Vinnerliste

I dag kom det et 2014 modell Helsport Ringstind Light 2 i posten. Jeg har et eldre Ringstind 2 telt fra før og er veldig fornøyd med det, men jeg kunne tenkt meg noe lettere. Derfor kjøpte jeg tidligere i sommer et Ringstind Superlight 1-2 for lettere turer, men jeg solgte det etter to turer pga at det var alt for lite og trangt for min smak... Derfor kom jeg inn på tanken at jeg skulle holde meg til mitt gamle Ringstind 2, men jeg kom til å kikke innom helsport sin hjemmeside en kveld jeg satt og surfet, der fant jeg Ringstind Light 2 i ny modell av året som ble påstått og være opptil 30% lettere enn før og med oppgradert ventilasjon som gjorde teltet til et firesesongers telt. Jeg var skeptisk til dette, men bestilte ett likevel. I verste fall får jeg et telt med ventiler jeg kan lukke, noe jeg savnet på mitt gamle telt. Jeg veide teltet og satte det opp på plena nå i ettermiddag. Pakket i posen. 1644 gram! Helsport oppgir 1,6 kg på hjemmesida, så dette er innafor. Samme størrelse som mitt gamle Ringstind, men 0,4 kg lettere. Behagelig å kunne lukke igjen luftingen på innerteltet, det går ikke på mitt gamle Ringstind 2. Denne ventilen kan heller ikke stenges på mitt gamle telt. Etter førsteinntrykket er jeg kjempefornøyd. Da gjenstår det bare å se hva teltet tåler av bruk, det er tynnere og lettere duk enn mitt gamle. Teltstangen er DAC featherlite og den regner jeg med tåler bønna. Jeg kan også nevne at jeg byttet ut pluggene med DAC V-pegs som jeg hadde liggende, har aldri likt pluggene til Helsport noe særlig...

For hver kg jeg sparer på teltet kan jeg ta med en flaske brennevin ekstra. På neste tur sover jeg nok under åpen himmel.

Værmeldingen sa kuling og regn hele lørdagen, men vi bestemte oss uansett for at vi skulle gå til Sandsa. Det er jo noe som heter: "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær." Søndagen skulle uansett bli finere, med noe sol også. Hyttetur er alltid fint, uansett vær. Vi laget oss nistepakke til kjøreturen, med DNT matpapir selvfølgelig. Deretter var det avgårde på fjellet. Turen startet ved sørenden av Sandsavannet og følger vannet langs vestsiden til toppen av vannet. Alle var glade for å starte på turen, og det var fint at regnet fremdeles ikke hadde meldt sin ankomst. Etter 3 km vandring tok vi første matpausen. Ask og Eliah synes det er stas når vi skriver navnene deres på maten. Vi vandret videre Og kom etterhvert til en stilig hengebro, det likte guttene godt. På slutten av turen forandret terrenget seg fra å gå i skogskanten langs vannet til å bli litt mere kuppert opp og ned på berg og gjennom skogen. Førstemann opp, får ta en liten pause mens han venter på resten. Som alltid når man er i fjellet på denne årstiden så må man inspisere den lokale sauebestanden tidt og ofte. Og plutselig er man fremme ved hytta. Og vi hadde fremdeles ikke opplevd noe av det voldsomme regnværet som var meldt. Nok en gang kan vi konkludere med at været er mye bedre når man ER på tur enn når man planlegger tur. Vi er glade for at vi nok en helg benyttet oss av DNTs mange og fine hytter og merkede stier. Eliah fant en bomerang utenfor hytta, som ble mye brukt mens vi var der. Hytta var stor og tom, men vi koste oss med mat og digg utover lørdagskvelden. Det er alltid godt å sitte forran ovnen og varme seg. Søndasgmorgenen gikk med til å plukke (og ikke minst nyte) blåbær rundt hytta, der var MASSEVIS! I ett-tiden gikk vi mot bilen igjen. Denne dagen var det sol også, nydelig å være ute. Maten smaker jo også så utrolig mye bedre ute Så var nok ei helg over. Bilen fraktet oss hjem til byen hvor barnehage, skole (for Tobias som ikke var med på denne turen siden han var på leir en annen plass) og jobb for oss voksne står på "plikttapeten" før ei ny helg gir oss nye eventyr. Neste helg er det "Kom deg ut dagen" i regi av DNT og vi skal stå på Pil & Bue standen på Gramstad i Sandnes, håper vi møtes der!!!

Man MÅ ikke ha med et underlag til. Går fint uten. Trenger heller ikke ha med full lengde skumunderlag, men nok til å sitte ved bålet er ok. Over tregrensa kombinerer jeg Neoairunderlaget gjerne med Fjellduken. Fungerer glimrende mot en kald bakke det og beskytter Neoair-underlaget både undenfra og ovenfra. Fjellduken er jo med også som en sikkerhet i fjellet. På bildet under har jeg alusiden ut. Gir best effekt nattestid.

Når det gjelder komfor og hvor mye man "legger merke til" sekken er det jo ikke kun så enkelt som kroppsvekt, hvor trent man er og hvor mye sekken veier, som er faktorer som kanskje mer påvirker hvor langt/fort man kan gå. Selv om det jo også er viktig å tenke på. For komfortens del bruker jeg gjerne den store (95 liter) sekken min også på kortere teltturer, selv om jeg er på en tur hvor jeg på grunn av årstid/vær/varighet fint kunne klart meg med en mindre og lettere sekk. Så om jeg da bærer 14kg i stedet for 22kg, ser jeg ikke noe poeng i å spare enda en kg på en lettere sekk. Fordi bæresystemet på den store sekken er dimensjonert for større og tyngre last, er den da utrolig komfortabel når den er pakket litt lettere, og jeg merker omtrent ikke at jeg bærer på den.

Jeg går turer med barn. Det betyr at sekken jevnt over er tyngre enn jeg er komfortabel med. Det er mer utstyr, større telt, mer mat og større marginer på alle fronter. Til gjengjeld blir dagsetappene kortere og pausene flere og lengre enn om jeg skulle gått alene.

Skallbukser. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått med meg fordelene med bukser som må settes inn med "greier" for å holde tett. Settes slike bukser inn med f. eks bivoks eller liknende, må de jo bli like tette som Gore-Tex bukser? Og søleste skallbukser er et vel kjent fenomen. Det er ikke så galt så lenge det regner. Da renner søla av Gore-Tex buksene. Men uten regn, blir jeg - i hvert fall - skitten til langt over kneet. Jeg bruker å vaske av buskene i en bekk på slutten av turen. De er jo vanntette. Og på den måten beholde de sånn noenlunde brukbare i samvær med andre. Men helt rene blir de aldri..... Jeg vasker Gore-Texen så skjelden som mulig. Jeg har til nå ikke funnet noe middel som gir samme overflate etter vask som det frabrikken leverer. Og lukta må jeg tåle....

Oppfølgeren er på veg. En kald tur på Galllokvidda, men vi fikk faktisk en del fisk. Vi var litt for dårlige til å ta bilder på denne turen, men tror det blir en ok rapport. Det blir som det blir, man blir ikke like motivert til å ta bilder når det snør og fingrene nærmest er "frostskadet". Pysete søringer på tur:)

Har laget en egen tråd om dette teltet, blir å oppdatere den når jeg har fått brukt teltet. http://www.fjellforum.no/topic/33139-helsport-ringstind-light-2-2014-modell/

Hadde en spesiell opplevelse her en kveld. Vanlig tur i nærområdet. På en høyde skremte jeg opp to ugler. Avstanden var bare tre fire meter. De begynte å sirkle rundt over hodet mitt. Utrolig flott. Så nær at jeg følte jeg så de inn i øynene! Mobilkamera kom selvsagt ikke fram før de var på lang avstand... To ganger til så jeg de, men mobilkamera på lang avstand er triste greier. Stor opplevelse uansett!

    Fordelen med litt impregnering der det er størst behov for det, er at ein kan ha ei forholdsvis luftig bukse som likevel er godt vannavvisande på framsida og innsida av leggane, og kanskje står mot nokre regndråpar på framsida av låra. Grønnlandsvoksen til Fjällräven er veldig godt eigna til å ha på akkurat der ein sjølv vil ha litt betre vannmotstand, og akkurat så tjukt lag som ein sjølv ynskjer.

Komfortabel lett sekk er maks 5 kg. Men det klarer jeg meg ikke med på en 5 dagers telttur. Har derfor skrevet 15-20 kg, siden jeg ofte kommer litt over 15kg. Men som regel tar jeg med så mye mat som jeg kan bære og det blir det som til slutt avgrenser hvor lenge jeg kan gå på tur. Jeg har også gått på fisketurer med ca 23 kg i starten og det var definivt ikke komfortabelt.

Jeg synes det er mest komfortabelt å bære lite, derfor vil jeg gjerne også bære så lite som mulig, men lykkes sjelden med det.... Ved å selge unna alle sekker og kjøpe inn en medium lettvekter med egenvekt på 850 gram begrenser iallefall det mulighetene mine til å bære for tungt

Jeg synes ikke et solotelt bør veie mer enn rett over kiloen. Tarptent som ble nevnt over her har f eks 5 forskjellige solotelt som veier mindre enn 1 kg. Prisen er også hyggelig.

http://www.soppgleder.no/index.php?p=1_79_Problemer-for-innvandrere

Satt og så på 71 grader nord i går og det som slo meg var at alle brukte lave sko og lange bokser uten gamasjer. Har aldri disse folkene gått i fjellet før? Med lave sko så samler du lyng og kvist på innsiden av skoen rundt ankelen og uten gamasjer så blir buksa skitten nederst. Enten man bruker lange bukser eller nikkers som meg, så burde lange gamasjer være like selvfølgelig om sommeren som om vinteren. Det er i hvert fall min mening.

Har noen små "hemmeligvann" men ellers så fisker jeg på mange forskjellige så har ingen problem med å røpe fangst og sted, og som regel ligger de langt til fjells og unner alle den mosjonen det krever for å komme frem

Det kommer egentlig helt an på deg og hva du synes er akseptabelt. Jeg vil påstå at lettvektstelt er for alle og at hvert gram mindre i sekken er et steg lenger du kan gå. Hvis du regner med å tilbringe mye tid i teltet og ha mye camp så kan ekstra plass være fint, men hvis du ønsker å gå langt og komfortabelt så kan det være greit å ofre litt plass. Eller kanskje se etter en mellomting?

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

Bruker selv denne på en tarp og det er som og polere bilen. alt bare renner av. http://www.fjellsport.no/toko-tent-pack-proof-500ml.html

Eg kjøpte Non stop Amundsen kløv for test. Virker heilt fint. Både hund og eigar er fornøgd

Grundig og fin utgreiing. Veldig bra!

Oh yes. Har bodd der.. Gleder meg allerede kraftig til vinteren og sesongens første isfisketurer under nordlyset. Anders Eriksen: Når kommer oppfølgeren?

Bilder? Førsteinntrykksrapport?

En tur fra Djup i Ål i juli. Parkeringsplassen var full, men alle andre valgte den mest brukte stiene så jeg hadde fjellet for meg selv.

På fly (ihvertfall med SAS) er det lov å ta fiskestang som håndbaggasje, og da kan en bare holde den mellom knærne på flyet.

Allikevel klarte jeg å knekke ene stanga mi når den var på sekken i sommer. Men tror det var når jeg la sekken i bilen uten å ta av stanga. Jepp, ganske dumt gjort egentlig... Tenkt på å lage et tynt stangrør i titanium da, det burde ikke veie så mye og erstatte stangposen med et i cubenfiber.

"Mørketida" er verre i Bergen. Sjeldan snø og heilt svart med nakne tre, tungt skydekke og regn.

Neida, prisen er rimelig uansett den, ville bare unngå at folk reiser opp i den tro at det koster 50,- når det koster 80

Fin rapport. Så ut som noen glade gutter som ikke brydde seg særlig om været på tur.

Jeg bruker Hilleberg Unna. Fungerer fint med ett barn ekstra, og er god plass for turer aleine. I tillegg skal det fungere fint som helårstelt hvis man plutselig bestemmer seg for en telttur på vintern. Vekt ca 2kg.

Mon tro om det er en mer casual variant av snipp ?

Jeg prøvde å google sportssnipper, det har visst noe med snikskyting å gjøre...

Herlig @Imp Fant 6 flotte (litt små) på en liten omvei hjem fra jobben i går i et meget brukt område (lysløypa mellom Lindeberg og Ellingsrud).

PS: forumet har en egen tag for lettpakking: http://www.fjellforum.no/tags/forums/lettpakking/

Tarptent Double Rainbow, god plass til to personer. Veier 1.1kg, vindstabilt, gode luftemuligheter osv. Anbefales. Koster rundt 3000 inkl moms

"Akseptabel" vekt kommer an på så mye - hvor, når på året og ikke minst hva du tåler og hva du føler er komfortabelt. 3,5 kg kan være midt i blinken for noen, helt uaktuelt for sveklinger som meg. Rent kostnadsmessig ville jeg rådet til å gå rett på lettpakking (som det finnes tråder om her på forumet). Det finnes etterhvert så mye kunnskap om dette at du kan få god utrustning uten masse eksperimentering underveis. Bare for å ha nevnt det: 3 kg til sammen for telt, sovepose og sekk; noen har lettere, andre litt tyngre. På den annen side så kan det godt hende at du ender opp med å like 15, 20, 25 kg på ryggen og ikke går turer hvor vekt spiller særlig rolle. Sånne rare folk finnes og de har det gøy på tur, de også. Hvis du regner med å gå langt og lenge, ja, pass vekta. Utenom det er det kjekt, men ikke like nødvendig.

Det er sant, men rep. settet er billigere

Hm, du har egentlig to motstridene ønsker her. Forskjellene mellom et enmannstelt og et tomannstelt er ca 1 kilo. Det finnes flere enmannstelt rundt kiloet, mens de lette tomannsteltene ligger rett under 2 kilo. Hvis det å ha med barn kun skjer en gang i blandt og ikke så langt så er det kanskje like greit å ta med wigloen i de tilfellene? Da kan du være litt egoistisk og gå for et kilostelt. Da har du kuttet 2,5 kilo fra det teltet du kikket på, det er ganske mye!

Kom over en Bergans Telemark 60l på Finn til 500kr helt ubrukt med lapper fortsatt på. Prisa til 1600kr så det var jo et lite kupp og jeg trengte noe imellom 35literen min og 75 literen.

Vi var på tur i går (og traff en av forumets kjente travere) og sammen fant vi fantastiske mengder steinsopp, på under en time. Det var barna så klart, som oppdaget området. Hvor du enn snudde deg var det steinsopp. Mange for store og gamle, men mange av passelig størrelse. Det ble rikelig til de som ville ha. Vi kunne helt sikkert plukket MYE mer, men vi måtte hjem. Var enorme mengder rødskrubb også, men de var stort sett for store. Mye snyltesopp på steinsoppen. De gule flekkene dere snakker om har jeg sjelden sett, det er det hvite belegget som opptrer først slik jeg har erfart. Gule flekker syns jeg først oppstår når soppen er helt overdekt med det hvite belegget og blitt deformert. Tok selvfølgelig ingen infisert sopp. Puttet tre kilo ferdigrenset steinsopp og smørsopp i fryseren i går kveld. Og da var jeg streng med det markspiste.

Ad. pakkeliste - så lenge sagradpiller, opium og 4 stk sportssnippar er på plass ligg alt til rette for ein fin tur, jfr. Chr. L. Jensen's pakkeliste frå 1927: Utstyr for fotturer 1927 Av Chr. L. Jensen Et godt utstyr er en betingelse for en vellykket tur. Ta ikke med for meget - sekken blir snart tung. Men ta heller ikke med for lite. Enhver som har gått fottur vil ha lært å legge tilbørlig vekt på utstyret. Han vil også ha erfart hvorledes det passer nettopp ham å utstyre sig. Et utstyr for fottur er til en viss grad individuelt. Men like viktig som å vite hva man trenger, er det å huske å få alle ting med sig. En liste over utstyret bør derfor alle ha. Listen skal man ta frem i tide. Det gjelder på forhånd å undersøke om de mange forskjellige småting er i behold, om noget trenger komplettering, om klærne behøver å repareres el. lign. Listene er utarbeidet for herrer, men en del av deres anvisninger har interesse også for damer. En stjerne betyr at gjenstanden medbringes bare av en av deltagerne, og en innklamring at den ikke er nødvendig. I. FOR SOMMERTURER A. Beklædning Lue, jakke, vest, benklær, spikerbeslåtte støvler med ekstra såler, skjorte, bomullstrøie, underbukse, lange strømper, sportssnipp med nål, slips og bukseseler. B. l lommene Lommebok med kontanter Pengepung Lommekniv med korketrekker m.m. (Tollekniv) Ur med rem Kompas med rem Blyant C. I ryggsekken (Drikkeslange) Tobakkspung Snadde Fyrstikker Lommespeil (Lommekam) (Toalettpapir) Slips Silketørklæ Votter (Mygghette) Håndklæ 6 lommetørkler Turnsko i pose Reservestøvlelisser 1. Regnslag (Lett regnhatt) (Vindbukser) 1 skjorte 1 bomullstrøie 1 underbukse 2 par lange strømper 4 sportssnipper Reservestøvelespiker Skjorteknapper Reserveknapper (Reserveselestropp) (Bukselapp) *(Skosmurning) 2. Hårbørste Tannbørste Svamp i pose Barberkost, - kniv, - sæpe Toalettsæpe *(Tannpasta) 3. Lanolinkrem (Honey jelly) (Myggolje) Bomull Gas Hjortetalg *Jod * Gummipapir * (Engelsk heftplaster) * Tykt plaster * Acetylsalicyltabletter * Kamferdråper * Opium * Sagradapiller * Borsyre * Hanskesmokk 4.* Sysaker * Saks Sikkerhetsnåler Snebriller (Brevkort) Hyssing Stormstikker Reservesnadde Tobakk Piperensere Lysestump Karter * (Kartbeskytter) * (Tog- og dampskibsruter) * (Reisehåndbok) * (Kortspill) Turistforeningskvittering * (Fotografiapparat, films og gulskive) * (Kikkert) 5.* Kaffekjele Trekopp Teskje * (Kokeapparat og fast sprit) Teholder (Matdåse av aluminium) 6. Chokolade Kjeks Gåselever * Sukker (Konjakk) * Kakao *Te (Aprikoser) (Citrondrops)

Tull i Tollen... " Hei Sendingen veier kun 3 kg ut fra faktura kan se det ut til at dette er flere sendinger. Har du sendingsnr på evt de andre pakken / ene MVH Postfortolling " Posten tror visst ikke det er mulig å få en pakke med telt, ryggsekk og regntøy til å veie under 3 kg. Voldsomt hvor mye styr det skal være med ultralett utstyr...

Hej alle Kan ske dette er et mere rigtigt forum at poste i. Har langt om længe strikket video-stumper sammen efter årets vintertur, Denne gang gik turen til Skarvheimen i starten af marts. Vi kørte i bil til Breistølen Fjellstue og parkerede. Gik herefter mod Bjørdalsbu i en nærmest uendelig bakke opad. Desværre var vejret imod os, det var stort set whiteout og konstant modvind, ligesom kvistningen ikke var fuldført hele vejen til Finse, der var vores endemål. Så efter et par nætter på fjeldet og en enkelt på Bjørdalsbu vendte vi om. Mødte i øvrigt Stein Jakob i hytten, på hans tur igennem Norge på den lange led. Flink fyr, flot projekt. Beklager den ringe lydkvalitet, næste tur bliver med ekstern og bedre mikrofon.

Jeg skal fortelle "kort" om min erfaring med det å slutte med nikotin. For meg var det sikkert letter å slutte enn det er for mange andre, og jeg har fått bekreftet at røyking og snusing er usunt Jeg begynte med snus og røyk da jeg var omtrent 15. Røyket i 10 år og snuste i 15 år. Jeg brukte løs General i omtrent 9 år og løs Grov snus de siste 6 årene. Jeg røyket i snitt 17 sigaretter per dag og hadde en snusboks i ca 1,5 dager. Det var snus mellom hver røyk og omvendt. Dette var omtrent på det tidspunktet jeg var feitest, latest og mest usunn i mitt liv.....mulig jeg gikk opp 5 kilo til etter jeg sluttet å røyke.... Jeg sluttet med røyk en dag jeg ikke hadde mer og istedet for å reise ut en lørdag kveld for å kjøpe mer avsluttet jeg det kapittelet. Har ikke tatt et trekk siden - det hjalp sikkert at jeg fortsatt hadde og brukte snus. Etter omtrent 2 uker merket jeg stor forskjell når jeg gikk opp trapper. Da jeg tok dykkerlappen 5 år etterpå (da jeg var 30) hadde jeg lungealder på 25 år ifølge de omfattende testene hos dykkerlegen. Han fortalte at det tar omtrent 6 år fra man slutter å røyke til lungene er tilbake til normalen (med mindre man har pådratt seg en røyke-relatert lungesykdom). SNUS i 2005 skulle jeg en tur til Australia. Jeg fikk ordnet med en time hos tannlegen en uke før avreise og han sa da "så....du har ikke sluttet å snuse enda...". Jeg spurte hvordan han så det og han svarte da at det var lett å se fordi slimhinnene i munnen var ødelagt/ borte (snus er basisk og derfor nøytraliserer det syreangrep på tennene. Men, siden det er basisk etser det på tannkjøttet). En uke etter reiste jeg til Australia og kjøpte med 5 bokser fra Gardermoen. I Australia er "oral tobacco" forbudt, dvs alle former for tobakk man ikke røyker, derfor er ikke snus å få tak i og derfor hadde jeg heller ikke med mer enn de 5 boksene fordi jeg var litt redd for beslag og hvordan straff de evt. delte ut. Jeg hadde ikke helt tenkt på hvordan jeg skulle løse snusproblemet annet enn å få foreldrene mine til å sende stokker i posten. Hadde hørt om andre som hadde gjort det sånn. Problemet var at jeg skulle reise rundt på motorsykkel og bo i telt i bushen, så det var vanskelig å koordinere "oral tobacco drops". Vi hadde litt trøbbel med å få syklene gjennom toll og karantene så det ble 2 uker på hotell i Melbourne mens vi jobbet med saken. Jeg var litt sparsom med snusen og brukte 3,5 dager på en boks istedetfor de normale 1,5 dagene. 4 av de 5 boksene forsvant og da vi begynte å kjøre nordover åpnet jeg den siste boksen og innførste umiddelbart et to-priser-om-dagen-regime. Det holdt i en uke før boksen var tom. De to siste dagene gikk jeg ned til en pris og den siste prisen tok jeg etter middagen på en pizza restaurant her den 5. september 2005 kl. 17.40 lokal tid. Så, da var boksen tom, jeg hadde ikke snus for hånden for første gang på 15 år og var litt bekymret. Men, jeg hadde jo sluttet å røyke "på dagen" så hvorfor skulle jeg ikke kunne slutte å snuse på samme måte ? Det gikk veldig bra og jeg har ikke tatt en pris siden den dagen. Innimellom låner jeg boiksen til noen, løfter lokket og tar et magadrag. Det lukter fortsatt veldig godt, men jeg får ikke lyst til å ta en pris alikevel. Etter vi kom hjem fra Australia i 2006 var jeg igjen hos tannlegen for kontroll og da sa han: "har du sluttet å snuse nå 'a...." Jeg svarte bekreftende og spørrende og han sa da at slimhinnen i munnen var tilbake til normalen.

Bestemte meg for nok en tur i Jotunheimen, denne gangen skulle Skardstinden bestigast. Sto opp kl 4.30 og komt i bilen 5.30. Fremme ved Geitesetra i Leirdalen ca 7.30 og la i vei.Litt skeptisk på været men får bli som det blir tenkte no eg.Hadde en kjempehærlig tur tross tåke og snø på toppen. Prøvde også noen brodder kjøpt på felleskjøpet og fungerte som bare rakkeren.

Nytt kamera!

for en herlig rapport!! Så heldige dere er som har muligheten til en så lang tur (oppdelt i flere deler) helt fantastisk Gleder meg til flere turrapporter fra deg

Hei! Vi er tilbake fra Norge og jeg skal gi noen opplysninger om turen vår i Hardangervidda med den selvbygde trallen. Vi startet på Solheimstulen og gikk traktorveien til den krysser turstien Rauhelleren-Mårbu. Dette gikk helt bra, trallen med ca. 30 kg (mat for 4 personer og for > 8 dager, telt, kjøkken osv.) kunne spille ut sin stor fordel ovenfor en veldig (for) tung ryggsekk og var ganske lett å trekke. Siden svingte vi inn på turstien til Rauhelleren som først gikk bra og så, vel, ikke lenger så bra. Spesielt selve stien var tung å gå siden de store steinene er preparert ut av turgjengerne og gjør det vanskelig å komme seg frem – som ventet…Ifølge den tørre sommeren var det ofte lurt og godt mulig å unnvike over myra som var ganske tørre. Ned til Lågen og et stykke opp igjen videre mot Rauhelleren var jeg ganske fortvilet og ville helst kaste hele bagasjen i elven...men lot heldigvis være. Hengeren veltet ofte men bare ett sted og over brua måtte jeg bære. Videre over myra til Hansbu ved Rauhelleren gikk det igjen bra bortsett fra noen veldig gjørmete sted hvor hengeren sank inn helt til bagasjeplattformen. Fra Hansbu ved Rauhelleren gikk vi tilbake til Solheimstulen på stien via Dagfiskehyttun og fra bruen over Lågen ved innsjøen Hølen på den gamle traktorveien (som er i betraktelig verre tilstand her, altså ikke kjedelig å gå) over Høljabrotet til Ulvelilægret. Jeg er overbevist at vi kunne ha fortsett til Dyranut gjennom de sentrale og flate delene av Hardangervidda, men siden denne turen ikke ville by på stort andre opplevelser lot vi det være og snudde. I de steinete områdene ble hengeren meget sterkt belastet, hjulene ble punktert flere ganger og stavene bøyet, men vi kunne alltid fortsette. Noen ting ved trallen vil jeg endre, flere ting ville være fine å forbedre, men jeg frykter at jeg er litt for lat for det. Det ville være kult å ha en tralle med større, fjærete og litt skjevt stilte hjul og en bagasjeplattform som ligger dypere enn akselen, men en sånn konstruksjon er bortenfor mine ferdigheter… Fasitten for oss: i lett terreng, på store stier og på kjerre-/traktorveier kan en tralle godt brukes for bagasjetransport. Er du på tur med små barn og vil du ha med mat for mer enn noen få dager så er en tralle kanskje uunngåelig dersom du ikke er en Herkules (som jeg er ihvertfall ikke). Med spesiell tanke på Hardangervidda er jeg overbevist om at den kan krysses med en sånn tralle via traktorveiene og de stiene som er lettere å gå fra t. eks. Solheimstulen eller Imingfjell via Lågaros til Dyranut hvis man er villig å slite litt på noen steder og å gå delvis på kryss og tvers gjennom myra og buskaset. Da vi senere tok oss en tur fra Hjelle i Utladalen til Stølsmaradalen i Hurrungane NP med barna lot vi trallen selvfølgelig i bilen J. Siden det var bare noen få dager gikk det også bra med all maten i – den tunge - sekken. Hilsen, Philipp

Jeg har hatt kløv fra både seleverkstedet, kennel og nå nonstop. Nonstop er den som har sittet best på mine hunder (fuglehunder), men det vil sikkert variere mye etter hvor bred hunden er over skulderpartiet. Størrelsesguiden til nonstop fikk jeg ikke helt til å stemme med mine, så prøv dem først. Ellers tåler den mye, bra vanntetthet sammenliknet med de andre og er lett å laste. Kløven tåler at hunden presser seg gjennom kratt uten at den løsner, går opp eller ødelegges slik en del andre merker har en tendens til. Veskene kan vippes fint uten at dette gir punktbelastning (som og har vært et problem med andre merker). Alt i alt veldig bra sak synes jeg.