Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ Så var det Øvre Dividal nasjonalpark som stod for tur. Det hadde blitt 12. juli, og vi var klare for tur fire på Nordkalotten denne sommer. Vi forlot Finnmark, og satte kursen mot indre Troms. Det var Øvre Dividal nasjonalpark som skulle utforskes. Vi hadde hørt mange fiskeskrøner herfra, og ikke minst mye bra om det varierte landskapet, med furu og bjørkeskog, høgfjell, vann og myrer. Her var det ca 750 km2 med villmark å boltre seg i. Sekkene ble pakket for to uker, nå var det endelig vår tur å traske i denne nasjonalparken. Vi hadde hørt noen fiskeskrøner fra Dividalen. Etter en drøy biltur fra Kautokeino, stoppet vi for å betale bompenger på grusvegen i Frihetsli. Da Kathrine gikk ut for å betale, svermet det med klegg. Hun fikk fylt ut skjemaet, lagt konvolutten i postkassen, og spurtet inn igjen i bilen. Det hadde vært flott vær de siste ukene, og det var ikke noe unntak i dag. Solen stekte og det var kokende varmt, kanskje ikke så rart at kleggen trivdes da. Heldigvis kom vi forberedt. I Kautokeino hadde vi gått til innkjøp av myggmiddel som ble varmt anbefalt av de lokale der. Dette var sterke saker, og vi håpte på dette skulle være effektivt mot kleggen også. Vi ble enige om å være forsiktig med bruken, og ikke benytte oss av dette uten at det var helt krise. Slikt myggmiddel er nok fornuftig å bruke i moderate mengder. I Norge er det ikke lovlig å selge myggmiddel med DEET innhold over 20%, denne inneholdt 98%. Så kunne man lure på hvorfor den ble solgt på butikken i Kautokeino, de hadde kanskje unntak for loven der oppe. Forstålig nok. Litt luksus på campingen i Kautokeino. Etter en kjapp middag på parkeringsplassen, satte vi kursen mot Skaktardalen. Vi fulgte stien et stykke mot Skaktaråsen, før vi tok av østover langs Skatarjohka. Det gikk ikke fort, varmen var intens og det ble en slitsom etappe. Myggmiddelet gjorde jobben, både mygg og klegg holdt seg stort sett unna. Ut på kvelden fant vi en duganes leirplass og teltet ble slått opp. Det ble ikke lange etappen. Vi var begge sliten etter en lang dag. Vi var over tregrensen, og hadde en flott utsikt nedover dalen. Det var nesten ikke klegg her oppe, ikke noe å klage på det. Turens første kaffikopp ble drukket, og vi satt resten av kvelden å betraktet den flotte utsikten vi hadde. I morgen skulle turen fortsette oppover langs Skaktarjohka, da skulle haspelutstyret prøves for første gang i Dividalen. Var det rart vi gledet oss? Jeg liker ikke klegg. Synderen. Det var virkelig varmt denne dagen. Så var vi i nasjonalparken. Flott utsikt fra leiren. Myggjakka var med på denne turen også. Mygg? Her? Nei... Kan ikke klage på denne leirplassen. Skatarjohka var virkelig vakker, og etterhvert formet den flere store kulper og småvann. Her kalles det Jierttaluoppal, og det så fristende ut å prøve fiskelykken. Etter en marsj på ca fem korte km ble teltet ble slått opp. Det finnes vist kun røye her, og det skulle være mulighet å få fisk av god kvalitet. Vi fisket oss et par km oppover uten antydning til napp. Det var noen få vak å se, men det var kun småfisk. Alt av sluker og spinnere ble prøvd, men det ville seg ikke. Ut på kvelden stilnet vinden og det eksploderte med mygg, minst like mye som turen i Halkevarre. Men det gikk greit, vi hadde etterhvert blitt vant med å ha blodsugerne rundt oss. Det var bare å ta på et nytt lag med myggolje, og ignorere myggen etter beste evne. Siden det ikke ble fisk, stod ei finsk pastagryte på dagens meny. Den smakte mildt sagt ikke bra, og vi håpte på at det skulle bli fisk til middag om ikke lenge. Ingenting slår fersk ørret eller røye til middag, hvert fall ikke finsk pasta. Kathrine gjør seg klar for dagens etappe. Vi fulgte stien langs Skaktarjohka. I dag var det min tur å gå først. Der framme var dagens mål. Leirplassen. Viktig med en kopp kaffi før fisket kan begynne. Ett av mange småvann langs Skaktarjohka. Det så virkelig lovende ut her. En slukøret fisker. Ingen fisk på Kathrine heller. Dagens middag, den smakte dårlig. Det var virkelig flott i Skaktardalen. Neste dag gikk vi til Adojavri, eller Rundevannet som noen kaller det. Selv om forventningene var høye, ble det ikke fisk her heller. Frysetørket til middag. Da kvelden kom dukket månen opp, og det ble virkelig villmarksstemning. Summingen av myggen, månen som speilte seg på vannflaten og de mektige fjella rundt oss gjorde sterkt inntrykk. Dette var en helt annen natur her, enn områdene vi hadde besøkt tidligere i sommer. Det var bare å legge seg på liggeunderlaget med kaffikoppen i hånden, kikke på omgivelsene og bare la alle inntrykkene synke inn. Det gjorde absolutt ingenting at det ikke hadde blitt fast fisk så langt. Klar for avgang. Denne steinen ga litt skygge, det gjorde godt. Kathrine dypper capsen i bekken for å kjøle seg ned. Jierttaluoppal. Denne dagen gjorde det ingenting med en elvekryssing. Teltet slått opp ved Rundevannet. Det var sandstrand rundt store deler av dette vannet. En av mange kulper i Skaktarjohka. Kveldstemning. Så kom månen. Det gjør godt med en pause fra myggen. På dag fire av gikk vi til et vann som lå litt høyere opp på fjellet. Vi hadde fått et tips om at det kunne være verdt å ta turen hit, der skulle være mulighet for storfisk. Da teltet var slått opp kunne vi se at det stod en lavvo i andre enden vannet, og to små skikkelser som satt på utsiden. Dette var de første folka vi hadde sett siden turen startet. Før vi hadde fått montert fiskeutstyret kom det en skikkelig regnskur, det var bare å trekke inn. Da kom de to personene gående langs vannet, mot teltet vårt. Vi kunne se at det var oterfiskere. Jeg stakk hodet ut av teltet og slo av en prat. De fortalte ivrig om at her fantes det virkelig stor fisk, det hadde vist blitt tatt ørret på nesten fire kg. Men, den var vanskelig å få på sluk, det var oter som var tingen her. Da det verste regnværet ga seg var det vår tur å prøve fiskelykken. Vi fisket oss rundt nesten hele vannet, og sluker i all slags form og farger ble prøvd. Ikke et napp. Da vi tok en pause ved teltet, kom en av karene springende opp til teltet, og la fra seg en ørret på ca 300 gram. Spis denne dere, vi trenger ikke slik småfisk. Vi takket så mye, og fisken ble spist til middag. Men det var med bismak. Vi ville ha selvfanget middag, ikke en slik "sympatifisk". For all del, det var snilt av dem dette, men det fikk virkelig konkurranseinstinktet mitt til å våkne. Nå skulle vi få større fisken enn dem. Men da begynte det å regne igjen, det tordnet, og det vart et skikkelig drittvær. Storfisken fikk vente til i morgen. Vi tok lik så godt kvelden. Vi gikk høyere opp til et vann som skulle være bra. Finnes storfisken her? Nok en flott leirplass. Så kom regnet. Venter på opplett. "Sympatifisken" Neste dag var været bedre og jeg fisket meg rundt vannet enda en gang, fortsatt ikke napp. Det ble nok en frysetørket til middag, etterfulgt av et par timer med boklesing. Da klokken var ca 20.00 tok jeg noen nye kast, ikke langt fra teltet. Da smalt den på, jeg kjente fort at dette var fin fisk. Fisken ble kjørt rolig og forsiktig, denne skulle på land. Etter noen nervepirrende minutter kunne ørreten endelig håves. Etter et par kakk i hodet ble den veid, akkurat 1 kg. Jeg speidet bort dit lavvoen til de to karene skulle stå, den var borte gitt. Typisk, de hadde gått før jeg fikk mulighet til å skryte av storfisken. Jeg fikk klare meg med å skryte litt til Kathrine, helt greit det også. Det var mygg her også gitt. Det fungerte bra med myggspiral for å holde myggen unna forteltet. Turens første fisk, akkurat 1 kg. Litt spesiell farge, noen som vet hvorfor? Vi bestemte oss for å gå mot Ravdojavri, men først ville vi ha ei natt med et lite, men fristende vann som lå beleilig på ruten mot Ravdo. Det regnet en del i dag, og vi ble rimelig våt etter hvert. Det gjorde godt å komme frem, og kunne ta en en varm kopp kaffi inne i teltet. Vi unnet oss til og med en liten sjokoladebit. Da regnet ga seg kikket vi ut av teltet, det kokte på vannet. Vak på vak. Her fikk vi fisk i massevis. Røyer på ca 300 gram ble dratt på land ved jevne mellomrom. Rød i kjøttet og flott kvalitet. Nok en fiskemiddag, herlig. Søvnen tok oss fort denne kvelden, proppfull mage av stekt røye har den effekten. Nå gledet vi oss til å jakte fisken i Ravdojavri, det var ikke lange etappen dit. Kathrine leder veg. Ei rype som kom spaserende foran oss. Vått. Det skulle bli godt å få tørket seg litt i teltet. Myggen var glad i luen min Kaffe og sjokoladekos i teltet. Helt greit å sitte her mens det regner ute. Så skulle det fiskes. Det ble mye fisk her. Kobber og rød spesial var en sikker vinner. Ca 300 gram. Ser du han som gjemmer seg i gresset her? Vi fisket oss rundt hele vannet. Middagen. Ikke av de største, men rød og fin i kjøttet. Neste morgen gikk vi rundt Beassit-toppen og langs svenskegrensen til vi kom til østenden av Ravdojavri. Varmen var tilbake, og turskoa måtte av for å dyppe føttene i det kalde vannet i Ravdo. Rene sydenfølelsen. Vi spiste så en kjapp lunsj og gikk videre. Da vi nærmet oss oset i vestenden, kunne vi se det stod et telt der Ravdojohka starter. Vi var ca 1,5 km unna og bestemte oss for å slå opp teltet her. Greit å holde litt avstand. Vi kunne se litt aktivitet ute på vannet, men tross utallige forsøk ble det ikke noe fisk. Ingen krise, vi gulpet fortsatt røye etter den heftige fiskemidddagen i går. Det var faktisk ikke så ille med mygg i dag, og vi kunne fint sitte utenfor teltet uten den ble for plagsom. Men noen stikk ble det, spesielt ett var plagsomt. Det fikk jeg "der sola aldri skinner". Å gjøre sitt fornødne var ikke bare bare her. Det ble litt fliring i teltet utover kvelden grunnet dette, rart hva som skaper god stemning på tur. Her var vi like med grensen til Sverige. Vi nærmer oss Ravdojavri. Godt var kjøle seg ned i denne varmen. Playa del Ravdo. Det ble ikke fisk her. Et telt til to andre vandrere kan skimtes i bakgrunn. Det var godt å være i Øvre Dividal nasjonalpark. Planen videre var å gå til Dertavaggi, og prøve fiskelykken der. Men først ville vi ha et par stopp over fjellet på veg dit. Vi hadde pekt ut to vann på kartet som så fristende ut. Vi fulgte Goddejohka, og gikk videre over Hurvegielas. Da vannet vi skulle slå leir ved dukket opp bak haugen, steg forventningene. Her var det virkelig flott, og all vakingen gjorde ikke at trua ble mindre. Teltet ble slått opp i rekordfart, og haspelutstyret montert. På andre kast satt den. En kort kamp, og så lå ei røye på 600 gram sprellende i lyngen. Det kan kalles en god start, og middagen var reddet. På ettermiddagen gikk vi ned til neste vann i dette vassdraget. Her fant vi en perfekt utos å stå ved. Her ble det skikkelig fiskebonansa. Det nappet på nesten hvert eneste kast. Røye på røye ble dratt opp, og det var fin fisk også. Alle lå på mellom 300 - 800 gram. Etter en stund måtte vi tvinge oss selv til å slutte, det var mer enn nok til kveldsmaten nå. Øvre Dividal nasjonalpark hadde virkelig vist seg fra en god side i dag, makan til fiske. Viktig å starte dagen med å strekke litt ut. Så gikk turen videre. Teltet er slått opp og Kathrine er allerede i gang med fiskingen. Det ble en kobber og rød spesial her også. Middag. Så tok vi en tur til et vann lenger nede. Første fisk her. Fornøyd fisker. Vi fant virkelig en god fiskeplass her. Kan man ha det bedre? Flott fisk. Kathrine har blitt dreven på å kjøre fisk. Rikelig med fisk til kveldsmaten. Etter flere kopper kaffi på morgenkvisten, som seg hør og bør ble drukket ute i solen, gikk vi videre. Det var ett vann til som skulle prøves før Dertavaggi, Raiskasjavri var navnet. Da vi kom på 1064 toppen måtte vi bare stoppe. For en utsikt! Det var fjell på fjell, og glinsende fjellvann så langt øye kunne se i alle retninger. For et område dette var. Forventningene til Dividalen var store, men dette overgikk alt. Vi følte oss heldige som var akkurat her, akkurat nå. Det var bare å puste dypt inn, og la inntrykkene sette seg. Det er akkurat slike øyeblikk som gjør tilværelsen i villmarka så fantastisk. Nok et minne vi kunne ta med oss videre. Raiskasjavri skulle vise seg og være ei perle, grønt og frodig, med en idyllisk elveos som klukket rolig ut i vannet. Ikke vanskelig å finne leirplass her. Men fiskemessig ble det ikke mye skryte av. Ikke et napp og ingen vaking. Skal tro om det i det hele tatt var fisk her? Resten av dagen ble brukt til sløving i lyngen utenfor teltet, og nyting av solen. Akkurat i dag var det helt greit å spise frysetørket. Slik skal dagen startes. Mektig utsikt. Raiskasjavri. Her kunne vi trives. Ikke antydning til fisk her. Idyll. Dette var eneste antydning til liv vi å her. Kveldsstemning ved Raiskasjavri. Så var det endelig Dertavaggi som stod for tur. Her var det flere vann som fristet. Vi hadde fått et lite tips om hvilket som kunne være bra, og vi fulgte Raiskasjohka ned i dalen og fikk slått opp teltet. Myggen hadde vært rolig et par dager, men nå var den tilbake for fullt. Det var bare å få på seg myggjakka. Vannet så grunt ut, og vi var forberedt på at noen sluker kunne ryke her. På første kast kjente jeg et rykk i sena, og så en flott ørret hoppe opp av vannflaten et godt stykke ute på vannet. Denne smalt på i det sluken traff vannflaten. Jeg ropte på Kathrine, som kom med håven, dette var fin fisk. Etter noen heftige utras var ruggen så sliten at den kunne landes. Et prakteksemplar av en ørret, og vekta viste 1,2 kg. Kort tid etter dro Kathrine en fin halvkilos ørret på land. Dette skulle smake. Stekt ørret med fløtegratinerte poteter. Vi fisket oss videre langs vannet, men utenom et par småharr ble det ikke mer fangst. Dærtahytta kunne så vidt skimtes fra leirplassen, og vi vurderte å ta turen dit. Men det utgikk, ingen grunn til å sove i hytte når været var så bra. Vi trives best i telt. Raiskasjohka. 1,2 kg. Dertahytta. Ingen grunn til å sove i hytte på en slik dag. Neste dag gikk vi til Cievccasjavri. På vegen traff vi tre franskmenn (tror vi), som badet i en liten kulp ved stien. Forstålig det i denne varmen. Vi hilste med et forsiktig nikk, og gikk videre. Teltet ble slått opp på en holme ved sørenden av vannet. Det blåse en del etterhvert og myggen var borte. Fisken uteble her, og store deler av dagen ble brukt til boklesing. Ut på kvelden kom det en reinsdyrflokk spaserende forbi teltet, en stor flokk på sikkert over hundre dyr. Dividalen brukes til reindrift av samene, men dette var første flokken vi så på denne turen. De "fire store rovdyrene" bjørn, ulv, jerv og gaupe, skal ha tilhold i parken, noe som er flott og tenke på. Kanskje noen av de reinsdyra vi så ville stå på menyen til ett av disse rovdyra i løpet av sommeren? Så gikk vi videre mot Cievccasjavri. Kathrine slapper av utenfor teltet. Cievccasjavri. Reinsdyrflokken. Resten av dagen gikk med på boklesing. Leirplassen. Vi var nå inne på en DNT-sti og fulgte den tilbake mot Skaktardalen. Vi skulle egentlig stoppe ved et vann som skulle være bra her, men siden det blåste så mye valgte vi å gå videre. Rett før Skaktarjohka skulle krysses traff vi på en kar som hadde vært med akkurat det vannet i to dager, han kunne melde om godt fiske med ørret opp mot kiloen. Tabbe av oss å ikke stoppe her, men vi kunne vel ikke klage på fisket så langt uansett. Da Skatarjohka var krysset fant vi en grei leirplass ved elven. Vi måtte prøve å lure fisken her en gang til før turen var over. Alt det resulterte i var to bitte små røyer på sikkert under 50 gram. Fra leirplassen kunne vi se en foss som rant ned fra Jerta. Det ble en tur opp dit for å ta litt bilder. På veg tilbake traff vi på en rypefamilie som gikk langs elva. Rypemor med fire unger. Kan tenke meg at høstjakta etter i Dividalen virkelig kan være bra. Det er herved notert på "ting jeg vil gjøre i løpet av livet" listen, men da må først jaktprøven gjennomføres. Kathrine kom seg tørrskodd over her. Så var vi tilbake i Skaktardalen. Teltet ble nok engang slått opp ved Skaktarjohka. Ikke noe å skryte av dette. Her krysset vi Skaktarjohka. Fossen som rant ned fra Jerta, Kaldt og godt fjellvann. Rypemor. På dag 14 av turen var det på tide å sette kursen mot bilen. Vi fulgte stien nedover Skaktardalen i de drøye åtte kilometerne som var igjen før parkeringen. Vi kjørte mot Kautokeino, og gledet oss til en god middag og varm dusj. Men sommeren var ikke over, det ventet flere turer. Planen var en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enaresjøen, men det skulle ikke gå helt som planlagt. Mer om det senere. Så var turen over. Turen i Dividalen ble virkelig en flott opplevelse. Naturen er virkelig fin her, og det er ikke noe å utsette på fisket. Da vi planla denne turen fikk vi mye hjelp av flere personer. Jan Erik, som nærmest bor i naturen her, kom med gode tips om rutevalg og fiskevann som kunne være verdt å prøve. Som så mange ganger før, kom vi i kontakt med behjelpelige friluftsfolk på Fjellforum. Stian, og en som kaller seg "Frilufta", ga oss hjelp i massevis. De flotte opplevelsene, og mye av fiskefangsten var et resultat av dette. Vi setter enormt stor pris på det. Tusen takk fra både meg og Kathrine. https://turhistorie.blogspot.com/

Da var det endelig klart for andre etappe av Jotunheimstien. Monica kunne da fremdeles ikke bli med siden hun måtte være hjemme med vår datter, så jeg fikk med meg kameraten min Tommy. Denne etappen blei det litt forandring på siden vi bare hadde lørdag og søndag til rådighet. Turen skulle gått fra Hakadal, men vi begynte i stedet på Brovoll. Om jeg pleier å gape over aldri så mye så skjønte jeg nå at Hakadal-Lygna blei for tøft for to ferskinger på to dager. Det er da 5.5 mil i skogsterreng. Siden jeg syns Hakadal-Brovoll blei for kort på to dager så sløyfa vi den strekningen enn så lenge. Så får det bli en minietappe senere. Nok om det, etter å ha pakka fredags kveld så var det to forventningsfulle karer som var klar for snaue 4 mil i skogen. Monica skyssa oss til en rasteplass i nærheten av brovoll. Etter litt posering i morgentåka var vi i gang og vi var overlatt til det vi hadde i sekken, jeg kjente det både i rygg og knær etter de første 50 meterene, men med en reduksjon fra 27,5 forrige gang til 21,5 kg nå så måtte det jo bare gå bra Og det gikk over så fort vi hadde fått varma opp litt, så med selskap på tur så var motivasjonen på topp og humøret stort Første vi kom til etter å ha fulgt viltgjerde på E16 og litt nordover etter kryssing var Avalsjøen. Her var det fint. Skulle hatt campa der, men vi følte vel at vi måtte gå litt lenger enn 3 km før vi satt opp camp. Vi skulle jo tross alt gå nesten 40 km På ut.no sto ruten om grusvei og ikke langs vannet. Ruta går langs vannet, men siden det til tider kan være høy vannstand velger vel ut.no og ha alternativet som standard. Da hadde vi gått glipp av denne perlen, så anbefaler alle som skal gå denne veien om å ta sjansen og heller snu hvis det ikke går Sola begynte og bryte gjennom tåka og det så ut til at dagen kunne bli riktig så bra. Vi tok oss tid til noen bilder igjen vi vett. Posering er vel ingen av oss noe spesielt gode på, hehe. Så noen pris for beste bilde blir det vel heller ikke på denne turen ;)Nå begynte stigningen mot Lygna, etter å ha gått nedover fra brovoll var vi på det laveste punktet på turen 351 moh. Og denne gangen var ikke noe annerledes enn stigningene på de forrige turene mine, jeg trodde hjertet skulle hoppe ut flere ganger. Godt at vi nå var to på tur til å motivere hverandre Disse her stoppet jeg og tok bilde av kun for en grunn, og det var for å få en pust i bakken før vi skulle krabbe oss videre opp, hehe Var forøvrig de to siste sauene på tur hjem fra beite for vi så ikke flere på denne turen. Etter å ha fått igjen pusten steg vi ytterligere og forbi en hytte som jeg ikke husker navnet på (sliten) og videre oppover pusta og peste vi så jævlig at vi skremte opp tre ryper. Vi egner oss ihvertfall ikke på jakt hvor man må være stille i oppoverbakker. Vi egner oss kun på post Varmt begynte det å bli også så vi måtte dra opp buksa til shorts begge to Vi fikk også føle vreden til flere minisatan`er (hjortelusflue) Fysj for noen stygge innsekter, beveger seg som en krabbe med vinger.... Men var ikke verre enn at vi klarte og kose oss, var bare en som angrep om gangen Tilsammen på hele turen var det vel rundt 30-40 stk og alle kom iløpet av første del av turen. Nå nærmet det seg mattid kjente vi, gått i mer eller mindre stigning i en mil så kroppen trengte noe næring. Vi var nå på 550 moh så vi hadde hatt en stigning på 200 høydemeter på de siste 4 km. Vi fant en grei plass i sola langs stien og slo oss ned Her blei det kokkelert havregrøt og polarbrød med syltetøy, og et par kopper kaffe Det gjorde susen for energien kom tilbake og vi var på ny klar for å ta fatt på resten av veien. Neste punkt var svartåsen som heldigvis ikke var så mange høydemeter høyere enn lunsjplassen vår, så da fikk vi tilogmed sett litt av stien og ikke bare skoa våres. (Vi hadde en tendens til å se rett ned i tunge partier, hehe) Oppe på svartåsen lærte vi at her hadde Milorg soldater kampskole på slutten av 2. verdenskrig, så tur kan være lærerikt samtidig som det er sunt for kropp og sjel (kjentes absolutt ikke sunt ut i oppoverbakkene....men) Nå hadde også sola forlatt oss og det la seg et lite skylag, men det spilte ingen rolle for det var tilnærmet vindstille og perfekt temperatur og gå i. Terrenget var nå mer varierende og vi kom over et stort hogstfelt og her var det bløtt, skikkelig gjørmehøl hele veien....pent var det heller ikke... Etter hogstfeltet bar det oppover igjen mot øvre høvra, en gammel seter oppi åssiden, her også gikk vi i kjent stil og studerte skoene våre og gispa etter luft. men oppe på sætra var det idyllisk. Slike plasser som bare står der må tas vare på for senere generasjoner. Etter øvre høvra gikk det nedover igjen og nå nærmet vi oss dagsmålet som var vassbråa, og det gjorde ingenting, jeg hadde hatt varierende krampe i beina de siste timene, måtte stoppe et par ganger og tøye og bare få igang blodsirkulasjonen uten og belaste så mye. Når vi kom på grusvei var det ikke langt igjen til camp, men det var et par seige km. Gleden var stor når vi visste at den planlagte campen var 200m unna, skuffelsen blei desto større da den var okkupert....av det som så ut som en enslig camper med campingvogn(!!!) Han satt der på en campingstol foran et stort bål. Så da måtte vi jaggu gå lenger. Heldigvis fant vi en grei plass ca en km lenger borte, så da var skuffelsen glemt på et blunk Campen blei satt opp, bålet blei tent og vi koste oss med Real turmat, øl, sjokolade og tullprat. Og selvfølgelig en telefon hjem Vi kom oss i posene kl 22.00 og 22.30 kom regnet. Det skulle ikke gi seg med en gang, så det fortsatte hele natta igjennom. Kl 08.00 slo vi opp øya etter en god natts søvn. Ihvertfall for meg, Tommy skulle investere i nytt underlag og sovepose sa han, mistenker at det var litt hardt Bløtt var det utenfor og litt innenfor teltet også, men ikke så gæærnt Kroppen var mørbanket men bedre enn kvelden i forveien. Frokost sto på programmet og siden det sildret utenfor ble den laget inne i teltet. Etter frokost var det bare å sette igang med å pakke sammen og komme seg avgårde, av med ullklær og på med vandrekledningen, noe kjøligere denne dagen, men med sekk på ryggen så fikk vi fort varmen. På med skoa og få ryddet teltplassen. Viking skoene mine fortjener en setning her for makan til gode sko har jeg aldri hatt på beina. De er helt suverene, kunne med fordel vært litt lettere men da hadde det sikkert gått utover noe annet, De er helt fantastiske å gå med, sitter bra på foten og gir bra støtte til å være så lave. Når teltplassen var rydda var det bare å ta beina fatt og traske videre mot Lygna, ca 15 km unna. Vassbråa ligger på 546 moh. og vi skulle opp på 780 moh denne dagen før det skulle gå noe nedover igjen mot Lygna. Stien fortsatte noen km på grusvei før den gikk over til våt sti. Skikkelig våt sti....Tror det har med alle husdyra som beiter overalt her. Var rasende gjørmete og bløtt alle steder. Rester fra middagen i går Som dere ser så var det vått fra regnet som hadde kommet men ikke nok med det, det var mye vann i myrene som også var OVERALT!! Skikkelig myrterreng, men godt å få kjølt ned beina hver tredje meter, hehe. Oppover mot Lushaugen var det trått og tungt, men vi begynte for alvor og nærme oss målet. Tok meg selv i å tenke "hvorfor i all verden driver jeg med det her" flere ganger da jeg var som mest sliten. Men den storslåtte mestringsfølelsen da vi kommer opp på en topp eller når målet slår alle dårlige tanker rett ned i søla igjen. Så jeg veit helt klart hvorfor jeg driver med det og det er fordi jeg rett og slett elsker det. En stk sliten mann på Lushaugen hytta som for anledningen var stengt. Her måtte vi fylle på med litt energi så det blei en salig blanding av polarbrød, nøtter, spekepølse og syltetøy. Filmen viser litt av gangen vår etter pausen, men jeg mistenker at Tommy tar seg sammen litt for kamera. For det var noen stive muskler som skulle i gang igjen i kulda og regnet. Men komme i gang det måtte vi, for det var kaldt og vått, også jaggu skulle det bli våtere, nå skulle vi gå rundt ei diger myr og gjennom myr flere steder. Vi var allerede så våte på beina at nå gjorde det ingenting at vi tråkka langt ned i myra, fikk i det minste vaska skoene litt da. Omsider etter 37 km på to dager i varierende terreng så skimta vi Lygna rett der borte. Vemodig at turen var slutt men samtidig ganske så godt at nå skulle kroppen få hvile litt. Vi avslutta med medisterkaker på Lygnasæter. Takk til Tommy som blei med på en kjempebra tur, dessverre tror jeg ikke jeg rekker mer av Jotunheimstien i år men man vet aldri. For pakklister og video gå inn på http://ferskingeriskogogmark.blogspot.no/2014/09/jotunheimstien-brovoll-lygna-200914.html for innlegget i sin helhet eller http://ferskingeriskogogmark.blogspot.no/p/pakklister.html for å kun se på pakklistene.

Var på fjelltur under en storm forrige vinter hvor det blåste full til sterk storm/orkan på toppene og på kysten. Hvor sterkt det blåste akkurat der hvor jeg var vet jeg ikke, men det var vanskelig å puste og holde seg stående i noen av vindkastene. Satte fra meg kameraet på bakken og bygde varde oppå denfor å filme en liten snurt!

Liten tur til Estenstadhytta i møkkaværet for å spise middag. Dårlig med utsikt, men saltkjøttet smakte bra - som vanlig.

Det kommer opprinnelig fra en annen tråd, der det i hvert fall ikke passet med en diskusjon rund klima.... Og som @Dag G - Evje nevner vi, oldiser er ikke helt så nøye med formene (og muligens da spesielt oss i mellom). Men når det gjelder oppsummering av sommeren 2014, så kommer den - forhåpentligvis - ikke før i november en gang. Jeg håper på noen turer til i heia før vinteren.

Som ivrig leser og følger av tråder og innlegg på Fjellforum, er det én ting som slår meg; nemlig opptattheten av utstyr. Jeg kan godt skjønne at dette er viktig når en skal krysse Antarktis, men for noen dager i norsk utmark synes dette meg noget overdrevet. Her diskuteres skallbekledning, soveposer og underlag over en lav sko, selv om det bare gjelder en ukestur i vanlig, norsk natur. La oss nå heller rette oppmerksomheten mot naturopplevelsene vi søker og glem alt det fancy utstyret noen tror de trenger for å oppleve dette. Leve det enkle friluftslivet!

Fjellgeitå og Martin - mange tak for forklaringen og navngivningen til fænomenet. Jeg har aldrig lagt mærke til dette fænomen tidligere, og det er måske ikke så mange steder, at det forekommer så tydeligt. Men brug af Google med drittkjegle og dirt-cone viser en del eksempler. Ja, og jeg er enig i forklaringen med at "haugen" er opstået i bagkanten op mod fjeldet. På mit første foto ser du faktisk 3 andre på vej næsten i samme retning. Og gennem mange år vil de sikkert ende med at blive lige så store som den ved brekanten.

Jeg gjentar: om man sammenlikner (se statistikk tidligere) hvilke tapstall man har hatt i et spesifikt område før reintroduksjon av rovdyr med dagens tap, har man en meget god indikasjon på hvor mye rovdyra tar. Og de talla viser (som nevnt tidligere) at det er lite som tyder på at saueeiere i rovdyrområdene får erstatning for mer enn det rovdyra tar. Om man kommer over skadet sau er det vel mest hensiktsmessig å gi bonden beskjed - så det blir gjort noe med det. Tilsyn betyr ikke gjeting, tilsyn er knyttet opp mot en 48 - timers regel.

Men er det helt urimelig? Hvor mange hunder er det i Norge, og hvor mange bjørner? Burde ikke truede arter ha litt ekstra beskyttelse?

Oh boy.. det sitter nok en sportsutstyr kjøpmann og gnir seg i hendene ett eller annet sted nå... Når det gjelder ski/støvler/bindinger/staver så kan det lønne seg å spørre seg spørsmålet: Hvor lang er det til toppen, og når man er der, er nedkjøringen en del av målet, eller skal man bare komme seg helskinnet ned igjen. Hvor gode skiferdighetene er spiller også inn. Er det nedkjøringen som er det viktigste, så er det Rando eller Telemark som gir best kontroll, og kan til en viss grad kompensere for litt rusten skiteknikk på grunn av stivhet i utstyret (bindinger/støvler). Utstyret veier mer slik at det er tyngre å gå bort til toppen og opp, men gliset blir større på vei ned. På denne type utstyr er det vegg til vegg feller som gjelder, og de er best til å gå rett opp med, bortover er tungt. Er det mer fjellski varianten, så har Åsnes det beste systemet for kortfeller siden de har integrerte fester i skia. Madshus har et system med glidsone foran og bak, disse passer på mange typer ski, men disse fellene er smale og det reduserer grepet når det blir bratt. Montana har korte feller som strammes rundt skia, men de kan sitte dårligere og bremse mer. Kortfeller fungerer bra helt til det blir veldig bratt. Bindinger til "fjellski" står mellom to varianter, 75mm og BC: BC: Lettere bindinger som gir god gåkomfort (nesten som langrennski), finnes i to utgaver "Vanlig" og "Magnum" i tillegg til "Manuell og Auto". GLEM Auto med mindre du er forberedt på å sitte foran peisen med skia for å få de av (pga ising), altså velg manuell. Magnum har litt kraftigere anleggsplate mot skoen, det skal gi bedre kantgrep fordi en får mer kanttrykk på skia, ellers er bindingene lik. Blir det BC, velg Magnum, selv om den ikke er like ofte på tilbud som vanlig. Skal dere ha stivhet med BC må mye av denne komme fra støvelen. Her er det Crispi Stetind eller Svartisen som er de stiveste støvlene. Alfa Skarvet som er en mye brukt støvel, er like myk som en joggesko og best å gå på ski over islagte vann med. 75mm finnes med og uten vidje (wire bak hælen), dette gir et stivere bindingsoppsett litt på bekostning av gåkomfort blant annet grunnet høyere vekt og motstand under bøying av støvelen (i stedet for fri pivot rundt akslingen i støvelen som på BC). Voile 3pin cable har både klemtupp og vidje. Vidjen benyttes kun ved nedkjøring (eller oppover på skrå i bratt terreng), trenger ikke sitte fast på skia og kan festes på bindingen ved behov (for å flyte vekten fra skia og opp i sekken). Monter gjerne bindingen på en 10mm oppbygningsplate (fra Rottefella). Støvler: Scarpa T4 (plast), Crispi Svartisen, Andrew Expedition, Crispi Sydpolen, Varg Morgedal (delvis rangert etter stivhet) Så til Ski.. Ser du på Åsnes sitt sortiment så har de alle fester for kortfellene. Amundsen: Suverene ski til å gå med, men nærmest umulig å svinge med, binding BC Magnum. Asnes Ingstad: Mest kjøreorjenterte av fjellsiene (før man går opp til Storetind), dårlig spenn slik at de ikke gir samme "fres" bortover. Binding 75mm Beste kompromiss: Gamme 54 eller Nansen: Disse har bedre spenn men er likevel svingvillige. Binding BC Magnum eller 75mm Staver, det er greit å kunne regulere lengden, staver som har riktig lengde å stake med er for lange til å gå oppover med: Teleskop med ett ledd (2 ledd gir mindre stivhet), f.eks Gipron 797 Rondane med Lærtrinse. Les skitester/støvletester. Det er noen bra tråder her om feller, ski og støvler her inne. Kinderegget finnes ikke, det er alltid et kompromiss siden ikke alle turer er like Selv har jeg: Marka/racingski for løyper. Amundsen med BC (skal bytte til Magnum) og Alfa Skarvet (som jeg synes er for myke i enkelte sammenhenger). Lette å gå med når sekken er tung, brukes på hytte til hytte Åsnes Ingstad med Voile 3Pin og Morgedal støvler for moderate toppturer. Telemarkski for bakke. Telemarkski for topptur, dvs brede pudderplanker til nysnø og vårslush. ++ Lykke til

Har kjøpt meg nye fjellsko. Alfa Bever Pro +

Mener bestemt det er linken nedenfor att @REJOHN har sakset fra. Vi oldiser her på forumet er ikke så nøye på det formelle alltid... På de siste 30 årene har jeg gått fra forbruk bensin på 1,5 liter pr mil til 0,4 l/mil diesel. Det må da tilsvare 0,0000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000001 ppm reduksjon av verdens totale utslipp av CO2 ?? En god innsats ! http://www.fjellforum.no/topic/33015-tur-til-trolltunga-og-videre-inn-på-vidda/

Ridgeline for den andre tarpen min http://dutchwaregear.com/continuous-ridgeline.html pluss litt ekstra zing-it for barduner.

Jeg er lei. Møkk lei! Av søppel. Ikke av søppel som ligger i søppelposen i en overfylt søppeldunk, eller av matposen som er så full at den sprekker på vei ut fra kjøkkenet. Slikt hører med. Det jeg er lei av er søppel som flyter i marka. Gamle engangsgriller. Tomme ølbokser. Halvfulle poser som var for ekle til at noen ville ta det med ut etter endt tur. På søndagens tur kom jeg over en gammel teltplass der soveposen og teltet stod igjen. Må ha vært der i et år minst, råttent og ødelagt. Fint? På sist overnatting kom jeg over en fin oppbygd bålplass. Hele bålplassen var fylt av søppelposer fra tidligere brukere. Noen som har lyst på grillede pølser? På tur med familien har gjennomgangstonen blitt "ikke ta i det" når småbarna finner søppel overalt hvor vi setter oss ned for å spise. Er det slik vi vil ha det? Jeg starter herved en motaksjon. Aksjon søppel. Følgende prinsipper legges til grunn. - sekken min skal alltid inneholde en ekstra søppelsekk og plasthansker - søppel som finnes dokumenteres med bilde, plukkes opp og legges i nærmeste søppeldunk - bilder publiseres i denne tråden Om flere tenker som meg er dere velkomne til å være med! Ost

Håper jo at det skal være noen jenter innen høreavstand, som da blir naken på slutten av sangen. Det resulterer også at jeg synger veldig høyt, uten at det har gitt videre utslag :-/

Er vel det som er "the guilty pleasure"…?

@REJOHN: Ser du har "glemt" å ta med en vindkategori, da tenker jeg på: Pinlig bris. Dette er en kategori en seilerkompis og jeg har laget. For øvrig har jeg ikke beveget meg ute i sterkere vind enn sterk kuling, men jeg har ligget teltet i liten storm. Det frister ikke å oppleve det igjen. Jeg har opplevd et annet aspekt ved sterk vind på vinterstid, nemlig faren for forfrysning. Det skjer hurtig dersom man ikke har tatt forhåndsregler (tildekking/kuldekrem)

Jeg får si som de andre; flott initiativ! Jeg har nettopp utformet en hjemmeside/blogg om turliv og natur. Skulle gjerne sett at den ble litt mer naturvernfokusert etter hvert. Men jeg tror jeg er på god vei. Jeg tar i mot forslag. http://friute.no/

http://www.nrk.no/kultur/dicaprios-oppgjor-med-klimapolitikk-1.11949638 Bra liten tale av DiCaprio.

Hei Takk, så forstår jeg bedre, at jeg ikke finner det! Så holder jeg meg til tyske Travellunch til 50 kr. for en pose til 2 personer. Jeg kjøper lager, når jeg er utenlands. Smaker OK, gjerne supplert med noe krydder, olivenolje. Som al frysetørket mat bør det egentlig opp å koke og stå ganske lenge før alt er oppbløtt. Hilsen Elgen

Dama kan legge seg sidelengs uten problemer i den og hun klarer også å krølle seg sammen. Men nå er ikke hun veldig stor da.

Bredden i den er ok side den spesifikk lagd for damer, så den er lagd for kvinnefasong. For Damas del kunne den nok vært litt smalere fordi da hadde det vært mindre luft og varme opp. Det som kan være vanskelig med den tipper jeg er lengden. Men tror den kan fås i lang modell. Det beste du kan gjøre er nesten å gå til en butikk og måle utifra deg selv for å få et skikkelig inntrykk av den.

I Finnmark i sommer traff jeg en bonde som kunne fortelle at palsmyrene rundt gården hans hadde flatet seg ut/smeltet. Det er i alle fall ganske spesielt, for ikke å si "mot norrmalt". De har tross alt stått der en stund! Han var nok litt bekymret over klimaet, og kunne fortelle at snøen heller ikke kom før i slutten av januar (synest jeg å huske). Det er vel grunn til bekymring, men det er også greit å vente med bekymringen til høststormene setter inn! ...Gud bedre for en etterlengtet sommer det har vært! Visst jeg skulle bygge meg hus i dag, hadde jeg tenkt meg om både tre og fire ganger hvor vannet ville tatt vegen visst det skulle komme i store mengder. Samt annen skredfare. Jeg hadde nok ikke gjort det i samme grad for ti år siden. "...cause the times they are a-changing"

Jakri har tydeligvis poser på lager nå. Jeg har mottatt min. Den er lett og av glatt stoff. Jeg har prøvd den i dag tidlig. Innebygget putetrekk fungerer. Åpningen ellers er ikke ekstrem stor, men den er romslig og har reimer som du kan knytte på sidene slik at åpningen blir mindre. Poser selv virker romslig. Posen er litt større og tyngre enn Helsport sin, sikkert delvis pga at den har putetrekk og er bredere, men totalt sett liten og lett. Jeg har glemt å veie den. Jeg betalte kr. 348 inklusiv forsendelse. En bra pris sammenlignet med andre poser.

Hvordan opplever hun bredden/romfølelsen i den? Kan hun legge seg på siden og krølle seg sammen, eller er den mer som en kondomdress? Utfra de bildene du la ut fra turen deres til Trolltunga (fin rapport forresten) så er kona mi ikke fullt så slank som din...

helsport huldreheimen har t-lim på -8 grader. kjøpte den til dama tidligere i sommer og den har fungert ganske bra. hun er også en frysepinne, men klarer og få varmen i den ned til litt under 0 grader. den posen og dun nede ved føttene for å få litt ekstra varme der

Et lite tips når det gjelder Helsport sine soveposer, er at de gjerne er mer small den andre merker. Jeg klarer ikke å ligge i Alta sovepose, og har fått flere klager fra venner som har lånt den av meg. Den er kjempe fin når man ligger på rygg, men vil man ligge på siden, og trekke benene til seg. Er den alt for trang.

Hvordan oppstod denne tråden ? Med tittelen "Sommeren 2014" forventet jeg en tråd som oppsummerte turåret til @REJOHN i litt tekst og masse bilder.... ikke en uanmeldt sitering uten lenke til opprinnelse, men som tydeligvis er del av en større debatt et eller annet sted her på forumet ?

Skal se på Alta også. Grunnen til at jeg i utgangspunktet ikke så på denne modellen, var ønsker om en komforttemperatur noen grader under null da jeg har med frysepinner å gjøre. Ellers er jo vekt nokså lik, og pris med rabatt hos Fjellsport også lik for alle. Blir nok igrunnen et spørsmål om å bare ta et valt. Selv har jeg brukt samme Ajungilka Igloo i nesten 30 år. Byttet til Helsport nå i sommer, og finner så langt ikke problemer med det. Grunnen til at jeg ber om hjelp her er at jeg er mann, og kona og jentungen er av et annet kjønn. Noen års samliv og familieliv har lært meg at det kan være store forskjeller på jenter og gutter når det gjelder hva som oppleves som komfortabelt i soveposen. Eksempelvis har kona mi funnet frem vinterdynen, mens jeg fortsatt bruker sommerdynen hjemme. Kjøper jeg da en sovepose som er for kald, er jeg redd for at det blir kun en tur, og så ikke mer.

Har nettopp kjøpt med Frisport sin medium tarp. den er 4x3 m. Kosta sitt på G-Max. 1249 shillinger. Vektene er :790g med pakkpose og 9 barduner med stramere. 618g bare duk.

Her i heimen har vi god erfaring med Helsport Alta som allroundpose. Om du opererer med 5 sesonger ville jeg kalt det en firesesongerspose. Min har jeg hatt i over ti år og har vært igjennom det meste inkludert et par teltdøgn i 15 minus. Gikk helt greit men kunne vært varmere. Den er også overlevbar på de varmeste sommernettene om man ikke har egen sommerpose. Kona har Alta short (personlengde 175, 80 bred) , den veier 1,6 og har t comfort på 0 grader, helsport sin gamle sintefrating var vel -10. Har putepose, antiskli og varmekrage. Hos xxl får du de til 1299. Anbefales.

Hei Ferskinger i skog og mark. Tusen takk for en super turrapport! Her oser det av turglede. Det er gledelig å ha fulgt turene dine fra dine og Monicas første spede forsøk da du ble medlem til nå

Alpkit rig7 veide 530g på den digitale kjøkkenvekta (inklusive pakkposen). Den vekta er meget presis.

MERE vin står det. Utover grunnutrustningen

Denne sommeren har vært helt fantastisk. Global eller lokal oppvarming åkkesom. Den som ikke kan nyte den men heller sitte å gruble på CO2 og om vannstanden er høyere enn da Ålesund brann ned, han har det nok ikke godt. Forrøvrig stod havet et par hundre meter høyere enn for 10000 år siden i dalstroka innafor enn nå, så noe har da blitt bedre....

Jeg kjøpte meg en villmarksøks på 600g fra Gränsfors Bruk. De lager håndsmidde økser med høy kvalitet i tillegg til god garanti. De har flere alternativer med tanke på størrelse og vekt. http://www.gransforsbruk.com/produkter/skogsyxor/gransfors-vildmarksyxa/ Kjøpte øksen på Jakt og Fjellsport i Skien (ca kr 600), er veldig fornøyd.

Den er allerede i sekken utenom den kiloen ekstra Inngår i "grunnutrustning" på tur.

Tur i Grytlia og Hornsjøfjellet i Langsua nasjonalpark på søndag. Sur nordavind la ingen demper på opplevelsen av en flott høstdag.

Helt enig med trådstarter her. Det er rart at ting som kan bæres med på tur ikke kan bæres hjem igjen.. Jeg plukker alltid opp søppel jeg finner på fjellet eller i skogen, så frem til at det er mulig å bære med seg. Kommer jeg over store "søppelfyllinger" fotodokumenteres det å varsles til nærmeste SNO kontor. Jeg har i hele sommer plukket søppel mens jeg har vært på jobb i fjellet fra Dovre i sør til Saltfjellet i nord. Gjenngangerne er plastposer, plastflasker, plastembalasje, aluminiumsbokser og ikke minst fiskesene! Finner en del haglpatroner i fjellet og

Er du naken på slutten av sangen ?

Rundt Veggen og Veggfloget på "yttersida" av Lofoten i lag med min onkel.

Så litt på "Ut i naturen" på NRK nå i ettermiddag om 3 brødre som har oppholdt seg noen måneder på Bjørnøya, om hvordan de samlet sammen søpppel på strendene de var på. Etter de hadde reist fra øya, var sysselmannen å hentet det med båt Var kjekt å se slik, inspirerende er det ihvertfall

Jeg gikk sammens med en venn opp til en topp på ca 500 moh. Det var sterk sørvest men heldigvis sprang vi i le for vinden helt til toppen. Jeg er usikker på hvor mye ms det var men vi har aldri opplevd slik vind tidligere. Da vi nærmet oss toppen trakk jeg armene mine så nært kroppen så mulig for å hindre vinden tok mest mulig tak samt bøyde meg nedover mens jeg gikk. Flere ganger mistet jeg balansen totalt og falt. Skal sies det var mye kastevind. Kjentes ut som Norrøna jakken ble revet opp i stykker fra sømmen... Legg merke til staven på flagget. ennå holder han den ganske langt oppe. Hadde ikke sjangs til å kommunisere på et forståelig vis.. Ble helt ør i hue

REJOHN At det ikke blåser så mye særlig ofte i innlandet er sikkert riktig, men når Lindap beskriver at hun må krabbe for å komme fram er det sannsynlig at det blåser minst full storm Dette blir litt off topic, men for å underbygge mine argumenter at det er mulig å bevege seg i full storm så bruker jeg mine erfaringer som vindsurfer i over 30 år Jeg tar derfor utgangspunkt i vind som vi opplever en sjelden gang, og vi klarer altså på et vis å gå med brett og rigg til vannet og seile i vindkast opptil full storm. Det blir mye knall og fall i slike forhold, men det er altså mulig. 16 oktober 1987 var en dag som fortsatt huskes av mange brettseilere. Det blåste orkan i ytre oslofjord og andre steder i landet. Vi var noen som vindsurfet den dagen og det ble målt 29 m/s der vedkommende turde å stå for å måle. Jeg skal innrømme at det ikke var mye kontroll på seilingen min den dagen, men vi var nå utpå og fikk noen høye hopp. Her er en link til noen meget gode vindsurfere som seiler i storm i Irland tidligere i år. Det skal nevnes at jeg ikke er i den klassen de er )

Ja, Alfa skal visst også passe mine føtter, etter hva jeg har lest. Jøss, de der var billige! Ser ut som det bare er str. 36 igjen. Kanskje det er en utgående modell og siste rest? Veldig snedig at man kan bytte såle. Det koster visst ikke mye heller! Da får man mye for pengene, selv om det var en stiv pris på dine! Men, jammen er det verdt å betale for bra turutstyr. Jeg elsker når jeg kjenner at jeg er kjempefornøyd med noe!

Turopplevelsen blir vel ikke forringet om man har "fancy" utstyr? Jeg husker mange turer fra sytti- og åttitallet med gummistøvler og kalde soveposer og utette telt. Nå kan jeg nyte (na)turen og ha det relativt behagelig med mer moderne utstyr. Synes ikke jeg er hysterisk av den grunn.

I 1976 var jeg i ferd med å ta av på utstyrsfronten. Min familie og jeg var beordret til Andøya, et eldorado for friluftsliv. Og ikke nok med det der fikk jeg gode kontakter for å handle alt som kunne tenkes av friluftsutstyr for en billig penge fra USA. Og jeg hev meg på - og det var spesielt en flott sak - en en komplett dun jakke og bukse. Den måtte jeg bare ha. Det var da min kone stilte meg ett spørsmål - og samtidig gav svaret: Hva er hensikten med ditt friluftsliv? Jeg trodde det var å klare seg med det enkle?!! Den satt! For med alt det fantastiske utstyret jeg var i ferd med å anskaffe ble en tur til Bødalen - omtrent som å sitte hjemme i stua. Ingen utfordring. Jeg ble ingen asket etter dette, men adskillig mer nøktern, og faktisk noe av det utstyret fra den gang er i full bruk i dag. Legger ved 5 bilde fra 1979. Teltet er et kassert nylon endukstelt jeg fikk av Velferden. Det var ikke verre enn at etter en omgang med symaskin ble det riktig så bra. Men om det holdt tett for påvirkning utenifra, så var kondensen mer enn plagsom, og siden vi manglet fortelt måtte vi ut når maten skulle lages - regn eller ikke. Og regnet gjorde det - hele tiden. Inntil en morgen opprant - med et par timers oppholdsvær. Men. til tross for regn, vind og kulde og innimellom litt opphold, bet fisken overraskende bra, og når jeg tenker tilbake er det ingen tur jeg har så gode minner fra som denne.

Etter min mening er det ikke noe som heter frluftsutstyr. Man kler seg bare etter forholdene. Skal man til fjells, tar man ganske enkelt på seg noe varmt underst, (ull) et eller to tjukke plagg utenpå, (en ull- eller fleecegencer) og ei jakke ytterst. Alle har dette i skapet. No problem.

Hehe. Man kan jo vurdere å selge brukt før man kjøper en ny. Lenge leve forbrukssamfnnet..