Vinnerliste

Ein spontantur i Femundsmarka gjorde godt for kroppen. Dette til tross for at to sjuklingar, ein på antibiotika, ikkje akkurat tillet dei store sprella. Men ei natt under himmelen med bål, eit par netter på hytte, litt raudvin og lukta av nysnø oppe på Stor Svuku og Elgåhogna gjorde sitt til at både kropp og humør var betrakteleg betre ved turens ende enn ved start. Mange nye turønskjer kom sjølvsagt også til....

Dette er ikke jegere, dette er mennesker uten noen form for empati for andre levende vesner. Håper disse 8 menneskene dømes hardt. Frata dem retten til å jakte å bære våpen for minst 10 år. De bør heller ikke få lov til å eie hund. Hvis de lærer opp hunder til å drepe dyr er ikke veien lang for en hund til å ta livet av andre. Dette er ikke hundenes feil, kun eierne.

Som jeger (fugl) og hundeeier (strihåret vorsther) blir man naturlig nok opprørt når man ser det, og at folk skryter av det. Det er jo åpenbart at etisk sett har man tabbet seg ut. Men når det er sagt; hva mener man at de ansvarlige skulle gjort i en del av situasjonene? Minken i felle kunne man unngått, men terrierne er jo, sammen med dachs og andre, avlet opp for å gå inn i hi, det gjør de uten å nøle, og det er jo fordi man har avlet på de individene som mer eller mindre vettløst gikk inn i reve- og grevlinghi for å presse dyret ut til jegeren. (Det er ikke uten grunn at man ser på terrieren som en hissig hund, at noen forsøker å ha den som veskehund, med dertil manglende oppdragelse er jo også "interessant"). Hva skulle jegerne egentlig gjort når en støver og en terrier sitter fast i hver sin ende av en mink? Bikkjene kommer garantert ikke til å slippe på kommando, mulig det går an å gå fysisk til verks, men jeg ville ikke satt handa mi i nærheten av den kampen, siden verken terriere eller støvere er kjent for å være spesielt "snille". Man bør også stille spørsmål om hva som har skjedd før dette, har man vært i nærheten når minken ble gravd ut (husk at jakt foregår som regel med løs hund) eller har man kommet til når skaden alt var skjedd? Utover det, det er skammelig at de filmer det, og at de ser på det som tøft, når de har tabbet seg ut så fullstendig. Men det er ikke sikkert at de kunne gjort noe. Det de kunne gjort er å la være å filme det. Reven som sitter på svaberget kan man jo nesten synes synd på; forslag til hva man skal gjøre? Jakt på rev er lovlig, også med de hunderasene, i motsetning til rådyr hvor kravet er under 42 cm høyde. Hundene virrer rundt på nært hold, reven kommer ingen steder, man kan kanskje klare å trekke to av de vekk, men vi ser jo ikke terrenget bak hundene, ei heller hvor mange som er rundt. Skyte reven og risikere å ta en hund samtidig? Hvis noen tror de jakthundene der kommer til å gå vekk fra den frivillig er det kanskje på tide å innse at jakthunder er ikke noe kosedyr, de er temmelig tøffe på jakt, om de er aldri så snille hjemme. Hundeierne kan godt være i et dilemma - om hunden stoppes eller korrigeres for uønsket atferd når den har sporet opp et dyr, hva gjør du egentlig da, jo du forteller den at den ikke skal gjøre det, men hunden har jo kun gjort det den er avlet fram til, spore opp og finne dyret. Du kan således risikere å ødelegge hunden som jakthund om du går hardt til verks, og det må du om du skal løse opp i den situasjonen... Ser jo i rasebeskrivelsen på canis.no, at min kjære, snille, barnevennlige, strihårede vorsther omtales som notorisk kattedreper i rasebeskrivelsen, og må derfor holdes i bånd i områder med katter. Tenkt situasjon; hunden kommer seg løs på et eller annet vis (liten sannsynlighet for at det skal skje riktignok, kjetting, wirer og karabinkroker sjekkes jevnlig, men jeg kan jo alltids ramle og miste båndet), treffer en katt som ikke raskt nok kommer seg opp i et tre, katten rives i filler. Har jeg da opptrådt uetisk, har jeg vært uheldig, fortjener jeg straff for at hunden gjorde det den fant naturlig etter 100 års avl på nettopp jaktegenskapene? Nå ville jeg aldri i verden lagt ut en video eller skrytt av hunden for å ta en katt, men jeg er ikke enig i at jeg da plutselig ville vært uegnet til å ha hund om så hadde skjedd. (Å oppmuntre til det ville vært noe helt annet.) Når vi ser naturfilmer på tv får vi av og til se rovdyr som tar byttedyr, det er heller ikke vakkert, men da ville det vært uetisk for fotografen å gripe inn, fordi man da ville forbrutt seg mot naturens gang. Hundene gjør bare det de finner naturlig. Den minken har nok forøvrig sloss om levende bytte med artsfrender selv... Provoserer jeg for mye nå...

At en hund kan få tak i en mink eller fugl og filleriste den kan nok skje. Det er dens natur sum den har arvet fra forfaren sin, ulven. Men at noen filmer dette og legger det ut på nett med heiarop er bare sykt.

Det er jeg helt enig i, Larka. Villmark finner en nesten overalt. Har hatt mang en trasketur i skog og hei uten å ha sett spor etter hverken mennesker eller aktivitet. Derfor har jeg aldri heller hatt sansen for å reise til definerte villmarksområder, f.eks Femundsmarka osv. Der kan man førstens treffe horder. Men vi bør fortsatt være på vakt mot nedbygging, skogsveier, vindmøller og annen forsøpling.

https://turhistorie.blogspot.com/ Så var det Øvre Dividal nasjonalpark som stod for tur. Det hadde blitt 12. juli, og vi var klare for tur fire på Nordkalotten denne sommer. Vi forlot Finnmark, og satte kursen mot indre Troms. Det var Øvre Dividal nasjonalpark som skulle utforskes. Vi hadde hørt mange fiskeskrøner herfra, og ikke minst mye bra om det varierte landskapet, med furu og bjørkeskog, høgfjell, vann og myrer. Her var det ca 750 km2 med villmark å boltre seg i. Sekkene ble pakket for to uker, nå var det endelig vår tur å traske i denne nasjonalparken. Vi hadde hørt noen fiskeskrøner fra Dividalen. Etter en drøy biltur fra Kautokeino, stoppet vi for å betale bompenger på grusvegen i Frihetsli. Da Kathrine gikk ut for å betale, svermet det med klegg. Hun fikk fylt ut skjemaet, lagt konvolutten i postkassen, og spurtet inn igjen i bilen. Det hadde vært flott vær de siste ukene, og det var ikke noe unntak i dag. Solen stekte og det var kokende varmt, kanskje ikke så rart at kleggen trivdes da. Heldigvis kom vi forberedt. I Kautokeino hadde vi gått til innkjøp av myggmiddel som ble varmt anbefalt av de lokale der. Dette var sterke saker, og vi håpte på dette skulle være effektivt mot kleggen også. Vi ble enige om å være forsiktig med bruken, og ikke benytte oss av dette uten at det var helt krise. Slikt myggmiddel er nok fornuftig å bruke i moderate mengder. I Norge er det ikke lovlig å selge myggmiddel med DEET innhold over 20%, denne inneholdt 98%. Så kunne man lure på hvorfor den ble solgt på butikken i Kautokeino, de hadde kanskje unntak for loven der oppe. Forstålig nok. Litt luksus på campingen i Kautokeino. Etter en kjapp middag på parkeringsplassen, satte vi kursen mot Skaktardalen. Vi fulgte stien et stykke mot Skaktaråsen, før vi tok av østover langs Skatarjohka. Det gikk ikke fort, varmen var intens og det ble en slitsom etappe. Myggmiddelet gjorde jobben, både mygg og klegg holdt seg stort sett unna. Ut på kvelden fant vi en duganes leirplass og teltet ble slått opp. Det ble ikke lange etappen. Vi var begge sliten etter en lang dag. Vi var over tregrensen, og hadde en flott utsikt nedover dalen. Det var nesten ikke klegg her oppe, ikke noe å klage på det. Turens første kaffikopp ble drukket, og vi satt resten av kvelden å betraktet den flotte utsikten vi hadde. I morgen skulle turen fortsette oppover langs Skaktarjohka, da skulle haspelutstyret prøves for første gang i Dividalen. Var det rart vi gledet oss? Jeg liker ikke klegg. Synderen. Det var virkelig varmt denne dagen. Så var vi i nasjonalparken. Flott utsikt fra leiren. Myggjakka var med på denne turen også. Mygg? Her? Nei... Kan ikke klage på denne leirplassen. Skatarjohka var virkelig vakker, og etterhvert formet den flere store kulper og småvann. Her kalles det Jierttaluoppal, og det så fristende ut å prøve fiskelykken. Etter en marsj på ca fem korte km ble teltet ble slått opp. Det finnes vist kun røye her, og det skulle være mulighet å få fisk av god kvalitet. Vi fisket oss et par km oppover uten antydning til napp. Det var noen få vak å se, men det var kun småfisk. Alt av sluker og spinnere ble prøvd, men det ville seg ikke. Ut på kvelden stilnet vinden og det eksploderte med mygg, minst like mye som turen i Halkevarre. Men det gikk greit, vi hadde etterhvert blitt vant med å ha blodsugerne rundt oss. Det var bare å ta på et nytt lag med myggolje, og ignorere myggen etter beste evne. Siden det ikke ble fisk, stod ei finsk pastagryte på dagens meny. Den smakte mildt sagt ikke bra, og vi håpte på at det skulle bli fisk til middag om ikke lenge. Ingenting slår fersk ørret eller røye til middag, hvert fall ikke finsk pasta. Kathrine gjør seg klar for dagens etappe. Vi fulgte stien langs Skaktarjohka. I dag var det min tur å gå først. Der framme var dagens mål. Leirplassen. Viktig med en kopp kaffi før fisket kan begynne. Ett av mange småvann langs Skaktarjohka. Det så virkelig lovende ut her. En slukøret fisker. Ingen fisk på Kathrine heller. Dagens middag, den smakte dårlig. Det var virkelig flott i Skaktardalen. Neste dag gikk vi til Adojavri, eller Rundevannet som noen kaller det. Selv om forventningene var høye, ble det ikke fisk her heller. Frysetørket til middag. Da kvelden kom dukket månen opp, og det ble virkelig villmarksstemning. Summingen av myggen, månen som speilte seg på vannflaten og de mektige fjella rundt oss gjorde sterkt inntrykk. Dette var en helt annen natur her, enn områdene vi hadde besøkt tidligere i sommer. Det var bare å legge seg på liggeunderlaget med kaffikoppen i hånden, kikke på omgivelsene og bare la alle inntrykkene synke inn. Det gjorde absolutt ingenting at det ikke hadde blitt fast fisk så langt. Klar for avgang. Denne steinen ga litt skygge, det gjorde godt. Kathrine dypper capsen i bekken for å kjøle seg ned. Jierttaluoppal. Denne dagen gjorde det ingenting med en elvekryssing. Teltet slått opp ved Rundevannet. Det var sandstrand rundt store deler av dette vannet. En av mange kulper i Skaktarjohka. Kveldstemning. Så kom månen. Det gjør godt med en pause fra myggen. På dag fire av gikk vi til et vann som lå litt høyere opp på fjellet. Vi hadde fått et tips om at det kunne være verdt å ta turen hit, der skulle være mulighet for storfisk. Da teltet var slått opp kunne vi se at det stod en lavvo i andre enden vannet, og to små skikkelser som satt på utsiden. Dette var de første folka vi hadde sett siden turen startet. Før vi hadde fått montert fiskeutstyret kom det en skikkelig regnskur, det var bare å trekke inn. Da kom de to personene gående langs vannet, mot teltet vårt. Vi kunne se at det var oterfiskere. Jeg stakk hodet ut av teltet og slo av en prat. De fortalte ivrig om at her fantes det virkelig stor fisk, det hadde vist blitt tatt ørret på nesten fire kg. Men, den var vanskelig å få på sluk, det var oter som var tingen her. Da det verste regnværet ga seg var det vår tur å prøve fiskelykken. Vi fisket oss rundt nesten hele vannet, og sluker i all slags form og farger ble prøvd. Ikke et napp. Da vi tok en pause ved teltet, kom en av karene springende opp til teltet, og la fra seg en ørret på ca 300 gram. Spis denne dere, vi trenger ikke slik småfisk. Vi takket så mye, og fisken ble spist til middag. Men det var med bismak. Vi ville ha selvfanget middag, ikke en slik "sympatifisk". For all del, det var snilt av dem dette, men det fikk virkelig konkurranseinstinktet mitt til å våkne. Nå skulle vi få større fisken enn dem. Men da begynte det å regne igjen, det tordnet, og det vart et skikkelig drittvær. Storfisken fikk vente til i morgen. Vi tok lik så godt kvelden. Vi gikk høyere opp til et vann som skulle være bra. Finnes storfisken her? Nok en flott leirplass. Så kom regnet. Venter på opplett. "Sympatifisken" Neste dag var været bedre og jeg fisket meg rundt vannet enda en gang, fortsatt ikke napp. Det ble nok en frysetørket til middag, etterfulgt av et par timer med boklesing. Da klokken var ca 20.00 tok jeg noen nye kast, ikke langt fra teltet. Da smalt den på, jeg kjente fort at dette var fin fisk. Fisken ble kjørt rolig og forsiktig, denne skulle på land. Etter noen nervepirrende minutter kunne ørreten endelig håves. Etter et par kakk i hodet ble den veid, akkurat 1 kg. Jeg speidet bort dit lavvoen til de to karene skulle stå, den var borte gitt. Typisk, de hadde gått før jeg fikk mulighet til å skryte av storfisken. Jeg fikk klare meg med å skryte litt til Kathrine, helt greit det også. Det var mygg her også gitt. Det fungerte bra med myggspiral for å holde myggen unna forteltet. Turens første fisk, akkurat 1 kg. Litt spesiell farge, noen som vet hvorfor? Vi bestemte oss for å gå mot Ravdojavri, men først ville vi ha ei natt med et lite, men fristende vann som lå beleilig på ruten mot Ravdo. Det regnet en del i dag, og vi ble rimelig våt etter hvert. Det gjorde godt å komme frem, og kunne ta en en varm kopp kaffi inne i teltet. Vi unnet oss til og med en liten sjokoladebit. Da regnet ga seg kikket vi ut av teltet, det kokte på vannet. Vak på vak. Her fikk vi fisk i massevis. Røyer på ca 300 gram ble dratt på land ved jevne mellomrom. Rød i kjøttet og flott kvalitet. Nok en fiskemiddag, herlig. Søvnen tok oss fort denne kvelden, proppfull mage av stekt røye har den effekten. Nå gledet vi oss til å jakte fisken i Ravdojavri, det var ikke lange etappen dit. Kathrine leder veg. Ei rype som kom spaserende foran oss. Vått. Det skulle bli godt å få tørket seg litt i teltet. Myggen var glad i luen min Kaffe og sjokoladekos i teltet. Helt greit å sitte her mens det regner ute. Så skulle det fiskes. Det ble mye fisk her. Kobber og rød spesial var en sikker vinner. Ca 300 gram. Ser du han som gjemmer seg i gresset her? Vi fisket oss rundt hele vannet. Middagen. Ikke av de største, men rød og fin i kjøttet. Neste morgen gikk vi rundt Beassit-toppen og langs svenskegrensen til vi kom til østenden av Ravdojavri. Varmen var tilbake, og turskoa måtte av for å dyppe føttene i det kalde vannet i Ravdo. Rene sydenfølelsen. Vi spiste så en kjapp lunsj og gikk videre. Da vi nærmet oss oset i vestenden, kunne vi se det stod et telt der Ravdojohka starter. Vi var ca 1,5 km unna og bestemte oss for å slå opp teltet her. Greit å holde litt avstand. Vi kunne se litt aktivitet ute på vannet, men tross utallige forsøk ble det ikke noe fisk. Ingen krise, vi gulpet fortsatt røye etter den heftige fiskemidddagen i går. Det var faktisk ikke så ille med mygg i dag, og vi kunne fint sitte utenfor teltet uten den ble for plagsom. Men noen stikk ble det, spesielt ett var plagsomt. Det fikk jeg "der sola aldri skinner". Å gjøre sitt fornødne var ikke bare bare her. Det ble litt fliring i teltet utover kvelden grunnet dette, rart hva som skaper god stemning på tur. Her var vi like med grensen til Sverige. Vi nærmer oss Ravdojavri. Godt var kjøle seg ned i denne varmen. Playa del Ravdo. Det ble ikke fisk her. Et telt til to andre vandrere kan skimtes i bakgrunn. Det var godt å være i Øvre Dividal nasjonalpark. Planen videre var å gå til Dertavaggi, og prøve fiskelykken der. Men først ville vi ha et par stopp over fjellet på veg dit. Vi hadde pekt ut to vann på kartet som så fristende ut. Vi fulgte Goddejohka, og gikk videre over Hurvegielas. Da vannet vi skulle slå leir ved dukket opp bak haugen, steg forventningene. Her var det virkelig flott, og all vakingen gjorde ikke at trua ble mindre. Teltet ble slått opp i rekordfart, og haspelutstyret montert. På andre kast satt den. En kort kamp, og så lå ei røye på 600 gram sprellende i lyngen. Det kan kalles en god start, og middagen var reddet. På ettermiddagen gikk vi ned til neste vann i dette vassdraget. Her fant vi en perfekt utos å stå ved. Her ble det skikkelig fiskebonansa. Det nappet på nesten hvert eneste kast. Røye på røye ble dratt opp, og det var fin fisk også. Alle lå på mellom 300 - 800 gram. Etter en stund måtte vi tvinge oss selv til å slutte, det var mer enn nok til kveldsmaten nå. Øvre Dividal nasjonalpark hadde virkelig vist seg fra en god side i dag, makan til fiske. Viktig å starte dagen med å strekke litt ut. Så gikk turen videre. Teltet er slått opp og Kathrine er allerede i gang med fiskingen. Det ble en kobber og rød spesial her også. Middag. Så tok vi en tur til et vann lenger nede. Første fisk her. Fornøyd fisker. Vi fant virkelig en god fiskeplass her. Kan man ha det bedre? Flott fisk. Kathrine har blitt dreven på å kjøre fisk. Rikelig med fisk til kveldsmaten. Etter flere kopper kaffi på morgenkvisten, som seg hør og bør ble drukket ute i solen, gikk vi videre. Det var ett vann til som skulle prøves før Dertavaggi, Raiskasjavri var navnet. Da vi kom på 1064 toppen måtte vi bare stoppe. For en utsikt! Det var fjell på fjell, og glinsende fjellvann så langt øye kunne se i alle retninger. For et område dette var. Forventningene til Dividalen var store, men dette overgikk alt. Vi følte oss heldige som var akkurat her, akkurat nå. Det var bare å puste dypt inn, og la inntrykkene sette seg. Det er akkurat slike øyeblikk som gjør tilværelsen i villmarka så fantastisk. Nok et minne vi kunne ta med oss videre. Raiskasjavri skulle vise seg og være ei perle, grønt og frodig, med en idyllisk elveos som klukket rolig ut i vannet. Ikke vanskelig å finne leirplass her. Men fiskemessig ble det ikke mye skryte av. Ikke et napp og ingen vaking. Skal tro om det i det hele tatt var fisk her? Resten av dagen ble brukt til sløving i lyngen utenfor teltet, og nyting av solen. Akkurat i dag var det helt greit å spise frysetørket. Slik skal dagen startes. Mektig utsikt. Raiskasjavri. Her kunne vi trives. Ikke antydning til fisk her. Idyll. Dette var eneste antydning til liv vi å her. Kveldsstemning ved Raiskasjavri. Så var det endelig Dertavaggi som stod for tur. Her var det flere vann som fristet. Vi hadde fått et lite tips om hvilket som kunne være bra, og vi fulgte Raiskasjohka ned i dalen og fikk slått opp teltet. Myggen hadde vært rolig et par dager, men nå var den tilbake for fullt. Det var bare å få på seg myggjakka. Vannet så grunt ut, og vi var forberedt på at noen sluker kunne ryke her. På første kast kjente jeg et rykk i sena, og så en flott ørret hoppe opp av vannflaten et godt stykke ute på vannet. Denne smalt på i det sluken traff vannflaten. Jeg ropte på Kathrine, som kom med håven, dette var fin fisk. Etter noen heftige utras var ruggen så sliten at den kunne landes. Et prakteksemplar av en ørret, og vekta viste 1,2 kg. Kort tid etter dro Kathrine en fin halvkilos ørret på land. Dette skulle smake. Stekt ørret med fløtegratinerte poteter. Vi fisket oss videre langs vannet, men utenom et par småharr ble det ikke mer fangst. Dærtahytta kunne så vidt skimtes fra leirplassen, og vi vurderte å ta turen dit. Men det utgikk, ingen grunn til å sove i hytte når været var så bra. Vi trives best i telt. Raiskasjohka. 1,2 kg. Dertahytta. Ingen grunn til å sove i hytte på en slik dag. Neste dag gikk vi til Cievccasjavri. På vegen traff vi tre franskmenn (tror vi), som badet i en liten kulp ved stien. Forstålig det i denne varmen. Vi hilste med et forsiktig nikk, og gikk videre. Teltet ble slått opp på en holme ved sørenden av vannet. Det blåse en del etterhvert og myggen var borte. Fisken uteble her, og store deler av dagen ble brukt til boklesing. Ut på kvelden kom det en reinsdyrflokk spaserende forbi teltet, en stor flokk på sikkert over hundre dyr. Dividalen brukes til reindrift av samene, men dette var første flokken vi så på denne turen. De "fire store rovdyrene" bjørn, ulv, jerv og gaupe, skal ha tilhold i parken, noe som er flott og tenke på. Kanskje noen av de reinsdyra vi så ville stå på menyen til ett av disse rovdyra i løpet av sommeren? Så gikk vi videre mot Cievccasjavri. Kathrine slapper av utenfor teltet. Cievccasjavri. Reinsdyrflokken. Resten av dagen gikk med på boklesing. Leirplassen. Vi var nå inne på en DNT-sti og fulgte den tilbake mot Skaktardalen. Vi skulle egentlig stoppe ved et vann som skulle være bra her, men siden det blåste så mye valgte vi å gå videre. Rett før Skaktarjohka skulle krysses traff vi på en kar som hadde vært med akkurat det vannet i to dager, han kunne melde om godt fiske med ørret opp mot kiloen. Tabbe av oss å ikke stoppe her, men vi kunne vel ikke klage på fisket så langt uansett. Da Skatarjohka var krysset fant vi en grei leirplass ved elven. Vi måtte prøve å lure fisken her en gang til før turen var over. Alt det resulterte i var to bitte små røyer på sikkert under 50 gram. Fra leirplassen kunne vi se en foss som rant ned fra Jerta. Det ble en tur opp dit for å ta litt bilder. På veg tilbake traff vi på en rypefamilie som gikk langs elva. Rypemor med fire unger. Kan tenke meg at høstjakta etter i Dividalen virkelig kan være bra. Det er herved notert på "ting jeg vil gjøre i løpet av livet" listen, men da må først jaktprøven gjennomføres. Kathrine kom seg tørrskodd over her. Så var vi tilbake i Skaktardalen. Teltet ble nok engang slått opp ved Skaktarjohka. Ikke noe å skryte av dette. Her krysset vi Skaktarjohka. Fossen som rant ned fra Jerta, Kaldt og godt fjellvann. Rypemor. På dag 14 av turen var det på tide å sette kursen mot bilen. Vi fulgte stien nedover Skaktardalen i de drøye åtte kilometerne som var igjen før parkeringen. Vi kjørte mot Kautokeino, og gledet oss til en god middag og varm dusj. Men sommeren var ikke over, det ventet flere turer. Planen var en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enaresjøen, men det skulle ikke gå helt som planlagt. Mer om det senere. Så var turen over. Turen i Dividalen ble virkelig en flott opplevelse. Naturen er virkelig fin her, og det er ikke noe å utsette på fisket. Da vi planla denne turen fikk vi mye hjelp av flere personer. Jan Erik, som nærmest bor i naturen her, kom med gode tips om rutevalg og fiskevann som kunne være verdt å prøve. Som så mange ganger før, kom vi i kontakt med behjelpelige friluftsfolk på Fjellforum. Stian, og en som kaller seg "Frilufta", ga oss hjelp i massevis. De flotte opplevelsene, og mye av fiskefangsten var et resultat av dette. Vi setter enormt stor pris på det. Tusen takk fra både meg og Kathrine. https://turhistorie.blogspot.com/

Da var det endelig klart for andre etappe av Jotunheimstien. Monica kunne da fremdeles ikke bli med siden hun måtte være hjemme med vår datter, så jeg fikk med meg kameraten min Tommy. Denne etappen blei det litt forandring på siden vi bare hadde lørdag og søndag til rådighet. Turen skulle gått fra Hakadal, men vi begynte i stedet på Brovoll. Om jeg pleier å gape over aldri så mye så skjønte jeg nå at Hakadal-Lygna blei for tøft for to ferskinger på to dager. Det er da 5.5 mil i skogsterreng. Siden jeg syns Hakadal-Brovoll blei for kort på to dager så sløyfa vi den strekningen enn så lenge. Så får det bli en minietappe senere. Nok om det, etter å ha pakka fredags kveld så var det to forventningsfulle karer som var klar for snaue 4 mil i skogen. Monica skyssa oss til en rasteplass i nærheten av brovoll. Etter litt posering i morgentåka var vi i gang og vi var overlatt til det vi hadde i sekken, jeg kjente det både i rygg og knær etter de første 50 meterene, men med en reduksjon fra 27,5 forrige gang til 21,5 kg nå så måtte det jo bare gå bra Og det gikk over så fort vi hadde fått varma opp litt, så med selskap på tur så var motivasjonen på topp og humøret stort Første vi kom til etter å ha fulgt viltgjerde på E16 og litt nordover etter kryssing var Avalsjøen. Her var det fint. Skulle hatt campa der, men vi følte vel at vi måtte gå litt lenger enn 3 km før vi satt opp camp. Vi skulle jo tross alt gå nesten 40 km På ut.no sto ruten om grusvei og ikke langs vannet. Ruta går langs vannet, men siden det til tider kan være høy vannstand velger vel ut.no og ha alternativet som standard. Da hadde vi gått glipp av denne perlen, så anbefaler alle som skal gå denne veien om å ta sjansen og heller snu hvis det ikke går Sola begynte og bryte gjennom tåka og det så ut til at dagen kunne bli riktig så bra. Vi tok oss tid til noen bilder igjen vi vett. Posering er vel ingen av oss noe spesielt gode på, hehe. Så noen pris for beste bilde blir det vel heller ikke på denne turen ;)Nå begynte stigningen mot Lygna, etter å ha gått nedover fra brovoll var vi på det laveste punktet på turen 351 moh. Og denne gangen var ikke noe annerledes enn stigningene på de forrige turene mine, jeg trodde hjertet skulle hoppe ut flere ganger. Godt at vi nå var to på tur til å motivere hverandre Disse her stoppet jeg og tok bilde av kun for en grunn, og det var for å få en pust i bakken før vi skulle krabbe oss videre opp, hehe Var forøvrig de to siste sauene på tur hjem fra beite for vi så ikke flere på denne turen. Etter å ha fått igjen pusten steg vi ytterligere og forbi en hytte som jeg ikke husker navnet på (sliten) og videre oppover pusta og peste vi så jævlig at vi skremte opp tre ryper. Vi egner oss ihvertfall ikke på jakt hvor man må være stille i oppoverbakker. Vi egner oss kun på post Varmt begynte det å bli også så vi måtte dra opp buksa til shorts begge to Vi fikk også føle vreden til flere minisatan`er (hjortelusflue) Fysj for noen stygge innsekter, beveger seg som en krabbe med vinger.... Men var ikke verre enn at vi klarte og kose oss, var bare en som angrep om gangen Tilsammen på hele turen var det vel rundt 30-40 stk og alle kom iløpet av første del av turen. Nå nærmet det seg mattid kjente vi, gått i mer eller mindre stigning i en mil så kroppen trengte noe næring. Vi var nå på 550 moh så vi hadde hatt en stigning på 200 høydemeter på de siste 4 km. Vi fant en grei plass i sola langs stien og slo oss ned Her blei det kokkelert havregrøt og polarbrød med syltetøy, og et par kopper kaffe Det gjorde susen for energien kom tilbake og vi var på ny klar for å ta fatt på resten av veien. Neste punkt var svartåsen som heldigvis ikke var så mange høydemeter høyere enn lunsjplassen vår, så da fikk vi tilogmed sett litt av stien og ikke bare skoa våres. (Vi hadde en tendens til å se rett ned i tunge partier, hehe) Oppe på svartåsen lærte vi at her hadde Milorg soldater kampskole på slutten av 2. verdenskrig, så tur kan være lærerikt samtidig som det er sunt for kropp og sjel (kjentes absolutt ikke sunt ut i oppoverbakkene....men) Nå hadde også sola forlatt oss og det la seg et lite skylag, men det spilte ingen rolle for det var tilnærmet vindstille og perfekt temperatur og gå i. Terrenget var nå mer varierende og vi kom over et stort hogstfelt og her var det bløtt, skikkelig gjørmehøl hele veien....pent var det heller ikke... Etter hogstfeltet bar det oppover igjen mot øvre høvra, en gammel seter oppi åssiden, her også gikk vi i kjent stil og studerte skoene våre og gispa etter luft. men oppe på sætra var det idyllisk. Slike plasser som bare står der må tas vare på for senere generasjoner. Etter øvre høvra gikk det nedover igjen og nå nærmet vi oss dagsmålet som var vassbråa, og det gjorde ingenting, jeg hadde hatt varierende krampe i beina de siste timene, måtte stoppe et par ganger og tøye og bare få igang blodsirkulasjonen uten og belaste så mye. Når vi kom på grusvei var det ikke langt igjen til camp, men det var et par seige km. Gleden var stor når vi visste at den planlagte campen var 200m unna, skuffelsen blei desto større da den var okkupert....av det som så ut som en enslig camper med campingvogn(!!!) Han satt der på en campingstol foran et stort bål. Så da måtte vi jaggu gå lenger. Heldigvis fant vi en grei plass ca en km lenger borte, så da var skuffelsen glemt på et blunk Campen blei satt opp, bålet blei tent og vi koste oss med Real turmat, øl, sjokolade og tullprat. Og selvfølgelig en telefon hjem Vi kom oss i posene kl 22.00 og 22.30 kom regnet. Det skulle ikke gi seg med en gang, så det fortsatte hele natta igjennom. Kl 08.00 slo vi opp øya etter en god natts søvn. Ihvertfall for meg, Tommy skulle investere i nytt underlag og sovepose sa han, mistenker at det var litt hardt Bløtt var det utenfor og litt innenfor teltet også, men ikke så gæærnt Kroppen var mørbanket men bedre enn kvelden i forveien. Frokost sto på programmet og siden det sildret utenfor ble den laget inne i teltet. Etter frokost var det bare å sette igang med å pakke sammen og komme seg avgårde, av med ullklær og på med vandrekledningen, noe kjøligere denne dagen, men med sekk på ryggen så fikk vi fort varmen. På med skoa og få ryddet teltplassen. Viking skoene mine fortjener en setning her for makan til gode sko har jeg aldri hatt på beina. De er helt suverene, kunne med fordel vært litt lettere men da hadde det sikkert gått utover noe annet, De er helt fantastiske å gå med, sitter bra på foten og gir bra støtte til å være så lave. Når teltplassen var rydda var det bare å ta beina fatt og traske videre mot Lygna, ca 15 km unna. Vassbråa ligger på 546 moh. og vi skulle opp på 780 moh denne dagen før det skulle gå noe nedover igjen mot Lygna. Stien fortsatte noen km på grusvei før den gikk over til våt sti. Skikkelig våt sti....Tror det har med alle husdyra som beiter overalt her. Var rasende gjørmete og bløtt alle steder. Rester fra middagen i går Som dere ser så var det vått fra regnet som hadde kommet men ikke nok med det, det var mye vann i myrene som også var OVERALT!! Skikkelig myrterreng, men godt å få kjølt ned beina hver tredje meter, hehe. Oppover mot Lushaugen var det trått og tungt, men vi begynte for alvor og nærme oss målet. Tok meg selv i å tenke "hvorfor i all verden driver jeg med det her" flere ganger da jeg var som mest sliten. Men den storslåtte mestringsfølelsen da vi kommer opp på en topp eller når målet slår alle dårlige tanker rett ned i søla igjen. Så jeg veit helt klart hvorfor jeg driver med det og det er fordi jeg rett og slett elsker det. En stk sliten mann på Lushaugen hytta som for anledningen var stengt. Her måtte vi fylle på med litt energi så det blei en salig blanding av polarbrød, nøtter, spekepølse og syltetøy. Filmen viser litt av gangen vår etter pausen, men jeg mistenker at Tommy tar seg sammen litt for kamera. For det var noen stive muskler som skulle i gang igjen i kulda og regnet. Men komme i gang det måtte vi, for det var kaldt og vått, også jaggu skulle det bli våtere, nå skulle vi gå rundt ei diger myr og gjennom myr flere steder. Vi var allerede så våte på beina at nå gjorde det ingenting at vi tråkka langt ned i myra, fikk i det minste vaska skoene litt da. Omsider etter 37 km på to dager i varierende terreng så skimta vi Lygna rett der borte. Vemodig at turen var slutt men samtidig ganske så godt at nå skulle kroppen få hvile litt. Vi avslutta med medisterkaker på Lygnasæter. Takk til Tommy som blei med på en kjempebra tur, dessverre tror jeg ikke jeg rekker mer av Jotunheimstien i år men man vet aldri. For pakklister og video gå inn på http://ferskingeriskogogmark.blogspot.no/2014/09/jotunheimstien-brovoll-lygna-200914.html for innlegget i sin helhet eller http://ferskingeriskogogmark.blogspot.no/p/pakklister.html for å kun se på pakklistene.

Ok, eg er sikkert sjølv båssett blant bikkjehaterfolket no sjølv om eg ikkje er heilt einig i det. MEN eg ser ein del haldningar og oppførsel blant bikkjeeigarar som irriterer meg og som eg meiner bør ryddast opp i. Interessant i så måte å sjå både ASI og Robinson som truleg er sett i same bås som meg seinare skriv dei har bikkje... At mannen som skaut bikkja i denne saken truleg har gått for langt har både eg og fleire av mine meiningsfeller her vedgått i større eller mindre grad. Men når saken endar i retten er det kva som kan bevisast som tel, ikkje kva ein trur eller meiner. Kva syns du, Fenriken, retten burde ha konkludert med og kvifor? Bikkja kan godt ha jaga sau utan at det er synlege skader på den. Men sjølvsagt, med død eller skadd sau hadde bondesonens forklaring stått betydeleg sterkare. Kor tøff eller ikkje eg er får andre avgjere men argumenta mine heng iallefall litt på greip. Kyr som trakkar på jura er vel å dra det litt langt men om du er ueinig med dyrevelferda der får du ta det opp med staten for det er dei som har praktisert ein temmeleg vinglate (og for bonden kostbar) politikk som gardbrukarane har gjort sitt beste for å tilpasse seg. Angåande sauehald (gjeld delvis også geit, hest og ku) er det enkelte her i distriktet (Gudbrandsdalen) som har gitt dei moglegheita til å gå ute vinterstid med påfølgande anmeldelse frå mattilsyn og meinigmann. Men dei fleste klipper sauen om hausten for å levere ulla og da trur eg eigentleg sauen er likeglad med å sleppe å gå ute vinterstid... Broilerproduksjonen er ikkje bra, er einig der. Men også på det feltet har landbruket tilpassa seg politikaranes vedtak (les: storkapitalen og forbrukar). Og angåande den siste kommentaren din, verdsveven fungerer ikkje sånn at ein kan punktere ein debatt etter nokre dårlege argument med at dette gidd eg ikkje diskutere lengre... Denne debatten er ikkje ei tynn rød linje ein må halde seg på men ein del av ei mykje større heilheit med forgreiningar vidt utover. Skal ein få oversikt å forstå litt av den bør ein sette seg inn i heilheita og tenkje gjennom alle sider som er relevante. Ikkje låse seg fast på eit spor. Ikkje at eg forstår kva dette har med saken å gjere men vist bikkja angrep sau (til tross for at den stod i band) er svaret ja. Men OttoStover, eg vil gjerne høyre deg svare på same spørsmål eg stilte Fenriken. Vi har ein saueeigar og ein bikkjeeigar (ingen av dei framstår 100 % påliteleg og det gjer i høgaste grad heller ikkje media som framstiller saka) med to forskjellige forklaringar. Faktum: Det er bandtvang. Faktum: Bikkja var laus på eit område med sau. Faktum: Saueeigar skaut bikkje. Ikkje faktum men poeng, opinionen var/er klart på bikkjeeigars side og sjølv om det heitar seg at Fru Justisia skal være blind er nok ikkje det heilt tilfelle. Mi meining er at om dei hadde noko dei kunne teke saueeigar på så hadde dei gjort det (og fortsatt etter mi meining, det hadde truleg vært fortjent). Kva konklusjon syns du retten burde enda på? Skal det dømmast på kva ein trur angåande saueeigar eller på kva som kan bevisast? Ein dom her mot saueeigar skapar jo også til ein viss grad presedens så neste gong kan ikkje saueeigar skote før bikkja fysisk har skadd ein sau.

Au! Au! Au! Au! Som forberedelse for vintersesongen i køya har jeg nå bestilt en Winter Palace tarp fra HammockGear og en Underquilt Protector fra 2QZQ. Det gjorde vondt i kortet.

Her er det vel og eit spørsmål om aktivitet? I full aktivitet har eg gode erfaringar med berre Aclima ullnetting + skalklede store delar av året. (padling/skigåing/fjelltur). Til pausar, rast om kvelden på teltturar o.l er det Lanullva rett på kroppen som gjeld. Eg opplever Lanullva-kleda som alt for varme dersom eg skal vere i høg aktivitet/fysisk arbeid. Til å berre "vere ute" og type vente/pauseaktivitetar er dei ypperlege. Lanullva innerst og skal/dun/thermojakke utanpå. Slit med å finne det perfekte mellom-laget, men har ei ullfleecejakke frå Janus som ofte hamnar som nr 2-lag på padleturar om vinteren - førebels er den favoritten til slikt.

Fin rapport, mange bilder er supert! Jeg må si meg enig med @Oddbjørn, tror det er en del muligheter for å redusere vekta her ja. Først ville jeg foreslått å gi linken direkte til lista på lighterpack istedet for et dokument som man ikke kan klippe og lime fra på google docs. Men så til litt mere konkret. Hvis vi ser bort fra mat og vann (putt tingene i Luksus under mat forresten), så er sekken din 28% av vekta. Altså, over en fjerdedel av vekta på ryggen din er sekken. Tenk litt på det. Som @Oddbjørn sier, slutt å bær så mye vann. 1 kilo dunjakke? I september? Skalljakke OG regntøy? Primusen din er tung. Uten å vite temperaturratingen på soveposen din mistenker jeg at den er syntetisk og tung, men å erstatte den kan nok bli dyrt ja. Og ullsokker står oppført to ganger forresten. Hvis du har to par set quantity til 2. Edit: Jeg ser at listene nesten er identiske, mistenker at noen kanskje har vært litt late med å oppdatere sin egen? Og hvis Tommy slutter å røyke så blir det nok litt mer pust til oppoverbakkene.

Dumma renner gjennom dem. Lett å finne. God sti opp også. Det er litt vanskeligere å finne de andre grottene der. Den som leter, den finner... Har sett folk har funnet grotter flere hundre meter oppe i fjellsiden, ovenfor de andre grottene.

Ja, så var det dax då, att campa med tarp istället för tält. Så igår kväll trampade jag iväg med cykel till ett ställe jag kände till sedan tidigare. Väl framme så var det svart som i en säck, och lampan på cykelhjälmen kom väl till pass för att rigga läger och sätta upp tarpen. Så, allt i ordning och vid midnatt började det att regna. Det stog det inget om i några väderprognoser. Men det var ju lika bra att få det utprovat också. Det gick ganska bra. Några småkakor som låg i en burk som jag glömt sätta locket på och några packpåsar blev blöta. Sovsäcken var lite småfuktig på morgonen, men inte värre än vid tältningen i enduks-tält (dörren öppen hela natten) förra veckan. Tarp har en del fördelar, helt klart. Inte så utrymmes och platskrävande att sätta upp. Man har bra med plats under att byta om och röra sig rent allmänt. Mycket mer plats än i ett litet enmanstält. På cykelcamping är det en fördel att spilla tältpinnar. Jag använde nu en billig presänning från biltema. Dels hade jag den liggande, dels ville jag prova konceptet innan jag lägger ned arbete på att göra en egen lättviktsvariant. Håller man till i skogen utanför smådjurssässong så finns inga skäl att släpa med sig ett tält. Andra testade produkter: Nite Ize Figure 9 Small DIY packpåse X-wing (hållare för saker att montera på cykel. Passar Salsa Anything -fästen och vanliga flaskhållarfästen. Ny version på gång! Detta är en produkt som jag själv håller på med.) Lite bilder: Utsikt från under tarpen då jag vaknade. ---------------------------------------------------------------------------------------- X-wig x2 på Kona Cinder Cone 1989 år modell.

FF Høstheng (Oslo) 2014 Fredag 19. - søndag 21. september Etter litt diskusjoner, avstemninger og dertil flytting av dato var det igjen på tide med et nytt FF treff. Denne gang var det hengerne som skulle dingle litt. Som sist vi hang organisert, gikk turen til Oslos østmark, og denne gang Askevannet. Her er det viktig å ha tunga i riktig munn, for det er flere Askevannet i Østmarka. Det nærmeste ligger 4,65km øst/sør-øst. Fredag Som første mann parkerte jeg på den store parkeringa omtrent 500 meter sør for Askevannet, men jeg rakk ikke å gå ut av bilen engang før nr. 2 parkerte ved siden av. En rask introduksjon og vi labbet inn i myra; @Pettrus og jeg. Stien går oppover i en bitteliten sølete dal og det er ikke noe problem å komme frem til bålsirkelen med våte føtter om man ikke er forsiktig. Dette er en veldig populær plass som benyttes av mange grupper. Hvem som har bygget bålsirkelen vet jeg ikke, men det er sikkert de samme som har lagt kloppene i bakgrunnen. Det er skikkelig forseggjort, om enn litt for stort om det hadde vært litt kjøligere. Enten måtte vi hatt et sertifisert Monsen-bål, eller så hadde vi hatt iskalde baksider all sammen. Men, som så ofte ellers, er det førstemann til mølla og siden vi var de første fremmøtte, kunne vi finne oss de feteste plassene. En liten runde med radie på rundt 100m så var området kartlagt. Minisatan (hjortelusfluer) ble plukket fra klærne og advarsler til hverandre om å holde seg unna skauen og ikke minst toppen av høyden nord for bålsirkelen ble gjentatt til alle nyankomne hele kvelden. Jeg valgt meg slutt det første stedet jeg "spottet" og begynte monteringen (les: reserveringen) Utsikt var reservert, og halvtimen seinere var en rimelig proff utedass bygget 56 meter øst for bålsirkelen. Vi fant noen stokker og kappet til litt ved også, men jeg hadde hatt tanker om litt skinnydippin' hele dagen og siden solen skinte og vi hadde slept litt stokker og granbar var det tankene et annet sted. Termometeret på sekken viste 14oC så det hastet litt å få det overstått, så det var bare å kaste seg uti. Dette med bading var litt lite gjennomtenkt...for det første er det mye gamle trær som ligger utover fra bredden og en del skarpe stein ligger begravet i mudderet. I tillegg hadde jeg ikke med håndkle, men tenkte som så at det var sol ihvertfall 30 minutter til på den lille odden jeg hadde bestemt meg for å bade fra. Grasiøs som en lekk søppelkomprimator kom jeg meg etterhvert uti. Det var jævlig kaldt. Overraskende ettersom vi har hatt en så bra sommer. Mens jeg delvis svømte og delvis spasmet meg utover forbi de sunkne stammene med de korte, skarpe greinene kom jeg på at selv om det var varmt i juli betyr ikke det at det er varmt i september... Jeg fikk iallefall tatt en seiersrunde mens det dukket opp noen soppplukkere på motsatt bredd, og akkurat idet jeg ålet meg FORSIKTIG tilbake over greinene og opp på land ringte telefonen min. Etter litt slåsskamp med våte fingre på mobilen fikk jeg til slutt tatt den. Det var @tronn. Han var i stereo. Det viste seg at det var han og @Adelheid som gikk på den andre siden av vannet. De startet på turen rundt vannet mens jeg begynte soltørking av det bleikfeite legemet. Man tørker ganske sakte når det begynner å bli høst i lufta, men for å spare dem for det værste fikk jeg iallefall dratt på meg bokseren før de kom helt bort for å håndhilse. ------------------------ [Plutselig gikk serverne til Photobucket offline - hvertfall den der min konto ligger - så da får jeg fortsette senere når jeg har tilgang til bildene] ------------------------ .

Bilder från min åttonde (och kanske sista) resa till Pyreneerna: http://www.huthyfs.com/pyr14gal/index.html

Hytte. Men det skyldes ikke at jeg ikke vil ha. Taper budkamper, og i kveld ble en hytte fa** tute solgt FØR visning.

Ja - jeg er helt enig med deg. Jeg ser jo at han som ble anmeldt har gode forklaringer. Men når de går til angrep på personene bak anmeldelsen - kaller dem usaklig for "dyrevernekstremister" - så får de i hvert fall ikke høyere anseelse. De bør diskutere saken og ikke de som melder i fra.

Man kan jo undres om hvor forståelse for moral og samfunn ligger, når de synes det er en god ting å legge dette ut som skrytevideoer på sosiale medier. De skyter ikke bare seg selv i foten, det rammer også en hel skare av jegere som forsøker å drive forskriftsmessig og korrekt jakt.

Mindre å gjøre med mat = mer fisketid . Bruker også de kortere turene til å teste ut mat jeg skal bruke på lengre turer.

Som Martin sier, så ligger de første i elva. Grottene er markert med hvitmaling "G1" 30 meter fra brua. følg venstre sti, G2 etter noen hundre m. Så ligger G3,4 og 5 rett etter. G6 og G7 (dødsspiralen) ligger helt oppe under fjellveggen mot sør. Ved G7 ser du rett ned mot enden av vannet som Dumma løper ut fra.

@ Lompa Den svenske stats samepolitikk er langt utenfor tråden her, og jeg vil ikke fortsette debatten rundt den. Min henvisning til dette var den erstatningsordningen som jeg stadig synes er bra som system.

Samene jeg stadig snakker med har en helt annen forståelse av dette. Den svenske staten har en lang og vond historie med maktovergrep overfor samene. For eksempel ble de tvangsflyttet til samebyene. Hvis de motsatte seg dette, så mistet de retten til å ha rein. Rett og slett en etnisk rensing. Denne erstatningsordningen ses bare som en fortsettelse av den samme politikken. I Sverige har ikke sametinget eller noen andre samiske organer noe reell makt, slik det er i Norge. Sverige har ikke ratifisert FNs urfolkskonvensjon f.eks. At en som sitter i länstinget synes ordningen er fin, overrasker således lite. En tilsynelatende raus erstatningsordning som denne, er ikke noe annet enn et forsøk på å kjøpe seg ut av et stort problem. Rovdyrtapene i den svenske reinpopulasjonen er i dag større enn fødselstallene. Den svenske staten gjør ingenting for å snu dette. De betaler heller 30 sølvpenger for hver rein som går tapt. Det vi ser nå i Sverige er et resultat av at de helt siden krigen har hatt en aktiv politikk for å avfolke bygdene. Derfor har de fått opp store rovdyrstammer. Det er knapt sauebønder igjen i de indre områdene. De har en ti ganger så høy bestand av ulv og bjørn som oss. Samene må bære tapet, og så brisker den svenske staten seg med at de har en "raus" erstatningspolitikk... Det de gjør å fortsette en lang tradisjon med å tyne samene.

På en helgetur bruker jeg å hive med en god mat - uten tanke på vekt. Brød og vanlig pålegg. Ribbe - pinnekjøtt, kålrabistappe - hvorfor ikke? På lengre turer har vekten en betydning - men hvor langt skal man gå på en helg? Differansen mellom vekten på f.eks. 2 skikkelige middagsmåltid kontra to kjipe måltid er ikke så stor. Nå som vi drar på tur med de små er skikkelig mat på tur enda viktigere.

Ja jeg har ikke snakket med noen reineiere, bare en av de som sitter i länstinget i Norrbotten der de fleste reineierne i Sverige finnes. At reineierne klager over erstatningen er vel ingen nyhet, det er jo en fast regel som også gjelder andre som har dyr på beite fritt i naturen. Og de tapstallene du refererte til er jo sikkert noe de samme reineierne hevder overfor den svenske stat. Men hvis det er regelen så ville de jo få erstatning for disse tapene. Saken er jo bare at tallene er trolig like fantasifulle som eksempelet mitt med erstatning av reinkalver i Finnmark som står i et annet svar jeg hadde i denne tråden. Hadde det vært den minste substans i disse tallene ville det sikkert kunne bekreftes av uavhengige kilder. Men det er jo nettopp for å unngå de stadige erstatningskravene at man har dette systemet i Sverige. Jeg synes det høres ut som en bra ordning, og det burde prøves ut her også. Det må selvfølgelig graderes slik at det utbetales lite der sjansen for tap er liten, og mere der det er stor sjanse for tap. Særlig der Stortinget har vedtatt at det skal være kjerneområde for noen av våre rovdyr.

Høststemning ved hytta vår i Innerdalen (Rennebu). Tatt med Fujifilm X-E2 og Voigtlander 12mm.

Hat båe merker i ulike tjukkelsa. Bra alt saman. Har bitt meg merke i to ting: aclima krymper meir, tiø tross for korrekt vask. Virker som den toler dårlegare å bli vaska med fleire plagg og må vaskast eit og eit. Devold expedition er kjempebra! Ei slik trøye og ei Ullnetting frå aclima så har eg det eg treng på vintertur.

Sidedal til Hardangervidda Øst

Gryterett: Mer gryterett:

Koteletter/entrecote, potetmos, en sekser med øl, brød, pålegg, kaffe, iste, sjokolade og nøtter. Samt en real eller to i backup.

Supernatural på sommeren eller Lanullva til høst, vinter og tidlig vår. Strikkemetoden i Lanullva går ullnetting en lang vei. Plaggene er mer komfortable, de er varmere, ser utrolig mye bedre ut og har tatt over for fleecen min til de fleste anledninger. Man skulle tro det ikke gikk an å finne opp ullkruttet på nytt, men det er akkurat det Lanullva har gjort med sin spesielle strikk. Anbefalast! www.lanullva.no http://www.xcsports.com/merkevarer/super-natural-merino-made-better/sommerkolleksjon/ Edit: Test ut bokserene til Supernatural. Takk meg senere.

Dato for turen: 10 aug 14 For en som foreløpig har nokså grunnleggende ferdigheter og erfaring innenfor klatring, og som derfor ikke er kompetent til å gi seg i kast med led-klatring og flertaulengders ruter på egenhånd, men som likevel hadde lyst til å gå på en topp som krever litt mer enn en spasertur, fant jeg ut at en passende utfordring på Dovrefjell, hvor familien som vanlig skulle tilbringe litt av sommerferien, måtte være Larstind! Et fjell som nok ikke er så mye besøkt, i hvert fall ikke sammenlignet med hordene som går på Snøhetta, men det har vel kanskje sammenheng med at de fleste har hørt at man må bruke tau en kort bit for å komme opp, og så er det jo en lang anmarsj i tillegg. Nå har jeg riktignok sett rapporter fra folk som har gått opp uten sikringsmidler i det hele tatt, men for min egen del ville jeg ha vært nokså ukomfortabel med det. Turbeskrivelser på nettet, både her og andre steder, ble studert nøye, og var til stor hjelp. Jeg skjønte at turen Snøheim – Larstind – Snøheim var lang, og at det kunne bli vanskelig å rekke mellom første skyttelbuss opp til Snøheim og siste ned, så en overnatting enten inne i fjellet eller på Snøheim syntes å være nødvendig for å slippe tidspress når man skulle fikle med tau og slynger underveis. Når yngstemann Jon på 16, etter å ha stått på Vesttoppen av Snøhetta noen dager tidligere og bemerket hvor «sykt langt» det så ut å gå inn til Larstind, likevel sa seg villig til å bli med, falt valget på det første, for da ble vi to til å bære på telt og utstyr. Og med bare dagsturer i fjellet på merrittlisten de siste årene, passet det jo også bra å prøve ut konseptet med å bære tungt, overleve på frysetørret mat og oppholde seg utenfor mobildekning et døgn! Vi tok første bussen fra Hjerkinnhus opp til Snøheim, fylte drikkeblærene med vann, og la i vei på den T-merkede stien som går rundt Snøhetta på vestsiden mot Åmotdalshytta. En del vind fra sør denne dagen, og den ble ikke mindre da vi rundet hjørnet og kom inn i dalen mellom Snøhetta og Svånåtindene, som visstnok heter Storstyggsvånådalen (selv om Kartverket tilsynelatende mener at denne dalen ikke fortjener å hete noe som helst). Venturi-effekten, som opptrer fordi eneste måten å få presset masse luft gjennom en trang passasje på er å øke farten på lufta, er merkbar og beryktet inne i denne dalen. Litt forbi det første vannet fant vi en plass hvor bakken så ut til å være egnet som teltplass, og som lå bak en stor stein som vi tenkte kanskje ville gi litt le (noe den selvsagt ikke gjorde, spesielt ikke neste morgen da vinden hadde snudd...), Vi satte opp teltet, laget en liten «grunnmur» med steiner oppå teltduken langs bakken i håp om at teltet ikke ville blåse bort, hev inn alt fra sekkene som ikke var nødvendig for toppstøtet, og trasket videre innover dalen, som bare blir mer og mer «urete» og vanskelig å gå jo lenger inn man kommer. P.g.a. vinden og usikkerhet m.h.t. til om skyene ville holde seg over toppene, hadde vi egentlig ikke tatt den endelige avgjørelsen om å bestige Larstind ennå, eller kanskje en av de andre toppene der inne i stedet, men da vi var midtveis langs det siste vannet og det fortsatt var lettskyet med en del sol, og junior mente at når han først hadde gått så langt så skulle han jaggu opp på toppen, så tok vi av stien i enden av det siste vannet og begynte klyvingen i den grove ura oppover mot Larstind. Gamlefar trodde han var i relativt god form etter å ha trent i motbakker hele våren og sommeren, men ble fullstendig most av junior på vei opp. Etter å ha nådd opp på eggen på Nordre Larstind, tok vi relativt tidlig av ned på høyresiden (vestsiden), ettersom vi hadde lest at det var noen utfordringer underveis oppe på eggen bortover, og at vestflanken var veien å satse på. Jeg syntes vi havnet litt vel langt ned inne i mellom, og det fortonte seg tidvis litt småskummelt, men da vi nærmet oss kløften mellom Nordre Larstind og hovedtoppen, arbeidet vi oss opp på eggen igjen. Oppe på platået over kløften ble vi stående og klø oss i hodet, for det så ut til å være alt for langt ned for å henge 30-meterstauet vårt dobbelt, og man måtte dessuten over en avsats på vei ned, som tauet ville ha blitt liggende å gnage mot når vi skulle klatre opp igjen. Men etterhvert fant vi ut at man kunne klyve forsiktig ned litt til høyre (sett med nesa i retning hovedtoppen) til en avsats hvorfra veggen gikk loddrett ned i kløften, og hvor tauet vårt åpenbart ville være langt nok. Sekkene la vi igjen oppe på toppen. Junior var ytterst skeptisk til opphavets kompetanse med hensyn til å lage standplass, men etter å ha lagt tre slynger rundt hver sin forskjellige steinblokk, og to karabinere liggende med åpningen hver sin vei i senterpunktet, ble forankringen godkjent, og vi rappellerte ned i kløften. Vi hadde lest at vi ikke trengte noe tau for å komme videre opp til toppen, og lot det derfor henge. Vel nede i kløften stod vi rett ved Larstind’s attraksjon, den berømte toetasjers tunellen man må gjennom for å komme videre. I nordenden er det høyt opp til det øverste tunell-løpet, mens det nederste bare er å spasere inn i, og har full ståhøyde og vel så det. Litt smal, men ellers helt uproblematisk å gå gjennom, selv med undertegnedes anlegg for klaustrofobi. Videre oppstigning til Larstind starter umiddelbart etter å ha kommet ut på den andre siden, og i begynnelsen innebærer det bratt og litt utsatt klyving oppover en smal rygg. Det er imidlertid ikke vanskelig klatring på noen måte, og gode tak finnes hele veien. Etter hvert blir det både bredere og slakere, til man til slutt kommer opp på den forholdsvis flate og store toppen. Her blåste det faktisk mindre enn nede i dalen, som en bekreftelse på den omtalte venturi-effekten gjennom Storstyggsvånådalen (vi hørte seinere at det hadde vært vindstille på Snøhetta på samme tid!). Og en fantastisk utsikt! Etter obligatoriske selfies, bilder i alle himmelretninger og av bein dinglende utfor kanten, gikk vi ned samme vei som vi kom. Veldig forsiktig etterhvert som vi kom ned på de bratte partiene, men uten noen vesentlige problemer. Rett før vi var nede ved steinblokken med tunellene, kunne vi se ned i renna som går ned på vestsiden mellom hovedtoppen og nordtoppen, og alle tanker om kanskje å kunne ta snarveien ned gjennom denne ble umiddelbart forkastet. Det er snø øverst i renna, sannsynligvis mye mindre enn vanlig etter den varme sommeren riktignok, men fortsatt slik at man sikkert ville trenge både stegjern, isøks og tau, det er svært bratt, og rasfarlig hele året. Det var en skredulykke med fatalt utfall her en vinter på 90-tallet, og i tillegg har vi lest om folk som har opplevd store steinblokker komme dundrende nedover renna midt på sommeren. Tilbake i kløften så det veldig greit ut å klatre opp igjen et par meter til høyre (øst) for der vi kom ned i rappellen, for deretter å traversere bort til standplassen, og med tauet allerede hengende der ble det jo enkel topptauing. Jeg klatret opp først, mens junior sikret nedenfra, bandt meg inn i standplassen, og sikret deretter junior opp. Veldig greit (ikke noe behov for klatresko), og med veldig gode tak langs den lille traversen. Klatregraden kan vel neppe være mer enn 3. Så var det bare å samle sammen utstyr og sekker, og gå stort sett akkurat den samme veien ned. Men neste gang kunne jeg tenkt meg å prøve oppe på eggen på tilbakeveien, for det kunne det se ut til at man da for det meste skulle opp for å forsere de små stupene på et par meter, og ikke ned, og da virker det jo ikke så skummelt (om man skulle få behov for å sikre litt underveis, er det vel mulig man trenger noen kiler, noe vi ikke hadde med). Ned den grove ura mot dalen er det mye løs stein, og den mer forsiktige eldre ble igjen hengende etter den yngre. Turen nedover dalen er seig, ettersom «stien» består av veldig mye steinur også på flat mark, og etterhvert som vi nærmet oss leirplassen var vi litt spente på om en moskusflokk kanskje kunne ha funnet ut at nettopp dette var et fint sted å tilbringe natta. Det var det heldigvis ikke, og det var utrolig godt å ha et telt som stod ferdig oppslått – uten å ha blåst bort! Neste morgen var det like mye vind, men den andre veien, og i tillegg tåke og skyer som drev forbi, og derved et vær som ville ha gjort det helt uaktuelt å bestige noen topp, så vi hadde tross litt vind vært heldige med forholdene dagen før. Vi pakket sammen sakene, gikk tilbake til Snøheim, og kom frem rett før regnværet startet. For seint til å få noen frokost, men en kaffekopp og Kvikk-Lunsj smakte fortreffelig det og! Oppsummert ble det en fantastisk tur i et spektakulært landskap, og Larstind viste seg å være et akkurat passe prosjekt for oss med bare grunnleggende klatrekunnskaper, og som ikke krevde et halvt tonn med sikringsutstyr. Utstyr: Jeg har gått mye på fjellet i lave hiking-sko, og syntes det har fungert bra, men på denne turen er jeg glad for at jeg hadde anskaffet et par halvhøye og lette topptur-støvler! Den ekstra støtten for anklene kommer godt med i alle de grove urene som må forseres. Av klatreutstyr hadde vi hver vår sele, taubrems, klemknute og to skrukarabinere. I tillegg et 30-meters tau, samt noen slynger og karabinere for å lage standplass. Hadde det vært vått, ville jeg nok ha hatt med litt mer utstyr (bl.a. kiler), for å kunne gå på løpende sikringer langs noen av de mer utsatte partiene. Total distanse: 25,2 km Tidsforbruk: 10:20 gåing, klatring og småpauser

Artig lesning

Men nok tull forsåvidt. Jeg liker ikke å høres så veldig negativ ut, men jeg mener at å tøye grenser er noe man kan starte med i litt mer hjemlige og kjente omgivelser. Jeg hadde en tur som egentlig skulle vare i noen dager over Nordmarka for over et år siden. Men det var enten for mye maur, eller for mye mygg til at jeg kunne sove uten telt eller en bedre myggløsning. Det endte med at jeg gikk 5-6 mil på 21 timer, med ca 20kg på ryggen med en sekk som ikke passet kroppen min. Det gikk jo helt fint, men jeg ble sengeliggende halvannet døgn. Men da gikk jeg i skogen. Der er det veldig lite som kan gå galt, så lenge man har ting med seg. Man er sjelden eller aldri spesielt værutsatt. Men på fjellet er det helt andre kår, og om man sliter seg ut der, og så blir kraftig nedkjølt, så er marginene plutselig veldig små fra å klare å sette opp telt, til å bare sette seg ned og håpe det går over. Senest i vår så jeg en video med varmesøkende kamera hvor man ser en bortkommen person har kapitulert i det som ikke var spesielt streng kulde. Gitt opp, orket ikke mer. Heldigvis ble han funnet før det gikk galt. Håper du får masse fine turer i fjellet framover. Mitt tips er å ta det rolig, og nyte turen. I dag går jeg som regel langt saktere enn hva DNT har oppført på sine ruter. Man har sjelden tid til hygge og kos om man skal løpe over alt hele tiden. Eneste målet mitt er Marka24 merket neste år

Jeg har med MYE mindre for en helgetur. Men det er stor forskjell på solotur og tur med andre. Fredag: Middag før jeg drar eller sen, solid lunsj. Kveldsmaten avhenger av avstanden som tilbakelegges, men ferdigsmurte brødskiver gjør jobben. 1 pils. Lørdag: Frokost fra Real eller brødskiver. Lunsjen består av noen knekkebrød eller brødskiver. Middagen er enkel. Gjerne noen stekte pølser med makaroni ved siden av. 1 pils. Søndag:Samme som lørdag til frokost og lunsj. Middag spiser jeg hjemme. I tillegg kommer en pose salte nøtter og noen kopper kaffe pr dag. På en tur som denne: http://www.fjellforum.no/topic/33371-8-%C3%A5ring-p%C3%A5-fisketur/ er kostholdet et helt annet!

Kjenner kun til undertøy og der har jeg forelsket meg i Aclima. Benyttet meg noe av Devold tidligere, men i dag er alle disse plaggene byttet ut.

Hei Jeg har lang erfaring med både Devold og Aclima. Min erfaring sier at kvaliteten på Aclima er langt høyere enn på Devold når det kommer til bruk og vask over tid. Jeg har brukt og slitt ut 3 sett Devold stilongs og trøye mens alle klærne jeg har fra Aclima er like gode fremdeles. Devold er et gode plagg, men jeg har lært at det er dyrt å kjøpe nytt og f.eks feltskjorta mi fra militæret for 25 år siden er like god fremdeles og den står det Aclima på

Bruker selv Devold og er fornøyd med det, men har dog ikke prøvd Aclima. Kløe er ikke noe tema på sånne plagg for min del, mulig noen er mer sensitive for sånt enn andre. Kjøpte forøvrig billigste ullgenseren jeg fant på XXL for et par år siden (tror merket hadde navn Mackenzie eller noe), og den klødde så mye at jeg heller foretrakk å fryse, selv om jeg hadde to plagg under denne. Lærte raskt at billig ullgenser ikke var god ullgenser.

Jeg gjør det samme og kan bekrefte at skrivingen i ettertid blir lettere. Men du imponerer likevel. Føyer meg inn i rekken av beundrere. Moro å se så mange bilder.

Da var vi nok på samme turen Jeg var den eneste mannen som snudde

Kjekt å høre du blir tent på tur av å lese om vår tur i Dividalen. Et fantastisk område som anbefales på det sterkeste.

Veldig kjekt å lese dette. Bloggen deres ligger på leselisten min. Gleder meg til neste turrapport:)

Flott rapport! Siden du spør om råd og vink så vil jeg anbefale dere å gå enda hardere over utstyrslisten neste gang. 2 dager på tur så er 21,5 kg veldig mye, spesielt når dere er to stk og kan dele på fellesutstyret. Uten å ha noe lettvektsutstyr i det hele tatt bør en greit komme ned i 15 kg på en slik tur inkludert mat. Ser det står 3000 gram vann i pakklisten? Bærer dere på så mye vann hele tiden? Dette er jo det mann drikker på en hel dag og det er mye bedre å fylle på underveis. Er dere usikker på vannkvalitet når en går i jordbruksområder kan et mini sawyer filter være greit å ha i sekken eller noen rensetabletter.

Eg vil bare minne om at det hele startet med at hundeeieren bryter loven. Hundeeieren velger å avstå fra å følge loven. Det er en veldig viktig opplysning. Hunder skal man ha, men å følge loven er ikke så nøye...Hvilken holdning. Det handler om å være sitt ansvar bevisst, også som hundeeier.

Som @Tor Magnus og jeg ble enig om under utstyrprat: Det er best å handle mens kortet er varmt.... • Led Lenser Hodelykt H7R.2 • Mammut Highland Pants • Houdini M's Airborn Boxers Oats • Drinksafe AQUAGUARD Micro '3 in 1' PLUS + • Litt bøker av Scott Orson Card... -The First Formic War #2 Earth Afire #3 Earth Awakens -Ender #2 Speaker for the Dead #3 Xenocide #4 Children of the Mind

Tok fri fra jobb i dag og skulle feire bursdagen med et lite bål ved Herberndammen. Vanskelig å få til bål uten fyrstikker, lighter eller tennstål. Siden sist jeg var ved Herberndammen har noen satt opp en gapahuk, og der hang det en pose med en liten blikkboks inni. Jeg øynet et øyeblikk et lite håp om at det kanskje var fyrstikker der, og jammen var det ikke det! Dessverre hadde fukten tatt dem, så de fyrte ikke. Ny dagstursekk og et svimete hue får ta skylda for manglende fyrstikker. Heldigvis hadde jeg kaffe på termos, men pølsene måtte fortæres kalde. Ikke helt det samme som bålpølser...

Javisst misforstår jeg deg, for det er plent umulig for meg å forstå det du skriver. Hva i allverden har byggene i Oslo med sauenæringen å gjøre? Og hva er dette med at sauebøndene er utakknemlige? De bøndene produserer den reneste kjøttmaten du får kjøpt i butikken. Det betaler seg dårlig, og det er vondt for dem å se dyr bli maltraktert. Og det må være dobbelt vondt å se at folk som deg bare kritiserer dem og mener de er utakknemlige. Det koster å produsere mat, men denne produksjonen skaper også store verdier som du ikke tar med i regnskapet ditt. Om vi la ned hele sauenæringa så hadde vi nok hatt mindre problemer i forhold til rovdyr (bortsett fra hundeeierne som slipper bikkja). Men vi ville måttet se et digert produksjonslandskap ligge brakk, mens vi i stedet måtte øke produksjonen av storfekjøtt som bortimot er klodens klimaversting.. Eller øke importen av kjøtt fra verdensdeler der folk sulter, og så få sendt det til andre siden av jorda.

Elsker mitt Ringstind Light 2, beste solo teltet man kan ha

Sauebonden dreper ikke sau, annet enn å avlive dyr som blir funnet med avrevet jur eller lignende etter møte med enkelte andre dyr. Det er Nortura som står for det største sauedrapstallet her til lands. -Heldigvis. Sauenæringa er under sterkt press, og det legges ned mange bruk i året. Den enkelte sauebonde kan finne på noe annet å gjøre, men det er så utrolig kortsiktig å redusere dette til enkeltmenneskers jobbvalg. Det handler om mye mer. Det handler om hvordan vi skal produsere mat her til lands. Vi har et land hvor ca 3% ligger under plogen, og ytterligere 3% kan fulldyrkes. Det vi har, er utmark. I denne utmarka kan vi produsere økologisk bærekraftig mat. Klimavennlig er det også. Ingen annen kjøttproduskjon kommer i nærheten. (Klimavennlig ja, det er mer enn man kan si om hundehold for fornøyelsens skyld…) Vi er i ferd med å redusere den norske utmarka til et rekreasjonslandskap, på bekostning av et produksjonslandskap. Sauebonden er en viktig opprettholder av kulturlandskapet. Det er veldig vanskelig å måle hvor viktig dette er som økonomisk faktor for turistnæringen(e), men det er en av grunnene til at bobilfolket fra kontinentet heller vil dra til Norge enn Sverige..

Før Gore-Tex brukte jeg bomullklær (feltantrekk liknende)og tok på regntøy. Alltid for sent, for det var et styr å få på regnbuksa, slik at jeg stort sett var gjennomvåt før regntøyet kom på. (Dette er nøyaktig hva enkelte anbefaler i dag)Med GT holder jeg meg tørr en stund, og våt og varm stort sett ellers. Det er å foretrekke frem for våt og kald. Grunn til at man "må" ha Gore-Tex er selvsagt at vi ALDRI kan stole på været. Enten har det nettopp regnet eller så vil det regne om ikke så lenge.

Fra Bladet Jakt: WOOLNET er plagget for deg som har varierende aktivitetsnivå. Nettingkonstruksjon produsert i merinoull. Dette gir meget god isolasjon og «pusteevne ». Lukt setter seg lite i plagget. Total Easy Care behandlet, dette gjør plagget kløfritt og reduserer problemer med krymping. Kan vaskes i maskin på 40°C. Egen erfaring: Har brukt ett sett mye i 2 år, 30+ isklatredager med svært varierende aktivitetsnivå (ofte gjennomsvett før helt rolig) 10+ pulke-/ryggsekkturer med varighet fra fra 1-6 dager og da som eneste undertøysett (gås tørr før bivuakk), 20+ langturer på ski, 20+ sykkelturer på vår og vanlig friluftsliv. og i temperaturer fra +10- -25. Vanlig kombo har vært skalljakke/bukse, eventuelt ullfrotte/tynn ulltrøye som mellomlag i friluftsliv. På trening med overtrekksklær utenpå. Plaggene er svært slitesterke (til å være ull - kun litt flossete), gir meget god tørrhetsfølelse, forsterkninger på de rette stedene (gunstig ved sekkebæring), føles ikke klamme, lukter lite, har svært god passform og "følger kroppen" og gode mansjetter. Har helt erstattet tynn ulltrøye/bukse som innerste lag og er favoritt ved varierende aktivitet og under kalde forhold. Størrelsene stemmer godt med de størrelser som jeg ellers bruker, ikke velg for romslig da de på tur strekker seg noe. Anbefales: terningkast 6