egentlig ganske lettgått terreng oppover, ikke noe særlig blokkmark slik det er mange steder i området. Tok vel ca en time å gå opp til det første av Røvolltjønna. Da vi kom opp ble det en liten 5 minutter, vi fikk og kjapt selskap av et par stk som lurte på hvordan VM finalen i fotball hadde gått. De hadde vært på tur en ukes tid allerede. Padlet fra Kjærringsjøen over Rogen og opp via Bredåsjøen og Lasjøen før de hadde båret kanoer over til øvre deler av Grøtåa og fortsatt nedover elva til Krokåthåen hvor de hadde camp. Nå var de ute på en fiskedagstur til Røvolltjønna. En sporty dagstur for å fiske litt, er jo ikke 5 min å gå. Vi gikk videre langs Røvolltjønna og fant ut vi skulle prøve camp ved Abbortjønna eller Skogtjønna. Det så litt vanskelig ut med ved så langt. Det ble camp ved Skogtjønna, der begynner det så smått å bli litt flere trær igjen. En fin plass og med en liten ekspedisjon fant vi en del ved til kveldsbålet. Begge hadde med litt luksus i form av 2 pils hver. Den første smakte fortreffelig i kveldsola etter ca 2 timer vandring. Litt torden som var ute og gikk men det holdt seg på svensk side heldigvis. Kvelden ble egentlig stille og rolig med litt fiske. Utelling var ikke den store men vi fikk da lurte 2 røyer på 200gr og 300gr på land. Var skeptisk til fisket egentlig siden det var varmt i vannet så alt var egentlig bonus. Dag 2 Litt vind på morgenen og variabelt skydekke. Etter en god frokost ble det litt fiske uten reslultat før det var pakking av telt og sekker, eneste vi lot stå var tarp for sikkerhets skyld. Det viste seg lurt da det begynte regne like etter. Det varte ca 2 timer så lunsj ble inntatt under tarpen. Selv om være ikke var det beste var ikke omgivelse for lunsjen noe å klage på. Vi kom omsider avgårde fra Skogtjønna og satte kursen mot Øvre Roasten. Det så ikke så langt ut på kartet men her ble plutselig terrenget helt annerledes enn det vi hadde gått på fjellet. Langt mer stein som måtte forseres på denne etappen. Det bedret seg litt når vi nærmet oss Roasten men da skulle myggen komme på besøk i større mengder. Var vel det stedet på turen det var klart verst. Det ble en pause ved buene ved Roasten og vi slo av en prat med folk som holdt til der. Ene karen hadde vært der inne 27 sommere på rad. Fiske hadde dog vært dårlig synes de så langt. Litt den tanken vi hadde hatt før start å turen også. Det var varmt og hadde vært det en stund så vi hadde minst tro på Røa men vi måtte jo gi det et forsøk. Det bar videre langs Roasten og opp mot Grislehåen med en kort pause til ved oppsynshytta der. Måtte nemlig ta en liten ompakking av kløven til Rakel da hun fant på å ramle ned fra den ene brua der Grøtåa kommer inn i Grislehåen. Var heldig mer vannavstøtende enn jeg trodde den kløven så minimalt med fukt hadde kommet inn. Etter dette tok jeg kløven i handa når vi gikk disse bruene. Hun gikk fint der det var 3 stokker men slei litt med kløv når det var 2 stokker. Ved Grislehåen hadde vi ikke planlagt noen leirplass så vi fikk lete å se hva vi fant. Vi endte opp rett ved der Røa renner inn i Grislehåen. En helt fin plass, de forrige "eierene" av plassen hadde også lagt igjen litt ved til oss. Med en liten spasertur opp langs Røa så hadde vi plenty med ved til kvelden og morgenen etter. Geir ville teste fluestang litt her i strømmen. Lykkerusen var stor et par sekunder før en fisk av god størrelse kom seg løs igjen med dertil ord som hverken egner seg for barn eller på trykk. Litt forsøk på sluk og deivende meite men ingen sulten fisk som meldte seg til middag. Den siste av de 2 pilsene som var med smakte godt i kveldsola her. Kvelden var som de fleste kvelder i marka, et godt bål, mat, en kokekaffe med en liten skvett brunvatten til. En ting jeg tenkte på underveis er noen som sa man kan ta kanoen med fra Storvika over fjellet og til Roasten. Skal være enklere enn å dra den opp Røa. Etter å ha gått denne distansen var hvertfall ikke min tanke at å ta med kano over her. En packraft hadde nok vært fin men ikke kano. Selv om jeg tåler bære litt så vil jeg nok kalle det unødvendig slit, hvertfall fra Skogtjønna og ned til Roasten der det var nok stein. Men smak og behag så klart. Mistenker at de gangene jeg skal ha med kano i området blir det start på Kjærringsjøen. Dag 3 Våkner ganske tidlig til nydelig vær. Teltene stod litt inn i skogen så vi slapp den verste morgensola på duken, gjorde temp i teltet behagelig. Bålet ble tent og frokost og kaffe inntatt. Litt soling og et par forsøk til på å lure opp en fisk så var det på tide å bryte leir. Dagens mål var Krokåthåen, vel den korteste etappen vi skulle gå i løpet av turen. Veldig varmt å gå denne dagen så det ble noen pauser for sikkerthets skyld. Huskyer og tropevarme er ikke den beste kombinasjonen så vi passet på at de fikk vann jevnlig der stien sneiet innom Grøtåa på vei oppover. Etterhvert ser vi Krokåthåen og ser om vi kan se en camp i nærhet av utløpet men ikke noe å se så langt. Men langt skulle vi ikke gå, ca 5-6 minutter så ser vi en liten kolle mellom myra og Korkåthåen. Joda der fant vi en super camp, den vi kalte for Cowboycampen. Stedet ga litt assosiasjoner til slik steder man har sett på westernfilmer. En camp på en liten høyde med store steinblokker rundt. Har tydlig vært folk på plassen før. Det var en stor bålplass og det var stablet en stor flat stein oppå mange andre som bord. Et par andre stablinger fungerte som stoler. Noen meter å gå ned til Krokethåen men en vanntett pakkpose ordnet innlagt vann i leiren. På tide å teste fisket i Krokethåen, hørt om mye fisk der men ikke så stor. Dette viste seg å stemme bra. Geir hadde vel flua ute i vannet ca 2 sek før første fisken satt. Den likte også mark som jeg fisket med så det ble kjapt 5-6 stk. En av de stakk en mink av med, greit at bikkjene ikke fikk øye på den ellers hadde det blitt jakt og mas. Krokåthåen var et supert sted og dette var også den varmeste dagen vi hadde på turen. Ulempen var at den kleggen som kalles blinding/flekkflue dukket opp. Var ikke store mengder av den men irriterende nok. Vi hadde spart en pakke bacon bl.a til å få litt variasjon i Real-kostholdet som det ble en del av ellers på turen. Litt bacon, litt ørret, litt potetmos gjorde susen. Satt faktisk i short og t-skjorte til 23 denne kvelden, før det måtte på en tynn ulltrøye. Sjelden kost i fjellet, slikt man husker en stund. Stillehet ble plutslig brutt av en gjeng folk som passerte på stien innenfor oss som pratet tysk sånn 23 tiden. Håpet så klart det ikke var sommerversjonen av Død Snø som var på fære. Det viste seg å være en gjeng speidere, de ruslet videre uten at vi hørte noe mer til de den kvelden. Dag 4 Våkner ganske tidlig denne morgenen. Sola fikk litt mer tak i teltet denne morgenen. Noe annet enn shorts og t-skjorte var ikke vits selv om klokka bare var 8 på morgenen. Frokost og kaffe på programmet og så tanke opp litt vann. Denne dagen skulle vi ut på den lengste etappen, fra Krokåthåen til Haugen Gård. Etter hva jeg skjønte av kart var det ca 11 km over fjellet. Opprinnelig var planen å campe siste natt på Røvolltjønna og gå tidlig til Haugen men Geir merket det litt i knærne så vi kjørte safe og gikk for siste camp ved Femunden. Heldigvis kom det litt mer skyer og svak når vi skulle gå så det ble ikke den intense solsteken på vei over. Første pause var Oasen. Nydelig sted med kjølig temperatur på vannet, deilig å drikke noe litt kjølig også. Var ellers badetemp på det meste av vann vi hadde drukket så langt. Tok med vann herfra i en pakkpose som jeg hang bak på sekken. Regnet ikke med flere vannkilder på veien over fjellet så greit å ha litt til bikkjene underveis. Med kun en kort pause på et par steiner ble neste "hovedpause" når vi hadde rundet toppen og kunne se Femunden. Her var det dekning på mobil igjen så greit med en kjapp telefon til de nærmeste å si at alt stod bra til. Hadde jo vært noen dager ute av sivilisasjonen da, ikke at jeg savnet det så veldig da. Turen over fjellet var egentlig ganske lettgått. Ikke mange stedene det var store stein så vi kom oss over litt kjappere enn planlagt. Rusler gjennom tunet på Haugen Gård og setter kurs ned mot brygga. Camp rett ved var opptatt av de speiderene som hadde passert oss kvelden før. Vi gikk utover til høyre og fant en camp på odden. Litt småmør i beina etter turen så det var godt å gå over til barbeint og Crocs. Mens vi slår opp teltene så ser vi at ferga kommer.....hmmm. er den seint ute. Neida det er søndag og den ligger lengre på Elgå. Ide......selger de pils ombord? Vel bare en måte å finne ut av det nemlig gå bort å spørre. Joda det gjorde de sa han med trossa. Men hun som solgte kunne ikke selge oss pils da vi ikke fikk ta de av båten. Sa hun kunne få igjen panten dagen etter når vi skulle ta ferga så antallet stemte men det gikk ikke. Strenger skjenkeregler her til lands ja. Resten av kvelden ble et kjapt bad i Femunden, en 400gr ørret, et godt bål og en middag. Siste kvelden ble det så klart Real for å virkelig meske seg, not. Så var det jo litt vin og cognac igjen. Best og ikke ta det ombord på ferga så det var så strengt der så vi fant ut det var best å drikke opp det vi hadde igjen:-) Vel veldig mye var et ikke men det ble jo en fin kveld ved en blikkstille Femund og fin solnedgang. Dag 5 Fremdeles strålende vær når jeg titter ut av teltet sånn 0730. Hadde satt teltet med åpning mot Femund så jeg fikk litt usikt fra teltet om morgenen. En rask frokost, kaffe og pakking så var det å gå til fergekaia. Greit å være litt tidlig ute. En del folk som skulle med så vi slo av en prat med litt forskjellig folk. Litt rart hvordan alle prater med alle slike steder. Fungerer liksom ikke like bra på bussen i Oslo Men det er jo noe av sjarmen med slike steder. Alle slår av en prat og alle hjelper andre ved behov. Ferge kom på rute og etter en vaffel og en kald brus så var vi tilbake på Jonasvollen. Resten av dagen ble jo bare kjøretur hjem til Oslo, den kjedeligste etappen på hele turen. Alt i alt en super tur med minimalt med regn og solide sommertemperatur. Ikke siste gangen jeg ferdes i disse trakter. Litt bilder og videoklipp fra turen.(Og hvordan kan jeg embede den inn i innlegget?)

Her legger jeg inn bildene som er sendt inn. Dovrefjell brenner Etter regn kommer sol Etter regnet Fast fisk i Øvre Dividal Nasjonalpark Fjellselfie Fløyelsmyk Kveldsbadende vannlilje Mannen og fjellet Brelett Mattyv tatt på fersken Mellom steinurene På jakt etter mat Frå Jakta, Hjørundfjorden På vei opp til Stetinden En flau vind over lavvocampen Et lite stykke Norge Farvesprakende solnedgang over Træna Fjellbekk Fottur i Eikesdalsfjella Måneskinn Sommerstillhet i fjord og fjell Sylmassivet i sommersol Turglede Julikveld i Vesterålen Rondvassbu

@FjellDude, mener du Briksdalsbreen? Hvis det er Briksdalsbreen, så er det jo en godt eksempel på hvorfor slike spørsmål kan være "problematiske". For Briksdalsbreen anno 2014 er veldig vanskelig å komme seg på, og kjem en fyrst så langt er det alt annet end enkelt breterreng - om en trur denne bre egner seg for "å utforske litt forsiktig" bør en nok søke assistanse fra erfarne folk. Poenget her er jo at det ikke er utstyr en trenger i fyrste omgang, det er kunnskap om breer og så hensiktsmessig bruk av utstyret - utstyr som brukes feil er potensielt livsfarlig, og utstyr en ikke vet åssen skal brukes gir falsk trygghet som igjen er potentielt livsfarlig... Briksdalsbreen anno 2013 fra dalen: www.glacier.nve.no/viewer/GPP/no/nve/GlacierPictureInfo/2316 Dere kan søke opp Briksdalsbreen på www.norgeibilder.no, sjå på breen... Husk bildene der er fra 2010, så breen er større end det den er i dag - dere kan jo sammenligne med NVE sint bilde i linken over fra 2013. Få en erfaren brenisse med dere på tur, da kan han/hun sikkert også finne en bre som egner seg bedre til en opplevelsestur for uerfarne. Ellers kan dere jo hyre en fjellførar til å ta hånd om sikkerheten (og stille med utstyr), og i samme slengen fortelle dere litt om breer og hvordan dere evt. kan komme i gang med brevandringen selv. (på 3 dager klare en erfaren veileder å gi en god innføring i brevandring i blåis, eksempelvis)

Jeg synes også at programmet var bra. Turen de gikk første dagen er nok ikke et område der folk ferdes uten grunn. De fleste som skal til Blåfjellenden fra den siden starter vel fra Frafjord / Eikeskog og går opp Fidjadalen. Området rundt Vallersknuten er ikke lett å orientere i og vi som bor her vest og har ferdes i disse heiene vet hvor fort været skifter og hvor små marginene er hvis man ikke er forberedt. Jeg var ikke med på denne leiteaksjonen hvor far og sønn forsvant, men både Per Arne og Egil fra Røde Kors Hjelpekorps som var med i programmet er gode venner av meg og jeg har hørt ganske mye om hvordan forholdene var da de var ute og lette. At det er trist når noen forsvinner i fjellet og med et slikt utfall kan også jeg skrive under på. Jeg har vert med på mange leiteaksjoner i disse heiene og kunne sikkert fortalt historier om tilfeller hvor det gikk bra, men det er ofte de som får et så tragisk utfall som denne man husker best. Det er en veldig god følelse når folk blir funnet i god behold, men de tilfeller hvor det gikk galt sitter ofte som en liten stein et sted inne i magen og den begynner ofte å vokse når disse tilfellene blir rippet opp i. Hvorfor forlater folk familie og jobb for å være med å lete etter fremmede mennesker som forsvinner enten i fjellet eller andre steder? Jo fordi de bryr seg. De bryr seg om hvordan andre mennesker har det. Det er visst det som heter empati. De aller fleste mennesker blir preget av det miljøet de vokser opp i og for meg ble det Røde Kors. Jeg vokste opp midt mellom to bedehus på vestlandet, men jeg kan dessverre ikke si at de av mine venner som vokste opp i miljøet på disse bedehusene har fått den samme holdningen til andre mennesker som jeg har fått. De er stort sett mest opptatt av seg og sine og sitt forhold til sin skaper. Jeg ser frem til neste program. Det blir spennende å se hva de finner på da.

Ikke fra i dag, men fra i sommer. Egentlig poster jeg bildet for å få svar på hvilke Jotunheimen-topper man kan skimte i det fjerne. Noen som kjenner igjen toppene og breen? Bildet er tatt fra Lauvdalsbrea i Ål, så dette er nordover. Kaaaan det kanskje være Knutsholstinden til venstre for breen der? Eller Uranostinden?

En liten tur på oslofjorden. Turen blev längre än planerat med ett par korsningar av större vattenytor. Det kan man göra nu på hösten. På sommaren är det livsfarligt med alla motorbåtar som framförs i hög fart med groggen i ena handen och GPSen i den andra. Observationer: - Fisk (torsk? Stor och fet var den i alla fall) - Fisk i stim - Fisk som hoppade (högt, 7-8 dm upp) - Sjöstjärnor - En typ av manet som jag inte sett förr, tydligen någon form av "lobemanet". - En massa fåglar av vilka skäggdopping kan räknas som mer speciella. Turt, skarv, eider, diverse gäss mm ser man ofta. Sannolikt var det också lom på fjorden, men svårt att säga på så långt håll. - F16 - C130 Som vanligt när jag är på tur så hade jag glömt något. Den här gången var det rödsprit till förvärmningen. Det löste sig genom att jag använde korken till tanken på Svea-köket som kopp för lite förvärmnings-bensin. Så jag fick mitt kaffe i alla fall.

https://turhistorie.blogspot.com/ Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren. Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark. Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00. En behagelig start på turen dette. Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne. Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig. Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på. Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det. Kjerrevegen vi fulgte. Himmelen åpner seg. Drittværet varte heldigvis ikke lenge. Så dukket denne karen opp. Så skulle Irrgasørreten lures. Ikke så mye å skryte av. Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere. Første elvekryssing på denne turen. Så var det Kathrine sin tur. Noen hadde glemt isborret sitt. Lunsj ved Doarrojohka. Så begynte oppstigningen. To telt tett i tett. Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri. Ekte Dividals røye Ikke like heldig med fangsten jeg. Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik. Ett stk. storrøye som kjemper for livet. Doarrojavri. Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk. Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da. Det var bratt å gå over Doarrovarri. Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell. Vi nærmer oss dagens mål. Her var det virkelig flott. Røya begynner å bli sliten, og klar for landing. Akkurat kiloen. Middag. Her skulle vi gå i morgen. Røye som har fått friheten tilbake. Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget. Dalen der Vuomajohka renner. Det gikk fint å krysse Vuomajohka. En liten pause før turen gikk videre. Teltet slått opp ved Vuomajavri. Lite fisk å få her. Kathrine nyter utsikten mot Anjavann. Anjavassdalen, vakkert. Teltet slått opp ved Anjavann. Nok en fin kveld. Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det. Det ble litt stigning på denne etappen også. Det ble en del stopp for å plukke blåbær. Vestenden av Anjavann. Snart fremme nå. Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her? Høye fjell og bratt rundt vannet. Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder. Flott utsikt. Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt . Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer. Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag. Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta. Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt? Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen. Noen som har en forklaring? Kan det være høyt kalkinnhold i vannet? Nesten oppe. Så dukket Strømskardvatnet opp. Det ble ikke fisk her heller. Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss. Tilbake for å hente speilrefleksen. Gaskashytta, som var låst. Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. Teltet slått opp ved fiskløyselva. Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt. Lunsj ved Koievasselva. Det var godt å se berlingoen igjen. Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på. Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor. Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves. En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt. https://turhistorie.blogspot.com/

Hovedpoenget med programmet var å gjøre noen som i utgangspunktet har en overdreven frykt for fjellet trygg på grunnleggende ferdigheter. Hvis man forventer noe i retningen "Monsen på villspor" så vil man fort bli skuffet.

@aleks : Mitt hotteste tips, fra venstre: Uranostind, Sagi, Langeskavltind, Mjøledalspiggen (?), Sjogholstind.

Jeg så hvor de var i Hunnedalen, man kunne jo se veien ikke langt fra der de ble satt av. Men hvis mann ikke har peiling på å bruke kart og kompass så kan det nok være vanskelig å finne frem om vinteren hvis man ikke er kjent. Men bare man klarer å orientere kartet så vet man retningen og da er det bare å begynne å gå. Da skal man gå mye i ring for ikke å treffe veien i Hunnedalen før eller siden.

@FjellDude : Jeg spurte i post 4 "Hvorfor spør du?" for å kunne svare på en bedre måte. Håper du tar deg tid til å utdype.

Det er synd dere komprimerer bildene såpass når dere legger de ut. Kan dere ikke bruke en ekstern nettside til å laste de opp (som feks imgur) for så å poste de her om ikke fjellforum tillater bilder over en viss størrelse? Ikke meningen å være pirkete (selv om jeg nå er nettopp det). Forresten mange flotte bidrag! Edit:

Jeg kan svare for vedkommende (@rotehodet). Nettstedet har vært offline en tid, og medlemmet har ikke vært aktiv på forumet på en stund. (Dette er en av grunnene til at vi som driver FF ønsker at ikke det kun linkes til egne nettsteder men at man også publiserer info. her hos oss)

Topptur gjennom Eidsvoll, Østre Toten, Hurdal, Nannestad, Lunner og Nittedal. Onsdag 24. - lørdag 27. sept Disse fire toppene ligger mer eller mindre på rekke. Derfor virket det logisk å ta alle på samme tur. Jeg regna med å bruke tre eller fire dager. I sekken hadde jeg sovepose, liggeunderlag, tremannsteltet, øks, primus, rikelig med mat, og refleksvest i tilfelle skyteglade elgjegere. Jeg ville også prøve å gå en langtur med langstøvler, for å se hvordan det fungerer. Kart: Jeg fikk en god start på onsdag da jeg gikk av bussen for tidlig, men rota meg opp på Skreikampen nordfra. Dette var før jeg "kom inn på kartet", så jeg måtte jukse litt og bruke Norgeskart-appen på mobilen. Det er nok fin utsikt en dag uten tåke, men den får jeg oppleve en annen gang. Etter å ha gått 17 km første dagen, men gjort unna en mindre del av ruta enn jeg hadde tenkt, skjønte jeg at det kom til å bli hardt å rekke denne turen på tre dager. Men jeg hadde noe jeg hadde lyst å rekke, så jeg satte meg mål om å være på Harestua innen kl. 12.00 på lørdag. Jeg ender ofte opp med å gå langt når jeg går alene uansett. Høsten er ei finfin tid, særlig når morgensola treffer det gule. Åsene her er kuttet i småbiter av skogsbilveier, så det ble en del km på disse, da var det godt å ha joggesko. På skogsbilveien er det heller ingen utfordring å gå om natta. Teltet mitt ble søkkvått etter regnvær første natta, men siden det var mørkt og stjerneklart de neste nettene la jeg bare meg i posen under ei gran. Jeg endte opp med å gå 31 km på torsdag. Fredagsetappen var nok det lengste jeg har gått i løpet av en dag, med 48 km etter 17 timers gange. Fem timers søvn før sjarmøretappen over Blekketjernshøgda og Paradiskollen til Harestua var hardt, men jeg var der en time før min egen tidsfrist. Dårlig planlagt selvutløserbilde Dette området har mange topper på 600-700 meter, hvor man kan se langt på klare dager. Jeg vil nok dra tilbake til noen av de områdene jeg hastet gjennom, for å kose meg. Forøvrig så jeg ikke en eneste elg disse dagene, noe jeg syntes var rart. Særlig Snellingen og Fjellsjøkampen var fint. Det jeg lærte: - Bestem deg på forhånd om du skal på kosetur eller ekstremtur, og pakk sekken deretter. Hvis jeg hadde visst at det skulle bli en sånn tur hadde jeg hvertfall sløyfet øks og tremannstelt. - Langstøvler funker helt greit, med gode ullsokker i. - Alltid ha kart - Det er slett ikke dumt å stå opp før sola - Kalde bønner er grei mat Jeg begynte å pusle med kommunetopper i vinter, og det er vanskelig å slutte. Nå har jeg bare fire topper igjen før jeg er ferdig med Akershus sine kommunetopper.

Enig! Vanvittig kult bilde Bildet til trondeimr altså.

Norge er et vakkert land

Det der er sikker en fobie du lider av @tronn. Start ikke med tur til Syria med en gang. Fjelltur i Danmark kan være en god start...

Eller så er bivy et alternativ og da har du beskyttelse fra vind og insekter selger en av mine: http://www.fjellforum.no/topic/33579-s-mountain-laurel-design-superlight-bivy/

Jeg og tre kompiser hadde tenkt oss en tur på Briksdalen, ikke for å drive hasardiøs klatring, men for å utforske litt forsiktig. Av den grunn ønsket jeg å vite hva vi trengte av utstyr, men etter å ha blitt slaktet her inne har vi valgt å legge planene på "is". Viste ikke at jeg måtte være professor for å kunne ferdes på en bre.

Vi har det ganske greit her egentlig. Og folk lurer på hvorfor jeg ikke reiser på fjelltur til utlandet?

Obs. gärna att http://www.huthyfs.com/ har bilder från ytterligare fem turer i Pyreneerna, 01, 05, 07, 09 och 12. Tacksammast, för en första tur åtminstone, är Östpyreneerna, t ex Carlit, Andorra och Haute Ariège (om snöläget tillåter).

Siden du ikke fikk se starten kan det vel hende at du ikke vet at de to damene som navigerte ikke visste forskjell på opp og ned på kartet fire dager før denne "testen"... Synes dette programmet var både rørende og bra. Selv jeg, gamle (tøffe?!) gubben, kjente tårene i øyekroken da hun besøkte stedet der faren og broren ble funnet omkommet....

Walle: du er vel den første til å karaktisere innledende spørsmål som dumt? Og samtidig insinuerer at de fleste svar også går under samme betegnelse.... Det i hvert fall jeg prøvde å formidle var at spørsmålet ble alt for generelt...

Ikke glem Geiranger. Såvidt jeg husker finnes det et steinutspring kalt Preikestolen mellom Homlong og Skageflå. Et raskt kikk på kartet bekrefter dette: http://kart.finn.no/?lng=7.14411&lat=62.11462&zoom=17&mapType=normap Bilder: http://www.amazon.com/Preikestolen-Prekestolen-Geiranger-Fjord-Norway/dp/images/B005PZDXM2 http://www.skrotnissen.no/index.php?act=viewProd&productId=123475

Bygland har også sin Prekestol. Ligger 4-5 kilometer ovenfor bygda på østsiden av dalen. I ei mektig røys. På Prekestolen stod vistnok Olav den Hellige og trua kristendomen på folket i distriktet. Etter sagnet då. Hadde ingen info om hvordan det var på baksiden av den før jeg kløv opp ura i ettermiddag. Men med bare gåstavene til utstyr viste det seg å være en umulig oppgave de siste 8 meterene. Får nok returnere snart med diverse snacks for denne steinen vil jeg ha. Ser ikke bort fra at det blir en førstebestigning for her var ikke antydning til merker i fjellet.. Ja en andrebestigning blir det vel etter han hellige Olav. Prekestolen i Bygland: Med 14 x optisk zoom: Fin røys å krabbe oppover i. Finpyntet av naturkrefter: Med ett tårnet Prekestolen seg opp: Baksiden var nok ikke så enkel, nei: Men det var nå en flott høstdag likevel. Eller muligens en sommerdag med neste 20 pluss ?

Nu hadde ikke jeg tenkt å bruke en masse tid på dette, men om trådstarter hadde hatt minimalt med viten om bre og breferd ville spørsmålet vert spesifisert litt mer (sannsynligvis hadde der ikke vert et spørsmål). Det som trådstarter etterspør finnes i min verden ikke, en enkel universell mal - slik er fjellet ikke. Vil en finne lister og mal for brevandring er Google et glimrende "diskusjonsforum", eller den omtalte "breboka" for den sags skyld. Trådstarter legger for øvrig ikke opp til diskusjon, men vil ha en list over gjenstander. Jeg har personlig gjennom mange års erfaring lært, at en må passe på når en gir "råd" til utenforstående/inkompetente - men det er vanskelig å vite i hvilket omfang folk har erfaring/kompetanse, særlig gjennom en computer skjerm. Derfor er jeg veldig konservativ når det kommer til slikt. Jeg assisterer gjerne kompetente folk med råd og veiledning, dersom de er i tvivl og ellers viser at de er reflekterende omkring det de driver med. Det opplever jeg ikke i denne tråd - dessverre FjellDude. "Hva treng jeg av utstyr til den og den rute eller tur", er et ganske vanlig spørsmål i jobben min. Like så vanlig er det å møte folk som er kommet ut i situasjoner hvor de ikke kommer seg videre, eller det som er verre, fordi de ikke hadde fått beskjed om å ha xx med - eller hadde alt av utstyr med, men ikke kunne bruke det. Der er ikke ett svar! I går var det ikke nødvendig med stegjern, men det er ikke det samme som at du ikke treng dem i dag. Der er ingen fasit men mange muligheter. Mulig dykking ikke krever samme refleksjoner og evalueringer av utstyr - jeg holder meg på land. Jeg er i øvrig personlig for doven, og gidder ikke utrede for et helt brekurs her på fora, for å kunne gi et utfyllende svar som tager høgde for alle eventualiteter - da anbefaler jeg heller å gå kurs og bli introdusert for tingene på en tryg måte, og på den måte danne seg den erfaring og opparbeide den kompetente og ferdigheter en må ha for å gjøre gode valg - her i bland utstyrsvalg. I dette tilfelle "hva treng jeg på bre" - ja det avhenger av årstiden, føret og forholdene, hvor mange er med på tur hvor erfarne er de og hvilke rutevalg har dere tenkt osv.? Et slikt spørsmål er for meg erfaringsmessig, lite gjennomtenkt, og viser minimal interesse fra trådstarter i å gjøre en innsats for å finne svaret (Google har et osean av lister og mal'er). Lite refleksjon omkring temaet. Da må det og vøre lov med at lettvint MEN brukbart og konstruktivt svar. Og der finnes dumme spørsmål uten reel tankevirksomhet bak, og det er lite konstruktivt i alle sammenhenger! Som liten var beskjeden alltid - "tenk deg om innen du spør", og det gjelder stadig. Og bare så det er sagt - krus er bra, men å lære fra truer med andre som har mer kunnskap og erfaring end en selv, er fult like bra.

Som enkelte er inne på her så er isbreer et veldig "dynamisk" landskap som forandrer seg mye og det kan ofte være vanskelig å skjønne at man har gått seg inn i en vanskelig situasjon før man faktisk står oppe i den. Isen kan se veldig fast og stabil ut uten at den nødvendigvis er det, glir man ut så får man fort større fart i enn hva man kanskje skulle tro (self-arrest på is behøver ikke å være verken lett eller særlig helsefremmende) og det kan være tilnærmet umulig å vite hva man egentlig står oppå. Å ta et kurs eller i det minste ta noen turer med en erfaren person er derfor det beste rådet man kan få. Man kan lese seg skakk på hvor sprekker oftest oppstår, hvor de svakeste snølagene ligger, plassering av sikringsmidler, osv, men det vil for en uerfaren person forsatt være veldig vanskelig å se når man er i et totalt ukjent landskap. Grunnen til at folk sier at man bør ta et kurs isteden for å ramse opp utstyr, er nok ikke fordi brekompetansen på forumet er dårligere nå enn før. Heller det motsatte, har man vært mye i fjellet så har man som regel vært oppe i en situasjon eller to som verken føltes eller var særlig greit, enten pga uflaks eller uvitenhet. Det meste kan læres greit på egenhånd, men jeg synes ikke fjellklatring og breferdsel er en av dem. Da kan det fort være et par langrennski eller en heldig plassert hylle som redder livet. Et grunnkurs i brevandring koster lite og er en kjempefin opplevelse. Vil man alikevel prøve seg selv så er det nok av informasjon på google om hva som brukes.

Eller kanskje de som sitt med kunnskap, vet hvor farlig der er, om folk reiser ut med bare brudstykker av det helheten - kanskje en del av de møter slike folk ukentlig fjellet... Jeg hadde kanskje heller snudd den. Ofte (fjellsport spm.) blir der spurt om D, E og F. Men hadde man kjent til A, B og C - som er det helt grunnleggende - så hadde en og vist om resten. Da er det vel bare naturlig og god service å gjøre oppmerksom på at A, B og C finnes, og hvordan denne første kunnskap kommer på plass (og da kjem D, E og F i samme slengen). Jeg synes generelt sett at der blir svart passende - passende til spørsmålet. Men når et spørsmål fremstår som lite reflektert og/eller lite gjennomtenkt, så blir svarene selvfølgelig i samme stil. Et fyllestgjørende spørsmål med en velbeskrevet problemstilling, gir gjerne ditto svar. Hadde tråden blitt innledet med "Jeg ser for meg å krysse XX og lure på hva folk vil anbefale av utstyr, med tanke på utfordringer rundt YY og ZZ." Så hadde jeg gjerne svart - sannsynligvis i en PM slikt at andre, under andre forhold ikke ureflektert tok beskrivelsen som et fasit. Her blir spurt: Hva er nødvendig utstyr for å ferdes på isbre? (Komplett liste)... Svaret er - akkurat passende med utstyr etter forholdene. For det avhenger av forholdene og en rekke andre faktorer. De andre faktorer er egentlig de viktigste, når det kommer til sikkerheten - og det er ikke nået der læres via internett, eller en bok for den sags skyld. Da går ein kurs eller tilegner seg tilsvarende erfaring via erfarne brefolk - og i samme slengen vil en da også finne ut hva av utstyr som trengs når.

Takk for en herlig og forholdsvis utfyllende respons @Ullsokk Blir litt OT but here it goes; Jeg er vanligvis av den oppfatningen av at det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar. At rådene og svarene ovenfor var velmennede, har jeg ingen grunn til å tvile på, det er heller evnen til å svare på det trådstarter faktisk spør om, som kritiseres / harseleres med. Det sagt så kan det jo for alt jeg vet hende at trådstarter fikk svaret sitt igjennom å lese "ta brekurs". Dette er jo ett diskusjonsforum, så i så måte skal man vel tåle at ting diskuteres. Men når det blir stilt konkrete spørsmål synes jeg det er greit å skille mellom snørr og bart og faktisk prøve å svare på spørsmålet som ble stilt. Jeg søker aktivt igjennom forumet etter informasjon når jeg lurer på noe, jeg bruker også i stor grad google og søker på engelsk der det er rom for dette, for å få flere synspunkter og ett bredere perspektiv. Direkte spørsmål har jeg vel bare stilt unntaksvis åpent her på forumet - Grunnen er bla at jeg ofte ser at når trådstarter sier at han er på jakt etter kunnskap/råd/erfaringer om A, B eller C - og spesifikt sier at D, E og F kan utelukkes, så tar det ikke lang tid før tråden er fylt med anbefalinger av D, E eller F. Og det ofte uten at de som kommer med disse anbefalingene har kunnskap om A, B eller C eller evner å sette anbefalingen av D, E eller F opp i kontekst mot A,B eller C. Noen kaller det diskusjon, jeg kaller det spam Tildels underholdene lesning er det ihvertfall i enkelte tilfeller. @Abnorm - takk for boktipset

" GAMMELDAGSE " smørefrie ski som bråker! That´s me! Bråker så mye at hørselvern er påkrevd i nedoverbakke! Mine blir brukt uansett føre og temperatur, og duger veldig bra til mine ca 2 skiturer i året Gå for de, jeg heier på deg!

@Martin Gjellestad har gjort meg oppmerksom på en bok jeg ikke hadde hørt om eller lest, og som jeg nok kommer til å lese. Forfatteren Jenny K. Blake skriver også dikt. Et av disse fortjener å bli gjenngitt på Fjellforum: «Please my dear Norwegians, care for the land in which you hike, for it's unique and beautiful & majestic, nowhere will you find any alike.» Har noen synspunkter på dette? Her er vi vel enige?

@Kåbbåi-kåre, aeropress var med på høsthenget.

Jeg har med årene lært meg å ha lave forventninger til ting jeg ikke kan kontrollere selv. Ja jeg bruker det vel som et generelt livsmotto egentlig. Det løser det meste har jeg funnet ut! Vil jeg på en ordentlig seriøs fisketur med fluestanga, reiser jeg alene eller med likesinnede. Det funker ikke med hverken unger, kjærester eller milslukern. Vil jeg springe på en topp, springer jeg alene eller med likesinnede. Vil jeg først og fremst ha med meg en god venn på tur, tar jeg alt på dens premisser, og har ingen ambisjoner ut over å komme meg ut og fyre et kaffebål. Så problemet til Dag her er vel ikke vennens tunge sekk, men enten: Erfaring og guts nok til å ta en bastant avgjørelse til fordel for ønsket turopplevelse. Altså si nei til turkompis (ganske vanskelig, men mulig). Eller å redusere ambisjonene for turen. (vanskelig det også)

Mantraet på tur i grupper eller med folk som har ulike føresetnader er for meg "at me alle skal være like slitne" i staden for "me skal alle yte det same". Og det fins ulike løysingar for å få dette til.

Høstferie ved sjøen i Østfold, på hytte som disponeres av jobben. Unga elsker dette stedet og jeg håper og tror det er fordi ferie her betyr turer i skog, mark og skjærgård hver eneste dag. Søndag var vi på Hjelmkollen, et gammelt fort med fin utsikt over grensa til Sverige. I går tilbrakte vi dagen på det nærmeste skjæret. Her fikk treåringen sin første fisk, det satte preg på dagen! I dag gikk vi et stykke av kyststien og tok en lengre pause ved Øketangen. Her gikk det ned ørten pannekaker og mange liter kakao

Synes det er litt spesielt å bli irritert på kompiser som ikke er like fjellvante som en selv.. Enig med den over her som sa at de 7 kiloene neppe hadde utgjort den store forskjellen. Det viktige er at turkompisen tydeligvis er langt mindre turvant. Da hadde han neppe tatt med seg vann(!)og annet unyttig. Han hadde trolig hatt en bedre sekk, og han hadde vært i form. En feilvurdering å ha ham som turkamerat på denne typen tur, men er det bare hans feil at matchen ble gal? Var det lagt opp til tyngre tur enn han egentlig var klar for? Ikke meningen å kritisere deg Dag G. -Bare å trekke diskusjonen i en litt annen retning enn bare lettpakking. I løpet av et langt turliv har vel de fleste vært i lignende situasjoner? (Sannsynligvis på begge sider..) Jeg har kompiser av alle typer. Noen må jeg lesse på flere kilo ekstra i sekken for at vi skal holde sånn noenlunde tritt. Med andre så er det jeg som må ta en mye større del av utstyret. Med noen blir jeg hengende etter som et slips, med andre så er det jeg som tråkker løype. Da må jeg passe på at jeg ikke drar på feil tur med feil folk..

Som de sier ovenfor, hvis du virkelig spør om dette så burde du holde deg langt unna Hadde du spurt om hva du trenger for å ta en tur ut på sjøen for å fiske litt, så ville jeg henvist deg til enten å ta båtførerprøven, eller kanske rådet deg til å toppe "heile drid'n" og tatt den helt ut med utdannelse for både skipper og maskinsjef bare for å være på den sikre siden... Det sagt, så vil jeg råde deg til å søke litt på forumet tilbake i tid. Jeg har drevet å søkt opp litt informasjon i forbindelse med toppturer, både med tanke på hvilket utstyr man trenger for sikring og hvordan det skal brukes. Av det jeg kan se av resultatene på søkene jeg har gjort, så virker det som det var en mye større kompetanse vedrørende sikring på toppturer og vandring på bre, tilstede på forumet tidligere - ca 2003-2008. Eller kanskje de bare var mer villig til å dele sin kunnskap med andre "før i tiden"? Jeg fant ihvertfall de eldre innleggene tildels mye mere konstruktive og informative enn hva som presenteres i nyere innlegg. At jeg tilegner meg noe kunnskap via nettet, betyr jo ikke at jeg kommer til å løpe innom nærmeste butikk å kjøpe kiler og tau, for så å løpe til nærmeste topp for å prøve å lage standplass eller rapelere ned en fjellside...... Edit; Rett opp noen skriveleifs.

Noen av gærningene i thru-hiking har en gjennomsnitshastighet på over 50km dagen på stier som Appalachian trail og Pacific Northwest Trail. Med litt trening og en god lydbok på øret så merker man jo såvidt distansene. I gamle dager var det vesentlig vanligere å gå veldig langt, enn det vi er vant med nå. Se i brosjyren om tømmerarbeidet i Femundsmarka. Der beskrives en kar hvor han bare må inn til Käringsjöen på bursdagsfest, og går 20km inn dit på kvelden før han returnerer på jobb som skoghugger om morgenen etterpå. Det er 40km + fest + arbeidsdagen. Kroppen vår er jo designet for å tilbakelegge distanser. http://discovermagazine.com/2006/may/tramps-like-us

Men bare muligens Jeg hadde 18-19 kg i min ULA ohm 2.0 når jeg gikk over rondeslottet med Henrik tidligere i sommer, og jeg tør ikke påstå at Osprey Aether 60 ville vært mer komfortabelt. Men så er det ikke dette det dreier seg om... TS: med denne turen som utgangspunkt må det jo bli lettere å møtes på midten neste gang. Jeg kan fortelle deg at det ikke er moro å henge etter på tur, og konstant være den som sliter. Med litt innspill og vennlige råd samt bedre samkjøring, så tror jeg neste tur kan ha noe mer for seg. Selvsagt, dersom dere begge er blitt gammel og sær, så blir ting ikke noe enklere Jeg har selv vært på tur med en gjeng lettpakkende Speedy Gonzaleser, og vanskelige prinsipielle tungpakkere. Selv finner jeg meg selv som dritten i midten, og trives best der.

"Vi mennesker gnager oss over kloden, som soldatmaur gjennom nevnte Amazonas." Husker godt den gangen jeg så et program på TV2 Globus som liten gutt som handlet om disse maurene, og hvordan de spiste seg gjennom enorme skogsområder. Skogbunnen ble helt bar og mange dyr og planter gikk med. Ganske utrolig at den livsformen med størst intelligens her på jorden følger den samme modellen over hele planeten. Samtidig er det veldig forståelig at det skjer, i et samfunn hvor lykke forstås gjennom aktiviteter, penger og ting. I streben etter å finne ro og glede leter vi rundt oss etter noe som kan gi oss følelsen av å være komplett. Men som Heyerdahl konkluderte med etter oppholdet på Fatuhiva; Paradis er ikke et geografisk sted, du finner det i deg selv. Det er det som Buddha, Jesus og Yogis har prøvd å formidle gjennom tusener av år, men som gjennom vår logiske tilnærming har blitt misforstått. Utrolig stor del av verdens befolkning forstår nå, på et intellektuelt nivå, at jorden vi lever på er under et enormt press. Men forandringer vil ikke komme før vi kjenner på og opplever at vi er naturen. Det er slik som det har blitt med helse, alle snakker om det som om det var et enormt stort problem. Men hvis du er i kontakt med deg selv, naturen, så burde helse være vår siste bekymring. Vi skal forske på alt mulig rart, og professorer skal uttale seg om det meste. Du trenger ikke lese en bok for å forstå hva som gjør deg godt, kroppen din vet best hva den trenger hvis du bare lytter til den. Slik er det også med naturen. Bare se på urfolk verden over som har levd i og med naturen gjennom generasjoner, de har en forståelse og respekt for økosystemet som vi sjeldent finner i det moderne samfunnet. Ved å distansere oss fra det vi er og kommer fra har vi skapt illusjonen om at naturen er noe annet enn oss, men vi er ikke to forskjellige enheter. Må vi virkelig få katastrofene på døra før ord blir til handling? Bare når vi forstår at vi er er naturen vil vi ta vare på den. Uten den, intet liv.

Må bare få sagt at det selvportrettet til trondeimr er noe av det råeste jeg har sett på lenge! Fytti fytti fytti for et bra bilde! Fotografi på aller øverste hylle. Tar gjerne en kopi i 1x1m!

Det skader ikke å gjøre en felles "utstyrssjekk" før man begynner å gå hvis man ser eller mistenker at kompisen har litt vel tung sekk. Er en mulighet til å hjelpe kompisen med å slanke sekken på en positiv måte.

En liten overnattingstur i Nordmarka. Gikk inn fra Hakadal til et vann med kompiser som sjelden eller aldri drar på slike turer, men jeg håper de ikke ble skremt vekk av mygg og hjortelusflua(minisatan). Det var i hvert fall vindstille og stjerneklar himmel, og det ble sent rundt bålet før vi tok kvelden. Lavvo til gutta midt i skævven: Jeg tok livet med ro i hengekøya

Nede igjen etter en stormfull helg i Etnefjellene med 30 elever

Topptur til Jøronnatten i Lifjell, Telemark. http://ut.no/tur/2.8965/ Startet nede i granskogen ved parkeringen ved Røytejuvbekken på ca 540moh, gikk derfra passe bratt oppover, etterhvert gjennom bjørkeskog og til slutt bare litt småkratt opp til et Langetjønn på 950moh. Utsikten og terrenget oppover er utrolig fint. Stien var uvanlig behagenlig å gå på for å være i så bratt terreng, og det var plenty med utsiktspunkter på veien opp. Fargene nå på høsten var fantastiske. Fra Langetjønn kan man se toppen og utsikten gjorde at vi tok oss en liten matpause. Blir sulten av å gå opp 400 høydemeter på en time! Stien tar en videre, relativt slakt langs fjellet noen kilometer før du står ved "foten" av fjellet og det går veldig bratt oppover en hundre høydemeter før det flatet ut litt opp mot toppen på 1276moh. Har tidligere vært på Øysteinnatten, Himinen, Slettefjell, Blåtjønnfjell og Røysdalsnuten, og alle sammen var synlige herfra. Også Gaustadtoppen, men hva annet er det å forvente? Tror jeg muligens så Skorvetoppen (Gøysen) også, men er ikke helt sikkert. Det blåste forresten bra på turen oppover, men det var først på toppen vinden virkelig tok. Tipper det var liten kuling på de mest utsatte stedene. Kjæresten hadde også kjøpt en termos (Thermos Light & Compact), som vi hadde med en liter med kakao i. Den var faktisk så varm, helt til siste slurk at du måtte la den kjøle seg ned litt i koppen for å unngå å brenne deg. Den levde definitivt opp til navnet og er sterkt anbefalt fra min side Før vi fikk startet turen røret jeg meg inn på en privat vei og ble stoppet av en vennlig jeger som stod klar med rifla og ventet på elgen. Etter litt forklaring fra han forstod jeg situasjonen, og at jeg var på villspor. En smule flau rygget vi bilen tilbake et lite stykke før vi fikk snudd. Sånn går det når man stoler på GPS-en, ikke sjekker veibeskrivelsen bra nok og ignorerer skiltet med "Bommen kan stenges uten varsel".

Tok en tur på Dovre (Knutshøa) i uværet idag, der var det sol men mye vind å noen snøbyger som blåste forby. Parkerte bilden på Kongsvold kl 06.00 Sola kom fram da jeg kom på toppen av Syndre Knutshøa Blåste friskt mens jeg prøvde å hoppe litt i sidevinden som slengte snø og is på kameraet! Vannet blåste oppåver Gressis Blåste godt som sagt, men det er vanskelig å fange den på bilder, så her er noen korte klipp fra Nørdre Knutshøa.

Sandungskollen og Kikuttoppen er ikke nevnt her ser det ut til. Begge er fine koller/utsiktspunkter, men Sandungskollen har den mest spektakulære og dramatiske utsikten. Begge toppene kan enklest nås fra blåstien som starter ved grusveien ved Fyllingen. På Kikuttoppen er det flere småtopper med utsikt mot sør, øst og nord; den mot nord er veldig fin med få trær som blokkerer. Enkelt og kort adkomst med umerket sti/tråkk fra blåstien.