Vinnerliste

En fridag er nok! Vel, bedre enn ingen er mer riktig ordvalg. Onsdag etter jobb tok jeg nok en gang bussen til Skar. Målet var å gå til jeg ikke gadd mer og det gjorde jeg. Teltet ble satt opp. Leirplassen så overraskende bra ut. Noe søppel er det alltid å finne, men etter et lite bål var det meste borte. Skjønner godt at pappen til en engangsgrill og en tom melkekartong blir for tung å bære hjem for enkelte... Noe ikke brennbart ble med meg hjem. I tillegg la jeg klar litt ved til nestemann. Kvelden ble brukt til blåbærplukking, kantarell lokalisering, kaffekos og jeg rakk til og med en øl før fiskestanga måtte klargjøres. Årets første tur med harvefiske resulterte i 6 ørret. Den største snuste, på en god dag, på 4hg`s merket. De to minste fikk friheten tilbake. Torsdag våknet jeg til like fint vær. Frokosten kan du lese om her: http://www.fjellforum.no/topic/33096-real-sjokolademusli/#entry301908 På veien hjem sikret jeg meg 1,2 kg kantareller. Middag og dessert: En helt vanlig torsdag i hovedstaden altså...

Jaja. Da får vi konkludere med at jeg har vært gal siden 2010.

Helgens største, et sted på Hvaler.

Meg og packraften min på tur.. Så var det endelig tid for alenetur. Klarsignal for avreise gitt fra mandag ettermiddag. Værmeldinga sier at jeg nok får regn iallefall den første kvelden og gjerne litt neste dag og, men så klarner det opp til å blir bare overskyet. Helt perfekt! Målet for turen har vært klart lenge nå. Jeg vil finne ut om det er mulig å padle øvre delene av Kvina eller Kvine. Start er satt til Håhellervatn. Via Rågeloni til Øyarvatn og deretter bare følga Kvina nedover til Kvifjorden. Derfra gå til Gaukhei og padle nordover mot Håhellervatn igjen, via Søra- og nordra Monsvatnet, Sandvatnet og Øyuvsvatnet. Underveis skal det selvsagt fiskes, og troa på at premiefisken biter er STOR! Klokka er blitt 18.00 innen båten er rigga og pakka å jeg vinker farvel til bilen. Parkerte på rasteplassen ved Håhellervann. Det er ganske surt og litt regn i lufta i det jeg legger utpå. Padler ganske hardt for å holde varmen, og for å i det hele tatt komme noen vei i motvinden. En sluk henges på slep i god tro. Der blir den hengende ganske så ifred! Gjør ikke lange etappen ut av dagen, og i sydenden av Håhellervatn finner jeg en fin plass å slå leir for natta. Prøver noen kast på kvelden fra land og men overaskende lite aktivitet. Sovna tidlig etter litt kveldsmat. Natta var ganske kald. Kan vel skylde på en godt brukt Helsport Alta LT og et skumplast underlag bare. Våkna grytidlig morgenen etter til tjukk tåke og lettere regn inne i teltet. Ble en slapp morgen med mye kaffe. Men etterhvert letta tåka til en fin dag. Fra Håhellervatn måtte jeg bære båten ned til Rågeloni. Det var ikke så lange stykket. Her padler man forbi flotte sandstrender og flotte innos. Angret nesten litt på at jeg ikke telta her om natta. Her var det og tid for første fisk på kroken. En liten ørret som måtte hatt selskap av mange flere for å fylle ei steikepanne. Det vaka tett og fisken tok villig på flue og. Alle jeg fikk svømte videre. Måtte bære forbi et lite stryk under ei hengebro mellom Rågeloni og Øyarvatnet. Her stod sauene å kikka dumt på meg. Skjønner ikke hvorfor? Sydover i Øyarvatnet gikk det trått. Motvind og plaskebølger. Gjorde vel og 10 bytter på hva jeg hadde i enden av snøret bak båten, for det var ikke antydning til liv her heller. I sydenden av vannet ventet en litt lenger bæring til nedsiden av demmningen. Det ble med et roligere i været når jeg kom ned i "elva" og etter ei lite stund kom sola og ut en liten tur. Det gikk ikke fort nedover resten av dagen heller, det var så fint at jeg ofte bare lå å dreiv å kikka meg rundt. Et par småbæringer til ble det og før jeg fant en fin plass i Kotådalen å bosette meg for kvelden. Morgenen etter våkna jeg til strålende SOL! Dette blir en HERLIG dag! Videre nedover måtte det en del bæring til, forbi fosser og små demmninger. Men og lange loner og vann som kunne padles. Her fant jeg og noen små stryk som kunne padles, MEGET morro for en komplett amatør. Fikk testa om packraft er så solid som det sies. Og jeg tror på det iallefall. Ble over mange stein, istedet for rundt dem. Laga en liten video med GoPro som kan ses her: https://www.youtube.com/watch?v=v6nkO50apgo Nede ved Langlona ble det igjen stillevann å padle. Her var det uhorvelige mengder meget bitevillig fisk. Ok størrelse, men desverre tynn og mager fisk. Tydeligvis overbefolket. Her tok jeg og en avgjørelse på å gjøre om på ruta mi litt. Har ikke tro på at stort mer av elva er padlbar, å velger derfor å pakke ned båt å traske østover. Målet for dagen ble dermed Skrubbhusvannet. I kulpene oppover var det plenty av fisk, og jeg fikk samla meg nok til å få ei god fiskesuppe. I fiskerus gikk tida fort og jg måtte plutselig innse at jeg måtte finne teltplass i mørket. Det var ikke i overflod av egnede plasser, så teltet ble satt på den tørreste delen av ei myr Men det var nå iallefall mykt . Morgenen etter var det igjen strålende vær og mulighet for tørking av litt utstyr og klær Båten ble blåst opp på nytt for å padle lengden av Skrubbhusvannet med sluk på slep. Atter en gang resultatløst fiske. Skylder selvfølgelig på forholdene, tilnærmet vindstille og sol er vel ikke optimalt. I enden av vannet ble båten pakket ned i sekken igjen for å "klatre" over Dansarfjellet og komme meg ned til Søra Monsvatnet. Herfra skulle jeg etter min tro kunne padle helt opp til nordre enden av Nordra Monsvatnet. Nå hadde det og blitt en liten trekk som gav meg medvind hele veien. På toppen av Dansarfjellet. Båten rigges igjen ved Søra Monsvatnet Padlinga over Monsvatna gikk som ei kule. Måtte bære opp et lite stryk mellom de bare, ellers klarte jeg å padle resten i motstrøm. Dagen ble avsluttet med en bæring opp til Sandvatn hvor jeg slo leir i herlig kveldsol. Neste morgen ble det kjapp nedpakking av leir. Litt fiske mens jeg padla over Sandvatnet, selvfølgelig resultatløst. Bæring opp til Øyuvsvatnet. padla kjapt inn i vestenden hvor det vokste helt enorme mengder fine store blåbær. Tok meg en liten time med rumpa i været å plukka meg et lite kilo. Fint å ha til pannekaker første morgenen hjemme igjen. Deretter bar jeg båten ned til Håhellervatnet og la ut på siste lille padleturen tilbake til bilen. Ganske nøyaktig 4 døgn på tur. Helt utrolig fornøyd med packraften og turen i det hele P.S Første turrapporten min...

Vi var på tur denne helga. Det var vannvittig mye folk som gikk Besseggen på lørdag. Var visst 1500 som ble fraktet i båt den dagen i tillegg til de som gikk videre eller kom dagen før... Vi gikk som planlagt fra Gjendesheim. For at det ikke skulle bli for hektisk med Bukkelægret på søndag og båt kl 16 fra Gjendebu ville vi komme lengst mulig lørdag. Vi vurderte å legges oss omtrent ved bekken der stien svinger bratt ned mot Memurubu, men fant ut av vi orket enda litt. Dermed passerte vi Memurubu og tok den første tøffe stigningen mot Bukkelægret før vi fant le og fantastisk utsikt i en dump på toppen.

Er akkurat kommet hjem fra helgetur med to overnattinger, med litt garnfiske og mye fisking fra båt. Har spist mye fisk og jegergryte som middag på fredag. Kjempemessig! Skal se om jeg får snekret sammen en fyldigere rapport fra helgen.

Glemte hele turen en gang. Så stod det en kompis på trappa med sekk ...

Jeg har to alvorlige feil. Den ene er at jeg er så glømsk. Den andre husker jeg ikke.

Nu är jag hemma från en flott tur i Jotunheimen och otroligt nog använde jag bara min GoPro och inte den andra kameran. Jag kom hem med helt otroliga bilder och batteriet räckte en hel vecka och då ingick 560 bilder plus lite filmning på toppen av Surtningssue. Jag kan verkligen inte vara mer nöjd Här är en bild jag tog från toppen av Surtningssue som är helt oredigerad (eller ja den är förminskad).

Hatt en fin og fuktig tur i Suldalsheiene denne helga

Den lette turen. Morgen på Langavatn er alltid kjekt. Hytta ligger på 940moh og har utsikt nedover dalen mot rundevatn. Hytta er kompakt, og krever ikke mye renhold og rydding før avgang. Nå hadde jeg det ikke travelt denne dagen. Det er ikke så mange timenes tur ned til Blåfjellenden, og jeg hadde ikke planer om å jobbe på hytta. Værmeldingen hadde vært bra. Et par som ankom hytta kvelden før fortalte dessverre at det nå var meldt om regn fra kvelden av. Og himmelen i vest var ikke klar, men fortsatt uten den stålgrå fargen som gir regn. Litt arbeid er det tross alt som må gjøres før avgang. Jeg feid og vasket. I det jeg holdt på å avslutte arbeidet, kom det en hel gjeng karer. Det var sauefolk fra Blåfjellenden. De skulle starte sankingen den dagen. Og noen skulle ta heia over Blåstøldalen, mens andre skulle gå lengre inne. En mann var avsatt til den enkle jobben og ta Blåstøldalen. Det vil si at den enkel jobben er først å gå opp til Langavatn, så få med seg alle sauene på turen tilbake. Enkelt – bare en god 6 timers tur. Jeg tok følge med karen nedover mot Rundevann. Vi møtte en av sankerne fra Lyseheia. Han fortalte at han hadde gått fra en sau med to lam lengre ned. Om vi så sauen, kunne vi sette fart på den oppover? Vi fant sauen og satte fart på dyrene. Med roping og høylydte brøl. Litt lengre nede satt heiesjefen selv oppe i lia. Han ba pent om at jeg forsøkte å ta meg fram på andre siden av dalen, utenom t-merket sti. Det skulle gå en sti der. Jeg krysset over og prøvde å finne denne stien. Uten hell. Det ble til at jeg måtte jobbe meg fram nedover mot Blåstølmyrane. Det tar vesentlig lengre tid enn å gå den godt oppgåtte stien. Nede på myra kunne jeg gå inn på stien igjen, med saueflokken bak meg. Men da hadde jeg gått ute i terrenget og både hoppet og krøpet. Ute på de åpne myrene gikk jeg langs stien, litt ute i myra. Den var så pass tørr at dette var lettest. Det skal gå en sti tvers over myra, i stedet for over og langs. Jeg burde antakelig ha ventet på saueflokken og tatt følge nedover. Da hadde jeg fått greie på hvor denne stien går. De siste kilometrene inn mot Blåfjellenden går over en del småhauger. Det er opp og ned noen høydemeter. I tillegg er det mye stein og ikke lett å gå. Til sammen gjør det at det blir tungt på slutten. Selv om turen ikke hadde vart mer enn tre timer, var jeg glad da jeg kunne sette meg ned på terrassen på Blåfjellenden og nok en gang beundre utsikten nedover dalen. Jeg var alene på hytta og benyttet anledningen til å få noe sol på kroppen. Ut på ettermiddagen kom broderen. Vi fikk noen fine timer på terrassen før hytte begynte å fylles opp. Ikke for å klage på værmeldingen, men de tok feil. Det vil si at de egentlig hadde rett tidligere på torsdag morgen. Fredag ble værmessig en god dag. Selv om det var skyer, så var det sol inne i mellom, og temperaturen var høy. Det er ikke så ofte det er opp mot 20 grader på terrassen i september. Og kvelden ble som dagen. Fin og varm. Det var mulig å sitte ute til solen gikk ned. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er et par tråder om sopp på Fjellforum. Jeg burde muligens ha lagt inn dette som en post, men det passet liksom ikke helt. Er dette soppstuing?

En mager trøst får være at du ikke er alene!

TS. Greit at du ønsker større skjerm. Men når det gjelder utstyr, så går det også på kompromier. Selv med 4" skjerm, er det for lite til å ha god oversikt kilomertervis rundt deg i terrenget. Til det, trenger du et "papirkart". Og som en sikkerhet trenger du likevel et papirkart, så stor skjerm, er kanskje ikke så vesentlig. For meg er GPS kun et hjelpemiddel, spessielt i dårlig vær og for de nærmeste 2- 3 hundere meterene. Og det, kan du se på ennå mindere skjerm. For meg, er da batteritiden vesentlig. Større skjerm, kortere levetid på batteriene. Så hvis det er av interesse, sjekk hvor mye strøm div. GPSer bruker av strøm. Det er dramatisk forskjell! Jeg er godt fornøyd med min Dakota 20 og den har ennå mindere skjerm enn din. Valget er ditt.

Lundhags anbefaler at man bruker skoa minst en gang i mnd (tror jeg d var), da unngår man å miste blodomløpet i beina...

Det gikk ikke helt etter planen. Dette ble turens største: 1,7kg

Har laget en oversikt over presenninger/tarp. En ny oppdatert versjon mars 2016: Tarpoversikt Jeg har fjernet pris, da dette er ferskvare, samt en del annen spesiell informasjon. Oppdatert med innspill som har kommet inn. Fortsatt firkanta med unntak av Hilleberg tarp 5. Lighterpackversjon: http://lighterpack.com/r/1xlnr5 Google spreadsheet: https://docs.google....dit?usp=sharing Utgangspunktet er norske butikker/norske nettbutikker. Sortert etter vekt. Tanken er å kunne sortere på både tilgjengelighet, pris, størrelse og vekt. Vet ikke om material også burde være en faktor. For noen kan antall bardunfester også være avgjørende.

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

Heisann, jeg har et par TLT 5 sko tilsalgs, (sjekk kjøp og salg bolken) Har brukt disse skoene til TLT speed Turn, samme binding som du har, bare at den er litt svakere og billigere. Skoen har fungert optimalt, den er ikke varmebehandlet, så den venter egentlig bare på foten din ellers passer de fleste sko til bindingen du har, men jeg vet at noen av scarpa sine modeller ikke har det pin systemet bak

Jeg har rettet etter dine mål, @Rino Holt Larsen. Om å gjøre å ha det mest riktige. Blir spennende å se hva @kivbyd kommer med av vekt på Magasinettarpen. Denne har nemlig fire bardunfester på to langsider, hvilket er mer i retning av hva jeg vil ha. Dessuten er den desidert billigst. Er nummeret før jeg tar med vekt i butikken...

Du bør være med noen som kan sopp, evt bli med på et soppkurs. Beste måten å lære på er å lære av noen andre som kan det, syns jeg da.

Hyggelig med tilbakemelding. Som sagt så har jeg gjort dette for egen del, men tenkte at kanskje flere kunne ha nytte av det/komme med innspill som jeg ikke kjente til. @Rino Holt Larsen. Jeg må sjekke ut vekta på DD tarp skjønner jeg. Tar med Hilleberg fordi det viser hva man betaler for merke, samtidig som det er mange andre like gode alternativer.

Super tråd, akkurat dette eg var ute etter, bra jobba!

Fant ut av hvor man kan få grafitt-tape/flak. Kan kjøpes av en som kaller seg Trojandog på spiritburner.com, ellers så brukes det også i reparasjon av bildeler tror jeg.

Jetboil har egen stekepanne. Som, om mulig, er for effektiv og rask. Rekker ikke kaste eggeskallet før egget er stekt. Får det aller meste i ekstrautstyr.

Øyungen og Fagervann er overbefolket. Gå i tilfelle inn til Gåslungen eller Rottungen, der det er litt lenger mellom teltene.. Ved Kobberhaughytta lukter det skikkelig dritt fra utedassen. Legg deg et stykke unna. Jeg ville tatt toget til Movann, gått opp til Ørfiske, derfra langs Langdalsvann og opp til Holmetjern eller aller helst Manntjern. Det er et stykke, men du kommer høyt og fint i marka, uten for mye folk.

Jeg er medlem der og kan røpe konklusjonen: Jetboil Sol Ti Premium var den eneste som fikk "Highly Recommended". Primus ETA Solo og MSR Reactor fikk "Above Average". Primus ETA Lite var ikke kommet på markedet når testen ble utført.

Lortabu - Langavatn Endelig var værmeldingen god. De ble meldt om godt vær fra onsdag til over helga. Og det passet også inn med andre planer å ta en tur over flere dager. Det er alltid litt frem og tilbake hvor turen skal gå. Det er ikke videre fornuftig å bruke to av tre dager på transport, så nærområdet er lett å velge. Heldigvis er det mulig å få til en tur med noen skikkelig lange dager innenfor en helg. Også denne høsten ble det planlagt med en tur rundt i frafjordheiene. Første dagen fra Lortabu, inn mot Sandvatn og videre over Strålausheia til Langavatn. På parkeringsplassen var det en bil utenom min egen. For alle som ønsker ensomhet må midtuketurer være det rette. Som oftest ikke en kjeft å se. Slik var det også for meg denne torsdagen. Innover mot Sandvatn har jeg gått mange ganger. Stien er godt merket og det er få utfordringer. Det står 3 timer på turen, men det er ikke vanskelig å gå noe raskere. Jeg var på Sandvatnhytta noe før det var gått tre timer. Og på hytta var jeg selvsagt alene. Jeg sjekket protokollen for å se om det hadde gått noen oppover mot Langavatn den dagen. Ikke torsdag, men dagen før hadde det gått to personer. Etter litt mat og en liten pause, var det å ta fatt på resten av turen. Den mest krevende delen. Først måtte jeg over den nye brua. Tidligere var det en hengebru her. STF er i gang med å skifte ut alle de gamle bruene med stålbruer. Brua over ånå fra Sandvatn er nå skiftet og jeg håper den får stå i noen år. Stien mellom Sandvatn og Langavatn går i høyden. Ikke det at det er spesielt høyt. Men stien kravler seg opp til over 1100moh og i våre heier er det nesten så høyt du kan komme. Det står at det vil ta en time fra hytta til stidelet mot Børsteinen. Her tror jeg noen har hatt det travelt. For meg går det i hver fall mer enn en time. Og fra stidelet bærer det opp i høyden. Ikke så veldig bratt, men opp svabergene tar tid. Det er selvsagt mer enn en bakke. Det er alltid en bakke etter den første. Og det er lurt å ha fylt vannflaska nede ved stidelet. Det er ikke så veldig mye rennende vann øverst. Utsikt derimot… Jeg synes det er skikkelig kjekt å komme slik opp i høyden. Det er vid utsikt i alle retninger, og lite som stenger. Det er mulig å finne populære topper innover i heia, og plukke ut de kjente toppene som ligger ute ved kysten. I finværet og med fravær av vind, ble det en skikkelig fin tur over heia. Og den heter Strålaus med god grunn. Det er riktignok en del grønne flekker, men det er granitt og flytteblokker som dominerer. Øverst oppe går stien ned en liten dal før den igjen tar opp i høyden. På forsommeren og utover et stykke ligger det ofte en fonn akkurat her. Og fonna ender ut i et lite vann. Her er det mulig å isbade tidlig i sesongen. I år lå det fortsatt snø og is her da jeg passerte, og jeg tror ikke hele fonna kommer til å forsvinne før nysnøen atter dekker landskapet. Akkurat denne fonna kan godt ligge. Den gjør det lettere å komme over den lille dalen. Fra Strålausheia bærer det bratt ned nesten til Blesevann, før stien atter går opp en bakke. Etter en del timer på tur, og sånn helt på slutten av dagen, går det ikke akkurat fort opp bakken. Vel oppe og et lite stykke mot neste dal, kommer Langavatnhytta til syne. Langt der nede. Og det er alltid spennende om det er folk på hytta. Denne gangen var vi 5 stykk til sammen. Det var med andre ord god plass. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Da klipper du til underbuksa. Eller noe annet. Man må kunne improvisere!

Er det ikke kult å bo i en hovedstad hvor alt det der er kun en kort busstur unna? Digger Oslomarka.

På fredag kom dagen jeg hadde ventet på. Så og si på dagen som ble lovet av Sean @ Oookworks kom "hentelappen". Har ikke så mye informasjon å komme med om selve innerteltet akkurat nå. Rakk kun å sette det opp under en familiemiddag på hytta i dag. Todelt innertelt -Cuben bunnduk -Myggnetting på øvre deler samt hele vegger ved inngangsparti -Cuben på nedre deler av vegger - med myggnetting som forsegler overganger fra bunnduken til overdelen. -Glidelås i inngangsparti Legger til noen bilder for å tilfredstille sulten til @RuneH Siden jeg ikke får anledning til å knipse noen in action på tur med det første.

Fantastisk rapport! Pasvik står på lista over steder jeg absolutt må få besøkt. Helst før, ikke senere. Det er blitt tradisjon at jeg "gleder meg" til sensommeren og høsten, for da kan jeg lese alle de flotte rapportene fra Anders og Katrine, Bjarne og dere andre Skulle ønske jeg var like flink til å reise og dele selv!

Nok en vakker og varm høstdag i Trollheimen. Etter gårsdagens topptur ble det en litt slakere tur i dag. Gikk innover Halsbekkdalen til tjønna ved foten av Halsbekkhøa. Nesten ikke folk å se, men 8 flotte reinsdyr møtte vi på.

Selv om jeg forsøker, greier jeg her ikke å la være å se for meg Clark Kent

I dag ble det delfinsafari i Kragerøskjærgården!

Gratulerer med jubileumet Lompa. Selv om du har kjedet deg mye så har du ikke kjedet meg. Keep up the good work. Det er alt for mange døgnfluer her på forumet. Men vi holder ut ! Smell nå til med en skikkelig turrapport snart !!

Nå er kanskje dette en tråd for dårlige erfaringer og ser at mange har slengt seg på, også de som ikke har vært der, sic. Imidlertid tror jeg det også er ganske mange som er fornøyd med oppholdet, all den tid Spiterstulen har eksistert i mange år og har godt belegg. PS Jeg har ikke noe forhold til Spiterstulen utover som gjest. Jeg er altså en av de fornøyde! Har over tid vært der en 15 ganger og alt har "vært på stell". Hyggelig betjening og bra service, okei mat og senger uten lopper . Og jeg har hatt alt fra enkelt overnattinger inne, bodd i telt og vært på ukesopphold. Av mer minneverdige opplevelser kan nevnes: * Leirskole opphold og første fjellopplevelse med kveldsunderholdning (sanger, musikk, historier, leker), proffe guider og variert turopplegg. * Kom seint inn en kveld ut på høsten, ble da invitert inn til sofakroken nær kjøkkenet og påspandert vin og historier. * Hadde planlangt tur til Galdhøpiggen, men nevnte i resepsjonen at vi ikke tok sjansen, pga tidlige vinterforhold og is. Ble da sporenstreks ført over til utstyrslageret hvor vi fikk låne tau, stegjern og isøkser, free of charge. * Overnatta i telt og etter ett par svette dager nevnte vi til betjeningen at det hadde vært fint med badstue og bad, men hadde glemt badesaker. Det var ikke noe problem, ta turtrusa gjennom dusjen så går det bra. Free of charge. Jeg synes dette ble for mye skittkasting og kverulering, så sorry om det kan oppfattes som kritikk, men det kan være at andre oppfatter det annerledes: Henger : sikkert jævlig mange som prøver seg ila sesongen, og det er trangt oppover der. Du fikk bøtta, ta det som en mann. Du kan oppleve tøffere ting i fjellet, men selsagt enig i at litt moderasjon av utskjellinga hadde gjort seg. Fullt busslass: Kanskje dere var en 30-40 stk som kverna rundt i resepsjonen høye på sukker og topptur. Mange gjester synes det er sjenerende. Komme seint: dersom i snitt 1-2 hver eneste kveld kommer for seint, så får de aldri lagt seg før kl 1. Og det er ett helvete med alle disse som skal dasse rundt i støvler midt på natta eller styggtidlig, for de andre som faktisk prøver å få sove. Tilrettelagt leiplass: Ære være at Spiterstulen ikke tilrettelegger mer, og holder naturen som den er, trenger du helt flat plass så sov på plenen hjemme. Utskjelling av ansatt: Enig, det bør foregå andre steder og i bedre former.

Her følger et par bilder fra en tur i sommer gjennom fjellene i indre Troms. Høydepunktet her var et intenst bjørnemøte på kort hold, anslagsvis 35-40 meter. Bjørnen kom rett ut av skoddebeltet, løpende 8-10 meter mot oss, før den reiste seg opp på to. Stort dyr. Den granska oss noen veldig lange sekunder før den, etter jeg tok et steg mot den og ropte noen kommandoer, la beina på nakken og fløy ned i krattet så kvistene knakk. Vi så også en annen bevegelse noen meter bort, så vi antar at det var en unge der også. Mektig naturopplevelse på kort hold. Ellers var turen vidunderlig flott gjennom mange mil med mektig fjellandskap, med strøkent og varmt vær, som det forsåvidt var i Nord-Norge i hele juli. http://i63.photobucket.com/albums/h134/syttergard/OslashK3_zpsdb599f71.jpg

Jeg jobber med service. Det faktisk slik at ingen butikk, restaurant, hotell eller hva det skal være, er bedre enn sitt svakeste ledd. Ja, kanskje dette er massesuggesjon. Men det er ganske mange som har negative opplevelser. Det koster, fordi det å gi EN kunde en negativ opplevelse betyr at den opplevelsen ALLTID blir fortalt til andre. Det er sikkert mange på Spiterstulen som gjør en fantastisk jobb. Derfor er det så veldig, veldig trist at en person skaper så mye misnøye blandt gjestene. Denne tråden burde vært sendt til Spiterstulen på epost, og så kan man jo gi de en ny sjanse? Se om de tar kritikk til etterretning?

Har fyrt med primus inne i teltet, men da til matlaging, så varmeaspektet har jeg ingen info om, men følte meg vertfall mer komfortabel med å fyre primusen i Wigloen enn i tunnelteltet mitt, grunnet plass og takhøyde. Når det kommer til pris vs vekt, er det ingen tvil for mitt vedkommende, det får full score. Har hatt noen turer hvor vi er 3 personer, ekstremt god plass, og tar man og fordeler plugger og stenger er det ikke rare vekta på ryggen i forhold til hva man får igjen. Kan selvsagt også dele innertelt og yttertelt for å fordele enda mer vekt, men for de fleste normalt fysisk aktive vil ikke det være noe behov. Når man er 2 bader man jo i plass, har ikke testet med 4 personer, men plass vil det være. Jeg har også et Helsport Svea 3 camp, men jeg må innrømme noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si, men jeg tror Wigloen dytter Svea ned fra tronen som mitt favoritt telt. Det eneste man må tenke på er at teltet krever litt plass å slå opp, er selvfølgelig ikke så farlig på vinteren når alt er flatt og hvitt, men om du skal slå det opp i skogen så trengs det betydelig mer plass en ett vanlig tunneltelt. Anbefales!

Vil Monsen lansera nye spørsmål etter denne hendinga? http://www.nationen.no/article/hundeeieren-stakk-da-sauer-var-skambitt/

Enig med @qwer993, dette er en håpløs debatt. Dette er en enkel sak som trekkes langt ut av proporsjon. Vi står ikke ovenfor noen stor nedslakting av hunder, her er det snakk om en hund som er blitt skutt av en mann og det er vel rimelig sikkert at dersom noen har gjort noe ulovlig så vil det bli reist sak. Jeg er glad hunder, men dattera er hysterisk redd for dem etter at hun fikk en hund opp i ansiktet som 2-åring. Den ville jo bare hilse... Vær så snill å hold hunden i bånd når du må. Hvis du ikke er sterk nok til å holde hunden(e) du har under kontroll når de går i bånd burde du nok ikke ha de(n).

At katter er ein større trussel mot fauna enn laushund er det eit utsagn eg ikkje er enig i. Eg har aldri sett ein katt ta rådyrkalver, hjortekalver, rypeegg eller husdyr. At den har ein innverknad på lokal smågnagar og småfuglbestand er nok så men det er nok den totale konsekvensen for fauna og næring som ligg bak ei vurdering for bandtvang, i tillegg til den kulturelle delen med at hunden faktisk er naturleg å ha i band, og det er vel det som ligg bak lovgiver sin vurdering her (og eg understrekar at det ikkje er eg som her har laga denne lova). Stor grad av evne til læring er ikkje eit mål på inteligens. Når sauene spring framfor sykkelen din er det jo dette den flataste og raskaste vegen å springe, som flokkdyr er den beste måten å overleva å halde saman med flokken, ikkje å køyre solo innimellom grantrea. Når svermene med stær blir angripne av rovfugl dukkar dei ikkje ned i skogen men går berre tettare og dannar ein større "masse". Dette har ingenting med inteligens å gjera men er evolusjonært den mest effektive måten å overleva på. Når sauen, kua, hjorten etc etc vert sett i ein situasjon så vil dei nytte instinkt, nemleg føl flokken og spring. Dersom ein sau stikk ut av flokken med eit rovdyr i hælane så er det dette individet som er lettast å ta. Når hest eller hund har stor evne til å utføre tillærte handlinger så er dette ein egenskap som flokkdyr innarbeidar fordi det sikrar overlevelse i eit skiftande miljø, ikkje fordi dei tenkjer at dette var ein god strategi. I noreg er det over 2 mill sauer på utmarksbeite kvart år, eg trur at det er rundt 120 000 som døyr av ulike årsaker (ca 40 000 av rovdyr). Sauene står ikkje rett opp og ned og kreperar på ståande fot, 6% dødlighet er ikkje eit mål på inteligens. Det er antatt at f eks parasitter er årsak til større tap enn rovdyr. Folk som har fått borelia er ikkje mindre inteligente enn folk utan. Dersom du slapp 2 mill hundar ut på fjellet i 4 mnd, kor mange ville overleva? Sauer og hundar er eit produkt av genene sine, der vi har avla på egneskapar som ikkje nødvendigvis er dei beste for å overleva under naturlege tilhøve. Vi vil kategorisera dyr inn i inteligent og mindre inteligent ut frå evne til å utføre handlingar som vi ser som nyttige men som ikkje nødvendigvis aukar overlevnaden i naturen.

Vi trenger mere sau i marka... kulturlandskapet er i ferd med å gro igjen. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norge-gror-igjen-se-historiske-bilder/a/23263298/

Båndtvang på hund vart innført fordi hunden er ein reel fare for husdyr og fauna, i motsetning til ku og sau. Eg kjenner mange sauebønder, samtlige har hatt skader og tap grunna laushund. Dette var hunder som ikkje gjekk fint attmed eigaren sin. Og ja, ein skal ikkje ta lova i eigne hender, men faktisk følgja norsk lov. Av ein eller anna grunn er sauer oppfatta som trege, dumme og for å ikkje klara seg i norsk natur. Alle som har vore med ein tur i vestlandsfjell og sanka sau veit at dei verken er trege eller late, men tvert i mot spreke, raske og særdeles gode til å ta seg fram i ulendt terreng. Med unntak av ein stor sauerase så er sauen svært godt tilpassa å gå ute i utmark og ulendt terreng. Og at sau er dumme, hallo! ta ein kikk inn i augene til ein setter... der er det tomt

Ja klima og naturmessig så ser eg samanlikningsgrunnlaget. Men dersom du ser på landbruket i USA og canada så er det nokre vesentlege forskjellar. Det er enorme areal og enorme husdyrbesetningar som ligg hovudsakleg i præriebeltet. Dersom ein i norsk landbruk skal gjerda inn innmark og innmarksbeite og beite dette, kvar skal du då henta vinterfòret frå? I praksis vil dette sei at ein bonde må redusera vinterfora dyr radikalt, og med det kjøtproduksjonen. Og ikkje gløym at det i noreg er store utmarksareal der det ikkje er konflikt mellom utmarksbeite og rovdyr. No er dette ein tråd som diskuterar Monsen sine spørsmål til sauenæringa kontra hundehald. Sauenæringa er vel ikkje noko problem for hundehald så lenge hundeeigarane føl norsk lov?

Monsen stiller nokre spørsmål og det er heilt greit, men det ber preg av mykje følelse og lite refleksjon. Det er faktisk bandtvang på hund og hundeeigaren her bryt soleis lova (og for ordens skuld så støtter eg ikkje saueeigarar som skyt hundar). Hundeeigaren er her ansvarleg for å følgje dette regelverket. Eg er deltidsengasjert i sauesanking kvart år og det er nesten årleg at vi finn sau med bittskader som stammar frå hund. Bittskader på vaksne sau stammer ikkje frå rev, fordi desse ikkje går til åtak på vaksne sau. Jerv har så stor kraft i bittet at dei vil knuse nasepartiet (som er der dei angrip). Hundar har for lite kjevetrykk til å gjera dette og det vert berre bittskader, typisk over naseparti. Prooblemet er at hundeeigarar ser på alt utanfor tettbygd strok som ein plass hunden kan springe fritt, uavhengig av lovverket. I tillegg så er lovverket ikkje berre til for å sikre sauene sine interesser, men og for å sikre fuglereir og ungar, hareungar, rådyrkalver med meir. Norsk sauenæring produserar mat, ganske mykje mat. Det finne ingen anna kjøtproduksjon i Europa som har så stor positiv dyrevelferd eller der dyra nyttar så store mengder naturleg fòr. Norsk hundehold gjer ingenting nytte for seg egentlig. Derfor er det kanskje naturleg at sauehold ikkje vert likestilt med hundehald. Synes denne debatten ber preg av at enkelte ynskjer at naturen skal vera ein rekreasjonsplass for egen nyting og gløymer at utmark har vore ein vesentleg ressurs for norsk husdyrhald så lenge det har vore landbruk i noreg, og før friluftsliv vart innført.

Det er jo en kjensgjerning at beitedyr holder vegetasjonen nede. Husdyr på beite er en vesentlig faktor der. Mindre beite gir også mere flått. Monsen, av alle, burde jo erfaringsmessig hilse frittgående beitedyr mer enn velkommen.

Han mangler jo faktisk kunnskap dersom han mener vi bare kan gjerde inn sauene, i og med at norsk kulturlandskap ville grodd igjen dersom vi sluttet med beitedyr i utmark. I tillegg ville det blitt umulig å være i nærheten av å livnære seg som sauebonde, og Norge er avhengig av å ha en viss matproduksjon. For ordens skyld har jeg ikke lest innlegget hans.

Det finnes sorte får over alt, også blandt sauebønder og ikke minst blandt hundeeiere. Som oftest er nok problemet motsatt at hund dreper sau fordi hundeeier ikke respekterer at det er dyr på beite og trur at de har kontroll på hunden sin. Men må ærlig innrømme at nakkehåra reiste seg når jeg leste om den saken og er den rett fremstillt så håper jeg bonden får en skikkelig smekk på fingra av politiet/rettssystemet.