Vinnerliste

Jeg skulle på tur i Øvre Dividal nasjonalpark. Jeg skulle gå over fjellet fra Dividalen til Stor-Rosta hytta. Jeg skulle kikke innom åpne koier og hytter underveis. Det er viktig å ha en plan, men av og til bestemmer vinterfjellet hvordan turen blir. Husk at kartet har to sider Da jeg gikk sørover en lang sommer for noen år siden møtte jeg på to polske turgåere mellom Kilpisjärvi og Rostahytta. Polakkene hadde bare med seg et dårlig kart de hadde skrevet ut fra nett, og jeg var akkurat ferdig med mitt svenske BD 1 Fjællkartan. Dermed ga jeg bort kartet til de to vandrerne slik at de var skikkelig utrustet. Nå manglet jeg kartet. Før jeg kunne starte turen måtte jeg derfor innom bokhandelen for å skaffe det manglende kartet i tilfelle jeg fikk lyst å gå til Kilpisjärvi for litt harryhandel. Selvsagt hadde de ikke kartet i Bardufoss. Å kjøre til Finnsnes ville ta for lang tid, og jeg er rimelig sikker på at jeg ikke ville funnet kartet der heller. Jeg kikket gjennom hyllene for å se om jeg fant et annet som dekket området. Og der, dama på bokhandelen viste meg «baksiden» av Rosta kartet. På kartet lå fjellet kartlagt og klart for tur. Kartet som allerede lå i kartmappen hadde to sider… Humrende, og lettere flau, satte jeg meg i bilen og kjørte til Frihetsli innerst i Dividalen. Fin plass med utedass Statskog har mange åpne koier og hytter i indre Troms, så jeg startet like godt turen med å gå til Fossbua. Fossbua er en enkel, åpen tømmerkoie nede ved Dividalselva. På sommeren er det bare noen hundre meter å gå fra veien, mens om vinteren må en gå noen kilometer fra parkeringsplassen. Inne i Fossbua er koia enkelt utrustet med trebenker langs veggene, et bord foran vinduet og en effektiv vedovn midt i rommet. En praktisk plassering av ovnen, så slipper en å havne på siden som er nærmest ovnen, og får oppgaven som fyrbøter resten av kvelden. Jeg sov som en stein hele natten, og våknet først godt etter at det var blitt lyst ute. Klokka nærmet seg 10 da jeg hadde fått varmet vann til frokosten, og drukket tilstrekkelig med kaffe til å fortsette turen. White Out Videre innover mot Dividalshytta gikk det et gammelt scooterspor gjennom skogen. Heldigvis tilhører jeg ikke disse fanatiske scooterhaterne, så jeg kunne gå på godt tråkket løype med noen cm sporsnø for feste oppover bakkene. Utenfor løypa var snøen løs og kuldepåvirket, så det var verken feste eller bæreevne. Etter hvert som jeg kom lenger oppover i skogen tok motvinden godt, og det ble dårligere med feste. Mildværet forrige uke, kombinert med kraftig vind hadde resultert i at overflaten til tider var glatt som is. Jeg tok en kort pause og la på kortfeller for turen videre. Etter å ha bautet meg opp den siste bekkedalen mot 800 moh flatet terrenget ut. Jeg stoppet for åvurderte forholdene. Vinden rusket godt i jakka, og kombinert med lave skyer og vindtransportert snø var det relativt dårlig sikt. Mot dalen så jeg en god kilometer, men innover fjellet manglet kontrastene. Det eneste jeg så var noen avblåste flekker og steiner. Jerta som var naivagsjonsmerket videre var ikke å se. Lenger inn ville det muligens bli enda dårligere sikt. Kompasskurs med en person er en tidkrevende sak. Det hadde fort blitt langt med nærmere 30 kilometer til Dærta. Omtrent tre dager. I bakhodet lå det også at to hundekjørere lå vaærfast på Stor-Rosta hytta i helgen. Det fristet ikke å ligge værfast i teltet i et døgn eller to. Så lang bok hadde jeg ikke med. Etter en kopp kaffe hadde jeg bestemt meg. Jeg nøyde meg med å gå en liten tur innover fjellet for å kjenne på friskheten i en liten kuling i vinterfjellet, før jeg fulgte mitt eget spor ned til Dividalshytta. Dividalshytta Nede på Dividalshytta fant jeg frem DNT-nøkkelen fra kartmappa og låste meg inn. Det begynte nå å bli skumring ute, så jeg fyrte opp i ovnen og satte over en kjele med vann til middagen. Noen stearinlys var imidlertid ikke å se. Dermed tok jeg en runde om gamlehytta og vedboden for å se meg rundt. Det endte med en fangst på 2 stearinlys på gamlehytta og en pose med små t-lys. Det ble raskt godt og varmt på hytta. Etter hvert for varmt. Resten av kvelden gikk med til å lese en god bok, og notere noen ord i notatboka. Kvelden gikk fort, og snart var boka utlest og det var tid for å finne senga. Inne på soverommet fant jeg raskt ut at en sovepose som er oppgitt til komfort -28 grader, muligens ikke er beregnet på hytterbuk. Jeg åpnet vinduene for å få litt kald og frisk luft, og sov som en stein resten av natta, til tross for at det var litt varmt og klamt. Turen avsluttes Neste morgen kikket jeg ut av vinduet i grålysningen. Ute rusket vinden i taket og det var snøfnugg i luften. Resultatet var at jeg så vidt skimtet gamlehytta. Det så ut til at været ikke ville være egnet for en tur over fjellet denne dagen. Jeg bestemte meg raskt for å benytte dagen til en tur i skogen, før jeg returnerte til bilen. På tur nedover gikk jeg på det ene sporet etter det andre etter hare og rype. Jeg gikk også opp noen kritthvite ryper som beitet i bjørkeskogen. Nede blant de grove furuene traff jeg på 3 røyer som satt i et tre. De var litt skeptiske, og tok til vingene da jeg gikk nærmere. Men avstanden var ikke større en at jeg sendte en tanke til hagla som lå hjemme. Hadde den vært med skulle det blitt festmiddag til kvelden. Tiden gikk raskt der jeg surret frem og tilbake i skogen, og før jeg var klar for å reise hjem staket jeg siste biten tilbake til bilen. Dermed endte det med tre dager på tur i stedet for fem. Likevel var jeg fornøyd. Det var ingen poeng i å gå i White Out over fjellet, og jeg hadde hatt en fin tur i skogen. Statskogkoiene hadde ikke skuffet, og Dividalshytta var akkurat sp trivelig som en DNT-hytte kan være når en er alene på hytta. Så selv om jeg snudde, når jeg nok kunne forsøkt meg over fjellet, så jeg ikke på det som en mislykket tur. Jeg hadde tre dager ute, og fjellet har ingen planer om å forsvinne. Så snart jeg var hjemme fylte jeg vaskemaskinen med ull, pakket ut sekken, hengte soveposen til lufting, dusjet og kjørte på butikken for å handle inn mat. Turen over fjellet var bare utsatt noen dager til det er bedre sikt. Vis hele artikkelen

Gikk opp på Jervfjellet idag hvor vi ble belønnet med en snøbyge som varte i hele 10min! Kan ikke huske å ha opplevd noe sånt i 2014! Helt sykt! Solnedgang på tur hjem. Helt vindstille ved Jonsvatnet, det har vel heller omtrent ikke skjedd i år!

En tur i Finnemarka på ski. Ok skiføre på veg innover fredag og fullstendig kladdeføre på veg ut tidlig på lørdagen. Snø kom i store flak og tynga ned det som var. Våkna til en tarp som var tynga ned av tung og fin snø over hue på meg og fyrte opp primusen under den. Hadde kladder under hele skia på veg utover mot Eiksetra på morran. Hengekøye var nattens soveplass

Sommerens store eventyr begynner å ta form, men vi trenger din hjelp! Som sikkert en del av dere har fått med seg skal jeg og Kathrine ha et nytt eventyr i sommer på Nordkalotten. Vi har fått fri fra jobb mai til oktober og den meste av tiden skal brukes i naturen oppe i nord. Vi planlegger fire turer som og har satt av fire uker til hver tur. Mye av moroa er planleggingen og opplegget begynner for alvor å ta form. De to første turene, det vil si fra midten av mai til midten av juni og midten av juni til midten av juli, er mer eller mindre spikret. Først blir det en vandretur i Pasvik, vi starter i Vaggetem og går mot Svanvik. I tur to legger vi opp til en ordentlig loffetur på Gallokvidda der vi skal jakte på storfisken. Vi har vert så heldige å kommet i kontakt med en veldig grei kar som har kommet med gode tips til rutevalg og hvor det kan være lurt å parkere bilen. Han har til og med tilbudt oss å være behjelpelig med transport om det skulle passe seg slik. Dette er vi utrolig takknemlig for og vi tar nok kontakt med han igjen om ikke så lenge for de siste av detaljene. De to neste turene blir en padleture fra Kalmankaltio i Finland til Karasjok gjennom Anarjohka nasjonalpark, og en tur i Dividalen nasjonalpark med utgangspunkt i Altevann, vi håper selvsagt på storfisk på denne turen også. Hvilken av disse turene som blir tatt fra midten av juli til midten av august, eller midten av august til midten av september er fortsatt ikke avklart. Vi har en del spørsmål ang. disse turene og jeg skal prøve å liste opp de mest sentrale spørsmålene. Padleturen i Anarjohka nasjonalpark. Bør denne turen bli tatt i juli-aug eller aug-sep? Når er vannstanden mest ideell? Når er myggen mest plagsom? Hvor kan vi parkere bilen vår mens vi er på denne turen? Bør helst være i Kautokeino eller Karasjok. Vi trenger transport fra Kauto eller Karasjok til Kalmankaltio. Finnes det noen der ute som vet om noen som kan være behjelpelig (mot betaling) med dette? Risikerer vi sinte laksefiskere langs Karasjohka og Bavtajohka om vi tar turen i juli-aug? Kan jo skjønne at det er irriterende at en kano kommer stampende forbi når du står midt i elven på jakt etter storlaksen. Vi vil jo helst unngå lynsjestemning. Risikerer vi kaldt vær med sludd/snø om turen skulle strekke seg ut i september? Det kan jo bli litt kjipt med "vintervær" når mesteparten av turen vil inneholde våte sko, vassing, vading og trekking av kano. Vandreturen i Dividalen nasjonalpark. Myggen er jo en faktor her også. Vil tro det er mest i juli-aug og det kan derfor være verdt å ta turen i aug-sep? I juli/aug er det kanskje en mer folk i området enn vanlig? Dette kan jo trekke litt ned om det blir for mye selskap. Om dette blir siste turen risikerer vi kanskje kaldere vær med sludd/snø? Det som er vårt store håp er at det finnes andre turglade mennesker der ute som kan gi sin menig om alle disse spørsmålene (eller noen av dem). Det store spørsmålet er vel om hvilke tur ville du tatt i juli-august og hvilken tur ville du tatt i august-september? Transport-spørsmålet til Finland vedrørende Anarjohka turen er et annet problem som har gitt undertegnede grått hår de siste ukene. Om du har innspill kan du skrive disse på kommentarfeltet under eller bruke kontaktskjemaet som ligger på høyre side på bloggen. Leser du dette på Fjellforum er det bare å kommentere under. Håper på svar fra dere. Vi trenger hjelp! Varme hilsener fra en gråhåret Anders og en ikke fullt så gråhåret Kathrine. Det lille håret som er igjen begynner å bli grått. Vis artikkelen på bloggen

Det er ingen tvil om at du skal få sende skiene tilbake til dem, få refundert porto, og de skal montere bindinger på NYE ski. Dere har betalt for nye ski med bindinger montert. Ski med flere hull enn nødvendig som er tettet med plugger og lim kan jo sammenlignes med å kjøpe brukte ski. Som er greit nok, men ikke det dere har gjort. Ja, det er en grei jobb å flytte og bytte bindinger selv, men alle hull er med på å svekke skien selv om de tettes. Og gjør man en feil, for eksempel at limet ikke tetter helt og fukt kommer inn i trekjernen og slikt, så er det jo ens egen skyld, og en står uten rettigheter. Hva gjør man da om en ski knekker etter noen måneder? Kunne skjedd uansett, men det vil man aldri vite. Du sier dere har utvekslet flere meldinger og de vil bare fikse skiene, men ikke gi dere nye. Og i tillegg vil de helst at dere skal fikse skiene selv... Det høres helt hårreisende ut! Jeg hadde aldri godtatt det. En så vanvittig dårlig behandling av kunder bør få litt oppmerksomhet. Folk må jo ikke finne på å handle ski hos fjellsport.no når de holder på sånn. Jeg tør i alle fall ikke det, nå som vi vet at om de monterer bindinger feil, eller gjør noe annet feil, får man bare beskjed om å reparere det selv.

Turen i Dividalen, som er mitt nærområde, ville jeg tatt litt tidligere. På fjellet blåser det som regel litt, og da er myggen ikke plagsom i det hele tatt. Det er ellers ikke så ille med mygg uansett her. Myggnetting kan likevel være greit å ha. I september begynner det å bli en del kaldere og det er fullt mulig å oppleve snø i høyden fa begynnelsen av september, selv om det ikke skjer hvert år. Den beste fisketiden er nok også juli-august. Når det gjelder folk, så er det ikke noe å bekymre seg over. Området er så stort at det kan være mange mennesker på tur uten at man møter så mange av de.

Dette hørtes gøy ut! Jeg er fra Finnmark, og selv om jeg ikke har vært på tur i disse områdene har jeg noen tanker om det du etterspør. for å unngå mygg og laksefiskere bør du padle aug/sep. Men det med laksefiskere bør du ikke bekymre deg over. Det er generelt god takhøyde på elvene i indre strøk hvor fisket ikke er like strengt regulert og på den måten "hellig". Bare gli rolig forbi på motsatt side av elva fra fiskeren. Hva været angår så er det god sjans for at været kan holde seg fint hele august og store deler av september. Ville ikke bekymret meg for å bli overrasket av vinteren såpass tidlig, heller kanskje bli overrasket av en drøy sommer. Du bør jo tilstrebe å parkere i Karasjok siden dere avslutter turen der. Et tips for å etterspørre skyss til Kalmakaltio er å spørre i gruppa kjøpe - selge - leie,- etc - Karasjok på facebook. Myggen er nok mer plagsom i Anarjohka enn i Dividalen som ligger høyere midtsommers. Men det beror på, i sommer gikk jeg gjennom Stabbursdalen i juli og da var det såpass mye dårlig vær at turkameraten min som hadde myggskrekk slapp unna med å flikke litt med roll-onen 2 ganger daglig, og hun slapp helt å bruke myggrustninga hun hadde med seg.

Dette har jeg all tro på at vil gå kjempefint, polarhund på langtur altså. Her er noe av de tingene jeg har fynnet nyttig opp gjennom årene. Personlig synes jeg det er en stor fordel at hunden trekker egen pulk og ikke bare trekker i strikk festet til meg. Jeg foretrekker stivt pulkdrag til hunden, fordi den langt på vei klarer med hele pulken både i oppover og nedoverbakker uten hjelp fra deg. Dersom hunden er festet til strikk foran deg og du trekker en pulk sliter du fort langt mer i nedoverbakker. Hunden trekker ekstra fordi da går det lett og du ender opp med å måtte bremse både hunden og den tunge pulken du har bak deg. Det blir fort mye rykk og napp av det. Som tommelfingerregel regner jeg at hunden trekker sin egen vekt. På godt føre trekker den kanskje mye mer, på dårlig nok føre vil den ha problemer med å komme seg frem uten pulk på slep. På langtur er det mest hensiktsmessige foret tørrfor av en eller annen type. Det har lang holdbarhet, lav vekt og er enkelt å tilberede til en hund. Velg for av en god type, gjerne en "ekstrem" eller "aktiv" variant. Suppler med ekstra fett for å komme opp i omlag 40 % fett eller mer. Jeg bruker nyretalg som kjøpes fra slakteriet som tilskudd for å få opp fettprosenten. Dersom du har mulighet for det er det verdt å bruke ett eller annet slags våt/råfor basert på kjøtt. Vom og Hundemat er en variant av slikt for. Dette har langt høyere vekt enn tørrfor, men er verdt å bruke innimellom fordi det funker bedre for hundemagen med et animalsk for. Energimengden som trengs må du prøve deg litt frem for å finne ut hva som funker. Hunder av ulik størrelse, ulik pelskvalitet o.l vil ha helt ulikt energibehov. En normalt pelset siberian husky vil vanligvis ha merkbart lavere energibehov enn en typisk alaska husky som brukes av mange løpskjørere. Til forankring er kjetting det beste. Det er litt tyngre enn vaier, men har lengre holdbarhet og er vanskeligere for hunden å vikle og stramme om sine egne ben eller sin egen kropp. Det har opp gjennom årene forekommet en del stygge klemskader som følge av vaier rundt beina. Vaier er mulig å tygge i stykker, kjetting lar seg ikke tygge gjennom. Jeg hadde selv en grønlandshundtispe som tygget seg gjennom 5 mm rustfri vaier på under en time. Til en hund holder det lenge med rimelig 4 mm kjetting fra jernvarehandelen. 1,5 - 2 meter kjetting er mer enn nok. Bruk svivel i enden og helst 5-6 mm skrukarabin for å feste hunden eller alternativt litt kraftig messingkrok. Stålkrok at BGB typen lar seg åpne dersom hunden får vridd halsbåndet slik at ringen presser ned mot den fjærbelastede låsen. Jeg synes det er praktisk med løkke eller stor skru karabin i andre enden av kjettingen. Da er den lett å surre rundt et tre e.l. om det er hensiktsmessig. I en bratt utforkjøring kan kjettingen vikles rundt pulken slik at den fungerer som en bremse. Dette hjelper både deg og hunden. En vaier er langt tynnere og fungerer ikke like godt til det. Ta med en plankebit eller en liten kryssfiner plate som snøanker, gjerne oljebehandlet slik at det ikke trekker så mye fuktighet. Fest kjettingen til snøankeret og grav det ned slik at kjettingen stikker loddrett opp fra ankeret/snøen. Får du 40-50 cm pakket snø over ankeret holder det i massevis. Dersom det er en rolig hund kan det være nok å stikke et par ski godt ned i snøen og feste kjettingen rundt. Spander en skål i aluminium eller rustfritt stål til hunden. Da kan den settes direkte på primusen for å smelte snø eller varme hundemat. Sørg for at hunden får nok drikke selv om den spiser mye snø. Vann er ikke så lett å få i hunden om vinteren så det kan være lurt å gi hunden skyllevannet fra din egne gryte etter middagen hver kveld. Får den i seg en liter med slik "suppe" hjelper det godt. Hvis du bruker tørrfor så sørg for å bløt det opp så sant det er mulig. Det går mye væske til for å fordøye foret når det ikke bløtes opp. Ta med noen potesokker. Blir det slitasje eller kuttskader er det fint å kunne ta på postesokker slik at du ikke forverrer skaden eller i verste fall ikke kan komme deg videre. Ta med litt enkelt førstehjelpsutstyr, bandasjeutstyr, sportstape o.l. til både folk og hund. Mye av utstyret vil være det samme. Jeg har alltid med meg en agrafftang til å stifte kutt. Dette er et svært hendig verkøy til å stifte i stedet for å sy kutt. For oss ukyndige er de langt enklere å stifte enn å sy uten bedøvelse. Ta gjerne med et lite antall antibiotikatabletter til hunden også. Resept får du helt sikkert av dyrlegen når du forteller hvilke type tur du skal på. Håper dette var til hjelp. Gisle

Støtter det Steggen og M-Nilsen skriver. Har ikke opplevd myggen som noe problem over tregrensen i Dividalen. Vil dere ned i dalen kan det være litt mer. Når det gjelder folk så er området stort. Det kan være ganske så folksomt på T-stiene og hyttene som er nærmest startsteder (Rostahytta, Dividalshytta). Lenger inn kan det gå dager mellom hver gang en treffer folk om en i det hele møter noen. Anbefaler selvsagt at dere kommer hit til Dividalen i juli-aug, så skal jeg sørge for varm dusj, kaldt å drikke, logistikk (transporthjelp e.l.) og selskap på tur noen dager Edit: Hvor holder du til Steggen? Er halv-ny i nord (Målselv), så om noen vil vise frem "hemmelige" favorittsteder, eller ta en kaffepause på fjellet er det bare å gi lyd.

Hedemarksvidda. Ei natt på DNT-hytte, med unger og hund. Du vet det er mye snø når du må spa den OPP for å få den av taket....Snømengden når bokstavelig talt nye høyder.

Frilufts.blogg.no er bloggen vår som vi kommer til og legge ut litt om turene vi er på. Hvem andre blogger?

Mange gode bloggtips her! Eg bloggar om friluftsliv og barn på http://utetid.blogspot.no/ Med håp om at turtelling kan motivere oss ut, har vi i år satt oss eit mål om 100 turar. Vi deler erfaringar og tips på bloggen. Hyggeleg om nokon vil ta ein kikk. Eg har forresten nett oppdaga dette forumet, og likar det godt. Mykje god inspirasjon å finne, så her kjem eg nok til å vere mykje!

Royalex går fint ann å reparere med epoxy og glassfiber. Royalex var lenge det foretrukne materialet til elvekanoer så det tåler ena støyt. Tror ikke du får problememer med det til familiebruk. Royalex er på vei ut fordi det firmaet som lager platene kanoene formes fra ikke tjener nok penger på å lage de. Alle de store kanoprodusentene bruker de, så det er ikke noe feil med materialet. Siden du er avhengig av at du står for det meste av framdriften er det viktig at du kjøper en kano som sklir godt i vannet så du ikke blir dausliten med el gang. Prøvesitt kanoen og pass på at den er smal nok til å ta gode effektive padletak. Du burd dra å prøve noen kanoer så du får et forhold til hvordan de forskjellige kanoene er å padle, helst med litt vekt i.

Angående laksefiskere, passer på innsiden hvis de står utvadet så forstyrrer du fisket minst mulig. Ellers kan jeg aldri se for meg at kajakktrafikken er så stor at fiskerne blir sur om det kommer en forbi.

Hva er budsjettet? Jeg synes sportspal ser helt håpløs ut. Brei, treig, og ikke minst en dårlig patent med flyteelementer på utsiden av båten der en har lyst til å ta åretakene sine. En ser jo til og med på reklamebildene på 14' eren at flyteelementene er i veien for å ta gode padletak. (hun er litt langt bak med åra uansett, men det samme vil skje for bakpadler) Se i retning av noe slankere med gode seter en kan få beina inn under så du kan sitte på knærne sånn som en skal i en kano. Stabilitet er nok ikke noe problem når du kommer fra kajakk.

Hei " Finnmarks_odel " Mitt første møte med en skuter var påskeaften for mange år siden. Jeg gikk på ski fra Karasjok til Kautokeino. Dette var lenge før bilveien ble anlagt. Et stykke før jeg kom til Lahpoluoppal passerte jeg et godt stykke fra et beboelseshus. Så kommer plutselig et brølende beist av en skuter med to personer på som hoet og skreik som om de var fulle, hvilket jeg for øvrig også tror at de var. Jeg er senere blitt fortalt at dette sannsynligvis var en "Ockelbo" som nå ikke lenger er i handel og drift og at de mer moderne skuterne er langt mindre støyende. Det tror jeg gjerne for de Røde Kors skuterne jeg har opplevd på Sjusjøen, hvor vi har hytte, er langt fra så sjenerende som "Ockelboen" fra Finnmarksvidda. Nyttekjøring i næringsvirksomhet har jeg slett ikke noe imot Senere har jeg vært på Gøvelsjøn i Sverige og opplevd skutere der. Selv om skuterne der ikke er så larmende som "Ockelboen" ved Lahpoluppal. så er dette et sted som jeg ikke reiser tilbake til for å gå på ski i påsken. Når jeg nå , her på FF, ser bilder av en flokk av skutere som kjører i høy hastighet, så skjønner jeg godt at folk protesterer. På en skitur i Lappland har jeg sett skuterspor i myr (våtmark) som svensker heller ikke liker. Svensker jeg snakket med beklaget seg over tomme øl- og colabokser i skutersporene. Derfor skjønner jeg godt at skuterbruken må under kontroll og at hoteller og andre turistbedrifter, herunder DNT protesterer som de gjør. Jeg har absolutt ingen tro på at kommuner og oppsynsmyndigheter her i Norge greier å overvåke og gripe inn mot uvettig kjøring, i eller utenfor godkjente traseer. De undersøkelser som allerede er utført og godt dokumentert i rapportene fra NIBR og NINA bekrefter dette.(Se ovenfor i denne tråden) Brage

Vi burde vel hatt en stand der vi og

Fikk avspassere en time fra jobb idag, så da gikk turen direkte men spontant (bestemte meg mens jeg kjørte rundt rundkjøringa på Moholt!) til Baklifjellet i Selbu. På returen ble det en times elvevandring langs de islagte fossene i Nævra (Malvik). Fasesknippen (697m), høyeste punkt. Full fyr i Snota i Trollheimen Opp og ned Nævra

Vært på hytta i helgen, og da ble det en tur til Hallingskarvet Skisenter hvor det var drømmeforhold for de som elsker pudder!

Fremdeles snømangel på nordmøre, så i helgen ble det en topptur til Steingeita (779 moh) med en alternativ rute som bød på israngling. Ruta følger bekken oppover. Jeg ser tilbake mot Steingeitvatnet. Det bærer oppover på Steigeita. Skaren er knallhard. Ser ned på Steingeitvatnet. På toppen av Steingeita.

Utrolig hva man klarer ved samarbeid! To små mot en stor... (observert på rusletur i bymarka i dag)

Et stykke utenfor komfortsonen. De siste ukene har vind og is lagt begrensinger på hvor turen kunne gå. Det er selvsagt mulig å ta en tur en annen plass enn Li, men det hadde blitt både vindfullt og også helst med brodder. Det så endelig ut til at det ville bli mulig med en annen tur. En slik enkel tur, som det er mulig å ta på vinteren om bare frosten holder seg vekk, er Høgjæren. Fredagskveld meldte YR om litt vind og regn. Det har da både blåst og regnet før, så det burde ikke by på problemer. Lørdagsmorgen var det ca. 5 grader, og det blåste ikke mer enn en bris. Det lå ann til en spasertur med høy himmel og utsikt over nordsjøen. Ren optimisme – totalt uten grunnlag i virkeligheten. På vei opp mot Topdal sank temperaturen raskt og på Skjæret var det en enslig liten varmegrad. På vei opp mot parkeringsplassen, forsvant denne graden også i tåke, yr og sludd. Nå hadde yr nevnt noe høyere temperatur utover dagen, og det så ikke ut som om det var frost i bakken. Og det var heller ikke snerk på pyttene. Jeg hadde snudd og kjørt nedover om det så ut som om det ville bli kaldere. Speilblank is nedover bakkene til Bueveien er ikke noe jeg liker. Mulighet for is på veien, var så avgjort ikke den eneste grunnen til at jeg vurderte å bryte. Det blåste. Det var nær null. Det var regn og sludd. Slike forhold er, etter min mening, de verst tenkelige. Det er under slike forhold at faren for nedkjøling er størst. Nå ja, det kunne ikke skade med en liten tur… Og som så ofte før, etter å ha fått opp varmen, og spesielt etter at jeg fikk vinden bakfra, ble det likevel greit å gå. Jeg var selvsagt klar over at det er stor forskjell på motvind og medvind, men den tid, den sorg. På vei opp mot Synesvarden, slo det meg at jeg nok ikke kunne regne med å treffe så mange andre. Der tok jeg feil. På toppen så jeg spor etter minst tre personer, som hadde gått fra Holmavatn og videre nedover mot Steinkjerringa. Og ikke nok med det, på vei nedover, kom det en kar med hund i mot. Han skulle bare opp til Synesvarden og tilbake. Jeg så to personer på vegen fra Holmavatn og mot Steinkjerringa. Jeg tok de igjen omtrent halv-veis. Mellom Holmavatn og Steinkjeringa fikk vi vinden og sludden midt i fleisen. Det ble skikkelig surt. Selv med vinterklær var det kaldt. Men med hetta godt knyttet og skyggen langt nede, gikk det greit. Men langsomt. Vinden var så pass sterk at det ikke var mulig å holde farten oppe. Det var (tror jeg) mor og sønn, med hund som var på tur. Hun hadde sekk, og på sekken var det festet et liggeunderlag. I kuling og sludd midt i mot? Spørsmålet som kom - ikke overraskende - var: ”er det langt igjen”. Jeg tror de forsto at jeg nok mente forholdene ikke var for folk uten erfaring. De tok i hvert fall hintet og snudde tror jeg. Forholdene var så pass sure at jeg tok direkte oppover mot Synesvarden i stede for å gå samme vei tilbaker. Det gjør turen en halv time kortere. Det var tungt å gå i motvinden. Regnet trommet mot hetta, og det var nesten fysisk vondt, så høy var lyden. Regnet/ sludden som av og til traff ansiktet kjentes også godt. Det virket som nåler. Men det går framover, og turen tar selvsagt slutt. Temperaturen hadde steget – hele to grader var det da jeg kom ned tiol bilen. Jeg så ikke syn på å skifte til tørt tøy. Jeg fikk av skjorta og på med en fleece, men jeg beholdt den våte underskjorten. Selv med varme i setet, og varmeapparatet på full guffe ble det kald. Det ble noen minutter under varmt vann før jeg igjen ble sånn noenlunde varme igjen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

I bæremeis skal de ikke sitter lengre enn de kan sitte selv. I sjal, meitai eller annen ergonomisk bæreutstyr som Manduca eller Ergo kan de bæres så lenge de selv ønsker å bli båret fra de er helt små uten å ta fysisk skade av det. Jeg har selv hatt med meg min lille på mange turer fra tidlig alder. Om ungen har lyst til å sitte stille så lenge som 4-5 timer er noe helt annet, og det bør jo også tas hensyn til.

Ble noen timer i en stille vik i Skjoldafjorden i Tysvær i formiddag:

Hei! I sommer gikk jeg (og frøkena) langtur. Ruta var i grove trekk: Åndalsnes-Sunnmørsfjella-Dovre-Rondane-Vestfjell Alvdal-Tynset-Femundsmarka Med meg tok jeg med speilrefleksen og har her forsøkt å lappe sammen et knippe av høydepunktet fra denne fantastiske ruten. I alt brukte jeg 3 uker.

Hei. Jeg har gått tur over Grønland og det gikk helt uten problemer for min del. Vi forberedte oss grundig. De som ikke hadde gjort det slet med masse problemer, først og fremst gnagsår, Akilles og hæl-smerter, frostskader og utmattelse. Jeg vil anbefale på det sterkeste å prøve utstyr og kropp på flere "skikkelige" turer. På Grønland er dagene typisk 7-10 timer lange, kanskje opp mot 16 timer dersom et problem oppstår. Jeg anbefaler derfor å gå helgturer på ca 15 timer med minst 40 kg pulk og ellers samme utstyr som på Grønland. Det er noe helt annet å gå 8 timer om dagen flere dager på rad enn å prøve utstyr et par timer om gangen. Jeg endte med å skifte støvler og modifisere disse til jeg ikke lenger fikk gnagsår. Ellers byttet jeg også jakke og bukse etter testing. Det kan være ekstra greit å finne en dag med -20 grader og litt vind for å teste maske og briller. (Jeg fikk ikke til mitt på Grønland) I påsken gikk jeg også en "mini"-ekspedisjon fra Finse til Gålå for å teste alt utstyret. God tur!

For kort tid siden hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd jeg skulle opprette en blogg, men for to måneder siden skjedde allikevel så. Teltlivet ble født.. http://teltlivet.blogspot.no/

pakksekken.blogg.no

Thygeson.blogspot.com er nå unnfanget. Hovedsaklig for å ha for meg selv, men hvis noen har lyst til å lese og kommentere, fyr løs. Opplegget er dokumentasjon fra søndagsturer med barna og noen andre egne turer.

Det "farligste" med å ligge i telt er ANGST

Kan varmt anbefale tøybleier på tur. Fungerer supert, ingen avfall og drasse med, greitt å skylle i bekken og tørke i sola. Ellers har jeg tatt med engangsbleier i retur hjem.

'Wild' av Cheryl Strayed. Ung dame i turbulente omstendigheter finner tilfeldigvis ut at hun skal gå PCT. Meget velskrevet og leseren får blant annet vite hvor lang tid det tar før tånegler gror ut igjen. En god start på planleggingen av lengre turer.

Gjelder lavvo som telt? Det er to ganger jeg har spurt meg sjøl om hvorfor jeg driver på med dette her, og begge gangene var med lavvo. Første gang var ved Feren i Meråker. Jeg sover lettest, og våkna av at lavvoduken daska en av de andre fjeset. Etterhvert gikk det opp for meg at dette ble forårsaket av uanmeldt kraftig vind (ikke ukjent der oppe...) som trua med å velte lavvoen. Opp i bare bokseren og holde stanga, mens jeg hylte og skreik for å vekke de andre. Men de andre tok seg selvsagt gooood tid i halvfylla til å få på seg klær og sko, tisse skvetten osv før avlastning kom. Det mest skremmende var i dette tilfellet responstida. Den andre gangen var ved Snåsagrønningen i et lemenår, da den største lemenflokken jeg har sett bestemte seg for å trekke gjennom lavvoen nattestid. De var overalt, over hode og fjes, og inni halsgropene, delvis nedi soveposene. Stappmørkt, grundig utført høylytt bannskap og ingen visste riktig hva dette var før jeg omsider fikk slått på lommelykta. Det stereohylet en av kompisene som bråvåknet av dette, og fikk se gnagerjævelen flekke tenner stående på bare bakbena oppå brystkassen hans mens både lemen og kar hylte i kor, det overgår alt jeg har hørt av skriking i skrekkfilmer. Likheten med scener fra Alien har blitt konstatert i ettertid. Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at nettopp sånne episoder er en av årsakene til at jeg fortsatt driver på.

Det aller farligste med telt er "campfylla". At man er så i ørska om morgenen at man ikke klarer å kjempe seg ut av teltet for å tisse..

Tror at mange føler dette ubehaglig pga begrenset blikk over situasjonen i mørket når det kommer til lyder. Hadde selv en runde med meg selv for par år siden for og komme over det der. Det enste som hjelper er og ture mer og avfinne seg med at mann er trygg i norske skoger 99,9% av tiden. Den siste 0.1% legger jeg på skjebbnen og skulle jeg bli rivd i filler av et rovdyr så lever jeg i trua på at det er meninga og at jeg flyr direkte inn i de evige jaktmarker og lever forevig i de indianske og urbefolknings verden med jakt og friluftsliv som en levestil. Iihaaaa