Vinnerliste

Fikk avspassere en time fra jobb idag, så da gikk turen direkte men spontant (bestemte meg mens jeg kjørte rundt rundkjøringa på Moholt!) til Baklifjellet i Selbu. På returen ble det en times elvevandring langs de islagte fossene i Nævra (Malvik). Fasesknippen (697m), høyeste punkt. Full fyr i Snota i Trollheimen Opp og ned Nævra

https://turhistorie.blogspot.com/ I slutten av juli og begynnelsen av august i 2010 var jeg og Øystein på en tre ukers fisketur på Ifjordfjellet. Dette hadde vi planlagt i to år og vi gledet oss stort. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før og vi kjente spenningen dirre i kroppen. Et av våre mål, bortsett fra å kose oss og ta det ganske rolig, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri gjort før, og vi hadde store forhåpninger at det skulle skje på nettopp denne turen. Ville vi oppleve drømmeforhold på ifjordfjellet? Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet. Da vi landet i Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde ordnet en taxi som skulle kjøre oss til sentrum. Vi spurte taxisjåføren om han visste om en campingplass vi kunne innlosjere oss på til neste dag. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å slå opp teltet bak rutebilstasjonen. Da var vi nært bussen som skulle gå til Ifjord og diverse butikker som hadde utstyr og proviant som ikke allerede hadde blitt pakket i sekken. Vi var ikke vanskelig å be, og kort tid etter var teltet slått opp. Vi fikk handlet det vi skulle, blant annet 3 bokser gass, vi turte ikke å basere oss på bålfyring hele turen, det er jo tross alt ikke så mye å fyre bål med på vidda. Planen var å gå fra Ifjord mot Dollajavri og videre mot Lakselv, så fikk vi se hvor langt vi kom. Ut på kvelden tok vi oss ei pils på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om all storfisken vi skulle få. Turens fineste leirplass. Neste dag hadde det begynt å regne og blåse, vi så skeptisk på hverandre der vi sto ved bilvegen og så oppover fjellsiden vi skulle gå. Men med mye pågangsmot og alt for tunge sekker fikk vi gått noen kilometer før vi slo leir mellom to fristende vann. Fiskestangen ble montert og vi fisket oss grundig rundt begge vanna. Ingen fangst. Ut på kvelden begynte vi å bli sulten og vi bestemte oss for å lage middag. Da jeg skal skru gassboksen på primusen var det noe som ikke stemte, den ville ikke feste seg. Tabbe! Vi hadde kjøpt feil type gass. Hva skulle vi gjøre nå? Vi bestemte oss for å spise sjokolade til middag å ta kvelden. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord på bensinstasjonen å kjøpe gass der. Når morgenen kom lot vi alt utstyret ligge igjen og vi gikk til Ifjord, men her hadde de ikke gass. Kjipt. Det hele endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen sakene, spurte ned til vegen i et skikkelig dritt vær så vi akkurat rakk bussen som gikk tilbake til Lakselv. Når vi kom hit fikk vi kjøpt riktig gass, men fant da ut at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før over-imorgen. En hel ekstra dag bak rutebilstasjonen var jo akkurat det vi hadde håpet på da. For en generaltabbe. Vi følte oss som to idioter. Var det mulig? Men noe positivt kom ut av det. Vi la en ny plan, vi bestemte oss for at vi skulle gå av bussen i Kunes og gå anleggsvegen derfra mot Dollajavri, så kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å bevege oss mot Ifjord. Dette ville gi oss god tid til å jakte på kilosfisken. Dessuten fikk vi lettet de alt for tunge sekkene for en god del unødvendig mat og utstyr. Det var dårlig vær da turen skulle starte. Vi har gått av bussen og er klar for å starte, lite visste vi om at neste dag måtte vi ta bussen tilbake. En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv. Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. De ble en tung marsj da vi gikk på anleggsvegen fra Kunes, gå på hard asfalt var ikke noe særlig med så tunge sekker. Etter en så "dårlig" start på denne turen begynte humøret å bli labert. Det var ikke sånn vi hadde sett for oss turen skulle bli, og det ga jo ikke den store villmarksopplevelsen å gå etter denne forbanna asfaltvegen, frustrasjonen vart enda større da vi så tyske turister freste forbi oss i store bobiler. Etter en lang etappe slo vi opp teltet ved et lite vann ikke langt unna vegen. Stengene ble montert, og vi hadde ikke særlig trua på noe bra fangst her. For å være helt ærlig begynte vi å tvile litt på hele opplegget og spørsmål som, om langturer var noe for oss? Sirkulerte i knollen. Hadde vi overvurdert oss selv? Vi trodde jo en slik tur skulle bli kos fra dag en. Jeg satt meg ned på ei lita tue og var deppa over hele situasjonen, for et dritt opplegg. Plutselig ropte Øystein, FISK! Jeg sprang bort til han og kunne se at dette var snakk om større fisk enn hva vi er vant med. Kort tid etter lå en fin 8 hektos ørret i håven. Vi jublet og ga hverandre en god bamseklem. Alt som var negativt i tankene våre var blåst bort på et lite øyeblikk. Nå var turen i gang, skikkelig i gang, det var vi begge enig om, og vi gledet oss til fortsettelsen. I ettertid har vi snakket om hvor viktig akkurat denne fisken var, det var den som snudde den negative trenden, det som fikk oss til å tenke positivt. Jeg kan fortsatt huske den gledesrusen vi opplevde akkurat da denne ørreten ble landet, og det tror jeg vi begge kommer til å huske resten av livet. Akkurat det lille øyeblikket. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått? Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss. Humøret var tilbake. Turens første fiskemåltid. Vi bestemte oss for å forlate anleggsvegen og gikk med lyng under beina mot Dollajavri. Herlig. Vi stoppet og slo leir to ganger før Dolla, og fisket var bra. Vi dro opp både ørret og røye, ikke av de største, men fine hallkilos-fisker. Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung. Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures. Så var det min tur å få fisk. Herlig terreng å bevege seg i. Turens første røye, den var rød! En fornøyd kokk. Dagens mål var Dollajavri. Vi fisket oss ned Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig trua, men da sluken ble kastet ut bet det en fin 9 hektos ørret på før wobbleren i det hele tatt hadde truffet vannflaten. Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig? Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler. Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses. Da vi kom til Dolla kunne vi se at det lå ei hytte på andre siden, den var opptatt og vi slo derfor opp teltet. Kort fortalt ble de neste dagene veldig bra. Vi fikk en del ørreter som lå akkurat under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt, ble Dollahytta ledig og vi innlosjerte oss der. Vi unnet oss et lite bad den siste kvelden før vi skulle gå videre, noe som ble en heller kald opplevelse. Leir etablert ved Dollajavri. En glad fisker. For en kvalitet på ørreten. Ca 600 gram som fikk leve videre. Ni hektos ørret og livet er godt. Fiske i en av elvene i nærheten. Feit Dolla-ørret. En av mange fine kvelder. Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt. Helt grei natur. Speider etter storfisken. Dollahytta. Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble med et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter noen få kast kjente jeg et solid rykk i stangen og mothugget ble gjort. Vi kunne se at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensen? Da fisken var trygt i land fant Øystein fram vekten, og den viste 9,9 hekto. Så nær, men likevel så fjern. Vi begge brøt ut i høy latter da vi så hvor nær jeg var målet. Men rett skulle være rett, kilosfisken var enda ikke tatt. Vi fikk en del fisk utover kvelden, men ikke noe som var større enn nestenfisken min. Vi fant vedsekker som lå strødd rundt omkring vannet og det gjorde det lett å fyre kveldsbålet. Villmarkstemningen var satt. Naturens egen sofa. Nok en drømmeleir. Litt mygg hørte med. 9,9 hekto, nesten kilos! Bål som ble fyrt opp med ved som lå å ventet på oss i sekker rundt vannet. En uforglemmelig kveld. Magisk. Kveldsmat. Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ikke lange etappen. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte samme vassdraget. Da vi satt å spiste lunch bestående av en potetmos pose som vi delte kunne vi se flere fine vak ut på den lille pytten vi hadde campet med. Da var det min tur å sette på kystwobbleren. Rett ved land, like før jeg skulle løfte sluken opp fra vannet og gjøre et nytt kast, bet det en solid rugg på. Bremsen hylte og jeg hylte. Etter en liten kamp og Øystein hadde håvet fisken, viste vekten 1,1 kg. Kilosgrensen var brutt og mitt mål for turen var innfridd. Jeg fikk en del fisk her, men ingen som var større enn rekordfisken. Noen hadde spist et solid måltid her. 1,1 Kg. En grei dag på jobben. Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av. Turen gikk videre til Silisjavrrit. Etter en dag med fint vær kom det tåke og nedbør. Det endte opp med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig var det deilig å ligge å kikke opp i telttaket og fundere over livet og turen så langt. Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden. Så kom det noen dager med dårlig vær. Teltdager. Øystein navigerer mot neste mål. Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en ikke så lang etappe fant vi en teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojavri. Vi fisket oss rundt og jeg fikk ei fin røye på nettopp 9,9 hekto, så det ble ikke noe kilosrøye på meg. Øystein fisket fortsatt innbitt for å kunne ta kilosfisken. Jeg kunne merke en ørliten frustrasjon over at han ikke hadde innfridd målet sitt enda. Ut på ettermiddag tok vi oss ei ny runde med stangen, jeg stilte meg opp ca 50 meter fra Øystein og kastet ut sluken. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i nærheten, inkludert meg selv. Du må komme! Jeg har storfisk på kroken! Jeg rakk ikke engang å sveive opp sluken min før jeg tok tak i håven å spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflaten, vi så på hverandre og tenkte at dette må være turens største så langt. Da fisken endelig lå trygt på land og vi fikk veid den jublet han enda høyere enn hva jeg trodde en voksen mann kunne gjøre. 1,3 kg! Kilosgrensen var brutt for Øystein også, for en lykke. Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken. 1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene. Vi så en del reinsdyr på denne turen. Fin røye. God mat. Og god drikke. Et reinsdyr som krysset vannet da vi sto å fiska, bra ikke den bet på kroken Suolojavri. Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft. Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann som ikke ga den helt store fangsten. Her fyrte vi bål hele kvelden og utpå natta pakket vi sammen og gikk videre. På morgenkvisten sto vi med bilvegen noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset noen små elver og gått gjennom forholdsvis tett skog før vi kunne sette beina på hard asfalt igjen. Alt dette uten noen særlig dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestangen sin. Men takket våre egne gps-spor klarte vi å finne den tilbake uten å måtte gå alt for langt. Vi satte oss på en benk utenfor bensinstasjonen, som ikke hadde gass da vi var her sist, og ventet på bussen. Da vi kom til Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp noen handleposer med herlig mat og snop som vi hadde drømt om de siste nettene. Begge spiste seg til bristepunktet og gikk rett i koma i teltet som så klart var slått opp bak rutebilstasjonen. Det ble noen netter her gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover og turen var over. Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort. Nattvandring på Ifjordfjellet. Den siste suppeposen blir spist. Det tettet seg til med skog siste del av etappen. Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra En trøtt og sulten fisker. Fråtsing. Vi er i ettertid enig om at dette var en prima tur, selv om det ble en litt tung start. Uansett så lærte vi mye av denne turen som vi har fått god nytte av i ettertid, hvert fall at det er lurt å ta med riktig type gass. At begge fikk kilosfisk var jo veldig kjekt, men jeg er ganske sikker på at selv om vi ikke hadde fått storfisken hadde vi begge sett tilbake på turen med utelukkende positive minner. Denne turen gjorde meg hektet på å dra på litt lengre fiske/vandreturer i villmarka, og det har blitt en del døgn i telt i ettertid. Så får vi håpe at jeg og Øystein får anledning til å reise på en lignende tur en gang i fremtiden. Vis artikkelen på bloggen

I går hadde "Stavangergutten" Aslak Sira Myre en kommentar i NRKs lokalsending i Rogaland. Han påstod at Rogalendinger, og da spesielt Stavangerfolk ikke kunne gå på ski. Han derimot hadde bodd så lenge i Oslo at han hadde lært seg den riktige diagonalgangen, skaffet seg de riktige klærne og bygget om garasjen til en nødvendig og tidsriktig smørebod som inneholdt alt det en slik smørebod skal inneholde. Tydeligvis en nødvendighet hvis man skal gå på ski i disse dager. Slike oppgulp får selvfølgelig ikke stå uimotsagt og i dag tok "erkesiddisen" og advokaten Helge Bjørnestad til motmæle. Han har vært leder av Stavanger turistforening, og nestleder og styremedlem i Den Norske Turistforening og skal være godt vandt til å gå på ski i Suldals- og Ryfylkeheiene. Han ga østlendingene det glatte lag og med erfaring fra turistforeningen kunne han fortelle hvor lite en østlending hadde å stille opp med i våre heier med fjellski og sekk på ryggen. Her kommer man ikke langt med tettsittende "kroppskondom", rumpetaske og smale langrennsski. Nei man skal ikke komme her og plukke på vestlendingen, men er dert ikke flott at litt friluftsliv kan skape slik engasjement?

Ble en arctic bedding i dag. Blir høy pulk med den og så teltet på toppen, men er jo lite vekt øverst da så håper det fungerer bra.

Norrøna Dovre Gore-Tex Pro Shell Ypperlig jakke som fungerer året rundt. Digg med håndvarmer-lommer. Stormklaff.

Denne turrapporten kommer noe på etterskudd, men jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om vår tur til Geavdnja for noen år siden. Jeg og min kone bestemte oss for at vi hadde lyst til å dra kajakkene opp Stordalen fra Altevatn, padle småvannene og elvene i Stordalen, videre til Geavdnja og komme oss ned til Leina etterhvert. Det hører med til historien at vi bor på sørvestlandet, og hadde ikke vært i det aktuelle området tidligere. Jeg er oppvokst i kommunen, men har ikke vært der på sommeren. Vi studerte kart og pratet med noen kompiser om hvordan det var å komme seg opp Stordalen. God sti oppover der fikk vi høre. Planen ble da noenlunde som dette: Båttransport inn til Storbukta på Altevatn, frakte to kajakker og bagasje opp Stordalen ved hjelp en kano/kajakk-tralle. Vi ønsket å gå opp på Rohkunborri dersom været var bra, og ellers så var det å padle Geavdnja og fiske litt der vi slo leir. Tilslutt skulle vi ned til Leina, men hadde ikke planlagt den delen så nøye. Første etappe - Båt inn Altevatn med to kajakker på slep. Da vi kom til Storbukta brukte vi litt tid på å finne stien som som går oppover Stordalen, men vi fant den etterhvert bak hyttene som er der. Så var det bare å få alt utstyr opp fra vannkanten og opp til stien. Vi hadde stort sett vanntette pakksekker og bager som kunne pakkes ned i kajakkene med oss. Ingen skikkelig ryggsekk. Vi pakket halvparten av utstyret i en kajakk, lot resten stå igjen og la i vei. Turen oppover Stordalen skulle vise seg å bli mye mer slitsomt enn vi var forberedt på. Den kajakktrallen som vi har er sikkert 60-70 cm mellom hjulene. Stien oppover der var vel gjerne 10-15 cm bred, altså akkurat plass til en sko. Dette medførte at det ene hjulet på tralla konstant var utenfor stien, og stoppet i stein og stubber. For å lette på dette ble en del bagasje tatt ut av kajakken, slik at vi kunne bære kajakken over de verste områdene. Vi hadde tenkt å komme oss opp til de første vannene den første dagen, men vi brukte så lang tid på å få med oss utstyret opp dalen at vi lot den ene kajakken ligge igjen til dagen etter. Vi fikk med oss mesteparten av utstyret og slo leir ved Gavvajavri. Været var ihvertfall bra. Dagen etter var det bare å rusle ned til Altevatn igjen og hente den siste kajakken. Her ser dere litt av utfordringene, ikke mye hjelp i tralla i slikt terreng. Vi fikk tilslutt alt utstyret opp til leirplassen og var klare for å komme oss videre. Vi hadde planlagt å bruke ca en uke på turen, men tidsbruken på den første etappen førte til at planene om topptur til Rohkunborri ble skrinlagt. Vi fikk sjøsatt kajakkene og fortsatte videre med padling over Gavvajavri. Det ble ikke lange padleturen før vi måtte av kajakkene og fløte de nedover bekken/elva mot Havgajavri. Dette var også tildels krevende. I begynnelsen var bekken steinete og smal, men etterhvert ble den større. Problemet da var at elvebredden var dekket av ca 2 meter høy krattskog. Å gå langs elvebredden med tau i kajakkene og strøm i bekken ble ganske slitsomt. Enkelte steder var det bare å sette seg oppi kajakken og prøve å flyte med et stykke. Det førte innimellom til fastkiling av kajakken mot kratt og skog, der strømmen sørget for det var problematisk å få den løs igjen. En ting som fungerte var å ha et tau både foran og bak i kajakken, slik at vi kunne ha litt styring på den mens vi gikk langs land. Etter midnatt en gang kom vi endelig frem til Havgajavri, og slo leir i elveosen der. Været var blitt litt gråere, men nå var ihvertfall mye av slitet gjennom kratt og skog unnagjort. Foreløpig.. Uansett kunne vi nå begynne å nyte turen. Dagen etter dro jeg opp noen røyer som havnet rett i stekepanna. Fruen ble litt imponert da hun fikk ferskfisket røye til frokost. Padlingen videre ble en førnøyelse. Elva fra Havgajavri mot Geavdnja var mye enklere å padle selv om vi måtte dra kajakkene rundt ett stryk hvis jeg ikke husker feil. Etterhvert kom vi ned i roligere vann og var da endelig kommet ned til Geavdnja. Det var noe vind da vi kom ut på Geavdnja, så vi tok en pause på den første odden på nordsiden av vannet. Vi fikk i oss litt mat, og i mellomtiden roet vinden seg. Planen var å padle et stykke langs nordsiden av Geavdnja før vi krysset over mot Gassanjarga. Kona plages litt med at beina dovner bort når hun padler, så vi hadde en kjapp tur i land for å strekke ut før vi krysset over. Været ble nå bare bedre og bedre. Vinden vekslet fra litt motvind, vindstille, litt medvind og tilbake igjen hele turen over. Jeg har hørt at uværet kan komme fort mellom fjellene der, så det er greit å være på den sikre siden. Vi kom oss ihvertfall greit over, og hadde en helt fantastisk tur videre innover vannet. Første stopp på sørsiden ble Gassanjarga, før vi padlet langs sørsiden videre. Vannet var krystallklart, og det lå steinblokker store som hus under oss. Jeg har sett hvordan vannet kan være i syden der man ser bunnen på 7-8 meters dybde, men noe slikt har jeg aldri sett i et ferskvann. Veldig fascinerende. Det ble noen stopp til for å strekke på beina før vi kom til Ærtebel. Der slo vi leir, og da hadde det begynt å blåse mer igjen. Teltet ble satt opp og vi fikk i oss mat. Selv om det blåste litt var himmelen aldeles nydelig den kvelden. Vi ble på det stedet et par dager, fisket litt i elva mellom Gaevdnja og Ærtebel, og ellers bare nøt roen som var der. Det eneste selskapet vi hadde var noe mygg, men det var litt vind, så myggen holdt seg stort sett i lyngen. Ved ett tilfelle roet vinden seg og sola fikk varmet lyngen litt. Da ble liv blant smådjevlene.. Fikk tatt noen bilder som viser mengden mygg som kviknet til. Deretter padlet vi Ærtebel til dit elva begynner, så var det å komme seg videre ned til Leina. Det ble nok en slitsom etappe gjennom skog og kratt. Og her var det heller ikke noen sti å følge. Dvs det var en sti til å begynne med, men denne forsvant etterhvert, så da var det bare å prøve å holde en rett linje til vi kom til elva igjen. Jeg prøvde faktisk å padle litt ned det første stryket, men hadde ikke kontroll i det hele tatt. Unngikk å velte, men hadde ingen styring og bare flaks gjorde at jeg ikke traff en stein og ble vridd på tvers av strømmen. I tillegg klarte jeg å vikle et tau til kajakken inn i geviret til en død rein som lå i elva. Det var bare å komme seg på land og fortsette gjennom skogen. Etter en del timer kom vi tilslutt frem, og kunne padle det siste stykket ned til hyttene til Bardu jeger og fiskeforening på Leina. Det møtte vi slekt som ventet på oss. Vi overnattet der til neste dag og padlet det siste stykket ned til Altevatn. Vi hadde vurdert å padle Altevatnet tilbake igjen, men var så slitne i hele kroppen at vi takket ikke nei til tilbud om båttransport. Når vi tenker tilbake nå, så er det ikke tvil om at det er en tur som vi husker godt. Hele området fra Stordalen og forbi Ærtebel har en fantastisk natur og er veldig uberørt i forhold til Altevatn og Leina. Vi ønsker begge to å reise tilbake til dette området, og gjerne ta med barna så de også kan oppleve dette. Men det er et par ting jeg vil presisere: 1. Turen opp Stordalen og ned til Leina ble mye mer krevende enn vi var forberedt på. Dersom man skal ta denne turen tror jeg det eneste fornuftige alternativet er å bruke Ally-kano som kan bæres på ryggen. I tillegg til skikkelige ryggsekker for å bære bagasjen. 2. Dersom vi ikke hadde brukt så mye tid på transport av utstyr hadde vi hatt bedre tid til å fiske, som jeg også ønsker vi hadde gjort mer av. I tillegg ble det ikke noe av toppturen til Rohkunborri, som står på listen over steder man skulle vært. 3. For å unngå evt leteaksjoner tok vi ikke sjansen på forlenge turen da det var folk som ventet på oss ved Leina. Nå er det forøvrig bedre mobildekning i området slik at man (muligens) enklere kan kontakte folk og informere om situasjonen. 4. Neste tur til området blir nok mest sannsynlig over Røkskardet fra Altevatn, så får man bruke Gaevdnja som transportåre. Om det blir med kano, kajakk eller lånt båt får tiden vise.

Jeg har veldig lyst til å prøve meg på en vinterovenatting i fjellet. Har litt erfaring fra sommerfjellet, og utstyr til dette. Har i mange år hatt lyst til å prøve meg i vinterfjellet, men hittil har det bare blitt med dagdrømmen. Syns terskelen blir litt stor med tanke på å kjøpe enda et telt og enda en sovepose ++++,alt det andre som det vil være fornuftig å ta med, bare for å prøve om dette er noe for meg. Har heller ikke tilgang på å låne utstyr. Vurdere derfor å prøve meg en natt, med sommerutstyret, i nærheten av bilen, slik at jeg har mulighet for en rask retrett. Jeg lurer da på om dette i det hele tatt er noen vits i å gjøre, og eventuelt hva utstyr som er viktigst å investere i først. Har trenger noen tips og råd.

En mulighet er Sønstevatn i sørenden av Blefjell. Kjør fra Kongsberg mot Rjukan og ta av sørover i Ormemyrkrysset. Utlegg i sørenden av Sønstevatn. Med en bæring ved Kjerraten kommer du deg forbi Ertstjønn og inn til Tjågevatn. Noe hytter rundt østre del av Sønstevatn, etterhvert mer "uberørt". Fine øyer å overnatte på i Sønstevatn. Lykke til! EirikW

Er blitt vant til dine flotte bilder @Þróndeimr, det er en vane du gjerne må fortsette å vedlikeholde Har vært på en liten skitur fra Sognsvann - Ullevålseter - Frognerseteren. Til tider tittet månen fram mellom skyene, og jeg kunne skru av lykta i de ellers ganske mørke skogene. Slike stunder gir meg lyst til å ta en omvei for å nyte mest mulig av turen. Men når man skal være på jobb kl. 0700, gjelder det å være litt disiplinert og komme seg hjem.

Har vært på messa de siste 3-4 årene, men i år vurderer jeg å la det være. Det er jo stort sett de samme utstillerne hver gang og de tingene jeg har kjøpt på "messetilbud" har jeg ofte funnet til tilsvarende pris eller billigere på nett etterpå. Det er jo klart at det er jo en "happening" for friluftsinteresserte, men når man har vært der noen år så blir det rett og slett litt kjedelig for min del Det som hadde gjort messen mer interessant for meg hadde vært om de forskjellige produsentene var representert og vist frem de siste og kommende moddellene/produktene sine. Men for folk som aldri har vært der før så er det jo verdt å ta en tur og det er sikkert mange herfra som skal dit

Takk for mange gode innspill! Jeg har finstudert kvistekartet til DNT, og det ser ut som nesten alle løypene i området skal være kvistet fra lørdag. Jeg går ut fra at det i alle fall går greit å ta seg fram langs dem, og så får det være bonus hvis vi kan rusle fritt i terrenget. Ruta blir med andre ord enda mindre planlagt enn vanlig, og det er helt greit. Jeg gleder meg!

Dette skal jeg fortelle bestyrerinnen. (Med fødselsår i starten av femtiåra....) Vi planla nettopp en tur innover heia neste helg.

Hvemsomhelst kan træ på seg en kondomdress, spenne på seg spikerski og gå i trikkeskinnene på østlandet. De rogalendingene jeg treffer vinterstid i deres heier og fjell er derimot noen forbannede tøffinger.

De festes med stålhempe foran på tuppen. Jeg har dem som helfelle, men instruktøren jeg lærte om dem hadde dem kappet av rett ved hælen, for enda bedre glid. Da satt de fremdeles betydelig bedre i oppoverbakker enn mine 60mm syntetiske kortfeller.

Kajakkene fikk en del juling ja, det var spesielt i første del av bekken fra Gavvajavri at det var mye stein som måtte forseres. Kan jo også nevne at vi flytter nordover i sommer, og så planene om å besøke området på nytt er mye mer aktuell.

Frå Espedalen er det maskinoppkøyrde løyper som går eit stykke innover fjellet. Det er flott både ved Dalseter (her kan ein gå heilt til Skeikampen eller Kvitfjell, om ein vil) og Strand. I fylgje DNT, vert det oppkøyrd og kvista noko i helga (15. feb.) : Oskampen - Finnbøle - Storhølisæter - Skriurusten. I tillegg: Roasætra - Storkvelvbu - Synstegardsætra. Begge desse løypene kan jo ha utgangspunkt i Espedalen; eg veit ikkje kor de har tenkt dykk? Eg skal sjølv heim på vinterferie i Espedalen til helga. Har difor sendt melding til bestemor mi (som bur der) for å høyre kor mykje snø det er, kor mykje det eigentleg har blese og korleis ho trur det er inne på fjellet. Ventar på svar, men eg kan seie frå når eg høyrer frå ho, viss du vil?

Flotte bilete og underholdande tekst

Mine selskinnsfeller er vel 3 år nå, og ser fremdeles ut som nye. Skare har jeg faktisk ikke gått på så lenge jeg kan huske her oppe. Det er for det meste tørt og fint i høyden. Men feilen man kanskje gjør med disse fellene er å behandle dem som syntetiske. De må relimes ofte for å få tilsatt fuktighet, ja så ofte som etter ca. 40 bruksdøgn. Det er jo skinn det er snakk om, så det må behandles deretter. Hårene løsner lettere på dårlig vedlikeholdte feller.

Disse intelligripfellene til Madshus som tronn linket til, er minst like bra som kortfellene til Åsnes, og de passer på alle ski. De har bare "hår" under midten, slik at den fremre delen av fellen er blank. Enkelt og greit.

Kanskje fordi man kan forvente at utbredelsen av snøskutere på fjellet og i skogen vil bli MYE større enn utbredelsen av påhengsmotorer på innsjøer. En skuter kan hvem som helst i "utkantnorge" parkere ved huset eller hytta si. Så enkelt er det ikke med båt ved en innsjø, der man ikke er grunneier. En større båt krever dessuten gjerne en skikkelig brygge, hvilket mange steder er uaktuelt. Relativt få nordmenn er dessuten interessert i å kjøre en liten påhengsmotor rundt på en innsjø, kanskje også uten fiskerett. Skutere er etter det jeg forstår stort sett totaktere, og de lager mye mer støy enn en landcruiser eller en mindre firetakts påhengsmotor. Med et frislipp av skutere i Norge kan man forvente å treffe skutere og plagsom støy "overalt". Blant annet pga dette er det en stor forskjell på skutere, landcruisere og påhengsmotorer.

Ljøra-Västerdalselven er en flott tur. Kan starte et par mil opp i Ljørdalen, padle over grensen og litt nedover Västerdalselven forbi naturreservatet med mange øyerog gode muligheter for å se bever. Eneste stedet jeg har sett vill gaupe er på kanotur i Västerdalselven. Fra Sälen og videre ned til Malung er det litt kjedelig men mulig å padle bortsett fra en bæring rundt en kraft stasjon. Elva er relativt bred. En del moderate stryk - men ikke veldig vanskelig. Kan med litt uflaks bli stående på tvers mot stener her og der, men på disse stedene er elva ikke dyp. Jeg har padlet hele og deler av den totalt 4 ganger og det er min favoritt elv.

Utrolig bare å sette igang en slik prøveordning. En skulle tro, og det er ihvertfall min mening at alle mennesker vil være tjent med å ha lommer og gjerne større områder i utmark der en kan søke seg vekk fra støy av alle slag. Vi mennesker trenger da vel kontraster. Motorisert ferdsel alle plasser vil ikke føre noe godt med seg. Men det er vel de sterkestes rett( les kapitalen) som skal gjelde her også. Ikke tilfeldig at dette kommer med Høyre i regjering. Vil knapt nevne FRP her, men det er nok ingen der som har skjønt dette med å vandre i skog og mark for å nyte kaffekosen, fuglekvitteret og susen i trekronene.

I tilfelle noe skulle besitte nettopp denne Pieps Vector skredsøkeren, ønsker jeg å videreformidle at denne blir nå tilbaketrukket. Årsaken til tilbakekaldingen er at det kan oppleves noen problemer med produktet. Pieps har konkludert med at denne søkeren ikke kvalifiserer eller tilfredstiller deres høye krev til sikkerhet. Alle blir derfor bedt om å slutte å bruke denne søkeren umiddelbart! Produktet kan returneres og vil bli erstattet med deres nyeste og beste "Pieps DSP PRO" NB. Dette gjelder KUN Vector søkeren, alle andre produkter fra Pieps er 100% pålitelig. Har vært i kontakt med Pieps og de sendte meg denne E-posten:

Mmmhhhhh..... dette var i særklasse en lærerik tråd, Henrik ... http://www.fjellforum.no/topic/28993-realisering-og-skjule-utstyr-for-den-bedre-halvdel-utskilt/?hl=realisering

Jeg kjøpte MSR Whisperlite International (varianten du ikke kan kjøre på gass) i fjor, og er rett og slett superfornøyd. Den brenner stille, med veldig god effekt. Bred, fin flamme. Jeg synes justeringsmulighetene av flammen funker som fjell. Enkel i bruk, robust. Det eneste jeg kunne tenkt meg som forbedring, er at drivstoffslangen kunne vært litt lengre. Slangen er såpass stiv at jeg som regel må bygge opp under drivstofflaska for at ikke brenneren skal stå på "halv åtte" når det ikke er vekt oppå den. Men alt i alt er jeg særdeles fornøyd. En strålende vinterbrenner for mitt behov. Her er fra testbrenningen jeg foretok samme dag som jeg kjøpte den på en lokal sjappe her i Tromsø: http://imageshack.com/a/img600/9869/testbrenningavwhisperli.jpg Her er den "in action" på påsketur i fjor. Koking av røyegryte: Og her i bruk utendørs sist torsdag. Temperaturen lå på 10-12 minusgrader her.

2,7 kg Sjøørret, tatt på 15 gram Møresilda Holografisk sølv med rød rygg, nattfiske i sommer på Ølbergholmen i Larvik.

Angående problemet med høyt fettinnhold så kan karbonadedeig være et alternativ. Koster noe mer, men med langt lavere fettinnhold. Samtidig så er jo fett energi da. Jeg bruker ofte salt kjøtt av ulik art. Spekeflesk, pølser etc. Holder seg godt og har forholdsvis lav vekt i forhold til energinivå. Salt hjelper deg til å få i deg nok veske også. Ikke uten grunn at salt kjøtt og snacks (popcorn) etc brukes mye på høyfjellsekspedisjoner.