Vinnerliste

For de av dere (oss) som kunne tenke seg å gå NPL en gang - og kanskje har små barn bør prosjektet som er en kar på ut.no har på gang være til stor inspirasjon. Startet i 2008 fra Lindesnes med to 3 og 4 åringer. Nå etter 12 etapper er de passert halvveis - og ungene er blitt 8 og 10 år. Kjempelurt og inspirerende. Kom over dette prosjektet her - http://ut.no/finn/?types=trip&id=http%3A%2F%2Fmitt.nrk.no%2Fuser_xrds.aspx%3Fid%3D374917dd-a3ca-4e74-9bfe-414e52f2bedb&type=person Rutene er godt forklart og det er veldig gode bilder også..

Jeg har lenge hatt lyst til å dra på tur på fjellet i Oppdal - noe som henger igjen fra mange besøk der når jeg var liten for å besøke bestemor og bestefar. Siden min gode venn har fått reinsdyrkort i Snøhetta/Oppdal Bygdeallmenning, så bestemte vi oss for å besøke terrenget og se hvordan det er det oppe med tanke på avstander osv. Etter et par tips så bestemte vi oss for å dra opp skiferbruddet og parkere der. Da slapp vi å gå opp til 1260 meter Bilen er parkert - og min kompis er klart som et egg, og litt før kl ni legger vi i vei. Siden vi skal til Storbukktjønna så må vi krysse litt oppover forbi noen hytter før vi kommer på stien til riktig sted (stien rett opp fra parkeringsplassen går mot Tjønngluptjønni. Utsikten mot øst, tvers over Drivdalen og mot Brattstigen. Det er godt og varmt, vindstille og et eldorado for mygg. Marius er smart og har med seg et lite myggnett for hodet sitt mens jeg må nøye meg med masse myggstift. Solen på vei ned bak Trollheimen i det fjerne. Vi er snart fremme ved Storbukktjønna. Teltet er oppe, vi slapper av og ser på solen som setter seg. Storbukktjønna - som del av byggetilatelsen satte oldefar ut yngel her flere år på rad. Det har virkelig gitt avkastning. Det var noen som kom opp på lørdag ettermidag og fisket - de fikk napp på første kast. Uansett, ny morgen og nydelig vær - med en liten bris så myggen holdt seg unna. Teltet i all sin prakt. Marius har kjøpt et lettvektstelt fra USA - dette er andre turen vi prøver det og er fortsatt godt fornøyd med det. Et par kilometer sør for Storbukktjønna så finner du Tythøtjønna, hvor det også står en fin hytte bekledd med stein. Utsikten østover langs Tythøtjønna mot Nystugguhøa. Stølådalen med Nystugguhøa bak. Mens det ikke har grånet til bak oss når vi runder sydøstspissen av Tythøa, så ligger det er fandens vær sørover, nedover mot Snøhetta. Vi begynner å høre torden i det fjerne. Her utsikten mot Storbrean fra sørspissen av Tythøa. Vi finner oss til rette på en fjellhylle og setter igang med lunsjen når været over oss bryter ut. Regn, hagl og tordenbyger preger de to neste timene. Heldigvis så hadde vi et lokk til stekepannen så selv om det regn/haglet så fikk vi lunsjen vår med baconpannekaker... Det var meldt fare for tordenbyger på værmeldingen, men det var fra kl 18 og utover, ikke kl 13. Vi hadde planlagt å være tilbake i leiren da. Men men. Sykt å sitte og høre torden på alle kanter, og se lynet slå ned i nære(ish) topper.. (Nærmeste jeg så traff var vel mer 4-5km unna). Et par timer senere og vi har gått videre fra skjulet vårt og tusler langs dalen mellom Tjønngluptangen og Tythøa, og ser ned mot Tjønngluptjønnin og området bak. Fremdeles grått og det småregner - ganske forskjellig fra solskinnet tidligere på dagen. Jeg er veldig glad jeg tok med den store sekken og ekstra klær. Rester av haglen som kom - Tythøkollen var hvit på toppen når den kom i syne, men det forsvant raskt mens vi gikk opp forbi den. Ned igjen til vår leir (vi lå på borte siden av Storbukktjønna, inn mot fjellsiden slik at morgensolen kom senest mulig. Plassen var fin og markert med en liten steinvarde så det er tydelig at vi ikke var første som likte den plassen). Vi gikk ca 13 km rundt Tythøa, tok nesten nøyakltig 7 timer med pausen for tordenværet. Søndag morgen og det er strålende sol igjen. Hytta som oldefar bygde ved Storbukktjønna - senere påbygd av min fars onkel og fetter (som eier den i dag). Litt kort notis og at han var på ferie gjorde at vi ikke fikk lånt nøkkelen til den. Ser mye flottere ut i strålende solskinn enn med regntunge skyer over. utsikten nordover mot Gråurdfjellet og bak der Storhornet og Trollheimen. Siste rast før vi kommer ned til bilen igjen - sittende ved Kvernbekkhøa og ser utover mot Oppdal i det fjerne. Alt i alt synes jeg det ble en meget fin tur - det var nyttig å gå i terrenget (selv om vi ikke så noen dyr utenom en harepus), og se at området her er mye mer steinete i dalstrøkene enn f.eks Hardangervidda - noe som betyr at det tok lengre tid å komme seg frem enn vi var vant til. Dalene er også ganske brede - noe som vil gjøre det interessant når jakta kommer. Vi får se hvor interssant det er å gå opp den veien til jakta - vi måtte gå litt for å komme til andre dalen enn den som Storbukktjønna ligger i. Utstyrsmessig så har vi klart å komme oss ganske godt nedover fra fjorårets tur på Hardangervidda med allllltttfoooorrr mye stasj Formen er dog ikke så bra som den var i fjor merker jeg - spesielt oppover som får meg til å grynte som en stukken gris etter kun få høydemeter... Bortover går det raskt og greit, men å dra 120kg opp høydemeter tar på

Planlegging: Turen var planlagt helt siden juletider. Ettersom dette var min første "ordentlige" tur, så det var ønskelig for min del at det skulle være en relativt kort rute, og samtidig enkelt å komme seg fram. Med kronisk ødelagt skive som ligger å lurker, samt flytebrygger (str. 49+) av noen føtter som ofte lager problemer, så kan fort en lang tur bli til en dårlig tur. Jeg kom da fram til at det å parkere på Synken (øst på hardangervidda), var det beste utgangspunktet for meg. Og med mye research (hovedsaklig på Fjellforum), så ble utstyr, mat, tøy og diverse kjøpt inn. Jeg var også heldig ved å få med meg to gode turkamerater med på turen. Selve Turen: På vei opp til synken, kjørte jeg min ikke helt så trofaste Audi A3 og håpet hele veien fram at den ujevne veien ikke skulle ta kverken på alt av understell. Men litt flaks og godvilje klarte vi til slutt og komme oss fram til parkeringsplassen som vi hadde som utgangspunkt. Da vi parkerte var det regn og tåke som møtte oss. Rett før vi tok på oss sekken veide vi oppakningen for å se hvor mye de veide ferdigpakket. Turkamerat 1: 19kg Turkamerat 2: 25kg Undetegnede: 32kg Jeg skjønte da fort at jeg hadde feilberegnet med ganske god margin! Etter en 2 timers gange kom vi fram til et lite vann som heter Holken. Selve vannet ser ut til å ligge over en vulkan. Været hadde også skiftet totalt retning og det var blitt steikende sol. Etter å ha krabbet oss opp den bratte stigningen fra holken til vestre viktjønn, så ble camp slått opp relativt kjapt. Vi fisket i en times tid, men ingen fikk napp. Vi var også ganske utmattet hele gjengen. og valgte derfor å ta en kjapp middag, for å så krype inn i teltet for å sove. Dagen derpå valgte vi å gå til østre Viktjønn for å se om det var bedre der. Distansen mellom vestre og østre Viktjønn var relativt kort (1,5km) og vi var vel alle ganske fornøyde med det. Vi valgte å sette camp på et litt åpent område for å få mest mulig vind, slik at vi kunne sitte utenfor teltet og slappe av, uten å bli spist opp av mygg. Dette så ut til å fungere relativt bra. Det tok ikke lange tiden etter vi hadde satt opp teltene før vi gikk hver vår vei, for å prøve fiskelykken. Det ble desverre ikke noe fisk denne gangen heller. På kvelden dagen etter, valgte vi å gå litt rundt for å se hvor det vaket, for å prøve fiskelykken. Det beste vannet vi kunne finne var Holken som vi passerte tidligere på vei opp. Men selv om vakene var mange og fisken hoppet i glede, så var det ingen av oss som fikk noenting. Dagen derpå valgte vi derfor å pakke ned og flytte oss ned til holken. Det ble heller ingen fisk denne kvelden, og vi begynte å lure på om murphy virkelig hadde tatt balletak på oss. Vi fisket alle med sluk, spinner ect. og prøvde forskjellig farge og typer etter lover og regler. Neste dag startet vi med en skikkelig frokost av type betasuppe, potetmos og rødvindpølse. Og startet å fiske med en gang, selv om vi viste at vi mest sannsynlig ikke kom til å få fisk pga. den ekstreme varmen i den steikende sola. Men som de evige optimistene som vi er, så kunne vi ikke unngå å prøve et par timer med fiskestanga. Da kvelden kom smygende på så tenkte vi å prøve oss enda en gang for å se om fiskelykken hadde snudd. Og det tok ikke mange kastene før jeg ENDELIG fikk fisk. Liten var den. veide sikkert kun 400gram, men jeg var strålende fornøyd. Fin og rød i var den også. Det ble nok den først og siste fisken som ble tatt på den turen. Vi konkluderte vel med at den ekstreme varmen som har herjet i den siste uken gjorde at fisken ikke helt var lysten på å leke med utstyret vårt. Om dette er realiteten vet jeg ikke, men noe må vi skylde på Neste dag gadd vi ikke å fiske, og vi gikk derfor heller på en liten spasertur langs den høyeste fjellryggen i nærheten. Utsikten var relativt spektakulær. Senere på dagen pakket vi sammen sakene våre og dro hjemover. Som ekte fjellfolk som etterlatte vi oss selvfølgelig ikke noe søppel (fint om folk også får med seg at ølbokser, hermetikkbokser osv. fortsatt ikke er nedbrytbare). Vi etterlot oss et ønske om flere fisk, men tok med oss noen fantastiske minner og opplevelser.

Jeg skal med 3 unger en tur i Femundsmarka. Vi skal ikke gå langt, bare ligge noen netter ved Volsjøen like ved Elgå. Jeg har forstått det slik at Femundsmarka er temmelig steinete. Hvordan er det å finne teltplass? Burde vi satse på to 2-mannstelt eller går det greit å finne plass til et større telt type Bergans Wigglo 4LT (på størrelse med en lavvo, 6-8 personer)?

Skjønner jeg godt. Det kommer vel også an på hvor store ungene er. Med Wiggloen kan du risikere å måtte gå litt ekstra for å finne leir. Er de innstilt på dette og store nok (og villige) til å gå ekstra for å finne plass..? Sleng telta i bilen. Kort vei for en voksen ned igjen hvis ungene kan være alene en stund. Nå mener jeg på bakgrunn av dårlig husk men bedre enn ingenting, kanskje... Jeg regner med dere kommer langs stien opp til hytta ved enden mot øst. Står du ved hytta og ser utover vannet har du en ganske flatt strekning til høyre for deg. Etter denne strekningen er det masse berg og kampesteiner. Er ungene små kan strekningen før bergene være en mulighet. Mener å huske at det er litt myr (altså flatere) dersom du flytter deg litt unna vannet. På venstre fra hytta sida ser du ut mot en odde. Her tror jeg det er for mye stein og for bratt ned mot vannet. Langs sørsida og mot enden mot vest er det flatere, men mer myr. Her kan det være mulig. Da går dere jo eventuelt forbi plassen jeg tipset om tidligere.

Hvis det er Espestølsvatn du snakker om så så ville jeg ikke bekymret meg for og drikke fra det. Dette er ett vann med mye myr rundt og der vil det vær MYE knott, mygg og klegg. samt at myr setter litt smak på vannet, men ikke noe jeg bry meg om. Nå vet jeg ikke om dere har tilgang på kano men har dere det vil jeg virkelig anbefale Vigelandsvannet.

Forrige helg var det folk som ikke betalte. Denne helga var det hundeeiere som ikke oppførte seg. Det kom først tre karer med en hund. Den gikk løs, og sauene oppe i lia over hytta var tydelig på vakt. Jeg ga beskjed om at de burde ha hunden i bånd. Det var ikke like enkelt å hanke inn hunden, men omsider fikk de da kontroll på dyret. En liten stund etter, kom det et følge på fem. En av disse gikk og bar på en hund. Hvor lenge de hadde båret på denne vet jeg ikke, men det er første gang en hund er båret inn til hytta. Denne hunden må ha vært forholdsvis ung. Den var heller ikke særlig ”trett”. Da de forsøkte å gå fra bikkja ute i skuten gikk det ikke særlig bra. Den nektet i hvert fall å roe seg. En trøtt hund ligger pal og leer ikke på en lem. Og eieren måtte ligge på en madrass ved siden av hunden for å få denne til å roe seg. Inne i hytta. Med to bikkjer på hytta, ble det selvsagt uro. Jeg kunne høre hundene ut over natta, og var glad for at de var borte i annekset. For å få ro, hadde de andre tatt hunden inn på rommet. Hundeiere er underlige dyr - regler og alminnelig folkeskikk gjelder selvsagt ikke for eieren av et søtt lite husdyr, som nesten er menneske…

Ned Steindalen har jeg hatt god suksess med å gå ned i skaret rett nord for stien (på høyre hånd på vei ned), der pleier det å være en renne med snø som gjør det hele til en behagelig affære. Tipper man sparer 30-40 minutter på å unngå den bratte stien. Snøen må være sån passe råtten for at det skal være trygt da, hvis det er skare så er det ikke akkurat smart å ta den snarveien. (Btw, jeg har høydeskrekk, men det gikk greit opp Steindalen, så det er absolutt ikke utsatt)

Jeg har ikke gått turen selv, men jeg har gått opp og ned på Nesaksla to ganger når en del folk kom over eggen (du avslutter med å gå over aksla og ned) og har pratet med de samt andre. Jeg har derfor litt annenhåndserfaring - også kan de som har førstehåndserfaring rette;) Det var mange i det alderssegmentet du beskriver, og det virker som alle hadde hatt fine turer. En av de dagene jeg gikk var det virkelig varmt og da hadde de fleste som kom over med seg for lite vann. Det er mindre vann på slutten av turen så store flasker er vel å anbefale. Alle sa det var ganske lite vann i fjellet. Høydemessig så er det ett parti de fleste referete til som "skummelt" og "mye verre enn besseggen", noen sa også at de på et tidspunkt hadde "angret på at de hadde gått" - men når de kom over så hadde det gått fint likevel. Så vet du det. Det er slik jeg har forstått det litt klyving akkurat der. Ellers så er nedstigningen fra aksla bratt og tung (også for oss som bare hadde gått opp) så staver er sikkert veldig fint om du har vonde knær. Jeg skal også gå i august og gleder meg, med tanke på hvor flott Romsdalen er så er det nok en fantastisk tur.

Det gjelder skråninga opp mot Storronden rett fra Vinjeronden, som er svært bratt uten noen etablert "sti" som normalruta til Storronden fra Rondvassbu. Var selv på både Storronden og Veslesmeden i helga. På Storronden er det bare luftig dersom man går fram på kanten på toppen. På Veslesmeden er det bare å holde seg til stien så går det garantert bra.

Fikk en gammel sliten kano av min svigerfar som jeg prøver å pusse opp. Den hadde noen sprekker her og der som jeg har fått ordnet, så har den fått ny strøk med lakk. Innvendig er den helt tom, jeg skulle gjerne ha fått inn noen seter der, prøver å få dette gjort på så lav budsjett som mulig, men skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre videre. Hva kan jeg bruke som seter, og hvordan skal jeg feste de? Virker som om kanoen er litt "lealøs" pga mangel på seter så den trenger og bli litt stivere. Håper noen her har erfaring og kan hjelpe meg. Legger ved noen bilder, men vet ikke om det er til stor hjelp. Kan ta noen flere bilder i morgen når det er lyst og legge ved. På forhånd takk.

Jeg kjenner noen som mener jeg aldri har rett i noe som helst, så det er ikke godt å vite. Det ble bare litt dumt med "kokekaffe eller hold kjeft", og så si at folk som vil smake på litt ekstra god kaffe ikke går lengre enn 500 m fra bilen.

Trondhjems Turistforening har fokus på hundeeiere "I den nye sikringshytta som er bygget i tilknytning til Ramsjøhytta er det en egen hundeavdeling med 6 sengeplasser og eget kjøkken/oppholdsrom for hundefolket. Så her er det virkelig lagt til rette for at både firbeinte og tobeinte skal trives på hytta. " http://www.tt.no/article.php?ar_id=43518&fo_id=215

Altså, de hundeeiere du møter på hytten er jo nødvendigvis i stor grad hundeeiere som ikke bryr seg om forbudet eller som ikke har sjekket om hunder er tillatt. Hundeeiere som respekterer forbudet vil du jo ikke møte siden de ikke vil besøke hytter med hundeforbud ...