Vinnerliste

Jag har fortsatt att knåpa med mitt S7S "Super 7 Stove". Det är gjort av 2 red bull burkar och väger alltså 7 gram. Test idag i pocket stove, ca 15 graders lufttemperatur och ganska vindstilla - kokade 4 dl vatten på 12 minuter. Man kan alltså nödfall värma sig en potion real eller få ett par koppar kaffe. Den har ju väldigt liten massa, så man kan direkt fylla på med bränsle om det skulle behövas. Fyller man på bränsle så kyler det omedelbart brännaren och det är (nästan) ingen risk för brand. Själva brännaren. 7 stycken 6mm hål runt om mantelytan. Totala höjden är 45 mm. Hålet i mitten är gjort efter en 50-centare (€). Här är den placerad i en pocket stove. Syftet med brännaren är att ha den som nödlösning om det regnar eller man inte får tag i ved när man är ute med pocket stove eller honey stove. Jag har nu gjort 12 st 1,3 mm hål runt perferin upptill. Detta för att få bukt med dom pumpningar som brännaren hade innan. Tanken är att flytta med brännbara gaser bort från mitten, där luft kan tas in från sidan, medan hålet i mitten får luft från dom 7 6mm-hålen. Funkar OK. Pumpar inte så mycket nu, någon puff ibland bara. Skall göra en till och testa med 20 hål uppe i perferin.Mer fart, mer värme. Måste köpa mer Red Bull först.

Hadde opprinnelig pirket ut 7 kommunetopper som jeg realistisk kunne rekke på en dag. Men det skar seg fra første stund. Forsov meg 1/2 time der jeg campet i bilen nede ved bommen før bakkene opp til Hovdefjell/Vegårdshei. Startet for langt unna Espehaugen/Risør pga vegnummer på kart fra WWV ikke var oppdatert og startet fra feil veg og mistet halvannen time. Så ble det også en halv times stopp pga vegarbeid inn til Valsfjellet / Kragerø. Da jeg kom ned fra topp nr 6, Fjerdingen/Porsgrunn var klokka blitt 22, mørkt og for seint til å rekke kommunetoppen i Siljan. Beina og achilles tålte bra nesten 16 timer på tur (3 i bil og 2 på sykkel) Siljan knertet jeg på formiddagen dagen derpå etter en natt oppe ved Grorud. Hadde tenkt meg videre til Blefjell og ta et par stykker men værmeldingene for kvelden fristet ikke med regn på veg inn. Så kursen ble lagt hematte. Fornøyd med utbyttet. Morgenstemning på Hovdehei - Vegårdshei. Hytta på toppen av Ansmyrheia / Kragerø trenger bare litt maling og flikking så er den klar til vinteren Espehaugen / Risør er i grunnen bare et sted i skogen med masse (banan)fluer. Valsfjellet / Kragerø med den mest solide postkassa jeg noen gang har sett på en topp. Lagd i 10 mm stål og lokket var vel på 5 kg. Skyggene begynte å bli lange på Hørsfjellet i Bamble. Belønningen gikk i gult. Mørket seg på oppover mot Fjerdingen i Porsgrunn. Dette fikk være den 6. og siste i dag. Overnattet oppe ved Grorud i Siljan og tok den navnløse toppen på formiddagen. Her fikk jeg se orrhane, elg og hjort-eller-rådyr. Noe dyreliv ble også med hjem, tid for å plukke et par flotter i dag.

Spaserer sørigjennom landet. I dag er ca 120 km tilbakelagt pluss minus. Her en selfie v passering Graddiselva - e tror det er laveste punkt på turen min Gikk øst for Saltfjellet - en skikkelig høydare noe stigning - men overkommelig. Ligg no ved nasa gruver - veldig spesiellt Ikke folk i fjellet. Går mot Umbukta - og mulig e også går til Røssvatne om det ikke bi ordning på skyss etc jeg vet ikke om vedlagte link funke men ut på tur aldri sur osv http://fms.ws/Ixmo9/66.46048N/15.43506E

Jeg lar ikke navnet til en kjendis på undikken stoppe meg, hvis produktet for øvrig er bra. Men noe salgsargument i seg selv er det ikke. Det må jo i dette tilfellet være håp om at Monsen, med sine, tross alt ganske unike brukererfaringer med friluftsutstyr, har noe å tilføre på produktutviklingssida. På den annen side så er jeg ikke helt sikker på hva han kan bidra med som kan forbedre Aclima sine produkter. Det er jo rimelig bra saker som det er.

Stålull. Det er jo Lars Monsen, vettu!

En fridag er nok! Vel, bedre enn ingen er mer riktig ordvalg. Onsdag etter jobb tok jeg nok en gang bussen til Skar. Målet var å gå til jeg ikke gadd mer og det gjorde jeg. Teltet ble satt opp. Leirplassen så overraskende bra ut. Noe søppel er det alltid å finne, men etter et lite bål var det meste borte. Skjønner godt at pappen til en engangsgrill og en tom melkekartong blir for tung å bære hjem for enkelte... Noe ikke brennbart ble med meg hjem. I tillegg la jeg klar litt ved til nestemann. Kvelden ble brukt til blåbærplukking, kantarell lokalisering, kaffekos og jeg rakk til og med en øl før fiskestanga måtte klargjøres. Årets første tur med harvefiske resulterte i 6 ørret. Den største snuste, på en god dag, på 4hg`s merket. De to minste fikk friheten tilbake. Torsdag våknet jeg til like fint vær. Frokosten kan du lese om her: http://www.fjellforum.no/topic/33096-real-sjokolademusli/#entry301908 På veien hjem sikret jeg meg 1,2 kg kantareller. Middag og dessert: En helt vanlig torsdag i hovedstaden altså...

Du har fått meg i tenkeboksen. Hva synes du om følgende? Ligner dette på din? Som utgangspunkt vurderer jeg to forgafler til sykkel med hjul. Om de skal være luftfylt eller fjerne dekkene vet jeg ikke. Avstand mellom hjulene: Sekk + 5 cm. Må bruke sekk om konstruksjonen kneler. Går så til et verksted som lager båtkalesjer og får de til å bøye til et drag av 25 mm aluminiumsrør, som kobles til pulkselen. I lengderetningen lager jeg et brett med balansepunktet rett over hjulene. På dette legger jeg sekken og pakker den litt fortung. Har også vurdert kanotralle. Biltema har en som ikke koster altfor mye. Dette blir gøy. Om det går i praksis vet jeg ikke helt. Mange steder er stien dyp og smal. Husker hunden hadde problem på slike steder inntil den lærte å gå utenom. Flink bisk. I tillegg kan det bli problemmatisk i urer. Men, på den andre siden går det å bære på vansklige steder, om jeg bare får reparert skulderen sånn nogenlunde. .

Nytt kamera!

En soppbok til kr 99.

Boken "Sikre sopper" ankom i går fra Ark. Den er mye mer beskrivende per sopp enn min andre soppbok. I dag ble det bare en kort tur. Jeg fant 5 steinsopper. To av dem var infisert og luktet vondt. Jeg fant også en smørsopp ognoe som jeg tror er en granmatriske. Men jeg mistenker den også for pluggsopp. Tar den med til soppkontrollen i morgen. Jeg fant også sandsopp og seig kusopp og kunne for første gang sammenligne dem godt og ser tydelig forskjell. Jeg også funnet noen kremler. Noen tror jeg er rødgule som er sikre. Jeg tar med alle de også for å ha dem sjekket at jeg har bestemt dem riktig. Jeg har kun klargjort steinsoppene til mat. Resten var til læring. Steinsopp: Granmatriske eller pluggsopp? Til venstre sandsopp, til høyre seig kusopp (tror jeg): Undersidene, til venstre seig kusopp, til høyre sandsopp (tror jeg): Kremler (antar jeg):

@Tor Magnus Du kjøper selvsagt ikke sykkel denne helgen. Det er helt i slutten av august, nesten september. Om 3-4 uker begynner butikkene så smått å rydde vekk sykkelutstyr for å få plass til 100 meter hyller med ski og 3 par skøyter - DA er det salg på sykler. Som @Larsdx sier er det også mange overambisiøse mellomledere uten treningsgrunnlag som har skrubbsår og diaré etter birken denne helga og ikke har større ønsker enn å kvitte seg med den jævla sykkeldritten (mens de ser etter de feteste carbon skiene for 14/15 sesongen og melder seg på vinterBirken). Det er alltid masse bra, lite brukte, sykler til salgs på FInn nå på høsten (men ikke riktig enda). Eller så er overliggere i rene sykkelbutikker på våren et alternativ. De ønsker å kvitte seg med dem før neste sesongs utvalg skal monteres og stilles ut. Fikk selv omtrent halv pris på en Trek 1,5 racer med litt diverse ustyr midt i april i en ren sykkelbutikk.

Hej alle Har langt om længe strikket video-stumper sammen efter årets vintertur, Denne gang gik turen til Skarvheimen. Vi kørte til Breistølen Fjellstue og parkerede. Gik herefter mod Bjørdalsbu. Desværre var vejret imod os, det var stort set whiteout og konstant modvind, ligesom kvistningen ikke var fuldført hele vejen til Finse, der var vores endemål. Så efter et par nætter på fjeldet og en enkelt på Bjørdalsbu vendte vi om. Mødte i øvrigt Stein Jakob i hytten, på hans tur igennem Norge på den lange led. Flink fyr, flot projekt. Beklager den ringe lydkvalitet, næste tur bliver med ekstern og bedre mikrofon.

Dette handler vel i bunn og grunn om å føle seg trygg. Å kose seg på tur når jeg vet at noen hjemme er engstelig er umulig for meg i alle fall. Trygghet og harmoni ligger i bunn for alle turene mine. Hva som skaper dette må bli opp til den enkelte mener nå jeg. At det ikke er matcho å ha med seg elektroniske dupedingser på tur er nok riktig for noen. Selv legger jeg alltid igjen et kart hjemme hvor jeg merker av hvor jeg har tenkt å gå, og i sekken pakker jeg kart og kompass sammen med GPSen. Fast find'en er også med. Dette kombinert med sunn fornuft og litt tankevirksomhet underveis, gjør at den som sitter igjen hjemme føler en viss trygghet. Da er grunnlaget lagt for en fin tur.

Så, då var tiden kommen. Flera dagar på rad med vettigt väder. Dags att prova att cykla den där turen i Hemsedal som jag planerat ett år eller så. Start vid Storfjorden. Här finns parkering och det är här man kommer tillbaka dag 2. Se karta. Grönt är bil/cykelväg. Gult är trillesti. Rött är en väg man absolut skall undvika, i alla fall med cykel och annan fotbeklädnad än gummistövlar. Blått är den väg istället för den röda som man bör ta... Det är bra grusväg hela vägen fram till Larsgarden, och det går att köra bil hela vägen hit, om man vill. Betalväg. Därefter kommer ett "trilleparti" som bitvis går att cykla, bitvis är väldigt blött och lite stenigt. Men i stort sett OK. Fat bike på tur Vy mot Hydalen Smådalen mot norr Norra Smådalen, vy mot syd. Väg mot Helin till vänster Därefter går vägen vidare sakta uppåt genom Smådalen. Så småningom kommer man till ett vägskäl: Norrut till Grindetjernet eller direkt ned till sjön Helin. Jag fortsatte mot norr, till Grindetjernet där jag tänkt tälta. Väl framme vid sjön så öppnar vyerna upp sig mot öst och Valdres. Men jag vill ha utisikt åt syd också, så jag tältar ca 1 km väst om Grindetjernet med utsikt mot S och Öst. I väst, ett stycke bort så blir et mer fjäll och i norr så är det en vägg, mer eller mindre, i form av bergen Grindane. Vid tältplatsen Tältet, vy mot väst Grindetjernet There is nothing like the smell of titanium in the evening... It smells like... Victory! Vy mot Valdres Dag 2 vaknar jag till strålande sol. Frukost med bröd och den korv som blev kvar sedan kvällen innan. Så bär det av ned mot Helin. Äkta nedförsbacke. Jag kör sedan på östsidan av sjön. Enligt kartan så finns en stig på västsidan där bilvägen tar slut, men hur den stigen är vet jag inte. Det får jag ta reda på någon annan gång. På väg mot sjön Helin Vy upp mot Grindane där tältplatsen låg Det finns småbruk längs sjökanten lite här och var. Det är bilväg fram till Tangane. Sedan kommer ett "trilleparti" igen. Här är det nästan inget som går att cyklar. Stenigt, kupperat, blött. Men mest sten. Så småning om kommer man fram på ny bilväg och naturligtvis går inte den till Hemsedal eller Panorama vägen med mindre att man tar en omväg på ett par mil... Så det blir "trillesti" igen. Man kommer då till en plats där stigen delar sig: Till Jaslangen 2,3 km, eller 1,5 km till bilväg som går till Jaslangen. Jag tog stigen mot bilvägen. Gör inte det. Den är rödmarkerad på kartan och består av sten och träsk och elände. Det är dessutom mycket längre än 1,5 km. Så småningom kom jag i alla fall upp på bilvägen och därifrån var det nedförsbacke i princip hela vägen till bilen. Ser tillbaka på dagens resa längs Helin. Snart tillbaka vid bilen. En fin tur. Men tung, speciellt med fat bike... Dagen efter detta spektakel så var jag upp i områden väst om skidanläggningen i Hemsedal. En varning är på sin plats; Den stig som finns på kartan norr om Flævatn är inte farbar med cykel.Bara så ni vet. Väldigt fint område i övrigt. Tål att utforskas mer.

Kjøpte meg Stigpåtur.no + webhotell så nå blir det blogging Holder på og skrive første innlegg nu, kommer kanskje opp i løpet av kvelden

Siden helgens telttur utgår med høye kneløft har jeg gått til anskaffelse av en sekspakning hansa premium og 20 marlboro

Hei, jeg har lagd en tjeneste for å skrive ut topografiske kart og sjøkart fra Kartverket (nesten lik som Norges serien og målestokken er 1:50000). Her kan man velge område selv, for så å skrive ut A3 eller A4 ark med kartet (med UTM grid). Prøv den ut på http://folk.ntnu.no/torstebo/statkart/ og gi meg tilbakemeldinger, så kan jeg se hva jeg får endret. God tur!

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

For 7 uker siden kom vår lille frøken til verden I dag tok vi henne med på den første av maaaange turer sammen som en familie. Ikke så alt for langt fra huset vårt har vi ett fantastisk fint vann, her er det en ro og stillhet som er helt fantastisk. Ikke minst er det flott natur med fjell som viser seg bak vannet. Fjellet i bakgrunnen har ett hav av fine turmuligheter, blandt annet opp til ett større vann som heter prestevannet. Vi var heldige med været i dag, sol på blå himmel og KANSKJE den aller siste sommerdagen i år selvom vinden var litt kjølig Med oss hadde vi også våre 3 hunder, hvorpå den yngste på 2 år fikk sin første tur med kløv og stort volum,han løste utfordringen på strak labb og er nok klar for flere kløvturer utover høsten sammenmed de to eldre og erfarene hundene våre. Lillemor lå fint i bæresjalet hele veien, hun fikk en matpause ved vannet før hun lå litt på benken og koste seg i frisk luft Det går en foss på nedsiden av vannet, det var tydelig at lillemor fant lyden meget spennende! Vi koste oss i solen både 2 og 4 beinte, og rakk en matpause alle sammen før lillemor ble utolmodig og vi satte kursen hjem igjen. En superdeilig tur og ikke minst HERLIG og endelig komme seg på tur igjen. Dette er bar begynnelsen

Jeg er ingen fan av real turmat, nå lenger.. Men denne gjorde meg nysgjerrig: Tanken var å teste ut nyheten på en 9 åring med dårlig matlyst. Men måtte selvsagt kjøpe noen til meg selv også. Så denne uken ble det sjokolademusli til frokost i Oslo marka. Min dom: Ingenting å juble for. Smakte kakao, men jeg holder en knapp på havregrøt og en kopp kakao ved siden av.. Den store testen kommer om 14 dager, så får vi se om han kommer til en annen konklusjon enn meg...

Hva slags melketilsetning bruker man i hjemmelaget? Prøvde Viking sin i sommer. Ingen suksess akkurat. Smakte ikke i nærheten så godt som Real sin. Ungene mislikte hjemmelaget variant selv om det var choco variant med "melk" og sukker.

Dette buksestyret tar jo aldri slutt. Når jeg har kjøpt meg en bukse jeg er rimelig fornøyd med.....så oppdager jeg hvor praktisk det er med glidelås også i siden på de avtagbare bena.....så jeg slipper å snøre av meg skoa når shortsen skal " på ". Sukk

I dag ble det en liten sopptur i ukjente områder, og det ble fulltreff. Steinsopp, blek piggsopp, kantareller og rødskrubb. Det var også mye rimsopp, men den er ikke min favoritt. Piggsopp er en av de beste matsoppene, og er nærmest umulig å forveksle siden den har pigger under hatten, i stedet for skiver eller rør. Den er fast og sprø i konsistensen, og aldeles nydelig på smak. Og jeg har aldri funnet mark eller larver i piggsopp! (Det finnes to typer, blek piggsopp og rødgul piggsopp. Sistnevnte har en rødorange farge på hatten, og er betydelig mindre. Begge er supergode matsopper). Her er et prakteksemplar fra i dag: Kantarellene var ekstra store og fine:

Veldig vanskelig å si ut i fra bildene, men at muligheten for at det er bjørn er til stede. På bildet ser det ut til at det er stor avstand mellom sporene, vet ikke om det var flere spor der? Hvis det er bjørnespor er de i såfall gamle. men veldig vanskelig å si ut i fra bildet der.

Spiller vel ingen rolle hvem sitt navn som står på boxeren bare den funker.

Hvor har du det fra, at jeg ikke likte bruken av "mitt" navn? Men greit det, gi meg 1% av inntektene fra din idé, så er vi skuls Tror ikke man skal ha lest så veldig lenge på fjellforum.no og andre steder før de aller fleste har ganske god peiling. Eller gått en ukes tid med navneklær og funnet at herr/fru X umulig kan ha brukt dette tøyet selv. Veldig synd at så praktisk rettet utstyr som fritidstøy selges først og fremst på navn og ikke egenskaper.

Min rapport fra turen, som vi startet 30 september 2012: http://www.fjellforum.no/topic/24961-hhardangervidda-p%C3%A5-langs-i-oktober/

Faste brukere pleier å si det til seg selv at det er nødvendig - jeg også i snusedagene. Da tenker jeg det er viktig å gjenta at det absolutt ikke er nødvendig med nikotin, hverken for brukere eller ikke brukere. Det føles herlig å slutte med tullskapen. 17.000,- på et år i snus bevitner om galskapen. Hvem av oss kan heller tenke seg fiskesaker, cubenfiber eller telt for de pengene? Det er jo faktisk to Hilleberg telt hvert eneste år rett ut av vinduet, og mange av oss synes Hilleberg er veldig dyre telt!

"Sortert og videresendt" Bra, for nå vil jeg på tur igjen...

You break it - you buy den også

Det var lett å slutte å snuse, anbefales på det sterkeste. Skjønner ikke hvorfor jeg gadd å benytte tobakksprodukter nå i ettertid. Første uka gikk helt fint for meg. Det var rastløsheten etterpå som nesten gjorde meg gal. Måtte gå flere lange turer hver dag, forsøkte så godt jeg kunne å kjøre kroppen fullstendig tom for energi og likevel kunne jeg skjelve i senga om kvelden. Hadde en boks fuktig bakesnus stående på kontorpulten foran meg i hele perioden. Etter en måneds tid med snuseslutt så testet jeg igjen for å se om rastløsheten gikk bort. Det gjorde den ikke, så da droppet jeg snusen for godt. Sekken er lettere, kondisen er bedre og lommeboka er feitere. Magen har tatt over vekta fra sekken da. Nå skjønner jeg ikke snusen lenger. Hva i alle dager snuser man for?!?

Av videon att dömma är det på senare år det har knasat. Jackan från 1994 är väldigt lik min Tierra Denali. Dom enda som har något som är på den nivån idag, vad jag vet, är Klättermusen. Det kanske finns fler?

I Trondheimsområdet har det vært eksepsjonelt bra med kantarell i høst. Ekstra tett og smått, dog. Gadd bare plukke 10% fra de faste plassene, men fant flere nye plasser hvor kantarellen stod mer spredt og i mer kurrante størrelser.

Jeg har en Nikon Monarch X 8x42, og min erfaring er at det er en særdeles god kikkert. Jeg sammenlignet den en gang med en Leica Trinovid til masse tusen kroner, og selv om det var en viss forskjell (særlig ytterst i kantene), var jeg imponert over hvor bra Nikonkikkerten var når man ser på prisen.

Det finnes små kikkerter som er optisk gode, men det du taper er lysstyrke. En kikkert med god lysstyrke er pr. definisjon større enn en med dårligere lysstyrke. Det er spesielt i dårlig lys du vil merke forskjellen. For eksempel er en 8x25 kikkert en liten og hendig kikkert, mens en 8x40 er større og tyngre, men slipper inn mere lys. Du må altså prioritere hva som er viktig for deg, og finne det beste kompromisset. Jeg har en billig Focus 8x25 til noen hundrelapper, det er søppel. Jeg har også en liten Nikon 8x25, den er bra, og en stor Nikon Monarch X 8x42. Sistnevnte er en særdeles god kikkert. En annen faktor du bør tenke på er såkalt "eye-relief", altså hvor langt unna okularet du kan ha øynene og likevel få et godt bilde uten mørke partier (vignettering). Dette er viktig for de som bruker briller og ikke vil ta dem av hver gang man skal se i kikkerten.

Du ser mer når du er i ro. Hvis du våkner tidig, ligger på en fjellskråning når solen og lyset kommer om morgenen ser du mye mer. Ordtak, noe som: "Du ser uten å forstyrre" men hvis du går i skogen "forstyrrer du uten at se" hørte ordtaket for lenge siden ifht å se bjørn i Lappland. ellers er militærklær rimelige og mer lydløse enn membranklær. Så er det en sak å fokusere på egen pust. Hvis du ev får fokus innover og registrerer hva du blir påvirket av kan du ev få den paradoxale effekten å registrere mer utover. Begynn med meditasjon el likn parallellt med friluftsliv.

Ta med brukte poser i søpla er en selvfølge... Selv bruker jeg bare løs snus på tur.

Kom heim frå min første tur til Jotunheimen i dag Gikk til Galdhøpiggen fra Juvass på tirsdag, Kyrkja fra Leirvassbu på onsdag og Visbretinden på torsdag. Har blitt ganske gira på 2000-metere no, blir nok eit gjensyn Har tatt alt for mange bilder, blir for mykje å legge ut. Her er nokon smakebitar, blir nok lagt ut meir på https://www.flickr.com/photos/erlnd/ Camp Leirvassbu Visbretinden sett fra Kyrkjeoksle Galdhøpiggen Glittertind (?) Hurrungane Toppen av Visbretind, utsikt mot Langvatnet

XXL NAF huset i Oslo. Satt ned først til 500 for en tid tilbake. Nå slo jeg til Ja, også har jeg fått lånt en Optimus Vega gassbrenner av @7homas

Kjøpt en del småkjafs til en to ukers tur som jeg har foran meg. Noen bæreposer med mat. STS alu kniv GSI drikkevannpose Berghaus AQ 2.5 cap STS Pocket laundry Wash(fungerer veldig bra) 2 par Ulvang spesial sokker. Sleit ut to par forrige tur. TNF Paramount Peak II zip off pants. Skikkelig håpløs passform på buksebeina, men shortsen er kurant, og fin som hytte/telt shorts. Og til 300kr er det ikkeno å klage på

Fyller lageret med teltlektyre, men ikke helt direkte friluftsrelatert tema, selvom mye foregår utendørs

Og kommer de med påskriften "Det ville ekstra" ?

Blir de laget av saueull mon tro?

Sjekk ut Nikon Monarch DCF, veldig god kikkert til en fornuftig pris. Stiller i klassen med de store. Jeg har forøvrig versonen DCF 10x42. Her har du et godt kjøp. http://naturogfritid.no/113006/Optikk/Kikkert/Kikkert_tilbud/Nikon+Monarch+8x36+DCF/RK_82 Du får 8x42 fra ca 2500,-

Jeg kjøpte sykkel på Biltema i fjor for 2000 kr. Funker bra den, men det er nok ikke noe å brife med i denne tråden ...

Flåttsikkert?

Alltid morsomt å komme hjem å åpne pakker etter å ha vært 4 uker borte på jobb. Pakken med Skittles var www.backpackinglight.co.uk så snill å legge med blandt de andre som jeg kjøpte

Vi gjorde det en gang, utrolig praktisk! Dog veldig dyrt hvis du ikke er veldig tidlig ute og bestiller. Obs: vær nøyaktig med størrelsen på bilen når du bestiller, der er ikke mye å gå på i de vognene du kjører på...

Takk for fine ord, veldig kjekt at dere kommenterer. Håper dere også tar en tur inn på selve bloggen, da blir vi glad. Neste tur var på Gallokvidda, det ble kjølige saker. Reiser snart til fjells i ti dager i Skjåkfjella så tar nok litt tid før den og resten av rapportene for Nordkalotten 2014 blir ferdig. Mye bilder å gå gjennom. Håper dere forstetter å følge med:)

Søndag 30 september var vi klare. Bilen var pakket, hundene danset gledesdansen i hundegården, heftig begeistret for at turutstyret ble lagt i bilen. De vet så alt for godt hva dette betyr! Bilen trillet ut fra tunet, og turen var igang! Da vi hadde kjørt i noe som virket som en "halv evighet" begynte vi endelig å nerme oss. En liten pause ble det langs veien, rett ved en gammel eplegård som også hadde lagt ut epler til selvbetjening. Vi tok med oss en pose med nydelige epler,og eplebonden fikk en 100 lapp ( det vi hadde) så der vil jeg tro han hadde litt av en fortjeneste, posen kostet egentlig 20 Men pengene var vel fortjent, for maken til fantastiske epler har vi aldri smakt. Etter denne lille oppfriskningen tok vi fatt på siste del av turen, veiene var noe dårlige, og pøs regn og mørket gjorde ikke tingene bedre. Gleden var derfor stor da vi ENDELIG kom frem til Geilo og Dyranut. Teltet ble satt opp og både vi og de 4 beinte var fornøyde da vi krøp inn i soveposene for noen timers søvn, før den virkelige turen begynte. Tidlig neste morgen våknet vi til strålende sol,vindstille og ikke en lyd å høre. Vi fortet oss å pakke sammen, før vi gikk ut av teltet. Og FOR et syn som møtte oss. Da vi kom på kvelden var det jo mørkt og vi så derfor ingenting av naturen. Det var derfor med glede vi nøt utsikten at snødekke på fjelltoppene,blandet med helt fantastiske høstfarger. Virkelig en fin start på turen, og ikke minst en herlig plass å nyte den første frokosten Hundene hadde vært klare for tur siden kvelden i foveien da vi først startet turen i bil, og de nerest skalv i iver da jeg fant frem kløvene. De satt seg pent ned og ventet spent på hva som skulle skje. På med sekker og kløver, magebeltet og bånd festet, DA kunne turen begynne for alvor! Bikjene startet intenst som de alltid gjør,og det er litt av en kraft de har når de virkelig bestemmer seg for å hjelpe til å få opp tempoet fremover;) Den første biten var rellativt bratt,og med ganske tunge sekker så måtte vi ha ettpar stopp. Alikevel gikk det veldig bra,med tanke på at både vær og vind var med oss. Etterhvert roet hundene seg og trakk i et jevnt og fint tempo. Etter noen timer kom vi frem til Stigstuv,der vi bestemte å spise lunsj. Hundene var ikke helt innstilt på en pause,men slo seg fort til ro alikevel, mens vi varmet vann på primusen for å lage til lunsj, bestående av kyllinggryte (drytec). Videre bar turen i rettning mot Rauhelleren. Vi bestemte oss for å fortsette ettpar timer før vi slo opp teltet for kvelden. på den måten hadde vi tid til å stoppe å se litt rundt oss, ta noen små pauser,og bare nyte naturen. Været var fremdeles godt, og hundene beviste nok en gang at de virkelig var i sitt rette element. De koste seg med å spise bær,lyng, og diverse avfall fra rein og andre dyr, vasse gjennom små bekker,balansere på steiner,og ikke minst gjøre en fantastisk innsats med både kløven og hjelp for oss. Vi fant oss et fint sted å sette opp teltet, og ble liggende i myke "senger" av reinlav og små busker. Hundene krøp først ned i jervenduken, men fant ut at det ble i overkant varmt ( omlag 0 grader ute.ikke frost) Vi koste oss med middag,bestående av kjøttkaker og spagetti ( også drytec) før vi ble sittende å prate litt over ettpar kopper te mens telysene vi hadde med oss, både gjore det hyggelig å lunt i teltet. Da vi våknet dagen etter ble vi overasket, for jammen lyste det ikke sol i teltet også denne dagen? Glade kunne vi konstantere at været nok en gang var med oss! Hundene sto allerede ved inngangen til teltet og maste om å komme ut. De løp rundt og koste seg i laven mens vi pakket utstyr og telt,og fikk i oss noe frokost. Rauhelleren var neste punkt på turen. Terrenget på vidda er jo generelt veldig greit å gå i, så tiltr oss for litt hit og dit,opp og ned, så får man aldri de absolutt største utfordringene, noe som gjør at man kan nyte turen og kose seg med både natur,dyr og sellskap. Etter noen timer til fots ankom vi rauhelleren. Ingen av hyttene på turen var åpene, da vi valgte å gå utenfor sessongen, men vi koste oss alikevel med lunsj,kaffe og kjeks utenfor teltet, mens hundene tok en velfortjent pause. Etter lunsj fortsatte vi turen i rettning mårbu. Nok en gang fant vi en fin plass å legge teltet for natten, noe som sikret god nattesøvn. Da vi våknet Onsdag morgen kunne vi fort merke at været ikke var med oss denne dagen. Turen til Mårbu ble derfor et kapittel for seg selv. Heldigvis hadde vi godt tøy begge to (gore tex) noe som holdt oss tørre en stund, men alt har sine grenser. Da vi måtte passere to bekker som helt klart var langt over sine bredder, ble vi gjennombløte i beina begge to. Etterhvert som tiden gikk hadde også så mye vann kommet på innsiden av jakkene våre at det hjalp fint lite med gore tex på utsiden. Vi kom frem til mårbu og laget oss lunsj i et forykende tempo, rett på andre siden av en stor hengebro. Hundene var kjempe flinke å passerte hengebroen uten problemer. Jeg var en smule mer gele i beina, men glad for å komme på andre siden å få lunsj. Vi gikk raskt videre igjen med rettning mot Kalhovd. Da ettermiddagen kom og vi bestemte oss for å sette opp teltet, snek minusgradene seg på. Dette i kombinasjon med klissbløtt utstyr kan dere jo tenke dere selv. Da jeg skulle ta av meg skoene var jeg så kald at jeg ikke kjente tærne mine, og det med god grunn. Sokkene hadde nemlig fryst til og fått et godt lag med rim på seg. Iinn i teltet bar det, og på med tørt ull fra topp til tå, og ned i varme soveposer. Hundene var også kalde, og tilbragte sin første natt vellvillig i jervenduken. Dagen etter våknet vi med et stort smil om munnen, solen var nemlig nok en gang på plass! vi pakket utstyr og satte kursen for Kalhovd. Turen gikk veldig fint, og vi kunne nok en gang kose oss med natur og utforske litt utover stien vi gikk på. ( veldig glad for vår garmin gps,som tok oss tilbake på rett spor uansett hvor mange utforskende veier vi valgte å ta.) Rett før vi skulle sette oss for å spise lunsj, møtte vi to andre (turens første menneskelige kontakt. hehe.) Som skulle til Mårbu for å overnatte. Vi snakket litt løst og fast med de, før vi gikk videre. Da vi nermet oss Kalhovd kom vi over en stor bekk hvor det nesten ikke var mulig å passere, vi brukte lang tid å roste vel nermest hundene opp i skyene, som tilslutt endte med å måtte svømme over til andre siden! Glade var vi da vi endelig anom Kalhovd å satt oss ned i husveggen for å kose oss med litt mat. Vi valgte å gå litt til før vi slo opp teltet for natten. Da vi våknet var også været greit, vi konkluderte med at vi alt i alt hadde vært veldig heldig med været denne turen! Da vi hadde spist frokost,pakket utstyr og kommet oss noen km avsted, kom plustselig Umbro,den yngste hunden, i full fart, tydelig fornøyd og stolt. Jeg så han hadde noe i munnen, og det så bemerkelsesverdig levende ut. Det viste seg at gogutten hadde vært på lemmenjakt og fanget en lemmen! Heldigvis fikk vi avverget at han spiste den Da vi nermet oss tiden for lunsj, måtte vi passere enda en bro som var delvis tatt ned for sommeren, dette gjore det noe ubehagelig å passere, men med litt tid og tolmodighet fikk vi både oss og de 4 beinte over Vi slo opp teltet over fikk en god natt søvn før lørdagens "siste" etappe Da lørdagen kom, var målet å gå til Helberghytta. Nok engang var værgudene med oss, og vi kom oss frem til Helberghytta før mørket kom. En litt spennende del av turen, der vi passerte vannkraftverk og virkelig fikk se flere naturkrefter i aksjon! Natten kom, teltet var satt opp og hundene var glade for å hvile etter en lang dag. Søndag morgen kom, og vi var veldig klare for å ta den siste biten av turen mot rjukan og taubanen! Etter litt under 2 timer gange i kjempe fint terreng,kom vi frem til Taubanen, og den følelsen var ubeskrivelig herlig! Solen skinte men gradestokken var et lite stykke under null. Vi var tidlig fremme og måtte vente 1 time på første taubane. Hundene hvilte i jervenduken og koste seg med å spise kjøtt. Vi spiste lunsj og nøt den gode solen mens vi ventet. Vel nede hadde vi ikke så altfor god tid, vi hadde kun en mulighet til å treffe riktig buss,og den gikk om bare 45 minutter. Heldigvis møtte vi på ei svært hyggelig dame i bilettluka til taubanen, og hun forklarte oss korteste og beste vei til bussterminalen Vi kom frem til bussen 10 minutter før den gikk,og rakk tilogmed en hamburger på narvesen før vi gikk satt oss på bussen i retning geilo hvor bilen ventet på oss. 2 bussbytter og 1 tog senere, befant vi oss ved bilen, og jeg skal love dere vi var en fornøyd gjeng på 2 og 4 bein som satt seg inn i varmen og pekte snuter og neser hjemmover! Hele turen var en fantastisk opplevelse, og jeg kan virkelig anbefale den på det sterkeste! Vi fikk tydeligvis ikke helt nok, å sitter allered å planlegger ny tur ti våren