Vinnerliste

På tur i gammelskog. Snart kvelden. Mangler teltstang til presenningen. Kommer på ideen da jeg passerer den ideelle stanga Gav også god lyd for nordvesten.

Er ikke dette uansett en bortkastet diskusjon, og bortkasta penger å skulle bygge noe som er "trygt"? Man reagerer og vil gjerne finne trygge løsninger fordi to stykker for noen dager siden ble knust og døde, men det dør jo turister på godt sikrede steder også hvert år? Feks i Geiranger så er det et stort stup litt ovenfor sentrum. Der finnes det flere forskjellige gjerder, flere av de er ganske høye, det står plakater om at fjellet er vått og glatt og det samme er opplyst på en stor tavle ved parkeringa. Selvom det nettopp har regnet så ser jeg hver gang jeg er forbi minst fem som balanserer på kanten utenfor gjerdene. Som oftest er disse tomsingene velsignet med mer flaks enn jeg og hele min familie kan håpe på iløpet av et helt liv. Nå er det heldigvis et par år siden sist en familie på brutalt vis ble informert om at de nå ble litt færre til årets julemiddag. Vøringsfossen er litt mer brutal med ignorante vesener på to bein, der dør det i snitt en turist i året som har klatret på utsiden og falt nedi. Skal vi hindre slike Darwinkandidater fra å dø en brutal død i norsk natur, så er det behov for å leie hver enkelt av de fra turistbussen/bobilen/whatever og helt bort til det de skal se på. Slipper man hånda deres ett sekund før de er trygt tilbake i bilen så har man mista de.. Nei, pengene om de finnes, må nok brukes til noe nyttig i stedet. Gjerne til bedre parkeringsfasiliteter ved severdigheter. Det er mange steder helt uskyldige bilister risikerer trafikkdøden fordi det parkeres i svinger og på bakketopper for å se akkurat den delen av norsk grunnfjell selvom det ikke finnes en trygg plass å sette fra seg transportmiddelet.

Dette er en tur jeg har tenkt på en stund. Masse høye fjell noen få timers togtur for hovedstaden er perfekt for en kar som ikke engang har busskort. Men uka før klarte jeg endelig karre meg til å søke om fri på fredagen. Og etter litt aktivitet på chatten her på forumet, i tillegg til en liten post på forumet, så hadde jeg fått med meg @Henrik og @Sig Man på tur. Henrik har jeg vært på tur med før, men Sig Man har jeg aldri møtt, så det skulle bli artig å møte nye folk. Torsdag 7. august kom. Jeg hadde pakket sekken, det gjenstod bare å ta med maten som stod i kjøleskapet. Toget gikk kl 16 fra Oslo S, så da rakk jeg komme meg hjem etter jobb, dusje, skifte klær og ta en liten matbit før jeg satte meg på Dovrebanen. Jeg gikk så av på Otta, hvor taxien jeg hadde bestilt stod og ventet. Den førte meg opp til Spranget for i overkant av 500 kr. Klokka var vel ganske nøyaktig 20:00 når jeg ringte Rondvassbu for å leie meg en sykkel. Det stod masse sykler der, så det var ikke fare for å måtte gå. Brukte litt over halvtime på å sykle inn til Rondvassbu. Der var det mye folk, og jeg måtte stå i kø for å få betale for sykkelen. Det kostet 100kr. Synes det er litt vel stivt, men når det er så sent på kvelden, så fikk det bare stå til. Det var en fin kveld, Svarthammaren helt til høyre og Ljosåbelgen i det fjerne Gikk så opp til Rondholet, ved foten av Vinjeronden og Storronden for å møte Henrik som hadde satt opp teltet sitt her. En flottere teltplass skal man lete lenge etter. Henrik fylte år denne dagen, og da måtte det bursdagskake til. Dagen derpå, etter den store bursdagsfesten var det knallvær når vi tittet ut av ytterteltet. Ble en bedre frokost før vi pakket sakene og var klar til avgang i 11 tiden. Det er jo tross alt helg tronns frokostfavoritt, eggNbaconMcFjellburger Etter ikke alt for lang tid var vi oppe på 1760 meter, hvor den ble en kjapp pause. Vi var slett ikke alene på fjellet denne dagen. Vi var nå i godt driv mot Vinjeronden, og formen bli i grunn bare bedre og bedre. Nyter utsikten som også bare blir bedre og bedre. Kjapp lunsj på Vinjeronden. Feirer i farta Henrik sin første 2000 meter Sånn passe bratt i Rondane gitt. Her er vi på vei til Rondeslottet, og ser så vidt Vinjeronden helt til høyre, og Storronden bak der. Småsvett, ikke langt unna toppen nå Lettpakkern Og vips, så var vi på Rondeslottet. Etter å ha vært på toppen en liten stund gikk det var varmt og vindstille, til hagl og torden. Da tok vi kjapt beina fatt og startet nedstigningen til Langgulpdalen hvor vi skulle møte sistemann. Nedstigningen var lang, kjedelig og seig. En lang bratt bakke med få naturlige pauser. Jeg er i grunn glad vi gikk ned og ikke opp den veien. Det hadde vært sånn passe begredelig. Når vi kom ned til Langgulpbekken møtte vi på en gjeng som hadde gått samme vei som oss, og som vi hadde møtt på toppene bortover. De var snill og tilbød oss kaffe, så vi satte oss ned for en prat, før vi gikk videre. Samtidig har vi prøvd å få tak i Sig, da vi var litt i tvil om hvor vi skulle slå leir. Det førte til at Sig ble litt usikker, og endte opp med å ta en omvei for å være sikker på å møte oss. Til slutt endte vi med å møtes der vi hadde planlagt i utgangspunktet Sig Man har endelig fått opp teltet, men Rondeslottet og Vinjeronden i bakgrunnen. Klokka var vel ca. 20 når vi slo leir, og da ble det litt skitprat over middagen og litt moro drikke til. Vi tok det omtrent like rolig neste morgen som første morgenen, og kl 11 var vi klar for avmarsj mot Høgronden. Henrik lot telt og det meste annet stå, Sig og jeg hadde noen planer om å kanskje gå Høgronden - Digerronden via Midtronden, så vi hadde full oppakning. Jeg kjente forrige dag godt i bena denne dagen, men vi hadde godt driv opp denne gangen også. Her går vi mot Høgrondbue hvor det ble en god lunsj i finværet. Litt mer vind denne dagen. Her har vi bua langt nede når vi er nærmere halvveis på vei opp til Høgronden. Ca. 100 høydemeter ned sør for bua finnes en vannkilde som kan benyttes om man ønsker å overnatte her. Går fint å overnatte både inne i bua, og utenfor med telt. Husk godt liggeunderlag På toppen blåste det godt, og det var relativt kjølig. Vi stod en stund og så bort på Midtronden og Digerronden. Men jeg feiga ut, og Sig var vel ikke så ivrig på å gå alene med så tung sekk, så vi fant ut vi skulle gå ned samme vei som vi kom. Fotografen var ikke så populær :-/ Når vi kom ned til teltet igjen, ble den et kjapt måltid før det ble springmarsj oppover dalen for å finne neste leirplass. Ble ikke så mye bilder resten av kvelden. Vi var vel framme i 21 tiden. Den natten blåste det kraftig opp mens regnet hamret løs på teltene. Men teltene holdt uten problemer og vi var tørre alle mann når vi stod opp til finvær neste morgen. Her pakket Henrik sakene sine tidlig på morgenkvisten og satte kursen mot båten som går over Rondvatnet. Sig og jeg gikk nedover Langgulpdalen igjen for nte gang. Kunne slett ikke klage på været denne dagen. Bilen til Sig stod nede ved Straumbu. Der ble det en kald Cola før jeg ble kjørt til togstasjon, så jeg kom meg hjem til Oslo igjen. Takk for en finfin tur. Blir nok flere turer til Rondane innen rimelig kort tid

Grytidlig i morges på Tikneppen i Bymarka. Stille og fredelig! Sola steg sakte men sikkert bak Geitfjellet. Morgentåka kom sigende og skjulte snart Gråkallen med sin enslige kuppel. Veldig fint å sitte her og se dagen komme, på vei hjem så vi tre rådyr i veikanten som en ekstra bonus!

Ser jo ikke ut som det har hjulpet på det stedet der da...

Kanskje eit skilt i denne stilen hadde hjulpet? Brutalt, men sikkert realistisk

Tror ikke det finnes noen enkel løsning på dette, uansett hva man bygger at utkikkspunkter og tilrettelagte stier så vil det alltid finnes en tiltrekkning mot en mer "ekte opplevelse" slik at enkelte uansett vil gå utenom sperringer og tilrettelagte utkikkspunkter. Tror løsningen er et sted midt i mellom, man må opplyse om farer og regler og tilrettelegge for at gjestene kan oppleve breen/fossen/fjellet fra et trygt sted, uten at man nødvendigvis trenger å støpe opp permanente installasjoner som man ser rester av om 200 år. En velbrukt sti forsvinner fortere enn betong og metall. Tenker også at man bare må akseptere at ulykker vil skje fra tid til annen, ferdsel i fjellet medfører risiko enten man er fjellfant eller bobilpilot. I begge kategorier er det de som strekker strikken litt langt eller som bare har uflaks.

Morgentur opp til Baunehytta på Nattlandsfjellet. Fin tur på rett over 3 timer fra jeg gikk ut gjennom døra til jeg var hjemme igjen. Prøvde meg på en ny vei tilbake og endte opp på villspor og måtte igjennom en myr for å komme meg på rett vei igjen. Våt, men fornøyd var jeg hjemme til lunsj.

Vi kan ikke ta ansvar for at turister ikke gidder lese skilt. Det er ikke alle skilt jeg leser selv heller, så egentlig vet jeg ikke om jeg har gjort noe ulovlig eller farlig. Men om det da skulle ha skjedd meg noe så er jo det mitt ansvar. Uansett så er det hver enkelts ansvar å sørge for egen sikkerhet. Vi kan ikke annet enn å informere og så la de velge selv. Etter å ha hørt at de trodde sperringen var der for naturen sin skyld og derfor ga langt f....i den så er jeg ikke så sikker på om jeg vil ha så mange turister hit. Dumt vi tjener penger på dem Å tilrettelegge er jeg ikke tilhenger av. Jeg vil ha minst mulig menneskelige inngrep, så får heller en og annen idiot stryke med. Synd det skal gå utover andre, i dette tilfellet barna.

Jeg bruker et oppblåsbart liggeunderlag med "antiskli" (overflate som minner om semsket skinn) på oversiden. I hengekøya bruker jeg det med den siden ned, og undelaget holder seg perfekt på plass, presset mot køyestoffet. For å entre hengekøye med sovepose åpner jeg i fotenden, slik at jeg kan ha et bein på utsiden av posen. Mye enklere å stå støtt mens jeg trekker resten av posen på plass. Så er det bare å sette seg i køya og "rulle" seg på plass. Enket og greit. ..det pleier å være mye vanskeligere å stable seg ut av køya igjen om morgenen. Ligger for godt..

Bortsett fra at de færreste av oss tilhører ytterpunktene, nesten uansett hvilken sak det er snakk om. De fleste befinner seg stort sett i midten, og de aller fleste konflikter eller mulige konflikter kan jo faktisk løses, og med gode argumenter er det veldig fint når noen kan si "enig med forrige taler". Dette gjør seg spesielt gjeldende i saker der man har tung vitenskapelig argumentasjon på den ene siden, og så drar media til og finner en eller annen alternativ ytterliggående på den andre siden for "å balansere" saken. På den måten legitimerer de anti-kunnskap, da det ofte gis inntrykk av at begge sider er like "tunge" i debatten.

Dette synes jeg var en liten skivebom, Lindap. Naturen er til for oss som liker den uberørt. En bro over en brearm ville bli et stort uhyre. Og hva om brearmen vokste kraftig noen år og tok herligheten med seg nedover ?

Her er min nye fremtidige jakt- og turvenn, Jippi, en golden tispe

Gaustatoppen Eller det er hvertfall det sønnen min sier, som akkurat gikk fra fantastiske fire til stolte fem år, at han skal på toppen av verdens høyeste fjell med fyrtårn oppå. Om den kan sammenlignes med de mektigste toppene i Himalaya kan nok diskuteres blant de faktaorienterte voksne, men i et vakkert barnesinn er den nettopp det - høyeste stedet på jord. Værmeldingen var usikker og ingen meteorolog visste helt riktig hva som skulle komme av værtype. Yr meldte sol og lite vind, Storm meldte regnbyger og lyn og de pene damene på skjermen innrømte at de faktisk ikke var sikre på hvordan været ville bli i helgen. Men både Trude (livsledsager) og jeg hadde fri fra jobb, og Adrian (sønn) hadde vært klar for å spise vaffel på toppen av Telemark siden jeg nevnte det for han uker i forveien. Nei vi bare drar opp på hytta på Skinnarbu og tar det derfra, skulle det bli møkkavær har vi alltids regntøy og turløyper utenfor samt brettspill og terninger innenfor. Etter en sen morgen og noen timer på veien, fikk vi Tinnsjø på høyre side av bilen og blikket tittet opp på himmelen og de spredte skyene som dannet hvite bomullsdotter med innslag av grå flekker. Vi ble enige om at dette var godværsskyer og bestemte oss for å ta Gaustatoppen idag. En kjapp tur innom Rjukan for å handle med litt munngodt og så spolte vi opp den "vingletevonglete svingebakken" (sitat liten gutt) og så bort til bunnen av fjellet. Vi hadde bestemt oss på forhånd etter litt frem og tilbake om å ta Gaustabanen opp og gå ned igjen, bare det å ta tog og bane inni fjellet ville være en opplevelse i seg selv for en liten kar som er togentusiast som mange andre på hans alder. Vi parkerte bilen nedenfor bommen fordi det hadde allerede blitt ettermiddag, og bommen til parkeringen stenger klokken 17:00. Altså vil det bli kveldstur ned og forhåpentligvis har de fleste av dagens toppturgjester kommet seg ned fra fjellet slik at vi blir mest mulig alene. Vi kjøper oss billett til den siste turen opp og idet døren går opp til tunnelen slår den syv grader kalde luften imot oss, jeg kikker ned på Adrian som har et frydfullt smil om munnen. "Bor det drager her inne pappa" spør Adrian - "Ja for lenge siden, men nå er det bare toget som bor her" sier jeg. Etter litt så går vi ombord i det blå lille toget som frakter oss skramlete innover i fjellet, så et bytte over til et lite rødt tog som frakter oss opp til toppen. Det store smilet og uttrykket til han lille guttungen vår er enormt, dette kan man se er noe han virkelig syns er spennende. Vel fremme på toppen etter 15 minutter går vi ut av den lange tunnelen til utgangen, jeg kikker rundt meg og kan puste lettet ut. Det er knallvær med sol og spredte skyer, og rundt tyve grader - fantastisk. Klokken viser at ettermiddagen er godt igang og beste av alt, det er nesten ingen mennesker her oppe! Bare noen her og der som er på vei ned, deilig å ha fjellet for seg selv tenker jeg mens jeg nyter gleden til Adrian og Trude som virkelig koser seg. "For en fin utsikt mamma og pappa" sier han en mengde ganger mens han går opp de siste meterne opp til steinhytta. Han vet at det finnes vaffeler her oppe og lukten av nystekte hjerter brer seg om i den vindstille luften. Et par vaffelplater og en coca cola til en pris som bare finnes på fjelltopper og enkelte loppemarked blir konsumert til et av fastlands-norges beste utsikter, det er ikke vondt å være til på en plass som dette nesten alene med sine nærmeste. Etter påfyll tar vi en tur bort til toppunktet og tilbake igjen over eggen, slapper av og koser oss en god stund før vi beveger oss nedover. Adrian spretter nedover som en fjellgeit i sine fjellstøvler i størrelse 29 til blikket av en litt bekymret mamma, men han er stødig som få og er vant med ulendt terreng under beina. Det blir en håndfull med pauser med påfyll av energi og hygge på vei ned, og Adrian finner en provisorisk seng for å legge seg til å sove et par ganger. "Se pappa, jeg tror jeg sover her jeg" sier han med øyene lukket og et lekent smil om munnen Kveldssola senker seg over landsskapet når vi kommer lenger ned, det skaper lange skygger og et behaglig lys som gjør nedfarten ekstra hyggelig. Etter litt over tre timer er vi nede igjen ved bilen, vi kjører hjem til hytta og får oss en sen middag. Guttungen kommer seg i seng etterhvert og vi blir sittende oppe noen timer til på terrassen med et par glass til sola som har gått ned bak Hardangervidda. Perfekt. Solstien Dagen etter tar vi Krossobanen opp til Gvepseborg, vi har jo en dag til å fylle med eventyr før helgen er over og vi velger Solstien som går i en rundtur på ca en halv mil som starter på toppen av Krossobanen. Dette er en familievennelig tur med fem forskjellige oppgaver på veien som barna må utføre, man får med seg en tursekk nede ved stasjonen som er fylt med fem forskjellige poser nummerert 1 til 5 til de forskjellige postene. Har aldri tatt denne turen før og ble overrasket hvor flott og tilrettelagt for små barn denne runden er. Selve Solstien er steinlagte trapper som går hele veien opp til toppen ved tyske kanonstillnger fra krigens dager, den begynner nedi skogen og går oppover over tregrensa og opp på vidda. Herlig tur med flott natur og kjempefin utsikt på toppen utover Hardangervidda og Gaustatoppen, samt morro og læringsrikt for barn. En sikker vinner for småbarnsfamilier som anbefales på det sterkeste Slik ser de nummererte skiltene for oppgavene ut Steintrappene er et morsomt innslag og sparer naturen for slitasje. En av oppgavene ved soluret et stykke opp i løypa Siste biten på vei til toppunktet En nydelig helg med et perfekt turvær, takk for denne gang herlige Telemark og vi ses igjen

Var på høgafjellet (868) på Osterøy. Drøy tur, skikkelig seigt, men ble jo ein kommunetopp til.

Takk for tilbakemeldingene. Det ble et nytt HH nx på meg, prøvde å slå det opp i stua i dag. Ser meget bra ut, må testes i helga. Har meldt bra testvær med endel regn, så dette blir gøy.

Ble en tur etter jobb til Storeknuten i Hunnedalen. Testet ut noen kompresjonssokker jeg kjøpte på XXL, men vet ikke om mann bare må venne seg til de, fikk ihvertfall kraftig krampe i høyre leggen på vei ned igjen. Måtte sitte å massere leggen i 10 minutt før jeg kunne gå videre. Brettet ned sokkene og ikke noe mer problemer resten av turen.

Det kan stemme, men først bør du sjekke oppsett - kartinformasjon og sjekke om mest informasjon er aktivert.

Skjønner. Men man vet jo aldri. Det er jo best å være på den sikre siden

Jeg kjøpte et par solbriller idag. På Hyttebutikken hadde de noe de kalte for mc-solbriller. Konseptet er at det er noe skumgummigreier på innsiden som gjør at jeg har trua på å utsette overgangen til alpinbriller vinterstid. Vi får se til vinteren om de er verdt sine 150 kroner og holder fokksnø og kald vind ute.

Herlig..!! nå ble det kartvisning

Hva er kriteriene? Instruktørkurs, førersertifisering, grunnkurs? Kan en fører gå med en saueflokk av uerfarne turister opp der så burde det være greit med en liten gjeng med breerfaring og sunt bondevett å gå samme sted. Breen kan forandre seg og ting kan skje fort, men breen oppfører seg fortsatt som en bree. Jeg har ikke vært i området på mange år, men at en bree kalver er jo ikke akkurat noe nytt og sjokkerende, blir litt overkill hvis man nå skal sperre av områder for alle og enhver bare fordi enkelte ikke skjønner at man ikke skal stå under en svær isskavell. Er det pga etterforskning eller ekstra stor fare for utsklidninger/isfall så er det greit nok, men da burde vel også organiserte grupper holde seg unna?

Den er ikke en smule underdimensjonert for en slik jobb

Nei vi hadde med, men han trengte dem ikke.

Det er alltid greit å ha med potesokker på slike turer. Jeg har en hund som sjelden blir sår (dette er individuelt), men dersom det skjer er det veldig kjekt å ha sokker(og kanskje fett) tilgjengelig. Dette gjelder også dersom han skulle få kutt/skade på foten. Sannsynligheten er da høy for at hunden kan fortsette turen etter noe førstehjelp, isteden for den må bæres ned.

Vi hadde med en coker spaniel forrige helg . Han var ganske vimsete (10 mnd) og han stressa en del og vi måtte hjelpe han med å løfte han litt over selve eggen. Men fungerte fint så lenge man har på sele får da har man noe å løfte i

Kan nok bli riktig kostelig hvis man glemmer å ta på seg vindbuksa over ullnettingen Går man på fjellet i noe mindre enn Camo goretex og høye lærboots, vil det være noen man ser løgen ut for. Dette bryr jeg meg så mye om.. På fjellet møter Eg de rareste hatter og frakker. Eg glir nok ganske godt inn selv med plastikksjørt fra ula.

Men skal sies at når vi gikk hjem siste dagen, og jeg ikke trengte å bære med verken vann, noe særlig mat eller vinterbunkern til @Henrik, så ble alt meget lettere. Så lett at jeg rett og slett måtte ta med meg noen liter friskt fjellvann hjem

Fine bilder igjen tronn!

    Det er stor forskjell på storleiken til Ringstind 1 og Ringstind superlight. Og Ringstind 2 (som det vert referert til fleire gonger i denne tråden) er enno større. Men det som bestemmer om eg synest eit telt er romsleg eller ikkje, er korleis eg får plass til meg og mitt inne i teltet, og ikkje korleis det ser ut ved sidan av eit anna telt. Og eg har god plass til meg og mitt i Ringstind 1.

Var på kommunetoppen i Vaksdal kommune i dag. Brukte ca 1t og 45 minutt opp. Kun nokon få dråper regn, så det vart ein utruleg flott tur. Anbefales! Toppvarde Utsikt til Kvitanosi (?)

Legger ut et bilde som viser dimensjonene på Ringstind 1 og Ringstind 2 versjon 1 fra rundt 2005. Den store lengden i innerteltet og den store takhøyden gjør at teltet føles langt romsligere enn lignende (ofte lettere) 1mannstelt. Det er også gode kokemuligheter i ytterteltet.

Jepp, og regelverket i dag skiller dessverre mellom såkalt rekreasjonsflyging (sport, konkurranser, for moro skyld), og nytteflyving (bl.a. fotografering/filming for kommersiell bruk). Til førstnevnte bruk er det få restriksjoner bortsett fra straffeloven og alminnelig fornuft. Til nytteflyving kreves lisens. Store multikoptere og den lange rekkevidden er et såpass nytt fenomen at lovverket ikke har hengt helt med. Men tilbake til tema: Jeg tror ikke multikoptere vil bli noe stort problem for de som vil ha ro og stillhet i naturen. De er store og tunge å bære med seg, og uansett lager de forbausende lite støy. Dessuten har de bare noen minutters flytid før batteriet er tomt Det er andre aspekter ved droner jeg er mer bekymret for på sikt - overvåkning f.eks. Her er et par bilder fra Lofoten tatt med multikopter. Det fine med slike flyvende kameraer er at de dekker de lavere høyder av luftrommet som ikke er tilgjengelig fra fly, og da kan man få fine "skråbilder" i stedet for typiske flyfoto.

Fin fin rapport og ikke minst fine bilder Hvordan funket lettpakkingen og ULA Ohm'en ?

Åpne-Spis En Kollega tok ett godt tilbud på Magasinet med denne maten. Kjøpte 10 stk og fikk en hyggelig pris. Jeg tok 5 stk og tenkte at dette måtte jeg teste. Jeg som normalt sett sverger til Real og annen lettvint mat på tur tenkte at dette kunne fungere fint på kajakktur. Spesielt i sjøen da jeg slipper å bruke kaffevannet på matlaging. Produktet hadde en flott innpakking. Tanken på at alt var i pakken. Bare å legge maten i posen og tilsette vann-posen som lå ved. Til og med en skje til å spise med var i pakken. Skje, tallerken, varmeelement og mat i ett. Dette er jo nesten for godt til å være sant. På besøk hos en kamerat tenkte jeg at Nå skulle jeg få testet dette. Han holder på å bygge om litt på Koia og har dårlig med fasiliteter så dette rette tidspunktet å prøve på. Jeg drar opp pakken med KJØTTBOLLER i Tomatsaus fra Åpne Spis fra sekken. Legger maten i posen som anvist. Tilsetter vannposen som var med. Legger alt tilbake i pappesken og venter i spenning i 15 minutter. Forbausende over at kjemien er velfungerende da det begynner å ryke og bli varmt med engang kommer smilet om munnen da vi venter på at 15 minutter har gått og maten skal være varm. Bilde på pakken ser jo kjempeflott ut. Så jeg blir ganske skuffet når jeg spretter plasten av tallerken og ser 3 kjøttboller flyte rundt i ett hav av oljelignende suppe. Kjøttbollene ser ikke gode ut. Og smaker noe som er kirugisk fjernet av beinrestene på ett dyr som har dødd langs veien. Ris? Lignet mer på en blanding av mel/koskos og noe som lignet på ris. Saus? Noen har skremt en tomat ved siden av dette når de lagde maten. Det var mer en oljelignende greie. Skulle være både Brød, Erter og Gulerøtter oppi dette men var ikke engang farger av det. Dette klarte jeg ikke å spise. Kameraten min klarte heller ikke spise det. Så da jeg foreslo at jeg skulle gi det til en av bikkjene hans (Siden han driver med hundekjøring og har noen ) var svaret NEI DETTE GIR DU IKKE BIKKJENE MINE! Jeg får prøve noen av de andre rettene i trygge omgivelser i nærheten av kjøleskapet hjemme tror jeg.

Neida. Droner gjør aldri noe galt. Det er alle folkene som vandrer rundt uten å bli gjetet. Ikke er de inngjerdet heller. Det burde faenmeg vært forbudt å slippe folk løse i utmark.

Åh, jeg trodde du var bekymret for forurensning av din nytelse av det elektromagnetiske spektrum?

Mitt Ringstind 2 har totalt 8 barduner. Her er et bilde fra sist helg. Det kommer dårlig fram fra bildet, men det blåser omtrent kuling når jeg knipset det. Dog økte vinden betraktelig utover natten etter jeg tok bildet, opp til storm styrke. Vinden skrelte av mose og vegetasjon på berg og store steiner rundt teltet. Tok en video med telefonen også, men jeg får ikke til å laste den opp ..

Vært en uke på Hardangervidda. Mitt første besøk her. Variert vær og variert terreng, men stappfullt på alle hytter og rent folksomt på en del av stiene.

Nå vet ikke jeg om det er opplyst, men issprut fra kalving kan fort nå 200 m eller mer når isen treffer fast grunn, kan hende det er derfor sperringene står et stykke unna breen.

Jeg ser ikke det helt store problemet i at han uttaler seg. Han ønsker jo bare en større debatt rundt temaet, og det har han sannelig fått.

Det er noe med "toneleiet" på de der dronene, de er rett og slett jævlig irriterende. Det går liksom så inn i margen. Hvis disse blir veldig utbredt i tursammenheng tror jeg muligens at jeg skal sjekke bevæpningsmuligheter… Sprettert, kanskje? Det kan kanskje ta lite plass men være treffsikkert om man øver?

Men rett over sperringane gjekk dei alikevel, sjølv om dei trudde det var for å ta vare på naturen.....

Kommet hjem fra en uke med eventyrlig fiske på Hardangervidda. Tursekker og kløv ble pakket lett etter alle kunstens regler, fiskesakene oppdatert, kart printet ut og laminert. Joda, vi ble omsider klare for årets fiskehappening: En ukes fisketur i fjellet med overnatting ute eller i hytte avhengig av været. Vi klatret opp og innover fra øst. Værgudene var med oss og vi kunne ta snarveier og omveier utenom merkede stier. Vi hadde studert kart i flere måneder og plukket ut et område der vi hadde hørt det var fisk. Det skulle vise seg - vi hadde hørt helt riktig...

Skar-Øyungen t/r i Maridalen. Fin tur for små og mellomstore bein på 3 og 5, han på 7 kunne med letthet gått den både en og to ganger til ( hvis motivasjonen hadde vært der).

Fint vær og besøk hos foreldrene mine i Lom = en aldri så liten topptur. Formen har vært litt laber de siste årene, men la i vei fra Leirvassbu i retning Spiterstulen en tidlig morgen. Ved vannet Panna skrådde vi oppover. Rotet oss borti ei renne med mye løs stein, som heldigvis gikk seg til etterhvert. Gikk lett opp den siste biten, og premien var storslått utsikt og god nistepakke. Hadde selskap av masse knott og fluer på toppen, noe jeg fint kunne vært foruten... Ryggen bort til vestre var grei, men litt luftig for min smak. Turen ned gikk lett, vi holdt nå noe mer til venstre, slik at vi kom på venstresida for renna vi fulgte opp. Her fant vi jammen varder, så spørs ikke om det var her man skulle gå! Brukte totalt 6,5 timer på turen i rolig tempo med mye pauser (varmt vær krevde kosetempo og mye vann fra min side). Eter to topper (2102 moh (store) og 2035 moh (vestre)) var det godt med en kald brus på Leirvassbu før den humpete bilveien ned igjen og deretter deilig middag hos "opphavet". En herlig dag! Så noen knips fra iPhonen. Vakker natur, blomster og et hyggelig møte med en fjellrype! Idyll! I retning Leirvassbu. Kyrkja (2032 moh) sett fra Kyrkjeglupen. Møtte denne rypa på vei opp! Flott utsikt! Mot Smørstabbtindane.

En tur jeg har tenkt på noen år er å traversere alle toppene i Tjønnholstindmassivet, det vil si fra Eggi i øst, så over Høgdebrotet, Tjønnholstinden, Skarvflytindene, Austre og Vestre Leirungstindene for så å avslutte med Knutsholstindene i vest. En slik tur vil gå over 11 (?) primærtopper og ørten sekundærtopper. De fleste har jeg vært på minst en gang på før, så det blir litt som en opprydding og regne. Tar også med 10-metringene ifall jeg begynner å samle på dem. Fristende er også å se hvordan jeg takler å gjøre noe slikt alene. Siden jeg ikke kan se at noen andre har lagt ut rapport om noe slikt tenker jeg at det kan være interessant. Klokka er sju på morgenen og jeg kan se Rasletind og Munken i det fjerne. Herlig. Here be mountains Fra parkeringen på Vargebakken går jeg inn Leirungsdalen nedenfor Knutshøe. Makan til mygghull har jeg ikke opplevd på denne siden av polarsirkelen. Snurper hetta sammen og gir gass. Pumpa går. Nedre Leirungsdalen aka Mygghelvetedalen Høy puls når jeg forsøker å løpe fra myggen i Leirungsdalen. Pulsen går opp når jeg ser eggen opp til Høgdebrotet. Stor sett løser ting seg opp når jeg kommer på nært hold, så det er bare å prøve. Klyvinga løser seg greit når jeg først starter. Litt hit og dit, mest på høyre side av eggen. Bombesikre jammer hele veien. Er på riktig side av komfortsonen. Sist jeg var på Steinflytinden og Tjønnholstinden gikk jeg den rotete omgåelsen i flanken. I dag spaserer jeg eggen. Godt å se at jeg gjør framgang. Skremmer opp noen ryper så fjæra flyr. Fester en til capsen, det skal vist være godt for noe. Går opp til skaret mellom midtre og søre Skarvflytinden. Fonnen har trukket seg mye ned, så fjellet er farlig løst. Begynner å merke at jeg har vært ute lenge. Klokka er 1800. Vurderer om jeg skal ta meg et varmt måltid nå, men tenker at det ikke bør ta lang tid å komme opp på midtre. Nåja. Velger omgåelsen i flanken. Forkaster å klatre eggen direkte, føler ikke for å oppsøke utsatt terreng. Tar ikke engang en nærmere titt på hammeren. Lærdom: Aldri ta en beslutning på tom mage. Når jeg kommer opp på toppen av midtre ser jeg at hammeren greit kan omgåes til venstre. Jeg burde ihvertfall tatt med tauet, det er bare en kort rappell ned til enkelt terreng. I stedet blir det gampehelvete ned i ura. Beslutningen koster 400 høydemeter, minst en time og litt tapt stolthet. Skal ikke bli noen flere løse omgåelser på denne karen her. Ever. Knutsholet sett fra skaret mellom midtre og søre Skarvflytinden Finner forresten et interessant kadaver. Kan noen identifisere hva slags dyr dette er? Det er vanskelig å forestille seg at noen annen drøvtygger enn rein går så langt inn i Knutsholet, men kan rein blir så svær? Kadaver Platået mot Østre Leirungstind. Når platået på Skarvflyløyftinden. Går i krabbegir, men når jeg setter på Laibach blir det nærmest en seiersparade. When we all give the power We all give the rest Every minute in the hour We don't think about the rest Finner en grei bivy på nordsida av Austre Leirungstind. Rene hotell Ritz. Bruker tid på å rydde stein og mekke mat. Sovner først 2400. Statistikk dag en: 3000 høydemeter opp. 1900 ned. Pulsklokka anslår at jeg har brent 8600 kcal. Kan det stemme? Det er jo mer enn forsvaret beregner for en soldat i strid... Vekkerklokka er på klokka seks. Planen er å starte sju, men det var så deilig å drikke kaffe i posen at det ble en knapp time seinere. Tåkegufs gjorde det heller ikke så fristende å stå opp. Er spent på dagens crux opp på Vestre Leirungstind. Har samme følelsen som før Eggi. Siden den gikk greit regner jeg med at dette også gjør det. Vestre Leirungstind Det viser seg at dette er betraktelig løsere. Tar sikte på en serie av hyller som går ut mot høyre. Enkel klyving, men alt det løse gjør det ganske ekkelt. Vurderer sterkt å sikre. Problemet er i hva. Det er få muligheter å lage en skikkelig standplass. I tillegg er det lite fristende å måtte rappellere og rense en lengde som er så traverserende. Kjenner grundig på hvert eneste tak. Under toppen klatrer jeg direkte opp en slags kamin. Fjellet er rimelig fast, og jammene gode, bortsett fra ett flytt som er sketchy. Heiser sekken opp denne siste biten. Nå som jeg er oppe på Vestre Leirungstind er det bare sjarmøretappen igjen. Resten av ryggen gjorde jeg for åtte år siden, så jeg vet at dette går greit. Klyvingen opp på Vesle Knutsholtind er bare interessant og gir tilbake godfølelsen. Like så Store og Nordre. Fra nordre Knutsholstind Klokka tolv er det bare nålene igjen. Skikkelig autistgreie med de 10-metringene... På Kjerringa får jeg om sider brukt klatrestæsjet. Siden jeg må komme ned samme vei som jeg klatrer opp er det ikke noen grunn til ikke å sikre. Føler meg som supermann når jeg får tau mellom beina. Velger å klatre nordvestryggen (om man kan bruke et slikt ord om en pinakkel). Nede igjen ser jeg at det ikke er lenge til båten går. Stresser, og glemmer igjen kokekaret. Dersom noen finner et 1 liter Optimus Litech kokekar på innsteget til Kjerringa tar jeg imot med stor takk! 1430 er jeg ferdig med siste pinakkel, en halvtime senere enn planlagt. Løping og glissade ned fonna. 400 høydemeter på 10 minutter. Ned til vadestedet i Svartdalen. Ser den første T-en på turen. Mr T har vært ute å tagget igjen Ruller ned lia til Veslådalen. Ser båten komme inn. Brua over Veslåe er ødelagt. Vasser over med vann til lårene. Gir alt som er igjen for å nå ferja. Tenker på et Inuitt-ordtak som sier at når du tror du ikke har mer å gi, er du bare halveis. Når jeg løper forbi hovedbygget på Gjendebu har båten akkurat lagt i fra land. 10 minutter for sein. Føkk. Båten seiler uten meg Da er det ikke annet å gjøre enn å rehydrere. Takk til Gjendebu som serverer iskalde halvlitere fra kran! Det frister ikke mye å ligge i en full sovesal, da er det bedre å campe på kaien. Så blir jeg også først i køen. På veien ut er det noen svære steiner. Hva er bedre tidsfordriv enn buldring? Anbefales om du har noen timer på Gjendebu. Venstre lett, høyre vanskeligere. Igrunnen var det like greit at jeg mista båten. Turens hardeste flytt. Båten kommer inn.

Jeg har en siberian husky tispe. Liten og trivelig turkompis. Og full av energi!! Synes det er viktig å ha en hund som fungerer i hverdagen også, og siberians er veldig enkle og behagelig å ha med å gjøre.

Etter at min kjære Rago (AM) gikk bort i vår pga. sykdom tok det ikke lang tid før vi bestemte oss for at det var for tomt i huset. Her er Arya (AM) hun er snart 4 måneder gammel (på bildet er hun litt over 8 uker, kommer nyere bilde seinere)

Meget godt fornøyd med min Trailstar. Ingen mygg eller knott, så i natt blir innerteltet droppet.