Vinnerliste

Flere bilder og kart: http://peakbook.org/500fjell/tour/94487/Hurrungane+2K-maraton.html Forord Hurrungane – tindesportens vugge og Norges høyeste alpine fjellområde. Rett og slett en plass som får folk flest til å grøsse på ryggen samtidig som det er noe forlokkende ved det. Gjennom mine 23 år som fjellfant har jeg hatt stor respekt for denne plassen. Her har jeg hatt mange fantastiske opplevelser og fått oppfylt mange drømmer, men jeg har også opplevd situasjoner som jeg helst ikke skulle havnet i. For eksempel da jeg gikk feil ned fra Store Midtmaradalstinden på årets kaldeste og mørkeste dag og var på kanten til å legge meg ned i snøen og gi opp livet, eller da jeg sklei utfor et stup i en isflanke ned fra Midtre Ringstind og slapp unna med kun to brudd i ankelen... Ser man på ulykkesstatistikken for den norske fjellheimen ligger dette området høyt oppe på listen over ulykker og nesten-ulykker. Likevel kommer man tilbake, for disse fjellene er så mektige og vakre at slike som meg ikke klarer å ligge unna. Slik har det vært helt siden den unge engelskmannen William C. Slingsby førstebesteg Store Skagastølstinden i 1876. Dragningen til fjellet skal ikke undervurderes. For de som ikke forstår referer jeg til filosofen Zapffe; «...tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolldom aldri dø». Som dere forstår klarer jeg ikke å ligge unna Hurrungane. Det er sikkert flere enn meg som har sett på kartet over de 23 fjelltoppene (primærfaktor > 30 m) som ruver over 2000 moh i dette området. Vanligvis bruker man rundt 8-9 dager på å bestige alle. For noen år siden pratet min turkamerat Øyvind Mathiassen om muligheten for å bestige alle toppene på én dag. Den gangen bare ristet jeg på hodet og turte ikke en gang å vurdere det eller tegne opp en mulig rute. Idéen blusset opp i fjor da fjellguiden og kondisjonsfenomenet Nils Nielsen nevnte det samme for meg, men heller ikke han var sikker på om det var mulig å klare det på under et døgn. For moro skyld begynte jeg å se litt nærmere på kartet. Jeg regner meg selv for å være godt kjent i området og så på ulike alternativer for å linke ryggtraversene slik at man kan gjøre det mest mulig effektivt. Planleggingen ballet på seg og etter flere måneder trodde jeg at jeg hadde funnet det beste ruta, og jeg estimerte turen til å gå på rundt 22 timer om absolutt alt gikk på skinner. Det påfølgende året ble stadig brukt til å visualisere turen mentalt og tenke på hva man skal ha med seg og hvilket tidsrom jeg skulle gjøre et forsøk. Jeg turte ikke fortelle så mange om turplanene da jeg selv ikke var helt sikker på om det kunne gå. I tillegg ønsket jeg ikke at folk gikk rundt og var bekymret, for slikt påvirker meg også. Planen begynte å bli spikret og brikkene falt smått om senn på plass. Oppkjøringen på våren bestod av noe mer løpe- og klyvetrening enn normalt for å venne kroppen til å bruke de mest relevante musklene. Deltok på noen motbakkeløp og sprang halve distansen på ultraløpet Hornindal rundt. Grunnen til at jeg ikke sprang full distanse var frykten for at jeg ikke ville restituere meg fullt mot Hurrunganeturen, i tillegg til at jeg hadde slitt med et høyrekne tidligere på sommeren. Da kneskaden meldte seg for første gang var jeg helt knust og var redd for at årets store mål ville gå i vasken. Heldigvis gikk smertene over etter en uke med rehabtrening og hvile. Uka før selve Hurrunganeturen kjørte jeg på med fire lange rekognoseringsturer som gikk gjennom hele løypa i deler. På denne måten ble jeg 100 % kjent med hva som ventet meg undervegs, og dette hjalp utrolig mye både fysisk og ikke minst psykisk. Forholdene i fjellet var utmerket, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer snø til noen av de lange utforbakkene. Etter den siste rekognoseringsturen hadde jeg to hviledager som jeg benyttet til karbo-loading, få opp væskebalansen, lett sykling, pakking av sekk og rett og slett GLEDE seg masse! Formen virket god! Været så ut til å bli utmerket og nesten i overkant varmt med et kanonhøytrykk som lå over Skandinavia. Jeg hadde satt av en uke av ferien til alternative dager å gjøre dette på, men med dette været var det bare å velge og vrake. Planen ble til slutt å starte 21. juli rundt kl. 08.00. Utstyr, antrekk og mat: Antrekket jeg stilte i var så enkelt som t-skjorte, tights og alpine terrengjoggesko med vibramsåle (Dynafit Feline Ghost). Passet på å smøre meg godt meg compeed/vaselin på forhånd. I sekken (Berghaus Freeflow 30+6L) hadde jeg med meg en lett vindjakke, supertrøye, buff, lue, hansker, camelbak (3L) inkl vann med elektrolytter/magnesium (energidrikk på slutten), en halvliterflaske med vanlig vann, en liten rompetaske til avstikkere (med i den: GPS, mobil/kamera, liten vannflaske), alpinsele (Camp Alps 95), stegjern (Camp XLC 490), isøks (Camp Corsa Nanotech), et lite kilesett, karabiner, skrukarabiner, taubrems, cordelette, 30 meter randotau (Tendon 7,9 mm Alpine ST), sportsteip, elastisk bind, plaster, dopapir, smertestillende tabletter, liten kniv, hodelykt, i-pod m/høretelefoner. Mat som gikk med: 8 muslibars à la Jarle Austbø, 3 maxim energibarer, 1 maxim gel, 1 new energy sjokolade, 1 gullbrød, 4 pakker med 5-pack rullede smurte lilefsa, en halv Big One pizza, en real turmat (Pasta Bologna), to bananer og litt potetgull (salt og pepper). Av væske regner jeg med det gikk med totalt 11 liter (hvorav 3L tynt blandet maxim energidrikk, 0,7L Battery, 0,5L Cola og resten vann blandet med tabletter av elektrolytter/magnesium). Ruta jeg hadde laget startet fra bommen i Helgedalen. Første topp – Gjertvasstinden og siste topp – Søre Austanbotntinden. Tida startet i Helgedalen og sluttet på siste topp. Reelt sett så sluttet turen når jeg var vel nede ved bilen på Berdalsbandet, men tida ned dit var ikke så nøye. Hurrungane 2K-maraton Kl. 05.50 ringte vekkerklokka på hybelen i Sogndal. Jeg hadde sovet altfor lite på grunn av tropevarmen som regjerte for fullt. Fikk i meg en god frokost bestående av havregrøt med honning og et par skiver med brunost og blåbærsyltetøy. Kjørte opp til Turtagrø der jeg møtte Daniel som var min service provider for turen. Hans oppgave var å hente sykkelen etter at jeg hadde syklet til Styggedalsdammen, møte meg på Nørdre Dyrhaugstinden med litt ekstra mat, drikke og klær, i tillegg til å følge meg på sjarmøretappen til Austanbotntindane (vet jo aldri hvilken tilstand jeg ville være i dag...). Sammen kjørte vi inn til bommen i Helgedalen. Her møtte vi til vår store overraskelse Ole-Petter fra Peakbook som hadde hørt rykter om turplanene. Han ville mer enn gjerne være vitne til rekordforsøket og hjelpe til med det som eventuelt skulle trengs. Da fikk Daniel med seg en trivelig assistent! Det var fullstendig surrealistisk at dagen endelig var kommet. Alt lå perfekt til rette, og nå var det bare opp til meg å prestere. Et helt år har jeg løpt denne turen inne i hodet, og takket være det føltes turen ikke så lang som det den faktisk er. Samtidig tenkte jeg mye på at jeg måtte ta vare på meg selv. Store deler av turen går i eksponert terreng usikret, og et feilsteg kan være fatalt. Mange har bedt meg være forsiktig, og det har jeg lovet å være. Tiden startet kl. 08.36 fra Helgedalen idet jeg syklet oppover mot Styggedalsdammen. Det siste jeg hørte før jeg gikk inn i min egen lille boble var at Ole-Petter sa; «jeg misunner deg som har anlegg for å gjøre noe sånn som dette her...!». Jeg bare håpet han ville ha rett i at jeg virkelig hadde anlegg til å gjennomføre dette som jeg slettes ikke var sikker på om ville være gjennomførbart... Bena føltes litt tunge i starten på sykkeletappen, men det kom seg etter hvert. Glemte helt å ta på høretelefonene med musikk, men det var i grunn deilig å slippe, får heller ta de på når nattens mulm og mørke legger seg over fjella. På høyeste punkt like før Styggedalsdammen parkerte jeg sykkelen og fortsatte til fots 30 minutter etter start. Tok sikte på ryggen opp til punkt 1838. Noe halvgrov ur oppover dit og var veldig obs på å ikke tråkke over i og med at jeg hadde såpass lette sko med lite ankelstøtte. Tok en skikkelig hodedukkert og slurpet i meg ferskt vann fra bekken ut fra Styggedalen. Siste sikre påfyllingsmulighet på en god stund. Styggedalsmassivet var innhyllet i en stor tåkesky. I grunn litt overraskende da værmeldingen var 100 % sikker på godvær, men det gjorde meg i grunn lite da det bare var deilig med litt skygge og en sval bris fra øst. Ankom Gjertvassbreens innsteg etter snaut 1,5 timer fra start. Her tok jeg turens første matpause og gaflet i meg tre lefser og en muslibar. Vurderte snøen som såpass myk at jeg ventet med å ta på stegjern. Gode forhold oppover breen. Var såpass kjølig her at jeg faktisk måtte på med vindjakke en liten stund. Omgikk de største bresprekkene greit og hadde god hjelp av sporene til folk som hadde trasket opp her tidligere på morgenen. Et parti var det ganske hardt, men det gikk akkurat greit nok med støtte fra isøksa. Nådde skaret etter en halvtime fra innsteget. Her var det av med sekken og på med stegjern og rompetaska som alltid var med på avstikkerene (med GPS, mobil/kamera og litt vann). Løpeskoene mine var ikke akkurat så veldig stegjernsvennlige, men etter å ha surra litt sportsteip i tillegg gikk det på et vis... Opp til Gjertvasstinden fulgte jeg samme rute som på rekognoseringsturen tre dager tidligere. Opp mot venstre fra skaret, og deretter til høyre over en bregleppe til et nytt snøfelt. Videre opp et kort parti med klippe før det siste snø-/isfeltet til topps (se rapport fra rekognoseringsturene for mer detaljert info). Merket at det allerede på tre dager hadde smeltet drastisk i tropevarmen som har vært og som er. Bregleppene var blitt større og snøbroene tynnere. Ankom toppen av Gjertvasstinden etter 2t 18min fra start. En halvtime foran skjema! Kjapt ned igjen til skaret, fikk av meg stegjerna og begynte på oppstigningen til Store Styggedalstinden. Fulgte østryggen direkte fremfor å begi meg ut på isflanken på høyre hånd med mine mjuke sko. Grei klyving opp her med noen få hårete opptak. Dagens andre matpause på toppen av Store Styggedalstinden østtoppen, 2t 42min fra start. Tåken hadde lettet og jeg ble vitne til den fantastiske utstikten som faktisk er her oppe. Man føler virkelig at man er på toppen av verden, som en konge. Alt annet føles så lavt ut. Så et taulag borte på vesttoppen. Da denne ikke har primærfaktor over 30 meter gadd jeg heller ikke ta meg bryet å stikke oppom denne i dag. Fortsatte fra østtoppen bortetter ryggen. Først ned i et hakk og opp et litt kinkig opptak. Deretter ganske grei marsjing videre. Rundet vesttoppen i sørflanken og kom innpå ryggen videre mot Sentraltinden. Ryggen ut dit er rimelig grei de fleste plasser, men det blir litt brattere opp til sistnevnte topp. Passerte taulaget som kastet noen overraskende blikk bort på meg. Blikkene og kommentarene jeg fikk fra folk jeg møtte i dag fungerte forøvrig som en stor humørfaktor og motivasjon for meg. Opp til Sentraltinden forserte jeg greit de passasjene som er litt utsatte. I starten holder man en del på høyre side av ryggen og i helt siste del holder man på venstre side. I alle fall løste jeg det slikt. Nådde Sentraltinden 3t 16min fra start. Fortsatte ned ryggen i retning Vetle Skagastølstinden. Midtvegs ned mot skaret la jeg fra meg sekken, tok en liten matpause og la i vei ut mot Maradalsryggen, kanskje dagens kjipeste avstikker i og med at man begynner å gå nedover. Fulgte en tydelig skråflanke i vestsiden av Sentraltinden. Holdt et stykke nede i denne flanken før jeg etter hvert kunne dreie inn på ryggen like ved den ene lille «taggen» før toppen «Sør for Sentraltinden». Mye løs ur og grus her, så vær litt obs. Taggen kom jeg opp på ved å slenge meg inn i en kamin på venstre side. Sør for Sentraltinden klatret jeg opp på ute på høyre side. Deretter måtte jeg klyve litt ned igjen til jeg kom til hammeren oppunder Nørdre Maradalstinden som på grunn av sine 30 meter i primærfaktor måtte med. Rundet hammeren via snøflanker i vestsiden og kom opp i skaret mellom Nørdre og S1. Brukte en drøy halvtime fra sekken ved Sentraltinden og ut til Nørdre. Tilbake gikk det også greit nok og brukte sånn cirka samme tid. Nok en matpause ble fortært, og ikke minst vann. Ble jammen tørst på turen ut på Maradalsryggen. Videre klyvde jeg ned i skaret mot Vetle Skagastølstinden ved å omgå den bratteste hammeren via en kamin på høyre side. Gikk et lite stykke opp i bakken mot Vetle før jeg nok en gang satte fra meg sekken og ruslet langsmed galleriene i Vetles sørflanke bort til Mohns skar og videre langs med Slingsbyruta til toppen av Store Skagastølstinden. I jevnt tempo brukte jeg 16 minutter fra sekken og til toppen av Storen, totalt 4t 53min fra start. Her var jeg ikke alene og jeg fikk en del artige kommentarer. Det var til og med et par damer som spurte om de kunne få ta et fellesbilde med meg på da de syntes det var så stort antiklimaks å se meg komme opp i tights og joggesko. Ja, jeg hadde vel stusset litt selv om jeg var i deres klær... Ble fôret med nøttemiks og greier før jeg så på klokken at jeg måtte reise videre. På vei ned igjen til skaret la jeg merke til et redningshelikopter som flakset over Skagastølsryggen. Håper det ikke har skjedd noe alvorlig. Det var i alle fall borte innen jeg var kommet så langt. Ringte Daniel og sa at det i alle fall ikke var meg det var noe galt med. Han og Ole-Petter hadde hentet sykkelen min og var nå på god vei opp mot Nørdre Dyrhaugstinden. Kjente av og til noen ekle smerter i høyre kne og etter hvert i venstre også. Pokker! Skal det være knærne som stanser meg i dag? Har opplevd at slike smerter bare plutselig forsvinner, så jeg krysset fingrene for at det ville være tilfelle i dag også.Ved å gjøre noen alternative bevegeler i ny og ne hjalp dette over tid og senere på turen kjente jeg i mindre grad til smertene. Fikk på meg sekken igjen og trasket over Vetle og ut Skagastølsryggen mot Nørdre. Ned Halls Hammer tok jeg en rappell som holdt greit ved hjelp av et 30 meters tau. Videre ut til Midtre passerte jeg et taulag på tre hvorav blant andre Aleksander Gamme var deltaker. Slo av en kort og trivelig prat før vi ønsket hverandre god tur videre. Grei klyving ned til Berges stol. Ned mot V-skar klyvde jeg meg ned 5 meter til et rappellfeste. Tok først en rappell ned til en hylle midtvegs i veggen. For tre dager siden hamret jeg en bombekile i en sprekk her som jeg hadde håpet å bruke i dag også, men selvfølgelig hadde noen klart å få den ut og tatt den med seg siden den gang... Heldigvis hadde jeg med en tilsvarende kile og karabiner, så jeg satte et nytt feste før jeg tok siste rappell ned i skaret. Var litt for rask i svingene da jeg skulle fire ned tauet og det viste seg at jeg hadde glemt å knyte opp den ene stoppknuta på tauet. Pokker, knuta satte seg fast i karabineren og ville ikke rikke seg lenger! Siden jeg uansett ikke skulle bruke tauet noe mer på turen var det ikke så fryktelig farlig sånn sett, men utrolig irriterende og urutinert av meg. Ropte opp til Team Gamme og spurte så pent jeg kunne om de ville ta med tauet og eventuelt kilen med seg og levere det på Turtagrø. Det var helt i orden, og jeg er evig takknemlig for deres hjelp. Tusen takk! Fortsatte ut ryggen til Nørdre der jeg tok en matpause og en telefon til Daniel slik at de visste at jeg var i rute. Hadde til nå brukt ganske nøyaktig 6 timer fra start i Helgedalen og lå hele 3 timer foran estimert tidsskjema! Dette var en stor lettelse og jeg kunne slippe skuldrene dypt ned og bare nyte dagen og den fantastiske utsikten man bare får fra tindene her oppe i Hurrungane. Det er nesten til å få en tåre i øyekroken av. Ned fra Nørdre valgte jeg å følge normalruta fremfor å følge de sporadiske snøfeltene som jeg og Rasmus gikk langs for tre dager siden. Grunnen var at snøen var temmelig råtten, og steinene mellom feltene var utrolig løse. Ønsket ikke å risikere noe nå, så tok det heller piano ned den vanlige ruta. Fikk dog en surfetur på et snøfelt like før 1584-vannet. Deretter fulgte jeg stien ned mot Tindeklubhytta et stykke før jeg tok sikte på nok et snøfelt på venstre siden ned mot bekken fra Skagastølsvatnet. Her fylte jeg opp camelbaken og spiste en sjokolade før jeg begynte på dagens nest lengste stigning opp til Nørdre Dyrhaugstinden. Fulgte en smart variant opp noen flanker rett opp fra nordsida på Skagastølsvatnet til jeg var oppe på Dyrhaugsryggen. Oppe på ryggen skrådde jeg diagonalt til jeg kom på høyre siden av de største snøfeltene. Nå var det bare å holde et jevnt sig opp til Nørdre der Daniel og Ole-Petter ventet på meg. Ble heiet opp de siste meterne til Nørdre mens Ole-Petter filmet ivrig fra mobilen sin. Jeg var glad for at formen fortsatt virket bra. Det er nok takket være at jeg har vært god på «spisetjænest» undervegs, og nå var det tid for en halvtimes lunsjpause og småskravling. Skiftet til nye sokker og t-skjorte, spiste en real turmat, litt potetgull, en banan og drakk en battery energidrikk. Masserte lårene og forberedte dem på mer hardkjør. Pausen gjorde underverker og jeg følte meg som et nytt menneske da jeg forlot mine kamerater kl. 17.00, 8t 24min etter start. Nå ventet en gøyal ryggtravers hele veien over til Store Midtmaradalstinden. Grei skuring forbi Store Dyrhaugstinden, bort til Søre Dyrhaugstinden og videre til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Brukte en snau time fra Nørdre Dyrhaugstinden til sistnevnte der jeg tok en kjapp matbit. Nå ventet den delen av turen jeg kanskje «fryktet» mest. På rekognoseringsturen ut til Store Midtmaradalstinden hadde vi regn og superglatt fjell, og jeg husker at jeg ikke likte meg i det hele tatt da. Heldigvis var det stikk motsatt i dag med tørt fjell og supergod friksjon. Likevel skulle det bli spennende å se hvordan utfordringene ble denne gangen. Første stykke ned fra Nestnørdre gikk fint. Et kort parti med sva ble forsert uten problemer. Lenger nede før «pinaklene» kom det ytterligere noen passasjer med sva som var noe mer krevende og utsatt. Husket «betaen» fra forrige tur i blinde, så jeg forserte dette uten problemer i dag på tørt føre. Pinaklene ble forsert langs en «berg-og-dalbane-sti» på høyre side. Et par punkter er litt hårete med noe ekkel nedklyving. Nok en gang sparte jeg mye tid ved å slippe å spekulere i rutevalget. Dermed brukte jeg ikke mer enn rundt en 20-30 minutter ned til Lovskar fra toppen. Fra Lovskar omgår man en liten topp ut i høyre siden før man kommer ned i et nytt hakk. Her la jeg fra meg sekken og startet på ferden opp til Store Midtmaradalstinden. En av de lengre avstikkerne på turen. Fulgte ryggen stort sett hele veien helt til det for alvor bratnet til (umulig å ikke skjønne hvor dette er hen). Om man følger ryggen videre kommer man til det som også her kalles Halls Hammer. Det er en grunn til at fjellbestigeren Carl Hall snudde der, og det gjør de fleste andre den dag i dag. I stedet omgår man hele ryggen ned i flanken på høyre side lang små gressete hyllesystemer. På denne omgåelsen må man forsere tre åpenbare «crux». Det første er det vanskeligste som er et buldreopptak rundt grad 3-4. Greit å klatre opp, men det er noe helt annet ned igjen da man ikke har noen spesielt gode tak for hendene, og under deg er det mange hundre meter med fri luft. Med andre ord, ingen rom for feil. På returen løste jeg det ved å legge igjen en 240-slynge rundt en tydelig nabb for å ha noe å holde seg i som back-up. Deretter fulgte et par andre utfordringer, men disse er langt fra like eksponerte som den første. Videre skrår man etter hvert opp mot ryggen igjen via en noe løs renna. Ryggen følges deretter slavisk til toppen (noen steder kan omgås ut til høyre). Nådde toppen av Store Midtmaradalstinden kl. 19.05, 10t 29min fra start. Spiste et gullbrød på toppen, luftet føttene og koste meg med kveldssola som malte fjellet i sterkere farger for hvert minutt som gikk. Ned igjen til sekken brukte jeg rundt en halvtime. Tok også her en liten matpause mens jeg pratet i telefonen med min tante som fylte 50 år i dag. Deretter klyvde jeg meg ned langs en bratt renneformasjon til Stølsmaradalsbreen. Renna går skrått ned mot høyre sett fra skaret jeg la igjen sekken ved, nedenfor et bratt snøfelt. Trasket over breen og opp til sørsiden av Austre Ringstind. Nå var det klart for toppsanking i Ringstind-massivet. La fra meg sekken nok en gang og klyvde meg opp svaene til Austre. Brukte rundt et kvarter fra bunn til topp og det samme ned igjen. Stod på toppen kl. 20.26, 11t 50min fra start. Har aldri funnet noen «perfekt» vei opp dit, så går litt forskjellig fra gang til gang. Vel nede igjen ringte mine foreldre (som ikke hadde hørt et kvekk om denne turen på forhånd) og lurte på om jeg var på tur, noe jeg bekreftet. Beroliget dem med at jeg snart var framme og ønsket dem god natt. Neste var harepustoppen Stølsmaradalstinden. På forhånd hadde jeg vurdert å klyve opp nordryggen fra Vikingskar, men etter rekognoseringsturen jeg og Endre hadde for noen dager siden slo vi det fra oss da denne ruta var både hårete, begrodd, fuktig og løs. Det var mye smartere å klyve opp snøflanken som går rett opp fra øst. Sent på sesongen kan det være kinkig å gå denne veien på grunn av en stor bregleppe lengst nede, men i dag var det fortsatt noe igjen av snøbrua på venstre side. Først en transportetappe over breen bort til innsteget på «renna» og derfra gikk det jevnt og trutt oppover med isøksa parat for hånd. Snøen hadde fin konsistens, så det gikk forholdsvis effektivt. Stod på toppen kl. 21.27, 12t 51min fra start. Returen gikk kjapt og fint med lett og kontrollert snøsurfing tilbake til sekken. En kjapp matbit før ferden gikk i retning Midtre Ringstind. Krysset over Vikingskar og greit ned på vestsiden der jeg fulgte snøflanker nordover et stykke. Hadde også her på forhånd vurdert sørryggen, men fant også ut på rekognoseringsturen at den hadde noen ekle crux med løse blokker som jeg ikke ville utfordre meg på under en slik langtur. I vestsida på Midtre la jeg fra meg sekken og tuslet opp normalruta som ikke byr på noen særlige vanskeligheter annet enn litt løs ur. Litt klyving i øvre parti, ellers greit. Stod på toppen i nydelig solnedgang kl. 22.18, 13t 42min fra start. Nok en matbit da jeg var nede ved sekken. Mørket kom sigende på og da var det deilig å kunne lytte til litt motivasjonsmusikk på øret fra I-poden. Opp mot Store Ringstind gikk det greit å omgå de største bresprekkene. La fra meg sekken på den lille «flata» like før siste brattbakken, rundt 1970 moh. Herfra fulgte jeg østryggen til toppen greit. Hastet litt med å komme meg over på vestsida av Store Ringstind før hodelykta måtte fram, da visste jeg at de verste passasjene var over. Stod på Store Ringstind kl. 23.20, 14t 44min fra start. Tok en kjapp telefon til Daniel og ba ham gjøre seg klar for finaleetappen opp til Austanbotntindane. Sklei meg ned til sekken via snøflanker. Herfra og videre er det sikkert mange som er spente på hvor jeg har gått. Etter mange studier av diverse bilder og flyfoto har jeg «oppdaget» et hyllegalleri som går tvers over i sørveggen på Store Ringstind. Det nås ved å klyve ned renna sør for flata på 1970 moh der det tidlig på våren ligger en snøflanke, mens nå senere på sommeren kun er en fossende bekk der jeg forøvrig kunne fylle vann. Litt kinkig klyving helt øverst, vær obs på løse blokker. Lenger nede løser det seg opp før man kommer ned på galleriet som følges helt bort til snøflanken vest for Store Ringstind. Brukte ikke mer enn et drøyt kvarter fra toppen til jeg var på snøflanken i vestsida. Kall gjerne ruta «Kvambekks chaussé» om det er ok! En fin måte å linke ruta mellom Ringstindene og Soleibotntindene om man ønsker å gå for eksempel «Ringsdalen rundt» eller lignende. I vestsida tok jeg meg en god matpause med blant annet nok en battery. Nå måtte også hodelykta fram da det begynte å bli relativt mørkt. Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for meg at jeg ikke var langt unna å klare målet mitt med å fullføre under 24 timer. Stresset derfor ikke så mye på slutten og passet heller på å ikke tråkke feil. Kom meg inn på Soleibotnryggen. Grei klyving over sørtoppen og bort til stortoppen. Bommet litt i inngangen til skaret mot Store, men hentet meg relativt kjapt inn igjen. På Store var det av med sekken og bare motivere seg for en avstikker ut til Nørdre Soleibotntinden. Noenlunde grei klyving ned til skaret, med blant annet forsering av et bratt snøfelt. Fra skaret holder man litt ut til venstre og klyver seg opp til ryggen som følges opp til toppen. Noen luftige plasser på slutten, men gode tak. Brukte 10-15 minutter hver vei t/r Nørdre. Var tilbake på Store Soleibotntinden kl. 01.00, 16t 24min fra start. Nå var det på tide å få fram gel'en som har ligget urørt i sekken en stund. Konsentrerte karbohydrater så det holder, og nok til å få meg til å føles som et hyperaktivt barn som nettopp har spist seg full på godterier i en bursdag! Ned fra Store Soleibotntinden mente jeg å huske at det fantes en vardet «sti». Jeg husket visst ikke helt riktig. Jo, vardet var det, men de var jo såpass sporadiske at det var en utfordring å få øye på dem, spesielt i mørket. I tillegg var det nesten like greit å gå ute i terrenget enkelte plasser. Ikke mye sti å skryte av, med unntak av få steder. Bakken ned til Berdalsvatnet føltes lenger enn forventet. Det tok tid i denne ura i mørket, men jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid. Fikk etter hvert øye på lykta til Daniel borte på Austanbotnryggen. Han fikk bare legge seg ned og vente på meg... Brukte rundt 40 minutter fra toppen og ned til Berdalsvatnet hvor jeg tok en siste vannpåfylling og en liten lefsebit før jeg giret meg opp til dagens siste motbakke og finaleetappe til Austanbotntindane. Først i noe løs ur og litt sikksakk opp til selve ryggen. Hadde nytte av å kjenne ruta opp her på forhånd. Kom meg opp til Daniel som lå og druntet i mørket, for det var Ole-Petter som hadde lykta. De rakte ut en cola til meg som smakte utmerket, i tillegg hadde de med nye joggesko og sokker til meg, noe føttene satte meeeget stor pris på! Føltes ut som hele fotsålen var en eneste stor vannblemme nå... Hastet ikke noe videre nå. Jeg lot Ole-Petter ta føringen og gå i front oppover ryggen til Vestre. Tok en liten pause her før vi fortsatte. Ole-Petter sa at han ikke ønsket å ta turen ut til Søre, men heller vente på oss. Derfor satte jeg opp tempoet noe opp i klyvinga opp til Store slik at han ikke trengte å vente så lenge, men han hang på hakk i hæl likevel, med staver, og Daniel uten lykt! La fra oss sekkene midtvegs ut til hovedtoppen. Kom oss opp på Store Austanbotntinden kl. 03.14, 18t 38min fra start, og Ole-Petter filmet ivrig i mørket. Husker ikke helt alt jeg sa her og nå... Trasket tilbake til skaret mot V0-toppen, og herfra ned på sørryggen via omgåelser via hyller og gallerier øst for denne ryggens bratteste del. Jeg hadde vært ute på forhånd og vardet noen punkter slik at jeg lett kunne kjenne meg igjen. Kom oss ut på ryggen og på de siste meterne før toppen på Søre Austanbotntinden sprang Daniel i forvegen og klappet meg fram til turen siste toppvarde, og Ole-Petter stod på V0 og blinket med lampen. Klokken var nå 03.39, og jeg hadde brukt totalt 19 timer og 3 minutter på turen. Jeg klarte det...! Jeg hadde tenkt så mye på hvordan jeg ville reagere om dette ville bli virkelighet. Ville jeg gråte, ville jeg juble, eller ville jeg rett og slett ikke reagere noe spesielt? Svaret ble en god blanding av alt. Jeg var selvsagt veldig glad og lettet over å være ferdig med turen, men jeg tror ikke helt realiteten hadde gått skikkelig inn over meg. Fikk tatt et toppbilde der jeg ser ganske glad ut, men etterpå gikk jeg egentlig bare stille rundt i mine egne tanker. Adrenalinet sank betraktelig når jeg visste at jeg ikke hadde noe tidspress lenger. Likevel prøvde jeg å konsentrere meg fullt, i alle fall til jeg var «trygt» tilbake på vesttoppen. Først nå merket jeg hvor sliten jeg egentlig var. Øyelokkene føltes som bly, knærne kokte, matlysten forsvant og jeg hadde mest av alt bare lyst til å spy. Prøvde å knipe igjen så godt jeg kunne da jeg var kjent med konsekvensen av å miste all næring på tampen. Turen ut til Berdalsbandet har aldri føltes så lang før, men heldigvis har alle turer sin slutt. Kl. 06.00, 21t 24min på tur, og over 24 timer i våken tilstand kom vi fram til bilen på Berdalsbandet. Det første jeg gjorde var å hive ut madrass, dyne og pute fra bagasjerommet og en ny underbukse fra bagen. Deretter legge seg nedpå og slukne som et lys... Bare etter en halvtime på øyet våknet jeg av at sola stekte og masse mygg som virret rundt hodet mitt. Det var ikke akkurat den beste restitusjonen jeg hadde håpet på. La meg bare si til slutt at jeg kjørte tidlig hjem denne morgenen, tidlig. Etterord I skrivende stund føler jeg fortsatt at turen ikke helt har sunket inn over meg. Det er en rar følelse når man har utført noe man har tenkt på og planlagt såpass lenge. Man merker en slags tomhetsfølele i etterkant, som et vakuum, ingenting... Jeg merker i alle fall at jeg har fått et helt annet forhold til Hurrungane nå enn det jeg hadde før. Jeg har fortsatt stor respekt for fjellene, men jeg føler at jeg kjenner de på en helt annen måte, kjærligheten har blitt sterkere. Denne dagen gikk absolutt alt på skinner, og det har sikkert med en blanding av flaks og gode forberedelser. Jeg håper mest på sistnevnte. At turen kan gjøres enda fortere er det ingen tvil om, og det er ikke så nøye for meg heller da mitt mål var å gjøre alle toppene på én tur, og helst under et døgn. Nå begynner denne rapporten å bli farlig lang, så da er det vel på tide å sette et punktum. Tusen takk til alle de som har støttet og trodd på meg på forhånd, og takk for alle gratulasjoner i etterkant! Det setter jeg umåtelig stor pris på!

En liten tur inn i Børgefjell Nasjonalpark fra svensk side med de små. Det er tredje innfallsporten til Børgefjell de har gått selv - hun minste er 4 - gutten er 5. Turgleden er absolutt til stede og mye artig har vi det. Jeg fikk fortalt at før det ble stier i fjellet hadde menneskene som passet på Tyrannosaurus Rex satt opp piler i fjellet så de visste hvor de skulle gå. Hvem vet - det kan jo være noe i det? Tung sekk - tempoet helt ok for alle. Her ved grensen - med Jetnamsklumpen i bakgrunnen Det bades i varmen mens skoene tørker... Vi hadde 2 overnattinger på denne turen.

Kommet hjem fra en fantastisk kanotur i "Labyrinten" og Rogen. Tusen takk for alle som ga meg gode forslag til tur.

Et av sommerens høydepunkter var en tur i Eikesdalsfjella/Sunndalsfjella i helga.

Har vært på 7 dagers rundtur i Sylan (norsk og svensk side). Fellestur med DNT Oslo. En av dagene var det topptur til Storsylen fra svensk side, så nå anser jeg meg ferdig med denne toppen siden jeg har vært der både fra norsk og svensk side i løpet av halvannen uke. Rundturen var rene skjære sydenferien med de temperaturene vi hadde Det er ikke alle forunt å gå 7 dager i Sylan med sol fra skyfri himmel og temperaturer på laaaangt over 20. Deilig å komme hjem til kaldt vann i springen for nå var jeg i grunnen lei av å drikke lunkent bekkevann Bildet viser Sylmassivet (som vi gikk rundt) sett fra Storerikvollen.

Innertier på spikeren, @Martin HJ. De relevante tallene er "hvor mange drikker fra åpne vannkilder" og "hvor mange blir smittet av harepest". Eventuelt også "hvor mange får komplikasjoner av harepest". Jeg gidder ikke lete frem det første tallet; men bare besøkstallene til DNT i 2013 tilsier at faren for å bli smittet er godt under 1%. Legg til dagsturister og hyttefolk og risikoen synker ytterligere. Rensing av vann er generelt ikke nødvendig i Norge om man utviser litt vett og forstand. Jeg ville ha pakket med en rensemulighet om jeg visste at jeg skulle til et område med: - mye husdyr/smågnagerår - få og stillestående vannkilder - intet trevirke (koking av drikkevann krever mer drivstoff enn hva jeg vanligvis bærer) Denne typen situasjon finner man gjerne i populære turområder i USA. Jeg ser faren for å bli smittet av harepest som latterlig lav. Sjansen for at forkjølelse eller influensa bryter ut på tur er høyere og kan være verre. Et hakk høyere opp i alvorlighetsgrad er drikke av vann som har råtnende kadaver i umiddelbar nærhet, så som en to-tre dager gammel sau eller reinsdyr. Da går du ikke langt de neste dagene. Men sjansen for det er svært lav gitt "umiddelbar" og "vett og forstand".

Antibiotikakuren er det langt ifra sikkert at man må ta, mest sannsynlig må man det ikke fordi man mest sannsynlig ikke blir smittet. Jeg etterspurte innhold i rensetabletter, men det ville du ikke svare på, ikke engang navnet på de så jeg kan finne det ut selv. Og som jeg nevnte tidligere, klor blir jeg garantert dårlig av. Om man skal regne turkvalitet oppi dette også så mener jeg at en stor del av friheten ved å være ute blir borte i "kampen mot bakteriene". Jeg vasker f.eks ikke hendene hver gang jeg skal spise noe på tur heller og hender er vel ofte en større kilde til bakterier enn vann. Det er ikke snakk om å gi f...n i sikkerhet ei heller bestilling av helikopter

Å drikke friskt vann fra en fjellbekk er noe av det beste som finnes. Har hittil aldri blitt syk av det, og en bitte liten risiko kommer nok ikke til å gjøre at jeg nekter meg selv denne gleden, ved først å måtte koke og klore vannet. Med mindre jeg finner døde dyr i bekken selvfølgelig, og ikke har andre alternativer. Jeg må si jeg synes du leser Elisabeth sine innlegg på en litt merkelig måte. Antibiotika vil i mange tilfeller ha god effekt, i andre tilfeller vil det ha mindre eller ingen effekt. På samme måte som alle andre medisiner, eller alle andre medisinske behandlinger for den sakens skyld. Eller forsøk på forebygging, som heller ikke alltid vil virke, avhengig av hva man forsøker å forebygge og på hvilken måte. Jeg leser ikke på noen måte at hun prøver å si noe annet enn nettopp dette.

Ikke sikker på hvor mange jeg har, men opplever stadig at jeg ikke har AKKURAT den jeg trenger!

Det ble et Hilleberg Anjan 2 på meg og jeg har nå fått testa det på tur. Er veldig godt fornøyd! I denne varmen har iallfall ventilasjonsegenskapene fått testa seg og jeg opplever de som meget gode. Et trivelig telt som jeg vil ha mye glede av fremover. Takk for gode tips!

Blitt singel, så nå handles det uten å hverken hemmes, skjemmes eller skjules Reddington Sonic pro stocking foot waders.+++ Hardy fluesnelle. Fjellreven eco trail skalljakke. Norrøna REcon pro skallbukse. Nikke

Bestemte meg for en tur inn i Jotunheimen og valget falt på Store Dyrhaustinden. Var en kjempefin tur. Skikkelig drittvarmt. Ikke ofte man opplever vindstille under heile turen men kom no opp da Og for en utsikt

Søndag tok vi turen over Besseggen. Var ikke så smalt som dei seier da men folksomt var det

En PM kommer om ikke så lenge. Litt stress med planlegging av neste tur så skal få det gjort så snart jeg får mulighet. Og ja, hele rapporten kommer på bloggen til høsten. Skal faktisk ta oss en 10 dagerstur på Enare fra mandag av, trenger fri fra tung sekk og værkende skuldrer. Bare skvulpe hit og dit i kanoen og jobbe litt med dagboknotatene mine for alle turene sålangt, skrive et utkast for hånd rett og slett:) Skrive turrapporter mens jeg er på tur, den er ny for meg:) når vi kommer tilbake satser vi på å krysse Anarjohka med kano om vi finner en løsning med transport og parkerings-problematikken.. Wish us luck!

Da var vi tilbake fra en toukers tur i Dividalen nasjonalpark. Vi startet i Frihetsli og gikk oppover Skakterdalen først. Meget varmt og det aulet med mygg og klegg de første dagene. Det ble dårlig med fisk i begyndelsen, velger å legge skylden på varmen. Etter fem dager satt den første fisken. Ett napp - en fisk = kilos. Det ble noen dager med regn etter finværsperioden, noe som egentlig var helt greit. Vi har sett lite folk, naturen er virkelig flott i Dividalen. Det gjorde særdeles godt å komme seg opp i høgden, nesten som å være hjemme. Nå er neste tur å krysse Øvre Anarjohka nasjonalpark med kano. Vi gleder oss, men vi må ordne en del praktiske ting før turen kan starte. Vi må finne en plass i Kautokeino eller Karasjokk hvor vi kan parkere bilen og la den stå i tre til fire uker. Vi må også finne ut hvordan vi skal komme oss til Kalmankaltiko i Finnland hvor turen starter, helst med et transportmiddel som har plass til to personer, tre ryggsekker og en kano type Ally. Alle tips blir satt pris på. Noen bilder tatt med telefonen: Vi var forberedt på myggen. 98% Deet. Det tok noen dager før det ble fangst. Er det "selffish" det heter? Kilosfisk. Rar farge på denne ørreten, normalt? Den smakte unsett godt. Nokså rød i kjøttet. Allak-teltet holdt oss tørr. Prima telt. Innekaffi når det regner ute. Et av mange vann vi besøkte, litt mygg. Røye ble det også. Kathrine med myggjakka på. Vis artikkelen på bloggen

Takk for kommentarer. Jeg har hatt en e-postkonversasjon med Henry Shires, hovedmannen bak Tarptent. Konklusjonen blir StratoSpire - på grunn av vekt og plass.

3: En 25l, en 50l og en 90l. Akkurat passe mange synes jeg.

Hvis tanken er å bruke sekken hytte til hytte sommerstid ville jeg vurdert å investere i lettere og mer komprimerbart utstyr, i stedet for ny sekk. Sandalene kan du vel feste utenpå sekken?

Jeg har 4! 10, 24, 48 og 65 liter. Bruker alle sammen, og føler ikke behov for å kvitte meg med noen av de . Om dette er normalen er en annen sak...

Jeg har ofte brukt sykkel når jeg skal innover til Taumevann eller Storevann. Da er det bare å parkere ved bommen og trille inn flatstøldalen, svette seg opp bakken før veien inn til Dyngjane og så parkerer jeg sykkelen, litt ute av syne, der stien starter i enden av Elsvatnet. Jeg var forresten inne ved Dyngjane og fisket en gang. Det var mye vann i elva og jeg fikk et skikkelig knippe med fin ørret.

Søker man på "dry bag" får man opp et stort utvalg av forskjellige poser til en billig penge, avhengig av hva du velger får du 2-3 stk for under 200 kr grensa. Har prøvd denne typen, egner seg god til litt røff behandling. Har brukt de til klær/utstyr både i pulk og kajakk. http://www.dx.com/p/outdoor-sports-waterproof-dry-floating-bag-for-fishing-surfing-camping-20-litre-52568#.U9Gxzl5gmsw Litt tynnere type har jeg også prøvd, egner seg nok bare til klær i ryggsekk. går lett hull i den. http://www.dx.com/p/waterproof-dry-bag-for-kayaking-outdoor-camping-rafting-green-35l-149762#.U9GyEV5gmsw

Har eit Allak frå før som kan duge som 2-er telt i tillegg dersom vi skulle gå for eit Kaitum 3GT.

Me unntak av vinter (då har eg Keron 4GT) har vi brukt 2 telt. Når dei er små kan ein voksen og eit barn ligg saman. På sikt er det eit telt til voksne og eit til barn. Likevel fint om det eine er eit romslig tremanns, så kan ein samlast til mat osv der. Eit kaitum 3GT og eit vanleg nallo 2?

Men hvor stor er sjansen for å få harepest egentlig? Jeg har flere friluftsvenner og noen av dem har levd dobbelt så lenge som meg selv, de har alle drukket av elver og bekker, uten bruk av klor eller annen form for rensing, i hele sitt friluftsliv. Og ingen av dem har noen gang fått problemer med harepest..

Leatherman Style CS lommeverktøy innkjøpt. Lett, praktisk og med 25-års garanti. Solid sak - anbefales!

Der røyk det noen kroner på et olivenfarget Zpacks Hexamid Solo Plus m/netting og forlengelse over inngangen.

VG skriver om saken hvor en kvinne søkte om tillatelse for å komme til topps til Galdhøpiggen, hun er nærmere 80 år og skrev i søknaden at hun tidligere måtte avbryte en tidligere tur fordi hun ikke lenger klarte den lenger. På side 9, 10 og 11 i sakspapirene skriver nasjonalparkstyret at søknaden avslås og retter en kraftig kritikk mot programmet "drømmeturen" som fikk dispensasjon i Fannaråken til å lande med helikopter i nasjonalparken. Jeg må si at det var enda godt at søknaden endte med avslag. Hvis ikke kan man jo bare tippe på hva som vil kunne skje senere.

Hedemarksvidda med familien. Et stk. naken fireåring og en syvåring i badebukse, begge i sandaler, gikk nært 17 km. (!) Så både lemen, huggorm og elg. Startet sent og kom sent hjem så vi rakk ikke bading før leggetid. To ekstremt møkkete unger *må* på stranda i morgen.

Men solbrent ble jeg likevel. Skylder på all snøen. Billig togbillett betyr at NSB stiller med god, gammeldags vogn hvor kjølingen skjer ved hjelp av vinduer... nede igjen: Ruta ble fra Finse til Rjukan og med litt justeringer ble den omtrent som tidligere beskrevet. 1 Finse - leirplass (siste flate flekken før toppen rett ved stien mellom to bekker), med god utsikt over Rembedalsseter, Rembedalskråka og Tresnuten 2 Leirplass - Liseth 3 Liseth - leirplass oppe i bakken fra Rjoto (rett før stien krysser en bekk under Hallaskarhalsen) 4 Leirplass - Litlos via Hårteigen 5 Litlos - leirplass et sted mellom Uravassbekken og Urdeggi 6 Leirplass - leirplass i vik ved Songavatnet før Smerheller 7 Leirplass - leirplass på Storhaug ved Bitdalsvatn 8 Leirplass - Rauland høyfjellshotell 9 Rauland høyfjellshotell 10 Rauland høyfjellshotell - leirplass øst for Vrangetjønn 11 Leirplass - leirplass ved Fikstjønn 12 Leirplass - Rjukan Justeringer 1 Omtrent halvveis kom jeg over en kar med sålehavari på sine M77. Siden han ikke var forberedt på overnatting, fant jeg det best å slå følge frem til Rembedalsseter. Min uselviske handling kostet minst to timers gange, men sånt gjør man for sine medmennesker. Skal heller ikke sees på som umulig at steinrøysa og oppstigningen fra Rembedalsseter kom som en hard overraskelse på slutten av dagen. 2 Varmt, så varmt frem til Liseth. 5 Noe stressende å finne ut at kartbladet for overgangen mellom Hellevasshytta og Uravassbekken ikke har blitt med. Det gikk med kompasskurs og hva jeg husket, men jeg gikk over to Uravassbekker og så to hytter jeg ikke husket før jeg vadet over rette bekken. Selv da var det først litt ut på formiddagen neste dag at jeg fikk sjekket med Songavannet og fjellene forut. 6 Fulgte lukten av grillede pølser til nordenden av Songavatnet, traff to gjestfrie fiskere og deres tre barn og fikk to av verdens beste pølser med brød. Valget var enten å gå i steinrøysa oppe i fjellet eller følge steinrøysa langs bredden av vannet. Gikk for det siste siden antallet båter gjorde sjansene for redning ved brukket bein ganske mye større. Fiskerne kunne også råde om ruta videre som viste seg å stemme godt med mine egne planer. Gå mellom toppen av fjellet og stranda? Vel, der var steinrøysa delvis dekket av inngrodd bjørk. 7 Det går en sti på vestsiden av Austmannspranget. Nesten overgrodd, men den er der ennå. Jeg skal vedde på at den har fulgt draget inn til Ivarsbui. Noen ganger hender det at det ligger en bukt bak bretten i kartet, hvilket er litt surt når du ser veien sørøst strekke seg bortover bare for å få en kraftig sving til nordvest... 8 & 9 Jeg har gått i åtte dager. Her er mørkt øl fra fjellbryggeriet.no og en myk seng. 10 Vrangetjønn etter en dag med mye gåing på stier som bare kartet viser… og et bad i Veisfitåi med skrubbsår og lett forstuet kne som resultat. 12 Varmt i går og like varmt i dag. Null vind. 1 km stigning på vestsiden av Gaustatoppen, kneet går ikke like lett og jeg vet ikke om stiene jeg hadde tenkt å bruke på østsiden av Gaustatoppen finnes lenger. Det er maks to timer til Rjukan, så gårkveldens beslutning står ved lag. Observasjoner Nei, jeg kom ikke opp på turens to topper. Hårteigen så for meg ikke ut som noe jeg burde gi meg ut på med hjelp fra stedets sauer og Gaustatoppen ble for langt opp i varmen i vestsida i stein uten skygge. Begge steinhaugene ligger der fortsatt, så jeg skal alltids nå toppen en annen gang. På vei ned fra Nedre Berudalen tråkket jeg nesten på en stor, brun huggorm. Den ble liggende i sola og jeg tok en sving utenom etter en kort fotosession. Rypemor på tampen av Bitdalen arbeidet hardt for å passe på ungene. Først med advarende klukking som sendte to av kyllingene på ustøe vinger inn i skogen. Så løp hun opp på siden av meg innen to meter og fikk av gårde en unge til. Mens jeg pent og forsiktig fortsetter på stien tar tre unger av rett foran føttene mine og rypemor gir seg nå til å lede meg bortover stien. Med hodet trukket helt inn, kroppen flat mot bakken og lav beinføring er hun under lyngen på begge sider av den grunne stien. Regelmessig stopp for å strekke på halsen og se at jeg følger etter henne og ikke ungene. Etter fire slike stopp er vi kommet femti meter unna og etter en sjekk går halsen ned, jeg hører det rasler i lyngen og borte er hun. To fiskere pakket sammen sakene sine ved Hatteskartjønn på en ypperlig leirplass. Jeg så nok litt sulten ut, så jeg fikk en pakke kjeks. Mange takk, det var tomt for småmat og sjokolade, så det var et velkomment bidrag. Fire kjeks ble feiringen i Hatteskar. Hatteskar er ikke allverdens topp der det ligger mellom to topper, men her fikk jeg følelsen av å ha gjennomført turen. Tidsplanen røk, men ruta ble stort sett fulgt og der er Gaustadtoppen og vel… ting stemte i Hatteskar. Av en eller annen grunn fant jeg to ubrukte tamponger; en i Bitdalen og en rett øst for Hatteskar. Setervoller ved vann betyr kondens i teltet. Utstyr Nesten alt virket! Unntaket var DG gamasjene som bruker biter av borrelås til å feste gamasjene bak på hælen. Limet/festet holder på Inova-8 295 så lenge det er tørt, men faller av i vått terreng. Prøv med bedre lim eller en fast løsning. Poncho og kilt fra Zpacks var innertier. Fikk regn og vind rett i mot på det høyeste partiet mellom Lufsjo og Hellevassbu. Hva mer kan du si om en poncho når den er behagelig å gå i? Lang nok til å dekke til halvveis på lårene (når jeg går med sekk med underlaget utenpå og Ribz vesker foran), kort nok til ikke å være i veien. Hette, armer og justering var midt i blinken. Litt trøbbel med å få den på siden den hekter seg i underlaget bak på sekken, men hvilken poncho gjør vel ikke det? - Må finne på noe med underlaget. Kilten var grei. Jeg skulle gjerne hatt den litt lengre, siden den rekker bare litt nedenfor knærne, men merkbar forskjell da det stod på som verst. Posen til X-Frame er kanskje vanntett, men åpningen er ikke det. Legg den i posen til dunteppet, det er nå likevel der den hører hjemme. Et par ekstra teltplugger av typen kort gjeterstav skal med for fremtidige turer. De er vel verdt vekten når bakken er hard. Bør oppgradere teltet. SMD Skyscape Trekker er svært mye telt for pengene, men: - trenger to staver for at det skal stå - hva skjer den dagen jeg knekker en stav? - se etter telt som bare trenger en stav - festet for stavene i toppen er en løs del som kan forsvinne - se etter telt som har færrest mulig løse deler - ikke veldig romslig i dårlig vær eller når bakken er klumpete - litt mer plass? GG Mariposa blir med til den er utslitt og jeg må ha en ny. Synes som om den liker sovepose under, de tunge ting oppå og klær øverst. Spyderco Dragonfly gjorde jobbene som trengtes - som ikke er så mange. Jeg bruker snorer, ikke rep. Kvist, ikke tømmer. Osv. Et halvt sko nummer større. Dagens passer utmerket til venstre fot, men høyre godt kunne hatt mer plass. Nå har jeg gått i fjellet i ti dager dager i alt av terreng, på snø, rullestein, grus, sand og myr. Med litt robuste småsko og selv om føttene er klare for ullsokker og null belastning på kvelden, så er de klare til dyst dagen etter. Ingen gnagsår eller vannblemmer, snarere godt grep og trygg gange hele veien. Buksene var utrettelige og tørre på ti-femten minutter etter et bad. DWR-behandlingen er en dårlig vits, men siden de gjør en utmerket jobb ellers, lar jeg det passere. Man har da kilt/regnbukser/chaps/lange gamasjer for regnvær, må vite. Varmen grei å forholde seg til så lenge det var et vindpust å spore, men i lange perioder var det sol og stille. Nokia 5100 med ramme til mikro-SIM-kortet. Virket og jeg var ikke et øyeblikk redd for at den skulle få mer vann og juling enn den tålte. Ganske langt steg tilbake når man ser på brukervennlighet, men den gjorde det den skulle. Et lett fiskesett frister. Småfisken i både Songa og Bitdalen ville nok ikke sagt nei til en pent presentert flue... Gåstavene var gode å ha i oppoverbakker og på vei. Var forsiktig med å bruke dem i steinete terreng siden de holder teltet oppe. Kart Kartverket og jeg er i øyeblikket ikke gode venner. Ja, de har plassert fjelltoppene, elvene og dalene riktig og bekkene er sånn noenlunde på stell, men stiene? Hvis en sti er litt utenfor allfarvei og går mellom tidligere setre, så bør du ta den informasjonen med en stor klype salt. Det skal ikke mer til enn at dagens hytteeiere er døde, bare bruker hytta om vinteren eller innbilder seg at båt er et alternativ til å traske en eller to mil, så gror stien igjen på få år. Men oppdaterer Kartverket kartene sine for det? Nei. Så “tydelig sti” kan være “uklar, stedvis borte” uten at kartet gjenspeiler det. Jeg lar det gjerne gå sport i å finne stiene siden de gamle seterstiene følger terrenget på utmerket vis, men det blir litt kjedelig i lengden når du hadde regnet med å rusle på autopilot langs brukbare stier - ikke trampe rundt i dvergbjørk og vier. Enda morsommere er stier som ikke finnes på kartet. Hvor går de, hvor kommer de fra? Gjerne fra nærmeste bilvei og til fiskevann, men hva og hvor er nå det. Merket og skiltet er noen av de også. Men jeg har funnet ut at DNT pent må gi fra seg førsteplassen for å holde stier ved like. Den utrettelige, utskjelte (ofte av undertegnede), ulønnede sauen går dit det er godt gress og da følger den de gamle seterstiene. Etter å ha fulgt sauens spor og perler i timesvis og ytt mitt lille bidrag til å holde stiene oppe, vil jeg gjerne lage tittelen æressau. Kjennetegnes på en bit saueull bak på hatten/lua og en vilje til å gå på gjengrodde stier. http://www.fjellforum.no/gallery/album/331-/

Gikk opp Glittertind med Speedcross 3 i går, der er det jo greit med steinrøys og ur.. Ingen problemer med ankler eller føtter

Camp ved Storvatn i Molladalen på Sunnmøre. Uvanlig varm dag opp, så drikkeflaska var sjelden i ro. Å stå opp til dette synet om morgenen...takk!

Hmm, da trenger jeg ikke å bære med så mye mat til hunden! Mer øl på meg! N

Opp ned fordi man monterer filteret på slutten for så å snu aeropressen rundt slik at man kan presse ut kaffen. En metode veldig mange bruker, fordi man da unngår at kaffe drypper gjennom filteret alt for tidlig. Finnes mye info om dette rundt om kring på nettet

Alfa Bever Grip+ jaktstøvler

En hest.

Hundene fikk mye snacks på tur i Trollheimen i forrige uke.