Vinnerliste

Atter en helgetur til fjells. Kompisen min hadde kjøpt seg fjellpulk og ivret etter å teste denne ut i pulkvennlig terreng. Vi falt dermed ned på en relativt slak dal som ligger drøye tre kvarters kjøring utenfor Tromsø. Vi pinpointa et vann vi også ønsket å bore noen hull i for å se om det var noe liv der. For min del var dette helt nytt terreng som jeg ikke hadde noe intel på. Vi parkerte bilen og forserte tvers over isen på et stort vann som ligger rett ved veien. Vi brukte ca 45 minutter bare på å krysse vannet. Monotont og gørr kjedelig, men veldig effektivt. Forholdene var fine. Gammel skaresnø med ørlittegrann sukker oppå her og der. Etter å ha marsja i to timer og 40 minutter, var vi framme ved vannet. Fant oss en fin skråning som vi gravde ut telttomta i. Fredagskvelden og atter en fjelltur ble så feiret behørig med snaddermat i form av scampi i indisk saus supplert med eggenudler..Og naturligvis et par blodfortynnende i form av Otard og Jameson. Mårran etterpå tørna vi ut i halv åtte-tida, kokte oss kaffe som ble drukket på sedvanlig vis ifra soveposeposisjon. Da vi kom oss ut av teltet så det slik ut rundt oss: Vi skred til verket og boret noen hull. Umiddelbare tilslag ga håp om fin fangst. Vi fikk til slutt landa en del i kategorien "pen steikfisk", hvorav største var i underkant av halvkiloet. Jeg mista en større fisk i hullet, samt hadde på noe under isen som bøyde ut kroken. Naturligvis mister man jo de største. Hører med, virker det som.. Uansett var kondisjonen på fisken jevnt bra, og den var rødlig i kjøttet. Etterhvert utpå lørdagen rusla vi oss en runde på fjellskia rundt i området for å gjøre oss kjent, før det skred mot middagstider. Denne dagen var det Kristian som stod til ansvar for måltidet, og han fleska til med en gryterett tufta på whiskymarinert biffkjøtt, masse bacon, hvitløk, creme fraische osv. Da lørdagskvelden etterhvert ble sein, friskna vinden også opp på langs av dalen. Vi hadde satt opp teltet i fin retning ut fra værmeldingene, så kulingen strøk fint på langs. Der Kristian enda ikke har blitt helt tørr bak øra mtp de små detaljer, tok jeg fram øreproppene da vi gikk i posen. Sov som en stein gjennom natta, mens han fikk ta del i teltdukens "konsert". På søndagsmårran var sørenden av teltet ganske føket igjen, og teltstanga lå under brukbart press. Men både telt og stang kom fra det uten varige mèn. Alt i alt nok en knalltur i vinterfjellet!

Da var det jammen klart for min første tur med pulk, riktignok bare som trening og ikke overnatting. Jeg har jo en tendens til å gape over litt mye, så første turen gikk jo absolutt ikke så knirkefritt som jeg hadde trodd. Det lengste jeg har gått til nå uten pulk er jo 11,8 km, så da klinka jeg rett og slett til og pakka pulken med 25-30 kg og la ivei mot Gjøvik......fra Kapp en tur på 20,6 km!??!!! Jeg hadde jo tross alt studert høydeprofilen til denne turen og det så jo absolutt ikke avskrekkende ut, noe som viste seg og bli litt annerledes enn jeg hadde tenkt Kart og høydeprofil finner du ved å klikke her Vekkerklokka sto på kl 0830 siden jeg naturlig nok visste at jeg skulle bruke litt tid, spiste en god frokost og var rimelig spent på hva slags utfordringer dagen skulle bringe. Kl 10 så hadde jeg losset utstyret og var klar for å spenne på meg skia og pulken på Karidalen skisenter og starte min vandring mot Gjøvik. Føret var det så som så med, var rundt 0 grader og det hadde kommet snø i løpet av natten så den var kram, men foreløpig gikk det greit bortover flata på skistadion, hehe. Første 5 km har jeg jo etterhvert gått mange ganger, opp til sillongen, og det var også den strekningen jeg trodde skulle bli verst... men til å begynne med gikk det overraskende greit, tilogmed uten kortfeller. Første tegnet på at det er laaaangt igjen til Gjøvik..... Og fellene måtte på tilslutt, for uansett feste så blir det hardt med pulk i bratte oppoverbakker Så da var jeg endelig snart på Sillongen og det var bare en kneik igjen til det jeg trodde var "toppen" og det kun venta meg slake nedoverbakker hvor jeg bare kunne stå og stake litt og nyte naturen. Jeg kunne ikke tatt mer feil, for med 0 føre og våt kram snø var det nesten ikke gli. Spesielt ikke med feller på, så de gikk av rimelig fort etter de verste stigningene. Da kunne det bare bli kjempegli tenkte jeg... meeeen nei, det måtte fortsatt gås på ski nedover, snur meg og ser pulken fungerer som en plog og dytter masse snø foran seg i sporet... Faen tenkte jeg, dette kunne bli tungt for her får jeg ikke noe gratis, og det var igjen 14-15 km..... Men så kom jeg på bedre tanker og skjønte at jeg ikke kunne ta sorgene på forskudd for da blir det bare tyngre, så jeg begynte og se frem mot pause og litt bålkos og mat. Fordi om det var lenge til så blei ikke alt så tungt og det gikk lettere og gå på ski nedover Som dere ser så har jeg laga pulkdrag selv og var utrolig spent og det fungerte kjempebra, men det var langt fra lydløst Så litt modifisering må nok til. Kjente nå at i oppoverbakker så brukte jeg litt vel mye krefter til at det var så langt igjen. Så derfor blei det en liten pause med sjokolade og vann. Mmm det gorde susen med litt sukker, så var det på`n igjen og nå kom den første bratte bakken...nedover......og tro det eller ei, det glei faktisk uten innsats fra meg, herregud så godt det var og kunne få noen 100 meter gratis Det og sjokoladen ga meg en kjempeinnsprøytning av energi. Og nedoverbakke i snøvær/sludd krever riktig antrekk, så jeg fant frem buffen min og slalombrillene Her står jeg og tar bilder av meg selv og idet jeg tar bort kameraet ser jeg en dame med hunden sin som er ute og går motsatt vei av meg, uff flaut Nå var jeg altså halveis på treningsturen min med pulk, så da begynte letingen etter en fin plass og ta en lunsjpause og tenne bål, det var jo mange muligheter langs løypa men jeg ville gjemme meg litt bort slik at jeg ikke satt midt i løypa. Etter å ha gått litt lenger enn tenkt fant jeg en høyde ved siden av sporet og traska meg opp og startet og klargjøre campen Det blei etter hvert riktig så koselig syns jeg. Dere kan jo dømme selv Lapskaus sto på menyen og jammen fikk jeg ikke laget meg en kopp kakao også Det her gorde godt for kropp og sjel merket jeg, kanskje mest for sjel for jeg blei ganske stiv etter å ha vært rolig lenge, og det bålet var bare bra i begynnelsen, med litt hjelp fra bensin Men med et pinglete bål og et dagslys på hell så hadde jeg en snau mil til jeg var ved målet, så jeg måtte pakke sammen og komme meg videre mot Vind stadion. Det var faen ikke bare bare, for i oppoverbakkene hadde jeg bakglatte ski og i nedoverbakkene så hadde jeg ikke gli.....hmmm tro om det hadde hjulpet og snu skia.... Men vissheten om at jeg var over halveis og at jeg hadde tilbakebelagt den lengste skituren min hittil gjorde at muskler og kropp orket og yte det lille ekstra for å komme seg opp på Vind. Sliten og andpusten møtte jeg flere og flere spreke folk i løypa som forøvrig var preparert for første gang på denne turen, det gjorde siste kneika opp til stadion litt lettere. Jeg rundet svingen og der var det liv, det var nm i junior sprint eller noe tror jeg. Jeg klarte selvfølgelig og rote meg inn i tunnelen og inn i treningsløypa til de som konkurrerte, men heldigvis var det få av de ekte atletene der så jeg fikk sniki meg over et gjerde med ski og pulk og dermed var jeg i mosjonistløypa igjen Og nå var det mye nedoverbakker til mål, og det gikk fort og jeg var herlig glad da jeg så Gjøvik Etter litt mer nedkjøring hvor jeg faktisk måtte ploge litt (!!!) så var jeg i bunn og min kjære kom og plukket opp en noe medtatt og sliten kar. Men en fin fin tur unnagjort på 7,5 timer inkludert pause på ca 3 timer er jeg ganske fornøyd med innsatsen. Været kunne vist seg fra en bedre side, men det får vi ikke gjort noe med. Det nærmer seg overnattingstur og en del flere mil, men jeg føler at det skal gå bra. Kroppen var sliten et par dager etter denne turen, men all trening er bra trening Så med alt jeg glemte igjen for å få et bra bål og andre ting som ikke gikk knirkefritt denne gangen gjør meg sterkere rustet til neste gang

Etter episoden med manglende teltstenger litt tidligere på kvelden, pakket jeg sekken på nytt og fikk på meg hodelykten og skiene. Jeg skulle til fjells for å få med meg nordlyset. Denne gangen visste jeg akkurat hvor jeg skulle gå. Jeg hadde funnet teltplassen, så det var bare å følge sporene oppover. En time og 300 høydemeter senere stod nordlyset som en veiviser de siste meterne frem til teltplassen. Raskt tråkket jeg til teltplassen og fikk opp teltet for å ha en plass i le for vinden mens jeg fant frem kamera. Liggeunderlaget ble rullet ut og soveposen lagt inn. Deretter var det bare å få på godt med varme klær og gå ut for å se nordlyset danse. Jeg var hjemme. Etter hvert ble nordlyset svakere og vinden tok seg opp. Det var tid for å fyre opp primusen og få noe varmt i kroppen før det var god natt. Neste morgen våknet jeg og kunne konstatere at teltet var blitt 20 cm kortere i løpet av natten. Vinden hadde gradvis økt ut over natten, og ommøblert all snøen ute. Det som var 5-10 cm nysnø kvelden før, hadde enten funnet veien inn i teltet og lagt seg på hodeenden av innerteltet eller tatt seg en tur ned i dalen. Akkurat da ønsket jeg meg telt med stormmatter. Med kalde fingre fikk jeg børstet snøen av primusen og varmet litt vann til frokosten, før jeg pakket sammen. Så var det bare å gå ut for å møte sola og en ny dag. God morgen Troms, takk for nordlysnatta. (Sted: Myrefjell/Mauken i Målselv) Vis artikkelen på bloggen

Siste helgen i januar tok jeg med meg en kollega og hans kompis til Finnmark! Vi krysset vidda i kaldt, men utrolig vakkert vær!! For et nydelig område! For flere bilder og full tur rapport se min blogg på www.annkristinskinlo.no !

Stabiliteten med doble teltstenger merkes veldig godt i motsetning til når kun når man benytter enkeltstenger. Godt og vindstabilt. I fotenden i teltet har man merkbart ekstra god plass. Når vi har vært to stk. på tur med teltet legger vi en av sekkene i enden. I halve forteltet graver vi en grop slik at det er mulig å stå der, og plasserer den andre sekken der. Den andre delen har vi kokkeutstyr på. Det er mulig å ha tre stk. i teltet, men da har man ingen plass å bevege seg på omtrent. Da ligger man i teltet som pinner. Men når vi er to har vi god og grei plass. Takhøyden i fotenden er heller ikke så høy, og som sagt i introduksjonsvideoen til teltet er dette for å la vinden gå over teltet istedenfor at det øker vindmotstanden. Vekten har nok også gått litt ned pga. dette, og når man er inne i teltet har man sjelden behov for å være i den delen av teltet.

I mildveret i ettermiddag, hadde eg bestemt meg for primuskaffi i snøhaugen på verandaen. Eg har brukt alt for mykje peng på ein Primus 96 som eg har prøvd å få i brukande stand. Etter fleire prøvefyringar, bytting av pakningar, smøring av pumpelær osv dei siste vekene, vart dagens konklusjon at primusen er håplaus. Eg greier rett og slett ikkje å få han til å brenne stabilt og reint, og det vert bare verre og verre for kvart forsøk. At det tredje og siste forsøket i dag ikkje enda i katastrofe, kan eg takke snøen for. Eg får bare ta nestenulykke som eit hint og stoppe før det går gale. Primusen ender altså i selskap med Phoebus 625 på lista over sterkt overprisa skrapmetall (men heldigvis langt frå så dyrt som Phoebusen). Eg hadde allereie bestemt at det skulle bli primuskaffi, så det var bare å finne neste primus. Den langt billigare Radius 21 vart fyra opp og overbeviste som vanleg. Eg vert stadig meir glad i Radiusen for kvar gong eg fyrar han opp. Radius 21 er enkelheita sjølv, med ein effektiv og reintbrennande brennar. Reguleringa er kjempeenkel med lufteskruve i tanklokket for å redusere trykket på tanken. Sleppe ut litt trykk for å redusere effekten, pumpe litt for å auke effekten. Etter ei rask tilvenning, fungerer dette veldig presist. Før kaffivatnet var varmt, kom eg på at eg har tilgode å friskmelde grafittpakningen på Optimus 111. Det var altså bare å ta av kaffikjelen, nyte synet og lyden av Radiusen litt, før eg sløkte han og henta Optimusen. Før eg fyra opp Optimusen, bytta eg tanklokket med tanklokket frå Primus 96 (med lufteskruve), for den vraka Primusen har ikkje lenger bruk for verken tanklokk eller splitter ny tanklokkpakning. Optimus 111 er ein grei vinterbrennar med tanke på at primusen er ferdig montert, så det bare er å ta han fram og fyre opp. Eg likar at ting er enkelt når ein slår leir og kanskje er både sliten og kald. Det var også det viktigaste kriteriet då eg kjøpte han, etter å ha gjeve opp den dyre men akk så håplause Phoebus 625. Eg misslikar sterkt heile regulatoren på Optimusen. Etter mitt syn, er det ein alt for skjør detalj på ein ellers solid primus. No såg det riktignok ut til at eg endeleg har fått grafittpakningen tett, får bare håpe at eg ikkje har stramma for mykje så heile grafittgreia går i oppløysing etter ei tid. Ettersom regulatoren ikkje tåler at nykkelen står i, må ein fikle med denne for å entre den vesle tappen på brennaren kvar gong ein skal justere flammen litt. Dette er både irriterande og tar tid. No kan eg derimot bruke lufteskruven frå den gamle Primusen for å redusere trykket på tanken. Det fungerte veldig greit, men ein kan sjølvsagt ikkje gjere dette dersom ein har bensin på tanken, men det har eg heller aldri tenkt å ha. Reguleringa var like fin som det eg er vane med på Radiusen. Og på låg effekt brenn det også finare med lite trykk på tanken og spindelen heilt åpen, enn høgt trykk og stryping med spindelen. Frå no av, skal eg bare bruke spindelen til å rense dysa og stenge og åpne brennaren. Og eg treng ikkje lenger irritere meg over den skjøre spindelen kvar gong eg skal justere effekten litt mellom snøsmelting, matlaging og teltfyring. Ryggmargrefleksen med tanke på heile 111'ern er diverre fortsatt prega av dårleg erfaring frå millitæret, så eg har langt att før eg stolar fulllt på Optimusen, men det går rette vegen. Konklusjon av dagens testfyring vart altså at Primus 96 var ei særdeles dårleg investering. Optimus 111 fungerer godt med gammaldags trykkregulering som flammeregulering (sjølvsagt bare med parafin på tanken). Og kaffien smakte heilt ypperleg.

Har ikke vært på tur idag, men i forrige uke var hele familien på vinterferie i Hafjell, der ble det flere dager i bakken og flere dager i løypene forbi Pellestova.

På vinteren har jeg stort sett med meg to stk Optimus 111 pakket i en kryssfinér kasse som også inneholder to litersflasker med parafin, halvlitersflaske med rødsprit, trakt, repsett til primus, repsett til utstyr, grytesett, lysestake, stearinlys, utstyr til oppvask og søppelpose. På toppen er det plass til kryssfinérplate som brukes til primusunderlag. I tillegg er det plass til fotposer, øks og annet utstyr som måtte være med. Oppbevaringssystemet mitt er selvfølgelig spesielt og garantert ikke noe for folk flest på tur. Kassen fraktes på hundeslede sammen med det øvrige utstyret jeg har med meg. Kassen gjør at alt holdes fint samlet, kan bæres inn i teltet i ett koli og tåler en trøkk om uhellet er ute under kjøring. Hunder og slede på Rogshåen i Femundsmarka.

Den "enkle" måten å laste opp bilder på er å bruke "more reply options" nede til høyre når du starter, og så bruke "Attach Files" for å finne et av dine egne bilder som du har tilgang til. Og avslutter med "Attach This File".

Har slitt ut 3 bukser med Dermizax (Bergans Skogshorn og Breheimen) på jakt året rundt. Vært godt fornøyd med vanntetthet, pusting og spesielt innerforet som jeg syns er behagelig mot bar hud. På samme måte som jeg nesten kan stille klokka etter når jaktstøvler med GoreTex punkterer før sesong 2, opplever jeg at Dermizaxmembranen krakelerer etter 4 år og blir massivt utett. Det gjelder bare buksene jeg har hatt, jakkene har holdt tett. Bergans har 5-års garanti på membranen, men etter 4 års hard bruk syns jeg det har vært greit å kjøpe ny bukse. tiurfot.blogspot.no

@Skaaningen - jeg brukte Polar Down jacket fra Swedemount. Tykk dun parkas som går nedenfor rompa. Lad den oppe på pulken og dro den utenpå skalljakka i de litt lengre pausene. Gikk ellers med dobbelt ull lag. Kanon tur Dag G - Evje! Topp 5 for min del!

Jeg pleier nok også oft å spraye både goretex-jakka og demizax-buksa etter vask. Det kan bidra med at jeg er fornøyd med dem i regnvær.

Støtter Lira. Som oftest helt uproblematisk med to hannhunder. Huskyer er sosiale vesener(For det meste) og skulle det bli en fight om mat eller noe så er de like gode venner to minutter senere. Anbefaler da å dra på tur med de så fort som mulig, virker som hunder som mennesker bygger tettere bånd på tur.

Jeg trakk ikke inn sauebøndene fordi dette hadde noe med nyttekjøring å gjøre, men for å påpeke at når tradisjonell næring må gi tapt - så man man også se seg om etter et alternativ - turisme (flere overnattingssteder, mer salg, guiding osv) kunne således ha erstattet noe av det arbeidsplasstapet som kommer som følge av at man ikke lenger kan drive med sau. Det er noe med at noen deler av landet ligger så isolert fra resten at det er ikke så lett å starte med hva som helst. Lierne har hatt såkalte isfiskeløyper i en del år, løyper som går inn til fiskevann - og for å få kjøre kreves det at man har både fiskekort og fiskeutstyr, sett i forhold til hvor mange som ville gått inn til de vannene dette gjelder generer nok en slik løsning betydelig mersalg av fiskekort for de grunneierne det gjelder. Så skal det sies at arbeidsplassargumentet til tross - om man får de tilstandene du beskriver i Vinje er det svært lite fristende - men det er heldigvis langt til pappaguttene på Oslos vestkant her... Har forøvrig de 19 - 20 åringene kjørt opp for snøscooter? Nå må man jo kjøre opp særskilt for å få lov til å kjøre snøscooter, i motsetning til for noen år tilbake hvor vi automatisk fikk det når vi tok bilsertifikatet. Strenge straffer og scooterbeslag er jo en fin ting i så måte, du trenger ikke å ta mer enn en 3- 5 snøscootere, gjerne spredt litt rundt i distriktet før det begynner å virke preventivt. (Litt utenom: At næringsskjøring for hytteiere skal kunne gi arbeidsplasser og inntekt av betydning kan skje, men alle forslag om å organisere leiekjøring følger også malen fra store steder, man hevdet blant annet (tror det var SV) at for å kunne få løyve som leiekjører måtte man ha vesentlig deler av inntekten fra leiekjøring - vel; mesteparten av slik kjøring vil foregå mellom 16.00 og 22.00 på fredager og søndager, dvs. ei effektiv arbeidsuke på 12 timer, pluss 40 timer i påska - la oss si at føreren sitter igjen med 250 kroner timen før skatt (etter mva, drivstoff, avskriving osv) - og at effektiv sesong er 10 uker inkludert påske - gir årlig inntekt på 37000 før skatt ((9*12 + 40)*250)), forutsetter at man ofrer all fredagskos med familie hele vinteren. I områder med betydelig mer spredt hyttebebyggelse er det tvilsomt at man vil klare den inntekten... Det vil fungere der markedet er stort og tett nok, men i de deler av landet det ikke er det, blir det en mulighet for veldig få, og veldig upraktisk for den som skal leie og sjelden vil finne en ledig kjører til de mest attraktive tidspunktene. ) Så er det jo igjen - om man lokalt i en kommune vil begrense snøscootertrafikken, stem inn de som vil det i kommunestyret. Men, siden dette er en "forsøksordning" så vil jo jeg tro at de kommunene som nå lar det gå for langt vil tas ut av ordningen. Alternativet kunne fort være en permanent ordning - noe det tross alt er flertall for i stortinget. Om ordningen blir permanent vil den neppe endres, så lenge det er forsøk så kan alt skje. Jeg skrev vel forøvrig at jeg kunne velge å være fordømmende når snøscooteren erstattet skiene, eller velge å tenke at lokalbefolkningen tenkte anderledes, ikke nødvendigvis at enhver scootermotstander var fordømmende. (Selv om jeg til tider synes det er litt lite respekt for det lokale vettet, men om situasjonen er som Kikut beskriver er det jo til en viss grad forståelig) Jeg tror nok holdningene her vil variere ut fra hva man ser lokalt, jeg har blant annet en god kamerat med oppvekst på sørlandet som har sagt noe av det samme som Kikut om kjøringen i den delen av landet. Også vandrer jeg fredelig rundt på treskiene i de nordlige delene av Lierne, med en befolkningstetthet på under en person pr 2. kvadratkilometer, få hytter, og store åpne areal, jeg vet at det finnes en haug med snøscootere og det er lite problemer også overfører jeg dette til hele landet - overføringsverdien er særdeles begrenset - men da ser man også at når man overfører cowboyculturen på Sørlandsheia (og deler av Finnmark) til andre deler av landet så er kanskje ikke overføringsverdien der så høy heller. Utfordringen ligger i å finne ut hvordan man løser dette ut fra lokale forutsetninger og evne til å harmonisere interesser. På nasjonalt plan har man muligheter man kan innarbeide i lovverket som vil bidra til mindre konflikt. Jeg har trukket fram strenge begrensinger på typegodkjenning av snøscootere til bruk utenfor bane, firetaktsmotor, kubikkbegrensing, hk-begrensing, krav om langt belte - alt dette vil gjøre det mindre sannsynlig at man vil herje og mulighet for å kjøre langs etablerte veier. En annen mulighet er jo at løypene er åpne i partallsuker og stengte i oddetallsuker.

Drømmeforhold på Blefjell Tok turen til Blefjell i dag, kjørte til Blestølen og gikk derfra til Strutåsen og så 5-6km mot Fagerfjell før jeg snudde. Stoppet på Strutåsen begge gangene jeg gikk forbi, er ikke heeeelt i toppform, så godt å komme inn i en varm hytte for litt mat og drikke. Når jeg stoppet bilen på Blestølen var det skikkelige drømmeforhold. -3 grader, blå himmel og knapt vind. Sporene var akkurat kjørt opp og alt lå til rette for en fin dag. Turen avsluttet ned de samme bakkene i så tett tåke at jeg ikke så hvor sporene gikk ti meter lengre framme. Det hadde snødd i natt, så føret var ganske tregt, men veldig behagelig. Hadde ikke akkurat noe behov for å ploge ned bakkene. Bra det når du faktisk ikke aner hvor sporet går. Å ta bilde med mobilen når du ikke gidder å ta av deg hansken og du såvidt ser noe på skjermen var visst ikke noen god kombinasjon, så det ble bilder fra Blefjell m/hanske.