Vinnerliste

Kommet hjem fra en måned fisketur i nord norge og klart 5 dager på jobb ble lysten på å komme seg på fjellet for stort igjen. Værvarselet var litt ymse så jeg gadd ikke planlegge noe stort noe, valgte meg ut turen etter et par alternativer ble vurdert formiddagen før avreise. Pakket sekken etter jobb så det ble noe sen avgang. Kjøpt meg nye sko som skulle testes ut så tenkte å gjøre et forsøk på å få sekken noe lettere enn vanlig for å ikke ha for tung last med lette sko. Teltet ble droppet til fordel for en tarp og et gammelt innertelt til stetind fikk gjøre jobben som bunnduk. Det fikk vekten ned i 1,5 kg. Totalt ble sekken på rett i overkant av 10 kg inkludert mat og drikke, og det må jo være godkjent. Klokka 8 om kvelden var jeg klar ved rødekorshytta i hunnedalen. Gikk bratt opp mot Hallbrekknuten, men fulgte "stien" langs vannet istedenfor å gå opp mot toppen. Stien som er avmerket på kartet er ikke i bruk lengre og kun stedvis kan man finne noen gjenngrodde spor og noen nødlinger som viser hvor stien har gått. Tar ikke lang tid før mann allerede har fått unnagjort noen høydemeter De første multene fant jeg etter å ha krysset Nonsbekken. En nødling viser vei i skaret mellom Hefteknuten og 946 Når jeg går opp runder Hefteknuten begynner det å skumre. Nedover mot Heinshøl (Reinhølen?) er det bratt og jeg bruker stavene for å føle meg fram for å unngå å måtte tenne hodelykta og miste nattesynet. Men det går greit nedover og jeg velger å slå opp tarpen rett nedenfor Ytre Stigesvannet for å slippe å gå helt til Heinshølen i mørket. Gjør et forsøk på å lukke tarpen delvis ved å legge den over et tau jeg har spent opp mellom stavene i liggelengde og strappe opp innerteltet mot stavene. Det gir god takhøyde, men også mye løs duk som flagrer i vinden og to ganger må jeg ut for å feste fast plugger som ble revet løs i vinden. Neste morgen går jeg videre ned mot Heinshølen og Reinshølhytta. Velger å gå på sørsida av elva, mens stien er merket å krysse litt ovenfor og tilbake ved hytta. Nedover mot Heinshølen Reinshølhytta (står Reins på hytta mens Heins på hølen på kartet...) Snackbar... Etter Heinshølen ble det veldig bratt langs Grunnetjørna og det ligger store kampesteiner nede ved vannet som gjør det vanskelig å passere. Lengre opp i fjellsiden er det mulig å gå, men det er mye kratt og delvis store steinrøyser som må passerer. Det tar lang tid å komme forbi og koster meg noen skrubbsår. Fjellsau med brattkort Endelig gjennom... Etter ura er det bare en lite stykke før neste vann og neste ur. Heldigvis er den ikke like ille som den forrige og jeg kommer litt raskere forbi. Herfra er det litt opp og ned før en kommer til Jensastølen. Her er det to støler på hver sin side av vannet. Stølene (hyttene) ved Jensavatnet Fra Jensavatnet går det på nytt oppover igjen langs et par vann. Hadde regnet med at kanskje stien var litt mer markert her, men det var bare stedvis jeg kunne finne den her også. Etterhvert kom jeg inn på T-stien mot Støle og fulgte denne til Støle. Støle turisthytte Passerte Støle uten noen stopp og tok meg heller en matpause litt lengre opp langs elva. Begynte å dryppe noen regndråper mens jeg spiste, men det ble med en liten skur før det klarnet opp igjen. Oppover Øyestøldalen passerer jeg Øyestøl før jeg tar ut av dalen på stien mot Hunnedalen. På øyestøl ser jeg de første menneskene på turen. Så folketomt ut på Støle og veien før har det vel knapt vært folk på årevis bortsett fra på stølene, men båt er nok mest brukte transportmiddel inn til de på sommerstid. Slår opp tarpen ved et lite tjern nedenfor Katthol. Det har nå begynt å blåse litt og jeg setter den opp litt mer klassisk i en omvendt V. Innerteltet bruker jeg kun som bunnduk da jeg regnet med at vinden ville blåse såpass hardt at det ikke var noe poeng i å feste det opp i taket på tarpen. Rett etter jeg har fått opp tarpen hører jeg det første tordenskrallet så det blir bare å krype nedi posen og ligge og lytte til uværet. Det rister godt i duken hele natten så det blir lite søvn, men alle pluggene holder godt. Vandrestavene klarer derimot ikke å holde seg oppe så de ble presset ned i løpet av natten og takhøyden ble mindre og mindre. Selv om det ble lite søvn så var ihvertfall både sovepose og resten av utstyret 100% tørt etter natten var over. Erfaringer er at en slik stor gapahuk (3x4 meter) fungerer dårlig i vind. En mindre er nok lettere å få spent opp skikkelig. Søndag morgen er det opphold og vinden har tørket tarpen rimelig tørr etter nattens regnvær. Siden det ble heller dårlig med søvn starter jeg å gå allere halv sju på morgenen og jeg har ikke gått mange minutter før det begynner å regne. Regnet fortsetter hele formiddagen, så det ble lite med bilder. Jeg passerer Tomannsbu, stod en hund ute under terrassen der, det var nok for tidlig til at eieren hadde stått opp enda. Jeg skifter noe tøy der og går videre. Resten av turen blir våt og når jeg kommer tilbake til bilen er jeg våt fra topp til tå. Norrøna Dri 1 jakka lekker endel og det samler seg vann i armene. Ved et par anledninger løfter jeg armene over hodet når jeg må ta i et tak opp en bratt stigning og det renner vann ned over hele kroppen. Utsikt fra under halvtaket på Tomannsbu Skoene ble selvsagt også gjennomvåte, så korte sko hjelper det lite at det er goretex i slikt vær. Forøvrig ble jeg imponert over de nye Salomon skoene (XA 3D Ultra 2 GTX). De er stabile og gode å gå på og gir nok støtte til at jeg ikke trør over i ulendt terreng. Fikk et gnagsår på hælen når jeg var halvveis på turen, men det var med kun et par sokker. Etter det tok jeg på liner sokkene (Bridgedale colemax) som jeg alltid pleier bruke i fjellskoene og det ble ihvertfall ikke flere gnagsår og jeg merket heller ikke noe mer til det første. Og når mann ser lengden på denne turrapporten skjønner dere kanskje hvorfor det ikke har blitt noen rapport på måneden i nord enda

Mer lekkasje, denne gang på «dass». Hvordan skal siste dagene i ferien utnyttes? Det ble litt frem og tilbake, men ikke noe konkret. Og sånn går nå dagene, og det ble fredag. Helg og Blåfjellenden er en god kombinasjon. Og det er alltid noe å ta tak i. Det ble til at broderen og jeg skulle ta turen innover på fredagsettermiddag. Broderen skulle tilbake lørdag, og jeg ville bli til søndag. For å få gjort noe. Det ligger noen lemmer i myra mot Sandvatn, som det skulle vært gjort noe med, og likeledes noen i toppen av bakken mot Hunnedalen. Fredagsettermiddag innover heia kan ikke være feil. Fint vær, med sol, skyer og lite vind, og tørt i bakken, gjør turen lett. Denne dagen startet vi litt forsiktig, men kom snart inn i en rytme som ikke kostet mye, samtidig som det gikk greit unna. Det er hyggelig når turen går nesten uten å merke det. Og siden det er første turen i august, er det verdt å merke seg at vi fortsatt var noen få steg på snø. Det er ikke hvert år snøen ligger så lenge. På hytta var det en dansk gjeng. Noen eldre og noen yngre. De eldste hadde gått i Norge i svært mange år, og var godt kjent med vår hyttesystem. Men etter som årene krøp innpå, gikk farten ned. Alderen ble kompensert med flere hviledager på hyttene. På Blåfjellenden var de i to dager før de satte kursen mot Flørli. Litt utpå kvelden kom det et ungt australsk par. De hadde vært mange plasser i verden, og ville nå forsøke Norge. Det kan ikke være så veldig mange fra Australia som besøker Blåfjellenden. Men tilfeldighetene gjorde at det også kom en kar på lørdagen som var fra Australia. I følge med en norsk jente, men fra Australia. Lørdagen skulle brukes til noe nyttig. Vi startet med å prøve å ordne opp på dasstaket, hvor en takhatt var tatt av is og snø. Så var det å forsøke å få på plass mer lemmer i myra mot Sandvaten. Inne i mellom dette ble det vasket gulvmopper og lakket på dass. Det er nok å ta fatt i. Men helsa satte en brå slutt på jobbinga. Ut over ettermiddagen burde det komme folk. Det kom bare to par. De kunne fortelle at værmeldingen fantaserte om stor nedbørsmengder dagen etter. Rundt 6 fant jeg ut at jeg likså godt kunne komme meg hjem. Hytta var vaket og ryddet. Det manglet bare å rydde opp i noe verktøy og ta en liten oppvask. Klokka halv sju var jeg på trammen med snørte sko. Nå gikk ikke turen tilbake like greit som inn. På toppen, selvsagt, fikk jeg skikkelig slagregn på meg. I korte bukser. Skoa og sokkene ble gjennomvåte, men det ble ikke kaldt. Selv med regn og vind, ble det en grei tur nedover bakkene. Og litt småsynging. Litt overraskende møtte jeg to karer. Slik jeg forsto det, kom de fra Sandvatn, men måtte innom bilen i Hunnedalen før de kunne ta turen mot Blåfjellenden. Det ble en lang tur på de karene, og sent før de kom fram. For min egen del endte turen på parkeringsplassen etter et par timer, og da merket jeg plutselig at jeg ikke hadde spist siden frokost. Mannen med grønn frakk snakket om høy BMI, så da gjorde det vel ingen ting. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Nesten alene på søndagstur. Med en hurtig retrett fra Blåfjellenden, lå det ann til en hviledag. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta det med ro en dag i weekenden. Og det gjorde jeg, på høgjæren. Det ble sent søndagsformiddag før jeg fant ut at det å sitte stille en hel søndag ikke var noe for meg. Nå meldte YR om både regn og torden. I hvert fall i heia. Jeg så egentlig ikke syn på en tur i «åpent landskap» oppe i høyden selv om det er kjekt. Til erstatning har vi jo høgjæren. Med vidder og utsyn og mye vær. Yr meldte også om regn og torden for dette området. En kjapp kikk ut vinduet overbeviste meg om at YR denne gangen var på villspor. Den himmelen jeg kunne se, var mørk og tung, men vinden sto fra sørøst. Og skyene hadde så avgjort ikke tordenfarge – svarte. Jeg mente det ville kunne komme noen dråper – muligens litt regn, men ikke torden og lyn. Og noe erfaring med vær må jeg ha ervervet meg opp gjennom årene, for her fikk jeg faktisk helt rett. Det var skyet og det blåste litt. Sola var så vidt gjennom et par ganger, og det kom noen dråper. Ikke nok til å ta på jakken. Den lå i sekken hele turen. Men på slutten seg skyene nedpå og det ble tåke på toppene. Det var to biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det kom en kar nedover bakken i det jeg startet. Han hadde tråkket over, og måtte avslutte turen før den egentlig var begynt. Og så møtte jeg ikke folk før helt nede ved Holmavatn, etter nesten en time. Og det på en søndag i bra vær i det beste familieterrenget på høgjæren. Det viser hvor mye vekt folk legger på værmeldingen. Det kom riktignok en enslig familie mot meg omtrent halv-veis mot steinkjerringå. Også de uten jakken på. Det er ikke så ofte jeg er på høgjæren på denne tiden av året. At det alt begynner å bli «sent» på året for en del av småfuglene, mener jeg å kunne se. Det var i hvert fall mindre fugler nå en tidligere på året. Blomster var det en del av. På enkelte steder var det helt blått av Blåknapp. Medisinplante med et bredt bruksområdet. Undres på om det ikke var mye placeboeffekt ute og gikk? På vei fra Steinkjerringå til Synesvarden kom tåka sigende nedpå. Og i forbindelse med tåka, kom det noen dråper. Ikke nok til å bli våt, men nok til at gresset gjorde buksa våt til kneet. Turen rundt hadde gått i et brukbart tempo. Opp de siste bakkene, etter 2 ½ time begynte det å røyne på. Det var plutselig ikke så enkelt å ta pulsen opp mot maks. Men på toppen av bakken og med bilen i sikte, fikk jeg igjen orden på pusten, og kunne gå i mål med god stil. Uten tilskuere…. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jag har Sony RX100, första utgåvan. Jag har sällan med systemkameran längre sedan jag köpte Sonyn. Den tar tillräckligt bra bilder. Borde gå att få tag i på finn.no för en spottstyver nu när det kommer nya versioner och folk då måste ha den senaste.

Jeg har et Canon s110 som jeg kjøpte for 2000 kroner i høst. Til den prisen er jeg meget godt fornøyd. Bra med manuelle innstillinger og mann har full kontroll når man ønsker det. Har ikke funnet noen vanntette kameraer som jeg synes er bra nok. Da kan man nesten likegodt få et vanntett etui til mobiltelefonen og bruke den som kamera.

I ruskevær mener jeg "ninja tarp" er et bedre oppsett. Fortrinnsvis med en mindre tarp enn den du bruker her. Video her: Hater sånne survivalist-folk,men han demonstrerer oppsettet bra. Skroll frem til ca. 4 min.

Tok ikke med fiskestanga på denne turen da jeg innså at det ville bli litt for lite tid for fisking. Finnes fisk i vassdraget ved Heinshølen, men har aldri fisket der. Så også endel småfisk i elva ved Støle. Pleier heller reise andre steder når jeg vil fange slike (fra årets Troms tur)

Trakker rundt i Jotunheimen, her er vi på tur opp til Steinbue/Søre Koppen fra Brimi Fjellstugu. Forøvrig et flott overnattingssted. Reinsdyr til middag, så det blir vel ingen pakke fra nissen i år...

Flere bilder og kart: http://peakbook.org/500fjell/tour/94487/Hurrungane+2K-maraton.html Forord Hurrungane – tindesportens vugge og Norges høyeste alpine fjellområde. Rett og slett en plass som får folk flest til å grøsse på ryggen samtidig som det er noe forlokkende ved det. Gjennom mine 23 år som fjellfant har jeg hatt stor respekt for denne plassen. Her har jeg hatt mange fantastiske opplevelser og fått oppfylt mange drømmer, men jeg har også opplevd situasjoner som jeg helst ikke skulle havnet i. For eksempel da jeg gikk feil ned fra Store Midtmaradalstinden på årets kaldeste og mørkeste dag og var på kanten til å legge meg ned i snøen og gi opp livet, eller da jeg sklei utfor et stup i en isflanke ned fra Midtre Ringstind og slapp unna med kun to brudd i ankelen... Ser man på ulykkesstatistikken for den norske fjellheimen ligger dette området høyt oppe på listen over ulykker og nesten-ulykker. Likevel kommer man tilbake, for disse fjellene er så mektige og vakre at slike som meg ikke klarer å ligge unna. Slik har det vært helt siden den unge engelskmannen William C. Slingsby førstebesteg Store Skagastølstinden i 1876. Dragningen til fjellet skal ikke undervurderes. For de som ikke forstår referer jeg til filosofen Zapffe; «...tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolldom aldri dø». Som dere forstår klarer jeg ikke å ligge unna Hurrungane. Det er sikkert flere enn meg som har sett på kartet over de 23 fjelltoppene (primærfaktor > 30 m) som ruver over 2000 moh i dette området. Vanligvis bruker man rundt 8-9 dager på å bestige alle. For noen år siden pratet min turkamerat Øyvind Mathiassen om muligheten for å bestige alle toppene på én dag. Den gangen bare ristet jeg på hodet og turte ikke en gang å vurdere det eller tegne opp en mulig rute. Idéen blusset opp i fjor da fjellguiden og kondisjonsfenomenet Nils Nielsen nevnte det samme for meg, men heller ikke han var sikker på om det var mulig å klare det på under et døgn. For moro skyld begynte jeg å se litt nærmere på kartet. Jeg regner meg selv for å være godt kjent i området og så på ulike alternativer for å linke ryggtraversene slik at man kan gjøre det mest mulig effektivt. Planleggingen ballet på seg og etter flere måneder trodde jeg at jeg hadde funnet det beste ruta, og jeg estimerte turen til å gå på rundt 22 timer om absolutt alt gikk på skinner. Det påfølgende året ble stadig brukt til å visualisere turen mentalt og tenke på hva man skal ha med seg og hvilket tidsrom jeg skulle gjøre et forsøk. Jeg turte ikke fortelle så mange om turplanene da jeg selv ikke var helt sikker på om det kunne gå. I tillegg ønsket jeg ikke at folk gikk rundt og var bekymret, for slikt påvirker meg også. Planen begynte å bli spikret og brikkene falt smått om senn på plass. Oppkjøringen på våren bestod av noe mer løpe- og klyvetrening enn normalt for å venne kroppen til å bruke de mest relevante musklene. Deltok på noen motbakkeløp og sprang halve distansen på ultraløpet Hornindal rundt. Grunnen til at jeg ikke sprang full distanse var frykten for at jeg ikke ville restituere meg fullt mot Hurrunganeturen, i tillegg til at jeg hadde slitt med et høyrekne tidligere på sommeren. Da kneskaden meldte seg for første gang var jeg helt knust og var redd for at årets store mål ville gå i vasken. Heldigvis gikk smertene over etter en uke med rehabtrening og hvile. Uka før selve Hurrunganeturen kjørte jeg på med fire lange rekognoseringsturer som gikk gjennom hele løypa i deler. På denne måten ble jeg 100 % kjent med hva som ventet meg undervegs, og dette hjalp utrolig mye både fysisk og ikke minst psykisk. Forholdene i fjellet var utmerket, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer snø til noen av de lange utforbakkene. Etter den siste rekognoseringsturen hadde jeg to hviledager som jeg benyttet til karbo-loading, få opp væskebalansen, lett sykling, pakking av sekk og rett og slett GLEDE seg masse! Formen virket god! Været så ut til å bli utmerket og nesten i overkant varmt med et kanonhøytrykk som lå over Skandinavia. Jeg hadde satt av en uke av ferien til alternative dager å gjøre dette på, men med dette været var det bare å velge og vrake. Planen ble til slutt å starte 21. juli rundt kl. 08.00. Utstyr, antrekk og mat: Antrekket jeg stilte i var så enkelt som t-skjorte, tights og alpine terrengjoggesko med vibramsåle (Dynafit Feline Ghost). Passet på å smøre meg godt meg compeed/vaselin på forhånd. I sekken (Berghaus Freeflow 30+6L) hadde jeg med meg en lett vindjakke, supertrøye, buff, lue, hansker, camelbak (3L) inkl vann med elektrolytter/magnesium (energidrikk på slutten), en halvliterflaske med vanlig vann, en liten rompetaske til avstikkere (med i den: GPS, mobil/kamera, liten vannflaske), alpinsele (Camp Alps 95), stegjern (Camp XLC 490), isøks (Camp Corsa Nanotech), et lite kilesett, karabiner, skrukarabiner, taubrems, cordelette, 30 meter randotau (Tendon 7,9 mm Alpine ST), sportsteip, elastisk bind, plaster, dopapir, smertestillende tabletter, liten kniv, hodelykt, i-pod m/høretelefoner. Mat som gikk med: 8 muslibars à la Jarle Austbø, 3 maxim energibarer, 1 maxim gel, 1 new energy sjokolade, 1 gullbrød, 4 pakker med 5-pack rullede smurte lilefsa, en halv Big One pizza, en real turmat (Pasta Bologna), to bananer og litt potetgull (salt og pepper). Av væske regner jeg med det gikk med totalt 11 liter (hvorav 3L tynt blandet maxim energidrikk, 0,7L Battery, 0,5L Cola og resten vann blandet med tabletter av elektrolytter/magnesium). Ruta jeg hadde laget startet fra bommen i Helgedalen. Første topp – Gjertvasstinden og siste topp – Søre Austanbotntinden. Tida startet i Helgedalen og sluttet på siste topp. Reelt sett så sluttet turen når jeg var vel nede ved bilen på Berdalsbandet, men tida ned dit var ikke så nøye. Hurrungane 2K-maraton Kl. 05.50 ringte vekkerklokka på hybelen i Sogndal. Jeg hadde sovet altfor lite på grunn av tropevarmen som regjerte for fullt. Fikk i meg en god frokost bestående av havregrøt med honning og et par skiver med brunost og blåbærsyltetøy. Kjørte opp til Turtagrø der jeg møtte Daniel som var min service provider for turen. Hans oppgave var å hente sykkelen etter at jeg hadde syklet til Styggedalsdammen, møte meg på Nørdre Dyrhaugstinden med litt ekstra mat, drikke og klær, i tillegg til å følge meg på sjarmøretappen til Austanbotntindane (vet jo aldri hvilken tilstand jeg ville være i dag...). Sammen kjørte vi inn til bommen i Helgedalen. Her møtte vi til vår store overraskelse Ole-Petter fra Peakbook som hadde hørt rykter om turplanene. Han ville mer enn gjerne være vitne til rekordforsøket og hjelpe til med det som eventuelt skulle trengs. Da fikk Daniel med seg en trivelig assistent! Det var fullstendig surrealistisk at dagen endelig var kommet. Alt lå perfekt til rette, og nå var det bare opp til meg å prestere. Et helt år har jeg løpt denne turen inne i hodet, og takket være det føltes turen ikke så lang som det den faktisk er. Samtidig tenkte jeg mye på at jeg måtte ta vare på meg selv. Store deler av turen går i eksponert terreng usikret, og et feilsteg kan være fatalt. Mange har bedt meg være forsiktig, og det har jeg lovet å være. Tiden startet kl. 08.36 fra Helgedalen idet jeg syklet oppover mot Styggedalsdammen. Det siste jeg hørte før jeg gikk inn i min egen lille boble var at Ole-Petter sa; «jeg misunner deg som har anlegg for å gjøre noe sånn som dette her...!». Jeg bare håpet han ville ha rett i at jeg virkelig hadde anlegg til å gjennomføre dette som jeg slettes ikke var sikker på om ville være gjennomførbart... Bena føltes litt tunge i starten på sykkeletappen, men det kom seg etter hvert. Glemte helt å ta på høretelefonene med musikk, men det var i grunn deilig å slippe, får heller ta de på når nattens mulm og mørke legger seg over fjella. På høyeste punkt like før Styggedalsdammen parkerte jeg sykkelen og fortsatte til fots 30 minutter etter start. Tok sikte på ryggen opp til punkt 1838. Noe halvgrov ur oppover dit og var veldig obs på å ikke tråkke over i og med at jeg hadde såpass lette sko med lite ankelstøtte. Tok en skikkelig hodedukkert og slurpet i meg ferskt vann fra bekken ut fra Styggedalen. Siste sikre påfyllingsmulighet på en god stund. Styggedalsmassivet var innhyllet i en stor tåkesky. I grunn litt overraskende da værmeldingen var 100 % sikker på godvær, men det gjorde meg i grunn lite da det bare var deilig med litt skygge og en sval bris fra øst. Ankom Gjertvassbreens innsteg etter snaut 1,5 timer fra start. Her tok jeg turens første matpause og gaflet i meg tre lefser og en muslibar. Vurderte snøen som såpass myk at jeg ventet med å ta på stegjern. Gode forhold oppover breen. Var såpass kjølig her at jeg faktisk måtte på med vindjakke en liten stund. Omgikk de største bresprekkene greit og hadde god hjelp av sporene til folk som hadde trasket opp her tidligere på morgenen. Et parti var det ganske hardt, men det gikk akkurat greit nok med støtte fra isøksa. Nådde skaret etter en halvtime fra innsteget. Her var det av med sekken og på med stegjern og rompetaska som alltid var med på avstikkerene (med GPS, mobil/kamera og litt vann). Løpeskoene mine var ikke akkurat så veldig stegjernsvennlige, men etter å ha surra litt sportsteip i tillegg gikk det på et vis... Opp til Gjertvasstinden fulgte jeg samme rute som på rekognoseringsturen tre dager tidligere. Opp mot venstre fra skaret, og deretter til høyre over en bregleppe til et nytt snøfelt. Videre opp et kort parti med klippe før det siste snø-/isfeltet til topps (se rapport fra rekognoseringsturene for mer detaljert info). Merket at det allerede på tre dager hadde smeltet drastisk i tropevarmen som har vært og som er. Bregleppene var blitt større og snøbroene tynnere. Ankom toppen av Gjertvasstinden etter 2t 18min fra start. En halvtime foran skjema! Kjapt ned igjen til skaret, fikk av meg stegjerna og begynte på oppstigningen til Store Styggedalstinden. Fulgte østryggen direkte fremfor å begi meg ut på isflanken på høyre hånd med mine mjuke sko. Grei klyving opp her med noen få hårete opptak. Dagens andre matpause på toppen av Store Styggedalstinden østtoppen, 2t 42min fra start. Tåken hadde lettet og jeg ble vitne til den fantastiske utstikten som faktisk er her oppe. Man føler virkelig at man er på toppen av verden, som en konge. Alt annet føles så lavt ut. Så et taulag borte på vesttoppen. Da denne ikke har primærfaktor over 30 meter gadd jeg heller ikke ta meg bryet å stikke oppom denne i dag. Fortsatte fra østtoppen bortetter ryggen. Først ned i et hakk og opp et litt kinkig opptak. Deretter ganske grei marsjing videre. Rundet vesttoppen i sørflanken og kom innpå ryggen videre mot Sentraltinden. Ryggen ut dit er rimelig grei de fleste plasser, men det blir litt brattere opp til sistnevnte topp. Passerte taulaget som kastet noen overraskende blikk bort på meg. Blikkene og kommentarene jeg fikk fra folk jeg møtte i dag fungerte forøvrig som en stor humørfaktor og motivasjon for meg. Opp til Sentraltinden forserte jeg greit de passasjene som er litt utsatte. I starten holder man en del på høyre side av ryggen og i helt siste del holder man på venstre side. I alle fall løste jeg det slikt. Nådde Sentraltinden 3t 16min fra start. Fortsatte ned ryggen i retning Vetle Skagastølstinden. Midtvegs ned mot skaret la jeg fra meg sekken, tok en liten matpause og la i vei ut mot Maradalsryggen, kanskje dagens kjipeste avstikker i og med at man begynner å gå nedover. Fulgte en tydelig skråflanke i vestsiden av Sentraltinden. Holdt et stykke nede i denne flanken før jeg etter hvert kunne dreie inn på ryggen like ved den ene lille «taggen» før toppen «Sør for Sentraltinden». Mye løs ur og grus her, så vær litt obs. Taggen kom jeg opp på ved å slenge meg inn i en kamin på venstre side. Sør for Sentraltinden klatret jeg opp på ute på høyre side. Deretter måtte jeg klyve litt ned igjen til jeg kom til hammeren oppunder Nørdre Maradalstinden som på grunn av sine 30 meter i primærfaktor måtte med. Rundet hammeren via snøflanker i vestsiden og kom opp i skaret mellom Nørdre og S1. Brukte en drøy halvtime fra sekken ved Sentraltinden og ut til Nørdre. Tilbake gikk det også greit nok og brukte sånn cirka samme tid. Nok en matpause ble fortært, og ikke minst vann. Ble jammen tørst på turen ut på Maradalsryggen. Videre klyvde jeg ned i skaret mot Vetle Skagastølstinden ved å omgå den bratteste hammeren via en kamin på høyre side. Gikk et lite stykke opp i bakken mot Vetle før jeg nok en gang satte fra meg sekken og ruslet langsmed galleriene i Vetles sørflanke bort til Mohns skar og videre langs med Slingsbyruta til toppen av Store Skagastølstinden. I jevnt tempo brukte jeg 16 minutter fra sekken og til toppen av Storen, totalt 4t 53min fra start. Her var jeg ikke alene og jeg fikk en del artige kommentarer. Det var til og med et par damer som spurte om de kunne få ta et fellesbilde med meg på da de syntes det var så stort antiklimaks å se meg komme opp i tights og joggesko. Ja, jeg hadde vel stusset litt selv om jeg var i deres klær... Ble fôret med nøttemiks og greier før jeg så på klokken at jeg måtte reise videre. På vei ned igjen til skaret la jeg merke til et redningshelikopter som flakset over Skagastølsryggen. Håper det ikke har skjedd noe alvorlig. Det var i alle fall borte innen jeg var kommet så langt. Ringte Daniel og sa at det i alle fall ikke var meg det var noe galt med. Han og Ole-Petter hadde hentet sykkelen min og var nå på god vei opp mot Nørdre Dyrhaugstinden. Kjente av og til noen ekle smerter i høyre kne og etter hvert i venstre også. Pokker! Skal det være knærne som stanser meg i dag? Har opplevd at slike smerter bare plutselig forsvinner, så jeg krysset fingrene for at det ville være tilfelle i dag også.Ved å gjøre noen alternative bevegeler i ny og ne hjalp dette over tid og senere på turen kjente jeg i mindre grad til smertene. Fikk på meg sekken igjen og trasket over Vetle og ut Skagastølsryggen mot Nørdre. Ned Halls Hammer tok jeg en rappell som holdt greit ved hjelp av et 30 meters tau. Videre ut til Midtre passerte jeg et taulag på tre hvorav blant andre Aleksander Gamme var deltaker. Slo av en kort og trivelig prat før vi ønsket hverandre god tur videre. Grei klyving ned til Berges stol. Ned mot V-skar klyvde jeg meg ned 5 meter til et rappellfeste. Tok først en rappell ned til en hylle midtvegs i veggen. For tre dager siden hamret jeg en bombekile i en sprekk her som jeg hadde håpet å bruke i dag også, men selvfølgelig hadde noen klart å få den ut og tatt den med seg siden den gang... Heldigvis hadde jeg med en tilsvarende kile og karabiner, så jeg satte et nytt feste før jeg tok siste rappell ned i skaret. Var litt for rask i svingene da jeg skulle fire ned tauet og det viste seg at jeg hadde glemt å knyte opp den ene stoppknuta på tauet. Pokker, knuta satte seg fast i karabineren og ville ikke rikke seg lenger! Siden jeg uansett ikke skulle bruke tauet noe mer på turen var det ikke så fryktelig farlig sånn sett, men utrolig irriterende og urutinert av meg. Ropte opp til Team Gamme og spurte så pent jeg kunne om de ville ta med tauet og eventuelt kilen med seg og levere det på Turtagrø. Det var helt i orden, og jeg er evig takknemlig for deres hjelp. Tusen takk! Fortsatte ut ryggen til Nørdre der jeg tok en matpause og en telefon til Daniel slik at de visste at jeg var i rute. Hadde til nå brukt ganske nøyaktig 6 timer fra start i Helgedalen og lå hele 3 timer foran estimert tidsskjema! Dette var en stor lettelse og jeg kunne slippe skuldrene dypt ned og bare nyte dagen og den fantastiske utsikten man bare får fra tindene her oppe i Hurrungane. Det er nesten til å få en tåre i øyekroken av. Ned fra Nørdre valgte jeg å følge normalruta fremfor å følge de sporadiske snøfeltene som jeg og Rasmus gikk langs for tre dager siden. Grunnen var at snøen var temmelig råtten, og steinene mellom feltene var utrolig løse. Ønsket ikke å risikere noe nå, så tok det heller piano ned den vanlige ruta. Fikk dog en surfetur på et snøfelt like før 1584-vannet. Deretter fulgte jeg stien ned mot Tindeklubhytta et stykke før jeg tok sikte på nok et snøfelt på venstre siden ned mot bekken fra Skagastølsvatnet. Her fylte jeg opp camelbaken og spiste en sjokolade før jeg begynte på dagens nest lengste stigning opp til Nørdre Dyrhaugstinden. Fulgte en smart variant opp noen flanker rett opp fra nordsida på Skagastølsvatnet til jeg var oppe på Dyrhaugsryggen. Oppe på ryggen skrådde jeg diagonalt til jeg kom på høyre siden av de største snøfeltene. Nå var det bare å holde et jevnt sig opp til Nørdre der Daniel og Ole-Petter ventet på meg. Ble heiet opp de siste meterne til Nørdre mens Ole-Petter filmet ivrig fra mobilen sin. Jeg var glad for at formen fortsatt virket bra. Det er nok takket være at jeg har vært god på «spisetjænest» undervegs, og nå var det tid for en halvtimes lunsjpause og småskravling. Skiftet til nye sokker og t-skjorte, spiste en real turmat, litt potetgull, en banan og drakk en battery energidrikk. Masserte lårene og forberedte dem på mer hardkjør. Pausen gjorde underverker og jeg følte meg som et nytt menneske da jeg forlot mine kamerater kl. 17.00, 8t 24min etter start. Nå ventet en gøyal ryggtravers hele veien over til Store Midtmaradalstinden. Grei skuring forbi Store Dyrhaugstinden, bort til Søre Dyrhaugstinden og videre til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Brukte en snau time fra Nørdre Dyrhaugstinden til sistnevnte der jeg tok en kjapp matbit. Nå ventet den delen av turen jeg kanskje «fryktet» mest. På rekognoseringsturen ut til Store Midtmaradalstinden hadde vi regn og superglatt fjell, og jeg husker at jeg ikke likte meg i det hele tatt da. Heldigvis var det stikk motsatt i dag med tørt fjell og supergod friksjon. Likevel skulle det bli spennende å se hvordan utfordringene ble denne gangen. Første stykke ned fra Nestnørdre gikk fint. Et kort parti med sva ble forsert uten problemer. Lenger nede før «pinaklene» kom det ytterligere noen passasjer med sva som var noe mer krevende og utsatt. Husket «betaen» fra forrige tur i blinde, så jeg forserte dette uten problemer i dag på tørt føre. Pinaklene ble forsert langs en «berg-og-dalbane-sti» på høyre side. Et par punkter er litt hårete med noe ekkel nedklyving. Nok en gang sparte jeg mye tid ved å slippe å spekulere i rutevalget. Dermed brukte jeg ikke mer enn rundt en 20-30 minutter ned til Lovskar fra toppen. Fra Lovskar omgår man en liten topp ut i høyre siden før man kommer ned i et nytt hakk. Her la jeg fra meg sekken og startet på ferden opp til Store Midtmaradalstinden. En av de lengre avstikkerne på turen. Fulgte ryggen stort sett hele veien helt til det for alvor bratnet til (umulig å ikke skjønne hvor dette er hen). Om man følger ryggen videre kommer man til det som også her kalles Halls Hammer. Det er en grunn til at fjellbestigeren Carl Hall snudde der, og det gjør de fleste andre den dag i dag. I stedet omgår man hele ryggen ned i flanken på høyre side lang små gressete hyllesystemer. På denne omgåelsen må man forsere tre åpenbare «crux». Det første er det vanskeligste som er et buldreopptak rundt grad 3-4. Greit å klatre opp, men det er noe helt annet ned igjen da man ikke har noen spesielt gode tak for hendene, og under deg er det mange hundre meter med fri luft. Med andre ord, ingen rom for feil. På returen løste jeg det ved å legge igjen en 240-slynge rundt en tydelig nabb for å ha noe å holde seg i som back-up. Deretter fulgte et par andre utfordringer, men disse er langt fra like eksponerte som den første. Videre skrår man etter hvert opp mot ryggen igjen via en noe løs renna. Ryggen følges deretter slavisk til toppen (noen steder kan omgås ut til høyre). Nådde toppen av Store Midtmaradalstinden kl. 19.05, 10t 29min fra start. Spiste et gullbrød på toppen, luftet føttene og koste meg med kveldssola som malte fjellet i sterkere farger for hvert minutt som gikk. Ned igjen til sekken brukte jeg rundt en halvtime. Tok også her en liten matpause mens jeg pratet i telefonen med min tante som fylte 50 år i dag. Deretter klyvde jeg meg ned langs en bratt renneformasjon til Stølsmaradalsbreen. Renna går skrått ned mot høyre sett fra skaret jeg la igjen sekken ved, nedenfor et bratt snøfelt. Trasket over breen og opp til sørsiden av Austre Ringstind. Nå var det klart for toppsanking i Ringstind-massivet. La fra meg sekken nok en gang og klyvde meg opp svaene til Austre. Brukte rundt et kvarter fra bunn til topp og det samme ned igjen. Stod på toppen kl. 20.26, 11t 50min fra start. Har aldri funnet noen «perfekt» vei opp dit, så går litt forskjellig fra gang til gang. Vel nede igjen ringte mine foreldre (som ikke hadde hørt et kvekk om denne turen på forhånd) og lurte på om jeg var på tur, noe jeg bekreftet. Beroliget dem med at jeg snart var framme og ønsket dem god natt. Neste var harepustoppen Stølsmaradalstinden. På forhånd hadde jeg vurdert å klyve opp nordryggen fra Vikingskar, men etter rekognoseringsturen jeg og Endre hadde for noen dager siden slo vi det fra oss da denne ruta var både hårete, begrodd, fuktig og løs. Det var mye smartere å klyve opp snøflanken som går rett opp fra øst. Sent på sesongen kan det være kinkig å gå denne veien på grunn av en stor bregleppe lengst nede, men i dag var det fortsatt noe igjen av snøbrua på venstre side. Først en transportetappe over breen bort til innsteget på «renna» og derfra gikk det jevnt og trutt oppover med isøksa parat for hånd. Snøen hadde fin konsistens, så det gikk forholdsvis effektivt. Stod på toppen kl. 21.27, 12t 51min fra start. Returen gikk kjapt og fint med lett og kontrollert snøsurfing tilbake til sekken. En kjapp matbit før ferden gikk i retning Midtre Ringstind. Krysset over Vikingskar og greit ned på vestsiden der jeg fulgte snøflanker nordover et stykke. Hadde også her på forhånd vurdert sørryggen, men fant også ut på rekognoseringsturen at den hadde noen ekle crux med løse blokker som jeg ikke ville utfordre meg på under en slik langtur. I vestsida på Midtre la jeg fra meg sekken og tuslet opp normalruta som ikke byr på noen særlige vanskeligheter annet enn litt løs ur. Litt klyving i øvre parti, ellers greit. Stod på toppen i nydelig solnedgang kl. 22.18, 13t 42min fra start. Nok en matbit da jeg var nede ved sekken. Mørket kom sigende på og da var det deilig å kunne lytte til litt motivasjonsmusikk på øret fra I-poden. Opp mot Store Ringstind gikk det greit å omgå de største bresprekkene. La fra meg sekken på den lille «flata» like før siste brattbakken, rundt 1970 moh. Herfra fulgte jeg østryggen til toppen greit. Hastet litt med å komme meg over på vestsida av Store Ringstind før hodelykta måtte fram, da visste jeg at de verste passasjene var over. Stod på Store Ringstind kl. 23.20, 14t 44min fra start. Tok en kjapp telefon til Daniel og ba ham gjøre seg klar for finaleetappen opp til Austanbotntindane. Sklei meg ned til sekken via snøflanker. Herfra og videre er det sikkert mange som er spente på hvor jeg har gått. Etter mange studier av diverse bilder og flyfoto har jeg «oppdaget» et hyllegalleri som går tvers over i sørveggen på Store Ringstind. Det nås ved å klyve ned renna sør for flata på 1970 moh der det tidlig på våren ligger en snøflanke, mens nå senere på sommeren kun er en fossende bekk der jeg forøvrig kunne fylle vann. Litt kinkig klyving helt øverst, vær obs på løse blokker. Lenger nede løser det seg opp før man kommer ned på galleriet som følges helt bort til snøflanken vest for Store Ringstind. Brukte ikke mer enn et drøyt kvarter fra toppen til jeg var på snøflanken i vestsida. Kall gjerne ruta «Kvambekks chaussé» om det er ok! En fin måte å linke ruta mellom Ringstindene og Soleibotntindene om man ønsker å gå for eksempel «Ringsdalen rundt» eller lignende. I vestsida tok jeg meg en god matpause med blant annet nok en battery. Nå måtte også hodelykta fram da det begynte å bli relativt mørkt. Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for meg at jeg ikke var langt unna å klare målet mitt med å fullføre under 24 timer. Stresset derfor ikke så mye på slutten og passet heller på å ikke tråkke feil. Kom meg inn på Soleibotnryggen. Grei klyving over sørtoppen og bort til stortoppen. Bommet litt i inngangen til skaret mot Store, men hentet meg relativt kjapt inn igjen. På Store var det av med sekken og bare motivere seg for en avstikker ut til Nørdre Soleibotntinden. Noenlunde grei klyving ned til skaret, med blant annet forsering av et bratt snøfelt. Fra skaret holder man litt ut til venstre og klyver seg opp til ryggen som følges opp til toppen. Noen luftige plasser på slutten, men gode tak. Brukte 10-15 minutter hver vei t/r Nørdre. Var tilbake på Store Soleibotntinden kl. 01.00, 16t 24min fra start. Nå var det på tide å få fram gel'en som har ligget urørt i sekken en stund. Konsentrerte karbohydrater så det holder, og nok til å få meg til å føles som et hyperaktivt barn som nettopp har spist seg full på godterier i en bursdag! Ned fra Store Soleibotntinden mente jeg å huske at det fantes en vardet «sti». Jeg husket visst ikke helt riktig. Jo, vardet var det, men de var jo såpass sporadiske at det var en utfordring å få øye på dem, spesielt i mørket. I tillegg var det nesten like greit å gå ute i terrenget enkelte plasser. Ikke mye sti å skryte av, med unntak av få steder. Bakken ned til Berdalsvatnet føltes lenger enn forventet. Det tok tid i denne ura i mørket, men jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid. Fikk etter hvert øye på lykta til Daniel borte på Austanbotnryggen. Han fikk bare legge seg ned og vente på meg... Brukte rundt 40 minutter fra toppen og ned til Berdalsvatnet hvor jeg tok en siste vannpåfylling og en liten lefsebit før jeg giret meg opp til dagens siste motbakke og finaleetappe til Austanbotntindane. Først i noe løs ur og litt sikksakk opp til selve ryggen. Hadde nytte av å kjenne ruta opp her på forhånd. Kom meg opp til Daniel som lå og druntet i mørket, for det var Ole-Petter som hadde lykta. De rakte ut en cola til meg som smakte utmerket, i tillegg hadde de med nye joggesko og sokker til meg, noe føttene satte meeeget stor pris på! Føltes ut som hele fotsålen var en eneste stor vannblemme nå... Hastet ikke noe videre nå. Jeg lot Ole-Petter ta føringen og gå i front oppover ryggen til Vestre. Tok en liten pause her før vi fortsatte. Ole-Petter sa at han ikke ønsket å ta turen ut til Søre, men heller vente på oss. Derfor satte jeg opp tempoet noe opp i klyvinga opp til Store slik at han ikke trengte å vente så lenge, men han hang på hakk i hæl likevel, med staver, og Daniel uten lykt! La fra oss sekkene midtvegs ut til hovedtoppen. Kom oss opp på Store Austanbotntinden kl. 03.14, 18t 38min fra start, og Ole-Petter filmet ivrig i mørket. Husker ikke helt alt jeg sa her og nå... Trasket tilbake til skaret mot V0-toppen, og herfra ned på sørryggen via omgåelser via hyller og gallerier øst for denne ryggens bratteste del. Jeg hadde vært ute på forhånd og vardet noen punkter slik at jeg lett kunne kjenne meg igjen. Kom oss ut på ryggen og på de siste meterne før toppen på Søre Austanbotntinden sprang Daniel i forvegen og klappet meg fram til turen siste toppvarde, og Ole-Petter stod på V0 og blinket med lampen. Klokken var nå 03.39, og jeg hadde brukt totalt 19 timer og 3 minutter på turen. Jeg klarte det...! Jeg hadde tenkt så mye på hvordan jeg ville reagere om dette ville bli virkelighet. Ville jeg gråte, ville jeg juble, eller ville jeg rett og slett ikke reagere noe spesielt? Svaret ble en god blanding av alt. Jeg var selvsagt veldig glad og lettet over å være ferdig med turen, men jeg tror ikke helt realiteten hadde gått skikkelig inn over meg. Fikk tatt et toppbilde der jeg ser ganske glad ut, men etterpå gikk jeg egentlig bare stille rundt i mine egne tanker. Adrenalinet sank betraktelig når jeg visste at jeg ikke hadde noe tidspress lenger. Likevel prøvde jeg å konsentrere meg fullt, i alle fall til jeg var «trygt» tilbake på vesttoppen. Først nå merket jeg hvor sliten jeg egentlig var. Øyelokkene føltes som bly, knærne kokte, matlysten forsvant og jeg hadde mest av alt bare lyst til å spy. Prøvde å knipe igjen så godt jeg kunne da jeg var kjent med konsekvensen av å miste all næring på tampen. Turen ut til Berdalsbandet har aldri føltes så lang før, men heldigvis har alle turer sin slutt. Kl. 06.00, 21t 24min på tur, og over 24 timer i våken tilstand kom vi fram til bilen på Berdalsbandet. Det første jeg gjorde var å hive ut madrass, dyne og pute fra bagasjerommet og en ny underbukse fra bagen. Deretter legge seg nedpå og slukne som et lys... Bare etter en halvtime på øyet våknet jeg av at sola stekte og masse mygg som virret rundt hodet mitt. Det var ikke akkurat den beste restitusjonen jeg hadde håpet på. La meg bare si til slutt at jeg kjørte tidlig hjem denne morgenen, tidlig. Etterord I skrivende stund føler jeg fortsatt at turen ikke helt har sunket inn over meg. Det er en rar følelse når man har utført noe man har tenkt på og planlagt såpass lenge. Man merker en slags tomhetsfølele i etterkant, som et vakuum, ingenting... Jeg merker i alle fall at jeg har fått et helt annet forhold til Hurrungane nå enn det jeg hadde før. Jeg har fortsatt stor respekt for fjellene, men jeg føler at jeg kjenner de på en helt annen måte, kjærligheten har blitt sterkere. Denne dagen gikk absolutt alt på skinner, og det har sikkert med en blanding av flaks og gode forberedelser. Jeg håper mest på sistnevnte. At turen kan gjøres enda fortere er det ingen tvil om, og det er ikke så nøye for meg heller da mitt mål var å gjøre alle toppene på én tur, og helst under et døgn. Nå begynner denne rapporten å bli farlig lang, så da er det vel på tide å sette et punktum. Tusen takk til alle de som har støttet og trodd på meg på forhånd, og takk for alle gratulasjoner i etterkant! Det setter jeg umåtelig stor pris på!

Klart man skal trene en hund til å trekke før den er ferdig utvokst, men å la den trekke en person på ski eller trekke pulk før den er året er gambling med hundens videre utvikling av muskulatur. Klart en hund får til å trekke 50kg pulk etter seg når den er 10-12 mnd, men om den tar skade av det er en helt annen ting. Min AM er 4 måneder nå å går turer med trekksele, hun er rundt 20kg nå å har ingen problem med å trekke meg etter nå, men det er min jobb å passe på at hun ikke overbelaster seg.

Tilbragte noen dager i Seljord hvor selvsagt tur sto i førersetet. Skorve har alltid vært ett av mine favorittfjell. Og som i Telemark og andre deler av vårt vidstrakte land er det bratt opp dit, fjellsidene bykser nedover på hver sin kant. Det er et langt stup ned til Flatsjø. En vandring over Skorve er en vandring i frie tanker og mektig natur. Jeg pakket en lett dagstursekk for å gå opp til Gøysen, for så å gå over Skorve til Finndalen og ned igjen via Bygdardalen og Hanekamjuvet. Det er en fin stigning opp til toppen av Skorve, Gøysen på 1368moh. Jeg velger å ikke ta en titt på flyvraket denne gangen. Det er strålende vær og varmt, men til gjengjeld får jeg en flott utsikt fra toppen. Jeg har alltid likt å gå over Skorve, og nå er intet unntak. Et flott fjellandskap med utsikt til begge sider av fjellet. Klatrer opp til Nordnibba (1365moh) før jeg går ned til vakre Finndalen. Stien ned til Bygdardalen er også trivelig og Hanekamjuvet er jo alltid verdt et besøk. En flott tur over Skorve, jeg hadde igrunn lyst til å gå over fjellet igjen med en gang. Les mer om turen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2014/07/fjellhopping-i-seljord-over-skorve-til.html. Utsikt fra Gøysen, Seljordsvannet nedenfor. Ved Tvitjønn på toppen av Skorve. Utsikt fra Nordnibba mot Gøysen. Finndalen, en vakker hengende dal. Neste dag ble det en kortere tur, hvor jeg gikk sammen med min mor og far opp Hanekamjuvet før vi tok stien opp til Tjønnstaul. En sti som virker lite brukt og gjengrodd i starten, men som blir hyggeligere etterhvert. På veien passerer vi noe som må være et maureldorado, på et begrenset område telte vi minst 25 maurtuer. Fra Tjønnstaul tok jeg turen over Ubyfjell til Hattefjell, mens moren og faren min valgte å gå ned igjen samme vei som vi kom opp. Landskapet her er ulendt og kronglete, og ikke lett å gå i, men det går en merket sti som gjør turen lettere. Fra Hattefjell (831moh) får man den neste beste utsikten over Seljord, bare slått av Bjørgefjell. Les mer om turen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2014/07/fjellhopping-i-seljord-over-ubyfjell.html. Tjønnstaul med Ordalssåta i bakgrunnen. På veien over Ubyfjell mot Hattefjell passerer man Blautmyr. Utsikt fra Hattefjell. Dagen etterpå hadde jeg som mål å bestige Mælefjell, i alle år har jeg sett på fjellet, men aldri vært der. Planen var å sitte på med min mor og far som ville ta seg en tur på Lifjell, men vi kom oss litt sent avgårde og når vi prøvde å finne et passende sted for meg å krysse Grunningsdalsåi ble det til at jeg ble med dem i stedet. Det er en krevende tur og det var litt fare for regn, i tillegg så var det blitt senere enn ønsket. Så Mælefjell får stå ubeseiret tilbake igjen. En dag... Istedet ble det etterhvert en fin tur på Lifjell, litt molefonken i starten var jeg dog (jeg liker ikke å gi opp ting). Vi gikk opp til Vesle Tjorbuvatn hvor vi tok en rastepause. Fra der ville jeg ta meg en tur på en topp og valget falt på Røysdalsnuten. Ingen sti opp så jeg kjærer istedet opp mot ryggen, hvorfra det bebudede regnværet ankommer fint synkronisert med når jeg ankommer toppen. Det gjør likevel utsikten fra toppen (1291moh) ganske tøff, gjennom sløret kan jeg skimte Gaustatoppen i det fjerne og bite i meg skuffelsen når jeg ser over mot Mælefjell. Fra Røysdalsnuten følger jeg ryggen videre mot Grimaren (1169moh), før jeg går ned og møter mor og far som venter på meg ved bilen. Som sagt, så ble det en fin tur likevel, det er jo flott oppe på Lifjell og. Les mer om turen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2014/07/fjellhopping-i-seljord-lifjell-og-over.html. Utsikt over Tjorbuvatnene. Utsikt gjennom regnværet mot Mælefjell og Gaustatoppen. Utsikt fra Røysdalsnuten, Skorve i bakgrunnen. Lifjell. Tarjei

Goretex skal ikke vaskes med Milo i vaskemaskin. Hevder i hvert fall eksperter. Miloen setter seg i porene og tetter for transport. Goretex må impregneres etter få år. Det er i hvert fall min erfaring. Dermizax'en til Bergans kan vaskes i Milo.

Tror begge kameraene er gode valg. Jeg har forgjengeren til Canon-kameraet og er meget fornøyd. Det tar meget gode bilder. Sensoren i Sony er en del større enn i Canon og det er lettere å ta bilder hvor bakgrunnen er ute av fokus. Det kan være ønskelig når en f.eks tar portretter. Når det gjelder ergonomi og betjening syns jeg Canon ligger langt foran Sony. Canon S120 ligger mye bedre i hånden og jeg syns menyene er bedre og mer oversiktlig. Sony er mindre og har mere spisse kanter. Jeg vil anbefale deg å ta deg en tur i butikken og sjekke de ut hvis du har mulighet for det, selv om du tenker bestille de på nett.

Jeg har en sporhund og vi bruker samme sele, nomesele, til både spor, trekk og annet. Hun skjønner hva hun skal gjøre på settinga og tror aldri at hun skal trekke når hun skal spore eller omvendt.

Såsant, såsant. Skjønner ikke hvordan folk kan sove bort dagen. Eller sitte og sitte. Norge ble som kjent ikke skapt for å sitte på ræva !

Hva med å sende en mail til Klattermusen med problemstillingen, som du sier selv så sitter vel gjerne de på den største ekspertisen om klærne de produserer? Kanskje de utviser større kundeservice enn hva du får av Sportsnett

Jeg reiser også bort for å få slike som du presenterer på bildet, men det hender man lurer kilosfisken i områdene rundt her også. Grunnetjørna f.esk. (vannet nedstrøms Heinshølen) huser fin bekkerøye. Mye smått selvsagt, men har fått en del fin fisk der (0,8-1 kg). Har fått fangstrapport derfra med gode fangster og fin størrelse fra årets sommer (har ikke fått muligheten til å ta turen selv). Fantastisk ørret på bildet. Nå stikker jeg ut for å ta en slik selv

Klättermusen bruker ikke GTX... Vattentätt För att bevara bästa funktion bör du tvätta plagget regelbundet, följ tvättråden i produkten. Borsta eller använd en mjuk svamp för att ta bort kraftig smuts innan plagget tvättas skonsamt. Jeg vet ikke hva som står på plaggene dine @Elisabeth-81?

Kjøpte regntøy der engang, som begynte å lekke ettr 3 år. De tilbød meg å kjøpe nytt minus 15 %. Uten diskusjon.

Vet at denne tråden egentlig er ganske gammel nå, men jeg så ingen grunn til å lage en ny med samme tittel. Vel, jeg har en erfaring nå med sportsnett som jeg ikke liker noe særlig. Var på en liten tur tidligere i sommer og begynte å bli våt igjennom membranklærne etter kun 30 min i regnet. Har en Klattermusen jakke og bukse, og til den prisen jeg betalte forventer jeg mer enn det jeg syns jeg fikk. Klærne er riktignok 2 år gamle, men klær til en brøkdel av prisen holder ofte også i 2. Men nok om det. Jeg dro innom Sportsnett med klærne. Syns de var veldig negative i måten de pratet på, ikke mye kundevennlighet. Så spurte de om jeg hadde impregnert klærne. "Nei, det har jeg ikke og ifølge klattermusen så skal jeg heller ikke gjøre det" "Jo, det må impregneres" Men for f...n, mener de de kan Klattermusenproduktene bedre enn klattermusen selv? Om Klattermusen mener det bare skal strykes så skal det holde å bare stryke. Det er 4 uker siden jeg leverte klærne og nå ringer det er fra Systuen AS. Passe surt påstår hun at jeg ikke har vasket klærne. Ehh...jo, det har jeg. Men det er noe rødt i lomma sier hun. Jada, kalles frolicsmuler det og de hadde ikke vært der om den jæ..... buksa faktisk hadde holdt vannet ute og ikke laget en deilig frolic-grøt. Så påsto hun at det var mer møkk på den som ihvertfall ikke jeg har påført den så jeg vet ikke hva de har gjort, slept den etter seg fra oslo til bærum kanskje. Hun spør så hvordan jeg har vasket klærne. Jeg sier de er vasket på 30 grader ullprogram med Milo. Da påstår hun at man ikke kan bruke Milo på goretexklær fordi det ødelegger goretexen. Jaha, da er det mange i dette landet med ødelagt goretex. Jeg har sendt en mail til Lilleborg nå for å spørre. Jeg mistenker denne sydamen for å lyve så hun tror det selv. Var noe goretexekspert av noe slag. Så kommer det igjen "har du imprignert?" "Nei, jeg har ikke det." "Men goretex må imprigneres" "Mulig det, men dette er ikke goretex og på Klattermusen sine egne sider står det at det skal strykes så da stryker jeg og imprignerer ikke". Nå merker jeg at jeg er litt sur. Sportsnett sa de skulle sende klærne til Klattermusen slik at de kunne teste det, men i stede bruker de 4 uker på å sende det til ei dame i Bærum som ikke kjenner til produktet og ikke vet hvordan det skal behandles. Åssen skal hun klare å teste det og vite om det er noe galt med det eller ikke. Jeg venter på svar fra Lilleborg og så skal Sportsnett få høre at de ikke kan bruke folk som ikke vet hvordan et produkt skal være til å sjekke om det er noe galt med det eller ikke. Er det flere her som har hatt litt prob med kundeservicen til sportsnett?

Det var da fanden til hviledag ! 2 1/2 times traving. Ja jeg tror så gjerne at vi opp i alder er dobbelt så aktive som dagens 30 åringer (Fiskepuddinger).

jan pleier å finne en løsning

Å bruke gummistrikk/stropper var jo himla lurt. Tar med meg et par neste gang det blir presenningtur. Takker, Larsdx for info !

Jeg trur stien opp Medkilaheia må være en av de mest brukte turstiene i Harstad. Og det er med god grunn, for dette 526 meter høye fjellet er en skikkelig godbit. Det er raskt å gå opp, det er fin natur, og man har god utsikt i mange retninger, ikke minst mot sentrum. Ellers er kanskje «Heia» mest kjent for den DNT-hytta som heter «Maistua». Når det er mørkt i jula tennes det lys her, og Maistua lyser som om den var ei julestjerne høyt oppe i lufta. På vei opp Medkila I går skulle jeg også bli en av de mange som brukte denne stien. Jeg suste oppover Medkila på sykkel, og tok av på sideveien inn til idrettsanlegget ved den såkalte «Krafthallen». Her er det en stor parkeringsplass om man kommer med bil, men med sykkel kunne jeg fortsette litt til. Kraft-hallen Stien starter rett over fotballbanen. Det er to stier her som begge for så vidt går opp til Heia, men stien til venstre er den korteste og mest populære. I starten er den flat og grei å sykle på, men da bakkene starta måtte jeg parkere sykkelen og gå videre til fots. Parkert sykkel Det er mange som pleier å gå her, så stien er ofte veldig gjørmete. Men denne dagen var det faktisk knuske tørt. Det meste av veien går stien under strømledningene som fører opp til Maistua. Her har man hogd en del trær for å få plass til stolpene, noe som har resultert i at man har god utsikt hele veien. Men sjøl ville jeg kanskje helst sett at trærne hadde vært der likevel, så hadde jeg følt meg nærmere naturen. Man blir nok litt andpusten når man går oppover her, for det er relativt bratt. Men om ikke så altfor lenge kommer man fram til den hytta som er turens første mål: Maistua. Denne hytta ligger ved 310 meters høyde, like under skoggrensa. Opprinnelig var dette et radioanlegg, men nå er den overtatt av turlaget. Utsikta er flott herfra, men har man først gått hit opp, skal det godt gjøres å ikke gå helt opp til varden på toppen. Maistua Over Maistua er det endelig slutt på strømledningene, og man føler seg nærmere naturen igjen. Det er imidlertid minst like bratt som lenger ned. Rundt stien vokser det fortsatt en del bjørk, men her oppe er de små som busker. Når man kommer helt opp på fjellplatået, ser man at det er bygd mange varder her. Ved den ene varden er det ei postkasse med gjestebok, der man gjerne kan skrive navnet sitt. Og samtidig kan man ta et par ekstra beundrende blikk på den fantastiske utsikta men får herfra. Men turen er ikke komplett ennå. Toppunktet ligger nemlig en halv kilometer lenger bak. Postkasse med gjestebok Nå er det imidlertid ikke bratt lenger, og man kan enkelt småløpe oppover de koselige bergene, myrene og lyngheiene som gjenstår. Til slutt står man endelig oppe på toppunktet, og kan da skue ut over alle de andre herlige fjellene i Middagsfjellområdet. Harstad Middagsfjellet

Flyvraket ved Storevatn nevnes her. Har tidligere hatt en tråd om dette. Ingen forandring paa status her ? http://www.fjellforum.no/topic/7903-flyvrak-ln-hhm/?hl=flyvrak

Ja naturen gjør ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker. Bryter mann naturens regler så skal det ikke mye til før det er "game over".

Fin rutebeskrivelse av Siri Gedde-Dahl. http://artikkel.ut.no/1.11826677

At stiene gror igjen er et kjent fenomen. Bøndene i området, er faktisk glade for T'merket sti, for de blir vedlikehold, og fortsatt brukes. (Og det er ikke mange som går utenom de merkede stien, selv om de har med telt.) Øyestøl hadde sjenkerett. veien gjennom dalen var er en gammelferdselsvei, noe som kommer frem i Trongene, der det er fint murt sti.

Jeg ville kjøpt mono, 0,20. For en nybegynner blir det fort mye kluss med multi. Fiskelivet mitt ble enklere da jeg byttet til mono...

Skaffet pocketrocket nettopp, skaffer litech kjelen ved neste korsvei. På G-Max selger de også en brenner fra Kovea med gryte som et sett. Brenneren er enda lettere enn de andre som er nevnt her. Kan finne link i morgen. Godt fornøyd med pocketrocket. Er kritisert for å gi mer CO enn andre tilsvarende brenneren. Dette tror jeg bare blir et reelt problem hvis du fyrer lenge i telt med kjele på og uten lufting. Hvis du vil det da. Jeg kommer til å bruke pocketrocketen i teltet, en morgenkaffe før jeg er ute av posen er luksus på tur. Lufter uansett når jeg fyrer i telt. For mye CO kommer av avstanden mellom brennerhodet og kjelen. Avstanden er avgjørende for forbrenningen. Dette er visstnok forbedret på microrocket. Kjelestøttene på min pocketrocket fungerer veldig bra på kaffekjelen fra mitt gamle Trangiasett. Brenneren kommer i en trekantet plastboks som akkurat passer oppi kjelen. Gassboksen må tas ved siden av.

Bruker selv Sony RX100 (første utgave) på tur og/eller Olympus OM-D E-M5 hvis jeg ønsker speilreflekskvalitet eller zoom med lengre brennvidde enn 100mm til Sonyen. Sonyen er ikke vanntett eller støtsikker, men så lenge man kjøper en hardcoverveske til den og behandler den pent, så er det ikke noe problem å ha den med på tur. Regner det er det bare å tre på en brødpose eller lignende. Sonyen min har vært utsatt for lett regnvær og har ikke tatt noe skade. Da er du sikret svært bra bildekvalitet, men jeg anbefaler også å ta med et lite stativ hvis det er dårlige lysforhold for å holde isoen nede. Versjon tre av Sonyen, som er svært lyssterk, er nok litt over budsjettet ditt, men venter du noen måneder, så faller den antagelig ned i pris: http://www.elkjop.no/product/foto-og-video/kompaktkamera/DSCRX100M3/sony-cybershot-rx100-mark-iii-kompaktkamera

Støtter forslag om telt + tarp. I alle fall i skogsterreng. Myggtett, lunt og godt telt og tørr stå/sitteplass ute som er gull verdt om været er litt stusselig. Her en av plassene mine i femundsmarka nå i sommer der jeg koste meg glugg ihjel selv om det regna i 3 dager.

Her er pakkliste for turen http://lighterpack.com/r/1wppdl Og her er ruten:

I år koster det 100,- Du kan betale med kort. gratis å parkere.

Her snakkes det om meg, ja. Får først poengtere at jeg ikke kastet stein PÅ lemenet, men i bekken. Jeg vet ikke hvor godt det kommer frem av den noe ustødige kameraføringen. Kan si meg enig i at det var unødvendig, og får vel skylde på et anslag av nysgjerrighet over å for første gang komme over (vel - skvette til av er vel mer riktig) et såpass hissig eksemplar av Lemmus Lemmus. Får vel også tåle noen personkarakteristikker, selv om det kommer fra noen som ikke kjenner meg. Jeg sletter videoen, og så håper jeg diskusjonen slutter med det. Så får heller folk kose seg med "Lemen i rubben" i nettavisene.

Jeg har den regulerbare trekkselen fra Yokon, http://www.4dogs.no/hund/trekk-og-tur/seler/trekkseler/trekksele-regulerbar#&variation=131543. Dette er vel den samme som den du linker til fra seleverkstedet. Er godt fornøyd med den. Den er veldig enkel, og fungerer godt på en rutinert hund som drar. Men ser for meg at den ikke er like godt egnet til en urutinert unghund. Det er enklere å surre seg rundt i denne selen, plassere beina feil, og henge seg opp enn i en "vanlig" trekksele, som feks nomeselen. Reguleringen i halsen har og en tendens til å gli opp litt, uten at dette er et problem om selen passer i utgangspunktet. Seleverkstedet har et veldig godt rykte, og det er ikke uten grunn. Er veldig godt fornøyd med utstyret derifra. Det passer godt, ergonomisk riktig og veldig solid. Kjøper du noe fra seleverkstedet, så vil jeg også tro du kan selge det igjen for en grei penge den dagen hunden din vokser ut av det. Har prøvd Non-stop sin sele, http://www.non-stopdogwear.no/nsdw/Bruksomraader/Konkurranse/Free-Motion-trekksele#. Den var jeg ikke fornøyd med. Den ga press på luftrøret, så jeg hørte at det peip i bikkja når hun trakk. Har inntrykk av at den er bedre egnet til fuglehunder og alaska huskyer, enn til de typisk polare rasene (men det er altså mitt personlige inntrykk).

To par fjellsko til ungene To sekker Osprey Jib, (en til hver av ungene) Norrøna Recon Synkronflex Exped Downmat UL 9 LW (Netter i teltet er nesten blitt som netter hjemme, vel verdt pengene) Ny fiskesnelle (ikke noe dyre greier) Kartmappe I dag blir det nok en tur ut for å kjøpe teltplugger i diverse størrelser.

Var ute en sving på Lutsivannet med kanoen i går. Kjempeflott vær, men fremdeles ingen kantareller. Det har nok vert litt for tørt denne sommeren. Var innom et par fiskeplasser også, men ikke der heller var det liv. Men en fin luftetur ble det like vel.

Har ikke noe med varige men å gjøre, men å filme at man plager dyr foran kamera bare for underholdning og i tillegg legge det ut på nettet synes jeg er lite voksent

Lekkasje som må tettes. Stavanger turistforening, som eier Blåfjellenden, har noen skikkelige ildsjeler. Som er villig til og både kjøre og gå langt for å gjøre nødvendige reparasjoner. Egil er en av disse. Det har i noen år vært en liten lekkasje ved pipa i annekset. Vi har tidligere forsøkt å reparere dette med tetningsmasse. I påsken oppdaget jeg igjen en dam på gulvet. Det var behov for ytterligere vedlikehold. Permanent løsning må bli stål på utsiden av pipa, med ny pakning rundt. Vi måtte likevel foreta en midlertidig reparasjon, og også ta mål til den permanente løsningen. Turen innover heia, gikk rolig. Vi hadde det egentlig ikke travelt. Selve jobben ville bare ta et par timer, men vi planla en overnatting. Det er kjekt å være med Egil på tur, selv om det må jobbes litt. Vi tok igjen en gjeng, minsten var bare 4 år. De ville inn forbi Blåfjellenden og nedover mot Mån. De ville ligge i telt en eller annen plass underveis. De kom inn til hytta, fikk kaffe, og fortsatte etter pausen. De klarer nok turen greit. Jobben ble gjort på et par timer, og etter også å ha ordnet opp i noen andre problemer, var det tid for å koke kaffe til andre gjester. Det kom to spreke jenter opp fra Mån. De hadde gått kjapt, på tross av flere badepauser. Dagen etter satte de kursen mot Langavatn, men da om Sandvatn. Det blir en 7 timers tur. Det gikk sikker og helt greit. Litt ute på kvelden kom det tre blide jenter. To av disse hadde jeg – sammen med min tvillingbror – truffet for tyve år siden. Og vi husket alle dette møtet. Historien fra forrige gang vi møttes, har jeg fortalt noen ganger. Min tvillingbror og jeg er selvsagt født samme dag, samme år, og vi har samme foreldre. De to jentene vi traff den gangen, er også født samme dag, samme år, og har samme foreldre. Men de to jentene er ikke tvillinger. Dette har fått mange til å komme med ganske kreative forslag. Siden jeg nevnte tre jenter, er det muligens enkelt å finne svaret. De er trillinger. Det kom også tre voksne damer fra Hunnedalen. De hadde brukt tid innover. Morgenen etter ble det frokost med egg og bacon, og vask og rydding for å gjøre hytta klar for nye gjester. I tillegg lakket jeg en av ”dassene”. Jeg håper ingen setter seg nedpå før lakken er tørr…. Det hadde kommet noe nedbør om natten, men ikke mye. Vi fikk noen dråper i hodet innover, men ikke skikkelig regn. (Men det regnet skikkelig på vei nedover Øvstebødalen mot Byrkedalstunet.) Vi traff en familie på vei inn, og en gjeng på parkeringsplassen. Hytta ble ikke tom den natten heller. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Padlet kajakk fra Skøyen til Moss.

Jeg har den regulerbare trekkselen fra seleverkstedet. Dette er ikke en sele jeg ville brukt til aktiviteter der hunden ikke holder konstant stram line. Årsaken til dette er at de tre båndene som er festet i trekkringen, ikke har andre festepunkter enn nettopp trekkringen og halskragen. Dette betyr at alle disse tre båndene henger helt løst rundt hundens kropp så lenge den ikke blir holdt på plass av en stram line bak hunden. Om det er mulig å se for seg det jeg forsøker å forklare her, er jeg ikke helt sikker på men. Litt mindre presist forklart, sitter altså ikke selen skikkelig på hunden med mindre den trekker. Altså ingen sele til vanlig turbruk. Men til sitt bruk er selen veldig bra. Seleverkstedet syr på mål, så du behøver ikke bekymre deg for å få en sele som ikke passer hunden.

Hei Så fik jeg syklet på Hardangervidda i flott vær! Nå er det nok litt ulik oppfatning av stisykling. Min søn har deltatt noen ganger i sykkel-Birkebeiner og mener, at det er kjedeligt fordi det går mest på seterveier. Han prioriterer derfor et løp ved Ludvika i Sverige samme helgen fordi der er mer teknisk utfordrende stisykling. Dermed er det også sagt at jeg er såpass gammel, at jeg trives på seterveier, men da stadig gjerne kan kjøre lettere stisykling. Vi satte bilen ved Tråstølen på Hardangervidda ca. 1 km øst for Dyranut. Her starter en bomvei mot sør til Trondsbu. Dette er en bil-setervei nesten som asfalt: lettkjørt, men ganske fine utsikter og ca. 12 km til Trondsbu. Hurtigt og lett, men vi hadde sykler med bagasje for telt overnatting, mat, hundefor mm. med. Stadig var det en meget lettkjørt tur med huskyen foran som hjelpemotor. Han er fantastsk dyktig sykkelhund -også ve motkjørende biler inntil det kommer sau eller mus/lemmen på tvers. Ved Trondsbu/Tinnhølenvannet går det en traktorvei mot SSV til DNT hytten Sandhaug. Den startet vi frisk på, men den ble nok så steinete etterhvert for sykler med bagasje. Elginnens bagasjebrett har et hjemmesnekret alu-beslag fordi original bagasjebrettet skammelig ble stjålet ved Majorstuen en gang. Dette ga etter i steinene. Så vi gjorde vendereis til Trondsbu. Derfra går det en bomvei mot SØ, som er bilvei frem til "byen" med en parkeringsplass og do. Der går sti herfra nordpå mot DNT Stigsstuv. Herfra blir det traktorvei i sørlig - sørøstlig retning. Først sandet, senere vekselvis sandet/steinet. Vi campet noe sør for "Byen" mellom 2 bekker, den ene til bading, den annen til vannforsyning. Jeg forsøkte litt fisking i Vester Bakketjørn, men for varmt og for langgrunt til at jeg hadde noen tro på det. Til gjengeld var det en fin sand badestrand ved Tinnhølen med måker og alt som ved sjøen. OG mange mygg om kvelden! Hunden hadde god beskjeftigelse under mitt med lemmenfangst. Det var rikelig av de og han ligger som en katt og leker med de fresende skapninger. Springer de får de en med labben. Gamlehunden var mer kontant og drepte de med en gang og spiste de utygget - ned med hodet først. Vi forsøkte å kjøre noe lenger av denne traktorveien mot sørøst uten last på syklene, da gikk det så noenlunde, men måtte trille en del strekninger. Vi møtte 3 unge herre med megaryggsekker og fiskestangsantenner. Etter min mening hører ryggsekk og sykkel ikke sammen bortsett fra en hel lett daypack, men sykling var også umulig for dem. De har sikkert hatt sykkelsetet helt opp i drøblen. Konklusjon: Disse traktor veie er nok mulig å sykle for en teknisk dyktig sti sykllist med - helst - full suspension sykkel med fede dekk. Fat-bike klarer det bra. Det er jo flere som har krysset Vidda på sykkel med en del trilling iflg dette forum Først og fremmest koste vi oss og hadde en fin 3-dages tur. Hilsen Elgen

På besøk i Bardu - Troms. Benyttet dagen til en tur opp til Istindvatnet i høyden. Magisk flott oppe i høyden - men fisket var ikke det beste Prøvde Packraften igjen - og det er ikke hver dag det har vært båt i det vatnet.

kjøp compeed sin gnagsår stick på apoteket, ser nesten ut som en leppestift. Smør det på helen før du trasker avgårde, så slipper du grønnsåpebad, leukoplast, sølvteip, eplecidereddik og andre heksekurer for å få såret til å gro

Og bestyrerinnen var med. Det ble tidlig bestemt at vi skulle ta en tur til Blåfjellenden. Bestyrerinnen hadde ikke vært innover siden påske, og det er jo en riktig fin tur for oss gamle. Kort vei, lett sekk, lite stress og det er alltid noe å gjøre. Vi ville bli på hytta fra fredag til søndag. Det er slike turer jeg går og gleder meg til. To dager på hytta, uten telefon og andre forstyrrende elementer, med forhåpentlig hyggelig besøk av andre gjester. Turen innover gikk som normalt. Rolig og uten stress. Og selv om vi tok ut etter arbeid – for bestyrerinnen, så går det greit å komme inn. Men det er egentlig mer anstrengende med en tur etter full arbeidsdag /arbeidsuke enn det mange tror. Nesten alle fenner er nå smeltet. Det er tørt i bakken, men mye vann i bekker og elver. Det tyder på snøsmelting i høyden. Og stemmer vel med hva jeg så på turen innover mot Sandvatn. Det er fortsatt mye snø høyt oppe. Av alle ting, fant vi modne multer. Å finne modne multer helt i begynnelsen av juli, skjer ikke hvert år. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett modne bær så tidlig noen gang. Og voksenopplæringen tar ikke slutt. På oppslag fant jeg ut at multer hører til rose-slekta. Rose? Vi kom sent inn til hytta på fredagen, men det kom to jenter etter oss. Det er ikke uvanlig at det kommer folk sent på fredagen, så vi kikket etter flere. Jentene tok inn på annekset. Vi fikk hovedhytta for oss selv. Jeg hadde planlagt en lett dag på lørdagen. Det burde ikke gjøre noe om jeg – for en gangs skyld – ikke gikk tur på en lørdag. Det lå en haug med gangplanker et stykke opp i lia mot Langavatn. Planen var å legge disse i stien mot Sandvatn. Plankelemmene kom inn med scooter i vinter. Og disse lemmene spaserer ikke fra haugen oppe i bakken til stien ute i myra av seg selv. I fjor hadde jeg et tilsvarende prosjekt, men da ble det ikke gjort noe med lemmene før ute på høsten. Dette året kunne jeg jo starte tidlig. Det ble mye tung bæring i noen timer. I regn. Og det var antakelig mer anstrengende enn en vanlig tur. Jeg var våt til skinnet på slutten. Jeg kjente det i armene på lørdagskvelden….. Men denne dagen var ikke regnet til så stor ”plage” som normalt. Temperaturen var opp mot 15 grader, og det gjør en forskjell på hvor ubehagelig regn føles. Lørdagskvelden fikk vi besøk av tre kjekke ungdommer. To gutter – som drev med fjellklatring og en jente, som hadde startet med klatring – på tross av en stor dose sunn skepsis til høyde. Hun skulle til Kilimanjaro. Et spennende prosjekt, som selvsagt ble diskutert. Det ble en trivelig kveld. Søndagsmorgen var det å få hytta på stell. Med bestyrerinnen til hjelp går det greit. Det hadde regnet mye, og varmt regn gir stor snøsmelting. Bekkene og elvene hadde fart på seg. Det ble igjen å snøre buksa godt rundt beina, og vasse over. Vi kom tørre over begge to. Det satt tre karer og så på vår kryssing av vaet. Jeg tror nok de hadde hatt større problemer enn oss. Det hjelper å har krysset dette vaet før noen ganger. Med regn omtrent hele lørdagen og natt til søndag, ventet vi regn på veien tilbake til bilen. Ikke en dråpe, selv om det for noen sinte svarte skyer over oss. Det ble en tørr tur mot Hunnedalen i brukbart tempo. De gamle er fortsatt eldst. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

For Polarbear this was his "Perfekt Turbil". Enjoying a round view sitting in a kayak on the top of a LT van. He saw everything on the way from Oslo to Tromso, including many smiling people. Well, after heavy snowfall he was sometimes complaining that he couldn't see anything (see the second picture).........

Kjører VW Transporter på tredje året og er godt fornøyd. God å kjøre langt i og gjerrig på drivstoffet. Jeg har minste motor, 102hk. På vei til Danmark. I Nesbyen for noen uker siden. Årsmøtet i NKK (Norsk KassebilKlubb) passet perfekt med Nesbyen Freeride. St Bernardspasset på den italienske siden i fjor sommer.

Helsport Ringstind 1-2 Superlight

I bæremeis skal de ikke sitter lengre enn de kan sitte selv. I sjal, meitai eller annen ergonomisk bæreutstyr som Manduca eller Ergo kan de bæres så lenge de selv ønsker å bli båret fra de er helt små uten å ta fysisk skade av det. Jeg har selv hatt med meg min lille på mange turer fra tidlig alder. Om ungen har lyst til å sitte stille så lenge som 4-5 timer er noe helt annet, og det bør jo også tas hensyn til.