Vinnerliste

Sidst jeg var i Jotunheimen om sommeren var før børn, før uddannelsen blev færdig, før arbejde, før husarbejde, før andre rejsemål skulle udforskes. Det er 11 år siden. Og hver sommer siden har jeg glædet mig til at vende tilbage og i år lykkedes det. Så gensynsglæden var stor. Min kone har vandret en del gange i området, men mine to drenge har ikke været i området før (de er 5 og 8 år). Alle nød det og vejret var fremragende. Tak til vejrguderne og - for pokker - jeg misunder jer nordmænd sådan et område. Tak for lån. Lidt billeder fra turen: På vej mod Bessvatnet. Øvre sjodal i baggrunden. T for tusindben, T for… vardejager. Godmorgen Bessvatnet med Besshøe i midten (2258 moh) Snorre med Veslfjeldet til venstre (og den berømte Bessegg) Badetur i Gjende En smule køligt, men herligt. Og til slut et besøg på Fram museum i Oslo.

Fra en 4 dages tur på 52 km langs en del, af den danske vandre rute http://www.haervej.dk/haervejen/haervejen-til-fods Mere bestemt strækningen Silkeborg til Nørre Snede med en tur inden om Snabe Igelsø en af Danmarks reneste søer. De 3 første dage var det næsten vindstille og med temperaturer over 30 grader, det var lykken at komme forbi landsbyen Vrads hvor det var muligt at købe en is, og få et bad i Snabe Igelsø. Sidste dag var det stadig meget varmt over 25 grader, men nu med skybrud, så strømperne måtte af og vrides for vand flere gange Der er en del gapahuk's langs med ruten, og vi var heldige ikke at skulle sætte telt op nogen af dagene. Maden var som det ses, ikke ligefrem pulver mad, man kan godt spise god mad selv på tur

Da gikk turen fra Butjønnsetra til Hesten, Blenuten så Åklinuten og tilbake til Butjønnsetra. På bilturen oppover viste termometeret 28 grader, men bare 25 grader ved setra. Turen gikk i ganske tett bjørkekratt oppover til du endelig kommer opp på snaufjellet hvor vinden gjorde det hele veldig behagelig. Starten av turen oppover til Kroktjønn går på fine stier, men litt før vi kom fram dit forsvant stien. Turen oppover til Blenuten blir derfor litt mer slitsom enn det ser ut, ettersom man går på myk mosebunn/einekratt. Veldig bra utsikt der oppe, med en varde dekorert med reinsdyrgevir. Turen gikk derfra ned ryggen mot vannene og derfra klønet vi i litt over en kilometer langs vannene i ganske vått terreng. Så masse lemen og små svarte/brune padder. Vi kom endelig opp på ryggen opp til Åklinuten og med fast grunn under føttene kom vi oss kjapt opp på toppen. Turen ned igjen burde nok ha vært helt fin, men ca halvveis tilbake, så trodde jeg at jeg hadde bommet på en sti som tok av til venstre, dit vi skulle, så vi gikk på tvers av noe knott-infiserte heier hvor du ikke kunne ha munnen åpen uten å spise knott. Så etterhvert at stien jeg trodde jeg hadde bommet på var en kommunegrense. Skjønner ikke hvorfor de skal ha dem med på turkart, spesielt ikke i samme farge og nesten samme stippling som stiene. Ikke så lett å se på skjermen i strålende solskinn. Turen gikk deretter over en myr hvor vi sikkert krysset samme bekk 3-4 ganger før vi fulgte noen flere myrere opp til stien vi hadde kommet opp på. Bedre å gå i myr enn i bjørkekratt. Ble våt på føttene, men det spilte liten rolle ettersom svetten rant pga varmen. Dama som ble spist opp av myggen og mer enn meg pga myke våte myrer (kortere ben) tok det hele med et smil og mente det fortjente plass i et innlegg her. Alt i alt var vi på tur i ca 8 timer med pauser og hele rundturen var på 16,5km. Utrolig fin utsikt mye av turen, men enkelte litt tunge partier i einekratt, myr og myk mosebunn der det ikke var stier.

Flere bilder og kart: http://peakbook.org/500fjell/tour/94487/Hurrungane+2K-maraton.html Forord Hurrungane – tindesportens vugge og Norges høyeste alpine fjellområde. Rett og slett en plass som får folk flest til å grøsse på ryggen samtidig som det er noe forlokkende ved det. Gjennom mine 23 år som fjellfant har jeg hatt stor respekt for denne plassen. Her har jeg hatt mange fantastiske opplevelser og fått oppfylt mange drømmer, men jeg har også opplevd situasjoner som jeg helst ikke skulle havnet i. For eksempel da jeg gikk feil ned fra Store Midtmaradalstinden på årets kaldeste og mørkeste dag og var på kanten til å legge meg ned i snøen og gi opp livet, eller da jeg sklei utfor et stup i en isflanke ned fra Midtre Ringstind og slapp unna med kun to brudd i ankelen... Ser man på ulykkesstatistikken for den norske fjellheimen ligger dette området høyt oppe på listen over ulykker og nesten-ulykker. Likevel kommer man tilbake, for disse fjellene er så mektige og vakre at slike som meg ikke klarer å ligge unna. Slik har det vært helt siden den unge engelskmannen William C. Slingsby førstebesteg Store Skagastølstinden i 1876. Dragningen til fjellet skal ikke undervurderes. For de som ikke forstår referer jeg til filosofen Zapffe; «...tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolldom aldri dø». Som dere forstår klarer jeg ikke å ligge unna Hurrungane. Det er sikkert flere enn meg som har sett på kartet over de 23 fjelltoppene (primærfaktor > 30 m) som ruver over 2000 moh i dette området. Vanligvis bruker man rundt 8-9 dager på å bestige alle. For noen år siden pratet min turkamerat Øyvind Mathiassen om muligheten for å bestige alle toppene på én dag. Den gangen bare ristet jeg på hodet og turte ikke en gang å vurdere det eller tegne opp en mulig rute. Idéen blusset opp i fjor da fjellguiden og kondisjonsfenomenet Nils Nielsen nevnte det samme for meg, men heller ikke han var sikker på om det var mulig å klare det på under et døgn. For moro skyld begynte jeg å se litt nærmere på kartet. Jeg regner meg selv for å være godt kjent i området og så på ulike alternativer for å linke ryggtraversene slik at man kan gjøre det mest mulig effektivt. Planleggingen ballet på seg og etter flere måneder trodde jeg at jeg hadde funnet det beste ruta, og jeg estimerte turen til å gå på rundt 22 timer om absolutt alt gikk på skinner. Det påfølgende året ble stadig brukt til å visualisere turen mentalt og tenke på hva man skal ha med seg og hvilket tidsrom jeg skulle gjøre et forsøk. Jeg turte ikke fortelle så mange om turplanene da jeg selv ikke var helt sikker på om det kunne gå. I tillegg ønsket jeg ikke at folk gikk rundt og var bekymret, for slikt påvirker meg også. Planen begynte å bli spikret og brikkene falt smått om senn på plass. Oppkjøringen på våren bestod av noe mer løpe- og klyvetrening enn normalt for å venne kroppen til å bruke de mest relevante musklene. Deltok på noen motbakkeløp og sprang halve distansen på ultraløpet Hornindal rundt. Grunnen til at jeg ikke sprang full distanse var frykten for at jeg ikke ville restituere meg fullt mot Hurrunganeturen, i tillegg til at jeg hadde slitt med et høyrekne tidligere på sommeren. Da kneskaden meldte seg for første gang var jeg helt knust og var redd for at årets store mål ville gå i vasken. Heldigvis gikk smertene over etter en uke med rehabtrening og hvile. Uka før selve Hurrunganeturen kjørte jeg på med fire lange rekognoseringsturer som gikk gjennom hele løypa i deler. På denne måten ble jeg 100 % kjent med hva som ventet meg undervegs, og dette hjalp utrolig mye både fysisk og ikke minst psykisk. Forholdene i fjellet var utmerket, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer snø til noen av de lange utforbakkene. Etter den siste rekognoseringsturen hadde jeg to hviledager som jeg benyttet til karbo-loading, få opp væskebalansen, lett sykling, pakking av sekk og rett og slett GLEDE seg masse! Formen virket god! Været så ut til å bli utmerket og nesten i overkant varmt med et kanonhøytrykk som lå over Skandinavia. Jeg hadde satt av en uke av ferien til alternative dager å gjøre dette på, men med dette været var det bare å velge og vrake. Planen ble til slutt å starte 21. juli rundt kl. 08.00. Utstyr, antrekk og mat: Antrekket jeg stilte i var så enkelt som t-skjorte, tights og alpine terrengjoggesko med vibramsåle (Dynafit Feline Ghost). Passet på å smøre meg godt meg compeed/vaselin på forhånd. I sekken (Berghaus Freeflow 30+6L) hadde jeg med meg en lett vindjakke, supertrøye, buff, lue, hansker, camelbak (3L) inkl vann med elektrolytter/magnesium (energidrikk på slutten), en halvliterflaske med vanlig vann, en liten rompetaske til avstikkere (med i den: GPS, mobil/kamera, liten vannflaske), alpinsele (Camp Alps 95), stegjern (Camp XLC 490), isøks (Camp Corsa Nanotech), et lite kilesett, karabiner, skrukarabiner, taubrems, cordelette, 30 meter randotau (Tendon 7,9 mm Alpine ST), sportsteip, elastisk bind, plaster, dopapir, smertestillende tabletter, liten kniv, hodelykt, i-pod m/høretelefoner. Mat som gikk med: 8 muslibars à la Jarle Austbø, 3 maxim energibarer, 1 maxim gel, 1 new energy sjokolade, 1 gullbrød, 4 pakker med 5-pack rullede smurte lilefsa, en halv Big One pizza, en real turmat (Pasta Bologna), to bananer og litt potetgull (salt og pepper). Av væske regner jeg med det gikk med totalt 11 liter (hvorav 3L tynt blandet maxim energidrikk, 0,7L Battery, 0,5L Cola og resten vann blandet med tabletter av elektrolytter/magnesium). Ruta jeg hadde laget startet fra bommen i Helgedalen. Første topp – Gjertvasstinden og siste topp – Søre Austanbotntinden. Tida startet i Helgedalen og sluttet på siste topp. Reelt sett så sluttet turen når jeg var vel nede ved bilen på Berdalsbandet, men tida ned dit var ikke så nøye. Hurrungane 2K-maraton Kl. 05.50 ringte vekkerklokka på hybelen i Sogndal. Jeg hadde sovet altfor lite på grunn av tropevarmen som regjerte for fullt. Fikk i meg en god frokost bestående av havregrøt med honning og et par skiver med brunost og blåbærsyltetøy. Kjørte opp til Turtagrø der jeg møtte Daniel som var min service provider for turen. Hans oppgave var å hente sykkelen etter at jeg hadde syklet til Styggedalsdammen, møte meg på Nørdre Dyrhaugstinden med litt ekstra mat, drikke og klær, i tillegg til å følge meg på sjarmøretappen til Austanbotntindane (vet jo aldri hvilken tilstand jeg ville være i dag...). Sammen kjørte vi inn til bommen i Helgedalen. Her møtte vi til vår store overraskelse Ole-Petter fra Peakbook som hadde hørt rykter om turplanene. Han ville mer enn gjerne være vitne til rekordforsøket og hjelpe til med det som eventuelt skulle trengs. Da fikk Daniel med seg en trivelig assistent! Det var fullstendig surrealistisk at dagen endelig var kommet. Alt lå perfekt til rette, og nå var det bare opp til meg å prestere. Et helt år har jeg løpt denne turen inne i hodet, og takket være det føltes turen ikke så lang som det den faktisk er. Samtidig tenkte jeg mye på at jeg måtte ta vare på meg selv. Store deler av turen går i eksponert terreng usikret, og et feilsteg kan være fatalt. Mange har bedt meg være forsiktig, og det har jeg lovet å være. Tiden startet kl. 08.36 fra Helgedalen idet jeg syklet oppover mot Styggedalsdammen. Det siste jeg hørte før jeg gikk inn i min egen lille boble var at Ole-Petter sa; «jeg misunner deg som har anlegg for å gjøre noe sånn som dette her...!». Jeg bare håpet han ville ha rett i at jeg virkelig hadde anlegg til å gjennomføre dette som jeg slettes ikke var sikker på om ville være gjennomførbart... Bena føltes litt tunge i starten på sykkeletappen, men det kom seg etter hvert. Glemte helt å ta på høretelefonene med musikk, men det var i grunn deilig å slippe, får heller ta de på når nattens mulm og mørke legger seg over fjella. På høyeste punkt like før Styggedalsdammen parkerte jeg sykkelen og fortsatte til fots 30 minutter etter start. Tok sikte på ryggen opp til punkt 1838. Noe halvgrov ur oppover dit og var veldig obs på å ikke tråkke over i og med at jeg hadde såpass lette sko med lite ankelstøtte. Tok en skikkelig hodedukkert og slurpet i meg ferskt vann fra bekken ut fra Styggedalen. Siste sikre påfyllingsmulighet på en god stund. Styggedalsmassivet var innhyllet i en stor tåkesky. I grunn litt overraskende da værmeldingen var 100 % sikker på godvær, men det gjorde meg i grunn lite da det bare var deilig med litt skygge og en sval bris fra øst. Ankom Gjertvassbreens innsteg etter snaut 1,5 timer fra start. Her tok jeg turens første matpause og gaflet i meg tre lefser og en muslibar. Vurderte snøen som såpass myk at jeg ventet med å ta på stegjern. Gode forhold oppover breen. Var såpass kjølig her at jeg faktisk måtte på med vindjakke en liten stund. Omgikk de største bresprekkene greit og hadde god hjelp av sporene til folk som hadde trasket opp her tidligere på morgenen. Et parti var det ganske hardt, men det gikk akkurat greit nok med støtte fra isøksa. Nådde skaret etter en halvtime fra innsteget. Her var det av med sekken og på med stegjern og rompetaska som alltid var med på avstikkerene (med GPS, mobil/kamera og litt vann). Løpeskoene mine var ikke akkurat så veldig stegjernsvennlige, men etter å ha surra litt sportsteip i tillegg gikk det på et vis... Opp til Gjertvasstinden fulgte jeg samme rute som på rekognoseringsturen tre dager tidligere. Opp mot venstre fra skaret, og deretter til høyre over en bregleppe til et nytt snøfelt. Videre opp et kort parti med klippe før det siste snø-/isfeltet til topps (se rapport fra rekognoseringsturene for mer detaljert info). Merket at det allerede på tre dager hadde smeltet drastisk i tropevarmen som har vært og som er. Bregleppene var blitt større og snøbroene tynnere. Ankom toppen av Gjertvasstinden etter 2t 18min fra start. En halvtime foran skjema! Kjapt ned igjen til skaret, fikk av meg stegjerna og begynte på oppstigningen til Store Styggedalstinden. Fulgte østryggen direkte fremfor å begi meg ut på isflanken på høyre hånd med mine mjuke sko. Grei klyving opp her med noen få hårete opptak. Dagens andre matpause på toppen av Store Styggedalstinden østtoppen, 2t 42min fra start. Tåken hadde lettet og jeg ble vitne til den fantastiske utstikten som faktisk er her oppe. Man føler virkelig at man er på toppen av verden, som en konge. Alt annet føles så lavt ut. Så et taulag borte på vesttoppen. Da denne ikke har primærfaktor over 30 meter gadd jeg heller ikke ta meg bryet å stikke oppom denne i dag. Fortsatte fra østtoppen bortetter ryggen. Først ned i et hakk og opp et litt kinkig opptak. Deretter ganske grei marsjing videre. Rundet vesttoppen i sørflanken og kom innpå ryggen videre mot Sentraltinden. Ryggen ut dit er rimelig grei de fleste plasser, men det blir litt brattere opp til sistnevnte topp. Passerte taulaget som kastet noen overraskende blikk bort på meg. Blikkene og kommentarene jeg fikk fra folk jeg møtte i dag fungerte forøvrig som en stor humørfaktor og motivasjon for meg. Opp til Sentraltinden forserte jeg greit de passasjene som er litt utsatte. I starten holder man en del på høyre side av ryggen og i helt siste del holder man på venstre side. I alle fall løste jeg det slikt. Nådde Sentraltinden 3t 16min fra start. Fortsatte ned ryggen i retning Vetle Skagastølstinden. Midtvegs ned mot skaret la jeg fra meg sekken, tok en liten matpause og la i vei ut mot Maradalsryggen, kanskje dagens kjipeste avstikker i og med at man begynner å gå nedover. Fulgte en tydelig skråflanke i vestsiden av Sentraltinden. Holdt et stykke nede i denne flanken før jeg etter hvert kunne dreie inn på ryggen like ved den ene lille «taggen» før toppen «Sør for Sentraltinden». Mye løs ur og grus her, så vær litt obs. Taggen kom jeg opp på ved å slenge meg inn i en kamin på venstre side. Sør for Sentraltinden klatret jeg opp på ute på høyre side. Deretter måtte jeg klyve litt ned igjen til jeg kom til hammeren oppunder Nørdre Maradalstinden som på grunn av sine 30 meter i primærfaktor måtte med. Rundet hammeren via snøflanker i vestsiden og kom opp i skaret mellom Nørdre og S1. Brukte en drøy halvtime fra sekken ved Sentraltinden og ut til Nørdre. Tilbake gikk det også greit nok og brukte sånn cirka samme tid. Nok en matpause ble fortært, og ikke minst vann. Ble jammen tørst på turen ut på Maradalsryggen. Videre klyvde jeg ned i skaret mot Vetle Skagastølstinden ved å omgå den bratteste hammeren via en kamin på høyre side. Gikk et lite stykke opp i bakken mot Vetle før jeg nok en gang satte fra meg sekken og ruslet langsmed galleriene i Vetles sørflanke bort til Mohns skar og videre langs med Slingsbyruta til toppen av Store Skagastølstinden. I jevnt tempo brukte jeg 16 minutter fra sekken og til toppen av Storen, totalt 4t 53min fra start. Her var jeg ikke alene og jeg fikk en del artige kommentarer. Det var til og med et par damer som spurte om de kunne få ta et fellesbilde med meg på da de syntes det var så stort antiklimaks å se meg komme opp i tights og joggesko. Ja, jeg hadde vel stusset litt selv om jeg var i deres klær... Ble fôret med nøttemiks og greier før jeg så på klokken at jeg måtte reise videre. På vei ned igjen til skaret la jeg merke til et redningshelikopter som flakset over Skagastølsryggen. Håper det ikke har skjedd noe alvorlig. Det var i alle fall borte innen jeg var kommet så langt. Ringte Daniel og sa at det i alle fall ikke var meg det var noe galt med. Han og Ole-Petter hadde hentet sykkelen min og var nå på god vei opp mot Nørdre Dyrhaugstinden. Kjente av og til noen ekle smerter i høyre kne og etter hvert i venstre også. Pokker! Skal det være knærne som stanser meg i dag? Har opplevd at slike smerter bare plutselig forsvinner, så jeg krysset fingrene for at det ville være tilfelle i dag også.Ved å gjøre noen alternative bevegeler i ny og ne hjalp dette over tid og senere på turen kjente jeg i mindre grad til smertene. Fikk på meg sekken igjen og trasket over Vetle og ut Skagastølsryggen mot Nørdre. Ned Halls Hammer tok jeg en rappell som holdt greit ved hjelp av et 30 meters tau. Videre ut til Midtre passerte jeg et taulag på tre hvorav blant andre Aleksander Gamme var deltaker. Slo av en kort og trivelig prat før vi ønsket hverandre god tur videre. Grei klyving ned til Berges stol. Ned mot V-skar klyvde jeg meg ned 5 meter til et rappellfeste. Tok først en rappell ned til en hylle midtvegs i veggen. For tre dager siden hamret jeg en bombekile i en sprekk her som jeg hadde håpet å bruke i dag også, men selvfølgelig hadde noen klart å få den ut og tatt den med seg siden den gang... Heldigvis hadde jeg med en tilsvarende kile og karabiner, så jeg satte et nytt feste før jeg tok siste rappell ned i skaret. Var litt for rask i svingene da jeg skulle fire ned tauet og det viste seg at jeg hadde glemt å knyte opp den ene stoppknuta på tauet. Pokker, knuta satte seg fast i karabineren og ville ikke rikke seg lenger! Siden jeg uansett ikke skulle bruke tauet noe mer på turen var det ikke så fryktelig farlig sånn sett, men utrolig irriterende og urutinert av meg. Ropte opp til Team Gamme og spurte så pent jeg kunne om de ville ta med tauet og eventuelt kilen med seg og levere det på Turtagrø. Det var helt i orden, og jeg er evig takknemlig for deres hjelp. Tusen takk! Fortsatte ut ryggen til Nørdre der jeg tok en matpause og en telefon til Daniel slik at de visste at jeg var i rute. Hadde til nå brukt ganske nøyaktig 6 timer fra start i Helgedalen og lå hele 3 timer foran estimert tidsskjema! Dette var en stor lettelse og jeg kunne slippe skuldrene dypt ned og bare nyte dagen og den fantastiske utsikten man bare får fra tindene her oppe i Hurrungane. Det er nesten til å få en tåre i øyekroken av. Ned fra Nørdre valgte jeg å følge normalruta fremfor å følge de sporadiske snøfeltene som jeg og Rasmus gikk langs for tre dager siden. Grunnen var at snøen var temmelig råtten, og steinene mellom feltene var utrolig løse. Ønsket ikke å risikere noe nå, så tok det heller piano ned den vanlige ruta. Fikk dog en surfetur på et snøfelt like før 1584-vannet. Deretter fulgte jeg stien ned mot Tindeklubhytta et stykke før jeg tok sikte på nok et snøfelt på venstre siden ned mot bekken fra Skagastølsvatnet. Her fylte jeg opp camelbaken og spiste en sjokolade før jeg begynte på dagens nest lengste stigning opp til Nørdre Dyrhaugstinden. Fulgte en smart variant opp noen flanker rett opp fra nordsida på Skagastølsvatnet til jeg var oppe på Dyrhaugsryggen. Oppe på ryggen skrådde jeg diagonalt til jeg kom på høyre siden av de største snøfeltene. Nå var det bare å holde et jevnt sig opp til Nørdre der Daniel og Ole-Petter ventet på meg. Ble heiet opp de siste meterne til Nørdre mens Ole-Petter filmet ivrig fra mobilen sin. Jeg var glad for at formen fortsatt virket bra. Det er nok takket være at jeg har vært god på «spisetjænest» undervegs, og nå var det tid for en halvtimes lunsjpause og småskravling. Skiftet til nye sokker og t-skjorte, spiste en real turmat, litt potetgull, en banan og drakk en battery energidrikk. Masserte lårene og forberedte dem på mer hardkjør. Pausen gjorde underverker og jeg følte meg som et nytt menneske da jeg forlot mine kamerater kl. 17.00, 8t 24min etter start. Nå ventet en gøyal ryggtravers hele veien over til Store Midtmaradalstinden. Grei skuring forbi Store Dyrhaugstinden, bort til Søre Dyrhaugstinden og videre til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Brukte en snau time fra Nørdre Dyrhaugstinden til sistnevnte der jeg tok en kjapp matbit. Nå ventet den delen av turen jeg kanskje «fryktet» mest. På rekognoseringsturen ut til Store Midtmaradalstinden hadde vi regn og superglatt fjell, og jeg husker at jeg ikke likte meg i det hele tatt da. Heldigvis var det stikk motsatt i dag med tørt fjell og supergod friksjon. Likevel skulle det bli spennende å se hvordan utfordringene ble denne gangen. Første stykke ned fra Nestnørdre gikk fint. Et kort parti med sva ble forsert uten problemer. Lenger nede før «pinaklene» kom det ytterligere noen passasjer med sva som var noe mer krevende og utsatt. Husket «betaen» fra forrige tur i blinde, så jeg forserte dette uten problemer i dag på tørt føre. Pinaklene ble forsert langs en «berg-og-dalbane-sti» på høyre side. Et par punkter er litt hårete med noe ekkel nedklyving. Nok en gang sparte jeg mye tid ved å slippe å spekulere i rutevalget. Dermed brukte jeg ikke mer enn rundt en 20-30 minutter ned til Lovskar fra toppen. Fra Lovskar omgår man en liten topp ut i høyre siden før man kommer ned i et nytt hakk. Her la jeg fra meg sekken og startet på ferden opp til Store Midtmaradalstinden. En av de lengre avstikkerne på turen. Fulgte ryggen stort sett hele veien helt til det for alvor bratnet til (umulig å ikke skjønne hvor dette er hen). Om man følger ryggen videre kommer man til det som også her kalles Halls Hammer. Det er en grunn til at fjellbestigeren Carl Hall snudde der, og det gjør de fleste andre den dag i dag. I stedet omgår man hele ryggen ned i flanken på høyre side lang små gressete hyllesystemer. På denne omgåelsen må man forsere tre åpenbare «crux». Det første er det vanskeligste som er et buldreopptak rundt grad 3-4. Greit å klatre opp, men det er noe helt annet ned igjen da man ikke har noen spesielt gode tak for hendene, og under deg er det mange hundre meter med fri luft. Med andre ord, ingen rom for feil. På returen løste jeg det ved å legge igjen en 240-slynge rundt en tydelig nabb for å ha noe å holde seg i som back-up. Deretter fulgte et par andre utfordringer, men disse er langt fra like eksponerte som den første. Videre skrår man etter hvert opp mot ryggen igjen via en noe løs renna. Ryggen følges deretter slavisk til toppen (noen steder kan omgås ut til høyre). Nådde toppen av Store Midtmaradalstinden kl. 19.05, 10t 29min fra start. Spiste et gullbrød på toppen, luftet føttene og koste meg med kveldssola som malte fjellet i sterkere farger for hvert minutt som gikk. Ned igjen til sekken brukte jeg rundt en halvtime. Tok også her en liten matpause mens jeg pratet i telefonen med min tante som fylte 50 år i dag. Deretter klyvde jeg meg ned langs en bratt renneformasjon til Stølsmaradalsbreen. Renna går skrått ned mot høyre sett fra skaret jeg la igjen sekken ved, nedenfor et bratt snøfelt. Trasket over breen og opp til sørsiden av Austre Ringstind. Nå var det klart for toppsanking i Ringstind-massivet. La fra meg sekken nok en gang og klyvde meg opp svaene til Austre. Brukte rundt et kvarter fra bunn til topp og det samme ned igjen. Stod på toppen kl. 20.26, 11t 50min fra start. Har aldri funnet noen «perfekt» vei opp dit, så går litt forskjellig fra gang til gang. Vel nede igjen ringte mine foreldre (som ikke hadde hørt et kvekk om denne turen på forhånd) og lurte på om jeg var på tur, noe jeg bekreftet. Beroliget dem med at jeg snart var framme og ønsket dem god natt. Neste var harepustoppen Stølsmaradalstinden. På forhånd hadde jeg vurdert å klyve opp nordryggen fra Vikingskar, men etter rekognoseringsturen jeg og Endre hadde for noen dager siden slo vi det fra oss da denne ruta var både hårete, begrodd, fuktig og løs. Det var mye smartere å klyve opp snøflanken som går rett opp fra øst. Sent på sesongen kan det være kinkig å gå denne veien på grunn av en stor bregleppe lengst nede, men i dag var det fortsatt noe igjen av snøbrua på venstre side. Først en transportetappe over breen bort til innsteget på «renna» og derfra gikk det jevnt og trutt oppover med isøksa parat for hånd. Snøen hadde fin konsistens, så det gikk forholdsvis effektivt. Stod på toppen kl. 21.27, 12t 51min fra start. Returen gikk kjapt og fint med lett og kontrollert snøsurfing tilbake til sekken. En kjapp matbit før ferden gikk i retning Midtre Ringstind. Krysset over Vikingskar og greit ned på vestsiden der jeg fulgte snøflanker nordover et stykke. Hadde også her på forhånd vurdert sørryggen, men fant også ut på rekognoseringsturen at den hadde noen ekle crux med løse blokker som jeg ikke ville utfordre meg på under en slik langtur. I vestsida på Midtre la jeg fra meg sekken og tuslet opp normalruta som ikke byr på noen særlige vanskeligheter annet enn litt løs ur. Litt klyving i øvre parti, ellers greit. Stod på toppen i nydelig solnedgang kl. 22.18, 13t 42min fra start. Nok en matbit da jeg var nede ved sekken. Mørket kom sigende på og da var det deilig å kunne lytte til litt motivasjonsmusikk på øret fra I-poden. Opp mot Store Ringstind gikk det greit å omgå de største bresprekkene. La fra meg sekken på den lille «flata» like før siste brattbakken, rundt 1970 moh. Herfra fulgte jeg østryggen til toppen greit. Hastet litt med å komme meg over på vestsida av Store Ringstind før hodelykta måtte fram, da visste jeg at de verste passasjene var over. Stod på Store Ringstind kl. 23.20, 14t 44min fra start. Tok en kjapp telefon til Daniel og ba ham gjøre seg klar for finaleetappen opp til Austanbotntindane. Sklei meg ned til sekken via snøflanker. Herfra og videre er det sikkert mange som er spente på hvor jeg har gått. Etter mange studier av diverse bilder og flyfoto har jeg «oppdaget» et hyllegalleri som går tvers over i sørveggen på Store Ringstind. Det nås ved å klyve ned renna sør for flata på 1970 moh der det tidlig på våren ligger en snøflanke, mens nå senere på sommeren kun er en fossende bekk der jeg forøvrig kunne fylle vann. Litt kinkig klyving helt øverst, vær obs på løse blokker. Lenger nede løser det seg opp før man kommer ned på galleriet som følges helt bort til snøflanken vest for Store Ringstind. Brukte ikke mer enn et drøyt kvarter fra toppen til jeg var på snøflanken i vestsida. Kall gjerne ruta «Kvambekks chaussé» om det er ok! En fin måte å linke ruta mellom Ringstindene og Soleibotntindene om man ønsker å gå for eksempel «Ringsdalen rundt» eller lignende. I vestsida tok jeg meg en god matpause med blant annet nok en battery. Nå måtte også hodelykta fram da det begynte å bli relativt mørkt. Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for meg at jeg ikke var langt unna å klare målet mitt med å fullføre under 24 timer. Stresset derfor ikke så mye på slutten og passet heller på å ikke tråkke feil. Kom meg inn på Soleibotnryggen. Grei klyving over sørtoppen og bort til stortoppen. Bommet litt i inngangen til skaret mot Store, men hentet meg relativt kjapt inn igjen. På Store var det av med sekken og bare motivere seg for en avstikker ut til Nørdre Soleibotntinden. Noenlunde grei klyving ned til skaret, med blant annet forsering av et bratt snøfelt. Fra skaret holder man litt ut til venstre og klyver seg opp til ryggen som følges opp til toppen. Noen luftige plasser på slutten, men gode tak. Brukte 10-15 minutter hver vei t/r Nørdre. Var tilbake på Store Soleibotntinden kl. 01.00, 16t 24min fra start. Nå var det på tide å få fram gel'en som har ligget urørt i sekken en stund. Konsentrerte karbohydrater så det holder, og nok til å få meg til å føles som et hyperaktivt barn som nettopp har spist seg full på godterier i en bursdag! Ned fra Store Soleibotntinden mente jeg å huske at det fantes en vardet «sti». Jeg husket visst ikke helt riktig. Jo, vardet var det, men de var jo såpass sporadiske at det var en utfordring å få øye på dem, spesielt i mørket. I tillegg var det nesten like greit å gå ute i terrenget enkelte plasser. Ikke mye sti å skryte av, med unntak av få steder. Bakken ned til Berdalsvatnet føltes lenger enn forventet. Det tok tid i denne ura i mørket, men jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid. Fikk etter hvert øye på lykta til Daniel borte på Austanbotnryggen. Han fikk bare legge seg ned og vente på meg... Brukte rundt 40 minutter fra toppen og ned til Berdalsvatnet hvor jeg tok en siste vannpåfylling og en liten lefsebit før jeg giret meg opp til dagens siste motbakke og finaleetappe til Austanbotntindane. Først i noe løs ur og litt sikksakk opp til selve ryggen. Hadde nytte av å kjenne ruta opp her på forhånd. Kom meg opp til Daniel som lå og druntet i mørket, for det var Ole-Petter som hadde lykta. De rakte ut en cola til meg som smakte utmerket, i tillegg hadde de med nye joggesko og sokker til meg, noe føttene satte meeeget stor pris på! Føltes ut som hele fotsålen var en eneste stor vannblemme nå... Hastet ikke noe videre nå. Jeg lot Ole-Petter ta føringen og gå i front oppover ryggen til Vestre. Tok en liten pause her før vi fortsatte. Ole-Petter sa at han ikke ønsket å ta turen ut til Søre, men heller vente på oss. Derfor satte jeg opp tempoet noe opp i klyvinga opp til Store slik at han ikke trengte å vente så lenge, men han hang på hakk i hæl likevel, med staver, og Daniel uten lykt! La fra oss sekkene midtvegs ut til hovedtoppen. Kom oss opp på Store Austanbotntinden kl. 03.14, 18t 38min fra start, og Ole-Petter filmet ivrig i mørket. Husker ikke helt alt jeg sa her og nå... Trasket tilbake til skaret mot V0-toppen, og herfra ned på sørryggen via omgåelser via hyller og gallerier øst for denne ryggens bratteste del. Jeg hadde vært ute på forhånd og vardet noen punkter slik at jeg lett kunne kjenne meg igjen. Kom oss ut på ryggen og på de siste meterne før toppen på Søre Austanbotntinden sprang Daniel i forvegen og klappet meg fram til turen siste toppvarde, og Ole-Petter stod på V0 og blinket med lampen. Klokken var nå 03.39, og jeg hadde brukt totalt 19 timer og 3 minutter på turen. Jeg klarte det...! Jeg hadde tenkt så mye på hvordan jeg ville reagere om dette ville bli virkelighet. Ville jeg gråte, ville jeg juble, eller ville jeg rett og slett ikke reagere noe spesielt? Svaret ble en god blanding av alt. Jeg var selvsagt veldig glad og lettet over å være ferdig med turen, men jeg tror ikke helt realiteten hadde gått skikkelig inn over meg. Fikk tatt et toppbilde der jeg ser ganske glad ut, men etterpå gikk jeg egentlig bare stille rundt i mine egne tanker. Adrenalinet sank betraktelig når jeg visste at jeg ikke hadde noe tidspress lenger. Likevel prøvde jeg å konsentrere meg fullt, i alle fall til jeg var «trygt» tilbake på vesttoppen. Først nå merket jeg hvor sliten jeg egentlig var. Øyelokkene føltes som bly, knærne kokte, matlysten forsvant og jeg hadde mest av alt bare lyst til å spy. Prøvde å knipe igjen så godt jeg kunne da jeg var kjent med konsekvensen av å miste all næring på tampen. Turen ut til Berdalsbandet har aldri føltes så lang før, men heldigvis har alle turer sin slutt. Kl. 06.00, 21t 24min på tur, og over 24 timer i våken tilstand kom vi fram til bilen på Berdalsbandet. Det første jeg gjorde var å hive ut madrass, dyne og pute fra bagasjerommet og en ny underbukse fra bagen. Deretter legge seg nedpå og slukne som et lys... Bare etter en halvtime på øyet våknet jeg av at sola stekte og masse mygg som virret rundt hodet mitt. Det var ikke akkurat den beste restitusjonen jeg hadde håpet på. La meg bare si til slutt at jeg kjørte tidlig hjem denne morgenen, tidlig. Etterord I skrivende stund føler jeg fortsatt at turen ikke helt har sunket inn over meg. Det er en rar følelse når man har utført noe man har tenkt på og planlagt såpass lenge. Man merker en slags tomhetsfølele i etterkant, som et vakuum, ingenting... Jeg merker i alle fall at jeg har fått et helt annet forhold til Hurrungane nå enn det jeg hadde før. Jeg har fortsatt stor respekt for fjellene, men jeg føler at jeg kjenner de på en helt annen måte, kjærligheten har blitt sterkere. Denne dagen gikk absolutt alt på skinner, og det har sikkert med en blanding av flaks og gode forberedelser. Jeg håper mest på sistnevnte. At turen kan gjøres enda fortere er det ingen tvil om, og det er ikke så nøye for meg heller da mitt mål var å gjøre alle toppene på én tur, og helst under et døgn. Nå begynner denne rapporten å bli farlig lang, så da er det vel på tide å sette et punktum. Tusen takk til alle de som har støttet og trodd på meg på forhånd, og takk for alle gratulasjoner i etterkant! Det setter jeg umåtelig stor pris på!

Etter at min kjære Rago (AM) gikk bort i vår pga. sykdom tok det ikke lang tid før vi bestemte oss for at det var for tomt i huset. Her er Arya (AM) hun er snart 4 måneder gammel (på bildet er hun litt over 8 uker, kommer nyere bilde seinere)

Støtter anbefalingen av Xcover 271. Vil bare minne om hva som ble sagt i en tidligere tråd, 'problemet er å huske hvor laderen er når den er tom for strøm'.

Nordøyane : Øyhopping med sykkel

Gikk fra torsdag til lørdag som var fra Gjetholen til Øyungen på Rondanestien og ned igjen til Kvarstadsætra. Med et par og tjue kg på ryggen, inkl fiskestang. Er er vel rundt 45km tenker jeg. Hadde tenkt oss videre nordover, men det ble lang dag på fredag så lørdagen ble brukt til soving og fisking i stedet, hadde heller ikke en dag ekstra til rådighet Fin tur, selv om det ble drøyt varmt på fredag.. hehe:) Begynte vel sånn i halv ett tia fra gjetholen, og var fremme ved åstholmen ved åtte åtte tia om jeg ikke husker feil. Lite vann, så kunne skritte over laavåa, hvor bruka har blitt knekt av flom. Lå på ei lita gras slette 2-300 meter vestafor husene på åstholmen under tarp natt til fredag. Lite vann i åsta, ingen fisk de få kastene vi gjorde. Starta ved halv ti tia på fredag og var vel på bringbu ved 12 tia, etter mye klyving opp og ned i terrenget.. Her så vi mest døde mus og lemmen. Hadde en times rast på bringbu, før vi begynte på de 6-7 km med 350 høytemeter og forsere, i solhellinga.. Det stiger en 50-60 meter til de neste 4 km, med da inne på snaufjellet, hvor det igjen var knusk tørt. Gikk over mange klopper, hvor det ikke var en dråpe vann og se.. I fra raudfjellet og utover mot djupendalen var det bløtt, men ikke bløtere enn at vi tok strakeste vei over myra, i lave fjellsko. Ser en på kartet ser en hvorfor det går litt stier på kryss og tvers, tipper det med normal sommer hadde vært veldig mye bløtere.. Tror det sto noe sånt som 22.15 på tlf, når jeg tok et bilde og posta, -Den som gir seg er enn dritt- på face Distansen er vel noe sånt som 20km, og vi rasta og spiste 3 ganger + at det ble mange puster i bakken både for og drikke og fylle etter vannflaska fra flaskene i sekken.. Lå i ulåst, umerka ljørkoie innmed øyungen da, ser den ikke på noe turkart ser jeg, men den var merka av på skiløpekartene som sto oppi der. Er vel en benk som er brei nok til og ligge på, en kan ligge på gulvet litt på skrå. Er du trøtt nok, og intresert i og komme unna myggen går det Lørdag tok vi livet med ro, fiska, spiste og prata tull.. Gikk de 2 timene ned til kvarstadsætra og fiska litt i åsta før vi ble plukka opp. Fikk 1 stakkarslig ørret på snaue 20cm som fikk livet i gave, men den ga opp og ble måkemat.. jaja Fint merka stier, hadde kartet oppe en del ganger for og være sikre på veivalg, ellers lite heft sånn sett. Mye granskog, og mange mener sikkert det er lite og se sånn sett, men jeg syntes det er helt alright jeg Lite vann i åsta. Like over toppen på bjørnåsberget Så mørkt var det ikke, men litt må man trikse for og få frem solrenninga..

Okstindan i dag.

En liten tur inn i Børgefjell Nasjonalpark fra svensk side med de små. Det er tredje innfallsporten til Børgefjell de har gått selv - hun minste er 4 - gutten er 5. Turgleden er absolutt til stede og mye artig har vi det. Jeg fikk fortalt at før det ble stier i fjellet hadde menneskene som passet på Tyrannosaurus Rex satt opp piler i fjellet så de visste hvor de skulle gå. Hvem vet - det kan jo være noe i det? Tung sekk - tempoet helt ok for alle. Her ved grensen - med Jetnamsklumpen i bakgrunnen Det bades i varmen mens skoene tørker... Vi hadde 2 overnattinger på denne turen.

Et av sommerens høydepunkter var en tur i Eikesdalsfjella/Sunndalsfjella i helga.

Bestemte meg for en tur inn i Jotunheimen og valget falt på Store Dyrhaustinden. Var en kjempefin tur. Skikkelig drittvarmt. Ikke ofte man opplever vindstille under heile turen men kom no opp da Og for en utsikt

Her er min nye fremtidige jakt- og turvenn, Jippi, en golden tispe

Samme type skade som de åpne sårene, var på kajakken her. Ble fikset med glassfibersparkel (med lange fibre i), Tokomponent, påføres innen 6 min. Pusset ned, la på gelcoat. (Alt fra Biltema) Rubbing og voks/polish tilslutt. Som nevnt over; gelcoat/topcoat kan være tricky å få pent, men..heh..med tanke på sprekkene/lappingen som allerede er kan det kanskje bare bli bedre? Gratulerer med kajakk.

Jaktgolden ja

Bø er en flott plass å studere, kan skrive under på det! MEN, det er ikke ueffent med noen år i Alta heller

Bestilte nå nettopp og de har fem ukers leveringstid. Må nok på en telttur en gang i september

Supert! Har vært inne på tanken å sjekke ut om de gjør de nemlig

Hilleberg kan sy på slikt på bestilling. Det er bare å sende det inn. Tror ikke det koster all verden, og kan spare deg for en hel del irritasjon. Men ja, litt kjedelig at de ikke har montert dette i utgangspunktet.

Her er min turkamerat, Samson, 9 år gammel Golden.

Har Reinsfjell superlight selv, og tror det vil passe godt til ditt bruk. Det er lett, romslig (120 bredt, 230 langt og 105 cm høyde i innerteltet), lett å sette opp og ta ned. Veldig praktisk med to innganger.

Sammen med Bernt , og med spade. Det er ferie og fri, men bestyrerinnen er på jobb. Fint vær og mye sol. Og det må jo bli en tur til Blåfjellenden. Min kamerat Bernt – vi har vært venner siden tidlig på sekstitallet – kunne godt tenke seg en lett fjelltur. Han har gode grunner for å ta det med ro. Legen dro antagelig litt på svaret, da han sa at min venn Bernt fortsatt kunne ta noen turer… En tur inn til Blåfjellenden, i rolig tempo, hørtes greit ut for meg – og Bernt. Nå lå det en spade i bilen som burde vært innover- Det er nødvendig å grave litt for å få på plass noen gangveier øverst i bakken opp av hytta. Det ble bestemt at vi skulle ta turen onsdag/torsdag. Å pakke for en overnatting på Blåfjellenden går greit. Det er stort sett å grabbe med seg sekken, gå innom butikken for å kjøpe de vanlige tingene, og så ta ut. 15 minutter totalt. Jeg kom av gårde litt før avtalt tid, men Bernt var klar. I sol og sommer oppover. Det ble en liten ompakking på parkeringsplassen. Spaden som skulle være med innover, var ikke lett å feste på sekken. Det var selvsagt tørt og varmt. Det har vært strålende vær hele sommeren så langt. Det som er utfordringen er varmen. Men ikke på en tur innover mot Blåfjellenden. Den turen er for kort til å lage problemer. Vi tok det i tillegg med ro. I bakkene oppover tok vi igjen en familiefar med tre unger. Den minste på 4 år. De skulle ligge i telt. Pater familias bar tungt…. Et stykke inne på heia er det fortsatt en snøfonn som må passeres. Her så vi spor. Det må være andre på vei innover. Og da vi kom inn til hytta, kom det to lettkledde jenter opp fra ånå. De var nettopp kommet inn, og hadde bare hatt tid til en dukkert. Og siden vannbøtta måtte fylles, tok jeg turen ned til elva og et bad. Temperaturen i vannet må ha vært godt over 20 grader. Det kom en dansk storfamilie fra Langavatn. De tok inn på hovedhytta sammen med oss. Det ble en skikkelig koselig kveld. Og morgenen etter bestemte de danskegjestene seg for å ta en dag ekstra på Blåfjellenden. Jeg har et lager med proviant, så det var enkelt å skaffe mat for en dag ekstra. Etter frokost ble det bare delvis renhold. Danskene ville ta dette skikkelig dagen etter. Vi tok fatt på bakken opp. Øverst fant vi fram spade og øks og tok et lite tak for å få på plass en ganglem i myra. Den kom på plass og det så staselig ut. Det ble igjen en rolig tur mot Hunnedalen. Varmen var påtrengende, men vi kom ned i god form. En kjekk tur, der vi traff hyggelige mennesker, og i tillegg fikk gjort litt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Til forveksling overaskende likt (deler av) Norge jo

Hvor mange dager? Går an å parkere ved Raggsteindalen turisthytte. Der i fra kan man feks gå Raggsteindalen - Geiteryggen - Kongshelleren - Iungsdalshytta - Raggsteindalen.

Takk for alle gode innspill. Jeg er enig med de som påpeker at det ikke er så store ting det er snakk om, men når man først begynner å lure på sikkerheten er det gjerne greit å sjekke med noen andre. Det er et godt forslag å begynne å orientere meg i teltmarkedet og legge inn noen søk. Dårlig tid har jeg heldigvis ikke.

http://www.smp.no/nyheter/article9959312.ece Seglasen «Kystpilegrimsleia 2014» går gjennom fem fylke langs Veslandskysten: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Frå 23. til 28. juli går det freda hurtigruteskipet MS Nordstjernen frå Stavanger til Trondheim i det som vert ei ny pilegrimsleie langs kysten. Laurdag opna riksantivar Jørn Holme offisielt leia på øya Selja.

Tur til Sylvkallen by K.Sund, on Flickr Bilde tatt av toppane langs Standaleidet på Sunnmøre

Ja, Samsung Xcover er alt du trenger.

Har ikke vært på tur i dag, ennå, men i forgårs hadde jeg en flott tur til Ciccenvarri i Manndalen. Der traff jeg på en liten reinsdyrflokk, og selv om det er tamrein så synes jeg likevel det er skikkelig stas og møte dem i fjellet. De løp opp bakkene med en slik letthet og eleganse at jeg nesten ble misunnelig. Så stoppet de oppe på sletta og var klar for fotografering

Har vært på 7 dagers rundtur i Sylan (norsk og svensk side). Fellestur med DNT Oslo. En av dagene var det topptur til Storsylen fra svensk side, så nå anser jeg meg ferdig med denne toppen siden jeg har vært der både fra norsk og svensk side i løpet av halvannen uke. Rundturen var rene skjære sydenferien med de temperaturene vi hadde Det er ikke alle forunt å gå 7 dager i Sylan med sol fra skyfri himmel og temperaturer på laaaangt over 20. Deilig å komme hjem til kaldt vann i springen for nå var jeg i grunnen lei av å drikke lunkent bekkevann Bildet viser Sylmassivet (som vi gikk rundt) sett fra Storerikvollen.

Da var vi tilbake fra en toukers tur i Dividalen nasjonalpark. Vi startet i Frihetsli og gikk oppover Skakterdalen først. Meget varmt og det aulet med mygg og klegg de første dagene. Det ble dårlig med fisk i begyndelsen, velger å legge skylden på varmen. Etter fem dager satt den første fisken. Ett napp - en fisk = kilos. Det ble noen dager med regn etter finværsperioden, noe som egentlig var helt greit. Vi har sett lite folk, naturen er virkelig flott i Dividalen. Det gjorde særdeles godt å komme seg opp i høgden, nesten som å være hjemme. Nå er neste tur å krysse Øvre Anarjohka nasjonalpark med kano. Vi gleder oss, men vi må ordne en del praktiske ting før turen kan starte. Vi må finne en plass i Kautokeino eller Karasjokk hvor vi kan parkere bilen og la den stå i tre til fire uker. Vi må også finne ut hvordan vi skal komme oss til Kalmankaltiko i Finnland hvor turen starter, helst med et transportmiddel som har plass til to personer, tre ryggsekker og en kano type Ally. Alle tips blir satt pris på. Noen bilder tatt med telefonen: Vi var forberedt på myggen. 98% Deet. Det tok noen dager før det ble fangst. Er det "selffish" det heter? Kilosfisk. Rar farge på denne ørreten, normalt? Den smakte unsett godt. Nokså rød i kjøttet. Allak-teltet holdt oss tørr. Prima telt. Innekaffi når det regner ute. Et av mange vann vi besøkte, litt mygg. Røye ble det også. Kathrine med myggjakka på. Vis artikkelen på bloggen

Lundhags Syncro High.

Søndag tok vi turen over Besseggen. Var ikke så smalt som dei seier da men folksomt var det

Jeg har vært innom en del hengekøyer og for meg er helt klart Warbonnet Blackbird favoritten. Om du bestiller denne i f.eks singel layer 1.7 så tåler denne ca 110kg, om du velger dobble layer 1.7 eller 1.1 så tåler den MYE mer vekt men da vil også køya veie mere. Når det gjelder vekt begrensningen som er opgitt på de forskjellige køyene så betyr det ikke at stoffet ryker om man overbelaster med noen kilo, men stoffe vil strekke seg og gi en annen liggeopplevelse. Jeg ville helt klart gått for en løsning der du har hengekøye og tarp separat, det gir deg mulighet til å sette opp tarp først eller pakke ned tarp sist når det regner + at disse tarpene ofte er større noe som gir deg mere plass til å oppholde deg og kokkelere etc Som tarp til denne selger warbonnet en de kaller Superfly, dette er forholdsvis lett tarp laget i silnylon med dører slik at du kan sette opp køya di så og si overalt uten å tenke så mye over vindretning osv.. Det finnes helt klart billigere løsninger der ute, men dette er et knallbra opsett som jeg føler jeg trygt kan anbefale. En ting man bør ha i bakhodet om man som @Alf Kristoffersen vurderer en Blacbird XLC, er at denne er 11fot lang istedenfor 10fot og kan da være noe mer knot å plassere under en tarp p.g.a lengden. Har selv sovet i både 10 og 11 fots hengekøyer og for meg var det ingen forskjell i komfort (jeg er 180cm høy) Det ryktes om at Warbonnet kommer til å lage XLC varianten i 10 fots lengde

En kompis av meg har kjøpt denne til jobb bruk og han er superfornøyd, hat fått lånt den litt og testet og den er god nok for meg, men så har den ikke utskiftbare batterier. http://www.euronics.no/Produkter/Lyd/Dab-radio/Sangean-DPR-34-Sort-DAB-Radio Så kom jeg over en som er samme merke og har utskiftbare batterier, tror jeg skal kjøpe denne og se. http://www.clasohlson.com/no/Sangean-DPR-39-DAB+-FM-radio/38-6295#moreinfo

Det fulgte ikke noe bruksanvisning med, så da får en bare prøve seg fram på hva hun kan brukes til !

Det er litt i tyngste laget, men det er så utrolig koselig å sitte inne et slikt telt med kaffekoppen.