Vinnerliste

Dato for turen: 10 aug 14 For en som foreløpig har nokså grunnleggende ferdigheter og erfaring innenfor klatring, og som derfor ikke er kompetent til å gi seg i kast med led-klatring og flertaulengders ruter på egenhånd, men som likevel hadde lyst til å gå på en topp som krever litt mer enn en spasertur, fant jeg ut at en passende utfordring på Dovrefjell, hvor familien som vanlig skulle tilbringe litt av sommerferien, måtte være Larstind! Et fjell som nok ikke er så mye besøkt, i hvert fall ikke sammenlignet med hordene som går på Snøhetta, men det har vel kanskje sammenheng med at de fleste har hørt at man må bruke tau en kort bit for å komme opp, og så er det jo en lang anmarsj i tillegg. Nå har jeg riktignok sett rapporter fra folk som har gått opp uten sikringsmidler i det hele tatt, men for min egen del ville jeg ha vært nokså ukomfortabel med det. Turbeskrivelser på nettet, både her og andre steder, ble studert nøye, og var til stor hjelp. Jeg skjønte at turen Snøheim – Larstind – Snøheim var lang, og at det kunne bli vanskelig å rekke mellom første skyttelbuss opp til Snøheim og siste ned, så en overnatting enten inne i fjellet eller på Snøheim syntes å være nødvendig for å slippe tidspress når man skulle fikle med tau og slynger underveis. Når yngstemann Jon på 16, etter å ha stått på Vesttoppen av Snøhetta noen dager tidligere og bemerket hvor «sykt langt» det så ut å gå inn til Larstind, likevel sa seg villig til å bli med, falt valget på det første, for da ble vi to til å bære på telt og utstyr. Og med bare dagsturer i fjellet på merrittlisten de siste årene, passet det jo også bra å prøve ut konseptet med å bære tungt, overleve på frysetørret mat og oppholde seg utenfor mobildekning et døgn! Vi tok første bussen fra Hjerkinnhus opp til Snøheim, fylte drikkeblærene med vann, og la i vei på den T-merkede stien som går rundt Snøhetta på vestsiden mot Åmotdalshytta. En del vind fra sør denne dagen, og den ble ikke mindre da vi rundet hjørnet og kom inn i dalen mellom Snøhetta og Svånåtindene, som visstnok heter Storstyggsvånådalen (selv om Kartverket tilsynelatende mener at denne dalen ikke fortjener å hete noe som helst). Venturi-effekten, som opptrer fordi eneste måten å få presset masse luft gjennom en trang passasje på er å øke farten på lufta, er merkbar og beryktet inne i denne dalen. Litt forbi det første vannet fant vi en plass hvor bakken så ut til å være egnet som teltplass, og som lå bak en stor stein som vi tenkte kanskje ville gi litt le (noe den selvsagt ikke gjorde, spesielt ikke neste morgen da vinden hadde snudd...), Vi satte opp teltet, laget en liten «grunnmur» med steiner oppå teltduken langs bakken i håp om at teltet ikke ville blåse bort, hev inn alt fra sekkene som ikke var nødvendig for toppstøtet, og trasket videre innover dalen, som bare blir mer og mer «urete» og vanskelig å gå jo lenger inn man kommer. P.g.a. vinden og usikkerhet m.h.t. til om skyene ville holde seg over toppene, hadde vi egentlig ikke tatt den endelige avgjørelsen om å bestige Larstind ennå, eller kanskje en av de andre toppene der inne i stedet, men da vi var midtveis langs det siste vannet og det fortsatt var lettskyet med en del sol, og junior mente at når han først hadde gått så langt så skulle han jaggu opp på toppen, så tok vi av stien i enden av det siste vannet og begynte klyvingen i den grove ura oppover mot Larstind. Gamlefar trodde han var i relativt god form etter å ha trent i motbakker hele våren og sommeren, men ble fullstendig most av junior på vei opp. Etter å ha nådd opp på eggen på Nordre Larstind, tok vi relativt tidlig av ned på høyresiden (vestsiden), ettersom vi hadde lest at det var noen utfordringer underveis oppe på eggen bortover, og at vestflanken var veien å satse på. Jeg syntes vi havnet litt vel langt ned inne i mellom, og det fortonte seg tidvis litt småskummelt, men da vi nærmet oss kløften mellom Nordre Larstind og hovedtoppen, arbeidet vi oss opp på eggen igjen. Oppe på platået over kløften ble vi stående og klø oss i hodet, for det så ut til å være alt for langt ned for å henge 30-meterstauet vårt dobbelt, og man måtte dessuten over en avsats på vei ned, som tauet ville ha blitt liggende å gnage mot når vi skulle klatre opp igjen. Men etterhvert fant vi ut at man kunne klyve forsiktig ned litt til høyre (sett med nesa i retning hovedtoppen) til en avsats hvorfra veggen gikk loddrett ned i kløften, og hvor tauet vårt åpenbart ville være langt nok. Sekkene la vi igjen oppe på toppen. Junior var ytterst skeptisk til opphavets kompetanse med hensyn til å lage standplass, men etter å ha lagt tre slynger rundt hver sin forskjellige steinblokk, og to karabinere liggende med åpningen hver sin vei i senterpunktet, ble forankringen godkjent, og vi rappellerte ned i kløften. Vi hadde lest at vi ikke trengte noe tau for å komme videre opp til toppen, og lot det derfor henge. Vel nede i kløften stod vi rett ved Larstind’s attraksjon, den berømte toetasjers tunellen man må gjennom for å komme videre. I nordenden er det høyt opp til det øverste tunell-løpet, mens det nederste bare er å spasere inn i, og har full ståhøyde og vel så det. Litt smal, men ellers helt uproblematisk å gå gjennom, selv med undertegnedes anlegg for klaustrofobi. Videre oppstigning til Larstind starter umiddelbart etter å ha kommet ut på den andre siden, og i begynnelsen innebærer det bratt og litt utsatt klyving oppover en smal rygg. Det er imidlertid ikke vanskelig klatring på noen måte, og gode tak finnes hele veien. Etter hvert blir det både bredere og slakere, til man til slutt kommer opp på den forholdsvis flate og store toppen. Her blåste det faktisk mindre enn nede i dalen, som en bekreftelse på den omtalte venturi-effekten gjennom Storstyggsvånådalen (vi hørte seinere at det hadde vært vindstille på Snøhetta på samme tid!). Og en fantastisk utsikt! Etter obligatoriske selfies, bilder i alle himmelretninger og av bein dinglende utfor kanten, gikk vi ned samme vei som vi kom. Veldig forsiktig etterhvert som vi kom ned på de bratte partiene, men uten noen vesentlige problemer. Rett før vi var nede ved steinblokken med tunellene, kunne vi se ned i renna som går ned på vestsiden mellom hovedtoppen og nordtoppen, og alle tanker om kanskje å kunne ta snarveien ned gjennom denne ble umiddelbart forkastet. Det er snø øverst i renna, sannsynligvis mye mindre enn vanlig etter den varme sommeren riktignok, men fortsatt slik at man sikkert ville trenge både stegjern, isøks og tau, det er svært bratt, og rasfarlig hele året. Det var en skredulykke med fatalt utfall her en vinter på 90-tallet, og i tillegg har vi lest om folk som har opplevd store steinblokker komme dundrende nedover renna midt på sommeren. Tilbake i kløften så det veldig greit ut å klatre opp igjen et par meter til høyre (øst) for der vi kom ned i rappellen, for deretter å traversere bort til standplassen, og med tauet allerede hengende der ble det jo enkel topptauing. Jeg klatret opp først, mens junior sikret nedenfra, bandt meg inn i standplassen, og sikret deretter junior opp. Veldig greit (ikke noe behov for klatresko), og med veldig gode tak langs den lille traversen. Klatregraden kan vel neppe være mer enn 3. Så var det bare å samle sammen utstyr og sekker, og gå stort sett akkurat den samme veien ned. Men neste gang kunne jeg tenkt meg å prøve oppe på eggen på tilbakeveien, for det kunne det se ut til at man da for det meste skulle opp for å forsere de små stupene på et par meter, og ikke ned, og da virker det jo ikke så skummelt (om man skulle få behov for å sikre litt underveis, er det vel mulig man trenger noen kiler, noe vi ikke hadde med). Ned den grove ura mot dalen er det mye løs stein, og den mer forsiktige eldre ble igjen hengende etter den yngre. Turen nedover dalen er seig, ettersom «stien» består av veldig mye steinur også på flat mark, og etterhvert som vi nærmet oss leirplassen var vi litt spente på om en moskusflokk kanskje kunne ha funnet ut at nettopp dette var et fint sted å tilbringe natta. Det var det heldigvis ikke, og det var utrolig godt å ha et telt som stod ferdig oppslått – uten å ha blåst bort! Neste morgen var det like mye vind, men den andre veien, og i tillegg tåke og skyer som drev forbi, og derved et vær som ville ha gjort det helt uaktuelt å bestige noen topp, så vi hadde tross litt vind vært heldige med forholdene dagen før. Vi pakket sammen sakene, gikk tilbake til Snøheim, og kom frem rett før regnværet startet. For seint til å få noen frokost, men en kaffekopp og Kvikk-Lunsj smakte fortreffelig det og! Oppsummert ble det en fantastisk tur i et spektakulært landskap, og Larstind viste seg å være et akkurat passe prosjekt for oss med bare grunnleggende klatrekunnskaper, og som ikke krevde et halvt tonn med sikringsutstyr. Utstyr: Jeg har gått mye på fjellet i lave hiking-sko, og syntes det har fungert bra, men på denne turen er jeg glad for at jeg hadde anskaffet et par halvhøye og lette topptur-støvler! Den ekstra støtten for anklene kommer godt med i alle de grove urene som må forseres. Av klatreutstyr hadde vi hver vår sele, taubrems, klemknute og to skrukarabinere. I tillegg et 30-meters tau, samt noen slynger og karabinere for å lage standplass. Hadde det vært vått, ville jeg nok ha hatt med litt mer utstyr (bl.a. kiler), for å kunne gå på løpende sikringer langs noen av de mer utsatte partiene. Total distanse: 25,2 km Tidsforbruk: 10:20 gåing, klatring og småpauser

https://turhistorie.blogspot.com/ Så var det Øvre Dividal nasjonalpark som stod for tur. Det hadde blitt 12. juli, og vi var klare for tur fire på Nordkalotten denne sommer. Vi forlot Finnmark, og satte kursen mot indre Troms. Det var Øvre Dividal nasjonalpark som skulle utforskes. Vi hadde hørt mange fiskeskrøner herfra, og ikke minst mye bra om det varierte landskapet, med furu og bjørkeskog, høgfjell, vann og myrer. Her var det ca 750 km2 med villmark å boltre seg i. Sekkene ble pakket for to uker, nå var det endelig vår tur å traske i denne nasjonalparken. Vi hadde hørt noen fiskeskrøner fra Dividalen. Etter en drøy biltur fra Kautokeino, stoppet vi for å betale bompenger på grusvegen i Frihetsli. Da Kathrine gikk ut for å betale, svermet det med klegg. Hun fikk fylt ut skjemaet, lagt konvolutten i postkassen, og spurtet inn igjen i bilen. Det hadde vært flott vær de siste ukene, og det var ikke noe unntak i dag. Solen stekte og det var kokende varmt, kanskje ikke så rart at kleggen trivdes da. Heldigvis kom vi forberedt. I Kautokeino hadde vi gått til innkjøp av myggmiddel som ble varmt anbefalt av de lokale der. Dette var sterke saker, og vi håpte på dette skulle være effektivt mot kleggen også. Vi ble enige om å være forsiktig med bruken, og ikke benytte oss av dette uten at det var helt krise. Slikt myggmiddel er nok fornuftig å bruke i moderate mengder. I Norge er det ikke lovlig å selge myggmiddel med DEET innhold over 20%, denne inneholdt 98%. Så kunne man lure på hvorfor den ble solgt på butikken i Kautokeino, de hadde kanskje unntak for loven der oppe. Forstålig nok. Litt luksus på campingen i Kautokeino. Etter en kjapp middag på parkeringsplassen, satte vi kursen mot Skaktardalen. Vi fulgte stien et stykke mot Skaktaråsen, før vi tok av østover langs Skatarjohka. Det gikk ikke fort, varmen var intens og det ble en slitsom etappe. Myggmiddelet gjorde jobben, både mygg og klegg holdt seg stort sett unna. Ut på kvelden fant vi en duganes leirplass og teltet ble slått opp. Det ble ikke lange etappen. Vi var begge sliten etter en lang dag. Vi var over tregrensen, og hadde en flott utsikt nedover dalen. Det var nesten ikke klegg her oppe, ikke noe å klage på det. Turens første kaffikopp ble drukket, og vi satt resten av kvelden å betraktet den flotte utsikten vi hadde. I morgen skulle turen fortsette oppover langs Skaktarjohka, da skulle haspelutstyret prøves for første gang i Dividalen. Var det rart vi gledet oss? Jeg liker ikke klegg. Synderen. Det var virkelig varmt denne dagen. Så var vi i nasjonalparken. Flott utsikt fra leiren. Myggjakka var med på denne turen også. Mygg? Her? Nei... Kan ikke klage på denne leirplassen. Skatarjohka var virkelig vakker, og etterhvert formet den flere store kulper og småvann. Her kalles det Jierttaluoppal, og det så fristende ut å prøve fiskelykken. Etter en marsj på ca fem korte km ble teltet ble slått opp. Det finnes vist kun røye her, og det skulle være mulighet å få fisk av god kvalitet. Vi fisket oss et par km oppover uten antydning til napp. Det var noen få vak å se, men det var kun småfisk. Alt av sluker og spinnere ble prøvd, men det ville seg ikke. Ut på kvelden stilnet vinden og det eksploderte med mygg, minst like mye som turen i Halkevarre. Men det gikk greit, vi hadde etterhvert blitt vant med å ha blodsugerne rundt oss. Det var bare å ta på et nytt lag med myggolje, og ignorere myggen etter beste evne. Siden det ikke ble fisk, stod ei finsk pastagryte på dagens meny. Den smakte mildt sagt ikke bra, og vi håpte på at det skulle bli fisk til middag om ikke lenge. Ingenting slår fersk ørret eller røye til middag, hvert fall ikke finsk pasta. Kathrine gjør seg klar for dagens etappe. Vi fulgte stien langs Skaktarjohka. I dag var det min tur å gå først. Der framme var dagens mål. Leirplassen. Viktig med en kopp kaffi før fisket kan begynne. Ett av mange småvann langs Skaktarjohka. Det så virkelig lovende ut her. En slukøret fisker. Ingen fisk på Kathrine heller. Dagens middag, den smakte dårlig. Det var virkelig flott i Skaktardalen. Neste dag gikk vi til Adojavri, eller Rundevannet som noen kaller det. Selv om forventningene var høye, ble det ikke fisk her heller. Frysetørket til middag. Da kvelden kom dukket månen opp, og det ble virkelig villmarksstemning. Summingen av myggen, månen som speilte seg på vannflaten og de mektige fjella rundt oss gjorde sterkt inntrykk. Dette var en helt annen natur her, enn områdene vi hadde besøkt tidligere i sommer. Det var bare å legge seg på liggeunderlaget med kaffikoppen i hånden, kikke på omgivelsene og bare la alle inntrykkene synke inn. Det gjorde absolutt ingenting at det ikke hadde blitt fast fisk så langt. Klar for avgang. Denne steinen ga litt skygge, det gjorde godt. Kathrine dypper capsen i bekken for å kjøle seg ned. Jierttaluoppal. Denne dagen gjorde det ingenting med en elvekryssing. Teltet slått opp ved Rundevannet. Det var sandstrand rundt store deler av dette vannet. En av mange kulper i Skaktarjohka. Kveldstemning. Så kom månen. Det gjør godt med en pause fra myggen. På dag fire av gikk vi til et vann som lå litt høyere opp på fjellet. Vi hadde fått et tips om at det kunne være verdt å ta turen hit, der skulle være mulighet for storfisk. Da teltet var slått opp kunne vi se at det stod en lavvo i andre enden vannet, og to små skikkelser som satt på utsiden. Dette var de første folka vi hadde sett siden turen startet. Før vi hadde fått montert fiskeutstyret kom det en skikkelig regnskur, det var bare å trekke inn. Da kom de to personene gående langs vannet, mot teltet vårt. Vi kunne se at det var oterfiskere. Jeg stakk hodet ut av teltet og slo av en prat. De fortalte ivrig om at her fantes det virkelig stor fisk, det hadde vist blitt tatt ørret på nesten fire kg. Men, den var vanskelig å få på sluk, det var oter som var tingen her. Da det verste regnværet ga seg var det vår tur å prøve fiskelykken. Vi fisket oss rundt nesten hele vannet, og sluker i all slags form og farger ble prøvd. Ikke et napp. Da vi tok en pause ved teltet, kom en av karene springende opp til teltet, og la fra seg en ørret på ca 300 gram. Spis denne dere, vi trenger ikke slik småfisk. Vi takket så mye, og fisken ble spist til middag. Men det var med bismak. Vi ville ha selvfanget middag, ikke en slik "sympatifisk". For all del, det var snilt av dem dette, men det fikk virkelig konkurranseinstinktet mitt til å våkne. Nå skulle vi få større fisken enn dem. Men da begynte det å regne igjen, det tordnet, og det vart et skikkelig drittvær. Storfisken fikk vente til i morgen. Vi tok lik så godt kvelden. Vi gikk høyere opp til et vann som skulle være bra. Finnes storfisken her? Nok en flott leirplass. Så kom regnet. Venter på opplett. "Sympatifisken" Neste dag var været bedre og jeg fisket meg rundt vannet enda en gang, fortsatt ikke napp. Det ble nok en frysetørket til middag, etterfulgt av et par timer med boklesing. Da klokken var ca 20.00 tok jeg noen nye kast, ikke langt fra teltet. Da smalt den på, jeg kjente fort at dette var fin fisk. Fisken ble kjørt rolig og forsiktig, denne skulle på land. Etter noen nervepirrende minutter kunne ørreten endelig håves. Etter et par kakk i hodet ble den veid, akkurat 1 kg. Jeg speidet bort dit lavvoen til de to karene skulle stå, den var borte gitt. Typisk, de hadde gått før jeg fikk mulighet til å skryte av storfisken. Jeg fikk klare meg med å skryte litt til Kathrine, helt greit det også. Det var mygg her også gitt. Det fungerte bra med myggspiral for å holde myggen unna forteltet. Turens første fisk, akkurat 1 kg. Litt spesiell farge, noen som vet hvorfor? Vi bestemte oss for å gå mot Ravdojavri, men først ville vi ha ei natt med et lite, men fristende vann som lå beleilig på ruten mot Ravdo. Det regnet en del i dag, og vi ble rimelig våt etter hvert. Det gjorde godt å komme frem, og kunne ta en en varm kopp kaffi inne i teltet. Vi unnet oss til og med en liten sjokoladebit. Da regnet ga seg kikket vi ut av teltet, det kokte på vannet. Vak på vak. Her fikk vi fisk i massevis. Røyer på ca 300 gram ble dratt på land ved jevne mellomrom. Rød i kjøttet og flott kvalitet. Nok en fiskemiddag, herlig. Søvnen tok oss fort denne kvelden, proppfull mage av stekt røye har den effekten. Nå gledet vi oss til å jakte fisken i Ravdojavri, det var ikke lange etappen dit. Kathrine leder veg. Ei rype som kom spaserende foran oss. Vått. Det skulle bli godt å få tørket seg litt i teltet. Myggen var glad i luen min Kaffe og sjokoladekos i teltet. Helt greit å sitte her mens det regner ute. Så skulle det fiskes. Det ble mye fisk her. Kobber og rød spesial var en sikker vinner. Ca 300 gram. Ser du han som gjemmer seg i gresset her? Vi fisket oss rundt hele vannet. Middagen. Ikke av de største, men rød og fin i kjøttet. Neste morgen gikk vi rundt Beassit-toppen og langs svenskegrensen til vi kom til østenden av Ravdojavri. Varmen var tilbake, og turskoa måtte av for å dyppe føttene i det kalde vannet i Ravdo. Rene sydenfølelsen. Vi spiste så en kjapp lunsj og gikk videre. Da vi nærmet oss oset i vestenden, kunne vi se det stod et telt der Ravdojohka starter. Vi var ca 1,5 km unna og bestemte oss for å slå opp teltet her. Greit å holde litt avstand. Vi kunne se litt aktivitet ute på vannet, men tross utallige forsøk ble det ikke noe fisk. Ingen krise, vi gulpet fortsatt røye etter den heftige fiskemidddagen i går. Det var faktisk ikke så ille med mygg i dag, og vi kunne fint sitte utenfor teltet uten den ble for plagsom. Men noen stikk ble det, spesielt ett var plagsomt. Det fikk jeg "der sola aldri skinner". Å gjøre sitt fornødne var ikke bare bare her. Det ble litt fliring i teltet utover kvelden grunnet dette, rart hva som skaper god stemning på tur. Her var vi like med grensen til Sverige. Vi nærmer oss Ravdojavri. Godt var kjøle seg ned i denne varmen. Playa del Ravdo. Det ble ikke fisk her. Et telt til to andre vandrere kan skimtes i bakgrunn. Det var godt å være i Øvre Dividal nasjonalpark. Planen videre var å gå til Dertavaggi, og prøve fiskelykken der. Men først ville vi ha et par stopp over fjellet på veg dit. Vi hadde pekt ut to vann på kartet som så fristende ut. Vi fulgte Goddejohka, og gikk videre over Hurvegielas. Da vannet vi skulle slå leir ved dukket opp bak haugen, steg forventningene. Her var det virkelig flott, og all vakingen gjorde ikke at trua ble mindre. Teltet ble slått opp i rekordfart, og haspelutstyret montert. På andre kast satt den. En kort kamp, og så lå ei røye på 600 gram sprellende i lyngen. Det kan kalles en god start, og middagen var reddet. På ettermiddagen gikk vi ned til neste vann i dette vassdraget. Her fant vi en perfekt utos å stå ved. Her ble det skikkelig fiskebonansa. Det nappet på nesten hvert eneste kast. Røye på røye ble dratt opp, og det var fin fisk også. Alle lå på mellom 300 - 800 gram. Etter en stund måtte vi tvinge oss selv til å slutte, det var mer enn nok til kveldsmaten nå. Øvre Dividal nasjonalpark hadde virkelig vist seg fra en god side i dag, makan til fiske. Viktig å starte dagen med å strekke litt ut. Så gikk turen videre. Teltet er slått opp og Kathrine er allerede i gang med fiskingen. Det ble en kobber og rød spesial her også. Middag. Så tok vi en tur til et vann lenger nede. Første fisk her. Fornøyd fisker. Vi fant virkelig en god fiskeplass her. Kan man ha det bedre? Flott fisk. Kathrine har blitt dreven på å kjøre fisk. Rikelig med fisk til kveldsmaten. Etter flere kopper kaffi på morgenkvisten, som seg hør og bør ble drukket ute i solen, gikk vi videre. Det var ett vann til som skulle prøves før Dertavaggi, Raiskasjavri var navnet. Da vi kom på 1064 toppen måtte vi bare stoppe. For en utsikt! Det var fjell på fjell, og glinsende fjellvann så langt øye kunne se i alle retninger. For et område dette var. Forventningene til Dividalen var store, men dette overgikk alt. Vi følte oss heldige som var akkurat her, akkurat nå. Det var bare å puste dypt inn, og la inntrykkene sette seg. Det er akkurat slike øyeblikk som gjør tilværelsen i villmarka så fantastisk. Nok et minne vi kunne ta med oss videre. Raiskasjavri skulle vise seg og være ei perle, grønt og frodig, med en idyllisk elveos som klukket rolig ut i vannet. Ikke vanskelig å finne leirplass her. Men fiskemessig ble det ikke mye skryte av. Ikke et napp og ingen vaking. Skal tro om det i det hele tatt var fisk her? Resten av dagen ble brukt til sløving i lyngen utenfor teltet, og nyting av solen. Akkurat i dag var det helt greit å spise frysetørket. Slik skal dagen startes. Mektig utsikt. Raiskasjavri. Her kunne vi trives. Ikke antydning til fisk her. Idyll. Dette var eneste antydning til liv vi å her. Kveldsstemning ved Raiskasjavri. Så var det endelig Dertavaggi som stod for tur. Her var det flere vann som fristet. Vi hadde fått et lite tips om hvilket som kunne være bra, og vi fulgte Raiskasjohka ned i dalen og fikk slått opp teltet. Myggen hadde vært rolig et par dager, men nå var den tilbake for fullt. Det var bare å få på seg myggjakka. Vannet så grunt ut, og vi var forberedt på at noen sluker kunne ryke her. På første kast kjente jeg et rykk i sena, og så en flott ørret hoppe opp av vannflaten et godt stykke ute på vannet. Denne smalt på i det sluken traff vannflaten. Jeg ropte på Kathrine, som kom med håven, dette var fin fisk. Etter noen heftige utras var ruggen så sliten at den kunne landes. Et prakteksemplar av en ørret, og vekta viste 1,2 kg. Kort tid etter dro Kathrine en fin halvkilos ørret på land. Dette skulle smake. Stekt ørret med fløtegratinerte poteter. Vi fisket oss videre langs vannet, men utenom et par småharr ble det ikke mer fangst. Dærtahytta kunne så vidt skimtes fra leirplassen, og vi vurderte å ta turen dit. Men det utgikk, ingen grunn til å sove i hytte når været var så bra. Vi trives best i telt. Raiskasjohka. 1,2 kg. Dertahytta. Ingen grunn til å sove i hytte på en slik dag. Neste dag gikk vi til Cievccasjavri. På vegen traff vi tre franskmenn (tror vi), som badet i en liten kulp ved stien. Forstålig det i denne varmen. Vi hilste med et forsiktig nikk, og gikk videre. Teltet ble slått opp på en holme ved sørenden av vannet. Det blåse en del etterhvert og myggen var borte. Fisken uteble her, og store deler av dagen ble brukt til boklesing. Ut på kvelden kom det en reinsdyrflokk spaserende forbi teltet, en stor flokk på sikkert over hundre dyr. Dividalen brukes til reindrift av samene, men dette var første flokken vi så på denne turen. De "fire store rovdyrene" bjørn, ulv, jerv og gaupe, skal ha tilhold i parken, noe som er flott og tenke på. Kanskje noen av de reinsdyra vi så ville stå på menyen til ett av disse rovdyra i løpet av sommeren? Så gikk vi videre mot Cievccasjavri. Kathrine slapper av utenfor teltet. Cievccasjavri. Reinsdyrflokken. Resten av dagen gikk med på boklesing. Leirplassen. Vi var nå inne på en DNT-sti og fulgte den tilbake mot Skaktardalen. Vi skulle egentlig stoppe ved et vann som skulle være bra her, men siden det blåste så mye valgte vi å gå videre. Rett før Skaktarjohka skulle krysses traff vi på en kar som hadde vært med akkurat det vannet i to dager, han kunne melde om godt fiske med ørret opp mot kiloen. Tabbe av oss å ikke stoppe her, men vi kunne vel ikke klage på fisket så langt uansett. Da Skatarjohka var krysset fant vi en grei leirplass ved elven. Vi måtte prøve å lure fisken her en gang til før turen var over. Alt det resulterte i var to bitte små røyer på sikkert under 50 gram. Fra leirplassen kunne vi se en foss som rant ned fra Jerta. Det ble en tur opp dit for å ta litt bilder. På veg tilbake traff vi på en rypefamilie som gikk langs elva. Rypemor med fire unger. Kan tenke meg at høstjakta etter i Dividalen virkelig kan være bra. Det er herved notert på "ting jeg vil gjøre i løpet av livet" listen, men da må først jaktprøven gjennomføres. Kathrine kom seg tørrskodd over her. Så var vi tilbake i Skaktardalen. Teltet ble nok engang slått opp ved Skaktarjohka. Ikke noe å skryte av dette. Her krysset vi Skaktarjohka. Fossen som rant ned fra Jerta, Kaldt og godt fjellvann. Rypemor. På dag 14 av turen var det på tide å sette kursen mot bilen. Vi fulgte stien nedover Skaktardalen i de drøye åtte kilometerne som var igjen før parkeringen. Vi kjørte mot Kautokeino, og gledet oss til en god middag og varm dusj. Men sommeren var ikke over, det ventet flere turer. Planen var en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enaresjøen, men det skulle ikke gå helt som planlagt. Mer om det senere. Så var turen over. Turen i Dividalen ble virkelig en flott opplevelse. Naturen er virkelig fin her, og det er ikke noe å utsette på fisket. Da vi planla denne turen fikk vi mye hjelp av flere personer. Jan Erik, som nærmest bor i naturen her, kom med gode tips om rutevalg og fiskevann som kunne være verdt å prøve. Som så mange ganger før, kom vi i kontakt med behjelpelige friluftsfolk på Fjellforum. Stian, og en som kaller seg "Frilufta", ga oss hjelp i massevis. De flotte opplevelsene, og mye av fiskefangsten var et resultat av dette. Vi setter enormt stor pris på det. Tusen takk fra både meg og Kathrine. https://turhistorie.blogspot.com/

FF Høstheng (Oslo) 2014 Fredag 19. - søndag 21. september Etter litt diskusjoner, avstemninger og dertil flytting av dato var det igjen på tide med et nytt FF treff. Denne gang var det hengerne som skulle dingle litt. Som sist vi hang organisert, gikk turen til Oslos østmark, og denne gang Askevannet. Her er det viktig å ha tunga i riktig munn, for det er flere Askevannet i Østmarka. Det nærmeste ligger 4,65km øst/sør-øst. Fredag Som første mann parkerte jeg på den store parkeringa omtrent 500 meter sør for Askevannet, men jeg rakk ikke å gå ut av bilen engang før nr. 2 parkerte ved siden av. En rask introduksjon og vi labbet inn i myra; @Pettrus og jeg. Stien går oppover i en bitteliten sølete dal og det er ikke noe problem å komme frem til bålsirkelen med våte føtter om man ikke er forsiktig. Dette er en veldig populær plass som benyttes av mange grupper. Hvem som har bygget bålsirkelen vet jeg ikke, men det er sikkert de samme som har lagt kloppene i bakgrunnen. Det er skikkelig forseggjort, om enn litt for stort om det hadde vært litt kjøligere. Enten måtte vi hatt et sertifisert Monsen-bål, eller så hadde vi hatt iskalde baksider all sammen. Men, som så ofte ellers, er det førstemann til mølla og siden vi var de første fremmøtte, kunne vi finne oss de feteste plassene. En liten runde med radie på rundt 100m så var området kartlagt. Minisatan (hjortelusfluer) ble plukket fra klærne og advarsler til hverandre om å holde seg unna skauen og ikke minst toppen av høyden nord for bålsirkelen ble gjentatt til alle nyankomne hele kvelden. Jeg valgt meg slutt det første stedet jeg "spottet" og begynte monteringen (les: reserveringen) Utsikt var reservert, og halvtimen seinere var en rimelig proff utedass bygget 56 meter øst for bålsirkelen. Vi fant noen stokker og kappet til litt ved også, men jeg hadde hatt tanker om litt skinnydippin' hele dagen og siden solen skinte og vi hadde slept litt stokker og granbar var det tankene et annet sted. Termometeret på sekken viste 14oC så det hastet litt å få det overstått, så det var bare å kaste seg uti. Dette med bading var litt lite gjennomtenkt...for det første er det mye gamle trær som ligger utover fra bredden og en del skarpe stein ligger begravet i mudderet. I tillegg hadde jeg ikke med håndkle, men tenkte som så at det var sol ihvertfall 30 minutter til på den lille odden jeg hadde bestemt meg for å bade fra. Grasiøs som en lekk søppelkomprimator kom jeg meg etterhvert uti. Det var jævlig kaldt. Overraskende ettersom vi har hatt en så bra sommer. Mens jeg delvis svømte og delvis spasmet meg utover forbi de sunkne stammene med de korte, skarpe greinene kom jeg på at selv om det var varmt i juli betyr ikke det at det er varmt i september... Jeg fikk iallefall tatt en seiersrunde mens det dukket opp noen soppplukkere på motsatt bredd, og akkurat idet jeg ålet meg FORSIKTIG tilbake over greinene og opp på land ringte telefonen min. Etter litt slåsskamp med våte fingre på mobilen fikk jeg til slutt tatt den. Det var @tronn. Han var i stereo. Det viste seg at det var han og @Adelheid som gikk på den andre siden av vannet. De startet på turen rundt vannet mens jeg begynte soltørking av det bleikfeite legemet. Man tørker ganske sakte når det begynner å bli høst i lufta, men for å spare dem for det værste fikk jeg iallefall dratt på meg bokseren før de kom helt bort for å håndhilse. ------------------------ [Plutselig gikk serverne til Photobucket offline - hvertfall den der min konto ligger - så da får jeg fortsette senere når jeg har tilgang til bildene] ------------------------ .

Ein spontantur i Femundsmarka gjorde godt for kroppen. Dette til tross for at to sjuklingar, ein på antibiotika, ikkje akkurat tillet dei store sprella. Men ei natt under himmelen med bål, eit par netter på hytte, litt raudvin og lukta av nysnø oppe på Stor Svuku og Elgåhogna gjorde sitt til at både kropp og humør var betrakteleg betre ved turens ende enn ved start. Mange nye turønskjer kom sjølvsagt også til....

Ja det har du sannelig rett i! Så hvis jeg hadde sprintet de første 60 meterne, også bare fortsatt med å gjøre det, så tror jeg sannelig at jeg hadde satt ny rekord! Hvorfor tenkte jeg ikke på det!?

I enkelte (skulle gjerne hatt ein dobbeltstrek under enkelte...) tilfeller har saueeigarar såpass mange dårlege erfaringar med lausbikkje i saueflokken at dei berre sitt å ventar på ei sjanse til litt revansje. I denne spesifikke saka kan det sjå ut som om saueeigar er på tynn is i forhold til nødvergeparagrafen, men å bevise det når det står ord mot ord er vanskeleg. Det einaste som er bevist er at bikkja ikkje var i band. Eg er litt for gamal til å stole på medias vinkling i denne (og andre) saka så da må ein stole på at retten har vurdert alle aspekt og dømt etter kva som kan bevisast. Svært mange saueeigarar (og generelt gardbrukarar) er også bikkjeeigarar. Om ein skal byrje å diskutere haldningar til dyr trur eg bikkjefolket skal gå svært stilt i dørane. Punkt ein er bikkjeavl. Vesentlege delar av bikkjemiljøet praktiserar ein avlskultur der ein bevist ettertrakter eigenskaper som er svært destruktive og plagsame for rasa. Enkelte raser er heilt øydelagt på grunn av eit bevist avlsarbeid. Punkt to er importpraksis. Mange bikkjefolk føler seg så heva over lova at dei kan importere dei bikkjene dei vil når dei vil utan omtanke for eventuelle parasitter, sjukdomar og liknande som måtte følgje med. Dette inkluderer frakt av eigne bikkjer over landegrenser og tilbake til Norge utan tilstrekkeleg vaksine. Ofte toppa med bitre aviskronikkar/artiklar når bikkja vert hekta i tollen og får ei dyr karantene. Punkt tre er alle dei som har bikkjer som aldri får nok mosjon. Eksempelvis folk med husky eller setter midt i Oslo der ein liten gåtur i parken kvar dag er einaste form for mosjon. Punkt fire er omtanke for andre dyr, inkludert sau. Denne krasjar sjølvsagt litt med punkt tre men det bør folk vurdere før dei skaffar seg bikkje. Lidelsen sau, fugl, småvilt og andre artar vert påført av ei ukontrollert bikkje er betydeleg. Eksempelvis vert det tidlegare lagt ut ein turrapport på dette forumet (forøvrig ein bra turrapport, men...) der bikkjeeigar fortel at bikkje tok 22 lemen iløpet av turen, fleire av dei gravd opp. Kvifor lar bikkjeeigarar slikt passere? Også lemen har vel ein verdi på lik linje med sau og bikkje? Mange kommenterte rapporten positivt, men eg såg ikkje ein einaste reaksjon på bikkjeoppdragelse og det er tydelegvis mange dedikerte bikkjefolk her... Lista kan sikkert gjerast lengre men poenget er at bikkjefolk som skuldar gardbrukarar for dårlege haldningar til dyr får feie litt for eiga dør. For der ser det ikkje bra ut...

Jeg var selv ganske skeptisk når du kom og spurte om råd før helgen. Og jeg ser det ikke er helt ubegrunnet. Jeg har ikke noe i mot at man skal presse seg i fjellheimen, men det krever en hel del erfaring, kontroll og fysikk. Det letteste punktet å gjøre noe med er å lære seg å pakke. Du kunne nok spart mellom 5-10kg på den oppakningen, og det har mye å si på en slik tur. Du må ha kontroll på kroppen. Kjører du deg tom, så blir du fort sløv, og du kan fortere gå på trynet i steinura. Da ryker det fort et bein eller tre. Under marka 24 spiste vi minimum en brødskive hver time, og så lenge man er bevisst på det, og tar det rolig nok, så vil du ha igjen for et høyere tempo mot slutten av turen. Du bør definitivt lære deg å lese kart. Det er greit å vite hva du faktisk har foran deg. Dersom du har strekt strikket litt for langt i planleggingen, så kan både en og to høydekurver føles som rene toppturer hvis du ikke har regnet med å møte på det. Dersom du vil presse deg med sekk på ryggen, så anbefaler jeg Marka24 neste år. Der løper verstingene 150km på under et døgn. Jeg klarte knapt halvparten. Ellers er fjellet fullt av utfordringer. Jeg vil ikke nevne noe spesielt, men det er bare fantasien som setter grenser.

Oh boy.. det sitter nok en sportsutstyr kjøpmann og gnir seg i hendene ett eller annet sted nå... Når det gjelder ski/støvler/bindinger/staver så kan det lønne seg å spørre seg spørsmålet: Hvor lang er det til toppen, og når man er der, er nedkjøringen en del av målet, eller skal man bare komme seg helskinnet ned igjen. Hvor gode skiferdighetene er spiller også inn. Er det nedkjøringen som er det viktigste, så er det Rando eller Telemark som gir best kontroll, og kan til en viss grad kompensere for litt rusten skiteknikk på grunn av stivhet i utstyret (bindinger/støvler). Utstyret veier mer slik at det er tyngre å gå bort til toppen og opp, men gliset blir større på vei ned. På denne type utstyr er det vegg til vegg feller som gjelder, og de er best til å gå rett opp med, bortover er tungt. Er det mer fjellski varianten, så har Åsnes det beste systemet for kortfeller siden de har integrerte fester i skia. Madshus har et system med glidsone foran og bak, disse passer på mange typer ski, men disse fellene er smale og det reduserer grepet når det blir bratt. Montana har korte feller som strammes rundt skia, men de kan sitte dårligere og bremse mer. Kortfeller fungerer bra helt til det blir veldig bratt. Bindinger til "fjellski" står mellom to varianter, 75mm og BC: BC: Lettere bindinger som gir god gåkomfort (nesten som langrennski), finnes i to utgaver "Vanlig" og "Magnum" i tillegg til "Manuell og Auto". GLEM Auto med mindre du er forberedt på å sitte foran peisen med skia for å få de av (pga ising), altså velg manuell. Magnum har litt kraftigere anleggsplate mot skoen, det skal gi bedre kantgrep fordi en får mer kanttrykk på skia, ellers er bindingene lik. Blir det BC, velg Magnum, selv om den ikke er like ofte på tilbud som vanlig. Skal dere ha stivhet med BC må mye av denne komme fra støvelen. Her er det Crispi Stetind eller Svartisen som er de stiveste støvlene. Alfa Skarvet som er en mye brukt støvel, er like myk som en joggesko og best å gå på ski over islagte vann med. 75mm finnes med og uten vidje (wire bak hælen), dette gir et stivere bindingsoppsett litt på bekostning av gåkomfort blant annet grunnet høyere vekt og motstand under bøying av støvelen (i stedet for fri pivot rundt akslingen i støvelen som på BC). Voile 3pin cable har både klemtupp og vidje. Vidjen benyttes kun ved nedkjøring (eller oppover på skrå i bratt terreng), trenger ikke sitte fast på skia og kan festes på bindingen ved behov (for å flyte vekten fra skia og opp i sekken). Monter gjerne bindingen på en 10mm oppbygningsplate (fra Rottefella). Støvler: Scarpa T4 (plast), Crispi Svartisen, Andrew Expedition, Crispi Sydpolen, Varg Morgedal (delvis rangert etter stivhet) Så til Ski.. Ser du på Åsnes sitt sortiment så har de alle fester for kortfellene. Amundsen: Suverene ski til å gå med, men nærmest umulig å svinge med, binding BC Magnum. Asnes Ingstad: Mest kjøreorjenterte av fjellsiene (før man går opp til Storetind), dårlig spenn slik at de ikke gir samme "fres" bortover. Binding 75mm Beste kompromiss: Gamme 54 eller Nansen: Disse har bedre spenn men er likevel svingvillige. Binding BC Magnum eller 75mm Staver, det er greit å kunne regulere lengden, staver som har riktig lengde å stake med er for lange til å gå oppover med: Teleskop med ett ledd (2 ledd gir mindre stivhet), f.eks Gipron 797 Rondane med Lærtrinse. Les skitester/støvletester. Det er noen bra tråder her om feller, ski og støvler her inne. Kinderegget finnes ikke, det er alltid et kompromiss siden ikke alle turer er like Selv har jeg: Marka/racingski for løyper. Amundsen med BC (skal bytte til Magnum) og Alfa Skarvet (som jeg synes er for myke i enkelte sammenhenger). Lette å gå med når sekken er tung, brukes på hytte til hytte Åsnes Ingstad med Voile 3Pin og Morgedal støvler for moderate toppturer. Telemarkski for bakke. Telemarkski for topptur, dvs brede pudderplanker til nysnø og vårslush. ++ Lykke til

Ja, så var det dax då, att campa med tarp istället för tält. Så igår kväll trampade jag iväg med cykel till ett ställe jag kände till sedan tidigare. Väl framme så var det svart som i en säck, och lampan på cykelhjälmen kom väl till pass för att rigga läger och sätta upp tarpen. Så, allt i ordning och vid midnatt började det att regna. Det stog det inget om i några väderprognoser. Men det var ju lika bra att få det utprovat också. Det gick ganska bra. Några småkakor som låg i en burk som jag glömt sätta locket på och några packpåsar blev blöta. Sovsäcken var lite småfuktig på morgonen, men inte värre än vid tältningen i enduks-tält (dörren öppen hela natten) förra veckan. Tarp har en del fördelar, helt klart. Inte så utrymmes och platskrävande att sätta upp. Man har bra med plats under att byta om och röra sig rent allmänt. Mycket mer plats än i ett litet enmanstält. På cykelcamping är det en fördel att spilla tältpinnar. Jag använde nu en billig presänning från biltema. Dels hade jag den liggande, dels ville jag prova konceptet innan jag lägger ned arbete på att göra en egen lättviktsvariant. Håller man till i skogen utanför smådjurssässong så finns inga skäl att släpa med sig ett tält. Andra testade produkter: Nite Ize Figure 9 Small DIY packpåse X-wing (hållare för saker att montera på cykel. Passar Salsa Anything -fästen och vanliga flaskhållarfästen. Ny version på gång! Detta är en produkt som jag själv håller på med.) Lite bilder: Utsikt från under tarpen då jag vaknade. ---------------------------------------------------------------------------------------- X-wig x2 på Kona Cinder Cone 1989 år modell.

Her er jeg enig med deg, og tenkte å skrive noe tilsvarende,men jeg syntes det ble litt negativt. Fyren forsøkte. Jeg tror svært mange av oss her inne har hatt en eller flere turer hvor vi har vært i kjelleren. Hvor det å spise blir et ork og alt verker. For egen del, er det ikke snakk om å gjennomføre slikt nå. Det sliter for mye på kroppen og faren for skader og sykdom er for stor. Skader og sykdom kan ødelegge for turlivet i måneder, og det er noe jeg personlig vil unngå for en hver pris. Du nevner at du ble syk og at du ikke fikk spist. Dette er tydelige signaler på at kroppen ikke tåler påkjenningen. Mer trening kan hjelpe. Men det største ankepunktet mitt, er: Det er i slike situasjoner det blir gjort feil, som får fatale konsekvenser. Derfor bør de unngås.

http://www.ebay.com/itm/16-Energizer-Ultimate-Lithium-AA-Mignon-MN1500-LR6-AM3-/150523599040?pt=DE_TV_Video_Audio_Einweg_Batterien&hash=item230be7d8c0 Har handla litihum AA fra han her før, hyggelig pris på både batterier og frakt!

Men du gikk jo. Hadde du løpt hadde du klart 15 mil du og

@Gal Krokfot Håhå DU er tøff du som tør å sammenholde dyrevelferden i hundeholdet mot det industrielle landbruksdyreholdet! Jeg skal på ingen måte forsvare de som ikke lufter hunden sin godt nok, og de tøvete idealene i enkelte raser. Og også at noen bryter regler ifm import og annet. De skal taes, det er sikkert. Men det blir jo for blåbær å regne mot de massive overgrepene som skjer i landbruket, både i avl og i dyrehold. Her kommer det kyr som har så store jur at de tråkker på dem, kyllinger lever sitt korte liv i et totalt unaturlig miljø for dem. Hvor ofte kommer de vinterfora sauene ut i løpet av vinteren? Hæ? Og alle geitene, og kyrne? Er det ikke naturlig også for dem å bevege seg mer enn noen få skritt i et fjøs? Hvis en hundeeier ikke steller pent med hunden sin går det stort sett ut over bare en hund. De fleste har nemlig bare en. Men når en dyreeier innenfor landbruket ikke steller pent med sine dyr, så kan det dreie seg om svært mange. For kyllinger flere tusen. Og alle dagens regler for minimum dyrevelferd er kjempet igjennom nettopp imot argumentene fra landbruket. Det blir for dyrt med større hønsebur, det lønner seg ikke med større båser osv har vært motargumentene. Å sammenligne de to forholdene er som å sammenligne en fjert mot lukta fra møkkaspredningen på et stort jorde. Begge lukter ille, men mengden av skitlukt er forskjellig. Men jeg gidder ikke diskutere dette emnet mer siden det ligger godt på siden av tråden.

Nei det må være feil! Det er også bevist at det ikke var skadde eller døde sauer hos denne bonden. Hadde det vært det ville det ha blitt trukket frem som et godt argument for bonden, og saken ville vært en annen.

Hei Takk for fine ord Kjell Iver. Jeg har alltid med en liten notatblokk på tur. Her skriver jeg om det har skjedd noe spesielt denne dagen, om hvor vi hadde leir, fiskefangst og generelle tanker rundt turen. Veldig greit når turrapporten skal skrives. Spesielt når rapporten skal skrives flere uker etter turen ble tatt. Det er lett å glemme detaljer og litt artige hendelser når turene er mange og lange, slik som i sommer.

Hei Geir A. Jeg er skikkelig imponert over denne turrapporten, grundig beskrevet og med gode personlige beskrivelser slik at man blir med på din og podens turopplevelse. Et ekstra pluss for redegjøring av klatreutstyr som behøves. Så gøy at det ble overnatting også da det liker en ihuga telter. Ser fram til neste rapport fra deg.

Takk for fin lesning og fine bilder fra en tur jeg har tenkt på så alt for lenge. Her var det bensin på bålet.

Feirer burstagen til ei veninne på Grønnebakken røde kors hytte utenfor Geilo hver mars. I år blåste det bra. 20 sekundmeter med kast opp mot 25-26. Er selvfølgelig vindmåler med mer på hytta. De andre ble kjørt inn med scooter (Parkerte innerst i Nord-Skurdalen for dere som er lokalkjente). Jeg og en kamerat syklet/dyttet inn. Pål nyter en øl nedi bakken på vei opp til fjellet. Over kanten så det slik ut. Latterlig. Videre. Brukte over to timer på tre kilometer. De andre sov inne i hytta, jeg skrudde opp teltet uten levegg utenfor, der hvor det blåste mest. Gidder jo ikke ligge i le. Påfølgende dag var det bare 10-15 sekundmeter og jeg gikk ut for å grave levegg. Og så sluttet det å snø, så det var mulig å oppholde seg utenfor. Det ble riktig trivelig etterhvert.

Tidlig ned fra fjellet i dag. Flott tur å se tilbake på, i Etnefjellene, men noe fuktig siste døgn. Til fjells igjen til helga.

Jeg endte med å kjøre ned fra Svelnose på 2272m i sluttet av April. Vurderte faktisk å kjøre over Styggebreen og ned til brefalle, men den ideen ble forkastet. Det stemmer, i følge www.spiterstulen.no så åpner den ca. 1 Mars

Hei Jeg har lang erfaring med både Devold og Aclima. Min erfaring sier at kvaliteten på Aclima er langt høyere enn på Devold når det kommer til bruk og vask over tid. Jeg har brukt og slitt ut 3 sett Devold stilongs og trøye mens alle klærne jeg har fra Aclima er like gode fremdeles. Devold er et gode plagg, men jeg har lært at det er dyrt å kjøpe nytt og f.eks feltskjorta mi fra militæret for 25 år siden er like god fremdeles og den står det Aclima på

Her var det mye mat ja Blir jo da ofte mye mer når man er på kanotur enn når man går med sekk vil jeg tro. Når jeg er på tur er som oftest fisking en del av turen, og satser jo da på å få en liten pinne i stekepanna. Har da med noen brødskiver til frokost, en middag (en boks/pose turproviant type snurring/real eller lignende), en pose potetmos og løk som da skal være tilbehør til fisken. Blir altså en kjedelig middag nummer 2 dersom fisken uteblir Litt snacks i form av nøtter og litt godt brunt drikke hører også til.

Dette er grunnen til at hunder dør unødig. At dere ikke forstår lovverket. Det kreves ikke i loven at hunden skal ha drept eller skadet husdyr for at en bonde skal kunne avlive den. Det som kreves er at husdyrene er i fare for å bli skadet. Og hva som utgjør en fare må jo bli synsing. Hundeieren kan mene at hans hund er så grei at den aldri vil utgjøre en fare , mens bonden vil med rette kunne hevde at løse hunder generelt utgjør en fare. Og vise til mange eksempler på dette. Derimot en hunde eier som har hunden sin solid forankret i seg selv ved hjelp av ett bånd vil ha mye bedre juridiske kort på hånden. En hund i bånd utgjør er minimal fare.

På toppturer har jeg primært med Realturmat,og bruker Energibarer På lengre turer smelter jeg snø,og blander XL-1 pulver i vannet for å få smak og energi. supplerer ofte med tørket frukt. Jeg forsøker å ha med minst mulig vekt, men prioriterer mat med høy næring. Gourmetmat konsumerer jeg heller på Bagatelle.

Verdensklasse! Virkelig en rapport å lese og beskue med andakt. Dette er et fantastisk område dere har beveget dere i, og du/dere dokumenterer det på beste vis. Og det beste av alt er jo at store deler av nasjonalparkområdet har dere jo fortsatt ikke vært innom. Det klør kraftig i turmusklaturen nå.

"Han blæse i dag" er en vanlig kommentar å høre her på Jæren. Alt vær har sin sjarm, og når man er oppvokst på Jæren så tåler man litt vind i ny og ne. Det sies at på en stille dag på Jæren så blåser det bare av tre høns. - Hvorfor kan man aldri stole på vinden? - Fordi den har løyet før. Ikke akkurat på fjellet, men like vel: Hørte nettopp på radioen at det er meldt vind over 18 m/s i Nordsjøen til helgen og Statoil "evakuerer" mannskaper fra flere plattformer. Jeg tror nok ikke at de evakuerer, men de sender i land overflødig personell og kjører på minimumsbemanning. Det minner meg om en tur jeg hadde ute på Snorre A plattformen. Da blåste det orkan og all aktivitet utendørs som ikke var helt nødvendig ble stoppet. Snorre A eller Snorre TLP (Tension Leg Platform) som den også kalles er en litt spesiell opplevelse i slikt vær siden den beveger seg på en litt spesiell måte. Følelsen kan kanskje sammenlignes med å være lettere beruset. Man forsøker å gå over gulvet i en rett linje, og man gjør faktisk det også, men likevel kolliderer man med stoler og bord uten å ville det. Min kone jobbet en gang ute på Gullfaks B, dette er en GBS plattform (Gravity based structure) og da målte de over 60 m/s vind i perioder. Hun har tidligere opplevd orkan i Biskaia ombord på en tankbåt, men ble litt nervøs når en plattform som veier mange tusen tonn, er bygget av stål og armert betong og står sementert fast på bunnen, beveget seg slik at lampene inne i "sky-lobbyen" hang og dinglet frem og tilbake. "Men vi står han av, ingen fare".

Det var en god start på dagen å lese denne turrapporten. Veldig flotte bildre!

Takk for en flott rapport som gav en god lesestund

Helt enig med deg Fenriken. Det må være en sammenheng mellom graden av straff, og forseelsen som er begått. Å ta livet av hunden er jo den ultimate straff, og det altså bare fordi den var løs. Hvis noen kjører i 35 km/t i et boligfelt der fartsgrensen er 30, så har ikke ungene eller noen andre lov til å skrape opp hele bilen din. Eller hvis sauene til Fjellbokken er dårlig inngjerdet hos han slik at de kommer løs, så kan ingen bare skyte dem selv om de er til fare for trafikk eller skader eiendom. Men følger vi Fjellbokkens argumentasjon så burde vel det være passende straff.

Ekte villmarkinger spikker sin egen berøringspenn av en grein på nærmeste tre

Mest vind på tur hadde eg nok på ein tur mot Liaberget (ved Kvitingskjølen) i mars. Det var jamt med vind og dårleg sikt heile dagen men da eg kom opp på ryggen siste biten vart det hysterisk. Måtte leggja meg på og bruke heile vekta mi mot vinden for å avansere. Da eg til slutt fekk kjempa meg opp på det eg trudde var toppen og innsåg det berre var ein fortopp ga eg opp. Tok av sekken for å finne fram kameraet med det resultat at jakka vart drege opp og over armane og låste meg fast. Krangla ei stund med vinden for å få på plass att jakka, fotograferte litt før eg skulle ta på att sekken. Det vart eit prosjekt i seg sjølv. Enden på visa vart at eg måtte leggje den på bakken og rulle den på meg... Heile tida held vinden eit avsindig lydnivå. Fjellets ro du liksom... Veit ikkje vindstyrka på dette men har tidlegare vært ute og kita ved 12 m/s med ein 12 m2 Frenzy (skal heller aldri gjentakast...) og det var ingenting samanlikna.

Telte litt på knappane sjølv om eg skulle skrive det, men du oppsumerar greitt kvifor nokon burde gjere det: Han kan ikkje lese kart, er ikkje vant til fjellterreng eller gå litt tunge turar. Syns det er uansvarleg å anbefale utfordrande turar til nokon med så lite erfaring. No er Besseggen, Bukkelægeret og Galdhøpiggen av dei mest befolka rutene i landet (og i tillegg relativt enkle) så eventuelle uhell der treng ikkje ha så store konsekvensar men andre utfordrande turar kan fort få det. Anbefaler ts å byrje med litt enkle turar og skaffe seg erfaring. Rom var ikkje bygd på ein dag...

Med fare for å være festbrems, men kva med å ta nokre enkle turar før du legg ut på noko du tydelegvis ikkje har ferdigheitar til?

Jeg var leder for et vinterkurs en gang og vi gikk på ski fra Solheim i Sirdal og inn mot Kvinen. Da vi kom til Mjåvatn blåste det så kraftig at vi hadde problemer med å gå. Det ble en pause på Mjåstøl. Da vi senere kom til østenden av Mjåvatn var det nesten umulig å bevege seg . Vinden stod rett i mot. Noen av deltakerne hadde store problemer med å gå. Vi svingte da av nordover der "høyfjellsløypa" kommer ned og satte opp telt etter alle kunstens regler. Tre dager senere da vi kom tilbake til sivilisasjonen fikk vi høre et det hadde blåst ca. 20 sm. vind, kanskje den var litt sterkere oppe i fjellet hvor vi var. Konklusjonen min den gang stemte ganske bra med hva jeg også hadde lest, altså at det er bort i mot umulig å gå på ski i vind sterkere enn serk kuling - liten storm. En annen gang gikk jeg og noen venner fra Blåfjellenden og mot Hunnedalen. Dagen i forveien forsøkte vi å gå fra Hunnedalen til Sandvatn, men måtte snu på grunn av vinden og da gikk vi heller ned til Blåfjellenden. Da vi skulle hjem neste dag måtte vi passere en veldig høy skavl øst i Letesvatnet. Her ble jeg stående å vente på at de andre skulle klatre opp og plutselig kom en vindkule som løftet meg opp fra bakken og slengte meg et par meter bortover snøen. Jeg hadde ski og stor sekk og sporene i snøen viste at jeg hadde vert i luften over to meter. Hvor sterk vinden var vet jeg ikke, men vi klarte i hvert fall å gå til Hunnedalen. Jeg har ofte hørt at folk sier at de har gått på ski i snøstorm, men jeg tror ikke at det har blåst mer enn en stiv til sterk kuling.

Flott report fra et område jeg liker veldig godt. Hadde første solotur her under millitærtjeneste sommeren 1976. Tilbake i 96, 98, 02 og 06. Nydelig område.

Har ikke merka noe til noen av delene. Jeg er dog ikke så ivrig bruker av zoom, men synes den justerer seg i helt normalt tempo.

Har ikke rukket å lese gjennom hele teksten ennå, men jeg legger merke til at det er veldig flotte bilder!

Håper jo at det skal være noen jenter innen høreavstand, som da blir naken på slutten av sangen. Det resulterer også at jeg synger veldig høyt, uten at det har gitt videre utslag :-/

Hei Anders (og Kathrine) Du store verden! Først middag og så en kopp kaffe og denne turrapporten; hvilken kosestund!

Tipp topp dobbel tommel opp! Jeg skal nok nordover en gang jeg også, men det får vente.

Takk for kjempefin turrapport- virkelig et område som frister til besøk en gang. Jeg liker veldig godt den måten du forteller på - med å beskrive med ord hva dere opplevde på dagen - for deretter å legge ut bildene nedover - fortalt på en annen måte. Noterer du ned stikkord underveis i en bok eller bruker du bare bildene fra kamera for å huske detaljer?

Nok en gang koser jeg med kjemperapport fra dere. Dere evner å fortelle med tekst og bilder så jeg blir skikkelig tent på tur. Takker så mye !

Var på fjelltur under en storm forrige vinter hvor det blåste full til sterk storm/orkan på toppene og på kysten. Hvor sterkt det blåste akkurat der hvor jeg var vet jeg ikke, men det var vanskelig å puste og holde seg stående i noen av vindkastene. Satte fra meg kameraet på bakken og bygde varde oppå denfor å filme en liten snurt!

Som det er sagt så finnes det ikkje universaløysingar. Alt er eit kompromiss. Ski: Gode fjellski er normalt for breie til at dei er gode til å gå med i oppkøyrde spor. Du kan kjøpe smalare fjellski som du og kan nytte i oppkøyrde spor men du vil då miste litt bredde og stabilitet. Finn ut kva du skal bruke dei mest til. VIktig: skal du gå ein del oppover IKKJE gå for kortfeller, kjøp langfeller. Skal du gå litt opp og bort og ned er kortfeller ok. Om å gå opp til toppen til fots, gå så langt du klarar med ski og feller og så hiv du skia på sekken og går resten av vegen med elle rutan ski, mykje brukt strategi og fungerar utmerka. MEN det er tyngreå gå i snø utan ski enn med. Gode vinterposer som er lette = dun. Går du for syntposer så er det berre å gå opp i + 3 kg , mange rimelege posar innan syntsegnmentet, dun er mykje dyrare. Helsportposar er gode, isbjorn.no har gode posar, ajungilak likeså. Like viktig er eit tjukt og godt underlag som isolerar mot snø. Det er mange trådar her om gode vinterunderlag, søk og les.

Men er det helt urimelig? Hvor mange hunder er det i Norge, og hvor mange bjørner? Burde ikke truede arter ha litt ekstra beskyttelse?

Når man sammensetter de to sakene med bjørneskytingen on hundeskytingen mot hverandre, så ser man hvor lite beskyttelse hundene har i samfunnet. Altså eksempel 1: bonde skyter bjørn som spiser på sau og det er flere drepte sau like i nærheten. Bonde blir tiltalt. (Resultat av tiltalen er meg ukjent) Eksempel 2: bonde skyter hund som er løs og 15 meter fra eier. Det er ikke dokumentert at den jaget sau, kun påstand fra bonde. Det er ikke dokumentert noen drepte eller skadde sauer av bonden. Han har dessuten først skadeskutt hunden for så å avlive den. Han har beviselig kjørt firhjuling med ladd våpen. Bonden slipper tiltale, saken henlegges. Man må vel være medlen hus NSG for ikke å skjønne at folk reagerer på denne bonden. Og man må i all fall være blottet for den omtanke for dyr som man hevder at alle bønder har. Jeg var jo litt for sikker tidligere på at utslipp av sauer, og derved ikke tilsyn, var godkjent som unntak til tilsyn av dyr. Men det er jo kjempeflott at jeg tok feil! Alle dere som finner en skadd eller død sau har derved en ting å gjøre. Anmeld bonden for dyremishandling! Er sauen død kan man jo ta øremerket og kanskje finne eieren. Uansett har jo bonden tilsynsplikt til dyrene han eier. Bøndene bruker lovverket for alt det er verdt for sin sak, og da kan jo vi andre gjøre det også! Det var tidligere i tråden endel prat om at tall til forskere ikke var relevante forde de ikke var upartiske, dvs de var på rovdyras side. Men skal man godta tallene over tap som kommer fra NGS og deres medlemmer? De er jo i aller høyeste grad part i saken. Nei tapstallene fra sauenæringen må man i alle fall ta med en god klype salt. Eksempelet fra Finnmark er jo bra. Det eneste tap som reineierne kan få dekket uten å ha et kadaver å vise til er reinkalv tatt av ørn, fordi restene fraktes opp til reiret i fjellhyller. Man har bra peiling på bestanden av ørn, og det er lett å finne en gjennomsnittsvekt på en reinkalv. Og erstatningsutbetalingene for antall reinkalver var så høyt at hver eneste ørn måtte spise flerfoldige kilo reinkalv hver eneste dag. Er det virkelig noen som tror ar sauenæringen er noe bedre? Jeg spurte noen som kjenner forholdene i Sverige om ikke det der var mye styr der med erstatning for rein. Men neida. Der har visstnok staten blitt enige med reineierne om en standard utbetaling for rovdyrtap. Hvis det drepes færre rein, dvs hvis gjeting og inngjerding er bedre, så er det reineiernes fortjeneste. Drepes det flere dyr så må de ta tapet selv. Dette synes jeg må være en god ide her i Norge også, så slipper vi sutring og katastrofeoverskrifter hver høst.

Har kjøpt meg nye fjellsko. Alfa Bever Pro +

I forhold til deg er jeg meget primitiv. Holder meg som regel til realturmat og noe snacks. Det mest eksklusive jeg har med må være iste (pulver), for å sprite opp drikkevannet. Den kulinariske opplevelsen har jeg etterlatt hjemme.

Mange gode forslag, og er vel bare å si "Ja takk, alt sammen" når det er snakk om en skikkelig langtur. En blir lei av det meste om en spiser det samme hver dag, uansett om det er havregrøt, risgrøt, musli, pannekaker eller andre godsaker. Stikkordet på langtur er variasjon, så prøv mange av tipsene og bruk de du liker best.

5-minutters risengrynsgrøt vet jeg noen spiser til frokost på tur. Kanskje ikke en god løsning hver dag, men av og til hvertfall?