Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

Jeg misliker sterkt på at noen plutselig dukker opp over horisonten og skal kline teltet sitt innpå mitt. Såfremst det ikke tilfeldigvis skulle være tvillingene Thybo som dukker opp, så pakker jeg ned og stikker asap. Når jeg er i fjellet, så er jeg der for å være alene og kun ha naturen og elementene rundt meg. Så enkelt er det med den saken.

Pustande membraner fungerer både i laboratorium og i friluft. Eg erfarer sjølv at sekken vert fuktig mot ryggen, og det skjer ikkje dersom jakka er diffusjonstett. Og all mi erfaring seier at eg vert raskare og fuktigare med tett regnjakke enn pustande membranjakke, sjølv med alle glidelåsane att. Men pustande membran, og vindtette stoff generelt, pustar ikkje nok til å unngå kondens når aktivitetsnivået er for stort. Heller ikkje vindtett bomull er noko mirakelstoff i denne samanhengen, sjølv om bomull pustar betre enn membranane. Lange, bratte motbakkar ein kald haustmorgon er nok til at ulltrøya mi vert fuktig sjølv om eg ikkje har jakke på meg, men det er ikkje fordi Miloen har tetta porene. Glidelåsane er til for å brukast, og dette gjer at dei fleste membranjakker fungerer minst like godt som mange vindtette bommulsjakker som ikkje er like godt utstyrt med luftemoglegheiter. Når det gjeld vasking, har eg alltid brukt vanleg vaskemiddel for farga tøy, og tørking på snor ettersom det ikkje finnst tørketrommel i huset mitt.

Hele vår økonomi er basert på at vi ikke bare skal bruke ting, men forbruke en masse ting. Hvis ting hadde blitt laget for å vare så ville snart markedet blitt mettet og omsetningen ville stoppet opp. Dette siden verdens befolkningsvekst nå er flatet kraftig ut. (Gjennomsnitt antall barn i verden ligger faktisk under 2.5) http://www.fn.no/Tema/Befolkning/Verdens-befolkning Jeg lever etter prinsippet om at det dyreste ikke alltid er det beste, men det billigste er alltid dårligst.

Min mening: Ja, til rovdyr i utmark. Nei, til rovdyr på innmark. Rovdyr som tar husdyr på innmark bør jaktes/skytes (på innmark, ikke 2 uker senere langt til fjells). Da opprettholder man redselen disse dyrene skal ha for oss mennesker og våre boplasser.

Min mening er at enten legger man seg så nære at man snakker sammen, og da spør man selvfølgelig først, eller så forsøker man å ligge et sted hvor man ikke ser hverandre, eller i hvert fall ikke hører hverandre. Jeg går ofte alene og det er kun på grunn av at jeg liker å være alene. Vil jeg være sosial så er det både hytter i fjellet og puber i byen.

Har vært på en liten "topptur" til Skavleheia. Tekst med bilder finner du her: http://uteligger.com/wordpress/?p=1972 Skavleheia ligger i Froland kommune, rett ovenfor Uvatn. Med sin relativt beskjedne høyde på 224 m.o.h., gir et besøk ytterst på kanten allikevel et godt sug i magen. På folkemunne går den for å være Frolands svar på Besseggen. Vi parkerte bilen ca 300 meter forbi avkjørselen til Kverve (retning Evje), på venstre side av veien. Der er den en liten «lomme» med plass til en del biler. Turen starter med en bratt stigning i 300 meter før det flater godt ut og man svinger av mot venstre. Der vil du se mobilmasten på toppen av Skavleheia. Det kan lønne seg å gå litt lenger «innover» før man tar rett kurs for masten. Da slipper du å klatre ned i dalen og opp igjen. På toppen får du god utsikt over Froland og herlig skue over Uvatn. Absolutt verdt turen på 90 minutter tur/retur.

Og hvorfor har ikke den tyske importøren lov til å selge i norge? Det er bare tull det du sier!jeg har handlet endel ekstra utstyr fra de og det har gått helt fint!ja prisen er høyere på siden deres, men når du oppgir Norge i kassen , så trekker de fra 19% moms!

Problemet med å kjøpe simpelt billig øl er at produsenten da tror at vi liker ølet deres og de vil da fortsette å produsere dette sølevannet. Nei, kjøp skikkelig godt øl, drikk det, nyt det og lag brenner av boksen. Da blir nok alle fornøyd.

Dette har vi diskutert mye her på forumet tidligere og jeg hevder fremdeles at uansett hvor dyrt GTX plagget ditt er så oppheves ikke de fysiske lovene. Fuktighet / damp kondenserer alltid på en kald flate uansett om denne er perforert eller ikke. Du får til og med kondens på en tesil hvis du puster på den i kaldt vær. Den fuktigheten du produserer på innsiden av jakken vil aldri kunne bli transportert ut gjennom de små porene i GTX stoffet hvis det er kaldt på utsiden. Hvis du har ull eller fleece under så vil sannsynligvis ytterstoffet / membranen på jakken ha tilnærmet samme temperatur som luften på utsiden. Det trenger ikke være minusgrader, bare vanlig kaldt og fuktig vestlandsvær så får du kondens uansett. Jeg har en av de dyreste GTX jakkene på markedet. En Arcteryx theta sv. En god motbakke og en passe frisk høstdag så har du kondens nok til en kopp kaffe på innsiden. Jeg kontaktet Arcteryx og spurte om dette og de anbefalte å bruke jakkens luftemuligheter for å unngå dette. Goretex virker sikkert i teorien, og kanskje også inne på et laboratorium, men ikke ute i vestlandsk friluft. Hvis vaskemiddel tetter porene i Goretexen hva gjør da impregneringen?

Lørdag 16. aug til søndag tok jeg en tur til Nordre Krokvannet i Østmarka i Oslo, nøyaktig posisjon her: https://www.google.no/maps/place/59%C2%B050'54.4%22N+11%C2%B001'07.6%22E/@59.8484516,11.018784,15z/data=!3m1!4b1!4m2!3m1!1s0x0:0x0?hl=en Jeg starta turen med en vaffel og kaffe på Losby besøksgård, flott plass. Det går an å leie kano der, noe jeg vurderer å gjøre i fremtiden. Like før jeg ankom tordnet det heftig bortpå himmelen, så jeg fant ut at det kunne være lurt å komme i ly så fort som mulig. Jeg fikk surra opp tarpen/presenningen i siste øyeblikk før det fossa ned fra himmelen. I ly av regnet var det en særdeles stemningsfull pause: Så litt om lokasjonen: - Tok ca 1,5t å gå hit tipper jeg (så aldri på klokka dog), mest grusvei, noe blåmerka sti til slutt - Stor teltplass, det var god plass til mitt Helsport Superlight 3 camp, og det var fortsatt plass til overs. - Praktisk med teltplass veldig nært vannet. - Av andre folk så jeg et par kanoer som passerte øya jeg var på vei mot Røyrivannet, og en annen overnatter et annet sted på vannet (så bare bålet om natta). På søndagen så jeg noen som besøkte halvøya rett nordøst for meg. Så litt egne erfaringer og lærdommer: - Må skaffe meg ny ryggsekk (har nå Bergans Telemark 80L (tror jeg) nå), får alltid vondt i ryggen øverst, selv med bare 16-17kg slik som denne turen. Glemmer det alltid mellom hver tur, men er uaktuelt å bruke denne på turer som er lengre enn en til-to dager. - Forøvrig, hvor store sekker bruker dere folkens? 80L er et minimum synes jeg, jeg klarer bestandig å pakke sekken helt full. Det eneste unødvendige jeg har med meg er presenningen fra Clas Ohlson, 3x4 (evt 2x3) meter tror jeg, og førstehjelp (bandasjer, plaster, etc) på størrelse med en liten toalettmappe. Ja og i tillegg pakka jeg ned turbuksa og jakka fordi det var varmt nok å gå uten (men de måtte jeg ha på kvelden). Med ny sekk har jeg lyst på i alle fall 90-100L. - Kan klare meg uten presenningen, bare å kle på meg og finne meg et tre dersom det ikke regner altfor voldsomt. Men det er mye mer kos å ha den - Prøv å test ut telys-i-sko som tørketeknikk over natta. Gikk over litt halvdypt vann som gikk over skoa for å komme meg på øya (men det finnes tørrere veier!), og fjellskoen ble aldri tørr igjen. På veien hjem tok jeg et halvhøyt steg for å komme meg opp på en liten hylle, og med ett stirra jeg øye-til-øye med denne karen: Jeg har aldri sett en huggorm før (ikke så vanlig i Nord-Norge der jeg er fra tipper jeg), så jeg gikk i full Japansk-turist-modus og dokumenterte i vei. Etter å ha gått videre kom jeg plutselig på at jeg hadde vaset rundt natta før uten å overhode tenke på at det var slike krypdyr i lyngen rundt meg. Glad jeg har høye fjellsko! Og like etter, i ei myr, ser jeg enda en huggorm! Denne gangen svart, men mindre villig til å bli tatt bilde av. Så til slutt litt erfaringer med to nyinnkjøpte ting: Helsport Superlight 3 camp: + Teltet er vel akkurat stort nok til 3 personer, noe som er flott om jeg vil ha med meg folk. Samtidig veier det kun 2kg og har passe lite volum, med andre ord flott til soloturer som denne. + Enkelt å sette opp, har satt opp et annet Helsport-telt før, og klarte dermed å sette opp dette helt fint uten bruksanvisning (stor applaus til meg) - Det regna en del på turen, mest på søndagen, i korte, men kraftige regnskurer. Jeg ligger i innerteltet, og skal strekke meg ut i ytterteltet for å finne fram noe, og hva merker jeg? Jo, det regner ørsmå dråper igjennom hele taket på ytterteltet! Fram med en plastpose for å dekke over fjellskoa som står og "tørker". Jeg tror det kanskje skyldes noe jeg leste om i bruksanvisningen/reparasjonsinstruksjonene dagen før, om at det er tråder inni teltduken som utvider seg første gang de kommer i kontakt med vann. Med andre ord vil dette neppe skje på nytt. Håper jeg. Det var tørt inni innerteltet, så det var på ingen måte noen katastrofe. - Innterteltet åpnes ved hjelp av to glidelåser, en nede, og en oppe. På mitt forrige Helsport-telt var det to glidelåser oppe, og dette likte jeg litt bedre, fordi jeg føler at jeg har mer kontroll ventilasjon, og, litt flauere, på hvor lett insekter kan snike seg inn. - Ventilasjonen på den siden av teltet uten inngang, henger ned i innerteltet, og det var ingen måte å krølle det opp og/eller feste det på noe vis, slik som i mitt forrige Helsport telt. Dermed ble ventilasjons-teltduken hengende ned midt i teltet, akkurat der jeg lå og leste. Ikke noe verdensproblem akkurat, og går sikkert an å ordne på et vise, men jeg nevner nå alt. Bilde på akkurat dette: Trangia 25-4UL stormkjøkken med gassbrenner: - Brukte det til kaffe, koke vann, og steike bacon, og dette funka det super til. - Liker at apparatet står støtt (en av grunnene for at jeg kjøpte det), og - at jeg slipper å vase med utbrettbar vindskjerm slik som på mitt forrige apparat.

Her er oppskrift på hvordan lage rødspritbrenner av en ølboks. Har ikke testet om det funker Får visst ikke til å lime inn bilder/video i dag.. Videoen finner du på bloggen http://tomsbiketrip.com/how-to-turn-a-beer-can-into-the-only-camping-stove-youll-ever-need-video/

En hyggelig tur til Blåfjellenden. Det passer på mange måter godt å ta en tur til Blåfjellenden, rett før en «syden»tur. Det passer selvsagt ekstra godt å avslutte siste dagen på jobb før ferien – en torsdag – tidlig, og ta ut på tur. Det gir en fin start på ferien. Rett på tur fra jobb, og så ferie en stund. Spesielt om ferien skal gå til «syden» passer det for meg å legge inn en overnatting på Blåfjellenden. Nattesøvnen blir ikke alltid like god på hyttene, og da sover jeg i hvert fall natten før jeg skal opp å vekke fuglene. Før reise til Sola Flyplass. Og jeg må jo opp på hytta. Ingen uke i sesongen uten et besøk på Blåfjellenden. Jeg har ofte spurt meg selv hva som er så spesielt med heiaturer og hvorfor til blåfjellenden så ofte. Jeg har så langt ikke funnet noe godt svar, ut over at det å gå i heia har stor verdi i seg selv. Det er utviklende på sjelen, pleier jeg å si. Det har vært vått en stund, og jeg tok med Gore-tex’en. Med 18 grader og skyet. Det hadde passet bedre med kort bukse… Og på parkeringsplassen var det regn. Som stoppet da vi var 300m lengre oppe. Og det ble bra vær innover. Vi ville ikke bli alene denne kvelden. Litt oppe i bakken så vi tre personer på vei innover, og lengre inne gikk vi forbi tre ungdom. På hytta var det kommet en ung tysk jente. Hun hadde gått samme vei som oss, men hadde startet tidlig. Hun hadde besøkt Norge og Sverige en rekke ganger sammen med foreldre, men nå var hun på tur alene. Og som med svært mange besøkende på Blåfjellenden, hun var imponert over utsikten. Og på annekset var det et ungt par – han fra England. De hadde gått opp Fidjadalen dagen før, og brukt 9-10 timer. Det hadde vært en rimelig tøff tur. På hovedhytta ble vi en god gjeng. Det ble samling rundt det runde bordet, med raddel om det meste. Middagsoppvasken ble tatt i felleskap, og vi ble kjapt en godt sammensveiset gjeng. Morgenen gikk med til frokost, oppvask og rengjøring. Vi kom av gårde noe over 10. Det ble en av de finere turene over heia. Medvind, sol i ansiktet, en behagelig sekk, og ikke minst pratetempo både opp bakkene og ned liene. Vi møtte ikke et menneske, og hadde heia for oss selv. Det er fortsatt god temperatur med over 15 grader. Og etter en varm sommer skulle egentlig all snø være vekk, men nede i dumpa det fonna var høyest i vår, ligger det en liten flekk skitten snø. Den vil forsvinne i løpet av noen dager. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

For dere med Ringstind telt så kan det opplyses om at det nå er mulig å skaffe seg DAC featherlight stenger til Ringstind 1 og 2 og alle andre versoner hos Helsport (bare send mail)..Pris fra rundt 400,-

Ekko på p2 har masse bra om alt mogleg, mykje naturfagleg.

Jepp, Falketind og Stølsnostind i bakgrunn.

Jeg har sett lignende skader på rein etter angrep av gaupe,så den kan gjøre stor skade når den prøver å henge seg på. Den gaupa som hadde selvtillit til å prøve seg på denne oksen måtte jaggu ha spist noe arti sopp i forkant

Synes også at det høres rart ut at ei gaupe skal prøve noe slikt. Gaupa dreper med strupebitt der det kveler dyret. Men noe stort er det jo som har angrepet og skamfert denne oksen. Sier ekspertisen gaupe, så kanskje?? Men hva med jerv? Eller bjørn? Høres mer sannsynlig ut.

Fant en voksen rein (simle) som var tatt av rovdyr i Femundsmarka for noen år siden. Snakket med fjellopsynet og ga de koordinatene og de kunne senere bekrefte at det var gaupe. De fortalte om en gaupe som på en og samme natt hadde tatt fem rein. Har fått mer respekt og er imponert over den katta etter det. Han som gikk løs på oksen må ha hatte høy grad av selvtillit og liten selvinnsikt.

Gaupe som prøver seg på en okse? Virker helt usannsynlig. Dette må være "one in a million" - anbefaler at du holder fast ved ditt tidligere syn på rovdyr i norsk natur.

Ja jeg tror kanskje at fjellvåk kan være ganske nære blink. Jeg reagerte på nebbet som virket litt lite til å være kongeørn og så har fjellvåken ofte en markert mørk flekk ved "albuen" på vingene. Dette kan være en ungfugl og da er ikke denne flekken så tydelig. At man ikke har så godt kjennskap til de forskjellige fuglene er ikke noe å skamme seg over. Det føyer seg bare pent inn i rekken til naturkunnskapen hos folk flest. Den oppvoksende generasjon har så godt som ingen kunnskaper verken om dyr eller fugler, men er man et friluftsmenneske så har man i hvert fall muligheten til å se disse vakre skapningene i sitt rette element og da lærer man også fort hva de heter og hva som er deres spesielle kjennetegn. En av mine nyinnflyttede naboer satt en dag og spiste frokost da jentungen på 11 år plutselig oppdaget et reinsdyr utenfor kjøkkenvinduet. Reinsdyr i byggefeltet 5 km. nord for Stavanger ville nok ha vert en sensasjon, men rådyr derimot er ganske vanlig i hagene våre, spesielt på våren når krokus og tulipaner frister med velsmakende blomster i vårknipa. Ja ja, så lærte sikker de noe den dagen.

Alltid moro å høre om folk som bruker Oslomarka! Selv bruker jeg en sekk på 50L til turer opp til 4 dager. Litt trangt, men med noe utenpå sekken går det. I bålsesongen har jeg alltid med meg førstehjelp i form av plaster og noen større bandasjer. En sikkerhet i tilfelle man er uheldig med øksa. Teltet, 1 manns telt fra Helsport, er pakket utenpå sekken. Har alltid med en tarp til skogsturer. Også pakket utenpå sekken. Prøv deg fram i forhold til størrelse. Men jeg ville ikke kuttet ut denne.

    Kva noko er verdt, er veldig personleg, og derfor finnst det så mange merker og modellar. Dei som ikkje synest dei dyre merkene og modellane er verdt det, kjøper dei billigare. Ettersom du ikkje trur Hilleberg er verdt den høge prisen, reknar eg med at du heller ikkje har Hillebergtelt. Eg meiner dei er verdt det og har derfor brukt pengane mine på Hillebergtelt. Og det er ikkje fordi eg trur dei billigare telta ikkje tåler bruken min. Det er ein heilheitsvurdering av telta der vekt, volum, form og masse små detaljar tilsaman gjer dei verdt det, for meg.

Takk for innspill:) Som nevtn er vi ikke noen fuglekjennere, så veldig bra at du korrigerer litt. Har allerede endret til bjørkefink og gås. Den fiskeørna lar jeg stå foreløbig, må forske litt mer. Ser på bilder av ulike våker og det kan være det ja. Det er hvertfall ikke meningen å fare med usannheter, så skal prøve å finne ut av det. Ørn eller Våk, det var en flott opplevelse. Anders

Fine bilder fra en sikkert helt fantastisk tur. Det begynner å bli alt for lenge siden jeg var i Pasvik og jeg kjenner hvordan det sliter i meg når jeg ser slike bilder. Jeg lengter fryktelig tilbake. P.S. Det er nok ingen gulerle du har tatt bilde av, men en bjørkefink, og så tror jeg nok at storlomen din kanskje heller er en gås. Sannsynligvis en kanadagås. Fiskeørna de er nok også litt tvilsom. Jeg ville heller mistenke at du har hilst på en ung kongeørn, men her er jeg litt usikker. Noen våker kan også lett forveksles med en ørn. Her er noen bilder av de forskjellige fuglene.

Jeg tror det stort sett er det samme hva slags vaskemiddel du bruker bare det er flytende. Pulver har en tendens til ikke å bli helt oppløst og du kan da få små partikler som sitter igjen i stoffet. Da får du samme effekt som du får fra salt sjøvann og støv fra trafikkert vei. Ellers er det naturlig at sekken blir fuktig inn mot ryggen, for da er ikke jakken mellom deg og sekken en kald flate. Sekken virker som et isolerende lag og da er membranen ofte varm nok til at den funker som den skal. Jeg har til og med sett en reklame for Goretex vadebukser hvor de påstod at stoffet pustet under vann. Utrolig! "Når noe ser ut til å være for godt til å være sant så er det som regel det".

Jag fick igår hem senaste numret av tidningen Friflyt. Fullproppad med remlam, som vanligt. Bland annat några uppslag med reklam för jackor och byxor. En hel del av det i 3-lagers Gore-Tex (som alltså är relativt billigt att producera med jämöfrt med 2 lagers eller ännu värre: Kläder med foder, som ju kräver 3 olika utskärningar). Priserna ligger typiskt på 4000-5500. Några som är lite billigare, några lite dyrare. Produktionskostanden för en 3 lagers Gore-Tex jacka i Kina är under 50 NOK. Material tillkommer, men det kostar bara några 10or, inkl dragkjedjor och sånt. Pris här: 5500 NOK. Det är någon, någonstans på vägen som tar ut väldigt, väldigt mycket vinst per såld jacka/byxa. Detta visas tydligt då det är möjligt att köpa ett set jacka + byxa i fullgod kvalitet för under tusenlappen. Givetvis får dom asiatiska barnarbetarna inte mer betalt, med jag slipper betala privatjeten till chefen på något stort amerikanskt sportklädes-bolag. Som det är med dagens priser är det billigare för Ola Nordman att ta ledigt från jobbet i 2 dagar och sy en egen jacka. Det är ungefär så lång tid det tar för en som inte är van och inte har maskin som skär ut tygstyckena. Men uppenbart har folk väldigt gott om pengar som köper dessa produkter, till dessa priser. Jag skulle kunna göra det, om jag ville. Men priset och vad man får för pengarna hänger inte i hop. I alla fall inte för mig som inte är intresserad av att betala några 1000-lappar extra för att få ett visst märke påtryckt på plagget. När det gäller hillebergtälten så är det inte bara att dom är tillverkade i Estland som drar upp priset, utan kvaliteten håller helt enkelt en annan, högre nivå. Hilleberg har dessutom egen duk, så det drar nog upp priset lite det också. Även om duken inte är den stora kostanden på ett tält. Men det blir ju inte billigare när man skall ha special.

Du har nok tima sydenferien godt. Var i Stavanger i går og været var ikke det store og sommeren langt unna

Bare en liten kommentar til dette. Når det gjelder Hilleberg så produseres/sys teltene deres i Estland. Mine Hillebergtelt har endog sydd inn en liten lapp med fullt navn på den som har sydd inner- og ytterteltet.

REs skrev: Jeg lever etter prinsippet om at det dyreste ikke alltid er det beste, men det billigste er alltid dårligst. Enig- Det på nederste hylle er som regel skrap. Man må være uhyrlig forsiktig med det, eller helst ikke bruke det om skal det vare i noen år...

Takker for tilbudet, Jeg kommer til å bli rik på panten. På den andre siden har jeg visst laget en riktig avsporing, og det fortjener vel ikke tråstarter

Det er ikke den Fjørå-buksa jeg bruker som turbukse, men den tykkere Flex1 varianten. (Den du snakker om er supertynn, som papir, og virker ikke robust. Det er vel mer ei overtrekksbukse man tar på seg midlertidig når regnet siler ned). Den tykke Fjørå er en helt annen stoffkvalitet, men den er ikke vanntett - lett vannavvisende er vel en bra beskrivelse. Til gjengjeld er den myk og fleksibel, puster bra og har god ventilasjon. Men jeg tror ikke den er like robust og slitesterk som f.eks. Svalbard-buksa. Men Fjørå er mer behagelig å gå med.

Veien opp til Låmivatnet er helt grei, men den krever sin bil, hvertfall med tanke på oppakking. Vi hadde to biler som kokte på tur oppover, men det er fullt mulig. Kan også være litt ubehagelig å kjøre hvis det regner eller har regnet. Vi padlet fra Låmi til Tjegelvas og Örnvik, en tur som anbefales!

Hehe, joda, ser den. Når det gjelder footprintet har jeg ikke fått prøvd det enda så det kan hende det bare er noe dritt, men jeg kan se for meg at man i vind kanskje prøver å blåse opp underlaget først og bruke det som vekt for å få ut footprintet.

Det går bra hvis du kjøper noe simpelt billig øl som best kan beskrives som skvip Dog kan det tenkes at kvaliteten på innholdet kan være med på å påvirke ytelsen til brenneren....

Tomahawk, grønn eller medium brun farge. (2 manns kano tilhører hawk som er ditt kallenavn=tomahawk)

Et av de få produktene jeg absolutt vil anbefale. Også til vinterbruk. Lett og varm.

Veldreid Skrævadottir! Skulle ellers likt å se bilde av den før jeg kommer med fargeforslag, men fargevalg avhenger uansett av om du vil ha noe som synes skikkelig i terrenget, eller om du vil være mer blyg.

Fin turrapport! Kjente meg igjen i det med høye fjellsko og huggorm. Jeg slapper mye mer av når jeg har på de høye skoene, men har ikke sett huggorm på 10-12 år da

Jeg har brukt gore-tex plagg i 25 år og har aldri merket noen forskjell på pusteevnen til stoffet enten jeg har vasket med omo,milo eller annet. Når det er sagt så har jeg bestandig hatt følelsen av at mine skallplagg ikke puster gjennom andre "porer"enn ventilasjonsåpningene plaggene har:).

Hei igjen Stian. Det er som du sier ikke mange teltplasser ved Store Oppkuven, i alle fall ikke rett ved vannet. Men det er en ok en på sørsiden. Dersom du sjekker kart vil du se det er en vik inn på sørsiden. Rett til høyre for den, om du står vendt mot vannet er det en bitteliten bukt med en myrflate (ikke veldig våt dersom det ikke har bøttet ned i dagevis) og en knaus. På den lille myrflaten har jeg slått leir noen ganger.

Fin turrapport. Min mann og jeg har begge to store Hagløfs pakkerammesekker på 80-100 liter som vi bruker når vi skal på en 7-9 dagers tur inklusiv fiskeutstyr. Da er det veldig fint å ha god plass, også til all mat. Sekkene veier en 3-4 kg i egenvekt. Vi har derfor også kjøpt noen rimelige lette sekker som rommer ca 65 liter. Det holder for en kort telttur. Du har noe utstyr som tar en del plass. Jeg tenker på Trangia settet og et 3-mannstelt på en tur alene. Stor tarp. Da trenger du gjerne en stor sekk. Mat for flere dager tar også mye plass. Den gangen jeg klarte meg med 65 liter sekken + ekstra sidelommer på en 3-dagers alenetur hadde jeg med et 1-mannstelt. Jeg hadde ikke plass til primus og måtte låne fra turkameraten. Jeg brukte også den tynneste soveposen som tok minst plass, men jeg hadde det kjempekaldt om natten da det ble litt minusgrader.

Hei Krokvatn. Først, takk for turrapporten, er noen år siden jeg har tråkka rundt i den delen av Østmarka. Du har noen betraktninger og spørsmål i teksten din ser jeg, så jeg tenkte jeg skulle tipse deg utifra mine erfaringer. Når det gjelder sekk så er den største sekken min på 80 l. (Norrøna Svalbard/Nansen, passer min rygg og ganglag meget godt). Jeg har ikke bruk for større, selv ikke på lengre turer, da jeg er selektiv med hva jeg har med av klær og annet. Jeg hadde en 110 l. men den gav jeg bort da bæresystem ikke passet meg og jeg egentlig ikke trengte alt volumet (på vinterturer bruker jeg pulk). Dersom du har blitt skikkelig bitt av friluftsbasillen, som mange av oss andre, så ville jeg vurdert å skifte ut tarpen ved neste korsvei etter innkjøp av ny sekk. Når det gjelder lekking gjennom sømmer så er det tråden som etter noe bruk ekspanderer og tetter nålehull. Du kan evt. vurdere å bruke seam-sealer på sømmer dersom det ikke gir seg med drypping (hvilket det bør). Hva gjelder lufteluka så er en enkel fiks å ta med en klesklype laget i plastikk. Eller sy fast to tynne nylonsnorer på ca 10 cm. ved lufteluka så har du en mer permanent løsning.

100 m er ALTFOR nære. Hadde blitt kraftig provosert dersom nokon hadde slege opp telt så nære inne på fjellet. Utanfor lydavstand eller synsvidde er ok, intimavstand er regulert av tilgang på areal.

Utenfor synsrekkevidde, eller iallfall så langt unna at man ikke føler seg beglodd. Et par hundre meter, minst?

Som småbarnsfar i den såkalte etableringsfasen (dvs, hus, to biler og kjerring) er jeg nødt til å velge billige produkter hvis jeg i det hele tatt skal komme meg noe sted. Sovepose og telt til 8000 hver, og bukser til 3000 kroner funker ikke for meg. Da hadde jeg aldri kommet meg på fjellet i det hele tatt.Da jeg fikk friluftsinteressen for et par år siden, trengte jeg alt, og resultatet ble liggeunderlag og sovepose fra Biltema, stormkjøkken fra Biltema, og telt og ryggsekk fra Clas Ohlson. Nå, et par år og utallige turer senere, er telt, sovepose og liggunderlag byttet ut med noe bedre, men fortsatt ikke veldig dyrt. Hvorfor skal jeg bruke 698 kr på dette når denne gjør samme jobben til 199? Greit, det er ikke non-stick, men det har jeg klart meg fint uten. Hvorfor skal jeg kjøpe exped til 1499 når denne gjør nytten til halve prisen? osv osv osv Jeg tror mye av tingene vi kjøper er litt "merkehysteri", a vi vil ha den nyeste modellen, eller det vi leser er best, men jeg har ikke økonomi til det, og da har jeg funnet ut at det finnes mange gode alternativer som ikke koster skjorta.

Ser der, ja! Fyrt på selveste Svea 123R! Da er produktet testet på bensinbrenneren framfor noen. En smule luggent å fyre parafin på Svea 123R, for å si det slik... Tenk at Primus da i det hele tatt nevner diesel og kerosene i produktomtalen... Skulle slike drivstoff være sammenlignbart? Hva er de holder på med egentlig?? Kjære alle sammen; La oss holde oss til gressklipperbensin fra FK/Statoil. Skikkelig alkylat av beste merke!