Vinnerliste

Her kommer turrapporten i sin helhet fra 6-10 januar i år, opprinnelig postet på terrengsykkel.no her om dagen: Etter at turkamerat Sverre og undertegnede hadde gjennomført flere kortere overnattingsturer i 2013, var vi interessert i å utvide horisonten med en lengre tur under ikke optimale værforhold. Starten av januar i Oslo/omegn var varm og særdeles snøfatting. Dette gjorde turen mulig. Vi hadde krysset Nordmarka flere ganger i fjor og var klar for nytt terreng i Østmarka. Da vi kun har syklet i området mellom Østmarkssetra og Sandbakken ville vi se hva annet Østmarka har å by på. Øverst på kartet fant vi Fjellhamar togstajon og tenkte at dette ville være et ypperlig startpunkt. Vi hoppet på toget på Oslo S. Dag 1. I det vi gikk av toget, begynte det å regne. Vi tråkket oss sakte ned forbi Ahus og inn mot Skihytta. Det var vått, glatt og bratt både opp og ned. Men stiene var generelt gode. Etter endel kåling hit og dit, slo vi leir på vestsiden av Åmotdammen. Sverre lagde camp og Christian sanket ved. Så var det tid for middag. Hjemmelaget ertesuppe med økologisk griseknoke og hveteøl. Greit å spise de tyngste matvarene på starten av turen. Dag 2. I løpet av natta blåste det opp samtidig som det regnet sidelengs, så vi trykket litt ekstra lenge i soveposen under duken. Om å gjøre å ikke bli våt. Litt uvant å oppleve dårlig vær på tur da samtlige turer i fjor gikk utelukkende i tørrvær. Flaks! Det krever mye ekstra organisering å passe på at utstyret ikke blir vått. God læring. Christian ligger i fosterstilling på morran når Sverre var oppe og fyrte opp bålet. Etter en laaang frokost og mye båling, syklet vi rett sydover forbi Østbyputten og mot Djupdalen. Viktig å fylle vann der man kan. Sverre sykler grusen mot Finnland. (Halvøya mellom Mønevannet og Fløyta) Vi slo leir på sørsiden av Finnland i le av en bergvegg, nesten i stien. Siden det blåste godt, fungerte det ikke å campe ute på odden hvor det allerede var en etablert telt og bålplass. Vi døpte stedet Dassen da det sto en ordentlig utedo rett bortenfor. Og for en luksus å spre skinkene på en ekte dass uti skogen. Det ble faktisk riktig trivelig etter at bålet tok skikkelig fyr. Det tok lang tid i og med at alt var vått. Det regnet litt hele dagen. Bålet fungerer utmerket til å tørke støvlene på kvelden. Bålkos. Dag 3. Morratryne mens havregrøten koker ferdig. Sverres havregrøt: 1 kopp store havregryn 1 ss linfrø 2 ss kokosflak (kjøpes hos helsekosten) 2 ss solsikkefrø 1/2 ts kanel 1/2 ts salt (eventuelt tørrmelk - les på pakken for rett dosering) Tørrvarene blandes hjemme og pakkes i pose. Blandes ut med passe mengde vann og en klunk kremfløte eller vann/tørrmelk. Serveres med brutalt stort smørøye og uante mengder mørk lønnesirup. For å toppe det hele bør man ha stekte pølsebiter eller godt bacon til. Over demningen ved Fløyta. Grus mot Røyrivannskoia. Stien inn til koia var super. Deretter lunsj med Rett i koppen, knekkebrød med smør, marmelade og varm Eplegløgg fra Ringi. (Den er fantastisk). Fortsatte sydover over Vesle Tonekollen og Pølseberget. Stien var i overkant tung oppover, men uten oppakning er nok stiene helt supre. Ditto morsomme nedover. Av og til ganske tekniske. Her er Christian på en superglatt bro ved Tonevannet. Sverre i stien. Vått og herlig. I skumringen ankom vi Vangen. Her var det stengt. Vi lurte om vi skulle trille ned til Mosjøen for å se om vi fant en fin leirplass der, men om det ikke fungerte var det så langt tilbake (60 høydemeter) at vi droppe det. Kanskje vi fant gull vestover. Vi fortsatte på grusen mot Skjelbreia. I fint driv. I enden av veien måtte nødprovianten fram. Det ble Real turmat før stien begynte. Uten at vi visste det selv, forvillet vi oss inn på Flykningsruta ved Eriksvann. Denne stien er gjennomgående svært lite egnet for sykling da den går på tvers av Østmarka, mens alle de fine stiene går nord/sør. Her hadde det gått ras. Et virvar av rotvelter og kampestiener gjorde terrenget nesten ufremkommelig. Nevnte vi at det regnet, var bratt og var bekmørkt. En prøvelse der og da. En artig historie nå. Etter å ha bært både opp og ned i fem timer forbi Tretjerna og Smørholet slo vi endelig leir vest for Fingerbølmyrene. Prøvde å få til et bål, men dette fungerte ikke. Dag 4. Morran var hustig. Dunjakka var fin å ha. Vi vurderte om vi skulle avslutte og sykle ned til byen, men vi kom raskt på bedre tanker. Vi hadde jo mye god mat igjen. Etter gårsdages slit, ble det en særdeles kort etappe denne dagen. Vi syklet inn i traséen til Terrengsykkelrittet over Slettfjell. Ganske nøyaktig på toppunktet slo vi leir like ved stien. Vi fyrte bål og fant ved med skikkelig fart i. Middag/snacks. Grøstad Gris pølser og brie er en vinner. Så hyggelig kan man ha det. Vi fyrte så hardt at det steg en ånd opp av bålet. Siste dagen tok vi sjarmøretappen rundt Nøklevann og ned til Østmarksetra. Så ble det sjokolademelk og hvetebakst på butikken.

Helsport Nordmarka på xxl. Ca tusen spenn, et bra nybegynnertelt til det bruket du skisserer. Ingen vits med telt til fire-fem tusen som blir gammelt før du rekker å bruke det.

En kilo ekstra vekt? Lett. Primus. Altså med bensin.

Heisann alle fjell og friluftsfolk der ute! Jeg har nettopp snekret sammen en film fra en ukes vandring i Finnskogen. Sakser som vanlig rett ut fra youtube: "Bli med på en tur til den grenseløse Finnskogen, skogen som tar deg med til en annen tid. Her bosatte finner seg på 1500 og 1600 tallet på grunn av uro og kriger under svenskekongen. På Finnskogen fikk de gratis mark mot at de ryddet den selv. Mange av de gamle bostedene og torpene står fortsatt igjen, mens mye er tatt tilbake igjen av naturen og bare restene kan skimtes. Våren 2013 begynte jeg på leden som strekker seg fra Morokulien i Sør til Søre-Osen i Nord. Jeg avsluttet på Fall på svensk side og våren 2014 startet jeg på det som skulle bli en ukes vandring mot enden av leden." Håper dere tar dere tid til å se filmen og kom gjerne med tilbakemeldinger. Sånt er morro! Vennlig hilsen Magnus Rismyhr

Etter @Walle's flotte turraport fra turen til Askevannet med innlagt prøvefyring av sin nye Woodgas Stove fortjener kanskje denne lille turovnen en egen tråd (eller andre av samme type). http://www.fjellforum.no/topic/33382-rask-tur-til-askevannet/?view=getnewpost Tidligere har også @Humle (som har skylden for at jeg også har en via "hva har du kjøpt nå tråden") nevnt at det kanskje ikke er så lurt å sette den rett på bakken, fordi varmestrålingen gjør at den varmer langt ned i bakken. Det er også andre som spent venter på at China Post skal bringe den lille saken hjem til Norge. http://www.aliexpress.com/item/2013-new-design-free-shipping-Portable-stainless-steel-lightweight-wood-picnic-stove-outdoor-stove/908913953.html Den veier 356g, inkludert nettingpose og skål, selve ovnen (uten posen og skåla) veier 323g Pakkstørrelse er 13.4 x 15 cm (dia x høyde) Oppslått er målene 13.4 x 63 cm Se bilder av ovnen og alle delene. Jeg har også prøvefyrt min en gang, siden jeg gjorde det hjemme "jukset" jeg litt og brukte 2 hvite opptenningsposer som jeg la på en stein og satte fyr på, deretter satte jeg ovnen oppå. Det røykte en del før "woodgas" prosessen startet, for å speede opp opptenningsprosessen brukte jeg litt avispapir på toppen av brenselet som jeg tennte på etter en liten stund. Å brenne litt fra toppen reduserte også røyken noe. Når det var skikkelig fart på den var den mer eller mindre helt røykfri. Som brensel brukte jeg "hjemmelaget pellets", som er greiner fra frukttrær og andre trær som jeg har kjørt gjennom kompostkverna. Kverna lager fine biter som er ca 2cm, lange, deretter er de tørket i en pappeske i uteboden (står de f.eks i en bøtte begynner rotneprosessen og de tørker ikke). "Pelletsene" veier nesten ingen ting og jeg kan enkelt ta med meg en liten pose på småtturer om vinteren, i stedet for tunge vedkubber. Se bilde. På bildet som viser delene ligger det en liten skål som fulgte med, jeg har ikke helt greid å bli enig med meg selv hva den er til: 1) Den "passer" oppå mellom kjelestøttene som en slags flammespreder, da blir det kun ca 1cm påning mellom skåla og toppen på ovnen, jeg prøvde det, men da virket det som den delvis slukket ovnen pga mangel på luft. Det blir også mer klønete å fylle brensel. 2) Kan brukes til f.eks rødsprit ved at den settes inni ovnen der brenselet legges, men det kan bli litt skummelt om en må etterfylle om den er varm. 3) Den kan brukes under ovnen med f.eks rødsprit for å fyre opp, er usikker om den etterpå da vil begrense luftinntaket noe siden den opptar litt plass. 4) De hadde litt for mange av skålene i Kina og la en ved woodgas stoven min. 5) Andre forslag? Jeg har ikke målt koketider, men foreløpig prognose er under 10 minutter:-) Og.. den er ikke helt 100% rustfri, jeg lurte den inn i oppvaskemaskinen, og etterpå er det litt spor av rust på de delene som har vært aller varmest når jeg fyrte i den... Så jeg håper de som er eier av denne type ovn vil dele sine erfaringer, andre som har tilsvarende deler sine erfaringer med den de har, og de som plutselig får lyst på en spør om de luret på noe.

Siden jeg ikke skal være med å henge på høsthenget nå til helgen så tenkte jeg istedenfor å få slått ett par fluer i ett smekk med dagens tur. Det ble atskillig flere smekk enn hva jeg først antok, men mer om det senere. 1. Få tatt en titt på Askevannet. 2. Gått inn Salomon skoene mine. ( Fikk nye etter en reklamasjon, det første paret fikk ilddåpen løpet av høstens langtur, 11 dager på tur satte sine spor for å si det mildt.) 3. Jeg ville teste Wood Gas Stoven jeg kjøpte i sommer. Siden jeg bor på Mortensrud har jeg kort vei til Østmarka og inngangsporten jeg som regel bruker ligger på Dal/Brenna. Her sykla jeg via Grønmo Parkering til Trollvannet, parkerte sykkelen der og spaserte så ned til Askevannet via Svartkulp. Gikk samme ruta tilbake, gikk dog på østsiden av Svartkulp. Ruta jeg gikk Når man vandrer inn i skogen og det ser slik ut så blir ihvertfall jeg glad, og smilet kommer fort. Hjertet på treet til høyre så jeg faktisk ikke før jeg så igjennom bildene hjemme. Når jeg farter rundt i marka, så ser jeg ofte etter plasser hvor det kan passe å ta med barna på overnatting, og i så måte fant jeg faktisk det ved Svartkulp. Om jeg skal tippe, så er det jentungen som kommer til å plumpe uti her om vi legger turen til Svartkulp og følger denne stien. Gjelder å passe på Er ikke alltid så lett å finne teltplass til større telt inne i marka, men her ved Svartkulp fant jeg en lite perle. Hjortelusflua. - No. 38 Den første landet vel på meg ca 100 meter nord for Svarkulp, og det ble ikke mindre av dem etterhvert som jeg gikk sørover. Jommen sa jeg 2 fluer i ett smekk…. Drøye 50 min etter at jeg begynte å gå fra Trollvannet skimtet jeg Askevannet fremfor meg. Plenty plass til folk rundt bålet! Askevannet er ett pent lite vann med en enkel sti hele veien rundt. På veien rundt vannet var det lett å se at det er relativt godt besøkt, og at mange velger å lage sin egen bålplass fremfor å benytte den som er vist på bildet ovenfor… Bildet er tatt fra østsiden av vannet / ved bålplassen De skal bli rimelig mange til helgen på Høsthenget for ikke å finne ett tre å henge i... Noen som kan fortelle meg hva dette skiltet betyr ? Er vel kanskje derfor det heter Stokkmaur ? eller kanskje hærverk ? Satte stolpen opp mot ei bjørk, så får de som vil, finne feilen. Bildet er tatt fra Sørvest siden av vannet Fikk observert en hjortelusflue som landet på sekken min og i god tro valgte å kvitte seg med vingene før den skulle ut å suge blod. Iflg Wikipedia så Men det så mere ut som den rett og slett brukte de bakerste bena til å slite/sparke av seg vingene. Noe man kan se antydning til på bildene. Etter at Hjortelusflua hadde kastet vingene og derpå fått seg en flygetur uten vinger bort fra bålplassen, var det klart for litt testing Ble egentlig litt forundret over hvor korte jeg jeg måtte brekke kvistene og hvor lite av dem som gikk oppi brennkammeret. Først ble det røyk…. Masse røyk…! Og så begynte det å skje ting Woooop Woooop! Vannet på kok ble nok til en Real pose og en kopp kaffe. Jeg tok ikke tiden, men det gikk rimelig kjapt å koke vannet (drøye 6-7 dl) og ikke fikk jeg bruk for de "store" kvistene jeg hadde klargjort. Her ligger delene til avkjøling, gikk relativt kjapt. - Asken som ble igjen etter oppkoket ligger på steinen under kjelen. Ikke rare greiene. En liten bildepresentasjon av delene og hvordan de passer i hverandre når man pakker den sammen. Alt i alt så må jeg si meg fornøyd etter første forsøk, det var bra futt i den, samt at det er lett å mate på med kvister etterhvert som man kokkelerer. Ble veldig overrasket over hvor lite ved som skulle til for å få kokt vannet og ikke minst hvor lite aske og rester det ble igjen etterpå. Jeg bruker som regel å holde meg til å lage små bål som dekker behovet for matlagingen, og så bruker jeg klær eller soveposen til å holde varmen. Så jeg gleder meg til å fortsette teste denne denne stoven, og spesielt sammen med Wokpanna mi. Så nå kan jeg komme hjem å få kjeft for å lukte bål, og det uten å måtte fyre Monsen bål….. På tur hjemover knipsa jeg ett siste bilde fra nordsiden av Svartkulp - Herlig å være på tur i marka når det er slikt vær altså! Bildene ble tatt med en iPhone.

I et område ikke langt fra Røros har min farfar fisket siden 50 tallet.. Denne turen ble lagt til noen av de samme fiskevanna. Turens hovedmål var å gi en 8 år gammel nevø, en god turopplevelse. Samt sørge for at han fikk fisk. Mitt hovedmål var å prøve ett av de fire vanna jeg ikke hadde vært i før. Bortsett fra det ene fiskemålet, var jeg mest med som kokk, sherpa og barnevakt. En overkommelig oppgave, som jeg visstnok taklet bra... Da er vi igang. I den første pausa fikk farfar en stjerne i boka! Så var det bare å labbe videre Siden vi var fire stk, inkludert sherpa, bar vi med oss Lavvo på denne turen. Første natta hadde vi kuldegrader! Så litt ekstra varme på kvelden var godt! Den største fisken veide, snaut 8 hg. Jeg lurte noen mindre, og fikk høre det!! Kartopplæring. Det er hardt å være på fjellet! En kanon tur som best oppsummeres slik:

Ingen andre bedrifter som går så dårlig og blir holdt i live; vel: Som tidligere nevnt - når bankene ble reddet av finanskrisen fikk de mer pr årsverk enn hva landbruket får pr årsverk - de ble holdt i live. De store avisene får mer i indirekte pressestøtte pr årsverk enn landbruket - de hadde også gått til helvete om de ikke hadde fått det. Rederne har og har hatt særfordeler. Oljeindustrien (måtte noen kunne forklare hvorfor) subsidieres med omtrent samme sum som landbruket (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/klimatrusselen/krever-kutt-i-milliard-stoette/a/23296458/) Landbrukssubsidiene går i det minste til å redusere prisen på mat - og det man må huske er at landbrukssubsidier er ikke noe norsk fenomen, hele EU og USA subsidierer landbruket, om de også kutter ut, kunne man selvfølgelig snakket om å kutte i Norge, men da ville prisen på både importert og egenprodusert mat gått opp. Så må jeg si at jeg synes lederen i Trønder Avisa sa det bra i dag; og da trenger jo ikke jeg å si det, jeg kan bare knabbe det, siden man her tar både miljøaspekt og det som er: " Først ble beitenæringen presset ut av fjellbygdene i grenseområdene. Nå sliter også bønder i mer sentrale strøk – og stadig flere gir opp. Vi registrerer at Naturvernforbundet mener dette er en riktig utvikling. For vår del mener vi den er katastrofal – også av rent miljømessige årsaker. Matproduksjon basert på utmarksbeite er noe av det mest miljøvennlige vi kan forestille oss. De siste årene har en økende andel av norsk matproduksjon blitt basert på importert kraftfor fra utlandet, i betydelig grad Sør-Amerika. Dette er uheldig på svært mange måter – også klimamessig. Dess mer kortreist maten er, dess bedre er det – sett i et miljøperspektiv. Mat basert på fôrimport fra andre verdensdeler kan aldri bli kortreist – uansett om dyrene har stått i et norsk fjøs fra de blir født til de sendes til slakteriet. Dette betyr ikke at kraftforimport til en viss grad ikke vil være en del av norsk matproduksjon, også i framtida, men vi tror mange vil si seg enig med oss i at omfanget nå er blitt så stort, at det snarere bør reduseres enn økes. Å «legge om driften», slik Naturvernforbundet mener er løsningen, betyr i de fleste tilfeller at bøndene må gå over til kjøttfe. Dette er dyr som i liten eller ingen grad kan slippes på utmarksbeite, selv om de antakelig vil være mer eller mindre usårbare for rovdyrangrep. Dermed legges beslag på store arealer dyrket mark til beiteformål, foruten at dyrene i betydelig grad må fôres på kraftfor. Ytterligere nedgang i sauehold vil derfor bidra til økt import – i betydelig grad fra Australia og New Zealand. Vi mener det er meningsløst av politikerne å vedta at noen av de mest aktuelle områdene for matproduksjon – som dertil har sårbar sørsamisk reindrift – skal inngå i yngleområdet for store rovdyr. Spørsmålet er om ville dyr i det hele tatt kan henvises til «soner». Erfaringene så langt gir ikke noe ubetinget positivt svar på det spørsmålet. Vi er enig med Naturvernforbundet i at konfliktnivået nå er for høyt. Å hevde at det ikke er rovdyrene som er problemet, men bønder som «absolutt skal ha sau», vitner etter vår mening om holdninger vi på det sterkeste tar avstand fra. For oss er fortsatt bærekraftig norsk matproduksjon viktigere enn å opprettholde store stammer av rovdyr. Dermed trekker vi motsatt konklusjon: Det er ikke antall bønder som er problemet, men antall rovdyr. Også sett fra et miljømessig perspektiv. Først ble beitenæringen presset ut av fjellbygdene i grenseområdene. Nå sliter også bønder i mer sentrale strøk – og stadig flere gir opp. Vi registrerer at Naturvernforbundet mener dette er en riktig utvikling. For vår del mener vi den er katastrofal – også av rent miljømessige årsaker. Matproduksjon basert på utmarksbeite er noe av det mest miljøvennlige vi kan forestille oss. De siste årene har en økende andel av norsk matproduksjon blitt basert på importert kraftfor fra utlandet, i betydelig grad Sør-Amerika. Dette er uheldig på svært mange måter – også klimamessig. Dess mer kortreist maten er, dess bedre er det – sett i et miljøperspektiv. Mat basert på fôrimport fra andre verdensdeler kan aldri bli kortreist – uansett om dyrene har stått i et norsk fjøs fra de blir født til de sendes til slakteriet. Dette betyr ikke at kraftforimport til en viss grad ikke vil være en del av norsk matproduksjon, også i framtida, men vi tror mange vil si seg enig med oss i at omfanget nå er blitt så stort, at det snarere bør reduseres enn økes. Å «legge om driften», slik Naturvernforbundet mener er løsningen, betyr i de fleste tilfeller at bøndene må gå over til kjøttfe. Dette er dyr som i liten eller ingen grad kan slippes på utmarksbeite, selv om de antakelig vil være mer eller mindre usårbare for rovdyrangrep. Dermed legges beslag på store arealer dyrket mark til beiteformål, foruten at dyrene i betydelig grad må fôres på kraftfor. Ytterligere nedgang i sauehold vil derfor bidra til økt import – i betydelig grad fra Australia og New Zealand. Vi mener det er meningsløst av politikerne å vedta at noen av de mest aktuelle områdene for matproduksjon – som dertil har sårbar sørsamisk reindrift – skal inngå i yngleområdet for store rovdyr. Spørsmålet er om ville dyr i det hele tatt kan henvises til «soner». Erfaringene så langt gir ikke noe ubetinget positivt svar på det spørsmålet. Vi er enig med Naturvernforbundet i at konfliktnivået nå er for høyt. Å hevde at det ikke er rovdyrene som er problemet, men bønder som «absolutt skal ha sau», vitner etter vår mening om holdninger vi på det sterkeste tar avstand fra. For oss er fortsatt bærekraftig norsk matproduksjon viktigere enn å opprettholde store stammer av rovdyr. Dermed trekker vi motsatt konklusjon: Det er ikke antall bønder som er problemet, men antall rovdyr. Også sett fra et miljømessig perspektiv." Når det gjelder sinte bygdefolk og bønder i media - tror du den diplomatiske holdningen som kommer fram i sitatet jeg har trukket fram en rekke ganger er det avisene vil bruke? Det viser jo både refleksjon, vilje til å ha noen rovdyr, vilje til å ta vare på osv.? Neppe. Selvfølgelig tar media fram de illsinte (det blir litt som snøscooterdebatten, det er de hissigste som trekkes fram og de mer moderate som trolig representerer snittet / viljen til å forhandle som presses i bakgrunnen), lite interessant med de som sier noe sånt som: "Noe tap har vi alltid hatt og vent oss til, og det er greit, men vi synes jo at det blir litt mye når tapa nærmer seg 15%", men det er nok der du vil finne flertallet. Hvor jeg vil ha rovdyra? De kan godt være der de er, men i antall som står i stil med hva naturen kan gi de. Ikke kunstige høye bestander som kun kan overleve på å spise tamrein og sau.

Sånn, da har jeg sendt inn vårt bidrag. Gleder meg til å se alle bildene.

Synes vi skal ha en offisiell boil-off på henget i helgen hvor alle brennerene deltar 0,5 liter vann f eks. Kjelene burde ha nogenlunde lik diameter så det blir lik forutsetning Jeg stiller med følgende brennere: Optimus Vega (gass) THAI (Tonican© H2O(g) Activation Instrument) (rødsprit)

På grunn av alt for fristende turvær tok jeg like greit middagen på Elgsethytta og lot Nicki løpe fra seg rundt tjønnene i Bosbergheiene på veg hjem igjen. Nicki foran, Storheia i bakgrunnen. Nicki foran, Gråkallen i bakgrunnen.

Lappesaker

Hah. I motsetning til dere utstyrsfriker, hadde jeg sikkert brukt den kiloen på litt mere vin i sekken

Fordi det er god stemning med primus, rett og slett. Velger det på sommerturer hvor vekt ikke er prioritert. Ellers er det også aktuelt å ta med et større telt. Har et tomannstelt på 3,5kg som er svært komfortabelt når jeg ikke skal gå så langt.

Liten update på sekken jeg hadde fått skade på. Sendte inn sekken under ''reperasjon'' til Norrøna. 2 uker senere får jeg pakkelapp fra Norrøna og henter pakken. I esken ligger det altså en splitter ny Norrøna Svalbard 80l Backpack. Stort + til Norrøna fra meg Fikk altså byttet ut min 3-4 år gamle Norrøna sekk med en helt ny. Eneste jeg betalte var frakten av den gamle sekken til Norrøna. Makan til bra service!

Takk for tilbakemeldinger! (og "likes") Utrolig artig at dere liker filmen. Skulle gjerne laget den litt lengre men syns det er vanskelig å balansere mellom det å lage en film som verken er for kort eller for lang. Og det å ha en passe kombinasjon av scener med musikk og prating foran kamera. Mange visuelle filmer der ute for tiden men holder fortsatt fast på å ha med litt skravling foran linsa.

Bare pass på å få bensin for 4-taktsmotorar. 2-taktsbensin er oljeblanda, og det vil du ikkje ha i primusen

Kan kjøpe bensin på besninstasjon. Er slike 4 litere med miljøbensin. Alternativt litersflasker på sportsbutikker med renset bensin men det er en del dyrere. Begge disse er renset i forhold til vanlig bilbensin så de ikke avgir så mye farlig avgasser ved forbrenning.

Enklare i bruk, brennaren treng jo ikkje monterast og demonterast for kvar gong. Alltid full tank før avreise. Billig brennstoff. Fungerer også i låg temperatur. Det siste betyr jo ikkje så mykje på varmaste sumaren, men det betyr mykje no om hausten. Det som derimot har vore avgjerande for min del, er pakkbarheita. Dersom eg ikkje hadde hatt ein kjele som brennaren passa så godt nedi, med ein plastboks i mellom for å beskytte belegget i kjelen mot slitasje og mogleg bensinsøl, hadde eg ikkje hatt det same forholdet til Svea'en min.

Oddbjørn, du har selvfølgelig helt rett. Det gikk i min favør.

Laget en slik av blikkbokser for en stund siden. Den blir jo ikke like fin og er litt mindre. Veldig sensitiv på ved men bruker. En regntung dag var det vanskelig å få den til å brenne skikkelig. Og hørt noen hatt noen problemer der med bushbyddy. I slike forhold er det lettere å lage bål. Ser en fordel med disse for små kjeler som ikke er så lette å håndtere på bål, men ellers liten verdi for meg. Så bruker man ikke opp drivstoffet siden det hele tiden er nytt å finne underveis. Men jeg foretrekker bål, evt en lett primus.

Regler for konkurransen: Lokk på kjele og vindskjerm er tillatt da dette ofte er en forutsetning for at brenner skal fungere optimalt. Tidtaking fra man setter ild til drivstoff og til vannet damper og koker (må koke skikkelig - ikke bare begynne å frigi småbobler) Man kan gjerne ta med totaltid fra man begynner montering bare for moro skyld (for ved brennere betyr det før man har sanket ved med mindre man slår to fluer i en smekk og plukker med seg på vei inn til camp. Det får være opp til hver enkelts samvittighet hvordan man vil beregne totaltiden

Det kaller jeg turglede. Takk for fine bilder og tekst:)

Nydelig rapport, for noen bilder!

Beklager. Jeg roter litt. Sitter og ser på en Coleman boks. Disse HETER c250 men inneholder 220 gram. Da skulle forholdet bli 60/40 som fortsatt er et steg i riktig retning, men ikke fullt så langt

https://turhistorie.blogspot.com/ "Om dere går fra Halkavarre skytefelt innover vidda kommer dere til noen spennende vann. Der finnes det stor fisk, men det skal være jæ.... med mygg der inne" Ville det bli ny rekord? Jeg hadde akkurat snakket med pappa på telefonen. Planen var egentlig å ta en tur i Øvre Dividal nasjonalpark. Men Jan Erik kunne melde om at der var det fortsatt vinter, og anbefalte oss å utsette turen minst ei uke. Derfor ringte jeg til pappsen for å få noen råd, og når samtalen var ferdig hadde en ny plan allerede tatt form. Vi pakket sekkene for ti dager, og kjørte fra campingen i Karasjok mot Lakselv. Forrige tur på Gallokvidda fikk vi mye fisk, men de virkelige store ruggene uteble. Nå gikk vi for ny rekord, eller "pannebandrekord" som vi kaller det. Kathrine si røye på 1,5 kg fra turen i Femundsmarka, var fortsatt rekordfisken. Kunne vi nærme oss den? Eller kanskje til og med få enda større fisk? Nok en gang skulle vi jakte storfisken. Finnes rekordfisken her? Da vi parkerte ved Halkavarre skytefelt strålte solen, himmelen vår blå og vi kjente sommervarmen gi en lettelsens følelse i hele kroppen. Det så ut som sommeren endelig hadde kommet. Når vi skulle til å gå, kom det kjørende en kar på en ATV. Da han så oss svingte han av vegen, og kjørte mot bilen vår. Han stoppet og vi kunne se at dette var et befal. Med bestemt stemme sa han at her kunne vi ikke parkere, her skulle det sprenges i morgen, en eller annen øvelse de skulle ha. Han var overrasket over at vi i det hele tatt hadde blitt sluppet inn av vakta ved inngangsporten til militærleiren. Dette området er stengt de neste dagene, var beskjeden vi fikk. Etter litt godprating fikk vi ordnet det slik at vi parkerte bilen ca en kilometer tilbake der vi kom fra. Og om vi gikk en litt annen rute enn planlagt, skulle det gå greit. Snilt av befalet det, og så håpte vi på at de stakkars vernepliktige i vakta, ikke kom i trøbbel siden de hadde sluppet oss inn. Bilen er parkert og Kathrine gjør seg klar. Innover der skulle vi egentlig gå, men vi måtte forandre på ruta. Vi gikk et stykke denne dagen, og etter noen timer var vi ute av den militære sonen. Sekkene føltes lette siden vi kun hadde pakket for ti dager, og vi trasket noen km til. Da kvelden kom, slo vi opp teltet ved ei lita elv som rant ned i et av flere vann i dette området. Haspelutstyret fikk ligge, vi skulle lenger innover før fisket skulle begynne. Vi befant oss over tregrensen og hadde en flott utsikt mot det skogdekte områdene der turen skulle gå videre. Myggen var fraværende, og vi kunne sitte ute å nyte solen uten bruk av myggolje. Det ga et håp om at det kanskje ikke ble så ille mye mygg som fattern hadde snakket om. Hadde vi bare visst. En real turmat ble spist til kvelds, og fulle av forventninger sovnet vi til en flott midnattssol. Nordkalotten viste seg fra en av sine beste sider i dag. Sommeren hadde endelig kommet. Selv om sekkene var lettere gjorde det godt med en pause. Speider utover det forjettede land. Så var vi ute av den militære sonen. Snart på tide å slå leir. Første teltplass, vi fisket ikke i dette vannet. Ikke antydning til mygg, lovende tenkte vi. Da vi våknet neste dag tok det ikke lange tiden før sekkene var pakket, og vi la i veg mot det første vannet vi skulle prøve. Utålmodigheten i kroppen, og forventningene gjorde at farten ble skrudd opp et par hakk, endelig skulle "fiskesommeren" starte for alvor. Det var fortsatt lite mygg, men da vi kom inn i krattskogen ble det en annen historie. Det svermet rundt oss, mygg i hopetall. Da vi kom fram til målet og fant en duganes leirplass, merket jeg at det hadde blitt noen stikk. Skalljakka hadde fått ligge i sekken grunnet varmen, og myggjakka hadde jeg ikke tatt meg bryet med å bruke. Det resulterte i over 40 myggstikk på ryggen, det var bare å smøre på eurax og huske å beskytte seg mot blodsugerne fremover. Kathrine hadde vært lur nok til å bruke myggjakka da det ble så mest intens, og hun slapp unna med et par stikk. Ut på ettermiddagen tok vi første fiskerunden. Det var lite vaking å se, men innimellom dukket det opp skikkelige "head and tail" vakinger på vannflaten. Dette var storfisk. Det var Kathrine som fikk første fisken, ei gjedde. Det var ikke slik "ufisk" som stod på menyen og den fikk friheten tilbake. Jeg hadde et par solide napp, men fisken ville ikke sitte skikkelig. Da ettermiddag ble til kveld ropte Kathrine, fisk! Det ble nokså en kort, men spennende kamp der ørreten flere ganger hoppet høyt i luften for å slippe unna. Men Kathrine holdt hodet kaldt. Da den lå på land viste vekten 900 gram, og knallrød i kjøttet. Perfekt kveldsmat. Første elvekryssing på denne turen. Så var vi i skogen og snart skulle myggen komme. Teltet er slått opp og forhåpningene stiger. Noen napp, men ikke fast fisk på meg denne dagen. Kathrine ble veldig glad i myggjakka si. Kathrine er på sporet av turens første fisk. Så satt den. Men det var ei gjedde, det stod ikke på menyen. Turens første ørret. Flott fisk. Kveldsstemning. Kveldsmat ala Finnmark. Det var en spesiell følelse å våkne av summingen til myggen på utsiden av teltet, og da snakker vi slik summing som på sikt kan gjøre deg gal. Det var bare å smøre seg inn med myggolje, og prøve å ignorere disse plagsomme skapningene. Etter frokosten tok jeg en ny runde med fiskestangen, et par timer senere var to ørreter på 5,5 og 6,5 hekto trygt landet. Stolt som en hane gikk jeg tilbake mot teltet for å vise storfangsten min til Kathrine. Da så jeg hun stod utenfor teltet med en fisk dinglende ved siden av seg, en stor fisk. Hun hadde tatt seg en tur til et lite vann i nærheten, der hadde det smelt på kjempeørret på 1,4 kg! Da jeg spurte hvordan hun fikk den på land uten håv svarte ho "Eeeh, vet ikke helt, bare dro den på land jeg" Ja, ja det var bare å konstatere at Kathrine hadde fått den største fisken i dag. Ikke nok med at dette var ny personlig rekord på ørret for henne, den var også større enn min rekordørret på 1,3 kg tatt på Ifjordfjellet i 2012. Nesten litt frekt spør du meg. Myggen venter ute og Kathrine gleder seg ikke til å forlate teltet. 1,4 kg. Kathrine kan å posere fisk. Min, litt mindre fangst. Litt mygg. Ikke noe si på kvaliteten. Nok en dag våknet vi til strålende vær og en intens varme. Teltet ble mer som en badstue, svetten rant og det ble ikke alltid så mye søvn. Men vi var begge enig om at klaging på varmen var strengt forbudt, vi hadde jo tross alt drømt om varmere vær da vi lå i teltet på Gallokvidda med snøbyger ute. Så var det myggen igjen da. Det å legge seg når det var så mye mygg som nå, ble en utfordring. Først måtte all mygg som stod på jakka ristes av, før man i rakettfart hoppet inn i teltet, og fikk lukket teltåpningen slik at ikke myggen skulle slippe inn. Da vi våknet neste dag innså vi det alltid var noen mygger som hadde fått kost seg hele natten inne i teltet, og forsynt seg grovt med blod fra de to som lå å sov. De heldige, eller stakkars myggene, ble knertet og trykt opp etter teltduken. Det så til slutt ut som en massakre hadde skjedd i innerteltet i løpet av natten, det var blodflekker over alt. Ikke så sjarmerende det. Blodsugerne venter på dagens middag. Besøk av reinsdyr på morgenkvisten. Ut på dagen gikk vi tilbake dit Kathrine hadde fått storfisken sin, og kort tid etter dro hun på land en ny ørret på halvkiloen. Fisket fortsatte, og konkurranseinstinktet mitt hadde slått inn for fullt. jeg også ville ha storfisk! Mens Kathrine var i gang med kaffekoking, smalt det på en fin ni hektos-ørret, den ble middag. Bålet ble fyrt opp og foliebakt ørret med fløtegratinerte poteter stod på menyen. Så var det tilbake til fiskingen, og etter en times tid satt nok en ørret på kroken. Dette kjente jeg var større fisk. Etter å ha kjørt den ei stund, håvet Kathrine fisken, og vekten viste 1,2 kg. Jeg kunne puste lettet ut, en ørret av denne størrelsen var absolutt innenfor. Kathrine er i gang med dagens fiske. Kathrine sin halvkilos ørret. 900 gram. Kathrine koker kaffe, mens jeg fisker. Sånn skal det være. Bålkos. 1,2 kg. Den fikk leve videre. Om mulig ble myggen enda mer plagsom ut på kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet. Da skjedde det, selvsagt. En av mine favorittsluker, som har kallenavnet "dusken" ble knytt på sena. Det ga ikke umiddelbar suksess, men da jeg tok det som etter planen skulle være siste kast for kvelden, smalt det på noe stort på kroken. Bremsen hylte, og ørreten gikk bananas. Den ville ikke på land. Jeg vet ikke hvor lenge det tok før fisken ble landet, men det føltes som en evighet. Vekten viste 2050 gram, tokilosgrensa var brutt, herlig. En så fin fisk fortjente å leve videre, så etter noen kjappe bilder fikk den friheten tilbake. Siden alt dette ble gjort litt for fort, ble bildene litt dårlige, og ørreten så ikke så stor ut på bildet som i levende live. Men den var to kilo. Jeg lover. Kathrine lot tvilen komme meg til gode, og 2050 gram står nå som ny "Pannebandrekord". Hurra! Kathrine tok kvelden, men jeg måtte ha noen kast til. Prakteksemplar av en ørret. Et litt dårlig bilde av rekordfiksen. Etter noen dager her var vi fornøyd, vi ville videre. Et nytt vann ble pekt ut på kartet, og vi pakket sammen. Det strålende været fortsatte, og myggen var fortsatt veldig tilstedeværende. Vi så et par andre fiskere på denne etappen. Det skulle være ei god ørretelv i nærheten, som er populær blant fluefiskere. Topp det, men det som ikke var så topp var at titt og ofte så vi småfly komme seilende over oss. De fraktet fiskere inn på vidda. Dessuten var det flere ATV spor i området, noen gjorde vist store penger på å frakte folk inn hit. Dem om det, vi foretrekker å gå. Slike spor etter ATV, og lyden av fly satte en liten demper på villmarksfølelsen her inne. Lite vi kunne gjøre med det, og vi måtte bare respektere at det finnes andre måter å komme seg inn på vidda på enn å gå. Etter teltet ble slått opp, ble det en rolig dag. Vi holdt oss stort sett i teltet, godt å få litt pause fra myggen. Fiskelykken skulle vi prøve neste dag. Vi har brutt leir og går mot neste mål. Først over med sekken. Så tilbake å hente Kathrine. Nytt spennende vann. Så var det på tide å prøve fiskelykken her. Vi fisket oss langs vannet vi lå ved, og gikk et par km ned til et annet vann. Fangsten ble ikke så mye skryte av, et par halvkilosfisker, og to stk på åtte hekto. Vi var tydeligvis litt for godt vant. På veg tilbake kom de et rev pilende forann oss, vi rakk akkurat å ta et par bilder. Kjekt. Neste dag ble også stort sett brukt på fisking, men ikke noe mer storfisk var å få. Vi fyrte heller opp primusen, og spiste frysetørket til middag. Siste kvelden her ble virkelig fin, med blikkstille vann, kun brutt av vakringer av fisken som var oppe å gulpet i seg noen deilige insekter. Det var ikke tvil, storfisk var det her også, men særlig bitevillig var den ikke. Uansett så kunne vi ikke klage, fisket hadde vært upåklagelig så langt. Fullt fokus. Reven. Ørret trygt i håven. Myggjakka gjorde livet litt lettere. Ørret på "dusken" Chorizopølse og potetmos var en glimrende lunsj (Takk for tips Bjarne). Slik gikk dagene. 800 gram. En flott kveld. På dag ni av turen bestemte vi oss for å trekke lenger opp i høyden, over tregrensa. Håpet var at der skulle være litt mindre mygg. Vi fikk rasket sammen sakene, og gikk mot et vann som så spennende ut på kartet. Å gå i skogen i denne varmen, med myggjakken på ble en klam opplevelse, men vi tok ikke pause. Hordene av mygg rundt oss gjorde at farten ble opprettholdt, og vi stoppet ikke før tregrensa var passert. Da vi slo opp teltet, blåste det en liten bris. Herlig, så og si all myggen var borte. Vi kunne sitte ute å nyte solen i bar overkropp. For en kontrast til de tidligere dagene. Etter å ha slikket sol noen timer var det på tide med et bad. Det hadde blitt lite kroppsvask de siste ni dagene, så det var kjærkommet. En kald og forfriskende opplevelse. Jeg prøvde noen kast ut på kvelden, men det ble ikke noe fisk. Ørreten hadde tydeligvis gått i dvale i denne varmen. Det var på tide å komme seg høyere opp i terrenget. Endelig over tregrensen. Her var det lite mygg, heldigvis Så var det på tide med et bad. Det var kaldt. Tydeligvis kaldt for henne også. Nok en flott kveld, turen nærmer seg slutten. Vi var knappe 1,5 mil fra der bilen var parkert, og etter en havgrynsfrokost satte vi kursen tilbake mot sivlisasjonen. Mygg var det lite av i dag også, og det ble en fin sisteetappe tilbake til bilen. Vi var jo litt nervøs for at Berlingon hadde blitt sprengt i fillebiter mens vi var borte, men den var like hel. Befalet vi traff da turen startet, var tydeligvis til å stole på. Kursen ble satt mot Kautokeino der seng og hotellforokost ventet. Noen dager med hvile var planen nå, så skulle vi sette kursen mot Øvre Dividal nasjonalpark. Det skulle bli mye fisking denne sommeren. Avslutningsvis kan vi si at den tredje turen på vår turne på Nordkalotten, virkelig innfridde. Makan til godt fiske. Tokilos-ørret er ikke hverdagskost, og jeg er redd for at det kan bli lenge til at like stor ørret blir tatt igjen. Vi så litt folk der inne, men det er vel ikke annet å forvente siden fisket er så godt som det er. Ikke noe plagsomt det, bare trivelig at andre benytter seg av den flotte naturen som er i Finnmark. Alle sporene etter ATVer, og de småflya som kom durende over oss ble litt plagsomt, men det må vi kanskje bare akseptere. Om du er glad i å fiske, og ikke lar deg plage av litt mygg, anbefaler vi absolutt å ta turen hit. Det finnes drøssevis med spennende vassdrag, og det er virkelig et drømmeområde for alle som er glad i å ta med fiskestangen på tur. Jeg er helt sikker på at det finnes større ørret enn to kg der inne. Mye større. Kanskje det er nettopp du som er så heldig å få has i den. Lykke til. https://turhistorie.blogspot.com/

Tusen takk for fine ord folkens. Det varmer hjertet til en "amatørblogger". Det er slike tilbakemeldinger som gjør det så kjekt å skrive disse turapportene. Det kommer snart mer, da fra Dividalen. Ta gjerne en tur innom bloggen også, om dere føler for det. Uansett så vil rapportene fortsette å bli publisert på Fjellforum. Flere av medlemmene på forumet har kommet med gode tips om turområder, og vært veldig hjelpsomme. Mange av disse turene har blitt så bra, nettop på grunn av det. Så takk til Fjellforum, og alle trivelige turfolk der ute:)

ser ikke noe negativt med og være nerd? Gjør du?

Mange gode tilbud i Helsport sin outlet. Fri frakt i september. http://www.helsport.no/outlet Jeg kjøpte nettopp en dunjakke til 1.299 (fullpris 2.999) og en dagstursekk til 599 (fullpris 1.050) Trolltind superlight 2 finnes på tilbud til 3.295 (fullpris 5.495). Har vært brukt ifm. messer, fotografering o.l.

Skjomenfjellet - Abisko 13-18.September Fineste turen jeg har lagt ut på.

@ASI 1577 er kun fra de som har søkt erstatning. Om det er noen som ikke har søkt noe erstatning, men har hatt sau på beite så kommer ikke de tallene fram i statistikken. Så hvor mange prosent som har omkommet på beite kan vi ikke si sikkert ut ifra den tabellen. Det var sendt inn 7 søknader. Jeg klarer ikke finne noe sted hvor mange sauebønder det er i Lierne. Heller ikke hvor mange sau som totalt har vært på utmarksbeite. @Lompa Nå har du misforstått meg. Jeg sa ikke at pengene heller skulle vært brukt til andre ting. Det jeg prøvde å si var at det ikke bare er sauebøndene som taper på at vi har rovdyr. Alle taper på det. Men det er alikevel ikke alle som mener at rovdyra ikke har noen rett til å være i dette landet fordi de ødelegger for oss. Jeg bor midt i mellom Oslo og ødemarka. Jeg har jobbet i Oslo og sett hvor elendig fatning byggene der er i. De offentlige byggene på mer grisgrente steder er rene luksusen i forhold. Men, jeg har fortsatt ikke hørt noen i Oslo mene at sauenæringa burde legges ned fordet, selv om den koster oss 900 000 000 i året. Om 73 000 000 av de pengene er erstatning for rovdyr. Hva går så resten til? Det høres ikke ut som en næring som går i pluss. Alikevel lar vi sauebondene holde på enda de er rimelig utakknemlige for de subsidiene de får. Jeg kjenner en sauebonde. Han gikk over til kyr. Ikke fordi vi er så plaget med rovdyr, men fordi sau generelt betaler seg veldig dårlig i forhold til hvor mye jobb det er. Jeg tror nok ikke rovdyra alene er det som får folk til å legge om næringa.

Veldig bra rapport, @Walle ! Artig å se minisatan på nært hold og hvordan den knekker av seg vingene,(Hæ, SA jeg virkelig det?) Kul og bra dokumentert brukererfaring om wood stove'n også. Hvor kjapp var den, dvs. hvor lang tid gikk det fra du fyrte opp til vannet kokte? (anslagsvis 6-7 dl, ikke sant?)

Ull innerst er min favoritt. Jeg har mye Devold, mest active og expedition. Bytter på i forhold til type tur og aktivitetsnivå. Velg deg et merke og kjøp noen forskjellige tykkelser er mitt råd. De kjente merkene er bra nok til det meste.

Det er vel en litt underlig måte å vurdere innholdet i sekken på? Det er vel vanskelig å vite på forhånd at den trøya bare kom til å bli brukt som hodepute. Hvis det var hele din sikkerhetsmargin, vil jeg si at jeg ville brukt den ekstra kiloen på klær.

Ja, man kjøper seg plass på en måte Det viktigste er vel å tenke godt igjennom hva man tar med. En flaske whisky gir mye hygge om man er et par kamerater på telttur, men er mann på tur alene klarer mann seg greit uten. Klarer mann å unngå å ta med de tingene som ikke bidrar til en bedre turopplevelse så har mann gjort mye rett.

kamerra er jo ikke luksus, det er jo en nødvendighet. (snakker IKKE speilrefleks selvfølgelig, men et vanntett og støtsikkert kompaktkamera) ALDRI en tur uten.

Tas hensyn til hundeeiere..?. Man kan jobbe og lobbe for at hyttene skal tilrettelegges for hund, men enn så lenge - på de stedene det ikke er gjort - så gjelder de reglene som gjelder. Ferdig snakka. Elisabeth-81; jeg syntes det er ubetenksomt å mene at "allergikere bare kan ta seg en pille". Jeg mener det er ufint å oppfordre til medisinbruk hos andre, det ser jeg på som ansvarsfraskrivelse og lite forståelse for de det gjelder. Hundeeiere har å oppføre seg og vise folkeskikk som alle andre. REHJON, du og andre hyttevakter gjør en fantastisk jobb! Drittsekker finnes i alle leire, dessverre, og de kommer til å fortsette å være drittsekker. Jeg har ingen løsning på problemet du skisserer, annet enn at det mulighens bør lages et system for hyttevaktene hvor besøkende kan rapporteres for brudd på reglene. Det gjelder også tyveri og unnlate og betale for seg mm. I tillegg bør det informeres godt, både på DNT-foreningens hjemmesiden samt på "hjemme"-sidene til hyttene ift hvordan det tilrettelegges for hund. Om det er bur i uthus, bur i skuten, egne hunderom, ikke lov med hund, hvor mange bikkjer det er plass til osv. Her kan mye forbedres. Min holdning er at har du hund så har du tatt flere valg. Et valg om å ta med hunden på tur - eller ikke. Et valg om å trene bikkja til å ligge alene i et bur i et anneks - eller ikke. Et valg om å skaffe en bikkje med pels som tåler å sove ute/ et valg om å la bikkja sove ute så den blir vant til det. Et valg om å trene bikkja til å ligge alene, uten deg. Et valg om å ha et hundehold som gjør at du kan ta med bikkja på tur til steder hvor reglene er som de er. Kommer du for sent til ei hytte, og alle hundefasiliteter er opptatt, bør det være en selvfølge at du har tatt forholdsregler, og at retten til seng gjelder deg men ikke bikkja. Da må man kanskje planlegge litt annerledes. Som familien jeg traff på Rondvassbu som ikke fikk hunderom, mor og unger sov inne og far sov ute i et lite telt med bikkja. Jeg er hundeeier. En av de hundeeierne som som tenker at hundehold er mitt valg og at jeg egentlig ikke har noen rettigheter når det gjelder å ta med bikkja på steder hvor det ikke er lov/tilrettelagt. Jeg kan syntes det er trist at ekspressbussene ikke tar med hund (på enkelte avganger i allefall), men jeg tropper ikke opp på bussholdeplassen i gokk og forventer å bli tatt med for det. Jeg blir glad hver gang DNT kommuniserer tydelig i hvilken grad det er lov med hund på hyttene - og syntes generelt at alle DNT's lokalavdelinger har en jobb å gjøre her. Jeg syntes det er strålende med egne eier/hunderom i annekset, men det er like greitt med bur i uthus (men da må bikkja låne både jervenduken og boblejakka på natta...). Og jeg syntes generelt ingen bikkjer har noe inne i oppholdsrom å gjøre - uansett. Det var virkelig trivelig å komme til Saubu i Ringebufjellet, og lese på skiltet på veggen; "VENNLIGST HA HUNDEN PÅ GULVET - IKKE I SENGENE", men jeg har ingen forventning eller ønske om at dette skal bli vanlig på DNT-hyttene.

Litt lange ermer er faktisk praktisk i fleire situasjonar, spes i hardt vær. Dette gjeld også på vandring. Gliper i bekledning ved pakking til dømes, er kjipern ved kuling og regn. Har ein kompis som har ein tendens til å kjøpe vel små jakker. Brukar erte han med å seie at skallplagg er tenkt å være skall og ikkje pølseskinn

Karakter: 2 Positivt: Fint design Negativt: Fungerer generelt dårlig, bruker mye gass. Pris: 300 Fikk en Primus stormlighter til jul i fjord, og har testet den litt i løpet av våren og sommeren. Nå ligger den bare og hviler seg i boksen den ble levert i. Lighteren var en stor skuffelse. Tenner dårlig i vind og ruskevær. Vanskelig å tenne når den er kald. Bruker mye gass og tåler lite vind. Fungerer best hjemme i stua, men der har jeg ikke behov for en stormlighter.

Trenger du egentlig telt ?

Normarka 2 er bra telt men hvis du bare skal ut noe få netter er også biltema talt ok. som du også skrive kan du kjøpp en presenning og bruke det. funker så lenge du er der det er trær.

Kanskje disse funker

Har glemt soveposen på telttur vinterstid. Det var ikke helt samme komfort å krølle seg inn under dunjakka

Sigarettpapir. Fra den tiden jeg røkte.. Trodde jeg hadde ei hel pakke med papir i sekken til ei uke på Hardangervidda. Hadde bare tobakken. Var innom Lågaros og prøvde å rulle med matpapir og hytteboksider uten suksess. Til slutt fant jeg et gammelt nytestamente som lå der. Det ble redningen. Jesus, så godt…

Fjelltur. Alt for ei uke på tur. Unntatt fyrtøy..

Å, då var en nydelig tur over for denna gång Vi gick Veslesmeden och tror det var den bästa turen for oss: Den var variert och passe spennende for allesamman. Veldig rart å se att mens 8-åringen kjedede seg på forste biten (som var slakt uppover med jevn og fin stig og akkurat passe for meg) så spratt han oppover og fram når det blev bratt og litt tungt for oss voksne. Det må jo ha et eller annet med at det sikkert er kjempevanskelig for de flesta barn å gå jevnt og trutt og hushålle med krafterna, mens de er fyllde med spontanitet og explosiv kraft drivet av ting som gleder dem... Eller? Uavsett: Været hjelpte til å vise Rondane fram på sit beste og glade er vi for det Takk for tips og råd!!!

Kan bare slutte meg til hyllesten av Coleman. Min 442 blir brukt på 90% av turene.

Jeg er også en STOR fan av Coleman 533, jeg bruker vanlig blyfri og den brenner I vei. kjempesak som etter bruk I rundt 11 år har aldri blitt vedlikeholdt, aldri har sviktet den har bare funket med null lekkasjer og null problemer. Har brent blyfri bensin, blybensin (I afrika) etanolblandet bensin, skitten og elendig bensin fra jungle I Kambodsja og den bare virker. Helt topp, har tullet med såkalte mulitifuel brennere med flaske som lekker og må byttes deler på hele tiden, den er mere klumpete å pakke, men du slipper fuel som lekker rundt og påfølgende problemer. Anbefales på det aller sterkeste.

4-taks miljøbensin inneholder ikke 2-takts olje.. Derimot, så inneholder bensin og diesel mye rart som du ikke vil ha i primusen eller kroppen.