Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ 10 juni 2014 - 26 juni 2014. Jeg husker første gang jeg leste Norge på langs av Lars Monsen. Der stod det blant annet om et område med fantastiske fiske muligheter, utallige vann og ikke minst ei elv som skulle huse fin fisk. Gallokvidda har siden da vært et område jeg lenge har drømt om å besøke. Nå som vi hadde bestemt å ta turen dit, var spenningen stor. Endelig skulle vi få oppleve en langtur på Gallokvidda, en drøm som hadde vart i årevis var i ferd med å bli en realitet, dette måtte bli bra. Skulle det bli fiskelykke på Gallokvidda? Etter tre flotte uker i Pasvikdalen, gledet vi oss til en real fisketur. Fiskefeberen var på full gang i kroppen etter en lang vinter, nå skulle endelig abstinensene dempes. Siden det fortsatt var tidlig på sommeren var vi bekymret for at det fortsatt skulle være vinter der inne på vidda, med kald nordavind og isbelagte vann. Det var bare en måte å finne det ut på, 10 juni skulle turen starte. De siste dagene hadde vi bodd på Neiden fjellstue, som ligger rett ved grensa til Finland. Det hadde vært strålende vær de siste dagene og vi kunne bare håpe at godværet ville fortsette. Det ble noen rolige dager på Neiden fjellstue. Vi bestemte at turen skulle starte i Naatamo i Finland og ende i Karlebotn på norsk side. Nok en gang fikk vi hjelp av Helge, som også hadde hjulpet oss med logistikken til Pasvikturen. Han tipset oss om rutevalg og fikseområder. Dessuten ordnet han det slik at vi kunne parkere bilen med noen bekjente av han i Karlebotn. Helt supert og igjen gjorde dette alt lettere for oss. Takk for all hjelp Helge. Etter å ha parkert bilen i Karlebotn tok vi ei natt i telt før vi satt oss på bussen tilbake til Neiden. Herfra ble det taxi til Naatamo. Da vi fortalte sjåføren om sommerens planer smilte han godt "dere har virkelig skjønt det". Han hadde tatt flere turer på Gallokvidda selv, og kunne trygt anbefale turen. Han fortalte ivrig om store fisker, mygg i hopetall og var sikker på at vi kom til å få en fin tur. Dette hørtes jo lovende ut, vi kunne ikke gledet oss mer. Endelig skulle turen starte. Fra leirplassen ved Vesterelva i Karlebotn. Da vi hadde gått ut av taxien strålte solen, og det var nesten skyfritt. Det var to personer fulle av forventninger som begynte å gå på stien som skulle ta oss inn til Gallokvidda. Det tok ikke lang tid før vi så turens første flokk med reinsdyr, ikke et uvanlig syn her på Nordkalotten det. Dessuten var det mye ryper å se i terrenget, kjekt. Vi traff en del finner den første dagen, alle spurte om de samme. Om vi skulle til Nordkapp? Det skulle vi ikke svarte vi, og forklarte så godt vi kunne på engelsk hva planene var. Finnene nikket som at de forstod hva vi snakket om, men vi var vel litt usikker på om de egentlig skjønte hva vi sa. Stien gikk langs Neidenelva og vi kunne se en del laksefiskere, for mye vann i elven kunne de melde om. Laksefisket hadde ikke vært bra hittil. Det gikk bro over Neiden elva, heldigvis. Ikke en elv vi hadde lyst å vade dette. Da den var passert var det ikke lange stykke før vi kunne gå over enda ei bro, den som gikk over Gallokelva. Kort tid etter fant vi en duganes leirplass, og vi tok tidlig kvelden. Det hadde vært en lang dag med mye organisering, det var greit å spare litt på kruttet. Taxien har akkurat kjørt, og vi er klar for nye eventyr. Langt der inne lå målet. Vi så mye ryper første dagen. Neidenelva. Broa over Neidenelva. Den 13. juni lå vi ved et navnløst vann rett ved grensa til Norge. Her hadde vi vært i to dager. Den første dagen ble det rikelig med fisk, det vil si harr og gjedde. Alle fikk leve videre, det var ørret eller røye vi skulle ha. Den andre dagen skyet det over og det begynte å hølje ned, derfor ble vi en dag til som vi tilbragte i teltet. Men nå var vi klar for å gå videre, det var bare noen få hundre meter til vi skulle passere grensen, målet var å komme oss til Gallokelven og slå leir nord for en foss Helge hadde merket av på kartet. Der skulle det kun være røye og ørret, ingen hvitfisk. Men en ting hadde vi glemt, det var fredag 13 i dag. Dagen levde opp til sitt rykte. Etter bare å ha gått noen minutter så jeg at Kathrine sette seg ned på bakken og holdt seg til foten. Jeg sprang bort til henne for å høre hva som stod på. Hun hadde plutselig fått store smerter under foten og klarte ikke å gå videre. Den var ikke hoven eller blå, så vi var svært usikre på hva dette kunne være. Teltet ble slått opp sporenstreks og vi tok oss en prat. Hva nå? Frykten var selvsagt at turen var over før den i det hele tatt hadde begynt. Vi ble enig om å se an situasjonen til i morgen. Om foten var bedre satset vi på å fortsette, om det ikke var bedring måtte vi prøve å komme oss tilbake til Naatamo og oppsøke en lege. Det var med mye usikkerhet vi sovnet den kvelden, ingen hadde lyst til å avslutte turen på denne måten. Teltet er slått opp ved et navnløst vann rett ved grensen til Norge. Kathrine er ivrig på å få turens første fisk. Så satt den. Harr var ikke det vi var ute etter på denne turen. Gjedda nyter solen. Litt boklesing er lov på tur. I teltet etter Kathrine skadet foten, en betenkt mann. Da vi våknet neste dag kunne Kathrine fortelle at foten var bedre og hun hadde lyst å gå videre. Jeg tok en del av sakene hennes over i min sekk, og vi bli enig om å ta det rolig noen dager når vi kom inn til Gallokelva. Sekken min var i tyngste laget da vi passerte grensen litt sør for Bartacielgi-toppen. Nå var det ca åtte km før vi var fremme med dagens mål. Foten til Kathrine ga ikke mer problemer, heldigvis, og hun ledet ivrig vei. Uten å bli for sukkersøt må jeg si at hun imponerte meg den dagen. Selv om foten var bedre var jeg ganske sikker på at helt bra var den ikke. Likevel var det ikke noe negativt å høre fra den kanten, bare godt humør og etter et par timer var vi fremme. Her slo vi leir ved innoset til en stor kulp, eller det var mer som et lite vann i Gallokelva. Kort tid etter ble haspelutstyret montert, og endelig kunne vi begynne å fiske for alvor. Vi fisket oss oppover elva og dro i land noen småfisk på ca 3 hekto. Det ble kaldt på vidda utover kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet for å få varmen. Jeg skulle bare ta noen kast til. Det endte med en flott 7 hektos ørret som ble foliebakt på bål, før vi tok kvelden. Foten til Kathrine ble nok en gang undersøkt, og vi kunne slå fast at den så bra ut. Hun kjente nesten ingen smerte, likevel holdt vi på planen om å ta noen rolige dager her. Foten skulle få hvile, uansett om den trengte det eller ikke. Grensegjerdet passeres, endelig i Norge. Leir etablert, nå skulle det fiskes. Lykken prøves i et lite vann langs Gallokelva. Gallokelva var virkelig vakker. Så satt den, 7 hekto. Foliebakt ørret på bål er alltid en vinner. Vi hadde virkelig funnet en flott leirplass her ved elva, og vi gledet oss til å tilbringe noen dager her. Gallokelva var virkelig ei perle, ei slik elv du leser om i Villmarksliv eller lignende friluftsmagasiner. Fra Store Gallokvann til leirplassen var det ca 5 km. Her slynget elven seg nedover med utallige fristende kulper og småvann som dukket opp, og fikk to fiskegale vandrere til å smile fornøyd. Selv om vannstanden var relativt høy, og det hadde blitt rimelig kjølig fikk vi godt med fisk, både ørret og røye. Etter å ha fisket oss hele vegen opp til Store Gallokvann trekte vi tilbake til teltet, det var kaldt å fiske uten noen form for hansker eller votter. Det hadde vi selvsagt ikke pakket med oss. Da vi satt i teltet og varmet oss med hver sinn kopp kaffe hørte vi det plutselig begynte å dunke på teltduken, hva kunne det være? Jo selfølgelig, det hadde begynt å hagle. Vi var jo fullt klar over at vi kanskje tok denne turen litt tidlig på sommern, men at det skulle begynne å hagle i midten av juni hadde vi ikke trodd. Det gikk et par timer før vi kunne stikke snuten ut teltet, det var fortsatt satans kaldt som det heter, men det var opplett. Resten av dagen ble brukt etappevis ute og i teltet. Ut for å ta noen kast, og inn igjen i teltet for å varme fingrene som nærmest hadde blitt følelsesløs. På en av disse etappene kjente jeg et kraftig hugg, dette måtte være turens største så langt. Etter en liten kamp lå den første kilosørreten på land, og kort tid etter ble en ny 7 hektos ørret landet. Vi kunne trygt si at det var nok fisk til dagens middag. Foliebakt ørret igjen, helt greit det. Kathrine med fisk på kroken. Halvkilos. Vi fikk mye fisk rundt halvkiloen. Trivelig utsikt fra teltet. Vinterstemning på Gallokvidda. Så satt første kilosfisken. Ekte finnmarks-kvalitet. Kathrine søker ly i teltet. På dag ni flyttet vi leir til innoset på Lille Gallokvann, greit med litt forandring. Fortsatt var det kjølig, og en vind som gjorde deg kald til ryggmargen blåste over terrenget. Det ble litt fisking den dagen også, men ikke noe særlig fangst, bare noen småørreter. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi komme oss litt høyere i terrenget. Vi ville prøve oss på fisket i en del vann som så meget fristende ut på kartet, så håpte vi begge på at sommeren skulle komme snart. Vi var lei av å fryse. På denne turen hadde vi to Ajungilakposer med komfortgrense på +4 grader, det var i kaldeste laget. På natten sov vi med ullundertøy, en ulvanggenser og lakenpose i tillegg til soveposen, da gikk det greit. Men misforstå ikke, vi trivdes godt her med Gallokelva. Fisket hadde vært bra og andre mennesker hadde vi ikke sett. Nok en gang fikk vi naturen her oppe helt for oss selv, det er alltid en bonus. Men rastløsheten i kroppen gjorde sitt til at vi var klare for å forlate Gallokelva for denne gang, og utforske andre deler av dette området. Leir ved Lille Gallokvann. Innoset til Lille Gallokvann. Kathrine er midt på treet fornøyd med dagens fangst. Lille Gallokvann. Neste dag gikk vi til et lite vann som lå mellom Gallokvann og Suolojarluobbal. Her fant vi en flott leirplass ved utoset, og vi hadde til og med en liten sandstrand utenfor teltet. Her så det lovende ut. Kaldt var det fortsatt, så Kathrine holdt seg i nærheten av teltet store deler av dagen. Jeg tok meg en fiskerunde som endte opp med fem flotte eksemplarer, fire ørreter på halvkiloen og ei røye på 7 hekto. Nok en fiskemiddag ble tilberedt ut på kvelden. Himmelen var klar, og kvelden ble virkelig fin. Når natten kom gjorde det godt å legge seg i soveposen, og etter hvert få varmen i kroppen. En proppfull mage med ørret, lyden av teltduken som blafret i vinden og susingen av elven som rant nedover mot Gallokvann, gjorde at søvnen tok oss kjapt. Joda, vi koste oss her ved dette idylliske vannet. Snickerspause Dagens leir. Vår egen sandstrand. Denne elven rant ned til Store Gallokvann. Fisk på kroken. Dagens fangst. Kokkelering. Kathrine nyter kveldssolen. Vi begynte å nærme oss Enarestien, det var bare noen få kilometer igjen. Da vi nærmet oss Suolujarluobbal var været skikkelig surt. Det blåste en kraftig, iskald vind og ut i fra skyene forstod vi at det var nedbør på gang. Vi håpte på at ei hytte vi hadde sett ut på kartet skulle stå åpen, men den var låst. Kjipern, vi var vel for godt vant med de åpene koiene i Pasvikdalen. Vi gikk videre og da vi kom til enden av Suolojar slo vi opp teltet, været bestemte det slik. Vinden føltes enda kaldere og det begynte å snø, for et drittvær. Da vi innlosjerte oss i teltet var ikke stemningen på topp, så ærlig må vi være. Nå var vi litt lei, at det alltid skule være så forbanna kaldt. Akkurat på det tidspunktet savnet vi tilbake til sivilisasjonen. Hotellforkost og ei varm og myk seng fristet. Vi ble enig om at når været forhåpentligvis ble bedre skulle vi sette kursen mot sivilisasjonen. Enarestien var ikke langt unna, og planen var å følge den til Karlebotn. Ut på kvelden gikk jeg ut for å stramme og feste bardunene bedre, været hadde ikke blitt bedre for å si det slik. Neste dag var det ikke noe endring å spore, vi ble en dag til. Da var vi glad for at vi hadde litt lesestoff og ipod, det fikk tiden til å gå fortere. Heldigvis. Ikke topp stemning i dag. Det var bare å komme seg i teltet. To fotogene og værfaste vandrere. Neste morgen hadde vinden løyet. Havregrynsfokosten ble spist, og vi kom endelig inn på Enarestien. Denne starter i Sevettijavri i Finland og går hele vegen til Karlebotn. Den har blitt brukt siden 1500 tallet, da av skatteoppkrevere og handelsfolk. Enaresamene brukte også stien for å komme til Varanger for å fiske. I 1990 ble stien merket opp på nytt, og har siden den tid blitt brukt av friluftsfolk som ønsker å oppleve disse områdene. Nå var det vår tur til å tråkke der. Vi slo etter hvert leir ved Martenjavrit, det var ikke fullt så kaldt og duskregnet dunket lett på teltduken da lunsjen skulle lages. Siden vi nå visste at turen kom til å bli kortere enn planlagt kunne vi unne oss litt ekstra. En hel grøt til meg, og en hel realturmat til Kathrine. Det var saker. Jeg måtte jo så klart ta noen kast her også og fikk både ørret og røye på halvkiloen. Fisk med fløtegratinertepoteter til middag. Vi kunne legge oss stappmette, herlig. Endelig kunne vi gå videre. Skal tro hva som har skjedd med denne stakkaren. Fast fisk i Martenjavrit. Røya er kjørt og klar for landing. Røye på 6 hekto. Vi satt opp farten nå, kilometerne gikk unna jevnt og trutt. På dag 17 av turen stod vi ved enden av Enarestien, og vi kunne se de få husene i Karlebotn. Vi brukte 3 dager fra Martenjavrit og hit. De dagene passerte uten at noe spesielt skjedde, bortsett fra vi gikk på ei ugle som villig lot seg fotografere. Vi traff også to finner som skulle gå hele vegen til Sevettijavrit. De spurte ivrig om fisket, og vi pekte villig ut på kartet de vanna vi hadde besøkt. Dessuten var det min tur til å få problem med foten. De siste dagene hadde den hovnet opp fremme på leggen, og det ble ganske ubehagelig å gå. Det skulle bli godt med noen dager med hvile nå. Da vi skulle hente bilen i Kalrebotn, inviterte ekteparet i huset oss inn på kaffe og kake. For en gjestfrihet. De hadde vært usikker på hvor lenge vi skulle være på tur, og hadde blitt bekymret etter som dagene gikk. Heldigvis tok de kontakt med Helge som beroliget dem med at vi hadde planlagt å bruke tre uker. Ekteparet hadde fartet sin del i naturen her, og fortalte at det fantes både gaupe og jerv i området. Da vi fortalte om reinsdyrskrotten vi fant var de sikker på at den hadde blitt tatt av et rovdyr, om noen slakter der oppe tar de med seg skrotten. På grunn av mangel på reinlav hadde det vært et vanskelig år for reinsdyra der, og det var heller ikke uvanlig at rovdyra tok et reinsdyr. Det var fascinerende å høre historiene de hadde å fortelle, og så smakte kakene veldig godt, tusen takk til dere. Etter en times tid med kaffeslabberas takket vi så mye for oss, og kjørte mot Karasjok. Nå skulle all luksusen vi hadde drømt om endelig bli en realitet. Vi booket to netter på hotell, det skulle gjøre godt. Det var virkelig flott å gå Enarestien. Tørrskodd elvekryssing. Flere steder langs Enarestien er det tilrettelagte bålplasser. Det nærmet seg slutten. Hallaien! Siste etappe, Karlebotn skimtes i bakgrunn. Her starter Enarestien. Kursen settes mot hotellforkost i Karasjok. Så var Gallokturen ferdig og alt i alt var vi fornøyd. Fisket hadde vært bra og det var ikke noe å si på naturen. Gallokelva var virkelig ei perle, og vi angrer ikke på at vi tok turen hit. Men det kan ikke legges skjul på at det kalde været satte en liten demper på deler av turen. Derfor ble den noen dager kortere enn planlagt. En gang i fremtiden tar vi gjerne en tur tilbake hit, men da litt senere på sommeren. Kanskje det er vi som er pysete, men det var ikke særlig kjekt da kulda var på sitt verste. Siden dette ikke er en rosablogg, må jo vi også ta med det som var den litt kjipe delen av turen. Vi innså også at vi hadde vært lite flinke til å ta bilder, vi knipset bare en brøkdel av det vi for eksempel gjorde i Pasvikdalen. Sånn var det, og vi lovet hverandre at vi skulle bli flinkere til å bruke kameraet fremover. På litt lengre turer er det ikke alltid konstant idyll og turglede. Heldigvis er det slik at det er de gode minnene man husker best, og at det alltid blir bedre. Det er jo disse kontrastene som ofte gjør det så bra å være på tur. En ting kan vi love. Den hotellforkosten smakte himmelsk, og det å legge seg i en varm og myk seng var en høydare. Det var bare å glede seg til neste tur, da skulle endelig sommeren komme for fullt. https://turhistorie.blogspot.com/

Ikke egentlig, men å dra på telttur alene rett etter jeg så Blair Witch Project står fremdeles som en idiotisk idé.

Så hyggelig at Spiterstulen tilbyr saksopplysninger. Saken er imidlertid ikke om det er tillatt å kjøre henger på veien eller ikke. Det slo vi jo fast i første innlegg, og jeg er den første til å legge meg flat for at vi ikke stoppet for å lese den lille skriften på skiltet. Da måtte vi reist hjem igjen, og dere hadde hatt nærmere 2.000kr mindre. Saken er at vedkommende bestyrerinne har en oppførsel som er fullstendig uakseptabel i møte med sine ansatte og gjester. Dette er ikke snakk om en liten uoverenstemmelse, eller en diskusjon hvor man har litt ulikt syn. Min opplevelse var å bli trakassert på en måte jeg ikke har opplevd andre steder. Derfor velger jeg å bruke min forbukermakt, og tar pengene mine andre steder. Jeg tror egentlig ikke noe på at vedkommende er motakelig for konstruktiv kritikk, til det har disse historiene pågått for lenge. La meg i likevel få lov til å hjelpe dere før noen blir skadet der oppe. Det er sannsynligvis en jordfeil i dusjen i hytta ved teltplassen. Jeg fikk støt da jeg kom borti metallet på blandebatteriet. Høres ganske farlig ut for meg, men jeg orket ikke tanken på å møte vedkommende en gang til hvis jeg skulle si i fra da. Nå er dere i alle fall informert.

Jeg har kommet frem til fiskevann og har glemt fiskestanga, en annen tur glemte jeg snella. En gang på rypejakt glemte jeg amunisjonen.... Jeg er så surrete noen ganger at jeg blir oppgitt.

Da var Glittertind unnagjort. Veldig råtten snø der oppe, som gjorde det ganske tungt på slutten. Sinnsykt fint vær.

Gladnyhet fra kartverket. Hentet fra http://www.kartverket.no/Om-Kartverket/Nyheter/Hele-norgeskartet-pa-mobilen/ Brukermanual for å laste ned N50 til mobilen finnes på http://www.kartverket.no/Documents/Kart/Gratis%20illustrasjonskart/Brukerveiledning_n50_kartdata.pdf Nå kan du laste norgeskartet inn på mobilen og få det oppdatert hver eneste uke. SMART: Nå kan du laste ned hele Norge på smarttelefonen. Foto: Sveinung Engeland Kartverket har det siste halvannet året frigitt en rekke datasett, blant annet N50 Kartdata, som omtales som det nasjonale kartgrunnlaget og som ligger til grunn for den landsdekkende kartserien Norge 1:50 000. Nå gjøres dette enda mer tilgjengelig ved at det legges ut i nye filformater. Resultatet er at kartdataene blir enklere å bruke enn før, både for hvermansen og profesjonelle aktører. Hele Norge på mobil Blant annet kan ”vanlige” folk laste ned norgeskartet på mobilen og ikke lenger være avhengige av mobildekning for å lese kartet. Man kan zoome inn på den minste høyde eller sti, eller bruke det som oversiktskart for et sted, en kommune, fylke eller hele landet. Profesjonelle kartfirmaer vil kunne laste datasettet inn i sine systemer med langt færre tastetrykk enn tidligere. Oppdateres oftere Samtidig er oppdateringsrutinene i Kartverket kraftig oppgradert. Mens datasettet tidligere er gjort tilgjengelig for nedlasting to ganger i året, vil det fra nå av være mulig å laste ned helt oppdaterte filer hver uke. Det betyr at både kartbransjen og andre kartbrukere omtrent fortløpende vil kunne få med seg de mange tusen oppdateringene som ukentlig gjøres i norgeskartet - fordi veier legges om eller det dukker opp nye hus, eller det har kommet andre endringer i terrenget. Nye filformater De nye formatene er MrSid og ESRI filgeodatabase. MrSid støttes av en rekke kommersielle GIS-systemer og programvare med åpen kildekode, som Qgis. Det finnes også en app for Android og iOS som heter GeoViewer, og det er denne som gjør at man kan få hele norgeskartet inn på telefoner og nettbrett. ESRI filgeodatabase er laget for ArcGIS-plattformen, men formatet er også støttet av annen programvare som eksempelvis QGIS.Formatet er binært, raskt å jobbe med og kan håndtere store datamengder. Kartverkets leveranser på dette formatet er komplette, landsdekkende databaser, og er egnet både for profesjonelle brukere og for de som vil bruke fri programvare til å prøve seg på litt mer avansert GIS-bruk. Les mer Brukerveiledning for å laste ned norgeskartet på mobilen (pdf) Gå til nedlasting av gratis kartdata Mer om gratis kartdata, filformater og programvare

Like ved der jeg bor er det en hule i fjellet. Hola ble trolig til under siste istid og er nærmere 9 m dyp, 5 m. bred og 3 m høy. De første menneskene slo seg til her omlag 6000 år f. Kr. Med ulike mellomrom bodde det folk her fram til folkevandringstida, omtrent 500 e. Kr. Når jeg har vert ute på tur så har jeg ofte forsøkt å forestille meg hvordan disse menneskene hadde det f.eks. i mørke høst og vinternetter når uværet raste. Regnet øste ned, vinden ulte, tordenskrallene rullet over himmelen og lynet slo ned i skogen og splintret store trær. Hva tenkte de, hva gjorde de for å beskytte seg og hvem var det som var deres verste fiender. Var det naturen med uvær, var det sult og nød, ville dyr eller andre mennesker? Jeg har lest et sted at man antar at disse menneskene brukte orådet rundt boplassen som toalett i den hensikt å markere sitt territorium for å unngå at fremmede kom uforvarende på dem. Hvem var sjefen? eller Hva visste vel de om lavtrykk og høytrykk som kom inn fra havet i vest, årsaken til tordenvær og hvorfor naturen var som den er med sine skiftende årstider. Er det rart at man finner tegn på dyrking av all verdens rare guder fra disse og også senere tider. De var kanskje ikke så forskjellige fra oss moderne mennesker. Vi har også en lei tendens til å tro at alt som vi ikke kan forklare har sin årsak hos en eller annen gud. Forskjellen er vel bare at de tingene som vi ikke har svar på etter hvert har blitt stadig ferre i forhold til tidligere tider.

Har slutte å kjøpe Norrøna. Kvaliteten er Ikkje den same som den var. I tillegg blir eg aldri so lite oppgitt over prostitusjonen. Dei har nærmast kutta alt som heiter funksjonelle plagg til bruk i den kald årstid i høgfjellet. Har som dei fleste andre kasta seg på bølga av "alpinestyle". No skal du ha isklatrejakke eller frikjøringsdress anten du treng det eller ei (kjem frå ei som bur i alpeland og forsåvidt elskar det). I tillegg til at dei kuttar dei funksjonelle plagga sine, har dei nett utvikla ein eigen barnekolleksjon (!!?!). Då vart det kroken på døra for min del. Jallagjeng.

Siden det dukket opp en uventet fridag, benyttet jeg sjansen. Sekken var klar og etter en rask middag hoppet jeg på bussen. 15 min ut i gåturen, slo det meg...mangler jeg ikke noe... Det viktigste!! Tanken på å snu var fremme til vurdering. Men med buss en gang i timen skjønte jeg fort at alternativene var få. Dessuten inneholdt sekken flere fiskeredskaper og mark finnes i skogen, så jeg la i vei de siste meterne opp til første vannet. Uten graveredskap var det vrient å finne det jeg trengte. Tusen takk til hyggelig par som velvillig ga meg noen mark. Etter en ufrivillig time, la jeg plan nr 2. Bytte bort noe i sekken mot flere mark. Jeg så hvor de gikk, men fant de ikke igjen! Slukøret slo jeg opp teltet ved feil vann. Her var jeg ikke kjent og terrenget rundt gjorde effektiv fisking vanskelig. Så det ble ingen fisk. Dagen etter plukket jeg blåbær og kantareller på veien hjem... Men jeg angret ikke på avgjørelsen! Hva er det viktigste du har glemt??

Har laget en oversikt over presenninger/tarp. En ny oppdatert versjon mars 2016: Tarpoversikt Jeg har fjernet pris, da dette er ferskvare, samt en del annen spesiell informasjon. Oppdatert med innspill som har kommet inn. Fortsatt firkanta med unntak av Hilleberg tarp 5. Lighterpackversjon: http://lighterpack.com/r/1xlnr5 Google spreadsheet: https://docs.google....dit?usp=sharing Utgangspunktet er norske butikker/norske nettbutikker. Sortert etter vekt. Tanken er å kunne sortere på både tilgjengelighet, pris, størrelse og vekt. Vet ikke om material også burde være en faktor. For noen kan antall bardunfester også være avgjørende.

Sigarettpapir. Fra den tiden jeg røkte.. Trodde jeg hadde ei hel pakke med papir i sekken til ei uke på Hardangervidda. Hadde bare tobakken. Var innom Lågaros og prøvde å rulle med matpapir og hytteboksider uten suksess. Til slutt fant jeg et gammelt nytestamente som lå der. Det ble redningen. Jesus, så godt…

Det vil alltid være noen som er misfornøyde med et merke. Hvis en hadde startet en tråd her med tittel: Arcxteryx kvalitet? så hadde nok historiene kommet om bukser som sprakk, alt for mye farger, glidelåser som ryker og kvalitet som synker. De som er misfornøyde er de som gidder å skrive. Dermed får vi lett et bilde av at alle er misfornøyde.. Har hørt gjentatt så mange ganger at den gamle Trollveggenbuksa var så mye bedre enn den nye. På jobb i Jotunheimen for et par uker siden hadde jeg den nye og en kollega den gamle. Vi gikk gjennom buksene del for del, og vi var begge enige om at vi nok heller ville hatt den nye modellen om vi kunne velge..

Her følger et par bilder fra en tur i sommer gjennom fjellene i indre Troms. Høydepunktet her var et intenst bjørnemøte på kort hold, anslagsvis 35-40 meter. Bjørnen kom rett ut av skoddebeltet, løpende 8-10 meter mot oss, før den reiste seg opp på to. Stort dyr. Den granska oss noen veldig lange sekunder før den, etter jeg tok et steg mot den og ropte noen kommandoer, la beina på nakken og fløy ned i krattet så kvistene knakk. Vi så også en annen bevegelse noen meter bort, så vi antar at det var en unge der også. Mektig naturopplevelse på kort hold. Ellers var turen vidunderlig flott gjennom mange mil med mektig fjellandskap, med strøkent og varmt vær, som det forsåvidt var i Nord-Norge i hele juli. http://i63.photobucket.com/albums/h134/syttergard/OslashK3_zpsdb599f71.jpg

Jeg er ekstremt mørkredd, og det hindrer meg desverre i å gå lange turer i skogen og overnatte under åpen himmel alene. Får vel snart prøve bare for å kanskje overvinne frykten

Ser ut til at det koker ned til ringstind light 2 og reinsfjell for min del. Ikke hast med kjøp, men kommer til å følge med på tilbud og outlet fremover. Takk for gode innspill. Brenner dere inne med mer nyttig info så ikke nøl

Vi pleier av forskjellige grunner ikke delta på diskusjoner på nett. Det blir ofte mye synsing og spekulasjoner om ulike meninger. Dessuten blir det ofte påstand mot påstand, og endeløse diskusjoner. Men vi velger likevel denne gang å komme med noen saksopplysninger. 1: Visdalsvegen er svært smal og bratt deler av vegen. Det er derfor ikke egnet med fri ferdsel hverken for bil med henger/campingvogn eller buss. Det er et tydelig skilt nede ved hovedvegen der dette står. Der står det også et telefonnummer man kan ringe for å gjøre avtaler med hensyn på kjøring. Det kjører jo store kjøretøy her daglig, det er derfor viktig å få koordinert dette slik at man ikke får en låst møtesituasjon der ingen kan rygge. Ved å gå imot dette forbudet bryter man vegtraffikkloven og setter andre traffikanter i fare. 2: Vi ønsker å holde det pent og ryddig rundt husene her, og legger ned mye arbeid i dette hvert år. Det er derfor ikke ønskelig at man flytter på sperringer og rygger bil og henger, eller på annen måte tar seg til rette, på områder vi har sådd og ønsker minst mulig slitasje på. Det er jo svært sårbar vegetasjon her oppe i høyfjellet. 3: Vi er en familie som driver her og vi kan forsikre alle fjell-venner om at vårt viktigste fokus er å gjøre vårt for at gjestene skal ha noen gode dager i fjellet, når det gjelder rom og mat såvel som sikkerhet både på tur i fjellet og på veien hit. Selvsagt kan vi gjøre feil og ikke alltid klare å gjøre vårt beste og beklager selvsagt når det skjer, men vi er åpne og takknemlig for konstruktiv tilbakemelding og gode råd og innspill gjerne på e-post eller direkte til oss. Velkommen til fjells. Hilsen oss på Spiterstulen

Jeg har veldig mange Norrøna plagg. Har ikke noe å utsette på noen av dem.

Det jobbes med saken. Foreløpig har jeg klart å lage .KML-filer over små områder, men med litt mer prøving og feiling skal det være mulig å få laget en stor fil som sklir rett inn på GPSen.

Men det at de velger å ha noen lettvektsprodukter bør ikke gå utover hele sortementet. Må innrømme at jeg får en tåre i øyenkroken når jeg ser hva de har gjort med den en gang så stolte(Og ikke minst robuste!) trollveggen jakka. Har en modell fra tidlig 2000 tall som selv etter mange års hardt bruk ser ut som den kom ut av butikken i går. Dagens modell, kort, minimalistisk, uten stromklaff etc skjønner liksom ikke helt hva de trenger falketind serien for lenger. Skal man ha forskjellige modeller bør de være nettopp forskjellige. Sikkerhet vil for mange "seriøse" utøvere av friluftsliv fortsatt være hovedpri.

Det ble Selvikstakken. Jeg kom litt sent hjemmefra siden jeg har en familie som enten er på skole eller jobb og da tror de at jeg som er hjemme kan fikse hva som helst for dem. Men omsider kom jeg meg av sted. Det var faktisk åtte biler på parkeringsplassen når jeg kom, men en kjørte nesten med en gang. Overraskende med så mye folk på en vanlig onsdag. Det første stykket av veien er alltid litt kjedelig siden det går på traktorvei, men det er da noe å se langs veien like vel. Like før jeg skulle ta av fra veien så tikket det inn en melding på telefonen. En "fordel" med mobiltelefon er at man aldri klarer å stikke seg vekk. Det var en tidligere kollega, dansken som liker så godt å være med meg på tur. Han har vert fem uker hjemme i Danmark og nå vil han på tur igjen. Jeg fristet ham med en "selfi", så kunne han se hvor fint jeg hadde det mens han satt inne på kontoret. Så var det bare å fortsette mot målet. Det er ikke tvil om at vi har et fint land og hvis vi bare har tid til å stoppe opp og se oss rundt så må jeg innrømme at vi er ganske heldige selv om det står digre høyspentmaster og går høyspentledninger på kryss og tvers både her og der. En liten pause, ikke fordi jeg var trett, men stillheten og naturen må bare nytes mens man kan. Nei, skal man på toppen og komme hjem før familien begynner å bli engstelig så er det bare å trave på videre, og etter en stund, der ser jeg toppen. Nå er det bare det bratteste partiet igjen og så kan oppstigningen til toppen begynne. (Løypa går opp det grønne partiet midt i bildet over. Toppen er merket med en pil.) Midt i det bratteste partiet møtte jeg fire personer som var på vei tilbake. De hadde gått hele runden, Bynuten, Selvikstakken og det var tydelig at de begynte å bli riktig slitne. De hadde visst ikke vert her før. Der var den første bratte stigningen unnagjort og så var det bare toppen igjen. Sist jeg var her så hadde jeg med meg min danske venn, og da han stod på toppen av denne stigningen og tørket svetten og jeg viste han hvor toppen var så spurte han litt forsiktig om det var absolutt nødvendig å gå helt opp, men med litt diplomatisk overtalelsesteknikk så ble han med like vel. Og han angret ikke. Det ser ganske tøft ut å bestige denne toppen etter at du først nesten har klatret på alle fire opp den første kneika, men når du først står på toppen så er det en fantastisk utsikt. Endelig oppe, og så dette fine været. Litt disig innover mot Stavanger og innløpet til Lysefjorden, men varmt og fint og nesten ingen vind. Her var det bare å finne frem primusen og kaffekjelen og så var alt perfekt. Det er lite ved her oppe så jeg pleier å safe med en gassboks eller en skvett parafin hvis det er vinter og kaldt. På turen tilbake kom jeg til å tenke på at jeg flere ganger har lurt på om det var mulig å gå vestover og ned ura ned til Løypedalstjønna i stedet for å følge stien, og i dag var jeg i humør til å forsøke. Jeg har flere ganger her på forumet klaget over diverse helseproblemer, men det skal jeg la være denne gangen. Men jeg vil bare nevne at dette som har plaget meg i snart et år uten at noen klarer å finne ut hva det er, har resultert i en sånn litt, ja kanskje litt vel mye,"gi faen holdning". Jeg er mye mindre redd for at noe skal skje og det merkes både i hverdagen og når jeg er ute på tur. Derfor besluttet jeg å teste ut denne veien. Det så litt skummelt ut siden det ikke var umulig å se enden på ura, men det var bare å klatre videre og håpe at steinene ikke begynte å bevege på seg. Et blikk bakover viste at det sikkert ikke var så mye lettere å gå tilbake enn det var å gå ned, Det var bare å fortsette å håpe på det beste. Det var ikke så ille som det kunne se ut til fra toppen og vel nede så var det faktisk litt ved til et bål også hvis det skulle bli nødvendig en annen dag. Jeg fylte på med nytt vann i bekken og begynte på hjemturen. Litt på avstand så ser ikke denne ura så skremmende ut, men jeg tror det er bra at den merkede løypa går utenom selv om dette nok blir en del lenger. Selv om jeg nå syntes at jeg begynte å kjenne lukta av middag så hadde jeg tid til å nyte utsikten litt mens jeg gikk. Noe sopp var det også, men hva det var vet jeg ikke så den fikk stå i fred. En kjempefin tur, og så på en helt vanlig onsdag. Nå kan REJOHN sitte på jobben og se på bildene og drømme seg bort. Det er ikke lenge til helg igjen, og værmeldingen er visst ganske god.

Familien vår har tatt et friår fra jobb og A4 liv, og tilbringer for tiden dagene i Nord-Norge. Vi har et gammelt småbruk på Senja som basecamp, og drar på mye overnattingsturer til nye, spennende villmarksområder med jevne mellomrom. Fantastiske muligheter her oppe, og så må det sies at været også har vært helt unikt så langt denne sesongen. Travelt med friår også gitt, men de fleste turer legges etterhvert ut på villmarksaaret.blogspot.com Hyggelig om du tar en tur innom bloggen, og legg gjerne inn en kommentar:)

For seks år siden avsluttet jeg en femdagerstur på Spiterstulen. Det første som møtte en sliten vandrer var ei bestyrerinne som regelrett hudflettet en av sine ansatte, en ung mann. Stakkaren var tydeligvis ny i jobben, og trengte hjelp til å håndtere kassen. Alle som var tilstede i resepsjonen fikk ta del i hvordan gutten ble ydmyket på det groveste av sjefen. Kanskje han ikke hadde fått riktig eller tilstrekkelig opplæring, det vet ikke jeg, men det han fikk da jeg var tilstede var en lang skyllebøtte av sjefen. I påhør av alle. Kan ikke tenke meg at det er en spesielt god start på yrkeslivet og få høre at en er dum, evneveik, udugelig og at en ikke klarer noe som helst. Jeg oppholdt meg ved resepsjonen i noen timer mens jeg ventet på bussen, og det fløt av eder og galle mot både ansatte og gjester som tydeligvis ikke visste noe om hvordan man skal oppføre seg ved Spiterstulen. Episoden gjorde såpass sterkt inntrykk på meg, at jeg har unngått å reise dit igjen. Det var rett og slett utrivelig. Denne helgen reiste likevel en vennegjeng, både voksne og barn, til Spiterstulen for å gå Galdhøpiggen. Mye planlegging, noen fjellvante og noen uten særlig erfaring. Jeg gikk i resepsjonen for å registrere oss inn, mens sjåføren ventet ved bilen. Ei hyggelig ung dame ordnet med telt- og parkeringsavgiften, og rett før jeg skulle gå kom jeg i skade for å spørre bestyrerinnen om noe. Jeg fikk et skarps spørsmål om det var vi som hadde med tilhenger til Spiterstulen. Det svarte jeg bekreftende på, og det som så fulgte var en lang tirade hvor jeg "var for dum til å være i fjellet", "ikke voksen nok til å kjøre bil", "en løgner fordi det var umulig å ikke se skiltet hvor det står at tilhenger ikke er tillatt", "at jeg nå hadde forårsaket stor skade(!)" og at jeg nå måtte påregne å bli anmeldt, utvist og å betale ekstra parkeringsavgift. Denne skyllebøtten fikk jeg foran sønnen min, og tonen var så aggresiv at jeg kom ikke til orde med annet enn at hun fikk bestemme seg for om det ble anmeldelse eller ekstraavgift for hengeren. Samtidig fikk sjåføren en voldsom og truende leksjon av kokken(!) ved Spiterstulen for at vi hadde kjørt med henger. Litt av en start på vårt opphold. Nå hadde vi faktisk ikke lagt merke til noe skilt hvor dette sto, men vi antok jo at det var riktig. Jeg må innrømme at jeg stusser litt over at en tilhenger kan "forvolde stor skade", for det går jo faktisk buss til Spiterstulen hver dag. Vi hørte aldri noe mer fra bestyrerinnen om dette, men utelukker vel ikke at det vanker en anmeldelse. Mon tro hvilken lov vi har brutt eller hvilken skade vi har forvoldt. Da vi kjørte ned fra fjellet så vi etter dette skiltet som man "måtte være helt evneveik for å ikke se". Vi fant det helt neders i dalen. På skiltet er det et symbol som viser en capingvogn med et kryss over. Med liten skrift står det at campingvogn/tilhenger ikke er tillatt. Det burde vi ha sett, men det gjorde vi ikke. Forøvrig skriver ikke Spiterstulen et ord om dette på sine nettsider, så her har de et potensiale til å informere bedre. Så ja, vi gjorde feil. Men det er ikke grunn nok til at bestyrerinnen og andre ansatte ved Spiterstulen oppfører seg helt uten dannelse. Slik behandler man rett og slett ikke betalende gjester. Jeg har selvfølgelig satt min ben på Spiterstulen for siste gang.

Første post fra meg Jeg hadde planlagt å ta familien med til Spiterstulen neste år, men det blir det definitivt ikke noe av nå.

Jeg skulle ønske meg å se Spitterstulen svare litt for seg mht denne bestyrinnen som alle snakker om. Hva foregår egentlig? Er dette hva dere ser på som en god norm på fjellet-og skjelle ut gjestene deres etter noter? eller? Er det etisk ok å møte andre på dette viset som flere her og på sidene hos ut.no beskriver? Om vedkommende hadde tatt til seg konstruktiv kritikk så ville disse historiene stoppet for lenge siden, men jeg kan se her og på ut.no at historiene strekker seg 3 år tilbake i tid. Hva er grunnen til at det ikke er skjedd NOE form for forbedringer i dette tidsrommet tiltross for at dere hardnakket påstår at dere skal ta til dere konstruktiv kritikk? For deres og andres del håper jeg på litt svar på dette,da det er svært vesentlig både for deres rykte som jeg på alle måter føler står på spill her, og ikke minst for at vi her inne på dette forumet skal ønske å besøke dere. Ikke minst syns jeg det er på sin plass at personene som har opplevd trakasering og regelrett hudfletting av deres bestyrinne og få en saftig beklagelse. Kunden har alltid rett er det noe som heter, også har man jo regel nr.2 med helt grunnleggende folkeskikk som tydeligvis ikke har vært påplass fra deres side utifra hva jeg kan se i rapporter fra andre som har benyttet dere.

Var på Hardangervidda og skulle slå opp mitt tidligere Ringstind Light 2, det var da fruen og jeg fant ut at teltstangen lå igjen hjemme

Er vel noen gamle tråder her på forumet med ymse oppfatninger av dette stedet også.

Jeg har en soppbok som beskriver at granmatriske stekt i rødvin visstnok er himmelsk godt. Men jeg har ikke prøvd!

Har redigert noe, lagt til en del engelske og litt fra USA. Har ikke kommentert materialvalg, annet enn at CF betyr Cuben Fiber. Har satt som kriterier at det er: 1. Fire rette kanter. Kan være både kvadrat og rektangulært, rette kanter. ikke catenary (buet). 2. Utgangspunktet er størrelse for en til to personer Hvis noen andre har oversikt over flere så fyr løs. Jeg skal se om jeg kan finne en bedre måte å legge det frem på, men det er litt avhengig av om jeg gidder. Lager dette mest for å se på for egen del, da jeg har lyst på ny tarp, men ser at mye er likt osv.

Har du sett på Aarn sekkene? Disse skal få tilnærmet null load på skuldre siden de fordeler vekta både på ryggen og forside. http://www.backpackinglight.dk/product_info.php?cPath=58&products_id=33 http://www.aarnpacks.com/

Denne posen held deg varm i dei kaldaste nettene, sambuar har denne i ein tidlegare versjon og den er veldig god. Kan bli varm på vår og haust ettersom det ikkje er glidelås heilt ned der du kan lufte. Desse posane har glidelås som gjer at du kan lufte litt når det blir for varmt og er kanskje eit alternativ http://isbjorn.no/index.html ?

Jeg har bare en 3D modell som er tegnet på DAC og så laget jeg en prototype som er sveist sammen av stålprofiler. Foreløper holder jeg designet litt for meg selv siden det muligens kan ha et potensiale for en patent eller noe i den retningen, og så har jeg et par ideer til som jeg hadde tenkt å prøve ut i forbindelse med denne konstruksjonen. Så du kan si den er ikke helt ferdig enda.

Takk, fant ut av det til slutt. Den må simpelthen ikke stå på offroad. Men synes det var merkelig at den rekalkulerte ruten og begrunnet det med at kartet ruten var opprettet med ikke finnes på enheten. Hvilket det jo gjør. Men vi er venner nå, Dakota`n og jeg!

Skal sies at Svalbard Børge Ousland settet var en herlig avveksling, men den har de meg bekjent sluttet å produsere...

Ingen ting er som det var, ikke noe sted. Visst har Norrøna blitt mer "bling", men har de redusert kvaliteten? Nå skal alle ha lette klær og lett utstyr, så man velger ikke de modellene som varer. Tror for eksempel aldri Norrøna har laget noen bedre friluftsdress enn den Recon de lager nå. Endret og justert etter tilbakemelding fra forsvaret i mange år. Men de har også "motejakker" som slett ikke er laget for å tåle like mye slitasje.

Heihei! Ja, rapporten din leste jeg for leenge siden da jeg researchet turen litt Skjønte at dere måtte vasse litt I morgen braker det løs, så det blir spennende, er i hvert fall spådd supert vær! Takk for alle gode tips, alle sammen! :)

Da er sekken pakket for helgetur. Buss og tog til Finse etter jobb i morgen Selv med altfor mye mat (3,4 kg) ble sekken latterlig lett...

Nei det blir gult der som marken spiser...det er derfor det ofte er gult nederst på stilken og noen ganger oppover også, hvis marken har krøpet opp i stilken.

Ett stykk Yak og ett stk Llama som inneholdt en voksen og et barn pr båt. Liten tur på Mesna, og frem og tilbake et ministryk som forbinder de to vannene. Traff noen hyggelige folk som hadde ferdig suppe tilovers til oss, og ungene lekte litt på stranda. Fint vær, deilig med lett båt som lett kan fraktes hit og dit! Fireåringen var litt sliten etter varmen i barnehagen, syvåringen syntes packraften var "herlig" og vil prøvepadle selv neste gang. Da tar vi Åsta, fra Skolla til Kvarstadsetra/Olshølen. Kort tur som allikevel ble en langtur, rett etter skolen sluttet. Litt for sent hjem, men det går vel bra - det og.

Gå for Ringstind 2 Light, så slipper du å angre eller mislike noe med teltet. Det er vel et av de mest velprøvde "solo"teltene her på forumet vil jeg påstå!

Ville uten tvil gått for et 2 manns telt, kjøpte Helsport Ringstind superlight 1 satte det opp i hagen og solgte det dagen etterpå..Blir det dårlig vær og du skal tilbringe lit tid i teltet er plassen i et en manns telt svært liten, har selv gått over til kuppel telt og kommer aldri til å bruke tunnel telt, bruker nå et Mountain hardwear skylegde 3 (2,2 kg) manns telt på solo turer og boltrer meg i plass, deilig med god plass til matlaging osv.

Har noen små "hemmeligvann" men ellers så fisker jeg på mange forskjellige så har ingen problem med å røpe fangst og sted, og som regel ligger de langt til fjells og unner alle den mosjonen det krever for å komme frem

Da synes jeg faktisk de fortjener at den dårlige servicen blir kringkastet både her og der. Så kan de leve av utenlandske turister som ikke vet. Og som dessverre vil få et dårlig inntrykk av oss nordmenn.

Jeg har en Trollveggenjakke, 1994 modell. Den ser ut som ny enda og holder tett. Har sendt den inn til Norrøna og fått teipet den på nytt enkelte steder. Skikkelig kvalitet!

Utviklingen vises godt i denne filmen:

Ja, det var det jeg mente. Da anbefaler jeg å bestille kartverkets Snøhetta på tyvek-papir (vanntett og ripesikkert) herfra https://ehandel.statkart.no/friluft/?fh=FRILUFT

Tre i Norge ved to av dem kan rapportere om bra fiske både i Gjende og Russvatnet. Men det begynner dog å bli en stund siden

Da fikk jeg dyttet fridagene litt, så det blir tur 3-6 september. Bursdagsfeiring alene på toppen av Galdhøpiggen er planlagt. Gleder meg.

Om du kjøper kart som er merket som "turkart", så mener jeg å huske at de har en beskrivelse på baksiden av hvordan du bruker kompass. Ellers finner du dette på nettet. Selv om du går på merkede stier, er det alltid godt å følge med på kartet hvor du går. En kartmappe rundt halsen hjelper med det. Hvis du da plutselig er på et sted der du ikke ser stien eller neste markering, så vet du hvor du er (omtrend) og kan se på kartet hvor stien bør gå, for deretter å finne et punkt i denne retningen som du kan gå mot. Ofte finner du da stien tilbake. Om du ikke har fulgt med, kan det være en utfordring. Jeg har erfart at markeringer på stier noen ganger er dårlig synlig pga motlys eller varder som ligger overende. Jeg anbefaler deg å ta med en sovepose og et liggeunderlag. Kombinert med denne vindsekken eller duken som Jostein skriver om, har du et overnattingsalternativ eller et ly når du må sitte ut tåke.

Er stiene godt oppmerket? Er det mulig å komme seg fra hytte til hytte uten å være alt for avhengig av kart? Er nok ikke den beste kartleseren, og kompass har jeg ikke noe erfaring med Stiane er veldig godt merka, det skal vera greit å gå her, sjølv om eg ikkje har gått siste halvdelen av denne ruta. MEN kart og kompass er obligatorisk på høgfjellet. Kjøp deg eit billeg kompass og øv deg på å ta kompass kurs, det er egentlig veldig gøy. Dette bør du gjera av fleire grunner 1) du kan finne ut kor du er og kor langt det er att 2) du kan gje beskjed til evt redningsmannskap kvar du ligg 3) du kan finne att stien dersom du skulle kome utav kurs 4) kjempekjekt å å mestra dette, og du føler deg tryggare på fjellet 5) det er ganske lett. Hvordan er værforholdene normalt på Hardangervidda de første par ukene i september? Du er veldig høgt og det kan kome 20 cm nysnø, så uansett så sjekker du vermeldinga før du fer. Det kan vera kuldegrader og strålande solskinn. Snøen kan kome i september eller i november, det varierar veldig. Gå så tidleg du kan i september. Hvilket kart trenger man på denne turen? På DNTs nettbutikk er det så mange kart over Hardangervidda å velge mellom Kjøp uansett eit kart i målestokk i 1:50 000 Har tenkt til å sove på hyttene, men bør jeg ha med meg telt for sikkerhets skyld? I utgangspunktet ikkje. Men det som er ein veldig god ting på haust og vinterfjellet er ein vindsekk eller jervenduk. Dette er veldig godt å ha under lunsjen eller småpauser. Ta med ein termos på 0,75-1 l som du fyller med noko varmt kvar morgon i tillegg, evt så tek du med ein lett gassbrennar og ein liten kokekjele. Høgfjellet i september kan vera fantastisk dersom du er heldig, du vil sikkert uansett ha ein flott tur

Da har jeg mottatt Reinsfjell, og satt det opp i stua. Om jeg kan si det sånn, så synes jeg det uten å ha prøvd det ordentlig, at det ser ut som et supert telt! Stor plass, flotte farger, enkelt å sette opp, flott utseende, mange ventilasjonsmuligheter, to innganger som man på fine dager kan trekke opp for utsikten sin del osv. Angående spm om liggelengde så ser liggelengden veldig bra ut inne i stua ihvertfall Konstruksjonen ser solid nok ut til å motstå ordentlig vind også på fjellet. Er det eventuelt Superlight-duken det vil stå på i slike forhold, for de som vet? Kommer tilbake over sommeren med "ordentlig" erfaring. Teltet veier på kjøkkenvekten 1995 gram inkludert alt. Reparasjonssettet veier 100 gram, og kommer i tillegg. Med både nytt telt og nyinnkjøpt "quilt" fra USA er det mye nytt turutstyr som skal prøves