Vinnerliste

Med hytte kun en halvtimes tid unna Gråsjøen har det tidligere blitt noen turer til Trollheimen. I fjor hadde vi med barna våre på tur til Ura, da med minstejenta i bæremeis. I år ville vi se om vi klarte å få med den eldste dattera på den høyeste toppen: Snota. Vi satte igjen yngstejenta hos svigers og kjørte til Gråsjøen tidlig på ettermiddagen. Etter nesten fire timer kom vi omsider frem til Svartvatnet hvor vi satte opp teltet for natten. Det er seigt oppover lia fra Gråsjøen og med et stort og tungt telt i sekken ble det tungt for pappaen som har altfor mange kilo å dra på, i tillegg til at formen er dårlig. På vei opp til vatnet oppdaget kona at fjellskoene hennes begynte å synge på siste verset. Jeg kan knapt nok komme på et verre tidspunkt. Og etter litt diskusjon ble hun enig med seg selv at hun ville fortsette. Jeg foreslo at hun skulle legge igjen sekken for å gå tilbake til bilen for å hente nye sko. Men neida, fortsette ville hun. Fremme ved teltet var det en meget oppgitt kone som så at skoene var så ødelagt at hun aldri i verden kunne fortsette mot Snota med de. Vi spiste opp tacoen som vi hadde med, før jeg meldte meg for å ta turen tilbake til bilen… Etter en halvtimes tid fikk jeg omsider dekning på telefonen og jeg fikk tak i svigerfar som kom kjørende til Gråsjøen med nye sko. Jeg småløp i en time og et kvarter ned til parkeringsplassen ved Gråsjøen, fikk skoene og brukte over to timer tilbake til teltet. Sjelden har medbrakt øl smakt bedre, og etter et kjapt bad i Svartvatnet tok vi kvelden i teltet. Solen skinte fra en skyfri himmel da vi våknet morgenen etter. Og allerede klokken åtte var vi ferdige med frokosten og klare for avgang. Med toppen av Snota i sikte startet vi turen oppover. Personlig var jeg ikke sikker på om vi kom til å klare å nå toppen, men jeg hadde bestemt meg for at vi skulle gi det en sjanse. Og det gikk mye oppover. Bare oppover. Og det ble bratt og vanskelig etter hvert. Men etter omtrent fire timer nådde vi toppen av Snota, 1669 moh. Jeg gikk litt i forveien de siste hundre meterne mot toppen, for å gjøre klart goprokamereat til dattera kom på toppen. Jeg rakk heldigvis også å legge litt godteri i varden på toppen. For datteren vår er så heldig at det alltid finnes godteri i varden på toppene hun besøker. (Lurer på hvor lenge vi må holde den tradisjonen i gang). Det var en helt fantastisk utsikt på toppen! Etter at vi fikk skrevet navnet i boken, tatt bilder, spist litt og slappet av, måtte vi ta fatt på nedturen. På vei ned møtte vi mange som var på vei opp. Og alle ville vite hvor gammel jenta vår er. Da hun sa hun var fem og et halvt år ble de fleste meget overrasket. En mann fra området sa at det måtte være norgesrekord, for han hadde aldri hørt om en femåring som hadde gått hele veien til Snota selv. (Muligens ble det satt to rekorder den dagen, både den yngste og den tyngste.) Det tok oss omtrent tre timer å komme ned til teltplassen ved Svartvatnet. Der stod teltet å ventet på oss. Og mens vi voksne pakket sammen ble det tid for litt lek både i vannet og ved siden av vannet for jenta. Dessverre var ikke turen ferdig da sekkene var pakket. Vi hadde fremdeles en lang tur igjen tilbake til bilen. Det ble en lang og slitsom tur tilbake til bilen. Det tok oss over to og en halv time tilbake til Gråsjøen og da var vi så slitne alle sammen at vi nesten var på gråten. Heldigvis gikk det raskt over, og tilbake på hytta ventet svigers med grillmat og iskald drikke. Sjelden har det smakt så godt med en kald colaboks! Vi kan se tilbake på en fantastisk opplevelse sammen med jenta oss. På turen ned til bilen fra teltplassen slet både jeg og kona med dårlig samvittighet. Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor tok vi ikke med mat til en ekstra overnatting? Heldigvis var det raskt glemt når dattera løp rundt utenfor hytta når vi kom tilbake på kvelden. Men neste gang legger vi noe ekstra mat i sekken, i tilfelle vi må ta en overnatting ekstra. På vei til Svartvatnet Vi kan skimte Snota i det fjerne Skoa til kona ved Svartvatnet... Middagen er servert Kveldsol ved Svartvatnet Velfortjent bad etter "ekstraturen" Fantastisk å våkne til slik utsikt fra teltet Klar for å starte på turen til toppen Møtte sau på veien Det ble tidvis veldig bratt Oppover og oppover Toppen i sikte! Endelig fremme Skriver navnet i boken selv Fin utsikt fra toppen Far slapper av mens dattera nyter utsikten "Se mamma, der oppe var vi!" Lang vei tilbake til Gråsjøen Svart løype.

På vei til Bodø for øl og burger etter en uke i Saltfjellet.

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

Hardangervidda - Imingfjell Jeg må innrømme jeg aldri har sett så mange Lemen som jeg har sett i år, eller så bare husker jeg dårlig. Vesende, pipende og mer sinna enn noen gang florerer dem på fjell og vidde i store mengder i år, til stor glede for Fjellvåken med sitt klare hyl og ravnen som svever som en svart skygge mot himmelen. Imingfjell, ved foten av Hardangervidda, ble valget for den tradisjonsrike turen fem glade turkamerater tar hver august. Håpet om store naturopplevelser og å finne den helt spesielle følelsen som vidda gir, ulmet spent i et bankende friluftshjerte. Med lettere sekk enn noen gang tutet vi oppover forbi Kongsberg etter en matbit på Hvittingfoss, men skyene lå faretruende og ventet på oss jo nærmere vi kom Rødberg i Uvdal. Værmeldinga hadde meldt litt av hvert, og det skulle bli mildt sagt litt av hvert - veldig ofte. Vi hadde holdt av en liten bu med senger og peis på Imingfjell i tilfelle været skulle være helt imot oss, og det var ikke så dumt. Når vi kom frem på ettermiddagen, bøttet det ned og det fristet lite å rigge opp telt og utstyr. Vi innlosjerte oss i den lille bua og la en kubbe i peisen. Vi hygget oss til varmen fra ilden mens regnværet pissa ned ute, med håpet at det skulle lette til morgendagen. Dagen etter våknet jeg lyttende etter regn fra soveplassen, hørte ingenting og stakk snuta ut av døra og så at skylaget hadde sprukket opp med innslag av blå flekker. Konge, ut på tur! Vi spiste en kjapp frokost, pakket sekkene og tok en kikk på kartet. Damtjønn ble destinasjonen som var nærmeste vann oppe på fjellet, vi håpet på fin Ørret som vi kunne lure med fluene eller marken. Vi tok den raskeste veien, men også den absolutt bratteste veien. Med noen kilo i sekken så kjente vi motbakken opp skaret i fjellsiden til Ræpeholberget i låra og pusten, det var godt å ta seg en pause med en halv istepose i flaska på toppen. Selv om sola hadde tittet frem den siste timen, så kom det ikke så etterlengtede regnet og plasket ned igjen. På med vanntett bekledning. Det blåste greit på toppen og fluefiskeren ante at dette ikke ble dagen med de nylagde fluene. Fremme ved Damtjønn skjønte Christian, som er vår fluebindende Ørretentusiast, at her var det kun haspelstanga som gjaldt. Sola viste sitt nærvær nok en gang når vi skulle starte dagens fiskeetappe, men noen Ørret var ikke å se eller føle ved dette vannet dessverre. Etter å ha fisket her resten av dagen, skjønte vi at vi måtte videre til neste potensielle vann - Buvatn ble utvalgt for morgendagens ørretjakt. Her var det kun tjuvfiskekortet som gjaldt siden det var kun fiskekort for Sønstevatn og Damtjønn som var å oppdrive. Men vi var ingen trussel mot ørretbestanden her heller, for det var like dødt som Damtjønn. Og været ble som fryktet med masse regn, men noen solgløtt til tider. Opp langs Flåtåe På vei mot Buvatn Et par kast i et lite navnløst vann uten fangst Fremme ved begynnelsen Buvatn i nok en gang solskinn Etter en dag med resultatløst fiske, bestemte tre av oss for å ta den høyeste toppen på Imingfjell, ved navn Synhovd. Og de to andre valgte å prøve fluene sine i Uvdalselva. Siden utsikt gir innsikt, så valgte jeg toppturen. Vi startet ved bunnen av veien som går langs Sønstevatn og tok stien som tar oss rett opp mot første pausestopp, en navnløs topp på 1395 moh med flott utsikt utover Sønstevatn, Hardangervidda og Hardangerjøkulen i det fjerne. Regnet bøttet ned som vanlig, men nå hadde vi blitt så vant til det våte været at vi ikke tenkte noe over det egentlig. Vinden var i det minste helt rolig og var nesten litt koselig å vandre oppover med hodet under hetten mens regndråpene rant ned langst membranjakken og buksa. Litt småbratt på slutten til 1395 èrn og blå himmel åpenbarte seg mot toppen av kneika, perfekt timing med litt opphold Hunden Atlas var med på denne turen til Synhovd og han snuste frem ethvert stakkars Lemen som måtte ligge gjemt i hans vei. Hylende pip og fremstøtende trusselhopp med kvasse tenner som bet Atlas i snute og tunge hjalp ikke mot den sikre død, han gravde dem frem og ga seg ikke før de lå livløse i hans munn. Måtte flere ganger hale og dra han videre fra noen få som han ikke hadde sjans på å grave frem fra sine små huler under steiner og røtter. Hele 22 Lemen måtte bøte med livet. Han har aldri møtt et Lemen før, og fikk virkelig sansen for smågnagerjakt - rovfuglgjengen fikk garantert et ferdig servert måltid etter vår ferd. En liten mat og drikkepause i den deilig sola var vel unt for både mennesker og hund Den ultimate high five poseringen med Hardangerjøkulen i det fjerne Videre mot Synhovd var en nydelig tur i sola i et fantastisk fint viddelandskap, vi koste oss med vandring på et mykt og behaglig underlag med innslag av småvann som Atlas kunne boltre seg i. Livet er bare herlig på slike turer og en lykkefølelse brer seg i kroppen mens sinnet hviler på en panorama utsikt så langt øye kan se. Blå godbiter var det masse av på veien, og noen store sopper som villig poserte i solstrålene. Vi nærmer oss målet for dagen Så etter en stund så sto vi på toppen av Imingfjell, herlig utsikt på Synhovd til alle kanter. Uværet lå og brygget på nytt i horisonten og skapte en mystisk stemning, på vei tilbake er det bare å kle på seg igjen. Været skiftet flere ganger med regn og sol og regn og sol, aldri sett maken til skiftende vær. Men det skapte noen magiske øyeblikk slik som denne regnbuen På vei ned fra fjellet igjen lekte vi oss langs bekken og i de små fossefallene, tok en oss en siste pause i lyden av fossende vann. En flott tur i flott terreng, virkelig en for minneboka med det skiftende været som aldri kunne bestemme seg. Så oppsummert var det mengder med regnvær hver dag, noe som gjorde at vi brukte bua vår alle dagene. Ganske så annerledes til andre turer hvor det brukes telt eller lavvo, men når vi først hadde et sted å fyre i peisen og tørke klær og utstyr så var valget enkelt. Greit med en skur, men regn hver dag blir trøttende i lengden. Fisk ble det lite av oppe på fjellet, men i Sønstevann leide vi båt et par ganger på kveldene og fikk 14 Ørret i størrelsen 150-300 gram - så ingen å skryte av for å si det sånn Men de var knallrøde i kjøttet! De enorme mengdene av Lemen var også litt artig, har sett mye Lemen før men dette tar kaka. Så en annerledes men veldig hyggelig tur med august gjengen som er alltid i godt humør og klare for eventyr. Takk for denne gang, ses igjen

Heisann alle fjell og friluftsfolk der ute! Jeg har nettopp snekret sammen en film fra en ukes vandring i Finnskogen. Sakser som vanlig rett ut fra youtube: "Bli med på en tur til den grenseløse Finnskogen, skogen som tar deg med til en annen tid. Her bosatte finner seg på 1500 og 1600 tallet på grunn av uro og kriger under svenskekongen. På Finnskogen fikk de gratis mark mot at de ryddet den selv. Mange av de gamle bostedene og torpene står fortsatt igjen, mens mye er tatt tilbake igjen av naturen og bare restene kan skimtes. Våren 2013 begynte jeg på leden som strekker seg fra Morokulien i Sør til Søre-Osen i Nord. Jeg avsluttet på Fall på svensk side og våren 2014 startet jeg på det som skulle bli en ukes vandring mot enden av leden." Håper dere tar dere tid til å se filmen og kom gjerne med tilbakemeldinger. Sånt er morro! Vennlig hilsen Magnus Rismyhr

Ditto!

Smådalshøe 1890. Der så det sånn ut, Sommeren er på hell.

Jeg har en fantastisk boxergutt på 5 år Nitro er veldig glad i lange turer, agility og spor Jeg valgte boxer fordi jeg synes de er utrolig morsomme og de har så stor personlighet, en klovn som er snill med alt og alle. Så er de også store og robuste nok til å kunne brukes til både trening og tur

Topp! Dette er pirk, men kan du også fjerne "Egnede" slik at headen blir "Teltplasser ved vann og utsiktspunkter i Nordmarka"? Grunnen er fordi da blir hele headen synlig på forsiden under "De siste diskuterte emnene". Takk! Ok, det ble en spontantur på tirsdag hvor jeg planlagte kvelden før hvor jeg skulle dra. Kjøpte Osprey Exos 48-sekken dagen i forveien, og den måtte selvsagt testes ut! Fikk plass til alt jeg trengte unntatt leirsko, men hadde jeg droppet en genser og litt annet smårusk (som på turen ikke ble brukt) ville skoene fått plass. Kunne selvsagt festet de utenpå sekken, men liker ikke at ting henger og dingler mens jeg går, så det droppet jeg. Vekten på sekken stoppet på snaue 10 kg (uten vann). Jeg kjøpte togbillett til Stryken på Oslo S, men da konduktøren på toget sjekket billetten, spurte han tørt: – Du vet at dette toget ikke stopper på Stryken før 3. november? Det visste jeg ikke selv om det sto på billetten. Så da ble valget enten å gå av på Hakadal eller Harestua. Jeg valgte Harestua for å ikke forkludre ruta for mye, så det ble en fem km ekstra spasertur med sol i ansiktet sørover på den lite trafikkerte veien langs Harestuvannet. Togbilletten med Harestuvannet i bakgrunnen. Første overnattingssted hadde jeg planlagt å være på Skinnskattberget, men først måtte jeg sjekke ut om det var en egnet teltplass på Musevika ved Store Skillingen. Det var det, men jeg vil tro plassen nok mere er benyttet som en rasteplass enn overnattingssted. Uansett, kjekt å vite at det er god plass til å sette opp flere telt der. Det var godt å få blåsti under føttene etter seks km med trasking på asfalt og grusvei. Ruta var fin og variert, men et par steder var blåmerkingen litt utydelig, spesielt der trær hadde falt overende og sperret utsikten til neste blåmerke. Bregner som omkranset stien var det ikke mangelvare på heller. Handkleputthytta. Like ved Mantjern møtte jeg et fransk par som hadde tatt toget før meg og gått av på Harestua. Vi hadde trolig fulgt nøyaktig samme rute, men jeg hadde altså hentet inn forspranget deres. Jeg tror de må ha gått enten sakte og/eller eller tatt lange pauser, for jeg går ikke spesielt fort. Jeg var litt overrasket over at de valgte Nordmarka når de først var på ferie her. Kanskje de ble skremt av de høye prisene og rømte til skogs? De virket litt usikre på hvor de skulle sette opp vinylboligen, så jeg anbefalte Mantjern som overnattingssted, men da jeg ruslet bort dit og de etterhvert kom etter, valgte de å gå forbi. Kanskje jeg skremte de bort også? Mantjern. Jeg kunne konstatere at stort det eneste som var forandret ved teltplassen ved Mantjern var benken som var flyttet nærmere bålplassen. Og den sure lukta som var der for noen år siden var heldigvis borte. Jeg spiste en sen lunsj, fylte opp vannflaskene og satte kursen opp mot Skinnskattberget. Masse blåbær i marka nå, men nå er det ikke lenge til de råtner. På vei opp til Skinnskattberget kom jeg over denne utsikten like før toppunktet, men dessverre uegnet teltplass. Fant en mere egnet plass noen meter øst for stien, men utsikten var så som så. Med andre ord var ikke Skinnskattberget noen højdare å telte på, men jeg hadde heldigvis noe langt bedre i vente dagen etter... Skinnskattberget. Skinnskattberget. Første etappe fra Harestua til Skinnskattberget ble 14.6 km fordelt 5 timer og 18 minutter. Ruta kan ses her: http://runkeeper.com/user/stianoslo/activity/418585616 Jeg kan ikke påstå at det ble kvalitetssøvn på knausen, men sola rakk heldigvis å tørke opp teltet før jeg pakket det ned og kom meg avgårde ved halv-ett-tiden. Planen var å følge blåstien til Sandungskollen – en kolle bl.a. Lars Monsen og Marius Nergård Pettersen er begeistrede for. Jeg hadde med andre store forhåpninger om dette utsiktspunktet. Underveis var det på sin plass med en selfie på den ene brua over Haklokalven. Mørke skyer betød at snart var det lurt med en lunsjpause. Ved rasteplassen ved sørenden av Store Sandungen rakk jeg akkurat å spise en Japp før himmelen åpnet seg. Jeg søkte ly under et stort tre. Været bedret seg imidlertid ganske fort, og jeg var ved godt mot på den 3,5 km lange blåstien langs Store Sandungen. En helt grei sti, men til tider mørkt og dyster. Flere råtne/nedsagde trær sperret utsikten, men blåmerkingen var heldigvis veldig bra. Blåstien langs Store Sandungen. Blåstien langs Store Sandungen. Beina var møre, og litt sløv og sulten fylte jeg vann på flaskene mellom Vesle og Store Sandungen før jeg begynte oppstigningen mot Sandungskollen. Store Sandungen. Stien begynte svært lovende (som de ofte gjør), bred og lettgått, men den ble etterhvert verre og verre. Jeg orket ikke ta så mange bilder (les: ingen) av de verste partiene, men etter at stien delte seg ble det mye klatring over trær, bløte myrer og generelt utrivelig terreng. Lettgått sti til å begynne med. Sandungskollen består av mange småtopper, og på de første toppene var utsikten ok, men ikke noe å skrive hjem om. Jeg ble derfor usikker på om blåstien ville føre meg til den storslagne utsikten som Monsen og Pettersen skrøt av. Det begynte å bli mørkt, så jeg hadde ikke allverdens tid til å lete. Men idet jeg begynte å tvile mest dukket en storslagen panoramautsikt opp! Jeg var ikke i tvil om at dette var kollen over alle koller, iallefall her på Sandungskollen. Ikke bare var utsikten formidabel med stupbratte klipper med så og si ingen trær som blokkerte utsikten, men jeg kunne i tillegg telle minst fire egnede teltplasser. Det eneste som skjemte utsikten var det halvråtne busktreet på hyllen hvor jeg satte opp teltet. Det kunne sikkert med fordel vært sagd ned. Sandungskollen by night. Selv med en nærmest perfekt teltplass med panoramautsikt sov jeg dårlig igjen. Endel av årsaken er at liggeunderlaget er for smalt, så den er nå lagt ut for salg på finn.no. God søvn er viktig når man skal gå lenge og være skjerpet, så jeg skal kjøpe et bredere oppblåsbart underlag. Så får det heller ta større plass i sekken – den blir med uansett! Sandungskollen by morning. Andre etappe fra Skinnskattberget til Sandungskollen ble 11.81 km fordelt på nesten seks timer. Ruta kan ses her: http://runkeeper.com/user/stianoslo/activity/418585657 Nedstigningen via Kikuttoppen, ned til Vestre Fyllingen, opp til Middagskollen og ned til Sørkedalen skole brukte jeg litt over 4.5 timer på fordelt på 13.4 km. Ruta kan ses her: http://runkeeper.com/user/stianoslo/activity/418585685 Telenors 20 meter høye, utskjelte mobilmast. Nedstigningen fra Kikuttoppen mot Fyllingen. Man kan ikke klage på merkingen på blåstien underveis mot Middagskollen. Middagskollen med døde hogstrær var dessverre et trist syn. Med gnagsår på hælen, mørbankede bein og sløvt sinn var det godt å bite tennene i en vaffel og kvikne til med kaffe på Sørkedalen kafé mens jeg ventet på bussen til Røa. Men jeg har allerede begynt å tenke på neste tur

Min mening: Ja, til rovdyr i utmark. Nei, til rovdyr på innmark. Rovdyr som tar husdyr på innmark bør jaktes/skytes (på innmark, ikke 2 uker senere langt til fjells). Da opprettholder man redselen disse dyrene skal ha for oss mennesker og våre boplasser.

Egentlig en helt meningsløs diskusjon dette har utartet seg til. Dette Shangri-La og Ringstind er to helt forskjellige telt. Tråden handlet i utgangspunktet om Ringstinds egenskaper i dårlig vær, og burde egentlig ryddes deretter.

Gaupe som prøver seg på en okse? Virker helt usannsynlig. Dette må være "one in a million" - anbefaler at du holder fast ved ditt tidligere syn på rovdyr i norsk natur.

Har brukt Superlight utgaven på et par turer i sommer, og jeg er veldig fornøyd. Var en 4 dagers tur på Hardangervidda, og det ser ut til å tåle godt med både regn og vind. Kurant plass til 2 er det også. Vi hadde med 2 hunder, og fikk hver vår sekk og hver vår hund utenfor innerteltet. Anbefales

Jupp, har vært på Sandungskollen (videre over Askekollen og Kikut og ned bratteste sti) flere ganger. Sist på lettvektsturen. Har også tatt turen opp fra Kikutstua via den bratte stien og videre til Sandungen med tung sekk. Det er slitsomt men vel verdt det når man kommer opp og får utsynet over marka.

Lansky knivslipersett . 450.- Beste investering jeg noen gang har gjort. Har aldri hatt skarpere kniver.

Ny oppfølger i dag: http://www.vigga.no/2014/08/oydela-molmsho-skiltet/

REJOHN er en ekte 68'er. Gikk selv i knebukser på den tiden. Første tog i 72 mot Vietnamkrigen.

Jeg har også Breheim, men jeg tror ikke det er den samme som Fauske spør etter. Han skriver at han vurderer 3-lags buksen. Den du skriver om er vel den med lommer på lårene osv. Såvidt jeg kan se på bergans.no så er dette snakk om en helt annen bukse, bare med samme navn:) Selv er jeg også veldig fornøyd med min Breheimen, altså den med mesh og utlufting ved lårene. Jeg opplever det samme at den ikke kan brukes når det er varmt, da må jeg i tilfelle ha noe under.

Så hvis vi skyter en gaupe som jakter på innmark blir den så redd at den ikke går mer i innmark, men holder seg til utmark?

Det er jo reine hippietida dette. Vet ikke hvor det er, men får sjekke det opp.

Jeg misliker sterkt på at noen plutselig dukker opp over horisonten og skal kline teltet sitt innpå mitt. Såfremst det ikke tilfeldigvis skulle være tvillingene Thybo som dukker opp, så pakker jeg ned og stikker asap. Når jeg er i fjellet, så er jeg der for å være alene og kun ha naturen og elementene rundt meg. Så enkelt er det med den saken.

Fant en voksen rein (simle) som var tatt av rovdyr i Femundsmarka for noen år siden. Snakket med fjellopsynet og ga de koordinatene og de kunne senere bekrefte at det var gaupe. De fortalte om en gaupe som på en og samme natt hadde tatt fem rein. Har fått mer respekt og er imponert over den katta etter det. Han som gikk løs på oksen må ha hatte høy grad av selvtillit og liten selvinnsikt.

Min mening er at enten legger man seg så nære at man snakker sammen, og da spør man selvfølgelig først, eller så forsøker man å ligge et sted hvor man ikke ser hverandre, eller i hvert fall ikke hører hverandre. Jeg går ofte alene og det er kun på grunn av at jeg liker å være alene. Vil jeg være sosial så er det både hytter i fjellet og puber i byen.

Veien opp til Låmivatnet er helt grei, men den krever sin bil, hvertfall med tanke på oppakking. Vi hadde to biler som kokte på tur oppover, men det er fullt mulig. Kan også være litt ubehagelig å kjøre hvis det regner eller har regnet. Vi padlet fra Låmi til Tjegelvas og Örnvik, en tur som anbefales!

100 m er ALTFOR nære. Hadde blitt kraftig provosert dersom nokon hadde slege opp telt så nære inne på fjellet. Utanfor lydavstand eller synsvidde er ok, intimavstand er regulert av tilgang på areal.

Gikk Midtre Gjevilvasskam sammen med brodern i går. Ganske heftig tur som anbefales til de som liker det litt luftig!

En kompis av meg har dette teltet og selv i vind langt under storm så det ikke ut til å trives særlig bra. Mitt Fjellheimen superlight stod mye bedre enn ringstind teltet (ikke superlight versjonen) i den samme vinden selv om jeg hadde slått det opp med langsida mot vinden. Har det gamle stetind også og synes dette står mye mer stabilt enn ringstind.

Jeg gikk opp Bukkelægret i fjor, men uten hund. Ville ikke tenkt meg om to ganger med å ta med min dalmatiner ihvertfall - det var noen bratte partier, men ikke skikkelig klatring. Det er i tillegg lyng og slikt å gå i noe som gjør det mye lettere for hunder å bevege seg, og risikoen for såre poter er mye mindre. Hunder er ganske spretne, og dersom du har den i en litt lang line så gjør det det lettere for de å velge rute opp selv. Legger ved en illustrasjon hvor min ihvertfall kom seg fint opp uten hjelp.

Jeg er absolutt ikke opptatt av å fore med dyr Hundemat. Jeg er opptatt av at hunden(e) skal få det de trenger. Frysetørket vom har lang levetid. Og er næringsrikt. Derfor jeg synes det er ett bra produkt. I tillegg veier det lite. På tur er jo også fisk en god kilde til næring. Og fanget med stanga er den jo gratis.

Har en 10mnd gammel engelsksetter tispe (Sprintius maximus). Herli og gla hund selv om hun kan være noe tett i øra til tider:) Her med verdens snilleste barnevakt, min mors boxer: Tarzan nr3..

Har jo boxer selvfølgelig! Han heter Bajas og er med overalt! Selv om han har kort pels, er han gladelig med ut, selv i flere minusgrader i bodøvinden. Må bare passe på å stappe han ned i jervenduken eller den fora hvileposen så fort det er pause