Vinnerliste

Når det gjelder honning så har jeg kanskje litt å bidra med. Jeg hadde noen år som hobbybirøkter og da tilegnet jeg meg noe mer kunnskap enn det man vanligvis finner hos folk flest. Artikkelen som det refereres til over beskriver steril medisinsk honning. Glem dette, det er bare et triks for å kunne forlange to til tre hundre kroner kiloet for honningen. Man trenger heller ikke bruke norsk skogshonning. Skogshonning eller "lusehonning" som den også kalles smaker ofte av kvae, er veldig mørk og ikke på langt nær så god til å spise som lynghonning eller honning fra klokkelyng som nok er den aller beste som produseres i Norge. Skogshonning er laget av den avføringen som lus på gran og furu legger igjen etter seg på trærne etter at de har fordøyd saften fra treet. Lys fast billig honning fra Østlandet inneholder ofte mye raps og er heller ikke så god å spise. Men tilbake til den medisinske effekten. Ingen bakterier kan leve i honning, men det kan gå gjær i den hvis den har over 20% vanninnhold. Den honningen som selges pleier å ligge mellom 15 og 18% vann. Ovennevnte artikkel sier at vanlig norsk honning kan inneholde sporer og er ikke egnet til medisinske formål. Dette er bare tull. Honning inneholder ofte noe pollen, men de sporene som det refereres til kan være sporer fra den sporedannende bakterien Clostridium botulinum. Denne bakterien kan forårsake en alvorlig sykdom som kalles botulisme: mat-, sår- og spedbarn-botulisme. http://no.wikipedia.org/wiki/Botulisme Denne sporen kan overleve i honning men har aldri vert påvist i norsk honning. Det har vert påvist to tilfeller i honning fra Søramerika som forårsaket et eller to tilfeller av spedbarn-botulisme her i landet en gang for lenge siden. Norsk honning er trygg, men til sårbehandling så skal man huske på at den dreper bare de bakteriene som ligger i overflaten av såret og som kommer i kontakt med honningen. men hvis man er i et miljø med mye bakterier så vil en bandasje med honning beskytte et sår mot infeksjon mye bedre enn en vanlig tørr bandasje. Både honning og yoghurt har, med godt resultat, vert brukt til behandling av liggesår. Så litt om førstehjelpskrinet. Selv om jeg har bakgrunn fra Røde Kors Hjelpekorps så er det ikke mye førstehjelpsaker i min sekk. Ca. en halv pakke Mesoft. https://www.boots.no/butikk/s/products/view.html?p=2123&ref=search Et stykke Mefix. http://www.molnlycke.com/patient/no/Products/Wound-Care-Products/Mefix/ En liten saks. En liten tube Basemysin. (Sårsalve) Finnes også som pulver til skrubbsår. En rull sportstape. Noen sverger til Compeed, men jeg bruker bare sportstape. Begge deler bør settes på kvelden før for å ha god effekt. Noen smertestillende piller. (Her vet de fleste best selv hva som funker for dem.) En rull elastisk bind, støttebandasje. Denne kan både brukes som støtte og som bandasje på større sår. En liten enkeltmannspakke til større blødninger. Ellers så får hver enkelt supplere med det de mener de trenger og det de mener at de er kvalifisert til å bruke. Det som trengs er stort sett noe til å dekke et mindre sår med, noe til å stoppe en større blødning med og noe til å rense et sår med . De fleste mindre sår renses enkelt med vann og gjerne litt såpe, og hvis man bruker litt bakteriedrepende salve så går det stort sett bra. Skrubbsår renses effektivt med vann og en tannbørste. Bruk gjerne sprit, rødsprit eller whisky hvis du er av den tøffe typen. Store blødninger skal bare stoppes og så tar lege eller sykehus seg av resten. Større skader som brudd etc. skal bare stabiliseres og så tar sykehuset seg av resten. Som amatør er det lite vi kan gjøre med en større skade. Kunnskap om "førstehjelp" er det viktigste og så får proffene ta seg av neste skritt som kalles "annenhjelp".

Kristi himmelfart var jeg nedover til den europeiske kano armadan 2014. I år var det Soca i Slovenia som var stedet. Krystallklart vann, perfekt vannfløring for alle padlestrekkene og pent vær var en fellesnevner! Det var veldig gøy å få padlet sammen med de som virkelig er i verdenstoppen i åpen kano. Masse små triks å plukke opp. Her er noen bilder, mye lettere enn å skrive noe Flesteparten av bildene er fra Abseil eller Fridhof. Vi fikk padlet Koritnica, Bunker, Fridhof, og Abseil, dessverre fikk vi ikke tid til slalom seksjonen. Neste år er det Durance dalen i Frankrike fra 14. til 17. mai som er planen!

De siste ukene har det vært mye godvær i Stavanger og jeg regnet med det at smeltet så mye snø i Frafjordheia at det var mulighet for en litt lengre tur. Pakket sekken for 3 dager og med litt lettpakking i bakhodet klarte jeg å få den ned i 12 kg inkludert mat og brensel. Ikke akkurat kjempelett, men har litt å gå på både på telt og ryggsekk. Lørdag formiddag startet jeg fra Hunnedalen og første etappe gikk inn til Blåfjellenden. Har var det fine forhold. Ganske tørt og fint i første del og vekselsvis litt snø på den høyeste biten. Været var helt upåklagelig og nesten litt i varmeste laget. Traff et par på vei tilbake fra Blåfjellenden og gikk forbi en barnefamilie som skulle innover. Var også en spreking som tok meg igjen som jeg hadde en liten prat med på Blåfjellenden, en av hytteierne som bare var inne på dagstur. Fra Blåfjellenden gikk jeg videre oppover Blåfjelldalen. En vakker plass jeg ikke har gått før. Veldig fint å gå første delen og det var ikke før de siste kilometerene opp mot Langevatn at det begynte å bli endel snø. Snøen bar godt for det meste, men klarte å trø nedi en grop ved siden av en stein som jeg ikke så. En del snø den siste biten mot Langevatn På Langevatn var det 5 stk når jeg kom. Noen hadde gått inn fra Lyseveien, mens to stk hadde gått fra Flørli og samme vei som meg den siste biten. Gikk en liten kilometer videre mot Kjerag før jeg slo opp teltet for kvelden. Søndag morgen var jeg oppe tidlig og la i vei videre mot Kjerag. Mye snø innover og valgte å gå over selve Kjerag massivet istedenfor å følge dalen hvor stien gikk hvor det lå veldig mye snø. Kom ned på andre siden av nesatindene og det var endel sprekker i snøfonna over til Nesatindene så jeg tok ikke sjansen på å gå ned der, og gadd ikke ta omveien for å komme trygt rundt så nøyde meg med et par bilder fra motsatt side. Turen tilbake til Langevatn gikk samme veien og etter en liten matbit ved Langevatn gikk jeg videre mot Sandvatn. Veldig mye snø hele veien mot Sandvatn og det ble en dryg etappe og flere omveier for å finne gode plasser å gå. Det som egentlig burde vært gjort på rundt 3 timer tok over 5. Ved Langavatn håpet jeg at broa var på plass eller at det skulle være mulig å krysse elva, men ingen av delene stemte. 3 stk hadde gått samme turen antageligvis dagen før og jeg så de hadde valgt å krysse isen på Sandvatn. Det så ikke veldig trygt ut, men når eneste alternativ var å snu så måtte jeg bare ta sjansen. På med skalljakka og dyttet liggeunderlag under jakke og klar til å bruke stavene som ispigger om det skulle gå gale. Men heldigvis bare isen og jeg kom meg trygt over. Hadde lovet kona å være tilbake ganske tidlig på mandag, så istedet for å slå opp teltet og måtte opp grytidlig for å ta siste etappen valgte jeg å gå helt ut. Var veldig mye snø hele veien fra Sandvatn til Hunnedalen og det var ferske skispor nesten hele veien. Tipper de har sluppet unna med å bære skiene kun 10-20% av strekningen. Var ikke før den siste bakken ned mot veien det var helt snøfritt. 52 km og 1626 høydemeter ble en dryg tur på to dager med de rådende forholdene. Var nede veien litt over elleve på kvelden og gikk vel i 20 minutt før jeg var så heldig å få haik ned til bilen min.

Jeg bruker kun telt om jeg har med små unger på tur, ellers sover jeg alltid under tarp i en hengekøye eller på bakken. Ser det er noen som nevner at det er problematisk med insekter om man sover under en tarp, men det er ikke noe mer problematisk en om man sover i et telt uten innertelt. Finnes masse gode løsninger til myggbeskyttelse under en tarp, det er bare at de fleste løsningene må bestilles fra utlandet (ikke det at det er noe problem) Myggnettet du har kjøpt @ost har jeg veldig dårlig erfaring med da myggen ofte går langs bakken + at den beskytter ikke mot maur Myggnettet du nevner @Nimrad har jeg også prøvd og forkastet da nettet blir liggende rett mot huden og da stikker jo myggen rett igjennom + maur problematikken Skal man ha noe som er veldig minimalistisk men som fungerer så ville jeg gått for f.eks en slik: http://borahgear.com/bugbivy.html Det finnes også varianter som har pustende vannavisende stoff på oversiden istedenfor myggnett hele veien, men disse kan ved enkelte tilfeller føre til kondens (har opplevd dette 1 gang) Om man ønsker mere plass så finnes det mange "innertelt" som er beregnet for bruk under tarp, men da vil man ofte låse seg til noen få varianter å sette opp tarpen på. En bivysack gir helt klart flest muligheter De fleste hengekøyer som er beregnet for å sove i kommer med integrert myggnett. De som med en gang begynner å tenke på fiskenett og bananer når de hører ordet hengekøye bør google litt rundt temaet Over tregrensa kan jeg trygt anbefale denne tarpen: http://www.secretmountain.co.uk/tag/mld-trailstar/ Den får man også nå kjøpt innertelt til Jeg ser utrolig mange fordeler med tarp vs telt i allefall når vi snakker 3 sesongs camping. For å nevne noen: -Lettere å finne en plass å sette den opp, så lenge du kan ligge der kan du som regel sette opp en tarp på en eller annen måte da den ikke MÅ settes opp i samme konfigurasjon hver gang -Lav vekt -Luftig (ingen kondens) -Veldig tilpasningsdyktig i forhold til terreng og vær/vind -Rimelig -Stor plass til kokkelering i regnvær -For noen kan det være artig at det krever litt tenking og kunnskap og at man kan lære seg forskjellige opsett og eventuelt knuter(finnes gode alternativ til knuter for de som ikke liker slikt)

Jeg skulle til Morgedal på skytestevne i helgen og bestemte meg for å dra tidlig fra Oslo for å slippe rushen (noe som var en god ide, andre som dro fra Oslo på tidlig ettermiddag bruke 2 timer ekstra på turen ), og for å scoute forholdene i Lifjell til en telttur neste uke. Glemte såklart å ta et bilde av Himingen fra avstand Er en veldig enkel tur opp fra parkeringsplassen ved Gavlesjå, bare å følge merket stier oppover.. og oppover... og... Urk, var det helt dit jeg skulle? Var dagen etter at det hadde regnet, så det var litt småtendenser til gjørme som kan være litt glatt når du går oppover, men med masse fine trær å holde seg i var det null problem. Var nesten snøfritt, med et par småpartier med et par meter snø man måtte over. Når man er ferdig med det bratteste partiet, og kommer over tregrensa, så begynner du å se den fine utsikten som Himingens beliggenhet gir deg. Østover mot Heddal og Notodden. Men videre oppover skal man... Nesten fremme, utsikten nordover mot Sauland. Etter snaue to timer (1:50) er man på toppen, og kan ta et velfortjent selfie: Utsikten fra toppen av Himingen er flott, Telemark er en fantastisk del av Norge (hva kan jeg si, er tross alt oppvokst i Skien ) Vest mot Slettefjell og Torbjufjell. Nord-nordvest, mot Gaustatoppen og over Sauland. Gaustatoppen strekker seg opp i skyene. Mer nedover i dalene. Vest over resten av Himingen. Sør mot Lifjell og Øysteinnatten (en topp med det navnet må bare besøkes en dag). Resten av Lifjell. Fremdeles en del snø på nordsiden av området. Turen ned igjen tok 1:15, så godt innenfor estimatet på ut.no på 3.5timer tur/retur, selv om en slabbedask som meg som trenger mannnngggeee hviler på veien oppover På tur tilbake fra Morgedal på søndag bestemte jeg meg for å sjekke forholdene på sørsiden av Lifjell, siden det så ut som det var en god del snø på nordsiden. Kom til parkeringsplassen på Jønnbu og fant ut at derifra så man ikke mye, så jeg måtte nok ta turen opp til en av småtoppene der, enten Krintofjellet eller Bøkstulnatten. Med tanke på hvor vi ønsker å gå neste helg, så var Krintofjellet et naturlig valg. Stien opp til Krintofjellet er veldig bra laget, god og bred (er vel skiløype om vinteren, men uten å være en myr på flatstrekket). Er en rask tur, en drøy kilometer fra parkeringsplassen, med en del mennesker på en søndags formiddag. utsikten nedover mot Bø og Norsjø (og deler av min finger, oops) Mot nordvest, Falkefjell og Nybufjellet Mot nord, Gleksefjell Mot nordøst. Gleder meg til å besøke selve Lifjell neste helg

Hoppeedderkopp som lurer på hva jeg lurer på Og ikke kom å si at edderkopper ikke kan være søte etter å ha sett han krabaten her med piggsveis og store glugger.

Jeg hadde min første natt i hengekøye på fredag. Kan egentlig summeres med: Min beste natt utendørs! Lenge siden jeg har sovet så godt på tur. Alt har sin bruk, men om du skal i hovedsak holde deg i skogen, ville jeg vurdert dette. På min fulgte det med myggnetting og tarp. Tarpen kan også brukes alene sammen med myggnetting. Jeg likte også muligheten for å bruke den som "stol" om morgenen, ved å sitte på tvers i den med bena på bakken. (Hennessy Hammock Expedition Asym Zip)

Pinsetur. Pinsen er normalt ikke tiden for heieturer. Den kommer ofte så tidlig at snøen fortsatt knuger landskapet. Og er det ikke skiføre, så i hvert fall ufremkommelig på grunn av snøsmeltingen. Men noen år kommer pinsen så sent at det er mulig med en tur. Jeg har minner fra en pinsetur til Taumevatn, hvor jeg omtrent måtte sove stående etterpå, på grunn av solbrent rygg og bein. Bestyrerinnen har lagt seg til noen uvaner, og skylder på sykdom. Det ville derfor ikke bli et lengre opphold på Blåfjellenden. Men det måtte selvsagt bli i hvert fall en –alene. Jeg gjorde noen innkjøp på torsdagen, og etter en sedvanlig omgang i hjemmet, dro jeg oppover til Hunnedalen. Tørt i bakken, delvis skyet, men med god temperatur. Et særdeles bra utgangspunkt for en tur innover heia. Under 800moh er mesteparten av snøen borte. Det ligger en og annen snøflekk igjen på de vanlige plassene. De kan gås rundt eller krysses. Alt ettersom. Og jeg valgte å krysse noen. Midt utpå gikk jeg gjennom og ned i bekken under med den ene foten. Det lager litt spenning. Over 800moh er det fortsatt store flater med snø. Her er det til gjengjeld så pass mye at det ikke er noe problem å gå på snøen. Det var fortsatt så pass mye snø at bekken øverst ble krysset på snøbru. Det hadde vært folk på hytta siden forrige besøk. Det hadde kommet folk opp fra Mån og noen som hadde gått fra Vinddalen/Røssdalen. Jeg gjorde noen småjobber, men gikk egentlig og lyttet etter flere folk. Ført rundt halvti, hørte jeg noen utenfor. Det var et ungt par fra Egersund som hadde tatt turen innover. De ville videre til Flørli dagen etter. Det ble som vanlig tid til en hyggelig prat før kvelden. Men det var ikke mye kveldslys. Dagslys til rundt 11, og ikke skikkelig mørkt om natten. Våren er en fin tid slik. Bestyrerinnen hadde planer for lørdagen. Jeg måtte komme meg tidlig av gårde. Og med sol inn vinduet klokka 7, var det heller ingen grunn til å bli liggende. Frokost – egg og bacon ble nok en gang fortært i ensomhet. Paret som kom sent kvelden før, hadde trukket for gardinene og kunne ikke se den perfekte dagen utenfor. Det var sol – selvsagt, lite vind og alt varmt. Den lille pytten utenfor soveromsvinduet lå speilblank. Jeg kom meg av gårde før de andre hadde fått gnidd søvnen ut av øynene. Det var et lite problem. Kortbuksa var ikke med. Men en tidlig lørdagsmorgen, kan det ikke være svært mange andre på vei…. Jeg startet i bare boxeren. Hvor lenge tåler vinterbleke legger og lår, sol og snø før de blir solbrent? Litt spenning i livet skal vi jo ha. Nå viste det seg at det faktisk var folk i heia, tidligere enn meg. Folkene på Fidjastølen var på vei inn med sauer, men jeg så bare sporene. De hadde startet klokka 7 i Hunnedalen, var forbi stidelet da jeg kom dit. Og folkene på Blåfjellenden passerte under meg på veien innover. Det var 8-10 stk som fulgte sauene innover. Litt nærmere Hunnedalen ble det en liten stopp for å ta på Gore-texen. Det kom en del folk i mot. En del som skulle inn til hytta, men også noen på dagstur. En skikkelig fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Here two short video's from Svalbard: The first one has been filmed in January 2014 and shows the inside of my big igloo, see also the pictures here above: The second one has been filmed in May 2014 while waiting for the ship to pick me up. I am on the sea ice on Billefjorden. I did climb the mountain in the middle of the glacier (Nordenskiold glacier), Terrierfjellet, in very good weather. For this video I used a selfmade slowly turning (90 degree) tripod:

Snøhetta -Vesttoppen Efter 31 års fravær skulle årets fjeldtur i år gå til Dovre. Egentlig underligt, for i Dovre skinner solen altid, i alt fald når jeg er forbi, således også i år. Sammen med mine døtre, Cecilie på 24 og Amanda på 13 (Sebastian valgte for første gang i ni år ikke at deltage på årets fjeldferie) tog vi natbussen fra København til Oslo, dernæst toget fra Oslo op gennem Gudbrandsdalen. Desværre var et godstog afsporet nogle dage forinden i Kvam, så der gik togbusser fra Lillehammar til Dombås, hvilket indebar en forsinkelse, så vi ikke nåede bussen til Snøheim kl. 13. På Hjerkinnhus fandt vi kortene frem, købte kolde drikke og havde forberedt os på at slå tre timers ventetid ihjel, da en ekstrabus ankom. Fin service af Snøheim at sende en ekstrabus, når der var knas med togtrafikken. Vi gjorde os hurtigt klar og tog bussen op. Under busturen var vi heldige at se to små grupper moskus. Dog var det stadig vor ambition også at møde dette facinerende dyr ude i naturen. Vi ankom til Snøheim 15.30, to timer efter det forventede tidspunkt. Lidt ærgerligt, for i det fine vejr var det nærliggende at gå en toptur om eftermiddagen til Snøhettamassivet. Trods dårlige odds tidsmæssigt valgte vi dog at gøre forsøget. Vi tilmeldte os den sene middag kl. 20, fyldte to drikkedunke, tog hver en trøje om livet og begav os af sted mod Vesttoppen. Stortoppen havde jeg allerede besøgt i min ungdom i 1980 og 1982, og det lykkedes mig at promovere Vesttoppens fortrin. Det blev noget af et race mod toppen. Amanda var ærgerrig og satte fra start et hårdt tempo. Siden måtte jeg, ligeledes ærgerrig efter at nå en ny 2K-top, tage over. Cecilie, knap så ærgerrig og trængende til fødeindtag, sagde dog stop, da vi kl. 17.30, en halv time før vor aftalte turning point, nåede topryggen et par hundrede meter under slutmålet. Hun gav dog Amanda og mig grønt lys til at fortsætte det sidste stykke op, idet vi lovede at gå turen nok en gang, hvis omstændighederne talte herfor. Således fortsatte Amanda og jeg det sidste stykke op og stod kl. 17.45 på højeste punkt, der helt som forventet overgik Stortoppen i flere henseender. For det første er toppunktet ikke skæmmet af et militært byggeri. For det andet, selvom der også går en del mennesker til Vesttoppen, er man ikke en del af en folkevandring. Og for det tredje er Vesttoppen en anelse dramatisk om end ikke skræmmende med stub til tre sider. Personligt brugte jeg hovedparten af de 5-10 minutter, vi blev på toppen, til at udfordre stuppene og studere den videre og nok så skræmmende rute til Hettpiggen, mens Amanda fra topvarden nød udsigten udover den ganske fjeldverden. På nedturen var Amanda og jeg efterhånden mærket af det hårde tempo op ad fjeldet. Cecilie havde derimod haft godt af sin pause og satte tempoet retur så vi lige akkurat nåede middagen på Snøheim kl. 20. Storstygge Svanåtinden Første morgen på Snøheim vågnede vi til strålende solskin, og vi besluttede at forfølge et af vore primære mål hjemmefra, nemlig Dovres andet store fjeld, Storstygge Svanåtinden. Vi brugte to timer på indmarchen fra Snøheim til Svanådalen, hvor første udfordring bød sig til, nemlig elven i bunden af dalen. Det lykkedes ikke at finde et egnet sted, hvor vi alle kunne komme tørskoede over. Øverst oppe, ved udløbet af vandet i 1500 meters højde, var elven dog tilpas rolig og ikke særlig dyb. Her smed pigerne støvler og strømper, mens jeg selv stak bare fødder i støvlerne for at stå bedre fast, hvorefter jeg støttede Cecilie og Amanda over vandet. Vel ovre elven spiste vi halvdelen af vor niste, mens mine støvler tørrede en anelse i solen. Dernæst påbegyndte vi bestigningen af fjeldet. Først holdt vi til venstre, hvor fjeldet så fastere ud og mindre stejlt. Et godt valg, idet vi hurtigt og enkelt kom over den første stejle stigning. Dernæst ventede en lang stenet skråning, hvilket dog ikke er specielt slemt, så længe det går opad bakke. Eggen det sidste stykke op Klyvning på eggen Efterhånden nåede vi eggen de sidste 200 højdemeter, som jeg havde set frem til som turens højdepunkt. Her kommer man tæt på stuppen ned mod bræen øst for Storstygge. Dog er det muligt at holde ned på venstresiden, hvis det bliver for luftigt. Efterhånden blev vi konfronteret med nogle fremspring, som tvang os venstre om. Stigningen tog efterhånden til, og hænderne måtte tages til hjælp, men vejen op gav sig selv, også selv om Amanda ikke følte sig helt sikker på de skrå klipper. Jeg klatrede dog umiddelbart efter hende klar til at gribe og generelt bød eggen kun på morsom klyvning, måske som man kan forestille sig på Besseggen i pionertiden inden stien blev så tiltrådt. Vi nåede toppen af eggen, som kan ses under det meste af opstigningen. Her fladede fjeldet øjeblikkeligt ud, og der resterede kun omkring 50 meter i næsten plant terræn til topvarden. På Storstygge Svanåtinden Vi blev på toppen en halv time, hvor vi nød solen og varmen samt en eminent udsigt udover den ganske fjeldverden. Videre nød vi at have verden helt for os selv. Fra Snøheim havde vi ikke set et menneske. Fjeldturismen omkring Snøheim er tilsyneladende helt koncentreret omkring Snøhetta, mens de mange tinder omkring Svanådalen tilsyneladende får lov at ligge øde hen. Lidt paradoksalt men heldigt for os. Omsider måtte vi påbegynde nedstigningen. Denne gik langt lettere end frygtet. Ruten gav atter sig selv, og Amanda, der havde følt sig utryg under opstigningen, kurrede let og elegant ned ad de skrå klipper. Nede ved stenskråningen begyndte vi at være mærket af væskemangel. Vi havde medbragt 1½ liter vand fra dalen. Men i sol og varme var det i underkanten. Vi sigtede mod og fandt et snefelt, vi havde observeret under opstigningen. Dette gav os dels nogle hurtige meter nedad, dels fandt vi en smeltevandskilde ved bunden af snefeltet at slukke tørsten i. Nede af fjeldet krydsede vi elven på samme måde som på udturen. Vi spiste resten af vor niste og påbegyndte dernæst vandringen retur til Snøheim. Mod slutningen begyndte det tordne over Snøhettamassivet, men selv nåede vi tørre hjem, og først om aftenen begyndte det at regne over Snøheim. Vesttoppen for anden gang Også anden morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, og en ny toptur bød sig til. Amanda og jeg havde jo lovet Cecilie endnu en tur til Vesttoppen af Snøhetta, men håbede i det skjulte, at Cecilie ville afstå, så vi kunne gå mod Stortoppen og Midttoppen. Cecilie ville dog helst mod Vesttoppen igen, og selv om hun spurgte til vores ønsker, havde vi jo givet vort ord, og ingen af os ønskede at ændre Cecilies beslutning. Altså stilede vi nok engang mod Vesttoppen. Fulgte først folkevandringen mod Stortoppen, men drejede efterhånden mod venstre. Vi gik denne gang i et mere adstadigt tempo med tursæk indeholdende niste, vand og regntøj. På små tre timer nåede vi over den første pukkel og videre til det sted på topryggen, hvor Cecilie havde stoppet i første forsøg. Her stillede vi tursækken og indtog halvdelen af vor niste. Mens vi spiste begyndte det at tordne på den anden side af Snøheim. I næsten vindstille vejr mente vi dog ikke, tordenen var en trussel for vor færd. Vi spiste roligt færdig og fortsatte mod toppen, nu en anelse hurtigere, da vi havde ladet rygsækken stå på ”Cecilies Place". På Snøhetta Vesttoppen Vi nåede toppen, denne gang alle tre, og gav os atter god tid til at nyde det for os danske lavlændere lidt dramatiske topmiljø. Efter et kvarter på toppen begav vi os retur, da vi fornemmede tordenen rykke gradvist nærmere. Vi nåede sikkert ned af fjeldet, men under den sidste halve times vandring tilbage til Snøheim, da tordenskyerne var rykket stadig tættere og havde fået forstærkning nordfra, så vi nærmest havnede i en sandwich, undgik vi ikke regn og hagl og kunne glæde os over, at regntøjet befandt sig i vor tursæk. Rheinheim og moskussafari Også tredje morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, men tiden var ikke til flere topture, hvis vi ønskede at gå den planlagte trekant Snøheim-Rheinheim-Åmotdalen-Snøheim inden vor hjemrejse. Vi pakkede vort grej, afregnede på Snøheim og begav os mod Rheinheim. Turen fra Snøheim til Rheinheim er ikke særlig lang. Allerede ved middagstid efter et par timers vandring var vi fremme og indkvarterede os på et af familierummene. Vi spiste vores niste og tog et spil kort, mens vi lod en torden passere, som var trukket op. Dernæst pakkede vi en tursæk og begav os ned gennem Stroplsjødalen i håb om at finde moskus. Sidste år havde Cecilie haft stort held på denne strækning, da hun gik med sin kæreste. Det samme held skulle dog ikke tilsmile os. Forbi Stroplsjøn havde vi stadig ikke fundet dyrene, og Amanda, træt efter tre topture, begyndte at beklage sig. Vi spurgte andre vandrere, som vi mødte på modsat vej op gennem dalen. De havde alle set moskus, hvilket motiverede os til at fortsætte. Vi måtte dog helt ned til Kaldvelldalen, før vi fandt dyrene, og da kun som små prikker langt oppe ad fjeldsiden. Kun det faktum, at pletterne bevægede sig og noget, der lignede en moskussafari, befandt sig på sikker afstand under omtalte pletter, kunne identificere objekterne som moskus. Det var naturligvis fristende at gå op mod moskussafarien og opleve dyrene på nærmere hold, men Amanda var træt, der ventede to timers returmarch, og vejret var uforudsigeligt med torden i flere retninger. Vi besluttede at stille os tilfredse med at have set dyrene på afstand og begav os retur til Rheinheim, idet vi nåede at få gavn af vores regntøj. For mig var det desuden en stor oplevelse at genopleve et område, jeg havde vandret i for mere end tredive år siden, ligesom det blev bekræftet, at Kaldvelldalen præcis som under mine besøg i ungdommen synes at fungere som moskussens Mekka. Åmotdalen På Rheinheim vågnede vi for første gang på ferien til en overskyet himmel. Vi håbede for de af vore medgæster på Rheinheim, der skulle på Snøhetta, at det måtte klare op i løbet af dagen. Selv påbegyndte vi turen til Åmotdalshytta gennem Leirpullskardet. Endnu engang håbede vi forgæves at møde moskus. Andre vandrere, vi snakkede med, havde dagen forinden mødt moskus på strækningen, ligesom Cecilie året forinden havde mødt dyrene i Leirpullan umiddelbart vest for Rheinheim. For os viste okserne sig dog ikke. Fra toppen af Leirpullskardet kiggede vi ind over Trollheimen og udover de fladere områder, vi skulle gå ned i. Vi fortsatte ned i Åmotdalen, og omkring kl. 14 ankom vi til hytten efter en forholdsvis kort dagsmarch. Vi var dog efterhånden godt brugte, og vi trængte til en rolig dag, så vi nød eftermiddagen på Åmotdalshytta, som for mit vedkommende kom til at omfatte badning i søen. Hen mod aften blæste det op, og en strid og vedvarende regn satte ind. Vi tænkte, at vejret nu skiftede, og vi kunne se frem til at gå sidste dag retur til Snøheim i heldagsregn. Foreløbig var vi dog inden døre, og en regnfront tager normalt kun 6-7 timer at passere. Retur til Snøheim – endelig moskus Regnen var holdt op, da vi vågnede i Åmotdalen, og himlen var blå med hvide højtliggende skyer, men temperaturen var faldet, og det blæste stridt. Amanda kom ind på, at vi kunne gå over Snøhetta til Snøheim. Hverken Cecilie eller jeg var dog særlig stemte for det alternativ med oppakning og et lidt uforudsigeligt vejr. Amanda var heller ikke insisterende og mente sikkert heller ikke sit forslag reelt, så vi holdt os til planen om at returnere til Snøheim vestom Snøhetta-massivet gennem Svanådalen. Vi fulgte stien fladt langs Åmotsvatnet mod sydvest, inden vi drejede om i syd op under Drugshø og videre op i skåret mellem Langvasstinden og Larstinden. Passet er en stejl og stenet affære, og med de lavere temperaturer måtte vi finde handskerne frem, men en fantastisk flot tur er det med mange spektakulære tinder. Først vandrede vi mod flotte Drugshø, dernæst op i den snævre portal mellem de majestætiske tinder, Langvasstinden og Larstinden, og endelig Svanådalen med Svanåtinderne, heriblandt Storstygge, og Bruri. Egentlig synd, at ikke flere besøger dette område. Ligesom under vor bestigning af Storstygge Svanåtinden mødte vi stort set ikke andre mennesker på vores vandring. Moskus Ved udgangen af Svanådalen, da vi var kommet ind på den kendte strækning, vi havde gået ind mod Storstygge Svanåtinden, skete det endelig at vi kom tæt på moskus. Det var Amanda, der var årvågen, mens vi andre stirrede ned på stien, vi gik ad. ”Er det moskus?” udbrød hun og pegede på nogle sælsomme pletter 300 meter væk på den anden side af en lille dalbund. Og det var det. En lille flok på syv dyr holdt siesta på en læfuld og solbeskinnet skråning. Vi slog os ned, nød oplevelsen og filmede dyrene, inden vi fortsatte rundt om det næste hjørne, og der, kun 50-100 meter fra os, kom endnu en moskus os i møde nede i dalbunden. Cecilie, der gik forrest, sprang tilbage, mens jeg trådte frem, telepaterede lidt med dyret og enedes om at passere hinanden i ro og fred. Herefter resterede blot 1½ times jævn vandring frem til Snøheim. Vi ankom trætte og mætte af oplevelser efter en forrygende uge i Dovre, som havde givet alt, hvad vi kunne have håbet. Og alligevel havde Dovre endnu en lækkerbisken at diske op med: Den efterfølgende dag, efter påbegyndt hjemrejse til København, opdagede jeg fra toget mellem Hjerkinn og Dombås en elgko i Fokstugumyrin. Det gik dog så stærkt, at jeg ikke kunne nå at udpege dyret for mit rejsefølge og dele oplevelsen.

Etter lang tids snoking på forumet har jeg endelig meldt meg inn, og kliner til med første emne og første innlegg samtidig! Så; mitt problem.. Jeg skal gå til innkjøp av villmarksbolig som skal brukes flittig nå i sommer, og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal gå for en tarp eller et telt... Trenger innspill! Skal primært ferdes i skogsdekt mark, og uansett hva valget faller på er ly til 1 person + utstyr et krav. Hva gjør så dere når dere ferdes i skogen? Hvilket telt/hvilken tarp? Forstår at et telt vil gi en generelt bedre beskyttelse mot vær og insekter, men vil en tarp være godt nok? I hvilke situasjoner ville dere valgt tarp fremfor telt, og omvendt? Vil gjerne høre fordeler og ulemper ved de to løsningene, sånn at jeg kanskje klarer å ta et valg! En kombinasjon er vel kanskje det mange sverger til, men vil gjerne klare meg med en av de i første omgang, både mtp. økonomi og vekt i sekken.

Du spør hvor lang tid, men oppgir distansen i teksten under Når jeg drar på tur, har vi som regel et mål. Jeg er bare med, så har vet sjeldent hvor langt jeg skal gå, og ikke vil jeg vite det heller Jeg har gått fra Tyinholmen til Skogadalsbøen via Uranostind ( jeg trakk meg riktignok rett før hovedtoppen og gikk ura ned ), og den turen tok 13 timer. Jeg gikk fra Hjerkinn og til Snøhetta med retur samme dag, tror den turen tok ca 15 timer tror jeg. Begge de turene var egentlig for lange, både i tid og distanse. Men det meste går, om man må og vil. Vær og vind spiller jo stor rolle i tillegg. Jeg vil si at 4 mil er MER enn nok, og at 8-9 timer på bena er ok. Men nå kommer ikke jeg under kategorien "veltrent " heller da

Denne bueormen lå og sola seg. Må si jeg skvatt litt:-). SNL skriver at buorm kan spille død hvis den er truet. Den ruller da over på ryggen og lar tungen henge ut av munnen. Men denne var av den hissige typen, reiste hode og truet. Artig opplevelse.

Med sekk med telt og alt og / eller i knotete terreng: Maks tre mil. Med kun dagstursekk og i greit terreng klarer jeg nok fire-fem. Beina sier oftest stopp før resten av kroppen.

kommer jo ann på ALT. hvor du går. hvor lenge du har gått/skal gå hvor tungt du bærer osv.

Takk for svaret, ser ut til at det blir innerteltet på oss begge

Hallaien! Tenkte jeg skulle skrive en liten oppdatering fra vårt eventyr i nord. Dette blir gjort med iphon-en så det er litt makkete og det blir ikke alt for mye vi gidder å skrive nå. Den første turen var i Pasvikdalen. En meget grei kar med navn Helge hadde ordnet slik at vi kunne parkere bilen vår ved nasjonalparksenteret i Svanvik, der turen skulle ende. Ikke nok med det, han kjørte oss like godt videre til Vaggetem der vi skulle starte. Tusen takk til han og hans fru, jeg blir helt ordløs av slike mennesker som er så snille og behjelplige. Turen fra Vaggetem til Ellenkoia ble en tung etappe, det var fortsatt mye snø og vi gikk til tider med snø godt over knehøyde. Da vi endelig kom til Ellenkoia ble vi der i tre dager for å vente på sommer og snøsmelting. Turen gikk videre nordover langs grensen med en liten tur innom et vann på Finsk side. Sommeren lot vente på seg og det var mye kaldt vær de to første ukene. Vi benyttet oss derfor av de åpene ødestuene i området. Veldig god standard og de hadde rikelig med ved, noe som kom godt med for to kalde vandrere. Dette er hytter som er helt gratis å bruke, noe som varmer hjerte til to sunnmøringer. Siste uken kom sommeren og vi fikk endelig brukt fiskeutstyret, fangst ble det også. Vi var på tur i 20 dager og vi storkoste oss fra dag en. Bjørn så vi ikke, men vi gikk på spor, bjørnebajs og kloremerke på tre. Det mest dramatiske vi opplevde var å bli "angrepet" av to fiskeørner (en smule overdrevet). Vi så ikke andre mennesker på hele turen, så vi følte oss ganske så alene i de dype skogene i Pasvik. Nå befinner vi oss på Neiden fjellstue. Her blir vi et par dager til før vi setter kursen mot Gallokvidda. Der skal det fiskes ørret og vi håper på storfisk. Legger med noen bilder som er tatt med mobilen, ikke så veldig spennende dokumentering. But do not worry, det vil komme rikelig med bilder og tekst når vi får tilgang til en pc. Men det skjer nok ikke før vi er hjemme igjen. Skal se om jeg får blogget litt mer med telefonen etter Gallokturen. Anders og Kathrine. Vi har akkurat begynt turen og er glad for det. Første leir, en snøfri liten oase ved et elveos. Det ble bålkos resten av kvelden. Utsikt fra utedassen på Ellenkoia. Leir ved Kolvatnet, snart skulle det begynne å regne. Herlig leir ved lille Røyrvatnet. Her fikk vi fin abbor. Vis artikkelen på bloggen

Går helt fint med min GS hann på 25 kg i innerteltet. Etter min mening er det for liten plass til både setter og sekk i forteltet. Bikkja er enig. http://www.tiurfot.blogspot.no/2013/10/overnatting-i-ringstind-superlight-med.html?m=1

Haha, så det var noen andre som hadde stått på nøyaktig samme sted og tatt bilde

Hva i alle dager, har du lånt et bilde av meg? Bilde som viser vei til Blåfjellenden ved stidelet ned mot Fidjastølen er prikk likt mitt fra fredag. http://tilsyn.blogspot.no/2014/06/sommertur-i-sommervr.html Og jeg tok bilde for å vise hvor mye snø som er smeltet i løpet av en uke. (Se siste bilde på bloggen...) Forrige uke viste ikke skiltet i det hele tatt. Jeg gikk ned tidlig lørdag morgen, og møtte ikke så mange. Men det var et fantastisk vær.

Da venter vi spent på en rapport

Jeg har ikke så lang brukserfaring med min WM Summerlite, men det er rett og slett som å legge seg i ett lag med deilig deilig varmluft. Faktisk ble den for varm de to nettene i den nest siste helgen i Mai da jeg galopperte sammen med noen av fjellforum brukerne igjennom Nordmarka. Det endte opp med at jeg åpnet den opp og brukte den som ett teppe / quilt. Så om du mener at du gjerne vil kjøpe en pose for å ha en stund og som du vil bli fornøyd med, så anbefaler også jeg WM posene. Dog vil jeg råde deg til å tenke litt på hvor varm du er av deg når du sover. Jeg kjøpte en WM Summerlite og en WM Versalite + en kile for å utvide Versaliten slik at Summerliten kunne brukes inni - slik at jeg dermed kanskje har dekket mesteparten av det temperaturområdet jeg kommer til å trenge en sovepose. Jeg var veldig skeptisk til om det tynne pølseskinnet skulle greie å holde meg varm, men jeg tror nok at jeg kan bruke summerliten ned til ihvertfall 4-5 minusgrader grader, om ikke mer, sammen med en liner, så jeg er mildt sagt imponert og gleder meg til å prøve Versaliten under passende forhold

arcticboots: Ja, det er flott å kunne handle lokalt, men dessverre er det få butikker som har de store størrelsene inne som lagervare, i hvert fall her i Trondheim. Noen ganger er det upraktisk å være lang!

Western Mountaineering ja. http://www.xcsports.com/merkevarer/western-mountaineering/soveposer/sommer/ Summerlite kan være et alternativ. Personlig gikk jeg for Ultralite posen (3 season). 850 gram ca. og med full nakkekrage og isolasjon som gjør at man ikke fryser. Det er 300 gram med ekstra dun jeg gladelig bærer på for å sove godt om det skulle snø i august september.

Har en Western Mountaineering Versalite som jeg er storfornøyd med. Litt dyr, men fantastisk varme i forhold til vekt.

Og så glemte jeg å nevne Melolin kompresser. Dett er noen kompresser som er belagt med en tynn perforert plastfilm på innsiden. Disse kleber seg ikke fast i såret og er fine til skrubbsår og lignende. Husk bare at plastsiden skal inn mot såret. http://www.apotekdirekte.no/products/melolin-10x10cm-steril-5-stk Slike strips som hansjo nevner er fine til å tape sammen kuttskader med som kanskje burde ha vert sydd. Det er bare på amerikanske actionfilmer at pasienten syr sine egne kutt. Hvis vi prøver på dette så kan det få katastrofale følger med alvorlige infeksjoner. Tape strips er både bedre og enklere.

Hei, Disse teltene har mer lufting enn helsport og hilleberg noengang har hatt. Det er 10 cm fra bakken og opp til yttertelt. I tillegg er deler av innerteltet i fluenetting som bidrar til enda mer gjennomtrekk. Har et lignende telt fra north face. sover 1-2 to timer lengre på varme sommermorgener med dette sammenlignet med telt jeg har fra helsport. Man blir ikke kokt. Til 750 burde flere teste denne typen telt. Lett kuppeltelt med lite bagasjeplass men fantastiske fordeler på varme sommerdager. Tore

jepp. Står vel at den veier 570. Min veide 610 da den kom. Men det var med 9 barduner. Alle lå løse så man fester de man vil. Fjernet 5 av de og Skiftet og strammere fra slike metallgreier ala helsport til hilleberg sine, da veide den 510. Fant den billigst på komplett fritid. De hadde også 20% jubileumstilbud.

Jeg ville vurdert hengekøye. Det er i mine øyne mange store fordeler med hengekøye så lenge du ferdes i skog. 1. Det er lettere å finne 2 trær med riktig mellomrom mellom hverandre enn det er å finne flat bakke til å slå opp telt. 2. Hengekøye har uslåelig lufting sammenlignet med telt og bedre komfort enn å sove på bakken. 3. Gir deg beskyttelse mot mygg noe som du ikke får av å ligge på bakken under tarpen. 4. Du får en tarp "med på kjøpet" som du kan bruke uten hengekøya også. 5. Koster ikke skjorta å kjøpe en god køye til godt under 2kg. Det jeg anbefaler er å gå for ei køye med dobbel bunn så du kan bruker liggeunderlaget ditt som isolasjon. Da slipper du å kjøpe egen isolasjon som du kun kan bruke til hengekøya. Selv kan jeg anbefale Exped Ergo Hammock Combi (pga skifte av produsent så er den ikke på lager i Norge før lenger ut i mnd visstnok). Exped Scout Hammock Combi er litt billigere og har også dobbel bunn.

Bruker begge deler. Tarp er fint når det er lite innsekter. Men ikke like bra hvis det er mye vind. På turer har jeg ofte med begge deler. Et lite telt og en 3x3m tarp. Telt gir bra skydd for insekter og vær. tarpen gjør at det blir ekstra med tørr plass ute. Kan stort sett droppe tarp tidlig, da er vær mer forutsigbart. men nå som det har vært varmt en stund så kommer det mer bygevær og da er den kjekk å ha. tarps kan være billig og dyrt. Har valgt noe litt i mellom. En 3x3 fra frisport, kostet dog ikke mer enn 430. Fulgte med 9 barduner, litt mye. Bruker 4 av de og en tverrsnor. Da er vekt 510gr som jeg synes er bra til den prisen. tarper som er en del lettere er ofte veldig dyre.

Er en del snø på nordsiden av Lifjell (tatt fra Himingen) Mye bedre på sørsiden (tatt fra Krintofjellet)

Jeg bruker telt i de periodene det er mygg og presenning eller ingenting ellers. Man trenger ikke bruke mye penger på presenning hvis det står mellom det og telt. En billig sak fra biltema til 49,- holder i mange år Teltet gir litt mer fleksibelhet, da har du kanskje også muligheter tll å være over tregrensa. Så min anbefaling er å investere i telt og en billig duk fra biltema. Velkommen til fjellforum forøvrig

Kjørte inn Synnerdalen og gikk meg en tur på Forollhogna. Vakkert vær, vakker natur, råtten kropp. Utrolig folksomt i dag. Aldri sett så mange folk på vei til/fra toppen. Note to self: Ta med telt neste gang og gå oppover på ettermiddagen og bestig toppen før hordene har rukket å gni sukaten ut av øynene. Møtte forresten et par som kan beskrives som "godt voksne" (70+) på vei oppover bjørkelia fra parkeringen. De skulle i retning Forollsjøen og overnatte. Da jeg var på returen møtte jeg dem igjen. Knapt 1/2 km. ovenfor bjørkeskogen. De hadde altså ikke gått mer en kanskje en km. siden jeg møtte dem på vei opp. Jeg håper de rakk å få opp teltet før regnet kom. Det gikk ikke så fort altså, men jeg synes det er sprekt at de fortsatt drar på telttur. Og naturen kan man nyte selv om man ikke går 3 mil hver dag Innerst i vakre Synnerdalen.

Jeg har kjøpt meg en Ally 15´ kano på Finn.no

Denne tråden har mange "morsomme" vinklinger på ting... Her kommer en "morsom" vinkling til... Turutstyret jeg kjøper, eller har kjøpt de siste årene nå etter jeg ble medlem på forumet, så er det 3 ting som har erstattet gammelt elendig turutstyr. (sovepose, telt og sekk fra barndommen) Ellers er det ting jeg ikke har hatt, siden jeg ikke har vært i friluftslivet tidligere. Poenget for min del, er at å gå rett på UL-utstyr med mye tidsbruk på diskusjoner, undersøkelser og hysteri (det er faktisk gratis å være hysterisk forran pcskjermen intill man trykker på en kjøpsknapp etter 3mnd med sjekking) har ført til at jeg ikke har hatt et eneste bomkjøp (bomkjøp er miljøfientlig det)... PGA fjellforum og dette som kalles hysteri så inneholder min utstyrsbod hele.... 1stk av hvert.... (Gamle teltet står der men kan ikke gis bort engang) Hva er mest miljøvennlig om man ikke har utstyret fra før? Å kjøpe et telt til 700kr - for så å kjøpe et til 1200kr for så å innse at man må ha et til 2400kr likevell... Eller å kjøpe det til 2400kr med en gang? Ja vi har penger i dette tåpelige landet, men at vi kjøper noe EN gang, kan være mer miljøvennlig en å kjøpe dritt flere ganger. Kjøpte meg Hybrid bil jeg, fra fabrikk. Student som jeg er... Fikk høre jeg er det størete miljøsvinet av alle bileiere, riktignok av en person som sverger til gamle traktormotorer som spyr ut nox... Nesten hele bilen er laget i resirkuert plastikk, å når dette skummle batteriet takker for laget (garanti i bilen levetid) så blir 96% av innholdet i batteriet resirkulert også. (selvfølgelig forurenser produksjon og frakt) Hadde sikkert spart miljøet noe på å kjøpe nok en gammel diesel-kakkler, men i det lange løp, nei.... Mitt karbon-footprint er vistnok 1/4 av snittet i verden. (ikke pga bilen, men mye pga ferierutiner, eller mangle på ferie) Veier forøvrig 88kg, har veid 88kg i 5år, om det skulle ha noe å si... Sliter med knær, er vist arvelig...

Denne tåler en del, har brukt den en del. Men som oftest blir den i sekken. Overraskende sjelden man egentlig trenger jakke... http://vertikal.no/Produkter/Bekledning/Jakke-Vind-Vanntett/HELIUM-II-JACKET-MEN-S Om du ønsker en fullverdig lettvekter bør du ta en titt på denne: http://vertikal.no/Produkter/Bekledning/Jakke-Vind-Vanntett/HELIUM-HD-JACKET-MEN-S

Kan du fortelle mer om disse alternativene?

Here are more pictures of my 9 weeks stay on the Tellglacier during December-January-February. Take a good look at my big igloo pictures (you can see the second floor and some of the stairs). I go back next week to the Tellglacier to see what is left over of the igloo. Picture: 1: View (after Christmas) from inside my snowcave over the Tellglacier. 2: Inside the snowcave 3: Spooky landscape with the moon shining through a half cloudy sky. 4: First sun on the clouds, giving the snow a red look. 5: My igloo (before digging in) after throwing up snow: 5 meter width and 4 meter high. 6: The bike-generator inside my igloo. 7: Inside my igloo: Some of the stairs and my sleeping place (on the second floor) under the palmtree. 8: Inside my igloo: Down: My bike-generator. Up: My sleeping room (foot-end side). 9: Full moon at my campsite. 10: Full moon at my campsite. 11:The bike-generator inside the ice-cave. 12: Candles inside the ice-cave. 13: Campfire at the entrance of the ice-cave. 14: Campfire deeper inside the ice-cave.

Eller bestille fra polske Robert's (www.roberts.pl)... De tilpasser den sekken du trenger, fantastisk kundeservice, god kvalitet og etter forholdene veldig billig... levert på døra av dhl.

Fant ut av det, er mulig og kjøre 9km oppover i dalen hvis noen andre lurer.

I går natt var en flott nordlysnatt! Disse bildene er tatt på Kvaløya like utenfor Tromsø. Nordlyset er belønningen for de to månedene uten sol her nord

25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.