Vinnerliste

Da var vi tilbake fra en toukers tur i Dividalen nasjonalpark. Vi startet i Frihetsli og gikk oppover Skakterdalen først. Meget varmt og det aulet med mygg og klegg de første dagene. Det ble dårlig med fisk i begyndelsen, velger å legge skylden på varmen. Etter fem dager satt den første fisken. Ett napp - en fisk = kilos. Det ble noen dager med regn etter finværsperioden, noe som egentlig var helt greit. Vi har sett lite folk, naturen er virkelig flott i Dividalen. Det gjorde særdeles godt å komme seg opp i høgden, nesten som å være hjemme. Nå er neste tur å krysse Øvre Anarjohka nasjonalpark med kano. Vi gleder oss, men vi må ordne en del praktiske ting før turen kan starte. Vi må finne en plass i Kautokeino eller Karasjokk hvor vi kan parkere bilen og la den stå i tre til fire uker. Vi må også finne ut hvordan vi skal komme oss til Kalmankaltiko i Finnland hvor turen starter, helst med et transportmiddel som har plass til to personer, tre ryggsekker og en kano type Ally. Alle tips blir satt pris på. Noen bilder tatt med telefonen: Vi var forberedt på myggen. 98% Deet. Det tok noen dager før det ble fangst. Er det "selffish" det heter? Kilosfisk. Rar farge på denne ørreten, normalt? Den smakte unsett godt. Nokså rød i kjøttet. Allak-teltet holdt oss tørr. Prima telt. Innekaffi når det regner ute. Et av mange vann vi besøkte, litt mygg. Røye ble det også. Kathrine med myggjakka på. Vis artikkelen på bloggen

Flere bilder og kart: http://peakbook.org/500fjell/tour/94487/Hurrungane+2K-maraton.html Forord Hurrungane – tindesportens vugge og Norges høyeste alpine fjellområde. Rett og slett en plass som får folk flest til å grøsse på ryggen samtidig som det er noe forlokkende ved det. Gjennom mine 23 år som fjellfant har jeg hatt stor respekt for denne plassen. Her har jeg hatt mange fantastiske opplevelser og fått oppfylt mange drømmer, men jeg har også opplevd situasjoner som jeg helst ikke skulle havnet i. For eksempel da jeg gikk feil ned fra Store Midtmaradalstinden på årets kaldeste og mørkeste dag og var på kanten til å legge meg ned i snøen og gi opp livet, eller da jeg sklei utfor et stup i en isflanke ned fra Midtre Ringstind og slapp unna med kun to brudd i ankelen... Ser man på ulykkesstatistikken for den norske fjellheimen ligger dette området høyt oppe på listen over ulykker og nesten-ulykker. Likevel kommer man tilbake, for disse fjellene er så mektige og vakre at slike som meg ikke klarer å ligge unna. Slik har det vært helt siden den unge engelskmannen William C. Slingsby førstebesteg Store Skagastølstinden i 1876. Dragningen til fjellet skal ikke undervurderes. For de som ikke forstår referer jeg til filosofen Zapffe; «...tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolldom aldri dø». Som dere forstår klarer jeg ikke å ligge unna Hurrungane. Det er sikkert flere enn meg som har sett på kartet over de 23 fjelltoppene (primærfaktor > 30 m) som ruver over 2000 moh i dette området. Vanligvis bruker man rundt 8-9 dager på å bestige alle. For noen år siden pratet min turkamerat Øyvind Mathiassen om muligheten for å bestige alle toppene på én dag. Den gangen bare ristet jeg på hodet og turte ikke en gang å vurdere det eller tegne opp en mulig rute. Idéen blusset opp i fjor da fjellguiden og kondisjonsfenomenet Nils Nielsen nevnte det samme for meg, men heller ikke han var sikker på om det var mulig å klare det på under et døgn. For moro skyld begynte jeg å se litt nærmere på kartet. Jeg regner meg selv for å være godt kjent i området og så på ulike alternativer for å linke ryggtraversene slik at man kan gjøre det mest mulig effektivt. Planleggingen ballet på seg og etter flere måneder trodde jeg at jeg hadde funnet det beste ruta, og jeg estimerte turen til å gå på rundt 22 timer om absolutt alt gikk på skinner. Det påfølgende året ble stadig brukt til å visualisere turen mentalt og tenke på hva man skal ha med seg og hvilket tidsrom jeg skulle gjøre et forsøk. Jeg turte ikke fortelle så mange om turplanene da jeg selv ikke var helt sikker på om det kunne gå. I tillegg ønsket jeg ikke at folk gikk rundt og var bekymret, for slikt påvirker meg også. Planen begynte å bli spikret og brikkene falt smått om senn på plass. Oppkjøringen på våren bestod av noe mer løpe- og klyvetrening enn normalt for å venne kroppen til å bruke de mest relevante musklene. Deltok på noen motbakkeløp og sprang halve distansen på ultraløpet Hornindal rundt. Grunnen til at jeg ikke sprang full distanse var frykten for at jeg ikke ville restituere meg fullt mot Hurrunganeturen, i tillegg til at jeg hadde slitt med et høyrekne tidligere på sommeren. Da kneskaden meldte seg for første gang var jeg helt knust og var redd for at årets store mål ville gå i vasken. Heldigvis gikk smertene over etter en uke med rehabtrening og hvile. Uka før selve Hurrunganeturen kjørte jeg på med fire lange rekognoseringsturer som gikk gjennom hele løypa i deler. På denne måten ble jeg 100 % kjent med hva som ventet meg undervegs, og dette hjalp utrolig mye både fysisk og ikke minst psykisk. Forholdene i fjellet var utmerket, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer snø til noen av de lange utforbakkene. Etter den siste rekognoseringsturen hadde jeg to hviledager som jeg benyttet til karbo-loading, få opp væskebalansen, lett sykling, pakking av sekk og rett og slett GLEDE seg masse! Formen virket god! Været så ut til å bli utmerket og nesten i overkant varmt med et kanonhøytrykk som lå over Skandinavia. Jeg hadde satt av en uke av ferien til alternative dager å gjøre dette på, men med dette været var det bare å velge og vrake. Planen ble til slutt å starte 21. juli rundt kl. 08.00. Utstyr, antrekk og mat: Antrekket jeg stilte i var så enkelt som t-skjorte, tights og alpine terrengjoggesko med vibramsåle (Dynafit Feline Ghost). Passet på å smøre meg godt meg compeed/vaselin på forhånd. I sekken (Berghaus Freeflow 30+6L) hadde jeg med meg en lett vindjakke, supertrøye, buff, lue, hansker, camelbak (3L) inkl vann med elektrolytter/magnesium (energidrikk på slutten), en halvliterflaske med vanlig vann, en liten rompetaske til avstikkere (med i den: GPS, mobil/kamera, liten vannflaske), alpinsele (Camp Alps 95), stegjern (Camp XLC 490), isøks (Camp Corsa Nanotech), et lite kilesett, karabiner, skrukarabiner, taubrems, cordelette, 30 meter randotau (Tendon 7,9 mm Alpine ST), sportsteip, elastisk bind, plaster, dopapir, smertestillende tabletter, liten kniv, hodelykt, i-pod m/høretelefoner. Mat som gikk med: 8 muslibars à la Jarle Austbø, 3 maxim energibarer, 1 maxim gel, 1 new energy sjokolade, 1 gullbrød, 4 pakker med 5-pack rullede smurte lilefsa, en halv Big One pizza, en real turmat (Pasta Bologna), to bananer og litt potetgull (salt og pepper). Av væske regner jeg med det gikk med totalt 11 liter (hvorav 3L tynt blandet maxim energidrikk, 0,7L Battery, 0,5L Cola og resten vann blandet med tabletter av elektrolytter/magnesium). Ruta jeg hadde laget startet fra bommen i Helgedalen. Første topp – Gjertvasstinden og siste topp – Søre Austanbotntinden. Tida startet i Helgedalen og sluttet på siste topp. Reelt sett så sluttet turen når jeg var vel nede ved bilen på Berdalsbandet, men tida ned dit var ikke så nøye. Hurrungane 2K-maraton Kl. 05.50 ringte vekkerklokka på hybelen i Sogndal. Jeg hadde sovet altfor lite på grunn av tropevarmen som regjerte for fullt. Fikk i meg en god frokost bestående av havregrøt med honning og et par skiver med brunost og blåbærsyltetøy. Kjørte opp til Turtagrø der jeg møtte Daniel som var min service provider for turen. Hans oppgave var å hente sykkelen etter at jeg hadde syklet til Styggedalsdammen, møte meg på Nørdre Dyrhaugstinden med litt ekstra mat, drikke og klær, i tillegg til å følge meg på sjarmøretappen til Austanbotntindane (vet jo aldri hvilken tilstand jeg ville være i dag...). Sammen kjørte vi inn til bommen i Helgedalen. Her møtte vi til vår store overraskelse Ole-Petter fra Peakbook som hadde hørt rykter om turplanene. Han ville mer enn gjerne være vitne til rekordforsøket og hjelpe til med det som eventuelt skulle trengs. Da fikk Daniel med seg en trivelig assistent! Det var fullstendig surrealistisk at dagen endelig var kommet. Alt lå perfekt til rette, og nå var det bare opp til meg å prestere. Et helt år har jeg løpt denne turen inne i hodet, og takket være det føltes turen ikke så lang som det den faktisk er. Samtidig tenkte jeg mye på at jeg måtte ta vare på meg selv. Store deler av turen går i eksponert terreng usikret, og et feilsteg kan være fatalt. Mange har bedt meg være forsiktig, og det har jeg lovet å være. Tiden startet kl. 08.36 fra Helgedalen idet jeg syklet oppover mot Styggedalsdammen. Det siste jeg hørte før jeg gikk inn i min egen lille boble var at Ole-Petter sa; «jeg misunner deg som har anlegg for å gjøre noe sånn som dette her...!». Jeg bare håpet han ville ha rett i at jeg virkelig hadde anlegg til å gjennomføre dette som jeg slettes ikke var sikker på om ville være gjennomførbart... Bena føltes litt tunge i starten på sykkeletappen, men det kom seg etter hvert. Glemte helt å ta på høretelefonene med musikk, men det var i grunn deilig å slippe, får heller ta de på når nattens mulm og mørke legger seg over fjella. På høyeste punkt like før Styggedalsdammen parkerte jeg sykkelen og fortsatte til fots 30 minutter etter start. Tok sikte på ryggen opp til punkt 1838. Noe halvgrov ur oppover dit og var veldig obs på å ikke tråkke over i og med at jeg hadde såpass lette sko med lite ankelstøtte. Tok en skikkelig hodedukkert og slurpet i meg ferskt vann fra bekken ut fra Styggedalen. Siste sikre påfyllingsmulighet på en god stund. Styggedalsmassivet var innhyllet i en stor tåkesky. I grunn litt overraskende da værmeldingen var 100 % sikker på godvær, men det gjorde meg i grunn lite da det bare var deilig med litt skygge og en sval bris fra øst. Ankom Gjertvassbreens innsteg etter snaut 1,5 timer fra start. Her tok jeg turens første matpause og gaflet i meg tre lefser og en muslibar. Vurderte snøen som såpass myk at jeg ventet med å ta på stegjern. Gode forhold oppover breen. Var såpass kjølig her at jeg faktisk måtte på med vindjakke en liten stund. Omgikk de største bresprekkene greit og hadde god hjelp av sporene til folk som hadde trasket opp her tidligere på morgenen. Et parti var det ganske hardt, men det gikk akkurat greit nok med støtte fra isøksa. Nådde skaret etter en halvtime fra innsteget. Her var det av med sekken og på med stegjern og rompetaska som alltid var med på avstikkerene (med GPS, mobil/kamera og litt vann). Løpeskoene mine var ikke akkurat så veldig stegjernsvennlige, men etter å ha surra litt sportsteip i tillegg gikk det på et vis... Opp til Gjertvasstinden fulgte jeg samme rute som på rekognoseringsturen tre dager tidligere. Opp mot venstre fra skaret, og deretter til høyre over en bregleppe til et nytt snøfelt. Videre opp et kort parti med klippe før det siste snø-/isfeltet til topps (se rapport fra rekognoseringsturene for mer detaljert info). Merket at det allerede på tre dager hadde smeltet drastisk i tropevarmen som har vært og som er. Bregleppene var blitt større og snøbroene tynnere. Ankom toppen av Gjertvasstinden etter 2t 18min fra start. En halvtime foran skjema! Kjapt ned igjen til skaret, fikk av meg stegjerna og begynte på oppstigningen til Store Styggedalstinden. Fulgte østryggen direkte fremfor å begi meg ut på isflanken på høyre hånd med mine mjuke sko. Grei klyving opp her med noen få hårete opptak. Dagens andre matpause på toppen av Store Styggedalstinden østtoppen, 2t 42min fra start. Tåken hadde lettet og jeg ble vitne til den fantastiske utstikten som faktisk er her oppe. Man føler virkelig at man er på toppen av verden, som en konge. Alt annet føles så lavt ut. Så et taulag borte på vesttoppen. Da denne ikke har primærfaktor over 30 meter gadd jeg heller ikke ta meg bryet å stikke oppom denne i dag. Fortsatte fra østtoppen bortetter ryggen. Først ned i et hakk og opp et litt kinkig opptak. Deretter ganske grei marsjing videre. Rundet vesttoppen i sørflanken og kom innpå ryggen videre mot Sentraltinden. Ryggen ut dit er rimelig grei de fleste plasser, men det blir litt brattere opp til sistnevnte topp. Passerte taulaget som kastet noen overraskende blikk bort på meg. Blikkene og kommentarene jeg fikk fra folk jeg møtte i dag fungerte forøvrig som en stor humørfaktor og motivasjon for meg. Opp til Sentraltinden forserte jeg greit de passasjene som er litt utsatte. I starten holder man en del på høyre side av ryggen og i helt siste del holder man på venstre side. I alle fall løste jeg det slikt. Nådde Sentraltinden 3t 16min fra start. Fortsatte ned ryggen i retning Vetle Skagastølstinden. Midtvegs ned mot skaret la jeg fra meg sekken, tok en liten matpause og la i vei ut mot Maradalsryggen, kanskje dagens kjipeste avstikker i og med at man begynner å gå nedover. Fulgte en tydelig skråflanke i vestsiden av Sentraltinden. Holdt et stykke nede i denne flanken før jeg etter hvert kunne dreie inn på ryggen like ved den ene lille «taggen» før toppen «Sør for Sentraltinden». Mye løs ur og grus her, så vær litt obs. Taggen kom jeg opp på ved å slenge meg inn i en kamin på venstre side. Sør for Sentraltinden klatret jeg opp på ute på høyre side. Deretter måtte jeg klyve litt ned igjen til jeg kom til hammeren oppunder Nørdre Maradalstinden som på grunn av sine 30 meter i primærfaktor måtte med. Rundet hammeren via snøflanker i vestsiden og kom opp i skaret mellom Nørdre og S1. Brukte en drøy halvtime fra sekken ved Sentraltinden og ut til Nørdre. Tilbake gikk det også greit nok og brukte sånn cirka samme tid. Nok en matpause ble fortært, og ikke minst vann. Ble jammen tørst på turen ut på Maradalsryggen. Videre klyvde jeg ned i skaret mot Vetle Skagastølstinden ved å omgå den bratteste hammeren via en kamin på høyre side. Gikk et lite stykke opp i bakken mot Vetle før jeg nok en gang satte fra meg sekken og ruslet langsmed galleriene i Vetles sørflanke bort til Mohns skar og videre langs med Slingsbyruta til toppen av Store Skagastølstinden. I jevnt tempo brukte jeg 16 minutter fra sekken og til toppen av Storen, totalt 4t 53min fra start. Her var jeg ikke alene og jeg fikk en del artige kommentarer. Det var til og med et par damer som spurte om de kunne få ta et fellesbilde med meg på da de syntes det var så stort antiklimaks å se meg komme opp i tights og joggesko. Ja, jeg hadde vel stusset litt selv om jeg var i deres klær... Ble fôret med nøttemiks og greier før jeg så på klokken at jeg måtte reise videre. På vei ned igjen til skaret la jeg merke til et redningshelikopter som flakset over Skagastølsryggen. Håper det ikke har skjedd noe alvorlig. Det var i alle fall borte innen jeg var kommet så langt. Ringte Daniel og sa at det i alle fall ikke var meg det var noe galt med. Han og Ole-Petter hadde hentet sykkelen min og var nå på god vei opp mot Nørdre Dyrhaugstinden. Kjente av og til noen ekle smerter i høyre kne og etter hvert i venstre også. Pokker! Skal det være knærne som stanser meg i dag? Har opplevd at slike smerter bare plutselig forsvinner, så jeg krysset fingrene for at det ville være tilfelle i dag også.Ved å gjøre noen alternative bevegeler i ny og ne hjalp dette over tid og senere på turen kjente jeg i mindre grad til smertene. Fikk på meg sekken igjen og trasket over Vetle og ut Skagastølsryggen mot Nørdre. Ned Halls Hammer tok jeg en rappell som holdt greit ved hjelp av et 30 meters tau. Videre ut til Midtre passerte jeg et taulag på tre hvorav blant andre Aleksander Gamme var deltaker. Slo av en kort og trivelig prat før vi ønsket hverandre god tur videre. Grei klyving ned til Berges stol. Ned mot V-skar klyvde jeg meg ned 5 meter til et rappellfeste. Tok først en rappell ned til en hylle midtvegs i veggen. For tre dager siden hamret jeg en bombekile i en sprekk her som jeg hadde håpet å bruke i dag også, men selvfølgelig hadde noen klart å få den ut og tatt den med seg siden den gang... Heldigvis hadde jeg med en tilsvarende kile og karabiner, så jeg satte et nytt feste før jeg tok siste rappell ned i skaret. Var litt for rask i svingene da jeg skulle fire ned tauet og det viste seg at jeg hadde glemt å knyte opp den ene stoppknuta på tauet. Pokker, knuta satte seg fast i karabineren og ville ikke rikke seg lenger! Siden jeg uansett ikke skulle bruke tauet noe mer på turen var det ikke så fryktelig farlig sånn sett, men utrolig irriterende og urutinert av meg. Ropte opp til Team Gamme og spurte så pent jeg kunne om de ville ta med tauet og eventuelt kilen med seg og levere det på Turtagrø. Det var helt i orden, og jeg er evig takknemlig for deres hjelp. Tusen takk! Fortsatte ut ryggen til Nørdre der jeg tok en matpause og en telefon til Daniel slik at de visste at jeg var i rute. Hadde til nå brukt ganske nøyaktig 6 timer fra start i Helgedalen og lå hele 3 timer foran estimert tidsskjema! Dette var en stor lettelse og jeg kunne slippe skuldrene dypt ned og bare nyte dagen og den fantastiske utsikten man bare får fra tindene her oppe i Hurrungane. Det er nesten til å få en tåre i øyekroken av. Ned fra Nørdre valgte jeg å følge normalruta fremfor å følge de sporadiske snøfeltene som jeg og Rasmus gikk langs for tre dager siden. Grunnen var at snøen var temmelig råtten, og steinene mellom feltene var utrolig løse. Ønsket ikke å risikere noe nå, så tok det heller piano ned den vanlige ruta. Fikk dog en surfetur på et snøfelt like før 1584-vannet. Deretter fulgte jeg stien ned mot Tindeklubhytta et stykke før jeg tok sikte på nok et snøfelt på venstre siden ned mot bekken fra Skagastølsvatnet. Her fylte jeg opp camelbaken og spiste en sjokolade før jeg begynte på dagens nest lengste stigning opp til Nørdre Dyrhaugstinden. Fulgte en smart variant opp noen flanker rett opp fra nordsida på Skagastølsvatnet til jeg var oppe på Dyrhaugsryggen. Oppe på ryggen skrådde jeg diagonalt til jeg kom på høyre siden av de største snøfeltene. Nå var det bare å holde et jevnt sig opp til Nørdre der Daniel og Ole-Petter ventet på meg. Ble heiet opp de siste meterne til Nørdre mens Ole-Petter filmet ivrig fra mobilen sin. Jeg var glad for at formen fortsatt virket bra. Det er nok takket være at jeg har vært god på «spisetjænest» undervegs, og nå var det tid for en halvtimes lunsjpause og småskravling. Skiftet til nye sokker og t-skjorte, spiste en real turmat, litt potetgull, en banan og drakk en battery energidrikk. Masserte lårene og forberedte dem på mer hardkjør. Pausen gjorde underverker og jeg følte meg som et nytt menneske da jeg forlot mine kamerater kl. 17.00, 8t 24min etter start. Nå ventet en gøyal ryggtravers hele veien over til Store Midtmaradalstinden. Grei skuring forbi Store Dyrhaugstinden, bort til Søre Dyrhaugstinden og videre til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Brukte en snau time fra Nørdre Dyrhaugstinden til sistnevnte der jeg tok en kjapp matbit. Nå ventet den delen av turen jeg kanskje «fryktet» mest. På rekognoseringsturen ut til Store Midtmaradalstinden hadde vi regn og superglatt fjell, og jeg husker at jeg ikke likte meg i det hele tatt da. Heldigvis var det stikk motsatt i dag med tørt fjell og supergod friksjon. Likevel skulle det bli spennende å se hvordan utfordringene ble denne gangen. Første stykke ned fra Nestnørdre gikk fint. Et kort parti med sva ble forsert uten problemer. Lenger nede før «pinaklene» kom det ytterligere noen passasjer med sva som var noe mer krevende og utsatt. Husket «betaen» fra forrige tur i blinde, så jeg forserte dette uten problemer i dag på tørt føre. Pinaklene ble forsert langs en «berg-og-dalbane-sti» på høyre side. Et par punkter er litt hårete med noe ekkel nedklyving. Nok en gang sparte jeg mye tid ved å slippe å spekulere i rutevalget. Dermed brukte jeg ikke mer enn rundt en 20-30 minutter ned til Lovskar fra toppen. Fra Lovskar omgår man en liten topp ut i høyre siden før man kommer ned i et nytt hakk. Her la jeg fra meg sekken og startet på ferden opp til Store Midtmaradalstinden. En av de lengre avstikkerne på turen. Fulgte ryggen stort sett hele veien helt til det for alvor bratnet til (umulig å ikke skjønne hvor dette er hen). Om man følger ryggen videre kommer man til det som også her kalles Halls Hammer. Det er en grunn til at fjellbestigeren Carl Hall snudde der, og det gjør de fleste andre den dag i dag. I stedet omgår man hele ryggen ned i flanken på høyre side lang små gressete hyllesystemer. På denne omgåelsen må man forsere tre åpenbare «crux». Det første er det vanskeligste som er et buldreopptak rundt grad 3-4. Greit å klatre opp, men det er noe helt annet ned igjen da man ikke har noen spesielt gode tak for hendene, og under deg er det mange hundre meter med fri luft. Med andre ord, ingen rom for feil. På returen løste jeg det ved å legge igjen en 240-slynge rundt en tydelig nabb for å ha noe å holde seg i som back-up. Deretter fulgte et par andre utfordringer, men disse er langt fra like eksponerte som den første. Videre skrår man etter hvert opp mot ryggen igjen via en noe løs renna. Ryggen følges deretter slavisk til toppen (noen steder kan omgås ut til høyre). Nådde toppen av Store Midtmaradalstinden kl. 19.05, 10t 29min fra start. Spiste et gullbrød på toppen, luftet føttene og koste meg med kveldssola som malte fjellet i sterkere farger for hvert minutt som gikk. Ned igjen til sekken brukte jeg rundt en halvtime. Tok også her en liten matpause mens jeg pratet i telefonen med min tante som fylte 50 år i dag. Deretter klyvde jeg meg ned langs en bratt renneformasjon til Stølsmaradalsbreen. Renna går skrått ned mot høyre sett fra skaret jeg la igjen sekken ved, nedenfor et bratt snøfelt. Trasket over breen og opp til sørsiden av Austre Ringstind. Nå var det klart for toppsanking i Ringstind-massivet. La fra meg sekken nok en gang og klyvde meg opp svaene til Austre. Brukte rundt et kvarter fra bunn til topp og det samme ned igjen. Stod på toppen kl. 20.26, 11t 50min fra start. Har aldri funnet noen «perfekt» vei opp dit, så går litt forskjellig fra gang til gang. Vel nede igjen ringte mine foreldre (som ikke hadde hørt et kvekk om denne turen på forhånd) og lurte på om jeg var på tur, noe jeg bekreftet. Beroliget dem med at jeg snart var framme og ønsket dem god natt. Neste var harepustoppen Stølsmaradalstinden. På forhånd hadde jeg vurdert å klyve opp nordryggen fra Vikingskar, men etter rekognoseringsturen jeg og Endre hadde for noen dager siden slo vi det fra oss da denne ruta var både hårete, begrodd, fuktig og løs. Det var mye smartere å klyve opp snøflanken som går rett opp fra øst. Sent på sesongen kan det være kinkig å gå denne veien på grunn av en stor bregleppe lengst nede, men i dag var det fortsatt noe igjen av snøbrua på venstre side. Først en transportetappe over breen bort til innsteget på «renna» og derfra gikk det jevnt og trutt oppover med isøksa parat for hånd. Snøen hadde fin konsistens, så det gikk forholdsvis effektivt. Stod på toppen kl. 21.27, 12t 51min fra start. Returen gikk kjapt og fint med lett og kontrollert snøsurfing tilbake til sekken. En kjapp matbit før ferden gikk i retning Midtre Ringstind. Krysset over Vikingskar og greit ned på vestsiden der jeg fulgte snøflanker nordover et stykke. Hadde også her på forhånd vurdert sørryggen, men fant også ut på rekognoseringsturen at den hadde noen ekle crux med løse blokker som jeg ikke ville utfordre meg på under en slik langtur. I vestsida på Midtre la jeg fra meg sekken og tuslet opp normalruta som ikke byr på noen særlige vanskeligheter annet enn litt løs ur. Litt klyving i øvre parti, ellers greit. Stod på toppen i nydelig solnedgang kl. 22.18, 13t 42min fra start. Nok en matbit da jeg var nede ved sekken. Mørket kom sigende på og da var det deilig å kunne lytte til litt motivasjonsmusikk på øret fra I-poden. Opp mot Store Ringstind gikk det greit å omgå de største bresprekkene. La fra meg sekken på den lille «flata» like før siste brattbakken, rundt 1970 moh. Herfra fulgte jeg østryggen til toppen greit. Hastet litt med å komme meg over på vestsida av Store Ringstind før hodelykta måtte fram, da visste jeg at de verste passasjene var over. Stod på Store Ringstind kl. 23.20, 14t 44min fra start. Tok en kjapp telefon til Daniel og ba ham gjøre seg klar for finaleetappen opp til Austanbotntindane. Sklei meg ned til sekken via snøflanker. Herfra og videre er det sikkert mange som er spente på hvor jeg har gått. Etter mange studier av diverse bilder og flyfoto har jeg «oppdaget» et hyllegalleri som går tvers over i sørveggen på Store Ringstind. Det nås ved å klyve ned renna sør for flata på 1970 moh der det tidlig på våren ligger en snøflanke, mens nå senere på sommeren kun er en fossende bekk der jeg forøvrig kunne fylle vann. Litt kinkig klyving helt øverst, vær obs på løse blokker. Lenger nede løser det seg opp før man kommer ned på galleriet som følges helt bort til snøflanken vest for Store Ringstind. Brukte ikke mer enn et drøyt kvarter fra toppen til jeg var på snøflanken i vestsida. Kall gjerne ruta «Kvambekks chaussé» om det er ok! En fin måte å linke ruta mellom Ringstindene og Soleibotntindene om man ønsker å gå for eksempel «Ringsdalen rundt» eller lignende. I vestsida tok jeg meg en god matpause med blant annet nok en battery. Nå måtte også hodelykta fram da det begynte å bli relativt mørkt. Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for meg at jeg ikke var langt unna å klare målet mitt med å fullføre under 24 timer. Stresset derfor ikke så mye på slutten og passet heller på å ikke tråkke feil. Kom meg inn på Soleibotnryggen. Grei klyving over sørtoppen og bort til stortoppen. Bommet litt i inngangen til skaret mot Store, men hentet meg relativt kjapt inn igjen. På Store var det av med sekken og bare motivere seg for en avstikker ut til Nørdre Soleibotntinden. Noenlunde grei klyving ned til skaret, med blant annet forsering av et bratt snøfelt. Fra skaret holder man litt ut til venstre og klyver seg opp til ryggen som følges opp til toppen. Noen luftige plasser på slutten, men gode tak. Brukte 10-15 minutter hver vei t/r Nørdre. Var tilbake på Store Soleibotntinden kl. 01.00, 16t 24min fra start. Nå var det på tide å få fram gel'en som har ligget urørt i sekken en stund. Konsentrerte karbohydrater så det holder, og nok til å få meg til å føles som et hyperaktivt barn som nettopp har spist seg full på godterier i en bursdag! Ned fra Store Soleibotntinden mente jeg å huske at det fantes en vardet «sti». Jeg husket visst ikke helt riktig. Jo, vardet var det, men de var jo såpass sporadiske at det var en utfordring å få øye på dem, spesielt i mørket. I tillegg var det nesten like greit å gå ute i terrenget enkelte plasser. Ikke mye sti å skryte av, med unntak av få steder. Bakken ned til Berdalsvatnet føltes lenger enn forventet. Det tok tid i denne ura i mørket, men jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid. Fikk etter hvert øye på lykta til Daniel borte på Austanbotnryggen. Han fikk bare legge seg ned og vente på meg... Brukte rundt 40 minutter fra toppen og ned til Berdalsvatnet hvor jeg tok en siste vannpåfylling og en liten lefsebit før jeg giret meg opp til dagens siste motbakke og finaleetappe til Austanbotntindane. Først i noe løs ur og litt sikksakk opp til selve ryggen. Hadde nytte av å kjenne ruta opp her på forhånd. Kom meg opp til Daniel som lå og druntet i mørket, for det var Ole-Petter som hadde lykta. De rakte ut en cola til meg som smakte utmerket, i tillegg hadde de med nye joggesko og sokker til meg, noe føttene satte meeeget stor pris på! Føltes ut som hele fotsålen var en eneste stor vannblemme nå... Hastet ikke noe videre nå. Jeg lot Ole-Petter ta føringen og gå i front oppover ryggen til Vestre. Tok en liten pause her før vi fortsatte. Ole-Petter sa at han ikke ønsket å ta turen ut til Søre, men heller vente på oss. Derfor satte jeg opp tempoet noe opp i klyvinga opp til Store slik at han ikke trengte å vente så lenge, men han hang på hakk i hæl likevel, med staver, og Daniel uten lykt! La fra oss sekkene midtvegs ut til hovedtoppen. Kom oss opp på Store Austanbotntinden kl. 03.14, 18t 38min fra start, og Ole-Petter filmet ivrig i mørket. Husker ikke helt alt jeg sa her og nå... Trasket tilbake til skaret mot V0-toppen, og herfra ned på sørryggen via omgåelser via hyller og gallerier øst for denne ryggens bratteste del. Jeg hadde vært ute på forhånd og vardet noen punkter slik at jeg lett kunne kjenne meg igjen. Kom oss ut på ryggen og på de siste meterne før toppen på Søre Austanbotntinden sprang Daniel i forvegen og klappet meg fram til turen siste toppvarde, og Ole-Petter stod på V0 og blinket med lampen. Klokken var nå 03.39, og jeg hadde brukt totalt 19 timer og 3 minutter på turen. Jeg klarte det...! Jeg hadde tenkt så mye på hvordan jeg ville reagere om dette ville bli virkelighet. Ville jeg gråte, ville jeg juble, eller ville jeg rett og slett ikke reagere noe spesielt? Svaret ble en god blanding av alt. Jeg var selvsagt veldig glad og lettet over å være ferdig med turen, men jeg tror ikke helt realiteten hadde gått skikkelig inn over meg. Fikk tatt et toppbilde der jeg ser ganske glad ut, men etterpå gikk jeg egentlig bare stille rundt i mine egne tanker. Adrenalinet sank betraktelig når jeg visste at jeg ikke hadde noe tidspress lenger. Likevel prøvde jeg å konsentrere meg fullt, i alle fall til jeg var «trygt» tilbake på vesttoppen. Først nå merket jeg hvor sliten jeg egentlig var. Øyelokkene føltes som bly, knærne kokte, matlysten forsvant og jeg hadde mest av alt bare lyst til å spy. Prøvde å knipe igjen så godt jeg kunne da jeg var kjent med konsekvensen av å miste all næring på tampen. Turen ut til Berdalsbandet har aldri føltes så lang før, men heldigvis har alle turer sin slutt. Kl. 06.00, 21t 24min på tur, og over 24 timer i våken tilstand kom vi fram til bilen på Berdalsbandet. Det første jeg gjorde var å hive ut madrass, dyne og pute fra bagasjerommet og en ny underbukse fra bagen. Deretter legge seg nedpå og slukne som et lys... Bare etter en halvtime på øyet våknet jeg av at sola stekte og masse mygg som virret rundt hodet mitt. Det var ikke akkurat den beste restitusjonen jeg hadde håpet på. La meg bare si til slutt at jeg kjørte tidlig hjem denne morgenen, tidlig. Etterord I skrivende stund føler jeg fortsatt at turen ikke helt har sunket inn over meg. Det er en rar følelse når man har utført noe man har tenkt på og planlagt såpass lenge. Man merker en slags tomhetsfølele i etterkant, som et vakuum, ingenting... Jeg merker i alle fall at jeg har fått et helt annet forhold til Hurrungane nå enn det jeg hadde før. Jeg har fortsatt stor respekt for fjellene, men jeg føler at jeg kjenner de på en helt annen måte, kjærligheten har blitt sterkere. Denne dagen gikk absolutt alt på skinner, og det har sikkert med en blanding av flaks og gode forberedelser. Jeg håper mest på sistnevnte. At turen kan gjøres enda fortere er det ingen tvil om, og det er ikke så nøye for meg heller da mitt mål var å gjøre alle toppene på én tur, og helst under et døgn. Nå begynner denne rapporten å bli farlig lang, så da er det vel på tide å sette et punktum. Tusen takk til alle de som har støttet og trodd på meg på forhånd, og takk for alle gratulasjoner i etterkant! Det setter jeg umåtelig stor pris på!

Turen startet ved Aursjøen og gikk fra vann til vann i fjellene mot Eikesdalen. Ved Inste Ramnhøa gikk jeg over fjellet og ned i Stordalen, og fulgte Stordalsåa tilbake til Aursjøen. Første dagen kom tåka sigende litt etter at jeg startet. Da var det bare å finne frem kart, sjekke klokka og gå på kompasskurs frem til det lille vannet jeg hadde planlagt å sette opp teltet ved. Fremme ved vannet vaket fisken tett, og turen ble startet med fisk på første kastet. Resten av turen var solen nådesløs, fisket godt (selv om fisken var mager), naturen vill og reinsdyrflokkene enda villere. Etter tre dager var jeg tilbake ved bilen med solbrent nakke og rennende sjokolade. Her er en liten bildeoppsumering av fisketuren i fjellene mellom Sunndalen og Eikesdalen. Når tåka kommer sigende er det greit å kunne kart og kompass. Ekesdalsfjella bød på fisk på første kastet i et navnløst vann på 1200 moh. Ikke største fisken, men fin steikfisk. Morgenkaffe utenfor teltet på første teltplass. Solen skulle etterhvert bli ganske så nådesløs. Naturen er vill og terrenget krevende høyt i Ekesdalsfjella. Her utsikt mot nord og Sunndsalsfjella. Av og til sniker jeg meg med på bilder for variasjonens skyld. Er det dette som kalles selfie? Problemet med å bruke ting til det er brukt opp: Det blir alltid brukt opp på verst tenkelig tidspunkt. Som akkurat når en har slått opp vann og skal røre rundt i maten. Stordalen og Stordalsåa. Her er det mange fine stille parti for fluefiskeren, men fisken er liten og tynn. Mye av fisken i området var det vi kaller «skiftenøkler» (Stort hode og tynn kropp). Her er to fisker fra samme vann, og med samme vekt. Tørking av sokker etter et behagelig avkjølende vad av Stordalsåa. Ved Midlægervannet har fjelloppsynet liggende en analog romaskin for den som vil trene litt på turen. På vei ned Aursjøveien mot Sunndalen. Sommerkroppen 2014: Bygd for daglig bruk med sekk. Det er vel dette som kan kalles Redneck og Farmers Tan… Vis hele artikkelen

Der røyk det noen kroner på et olivenfarget Zpacks Hexamid Solo Plus m/netting og forlengelse over inngangen.

Du kan fint klare deg med en sommerpose, men da kan du måtte belage deg på å ligge fullt påkledd på natta (det funker det også). Et godt liggeunderlag er greit å ha med og f.eks. en fjelllduk fra Jerven eller Helsport kan være bra å ha med som ekstra isolasjon i tilfelle kaldvær. Det hender det er vintervær sommerstid i Børgefjell nemlig 15. juli 2013:

Søndag tok vi turen over Besseggen. Var ikke så smalt som dei seier da men folksomt var det

Fint vær og besøk hos foreldrene mine i Lom = en aldri så liten topptur. Formen har vært litt laber de siste årene, men la i vei fra Leirvassbu i retning Spiterstulen en tidlig morgen. Ved vannet Panna skrådde vi oppover. Rotet oss borti ei renne med mye løs stein, som heldigvis gikk seg til etterhvert. Gikk lett opp den siste biten, og premien var storslått utsikt og god nistepakke. Hadde selskap av masse knott og fluer på toppen, noe jeg fint kunne vært foruten... Ryggen bort til vestre var grei, men litt luftig for min smak. Turen ned gikk lett, vi holdt nå noe mer til venstre, slik at vi kom på venstresida for renna vi fulgte opp. Her fant vi jammen varder, så spørs ikke om det var her man skulle gå! Brukte totalt 6,5 timer på turen i rolig tempo med mye pauser (varmt vær krevde kosetempo og mye vann fra min side). Eter to topper (2102 moh (store) og 2035 moh (vestre)) var det godt med en kald brus på Leirvassbu før den humpete bilveien ned igjen og deretter deilig middag hos "opphavet". En herlig dag! Så noen knips fra iPhonen. Vakker natur, blomster og et hyggelig møte med en fjellrype! Idyll! I retning Leirvassbu. Kyrkja (2032 moh) sett fra Kyrkjeglupen. Møtte denne rypa på vei opp! Flott utsikt! Mot Smørstabbtindane.

Et av sommerens høydepunkter var en tur i Eikesdalsfjella/Sunndalsfjella i helga.

Normalt vil det alltid (eller det er noe spesielt med Coleman boksen) sive ut litt gass når du skrur på boksen, det som skjer er at nålen som presser inn ventilen i boksen, gjør dette "Litt før" gjengene og pakningen i tilkoblingen tetter helt. Skrur du raskt og bestemt er denne lekkasjen minimal, og så lenge du ikke har noe flamme i nærheten er det helt ufarlig. Pass på å holde gassboksen oppreist når du skrur den på, holder du den sideveis kan det som siver ut være flytende. (Uansett så fordamper det fort)

@famjsv Hehe...hvem som er mest kverrulant her kan jo diskuteres, men det har ingenting med harepest å gjøre. 1) Som jeg alt har sagt, om ikke god effekt kan kalles en kur så finnes det ingen kur mot noe. Skal man da være redd for alt, eller skal man satse litt på at behandlingen funker om man skulle bli dårlig? 2) Tror folk allerede er klar over faren. Men om det er så farlig som du skal ha det til er jeg tvilende til. 3) Ja, forebygging er bedre enn behandling, men hvor langt skal man gå? 4) Har vært inne på siden og finner ikke noe som gjør at jeg begynner rense vannet jeg drikker på fjellet. 5) Sier ikke at du er paranoid, men man kan ikke beskytte seg mot alt. 6) Googlet "smittet av harepest" uten at det kom opp noen tilfeller hvor folk ikke var blitt friske. Fikk bare opp antall smittede i forskjellige steder i landet. 7) Good for you Men tror du du klarer å komme deg ned fra fjellet med det brekte benet om du bare spjelker det? Etter hva jeg har klart å finne av informasjon har de fleste som har blitt smittet brønn som drikkevannskilde. Dette er informasjon fra fhi. 9) Hvordan kan du si dette? Man rekker fint å få feber lenge før man kommer seg ned fra fjellet. Er man ute i flere dager, kommer man seg ikke til sivilisasjonen på et blunk. Man vet jo heller ikke at man er smittet før man plutselig står der med feber. Joda, man kommer seg trygt ned fra fjellet, men det kan bli en helvetes tur om man ikke har noe som roer feberen og kroppsværk. 10) Det er et valg du står helt fritt til å ta og ingenting jeg har tenkt til å prøve å gjøre noe med. 11) Inneholder disse rensetablettene kun klor og hvor høy oppløsning blir det? Drikkevannet hjemme inneholder så lite klor at det ikke merkes på lukt eller smak. Lukter det klor av drikkevannet så drikker jeg det heller ikke. Jeg blir garantert dårlig av større mengder klor, harepest derimot er jeg ikke garantert å bli dårlig av. Jeg mener ikke å si at man absolutt ikke skal rense vannet, men det er mye skremselspropaganda ute og går, bl.a fra deg. Folk får velge selv. Jeg har valgt å heller nyte smaken av friskt vann, enn å helle i meg masse klor

Når det står at antibiotika har god effekt så har den god effekt og da kalles det en kur Det vil si at det tilfellet du vet om, med din kollega, har vært særegent. Hvordan kan du forresten kalle ett tilfelle for flere? Selvfølgelig har antibiotika dårligere effekt på noen enn på andre, slik er det med all medisin. Jeg ser ingen grunn til å skremme livet av folk og få dem til å tro at de kommer til å nærmest stryke med på tur om de drikker vann fra en bekk. Og om ikke antibiotika kan kalles en kur fordi man ikke er garantert å bli frisk, så finnes det faktisk ikke noen kur mot noe. Det er ingenting man garantert blir frisk igjen av. Du syns ikke man blir litt vel paranoid om man skal gå rundt å være redd for å få både det ene og det andre? Er det ikke viktigere å klare å slappe av i naturen. Selvfølgelig, putt gjerne en pille i vannet, men åssen kan du vite at disse rensetablettene ikke på en eller annen måte er skadelig for deg og at det derfor kanskje er bedre å "ta sjansen" på harepest? Kan ikke si jeg finner noe om hvor "farlig" Tularemi er, så der må du gjerne linke til noen sider. Jeg stoler ihvertfall mer på mine egne erfaringer enn din kollegas som blir gjennfortalt av deg. Folk er flinke til å overdrive Det er så liten sjanse for å få tularemi om man bare bruker hodet litt. Jeg fikk det fordi jeg drakk av en bekk som var altfor liten og som rant godt utover bakken, og jeg drakk av denne bekken i flere dager. Rundt vannet som bekken kom i fra var det masse lemmendritt. Kompisen min ble ikke dårlig selv om han drakk mer enn meg. Jeg hadde to alternativer, drikke vannet eller "tørste ihjel". Enkelt valg Og det er ikke den ene antibiotikakuren som gjør at bakteriene blir resistente. De kan heller slutte å gi meg antibiotika når jeg har streptokokker, da funker det ikke uansett. Har du virkelig noe i førstehjelpsposen som kan hjelpe deg om du brekker et ben? Nei, det blir ikke det samme å legge igjen førstehjelpsutstyret hjemme. Der har man gjerne smertestillende som gjør at man kommer seg hjem fra fjellet om man er så uheldig å få harepest Å ha en rensepille i vannet når man må drikke av vann man skjønner ikke er så bra er en ting, men å paniskt fly rundt med rensetabletter og ikke kunne unne seg den friheten det er å drikke friskt fjellvann, det blir tussete i mine øyne ihvertfall. Skal vi alle gå rundt med munnbind, hansker og heldekkende dresser også da, for å ikke risikere å bli smittet av noe. De fleste tilfeller hvor folk har blitt smittet er fra brønnvann. Det er rimelig å tenke at man får i seg enormt mye mer vann om man har en brønn som drikkevannskilde enn om man drikker fra et og annet fjellvann. Det er også vanskelig å ta det seriøst at du kjenner flere tilfeller hvor folk har vært plaget i mange år når det er så få tilfeller av smitte. Jeg antar at disse tilfellene du kjenner til er historier du har lest i en avis eller på nettet. Til info kan jeg si at journalister har en egen evne til å overdrive enormt og hvordan kan vi vite at disse personene er syke i mange år pga harepest? Hvor lenge har de vært syke før de har fått antibiotika? Jo lenger man går med bakterien, dess lenger tid tar det å bli frisk. Jeg er ikke den som blir lettest frisk når jeg først blir syk, men etter et døgn på antibiotika var jeg bort imot frisk. Med sunn fornuft skal det mye til å bli smittet selv om man ikke renser og koker vannet. Jeg tar heller sjansen på harepest enn alle kjemikaliene som er i rensetabletter. Men som du sier, hver sin lyst Vi skal alle dø av noe!!!

Synes du skal skjekke fakta litt, før du "friskmelder" Tularemi på bakgrunn av egen erfaring (litt lite empiri). Kjenner til flere tilfeller som har vært plaget i årevis selv med antibiotika. Kur og god effekt er ikke det samme! Kanske litt mye lesestoff å gå gjennom debatten fra 2011, men hadde som nevnt tidligere der en kollega som ikke kunne lukke munnen pga åpent sår på hele unnerleppa i over 3 år etter å ha drukket infisert vann. Hun hadde sikkert en solbrent leppe eller en rift når hun drakk, men likevel... Er flere historier a la Monsen pga Tularemi også. Er heller ingen god innstilling å si at det bare er å ta antibiotika dersom du skulle få smitten, med økt antibiotikaresistanse! (og siden du var medlem i FF i 2010, så var du også advart!). Med den mentaliteten trenger du heller ikke ta med deg førstehjelpssaker på tur i fjellet (er jo ikke akkurat som at man dauer av å brekke bein, heller) Så mitt råd er å forebygge, fremfor å satse på at evt (unødvendig) behandlig hjelper! Men... hver sin lyst!!!

Bestemte meg for en tur inn i Jotunheimen og valget falt på Store Dyrhaustinden. Var en kjempefin tur. Skikkelig drittvarmt. Ikke ofte man opplever vindstille under heile turen men kom no opp da Og for en utsikt

Det finnes en kur, kalles antibiotika Dessuten er det ikke værre enn en streptokokkinfeksjon, ihvertfall ikke om du blir smittet via drikkevann. Fikk harepest i 2011. Selvfølgelig er det stress å gå noen km med full oppakning og feber, men det er jo ikke akkurat som at man dauer av det. Allerede etter en dag med antibiotika var jeg betydelig bedre, etter 2 dager var jeg frisk som en fisk. Hadde det vært streptokokker så hadde jeg vært syk i minst en uke selv med antibiotika. Om du leser helt nederst i linken du selv la ut så ser du at det står "Det finnes antibiotika med god effekt på sykdommen, men ingen vaksine."

Det blir skum i vannet når trollene vasker seg De liker best å vaske seg i bekker, blir mer som å ta en dusj, enn å vaske seg i en innsjø som blir mer som badekar.

Men solbrent ble jeg likevel. Skylder på all snøen. Billig togbillett betyr at NSB stiller med god, gammeldags vogn hvor kjølingen skjer ved hjelp av vinduer... nede igjen: Ruta ble fra Finse til Rjukan og med litt justeringer ble den omtrent som tidligere beskrevet. 1 Finse - leirplass (siste flate flekken før toppen rett ved stien mellom to bekker), med god utsikt over Rembedalsseter, Rembedalskråka og Tresnuten 2 Leirplass - Liseth 3 Liseth - leirplass oppe i bakken fra Rjoto (rett før stien krysser en bekk under Hallaskarhalsen) 4 Leirplass - Litlos via Hårteigen 5 Litlos - leirplass et sted mellom Uravassbekken og Urdeggi 6 Leirplass - leirplass i vik ved Songavatnet før Smerheller 7 Leirplass - leirplass på Storhaug ved Bitdalsvatn 8 Leirplass - Rauland høyfjellshotell 9 Rauland høyfjellshotell 10 Rauland høyfjellshotell - leirplass øst for Vrangetjønn 11 Leirplass - leirplass ved Fikstjønn 12 Leirplass - Rjukan Justeringer 1 Omtrent halvveis kom jeg over en kar med sålehavari på sine M77. Siden han ikke var forberedt på overnatting, fant jeg det best å slå følge frem til Rembedalsseter. Min uselviske handling kostet minst to timers gange, men sånt gjør man for sine medmennesker. Skal heller ikke sees på som umulig at steinrøysa og oppstigningen fra Rembedalsseter kom som en hard overraskelse på slutten av dagen. 2 Varmt, så varmt frem til Liseth. 5 Noe stressende å finne ut at kartbladet for overgangen mellom Hellevasshytta og Uravassbekken ikke har blitt med. Det gikk med kompasskurs og hva jeg husket, men jeg gikk over to Uravassbekker og så to hytter jeg ikke husket før jeg vadet over rette bekken. Selv da var det først litt ut på formiddagen neste dag at jeg fikk sjekket med Songavannet og fjellene forut. 6 Fulgte lukten av grillede pølser til nordenden av Songavatnet, traff to gjestfrie fiskere og deres tre barn og fikk to av verdens beste pølser med brød. Valget var enten å gå i steinrøysa oppe i fjellet eller følge steinrøysa langs bredden av vannet. Gikk for det siste siden antallet båter gjorde sjansene for redning ved brukket bein ganske mye større. Fiskerne kunne også råde om ruta videre som viste seg å stemme godt med mine egne planer. Gå mellom toppen av fjellet og stranda? Vel, der var steinrøysa delvis dekket av inngrodd bjørk. 7 Det går en sti på vestsiden av Austmannspranget. Nesten overgrodd, men den er der ennå. Jeg skal vedde på at den har fulgt draget inn til Ivarsbui. Noen ganger hender det at det ligger en bukt bak bretten i kartet, hvilket er litt surt når du ser veien sørøst strekke seg bortover bare for å få en kraftig sving til nordvest... 8 & 9 Jeg har gått i åtte dager. Her er mørkt øl fra fjellbryggeriet.no og en myk seng. 10 Vrangetjønn etter en dag med mye gåing på stier som bare kartet viser… og et bad i Veisfitåi med skrubbsår og lett forstuet kne som resultat. 12 Varmt i går og like varmt i dag. Null vind. 1 km stigning på vestsiden av Gaustatoppen, kneet går ikke like lett og jeg vet ikke om stiene jeg hadde tenkt å bruke på østsiden av Gaustatoppen finnes lenger. Det er maks to timer til Rjukan, så gårkveldens beslutning står ved lag. Observasjoner Nei, jeg kom ikke opp på turens to topper. Hårteigen så for meg ikke ut som noe jeg burde gi meg ut på med hjelp fra stedets sauer og Gaustatoppen ble for langt opp i varmen i vestsida i stein uten skygge. Begge steinhaugene ligger der fortsatt, så jeg skal alltids nå toppen en annen gang. På vei ned fra Nedre Berudalen tråkket jeg nesten på en stor, brun huggorm. Den ble liggende i sola og jeg tok en sving utenom etter en kort fotosession. Rypemor på tampen av Bitdalen arbeidet hardt for å passe på ungene. Først med advarende klukking som sendte to av kyllingene på ustøe vinger inn i skogen. Så løp hun opp på siden av meg innen to meter og fikk av gårde en unge til. Mens jeg pent og forsiktig fortsetter på stien tar tre unger av rett foran føttene mine og rypemor gir seg nå til å lede meg bortover stien. Med hodet trukket helt inn, kroppen flat mot bakken og lav beinføring er hun under lyngen på begge sider av den grunne stien. Regelmessig stopp for å strekke på halsen og se at jeg følger etter henne og ikke ungene. Etter fire slike stopp er vi kommet femti meter unna og etter en sjekk går halsen ned, jeg hører det rasler i lyngen og borte er hun. To fiskere pakket sammen sakene sine ved Hatteskartjønn på en ypperlig leirplass. Jeg så nok litt sulten ut, så jeg fikk en pakke kjeks. Mange takk, det var tomt for småmat og sjokolade, så det var et velkomment bidrag. Fire kjeks ble feiringen i Hatteskar. Hatteskar er ikke allverdens topp der det ligger mellom to topper, men her fikk jeg følelsen av å ha gjennomført turen. Tidsplanen røk, men ruta ble stort sett fulgt og der er Gaustadtoppen og vel… ting stemte i Hatteskar. Av en eller annen grunn fant jeg to ubrukte tamponger; en i Bitdalen og en rett øst for Hatteskar. Setervoller ved vann betyr kondens i teltet. Utstyr Nesten alt virket! Unntaket var DG gamasjene som bruker biter av borrelås til å feste gamasjene bak på hælen. Limet/festet holder på Inova-8 295 så lenge det er tørt, men faller av i vått terreng. Prøv med bedre lim eller en fast løsning. Poncho og kilt fra Zpacks var innertier. Fikk regn og vind rett i mot på det høyeste partiet mellom Lufsjo og Hellevassbu. Hva mer kan du si om en poncho når den er behagelig å gå i? Lang nok til å dekke til halvveis på lårene (når jeg går med sekk med underlaget utenpå og Ribz vesker foran), kort nok til ikke å være i veien. Hette, armer og justering var midt i blinken. Litt trøbbel med å få den på siden den hekter seg i underlaget bak på sekken, men hvilken poncho gjør vel ikke det? - Må finne på noe med underlaget. Kilten var grei. Jeg skulle gjerne hatt den litt lengre, siden den rekker bare litt nedenfor knærne, men merkbar forskjell da det stod på som verst. Posen til X-Frame er kanskje vanntett, men åpningen er ikke det. Legg den i posen til dunteppet, det er nå likevel der den hører hjemme. Et par ekstra teltplugger av typen kort gjeterstav skal med for fremtidige turer. De er vel verdt vekten når bakken er hard. Bør oppgradere teltet. SMD Skyscape Trekker er svært mye telt for pengene, men: - trenger to staver for at det skal stå - hva skjer den dagen jeg knekker en stav? - se etter telt som bare trenger en stav - festet for stavene i toppen er en løs del som kan forsvinne - se etter telt som har færrest mulig løse deler - ikke veldig romslig i dårlig vær eller når bakken er klumpete - litt mer plass? GG Mariposa blir med til den er utslitt og jeg må ha en ny. Synes som om den liker sovepose under, de tunge ting oppå og klær øverst. Spyderco Dragonfly gjorde jobbene som trengtes - som ikke er så mange. Jeg bruker snorer, ikke rep. Kvist, ikke tømmer. Osv. Et halvt sko nummer større. Dagens passer utmerket til venstre fot, men høyre godt kunne hatt mer plass. Nå har jeg gått i fjellet i ti dager dager i alt av terreng, på snø, rullestein, grus, sand og myr. Med litt robuste småsko og selv om føttene er klare for ullsokker og null belastning på kvelden, så er de klare til dyst dagen etter. Ingen gnagsår eller vannblemmer, snarere godt grep og trygg gange hele veien. Buksene var utrettelige og tørre på ti-femten minutter etter et bad. DWR-behandlingen er en dårlig vits, men siden de gjør en utmerket jobb ellers, lar jeg det passere. Man har da kilt/regnbukser/chaps/lange gamasjer for regnvær, må vite. Varmen grei å forholde seg til så lenge det var et vindpust å spore, men i lange perioder var det sol og stille. Nokia 5100 med ramme til mikro-SIM-kortet. Virket og jeg var ikke et øyeblikk redd for at den skulle få mer vann og juling enn den tålte. Ganske langt steg tilbake når man ser på brukervennlighet, men den gjorde det den skulle. Et lett fiskesett frister. Småfisken i både Songa og Bitdalen ville nok ikke sagt nei til en pent presentert flue... Gåstavene var gode å ha i oppoverbakker og på vei. Var forsiktig med å bruke dem i steinete terreng siden de holder teltet oppe. Kart Kartverket og jeg er i øyeblikket ikke gode venner. Ja, de har plassert fjelltoppene, elvene og dalene riktig og bekkene er sånn noenlunde på stell, men stiene? Hvis en sti er litt utenfor allfarvei og går mellom tidligere setre, så bør du ta den informasjonen med en stor klype salt. Det skal ikke mer til enn at dagens hytteeiere er døde, bare bruker hytta om vinteren eller innbilder seg at båt er et alternativ til å traske en eller to mil, så gror stien igjen på få år. Men oppdaterer Kartverket kartene sine for det? Nei. Så “tydelig sti” kan være “uklar, stedvis borte” uten at kartet gjenspeiler det. Jeg lar det gjerne gå sport i å finne stiene siden de gamle seterstiene følger terrenget på utmerket vis, men det blir litt kjedelig i lengden når du hadde regnet med å rusle på autopilot langs brukbare stier - ikke trampe rundt i dvergbjørk og vier. Enda morsommere er stier som ikke finnes på kartet. Hvor går de, hvor kommer de fra? Gjerne fra nærmeste bilvei og til fiskevann, men hva og hvor er nå det. Merket og skiltet er noen av de også. Men jeg har funnet ut at DNT pent må gi fra seg førsteplassen for å holde stier ved like. Den utrettelige, utskjelte (ofte av undertegnede), ulønnede sauen går dit det er godt gress og da følger den de gamle seterstiene. Etter å ha fulgt sauens spor og perler i timesvis og ytt mitt lille bidrag til å holde stiene oppe, vil jeg gjerne lage tittelen æressau. Kjennetegnes på en bit saueull bak på hatten/lua og en vilje til å gå på gjengrodde stier. http://www.fjellforum.no/gallery/album/331-/

Er det flere som har slitt med store mengder klegg/"blinding" i sommer? Når varmen og finværet kom i Nord-Finland i sommer så opplevde jeg en sann plage med store mengder klegg. Langt mer plagsom enn myggen kan være. Kleggen beit rett gjennom anorakken som jeg trodde ville beskytte meg. Vi snakker ikke om en eller to, men et tosifret antall klegg som kretset rundt meg hele tiden etter å få tak i blodet mitt. I varmen var det rimelig slitsomt å forsøke å holde disse krypene på avstand. Det var aller verst når sola stekte, da var de som hissigst. Det var flere arter klegg jeg slåss mot. Bildet viser en av de som var vanligst. Hørte at det var nevnt på radio at vi hadde en kleggsommer. Jeg kan i allefall skrive under på det.

Men hvor stor er sjansen for å få harepest egentlig? Jeg har flere friluftsvenner og noen av dem har levd dobbelt så lenge som meg selv, de har alle drukket av elver og bekker, uten bruk av klor eller annen form for rensing, i hele sitt friluftsliv. Og ingen av dem har noen gang fått problemer med harepest..

Herre min hatt for en varm tur! Ørreten på bildet berget i alle fall fisketuren min. Dette er vel en vakker skapning – eller hur? Les mer på http://turforalle.no/archives/1411

Det blir mye mer slitasje på trekket når du setter fra deg sekken. Kjøp større sekk, så du får plass til alt inni. Evt. mindre sovepose. Går du i tett skog eller høytt kjerr blir det alltid slitasje på ting som henger utenpå. Jeg har ødelagt x antall liggeunderlag på den måten.

...... some wood to make a perfect underground for the tent. This was a perfect sleeping place. I had to wait for the sea to calm down, so I made this from the wood. The floor is still in place, for anyone to use it

Du er ikke alene om det, nei! Heldigvis varer det ikke så lenge. Nå ser jeg nesten ikke klegg. Forøvrig en flott turblogg du har. Fantastiske bilder

Så bra. Husk at teltet er lagd for ekstremt vær, type sydpolekspedisjon, og da blir det ekstra vekt. Hadde vært interessant om dem lagde teltet i light versjon, ja.

#Elisabeth-81. 1. God effekt er ikke lik kur. En kur kurerer = gjør frisk. God effekt garanterer ikke at du blir frisk. Det finnes ikke kur mot Tularemi (som nevnt). 2. Skremmer ikke livet av folk, men informerer om faren og ber folk gjøre seg opp egne meninger. 3. Forebygging er alltid bedre enn behandling! 4. Gå inn på Folkehelseinstituttets sider (fhi.no) og søk på Tularemi, så får du god informasjon. Dine symptomer er bare en av mange mulige. 5. Jeg er ikke paranoid og heller ikke ignorant. 6. Google "smittet av harepest". Der finner du mange historier om folk som ikke er blitt friske. Klarer ikke å lime inn link men bl.a Elisabeth Iversen som fortsatt er syk etter syv år. Mener også at det er linket til flere historier i debatten fra 2011. Så personlig min kollegas leppe i de tre årene vi jobbet sammen. Hun kunne ikke si bokstaver hvor leppene måtte føres sammen. M - var umulig! 7. Ja. Jeg har med SAM-splint til spjelking på tur (jeg går alene). 8. Jeg tror ikke du har rett i at de fleste i 2011 ble smittet av brønnvann. Riktig at de fleste som ble smittet på vårparten (påsken) hadde drukket brønnvann, men majoriteten hadde drukket vann på fjellet, som du. 9. Med inkubasjonstid fra 1 - 21 dager kan du trygt komme deg ned fra fjellet uten smertestillende og febernedsettende. 10. Jeg synes det er mer vanskelig å ta deg seriøst, på bakgrunn av dine innlegg, enn hva journalister skriver. 11. Rensetablettene inneholder klor - det samme gjør ditt daglige drikkevann. Men, jeg har ikke hørt om noen som har dødd av dette, så bare stå på

Det var igrunn ganske betryggende å lese

Deilig når ørreten biter! Blir Hardangervidda med telt og fiskestang. Enten Imingfjell eller Haukelifjell

VG skriver om saken hvor en kvinne søkte om tillatelse for å komme til topps til Galdhøpiggen, hun er nærmere 80 år og skrev i søknaden at hun tidligere måtte avbryte en tidligere tur fordi hun ikke lenger klarte den lenger. På side 9, 10 og 11 i sakspapirene skriver nasjonalparkstyret at søknaden avslås og retter en kraftig kritikk mot programmet "drømmeturen" som fikk dispensasjon i Fannaråken til å lande med helikopter i nasjonalparken. Jeg må si at det var enda godt at søknaden endte med avslag. Hvis ikke kan man jo bare tippe på hva som vil kunne skje senere.

Meget interessant spørsmål! Her kan det være flere årsaker, både naturlige og menneskelige Ansamlinger av skum blir ofte sett mot trestammer eller ved bredden av bekker, eller langs bredden av innsjøer på vindfulle dager. Når det først vises, kan skummet være hvitt, men slår som regel over til brunt over tid. Skummet oppstår på grunn av forandringer i vannoverflatespenningen og ved innførsel av luft. Det er en svak spenning på overflaten av vannet som følge av den kjemiske tiltrekningen mellom vannmolekyler. Denne spenningen er det som gjør at noen insekter klarer å bevege seg på vannoverflaten og også hva som forårsaker vann til å "perle opp" på bilen under en regnstorm. Visse molekyler kommuniserer med vannet som reduserer overflatespenningen. Disse molekylene kalles overflateaktive midler eller tensider. Luft introduseres i den turbulens som skapes i strømningene du finner i stentette, grunne bekker/elver, under fosser, eller av bølger som bryter mot land, og så bobler det til overflaten som skum. Du finner brunt skum og, dette er som oftest sedimenter som bygges opp over tid, altså ikke noe farlig. Ville alikevel renset vannet før jeg drakk det i lavlandet. I høyden synes jeg ikke det er så farlig, så lenge det ikke er lemenår!

Halv fem tikka det inn et tilbud om å bli med på laksefiske i Lågen, ved Larvik. Kvart på fem var vi i bilen og på vei. Foreløpig ingenting å melde av fisk, men en topp kveld med skitprat og topp vær.

    Oppdatering fra i dag. Snøen er kraftig redusert sidan sist, men fortsatt bra med fenner att. For dei som har tenkt å la seg skremme av snømengde, minner eg på at sumarsnø er fast og fin å gå på. Isforholda har endra seg meir. No er det is bare på votn betydeleg høgare. Votna oppå Sandfloeggi og Nupseggi er fortsatt heilt islagt. På Holmavatn og andre votn i same høgdelag vestover, er det bare nokre isflak og litt is langs enkelte strender. For den som har tenkt å padle, kan det nevnast at det ligg att ei smal isstripe tvers over Holmavatn, denne reknar eg med forsvinn ein av dei fyrste dagane.

Hjemme fra høyfjellsrittet. Og har bare en ting å si; GLED DERE! Masse!! Du får akkurat det du ønsker deg med verdens triveligste vertskap. Gode hester og villmarksliv.. og klokka og mobilen kan du bare legge igjen hjemme...)

Vert på Preikestolen og Kjerag forrige uke, flotte motiv

Vi bestilte en mattørker av type Excelibur. Tenkte at stor er bra, siden jobben med å tørke er like stor uansett og det er fint å ha nok plass når du bruker den. Den ble prøvd ut i helgen med squash, stangselleri, sjampignonger, markjordbær, grønn aspargus, vårløk og små tomater. Den lager ganske mye lyd, så jeg vurderer å sette den på balkongen eller i underetasjen når den stor på. Ideen er å lage lettvekt-turmat selv. Siden det nå er ferieperiode, er det på jobben MANGE litt småbruke bananer igjen. Forøvrig også epler. Jeg vurderer å ta dem med å tørke også. Selv om dette er litt mindre brukbart i middagen enn grønnsaker. Kjøtt må også prøves ut.

Det er ganske vanlig å pakke sekken så den får lavere tyngdepunkt når en skal gå på skitur i forhold til fottur. Mitt forslag er å prøve seg fram og pakke sekken slik som føles best, jeg liker å pakke det det tyngste midt i sekken og inn mot ryggen

Her kommer min første turskildring her på Fjellforum. Først litt om forutsetningen for turen slik at dere som leser dette og lurer på om dere kan gjennomføre samme tur skal vite på hvilket nivå vi ligger på når det gjelder fjellturer. Av samme grunn vil jeg også så godt jeg kan forsøke å angi litt om tidsforbruket underveis. Jeg og en kamerat bestemte oss for to år siden at vi skulle få til en fjelltur i året hvor vi skulle bestige noen topper. I fjor regnet turen bort, så dette var altså vår andre topptur. Det første året var det Tverrbotntindane og nord-ryggen på Visbreatinden som ble besteget. Ingen av oss har med andre ord gått spesielt mye i fjellet de siste årene. Han har stort sett syklet og jeg drevet litt klatring. Tidligere i år gikk jeg tre dager fra hytte til hytte, mens for min kamerat skulle dette bli første gang han tok på seg fjellskoene i år. I år bestemte vi oss for å ta turen til Koldedalsvannet, slå opp et telt der inne og bestige Uranostinden via sørryggen den ene dagen og Falketind og toppen rundt Stølsnosbreen den andre dagen. Etter hvert som avreisedagen nærmet seg så vi at vi kom til å bli kjempeheldige med været. Vår eneste bekymring var om om veien inn til Koldedalsvatnet var snøfri og om bommen var åpen. Jeg hadde vært i området 3 uker tidligere og da var det veldig mye snø i området. Dag 1, 24 juli 2008 Koldedalsvatnet Vi reiste fra Oslo/Årnes på kvelden og var fremme på parkeringsplassen ved Hydro-hytten ved enden på veien rundt midnatt. Jeg hadde fått et tips om teltplass her inne på forumet, men selv om det var stjerneklart var det for mørkt til å begynne å lete etter det stedet, så vi satte opp teltet nede på småsteinsletta nedenfor hytta. Litt hardt å få ned teltpluggene, men nok av steiner til å holde teltet på plass. Vi var slitne og spente foran neste dag hvor Uranostindens sydrygg skulle bestiges. Klokken ble satt på 0800. Dag 2, 25 juli 2008 Uranostinden via sør-ryggen og Slingsbytinden Solen sto tidlig opp og gjorde at teltet ble meget varmt, så etter en god lang frokost i klappstolene våre og litt graving med en flat stein for å få gravd ned frysebagen i en snøfonn var vi faktisk klare til avmarsj 0815. Vi skrådde rett opp i lia mot høyde 1311 og passerte på nedsiden av denne og krysset elva ca 300meter før Uradalsvatnet (Ikke URDA…som det står blant annet på mitt gamle kart) Grunnen til at vi krysset elven her var at jeg var litt redd for at det var for mye vann ved vadestedet helt oppe ved vannet. Det var nemlig det 3 uker tidligere. Kan for øvrig informere om at det er en fantastisk teltplass der hvor den lille bekken begynner like vest for høyde 1311. Stykket fra Koldedalsvatnet til Uradalsvatnet er lettgått så ganske raskt passerte vi stien som går opp til Kvitevatnet. Her tok vi for første gang frem beskrivelsen av Morten Helgesens tur over ryggen fra august 2002. Etter en kort orienteringspause satte vi i marsj, fylte alle vannflaskene i den siste bekken, og gikk på et forholdsvis markert tråkk øst for høyde 1450 og 1487 før vi gikk opp på ryggen. Fantastisk å komme opp på ryggen og se utover Uranosbreen. Vi hadde brukt ca 1t 40 min hit. Ryggen oppover mot S2 (2048) var lettgått, med noen klyvepartier men bød ikke på noen problemer. Min kamerat som har et snev av høydeaversjon hadde imidlertid bitt seg merke i at det i vår utprintede guide sto at ryggen opp mot selv Uranostinden var adskillig brattere…. Et lite stykke før toppen på Ø2 skulle det være et litt luftig/utsatt hakk ned, vi fant hakket men syntes ikke det var noe særlig skummelt. Oppe på S2 så vi for første gang ordentlig hva som ventet oss på selve Uranostinden. Den så ikke lett ut. Videre bort ned og bort mot S1 (2037) var det greit å gå uten noen problemer. På S1 tok vi en liten pause for å studere Morten H sin beskrivelse av turen opp mot Uranostinden. Etter å ha lest den sammen sa min kamerat at han ikke kom til å bli med videre. Det var særlig ordene ”med ryggen mot avgrunnen” som hadde skremt han, i tillegg så han jo at det så luftig ut. Han ble med bort til der hvor den første hammeren begynner, men var fast bestemt på ikke å bli med opp da han som han sa ”Jeg vil ikke komme meg videre når vi hadde klatret opp hammeren” Han ba meg derfor gå videre mens han selv skulle gå ned i vestsiden og traversere seg bort til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden. Jeg hadde ikke særlig lyst til at vi skulle skille lag så vi inngikk en avtale at jeg skulle klatre opp hammeren og sjekke forholdene videre og deretter komme tilbake og si om jeg mente han ville klare det eller ikke. Klatringen opp hammeren var ikke særlig vanskelig men jeg kan forstå at noen synes det er greit med sikring her da man jo kan falle langt om man først faller. Etter at hammeren var unnagjort så jeg bort på den skarpe eggen som ”alle” skriver og prater om. Siden jeg viste at eggen og de få meterne med klatring ”med ryggen mot avgrunnen” etter selve eggen var det min kamerat var skeptisk til tenkte jeg at jeg skulle finne en vei litt nedenfor eggen mot vest. Det gikk overraskende lett, veien sa seg selv og før jeg nesten var klar over det sto jeg og så ned på den skarpe eggen. I vått vær kan det nok være litt mer skummelt da fjellet da vil være temmelig glatt der nede hvor jeg gikk. Glad som jeg var etter å ha funnet en vei jeg mente min kamerat kunne benytte, gikk jeg den skarpe eggen tilbake til toppen av hammeren og ropte ned til han at han måtte komme opp for dette ville han klare! Hvis han allikevel ikke skulle klare det så kunne han evt gå ned i vestsiden fra toppen av hammeren. Litt løst, men helt greit så det ut til. Han klatret lett opp hammeren og mens han gikk litt ned for begynne å traversere på nedsiden av eggen gikk jeg opp på satte jeg meg på den skarpe eggen for å rettlede han. Ganske snart fant han ut han like gjerne kunne komme opp på eggen han også så da klatret han rett opp vestsiden av eggen og satte seg foran meg på eggen midt i mot meg! Vi lo, jublet og knipset noen bilder, før jeg gikk forbi han på eggen for å komme meg på andre siden av han slik at vi også fikk bilde av han ovenfra. Han som noen minutter tidligere hadde vært skikkelig skjelven snudde seg nå lekende lett på eggen slik at han endelig kom rett vei Der den skarpe eggen slutter er det en liten hammer som kan man enten kan omgå til venstre som jeg gjorde eller ut til høyre ”med ryggen mot avgrunnen” som min nå veldig ivrige kamerat gjorde. Etter dette var resten av turen opp til toppeggen og toppen lett. En liten ruglete hammer ble omgått til venstre på ttrappetrinnene som vår ”guide” også beskrev. Vi nådde toppen etter nøyaktig 4 t 30 min. Da hadde vel ”overtalelses/vurderingsprossessen” litt lengre nede tatt ca 30 min. Utsikten på Uranostinden 2157 moh er helt fantastisk! At det var skyfritt, sikkert 20 grader og vindstille gjorde det ikke akkurat verre å være der oppe!. Vi satte oss ned på toppen og spiste en god og lang lunsj mens vi tittet på et taulag langt nede på breen under oss som var på vei til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden. Etter at lunsjen var unnagjort satte vi kursen nord- og nedover og ned i skaret hvor vi møtte taulaget vi hadde sett nede på breen. Turen ned dit gikk veldig fort da vi skled ned på diverse snøfelt. Nede i skaret satte vi fra oss sekkene og tok med oss en vannflaske opp på Slingsbytinden (2026). Oppe på toppen hadde vi god utsikt mot vestsiden av Uranostinden hvor vi skulle traversere oss ned til Uradalsbandet. Det lå fortsatt en del snø der som kunne hjelpe oss. Det gjaldt bare ikke å komme for langt med mot det ”stupet” som går på tvers et stykke nede i siden. Takk til de som har tipset om dette tidligere! Nede på bandet tok vi på oss sekkene og satte utfor. Turen opp/ned fra Slingsbytinden brukte vi 35 min på inkludert rekognosering på toppen. Nedstigningen mot Uradalsbandet gikk greit, vi skled mye på snøen og kun en gang kom vi for langt ned og måtte gå litt opp igjen for å komme oss over et lite stup. Ved våte forhold vil jeg tro at det er vanskeligere å gå ned her da det var ganske bratt og sva med småstein på de feltene hvor vi ikke gikk på snøen. Etter hvert kom vi frem til den røde hammeren/høyden ovenfor Uradalsbandet. Vi slet med å finne rett vei ned til bandet, men etter hvert fant vi da en vei. Litt løst og litt bratt men helt greit. Nede på bandet ble det en liten pause før vi satte i marsj rundt Uradalsvtnet og videre ned mot teltet ved Koldedalsvatnet. 9 timer etter at vi startet kunne vi endelig ta av oss fjellskoene, ta oss et lite bad og sette oss i de medbrakte klappstolene for å nyte solen over Falketind mens vi spiste noen Wienerpølser! Utpå fredagkvelden ble det temmelig folksomt rundt oss. Hamar og Hedemarkens Turistforening (HHT) arrangerte fellestur. De skulle også gå Uranostiden (ikke ryggen) og Falketind. I tillegg var det flere andre som skulle på tur neste dag. Til sammen var vi vel rundt 30 personer. Det ble fyrt opp et par bål og det ble riktig så hyggelig utover kvelden. Ett par kalde pils gjorde dagen perfekt! Dag 3, 26 juli 2008 Falketind og Stølsnostinden HHT hadde sagt de skulle gå kl 8. Siden de var såpass mange som 14 stk valgte vi å gå alene litt før de gikk av gårde. De skulle dessuten gå over Støsnosbreen mens vi skulle gå i snøkanten i sør siden vi verken hadde breutstyr eller breerfaring. Min venn hadde slitt litt med kneet på kvelden men nå var han fit for fight igjen. Turen opp til vann 1291, ”Tredje vannet” gikk greit men så begynte smertene i kneet hans å komme tilbake og vi skjønte raskt at han ikke kunne komme seg opp på Falketind i dag. Han ville dog ikke gi seg med en gang da han hadde lyst til gå forbi den store fonnen vi så i andre enden av vannet samt og se Andre vatnet som han hadde lest og hørt så mye om! På vei bort til fonnen lurte vi veldig på hvordan vi skulle komme oss forbi den, da den var ganske stor! Når vi kom bort til den så vi dog at nederste del av fonnen hadde brukket av fra fonnen og vel lå i vannet/vannkanten. Etter å ha passert bekken fra fonnen på en liten snøbru kunne vi derfor lett spasere forbi helt nede ved vannet. Etter noen hundre meter dukket Andre vatnet opp. Der tok vi en pause og overført drikke og mat fra hans sekk til min sekk. Med 2.8 liter drikke med meg følte jeg meg trygg på at jeg ikke skulle gå tom for drikke på turen. Mens vi satt der kom det store følget forbi og jeg gikk sammen med de bort til elven ned fra Stølsnosbreen. Der tok de en pause, mens jeg bare stoppet for å fylle flaskene til randen. Føreren som hadde gått her de siste 18 årene sa at det var helt greit å drikke vannet så langt nede så da stolte jeg på det. 2 timer hadde jeg brukt hit og da hadde det gått veldig sakte den stunden hvor min venn haltet seg med. Elven ble med litt besvær steinhoppet og jeg satte kursen opp mot Stølsnosbreen. Turen opp gikk overraskende lett og snart dukket breen og Støsnostinden opp. Det lå fortsatt en del snø i forkant av brevannet nedenfor breen og jeg krysset elven på en stor og god snøbru. Når jeg så opp mot Stølsnostinden så jeg spor som krysset rett over breen fra Stølsnostinden og ned mot steinuren i nedkanten av breen. Jeg har tidligere sett bilder her på Fjellforum som viste at det sannsynligvis kan bli en passasje over der hvor man ikke trenger å gå på bre. Å gå ned fra litt ovenfor skaret mellom Støsnostindene og deretter rett over breen/snøen? ville jo kunne spare meg for litt tid på returen. Jeg tenkte mye på dette resten av dagen. Etter å ha forsert den bratte bakken til høyre for der hvor breen en gang hadde strukket seg helt ned til brevannet holde jeg meg godt til høyre på breen eller gikk jeg på snø? Jeg aner egentlig ikke hva jeg gikk på siden alt så likt ut for meg. Jeg følte meg uansett trygg da det hele tiden var bare felter både til høyre og venstre for meg. Det kunne med andre ord ikke være særlig dypt der hvor jeg gikk. Føreren fra HHT hadde ved leirbålet kvelden før også sagt at Stølsnosbreen var en veldig grunn bre. Et stykke bak meg dukket det opp to yngre gutter som fulgte mine spor så ble jeg borte i snøen så kom det i alle fall noen ikke så lenge etterpå tenkte jeg og ble litt tøffere og satte kursen rett mot vesteggen hvor jeg hadde tenkt å gå opp. Like før skråningen oppe mot eggen begynner og snøen/breen slutter tok de to meg igjen. Jeg spurte om de hadde vært her før og om de eventuelt viste hvor det var lettest å gå opp på vesteggen. De hadde aldri vært her før de heller og ante ikke en gang at det var en vei opp vesteggen. De tuslet videre mens jeg tok frem kartet en gang til for å forsøke å se hvor jeg burde gå opp. Det var en stupbratt (40meter?) utstikker/stor knaus til venstre ut mot breen og jeg så på kartet at hvis jeg rundet denne kunne jeg sikkert komme meg opp på vesteggen fra nord. Akkurat da angret jeg på at jeg ikke hadde lest mer om denne eggen før jeg dro. Når jeg tittet opp fra kartet så jeg at de to guttene jaggu hadde satt kursen rett opp mot vestsiden av eggen. Det så riktignok veldig bratt ut helt på toppen, men med to stk foran meg følte jeg meg litt tryggere så jeg satte i marsj etter de opp steinura. De var nok i en del bedre form enn meg så de gikk fra meg for hvert skritt oppover. Det var løst, men mer tungt enn vanskelig å komme opp til der hvor ura slutter og fjellet begynner. Jeg fant et lite tråkk opp det første stykket, så vidt jeg kunne se så var vel dette det eneste stedet hvor det var naturlig å gå opp så det sa seg nesten selv. Midt i dette klyvepartiet på ca 5 meter hørte jeg stemmer over meg og når jeg tittet over kanten så jeg til min forundring at de to guttene sto der. De slet med å finne veien videre opp det så ut som det var det siste skikkelig bratte stykket før det virket som det ble litt flatere igjen inn mot der hvor selve ryggen startet. Der hvor de sto og vurderte var det et dieder på 3-4 meter med for så vidt gode tak så det ut til, men det var temmelig bratt så jeg gikk litt ut til høyre ut mot Morka-Koldedalen for å se om jeg kunne finne en annen vei opp. Ganske fort fant jeg et ”tråkk” som traversert seg på skrå opp mot eggen og som til slutt kom inn på vesteggen 40-50 meter nærmere Falketind enn der hvor eggen starter. Det var et par punkter der som jeg kanskje vil få litt mareritt om senere, ikke fordi klatringen i seg selv var så vanskelig, men det var et par plasser hvor jeg måtte bruke undertak for å dra meg opp og holde meg fast. Det føltes trygt der og da, men i etterkant har jeg tenkt at vi (de fulgte etter meg) burde ha nok ha forsøkt diederet. Det å gå på en liten sprekk i overkant av noen sva med påfølgende stup som ikke stoppet før Andre vatnet var nok ikke så trygt når takene var undertak. Jeg ville jo aldri klart å holde igjen min egen kroppsvekt om fotfestet hadde glippet. I vått vær vil jeg aldri i livet beveget meg bort her. Siden vi flere steder beveget oss opp på neste nivå ved å klatre rett opp en meter så vil det heller ikke være så lett å gå tilbake vil jeg tro. Men, vi kom oss opp alle tre! Oppe på eggen så jeg at om jeg hadde rundet stupet/knausen helt nede på snøen/breen så kunne jeg gått opp fra nord slik jeg hadde sett på kartet at det var mulig. Det var bratt opp der, men det gikk noen spor i snøen så mulig var det! Men, hadde jeg gjort det så hadde jeg jo aldri hatt det så spennende og luftig som det tross alt var å gå på andre siden. Det er jo godt å kjenne at blodet pumper i årene også! Ryggen videre opp mot Falketind var bred og fin med noen litt smalere punkter, men etter å ha gått på Uranoseggen dagen før var jo dette ingenting. Dessuten var det ”trygt” med snøfonnen 5-10 meter nede til høyre for meg, selv om det hadde blitt en lang rutsjetur Det gikk fort bortover ryggen og jeg var oppe på Falketind nøyaktig 4 timer etter starten fra Koldedalsvatnet. Etter en liten fotoseanse skled jeg på snøen ned nordryggen til ”bandet” for å spise lunsj sammen med HHT-gjengen som jeg så var på vei det siste stykket over breen. Under lunsjen kom føreren bort til meg og sa at jeg når jeg skulle ned igjen bare kunne følge sporene deres over breen. Jeg hadde dog fortsatt en tanke/plan om å gå rett over breen via steinfeltene fra skaret mellom Stølsnostindene. Mens HHT-gjengen fortsatt koste seg med maten før de skulle gå opp til Falketind satte jeg i marsj mot Stølsnostind. Det var meget lettgått bort til en høyde på 1960, jeg småjogget stoler deler av veien bortover ryggen. Høyden ble passert, deretter gikk det nedover litt før jeg gikk opp på Ø1 (2001). Det var greit å gå med store fine steiner. Ø1 ble passert med kun en kort fotostopp. Nedstigningen fra Ø1 mot skaret mellom Ø1 og Stølsnostinden var litt mer utfordrende enn ryggen til nå hadde vært. Et lite stykke på veien ned dukker det opp en hammer som jeg omgikk greit til venstre for jeg fortsatte nedover et ganske langt stykke med sva. Her hadde jeg nok slitt en del mer om det hadde vært vått og ikke som nå 20 grader og skyfri himmel.. På veien tilbake omgikk jeg både svaene og hammeren ved å følge et tråkk nede i siden mot Stølsnosbreen som endte opp like øst for denne hammeren. Nede i skaret tok jeg av meg sekken og tok fatt på stigningen opp mot Stølsnostinden. Veien opp dit sa seg selv og jeg kom meg greit opp selv om joggeturen litt tidligere gjorde at jeg fikk vannvittig tunge ben halveis opp i stigningen. Melkesyren gjorde at jeg hele tiden måtte snakke med meg selv for å holde meg gående ”John, opp til den steinen så en pause” det gjentok jeg til jeg var oppe på toppen. Fantastisk utsikt mot Hurrungane!! Jeg hadde brukt 1t 10 min fra lunsjstedet på bandet til toppen. I beskrivelsen jeg hadde printet ut hadde Morten H anslått at han brukte 1,5 time tur/retur på samme strekning så jeg skjønte nå at jeg ikke toppform og langt fra den formen som han var i høsten 2002. På veien ned til sekken i skaret så jeg flere steder at det var mulig å traversere seg ned til brekanten for å krysse rett over breen slik jeg hadde tenkt i hele dag. Men siden jeg følte jeg hadde tatt nok sjanser i dag valgte jeg å gå/løpe mot slutten tilbake til bandet nedenfor Falketind for å gå i sporene til HHT-gjengen ned over breen. I løpet av dagen hadde mange gått andre også gått i samme tråkket. Jeg var tilbake ved lunsjstedet 2 timer etter at jeg startet på på turen til Stølsnostind, mao gikk det fortere tilbake noe som jo også er naturlig pga høydeforskjellen. Over breen gikk det veldig lett, jeg småjogget hele veien og brukte faktisk ikke mer enn 13 minutter fra jeg forlot bandet til jeg var nede ved brevannet.. Da var jeg glad for at jeg ikke hadde traversert ned fra skaret mellom Stølsnostindene og gått over breen. Jeg ville jo uansett ikke spart så mye tid på det. Dessuten var det jo skikkelig gøy å jogge nedover over breen Ned til Andre vatnet begynte jeg å tenke på vann av to grunner. Jeg var i bunnen på den siste flasken min (2,8 liter hadde gått med) og dessuten hadde elven vokste seg større i løpet av dagen slik at jeg lurte på om jeg måtte vade for å komme meg over. Vel nede fylte jeg på med vann, tok sats fra en stor stein og hopper over uten å bli alt for våt. Bekken var krysset ca 30 minutter etter at jeg forlot brevannet oppe ved breen. Kun siste etappe hjem til teltet gjensto. Jeg begynte å tenke på snøbroen borte ved fonnen som ventet på meg borte ved Tredje vatnet.(1291). Var den fortsatt der og ville jeg tørre å gå over? Jeg var jo alene og burde ikke ta noen sjanser. Før jeg kom så langt sa imidlertid kroppen STOPP! I det jeg skulle begynne å stige opp fra Andre vatnet ble lårene helt stive og jeg klarte så vidt å komme meg opp bakken til en stor flat stein hvor jeg hadde forlatt min kamerat tidligere på dagen. Totalt utslitt la jeg meg ned på steinen og lurte på hvordan dette skulle gå. Jeg skjønte jo at jeg med mitt treningsgrunnlag nok hadde presset lårene alt for mye og at jeg nok burde tatt en lengre pause litt tidligere. Siste pause var jo før jeg satte i marsj mot Stølsnostinden. Jeg lå litt på steinen før jeg spiste resten av maten min og den sjokoladen jeg hadde spart nederst i sekken. Etter pausen begynte jeg i meget rolig tempo for ikke å stivne igjen. Borte ved fonnen så jeg hatt mange hadde testet snøbroen ved å kaste steiner på den. Siden jeg var alene tok jeg ikke sjansen på snøbroen og hoppet fra den delen av snøfonnen jeg gikk på og ned på steiene i siden. Det var 2-3 meter på skrå/ned men jeg fortrakk dette fremfor snøbroen som hadde smeltet en del. Etter dette ble formen igjen bedre, virker sjokolade på melkesyre?, og jeg kom igjen opp i vanlig marsjfart. Ved teltplassen satt min kamerat klar med en kald Pepsi som han hatt kjørt til Eidsbugarden for å kjøpe! Den smakte godt! Det siste stykket fra Andre vatnet hadde faktisk gått fortere enn jeg trodde, 1,5 time. Totalt hadde jeg brukt 9 t 15 min på hele turen. To fantastisk dager i fjellet var over PS! Klikk på bildene så blir de større og bedre!