Vinnerliste

Denne turrapporten kommer noe på etterskudd, men jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om vår tur til Geavdnja for noen år siden. Jeg og min kone bestemte oss for at vi hadde lyst til å dra kajakkene opp Stordalen fra Altevatn, padle småvannene og elvene i Stordalen, videre til Geavdnja og komme oss ned til Leina etterhvert. Det hører med til historien at vi bor på sørvestlandet, og hadde ikke vært i det aktuelle området tidligere. Jeg er oppvokst i kommunen, men har ikke vært der på sommeren. Vi studerte kart og pratet med noen kompiser om hvordan det var å komme seg opp Stordalen. God sti oppover der fikk vi høre. Planen ble da noenlunde som dette: Båttransport inn til Storbukta på Altevatn, frakte to kajakker og bagasje opp Stordalen ved hjelp en kano/kajakk-tralle. Vi ønsket å gå opp på Rohkunborri dersom været var bra, og ellers så var det å padle Geavdnja og fiske litt der vi slo leir. Tilslutt skulle vi ned til Leina, men hadde ikke planlagt den delen så nøye. Første etappe - Båt inn Altevatn med to kajakker på slep. Da vi kom til Storbukta brukte vi litt tid på å finne stien som som går oppover Stordalen, men vi fant den etterhvert bak hyttene som er der. Så var det bare å få alt utstyr opp fra vannkanten og opp til stien. Vi hadde stort sett vanntette pakksekker og bager som kunne pakkes ned i kajakkene med oss. Ingen skikkelig ryggsekk. Vi pakket halvparten av utstyret i en kajakk, lot resten stå igjen og la i vei. Turen oppover Stordalen skulle vise seg å bli mye mer slitsomt enn vi var forberedt på. Den kajakktrallen som vi har er sikkert 60-70 cm mellom hjulene. Stien oppover der var vel gjerne 10-15 cm bred, altså akkurat plass til en sko. Dette medførte at det ene hjulet på tralla konstant var utenfor stien, og stoppet i stein og stubber. For å lette på dette ble en del bagasje tatt ut av kajakken, slik at vi kunne bære kajakken over de verste områdene. Vi hadde tenkt å komme oss opp til de første vannene den første dagen, men vi brukte så lang tid på å få med oss utstyret opp dalen at vi lot den ene kajakken ligge igjen til dagen etter. Vi fikk med oss mesteparten av utstyret og slo leir ved Gavvajavri. Været var ihvertfall bra. Dagen etter var det bare å rusle ned til Altevatn igjen og hente den siste kajakken. Her ser dere litt av utfordringene, ikke mye hjelp i tralla i slikt terreng. Vi fikk tilslutt alt utstyret opp til leirplassen og var klare for å komme oss videre. Vi hadde planlagt å bruke ca en uke på turen, men tidsbruken på den første etappen førte til at planene om topptur til Rohkunborri ble skrinlagt. Vi fikk sjøsatt kajakkene og fortsatte videre med padling over Gavvajavri. Det ble ikke lange padleturen før vi måtte av kajakkene og fløte de nedover bekken/elva mot Havgajavri. Dette var også tildels krevende. I begynnelsen var bekken steinete og smal, men etterhvert ble den større. Problemet da var at elvebredden var dekket av ca 2 meter høy krattskog. Å gå langs elvebredden med tau i kajakkene og strøm i bekken ble ganske slitsomt. Enkelte steder var det bare å sette seg oppi kajakken og prøve å flyte med et stykke. Det førte innimellom til fastkiling av kajakken mot kratt og skog, der strømmen sørget for det var problematisk å få den løs igjen. En ting som fungerte var å ha et tau både foran og bak i kajakken, slik at vi kunne ha litt styring på den mens vi gikk langs land. Etter midnatt en gang kom vi endelig frem til Havgajavri, og slo leir i elveosen der. Været var blitt litt gråere, men nå var ihvertfall mye av slitet gjennom kratt og skog unnagjort. Foreløpig.. Uansett kunne vi nå begynne å nyte turen. Dagen etter dro jeg opp noen røyer som havnet rett i stekepanna. Fruen ble litt imponert da hun fikk ferskfisket røye til frokost. Padlingen videre ble en førnøyelse. Elva fra Havgajavri mot Geavdnja var mye enklere å padle selv om vi måtte dra kajakkene rundt ett stryk hvis jeg ikke husker feil. Etterhvert kom vi ned i roligere vann og var da endelig kommet ned til Geavdnja. Det var noe vind da vi kom ut på Geavdnja, så vi tok en pause på den første odden på nordsiden av vannet. Vi fikk i oss litt mat, og i mellomtiden roet vinden seg. Planen var å padle et stykke langs nordsiden av Geavdnja før vi krysset over mot Gassanjarga. Kona plages litt med at beina dovner bort når hun padler, så vi hadde en kjapp tur i land for å strekke ut før vi krysset over. Været ble nå bare bedre og bedre. Vinden vekslet fra litt motvind, vindstille, litt medvind og tilbake igjen hele turen over. Jeg har hørt at uværet kan komme fort mellom fjellene der, så det er greit å være på den sikre siden. Vi kom oss ihvertfall greit over, og hadde en helt fantastisk tur videre innover vannet. Første stopp på sørsiden ble Gassanjarga, før vi padlet langs sørsiden videre. Vannet var krystallklart, og det lå steinblokker store som hus under oss. Jeg har sett hvordan vannet kan være i syden der man ser bunnen på 7-8 meters dybde, men noe slikt har jeg aldri sett i et ferskvann. Veldig fascinerende. Det ble noen stopp til for å strekke på beina før vi kom til Ærtebel. Der slo vi leir, og da hadde det begynt å blåse mer igjen. Teltet ble satt opp og vi fikk i oss mat. Selv om det blåste litt var himmelen aldeles nydelig den kvelden. Vi ble på det stedet et par dager, fisket litt i elva mellom Gaevdnja og Ærtebel, og ellers bare nøt roen som var der. Det eneste selskapet vi hadde var noe mygg, men det var litt vind, så myggen holdt seg stort sett i lyngen. Ved ett tilfelle roet vinden seg og sola fikk varmet lyngen litt. Da ble liv blant smådjevlene.. Fikk tatt noen bilder som viser mengden mygg som kviknet til. Deretter padlet vi Ærtebel til dit elva begynner, så var det å komme seg videre ned til Leina. Det ble nok en slitsom etappe gjennom skog og kratt. Og her var det heller ikke noen sti å følge. Dvs det var en sti til å begynne med, men denne forsvant etterhvert, så da var det bare å prøve å holde en rett linje til vi kom til elva igjen. Jeg prøvde faktisk å padle litt ned det første stryket, men hadde ikke kontroll i det hele tatt. Unngikk å velte, men hadde ingen styring og bare flaks gjorde at jeg ikke traff en stein og ble vridd på tvers av strømmen. I tillegg klarte jeg å vikle et tau til kajakken inn i geviret til en død rein som lå i elva. Det var bare å komme seg på land og fortsette gjennom skogen. Etter en del timer kom vi tilslutt frem, og kunne padle det siste stykket ned til hyttene til Bardu jeger og fiskeforening på Leina. Det møtte vi slekt som ventet på oss. Vi overnattet der til neste dag og padlet det siste stykket ned til Altevatn. Vi hadde vurdert å padle Altevatnet tilbake igjen, men var så slitne i hele kroppen at vi takket ikke nei til tilbud om båttransport. Når vi tenker tilbake nå, så er det ikke tvil om at det er en tur som vi husker godt. Hele området fra Stordalen og forbi Ærtebel har en fantastisk natur og er veldig uberørt i forhold til Altevatn og Leina. Vi ønsker begge to å reise tilbake til dette området, og gjerne ta med barna så de også kan oppleve dette. Men det er et par ting jeg vil presisere: 1. Turen opp Stordalen og ned til Leina ble mye mer krevende enn vi var forberedt på. Dersom man skal ta denne turen tror jeg det eneste fornuftige alternativet er å bruke Ally-kano som kan bæres på ryggen. I tillegg til skikkelige ryggsekker for å bære bagasjen. 2. Dersom vi ikke hadde brukt så mye tid på transport av utstyr hadde vi hatt bedre tid til å fiske, som jeg også ønsker vi hadde gjort mer av. I tillegg ble det ikke noe av toppturen til Rohkunborri, som står på listen over steder man skulle vært. 3. For å unngå evt leteaksjoner tok vi ikke sjansen på forlenge turen da det var folk som ventet på oss ved Leina. Nå er det forøvrig bedre mobildekning i området slik at man (muligens) enklere kan kontakte folk og informere om situasjonen. 4. Neste tur til området blir nok mest sannsynlig over Røkskardet fra Altevatn, så får man bruke Gaevdnja som transportåre. Om det blir med kano, kajakk eller lånt båt får tiden vise.

Denne debatten dreier seg ikkje om ein set spor etter seg på snø med skuter. Dette er eit prinsippielt spørsmål om ein skal opne for motorisert ferdsel kun for fornøyelseskøyring der det ikkje eksisterar motorisert ferdsel i dag. Og som leiar til neste prinsippielle spørsmål; skal framtidige samfunnsutvikling vera styrt av enkeltindivid sine behov eller langsiktig samfunnsmessig vekting? Kvifor driv folk med friluftsliv i norge i dag? Samtlege undersøkingar (og det er ganske mange etterkvart) om folks friluftsvaner syner det same, nemleg at det er fråver av støy, stillhet, og nærleik til natur og fråver av "sivilisasjon". Det er ein openbar konflikt mellom kva folk ynskjer med friluftsaktivitetane og å ha skuterløyper i same område. Skuterløyper vil medføre meir støy, mindre atraktive områder for ski og anna rekreasjon. Kor mange går på tur langs Rv7 over vidda? Og for å ha stadfesta det, ein 4takter som står på tomgang går veldig stille, ein 4 takter som køyrer i 50 km/t lagar støy! Politikk og forvaltning skal ikkje planleggja for i dag men 20 og 30 år fram i tid. Det er i dag god plass for dei få som har skuter og dei mange som driv ikkje-motorisert rekreasjon. Imidlertid så er det i norske fjell og skogsområder fleire 100 000 hytter i tillegg til bustadhus, der berre ein liten del har skuter i dag. At det no vert opna for å køyre skuter vil føre til at talet på skuterar aukar radikalt. Dette igjen vil føre til eit auka press på for å tilretteleggje for fleire skuterløyper. Og kvar skal skuterløypene gå? Dei er lagt her av rekreasjonshensyn, og det vil sei at dei ynskjer å oppleva fin natur. Konflikten med ikkje-motorisert friluftsliv er openbar. Utfordringa her er at ein stor del av dei som går f eks på ski ikkje vil vera i område der det er skuterløyper. I Finnmark er det i dag mange skuterløyper. Dei få finnmarkingane som går på ski går ikkje i område med skuterløyper, men trekk vekk til andre områder. Det er no lagt opp til at kommunane skal forvalte kvar skuterløypene skal gå. Det er imidlertid ikkje lagat føringar på kor mange løyper eller andre rammer. Kommunal forvaltning tek omsyn til sine lokale interesser, naturleg nok. Kor mange verneområde ville det vore om kommunane sjølv fekk styre dette? Svaret er ingen. Samtlege verneplaner er møtt med lokalpolitisk motstand. Det er difor naudsynt med ei nasjonal styring dersom ein ynskjer å ta vare på viktige verdiar. Det er interessant at dei største samfunnsutfordringane i norge i dag er knytt til livsstilssjukdommar og psykisk helse. Friluftsliv og tilgang til natur har ein svært veldokumentert positiv effekt på alle felt når det gjeld folkehelse. Samstundes så har ein eit paradoks at eit av argumenta for å opne for rekreasjonskøyring er å få fleire ut i naturen gjennom mindre fysisk aktivitet. Dersom ein ser til det fylket med flest skuterløyper i dag, Finnmark, så ligg desse på botn i alle folkehelseundersøkingar når det gjeld livsstilssjukdommar, gjennomsnittleg levetid, psykisk helseproblem i tillegg til arbeidsløyse og uføretrygda. Her er nok det ein meir kompleks årssakssamanheng men det hadde vel ikkje skada om dei lot skuteren stå og gjekk seg ein tur. Min påstand er at å opne for rekreasjonsskuterløyper vil føre til radikal auke i motorisert ferdsel som vil føre til eit auka press for å opne for enda fleire løyper. Dette vil fortrenge ikkjemotorisert ferdsel og folk som tidlegare faktisk gjekk på ski til hytta vil nokøyre skuter istadenfor. Eg kan ikkje sjå at rekreasjonskøyring har nokon som helst samfunnsmessig gevinst sett opp mot ulempene. Så kvifor skal ein opne for skuterløyper? Finnes det ein einaste god grunn for dette?

Ny helg med isfiske. Sist helg fikk vi vår isfiskedebut. Det ga mersmak og det var lett å svare ja til invitasjonen fra Jarle på fredagen om ei ny natt på selet og med påfølgende isfiske dagen etter. Det ble en fin dag på isen med nesten sommertemperatur og bitevillig ørret. Eller bitevillig er kanskje å ta i en smule, den samlede fangsten ble på hele to ørreter. Uansett, den gode trenden fortsatte og det ble en fortreffelig dag på isen. Forventningene stiger. Litt grubling og en kaffekopp. Mormyshka med rød og hvit maggot blir senket i hullet. Så satt den. Jarle er fornøyd med fangsten. På søndagen bestemte jeg og Kathrine for å prøve noen av de små vanna i den nære naturen vi har her i Brusdalen. Vi brukte vel ca 45 min på å komme oss dit vi ønsket, det er absolutt overkommelig. Her ligger det en del småvann og vi er vel usikker på om det finnes fisk her i det hele tatt. En av gamlekara her i Brusdalen snakket om at det skulle finnes ørret her før, men at en eller annen smart fyr bestemte seg for å tømme vanna for fisk med hjelp av dynamitt. Fin type. Herlig dag i nær natur. Her skulle det fiskes. Da vi kom opp ble det hugd tre hull i isen og pilkestikkene ble plassert ut. Det ble dårlig med fangst, men her skal vi prøve igjen. Vi rakk ikke over alle vanna og vi har fortsatt den naive troen på at dynamitt-karen ikke har klart å ta knekken på all fisken her. Naturen her er faktisk veldig fin og vi trives virkelig opp i skogene her. Når vi kommer tilbake håper vi at bålforbudet som er gjeldende på sunnmøre på grunn av tørke er opphevet, men da må det komme en del nedbør først. Ei bålnatt her er absolutt noe som frister. Kanskje fisken vil bite da? Håper vi snart får kjøpt et isbor. Ikke noe napp her. En liten "topptur" mens pilkestikkene får ligge i ro. På toppen. Hvilke topper ser vi her? Kathrine er ivrig på å sjekke om fisken har bitt på kroken. Isdans. Man trenger ikke reise langt for å oppleve vakker natur. Her skal vi prøve lykken om ikke lenge. Tørr natur, vi gleder oss til vi endelig kan fyre bål. De som savner å fyre bål like mye som oss kan ta en titt på Tursiden, her har Jan Erik vært så snill å lagt ut herlige bålbilder som kan dempe de verste bålabstinensene. Det hjalp for oss. Takk for turen. Vis artikkelen på bloggen

Du har helt rett i at det er mye hyklersk ute og går i Norge. Men hvorfor i all verden skal man være FOR snøskuterkjøring, ja tilogmed frikjøring som du vil, fordi hytteutbygginga er stor? Du passer vel inn i det jeg sa tidligere; Selvrealiseringen og kjøpefesten er Norges ypperste verdier. Den som tråkker på dette tråkker på individets rett til fri utfoldelse. Nåde den som hindrer meg i å gjøre det jeg vil. ...og at du i det hele tatt sammenligner Norge med Canadas villmark viser oss hvorfor denne diskusjonen er rimelig fruktløs.

Dette var interessant! Takk for veldig bra rapport og fine bilder fra et område som jeg har prikka ut for en god ukestur en gang. Synd at dere ikke fikk brukt fiskestanga mer. Men du verden for et område, og for et fiskepotensial om man virkelig går inn for det, med hovedvassdragene og områdene i randsonen rundt.

Er blitt mye "bladibladi" fra begge sider i denne tråden nå, men hiver meg innpå litt igjen Jeg kan kjøre min Land Cruiser flere km innover heia på skogsveien helt lovlig. Når denne veien er snødekt kan jeg ikke kjøre der med snøskuteren. Det er for meg helt tullete. Jeg kjører altså med bilen for å besøke han som har støylen inn den veien. Men kan ikke besøke han med snøskuter. Hvorfor? Jo fordi kjøring på ubrøytet vei er utmarkskjøring. Av og til brøytes denne veien så da er det fritt frem med Toyota'n igjen. Det samme gjelder det store vannet som ligger der oppe. Motorbåten brukes til fiske og rekreasjonskjøring når det ikke ligger is. Så fort isen har lagt seg, er det ikke lov å kjøre på denne isen med snøskuteren (eller andre motoriserte farkoster). Er det logikk i dette? Ikke for meg, men hører gjerne andres mening om dette.

Fikk litt ørret på høstjakta 2013 største var 2,8 kg og resten rundt 1,5 å den minste 800gr meget fornøyd med fangsten

Tja, et søk på demokrati i tråden viser at ordet har forekommet i forskjellige former rundt 40 ganger. Halvparten av dette synes å være i formen "lokaldemokrati" satt i gåseøyne for å fremstille lokaldemokrati som tull. Det er en fremtrendene hersketeknikk man velger å bruke når man sprer fordommer om at det er scooterklubber og de som roper høyest som når fram i bygdene. Det må være et fremherskende Telemarksfenomen, likeledes finner jeg det forunderlig at man bruker begrepet bystyre om kommunestyret i distriktene... Denne nedlatende holdningen overfor lokaldemokratiet tyder på at man tror at folk på bygdene ikke har forstått hvordan man velger parti med personer som ønsker det samme som dem. Likeledes at folk ikke har forstått hvordan man stryker folk fra listene, noe som har betydelig større effekt i små kommuner enn i byene - man kjenner sine politikerne bedre i distriktene og kan i langt større grad stryke dem man ikke vil ha inn, følgelig fungerer lokaldemokratiet betydelig bedre der enn i stor kommunene.. Hvorfor er ikke dette et fungerende demokrati - det svares det ikke på i det hele tatt. (Kanskje det rett og slett er folkeflertall for en annen politikk lokalt enn du ønsker - det kan være hardt å svelge, og det forstår jeg, men det er ikke manglede demokrati av den grunn) Altså; slik jeg ser det er den argumentasjonen du fremhever som så suveren for å hevde at dette ikke er demokratisk, hovedsakelig bygd på nedlatende holdninger overfor folk i distriktene.

Hvis du ser på regnestykket har jeg delt 390 på 2, vi kunne også delt på både 3 og 4 og fremdeles fått et lavere tall enn, det er betydelig mer enn en meter som er på bakken på en gang på en langbelter. Forøvrig; opprivende effekt, les slutten, med tilstrekkelig snø vil ikke beltet nå ned til vegetasjon. Det vrimler av uregistrerte scootere... javel, men så sperr dem inn da, det er jo det vi gjør med bilister som kjører uregistrert. Sannsynligheten for å bli tatt med å kjøre en uregistrert scooter i en løype er vel betydelig større enn om man kjører på innmarka. (Blir det samme som å kjøre uregistrert bil på en riksvei kontra en lukket skogsbilvei, sannsynligheten for å bli tatt er betydelig større på riksveien...) Hvorfor skulle noen ha ønske om å bygge om et eksosanlegg for å lage mer bråk? Forøvrig; debatten handler ikke om frislipp, det er bare tull å bruke det ordet, og det fører til en betydelig konfliktheving i ft. realitet. Et frislipp ville innebært kjøring nær sagt overalt. Det forsøket går ut på er at kommunene kan, gjennom DEMOKRATISKE prosesser, legge løyper i områder som ikke er underlagt vern. En slik prosess innebærer 1) at det er politisk flertall for det i angjeldene kommune, 2) at tilstrekkelige grunneiere godkjenner løyper over sin eiendom, 3) at løypen ikke legges inn i et vernet område (jeg ser noen høyere opp eksemplifiserer med at en løype ble lagt tett opp til et vernet område, men det er fremdeles ikke inni). Det vil si at 1) folk i bygdene får tilbake litt råderett over egen eiendom 2) det blir mulig å drive næring hvor pengene blir liggende igjen i bygda, pr i dag er det DNT og andre utenfra som stikker av med pengene (samtidig som medlemmene i DNT som hovedsakelig er folk i byene sutrer over for høye overføringer til distriktene... noe skal man faktisk kunne leve av utenfor Oslo også) 3) Det er mange muligheter for å oppleve stille natur fremdeles, noen kommuner vil ikke ha løyper, det finnes nasjonalparker hvor det kun er DNT som får lov til å kjøre snøscooter, og det kommer neppe til å bli mange løyper i den enkelte kommune. Når det gjelder frantics facinasjon for å herje rundt på scooter - det finnes anlegg til å herje, hold deg der. Jeg for min del kommer ikke til å kjøre en meter mer med snøscooter uansett, når veden er slept ned til hytta, blir treskiene funnet fram (så kan dere som går rundt på forurensende glassfiberski skamme dere...)

Det blir det samme som med bil. Hvorfor kan ikke jeg kjøre i 120 i 80 sona hvis jeg mener det er forsvarlig. Hvorfor skal det ikke være lov å ha det gøy med bil?

Du har ganske så rett, Fenriken. Dette er et av de scenariene jeg er veldig redd for. Jeg har i en periode bodd i et par av fylkene hvor det har vært "frislepp" noen år allerede, og hvor blant annet jakt fra snøscooter var helt åpenlyst i visse miljøer. Å være vitne til ""snøscooterjakt" på den freda jerven var ikke noe pent syn, hvor heller ikke det å ha med seg våpen var så viktig, så kan du heller tenke resten selv om hvordan denne "jakta" foregikk. Det er ikke nødvendigvis bare studier og forskning som ligger bak holdningene mine, men en grunnleggende mistro til endel menneskers manglende evne til å håndtere ansvaret. Mange av innleggene i tråden er jo nettopp lysende eksempler på akkurat det

Du sier at overtredelse av motorferdselloven er synonymt med å sette et scooterspor i snøen. Jadda. Helt greit å poste innlegg uten å ha satt seg inn i temaet som diskuteres og argumentene som foreligger. Men litt irriterende når enkelte begynner med fabling langt utenfor hva denne diskusjonstråden faktisk har dreid seg rundt.

Søster fikk det gamle Canon 450-kameraet mitt i helgen, og nå kom det helt plutselig et nytt Nikon D7100 til meg ....

Vil slå et slag for en gjennomprøvd tisseflaske, både for solobruk og for turer med barn. Både til telt-og nattlig hyttebruk. Stor åpning gjør det lett å tisse på for små jenter. 0,5-literen passer mellom beina på ungene, min erfaring er at enliteren blir for bred og større sjangse for søl. Åpningen gjør det også lett og tømme og skylle. Og - det gjeveste er selfølgelig målestrekene. "Jei måje!" http://www.oslosportslager.no/produkt/nalgene-tritan-drikkeflaske-05l-mstor-apning-20914.aspx Anbefalt kjøpt i en synlig tissefarge for å ikke forveksles med drikkeflaske av samme størrelse.

https://turhistorie.blogspot.com/ I slutten av juli og begynnelsen av august i 2010 var jeg og Øystein på en tre ukers fisketur på Ifjordfjellet. Dette hadde vi planlagt i to år og vi gledet oss stort. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før og vi kjente spenningen dirre i kroppen. Et av våre mål, bortsett fra å kose oss og ta det ganske rolig, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri gjort før, og vi hadde store forhåpninger at det skulle skje på nettopp denne turen. Ville vi oppleve drømmeforhold på ifjordfjellet? Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet. Da vi landet i Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde ordnet en taxi som skulle kjøre oss til sentrum. Vi spurte taxisjåføren om han visste om en campingplass vi kunne innlosjere oss på til neste dag. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å slå opp teltet bak rutebilstasjonen. Da var vi nært bussen som skulle gå til Ifjord og diverse butikker som hadde utstyr og proviant som ikke allerede hadde blitt pakket i sekken. Vi var ikke vanskelig å be, og kort tid etter var teltet slått opp. Vi fikk handlet det vi skulle, blant annet 3 bokser gass, vi turte ikke å basere oss på bålfyring hele turen, det er jo tross alt ikke så mye å fyre bål med på vidda. Planen var å gå fra Ifjord mot Dollajavri og videre mot Lakselv, så fikk vi se hvor langt vi kom. Ut på kvelden tok vi oss ei pils på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om all storfisken vi skulle få. Turens fineste leirplass. Neste dag hadde det begynt å regne og blåse, vi så skeptisk på hverandre der vi sto ved bilvegen og så oppover fjellsiden vi skulle gå. Men med mye pågangsmot og alt for tunge sekker fikk vi gått noen kilometer før vi slo leir mellom to fristende vann. Fiskestangen ble montert og vi fisket oss grundig rundt begge vanna. Ingen fangst. Ut på kvelden begynte vi å bli sulten og vi bestemte oss for å lage middag. Da jeg skal skru gassboksen på primusen var det noe som ikke stemte, den ville ikke feste seg. Tabbe! Vi hadde kjøpt feil type gass. Hva skulle vi gjøre nå? Vi bestemte oss for å spise sjokolade til middag å ta kvelden. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord på bensinstasjonen å kjøpe gass der. Når morgenen kom lot vi alt utstyret ligge igjen og vi gikk til Ifjord, men her hadde de ikke gass. Kjipt. Det hele endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen sakene, spurte ned til vegen i et skikkelig dritt vær så vi akkurat rakk bussen som gikk tilbake til Lakselv. Når vi kom hit fikk vi kjøpt riktig gass, men fant da ut at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før over-imorgen. En hel ekstra dag bak rutebilstasjonen var jo akkurat det vi hadde håpet på da. For en generaltabbe. Vi følte oss som to idioter. Var det mulig? Men noe positivt kom ut av det. Vi la en ny plan, vi bestemte oss for at vi skulle gå av bussen i Kunes og gå anleggsvegen derfra mot Dollajavri, så kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å bevege oss mot Ifjord. Dette ville gi oss god tid til å jakte på kilosfisken. Dessuten fikk vi lettet de alt for tunge sekkene for en god del unødvendig mat og utstyr. Det var dårlig vær da turen skulle starte. Vi har gått av bussen og er klar for å starte, lite visste vi om at neste dag måtte vi ta bussen tilbake. En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv. Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. De ble en tung marsj da vi gikk på anleggsvegen fra Kunes, gå på hard asfalt var ikke noe særlig med så tunge sekker. Etter en så "dårlig" start på denne turen begynte humøret å bli labert. Det var ikke sånn vi hadde sett for oss turen skulle bli, og det ga jo ikke den store villmarksopplevelsen å gå etter denne forbanna asfaltvegen, frustrasjonen vart enda større da vi så tyske turister freste forbi oss i store bobiler. Etter en lang etappe slo vi opp teltet ved et lite vann ikke langt unna vegen. Stengene ble montert, og vi hadde ikke særlig trua på noe bra fangst her. For å være helt ærlig begynte vi å tvile litt på hele opplegget og spørsmål som, om langturer var noe for oss? Sirkulerte i knollen. Hadde vi overvurdert oss selv? Vi trodde jo en slik tur skulle bli kos fra dag en. Jeg satt meg ned på ei lita tue og var deppa over hele situasjonen, for et dritt opplegg. Plutselig ropte Øystein, FISK! Jeg sprang bort til han og kunne se at dette var snakk om større fisk enn hva vi er vant med. Kort tid etter lå en fin 8 hektos ørret i håven. Vi jublet og ga hverandre en god bamseklem. Alt som var negativt i tankene våre var blåst bort på et lite øyeblikk. Nå var turen i gang, skikkelig i gang, det var vi begge enig om, og vi gledet oss til fortsettelsen. I ettertid har vi snakket om hvor viktig akkurat denne fisken var, det var den som snudde den negative trenden, det som fikk oss til å tenke positivt. Jeg kan fortsatt huske den gledesrusen vi opplevde akkurat da denne ørreten ble landet, og det tror jeg vi begge kommer til å huske resten av livet. Akkurat det lille øyeblikket. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått? Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss. Humøret var tilbake. Turens første fiskemåltid. Vi bestemte oss for å forlate anleggsvegen og gikk med lyng under beina mot Dollajavri. Herlig. Vi stoppet og slo leir to ganger før Dolla, og fisket var bra. Vi dro opp både ørret og røye, ikke av de største, men fine hallkilos-fisker. Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung. Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures. Så var det min tur å få fisk. Herlig terreng å bevege seg i. Turens første røye, den var rød! En fornøyd kokk. Dagens mål var Dollajavri. Vi fisket oss ned Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig trua, men da sluken ble kastet ut bet det en fin 9 hektos ørret på før wobbleren i det hele tatt hadde truffet vannflaten. Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig? Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler. Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses. Da vi kom til Dolla kunne vi se at det lå ei hytte på andre siden, den var opptatt og vi slo derfor opp teltet. Kort fortalt ble de neste dagene veldig bra. Vi fikk en del ørreter som lå akkurat under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt, ble Dollahytta ledig og vi innlosjerte oss der. Vi unnet oss et lite bad den siste kvelden før vi skulle gå videre, noe som ble en heller kald opplevelse. Leir etablert ved Dollajavri. En glad fisker. For en kvalitet på ørreten. Ca 600 gram som fikk leve videre. Ni hektos ørret og livet er godt. Fiske i en av elvene i nærheten. Feit Dolla-ørret. En av mange fine kvelder. Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt. Helt grei natur. Speider etter storfisken. Dollahytta. Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble med et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter noen få kast kjente jeg et solid rykk i stangen og mothugget ble gjort. Vi kunne se at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensen? Da fisken var trygt i land fant Øystein fram vekten, og den viste 9,9 hekto. Så nær, men likevel så fjern. Vi begge brøt ut i høy latter da vi så hvor nær jeg var målet. Men rett skulle være rett, kilosfisken var enda ikke tatt. Vi fikk en del fisk utover kvelden, men ikke noe som var større enn nestenfisken min. Vi fant vedsekker som lå strødd rundt omkring vannet og det gjorde det lett å fyre kveldsbålet. Villmarkstemningen var satt. Naturens egen sofa. Nok en drømmeleir. Litt mygg hørte med. 9,9 hekto, nesten kilos! Bål som ble fyrt opp med ved som lå å ventet på oss i sekker rundt vannet. En uforglemmelig kveld. Magisk. Kveldsmat. Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ikke lange etappen. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte samme vassdraget. Da vi satt å spiste lunch bestående av en potetmos pose som vi delte kunne vi se flere fine vak ut på den lille pytten vi hadde campet med. Da var det min tur å sette på kystwobbleren. Rett ved land, like før jeg skulle løfte sluken opp fra vannet og gjøre et nytt kast, bet det en solid rugg på. Bremsen hylte og jeg hylte. Etter en liten kamp og Øystein hadde håvet fisken, viste vekten 1,1 kg. Kilosgrensen var brutt og mitt mål for turen var innfridd. Jeg fikk en del fisk her, men ingen som var større enn rekordfisken. Noen hadde spist et solid måltid her. 1,1 Kg. En grei dag på jobben. Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av. Turen gikk videre til Silisjavrrit. Etter en dag med fint vær kom det tåke og nedbør. Det endte opp med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig var det deilig å ligge å kikke opp i telttaket og fundere over livet og turen så langt. Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden. Så kom det noen dager med dårlig vær. Teltdager. Øystein navigerer mot neste mål. Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en ikke så lang etappe fant vi en teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojavri. Vi fisket oss rundt og jeg fikk ei fin røye på nettopp 9,9 hekto, så det ble ikke noe kilosrøye på meg. Øystein fisket fortsatt innbitt for å kunne ta kilosfisken. Jeg kunne merke en ørliten frustrasjon over at han ikke hadde innfridd målet sitt enda. Ut på ettermiddag tok vi oss ei ny runde med stangen, jeg stilte meg opp ca 50 meter fra Øystein og kastet ut sluken. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i nærheten, inkludert meg selv. Du må komme! Jeg har storfisk på kroken! Jeg rakk ikke engang å sveive opp sluken min før jeg tok tak i håven å spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflaten, vi så på hverandre og tenkte at dette må være turens største så langt. Da fisken endelig lå trygt på land og vi fikk veid den jublet han enda høyere enn hva jeg trodde en voksen mann kunne gjøre. 1,3 kg! Kilosgrensen var brutt for Øystein også, for en lykke. Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken. 1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene. Vi så en del reinsdyr på denne turen. Fin røye. God mat. Og god drikke. Et reinsdyr som krysset vannet da vi sto å fiska, bra ikke den bet på kroken Suolojavri. Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft. Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann som ikke ga den helt store fangsten. Her fyrte vi bål hele kvelden og utpå natta pakket vi sammen og gikk videre. På morgenkvisten sto vi med bilvegen noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset noen små elver og gått gjennom forholdsvis tett skog før vi kunne sette beina på hard asfalt igjen. Alt dette uten noen særlig dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestangen sin. Men takket våre egne gps-spor klarte vi å finne den tilbake uten å måtte gå alt for langt. Vi satte oss på en benk utenfor bensinstasjonen, som ikke hadde gass da vi var her sist, og ventet på bussen. Da vi kom til Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp noen handleposer med herlig mat og snop som vi hadde drømt om de siste nettene. Begge spiste seg til bristepunktet og gikk rett i koma i teltet som så klart var slått opp bak rutebilstasjonen. Det ble noen netter her gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover og turen var over. Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort. Nattvandring på Ifjordfjellet. Den siste suppeposen blir spist. Det tettet seg til med skog siste del av etappen. Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra En trøtt og sulten fisker. Fråtsing. Vi er i ettertid enig om at dette var en prima tur, selv om det ble en litt tung start. Uansett så lærte vi mye av denne turen som vi har fått god nytte av i ettertid, hvert fall at det er lurt å ta med riktig type gass. At begge fikk kilosfisk var jo veldig kjekt, men jeg er ganske sikker på at selv om vi ikke hadde fått storfisken hadde vi begge sett tilbake på turen med utelukkende positive minner. Denne turen gjorde meg hektet på å dra på litt lengre fiske/vandreturer i villmarka, og det har blitt en del døgn i telt i ettertid. Så får vi håpe at jeg og Øystein får anledning til å reise på en lignende tur en gang i fremtiden. Vis artikkelen på bloggen

Jeg opplevde en gang å bli fullstendig forbikjørt på mine Åsnes Ingstad med kortfeller. Skredkursarrangøren gikk på Fischer E109 med 2/3 selskinnsfeller og danset nærmest rundt om kring. Jeg spant på bakglatte kortfeller i oppoverbakkene mens han gikk rett opp uten å svette. Jeg kjørte ustøtt nedover med ski som lugget i snøen på grunn av jernankeret kortfeller er utstyrt med. Han kom susende forbi med selskinnsfellene sine og tok pene telemarksvinger mens han hilset på hatten til jentene. En uke senere hadde jeg også selskinnsfeller, og siden har jeg aldri sett meg tilbake. Nå har hele familien selskinnsfeller www.skifeller.no

Meget bra bor!

Vi er åpne for og kjøre til Sverige. Målet er helga før st.hans, så kanskje ikke så mye trafikk da.

På en tur jeg skal gå fra A-B faller valget uten tvil på lette løpesko uten membran Korte fisketurer faller valget på Gummistøvler av typen orienteringsløpere bruker På lengre turer som kombinerer gåing og en del fisking (stå en del i myr) bruker jeg relativt lette fjellsko med membran Av det terenget jeg har støtt på har jeg ikke hatt behov for denne ankelstøtten som en selger i sportsbutikkene vil prakke på enhver stakkar. Det er klart at om man har fryktelig tung sekk og terrenget er veldig tøft så kan det sikekrt være lurt med ankelstøtte, men jeg bruker mine fjellsko hovedsaklig for å kunne fiske uten å blli våt på bena og jeg løsner lissene ganske mye når jeg går fordi jeg synes det er mye bedre å gå når anklene ikke er låst

Er egentlig fornøyd med tingenes tilstand her i Finnmark. Vil jeg ha fred for motorlyd, feks når jeg skal jakte ryper så finnes det plenty med områder for det. Har jakta veldig mye ryper om vinteren og det har ikke hent mange ganger at jeg har blitt forstyrra av snøscootere. Samme når jeg vil traske litt med fjellskiene, da finnes det stille områder for det. Skal jeg gå med skatingski så er scooterløypene fine til det. Noen dager vil man ha mer med seg og rekke over flere fiskevann. Da er det bare å laste isbor, ski, ved osv osv i den doble rekkasleden og følge løypene. Får plass til lagstelt også hvis jeg skal overnatte komfortabel. Synes ordningen vi har i Finnmark er genial, ønsker ikke mer frislepp her. Eneste at løypene i de forskjellige kommunene kunne har vært bundet bedre sammen. Feks. Alta, Porsanger, Nordkapp, Måsøy og Kvalsund. Etter at det ble en løype mellom Kvalsund og Porsanger så har det blitt mindre trafikk i mine nærområder.

Jeg bruker nesten alltid pulk på vinteren og har en liten Acapulka som jeg tror er 130 eller 135 cm lang. Jeg bruker stivt drag og dette er festet til pulken i to kraftige metallfester som står på utsiden på hver side foran. For meg fungerer ikke noe annet enn stivt drag, både med hensyn til retningsstabilitet og i utforkjøringer. Det lille jeg har forsøkt line er på flatmark i veldig kupert terreng, for eksempel i grovt steinete terreng eller over oppstykka bre, hvor stivt drag vrir seg hele tiden. Bruker også et bøyledrag når jeg lar hundene trekke, hva slags type dette er vet jeg ikke, men det er mulig det er fra Fjellpulken eller et annet fabrikat, i alle fall er det bygd om i festet til pulken (kjøpt brukt). Jeg bruker ofte å feste draget rett i spennene på hoftebeltet på ryggsekken (Norrøna). Det er ganske håpløst å kombinere ryggsekk og sele/drag til pulk, så derfor kan det lønne seg å satse på en god sekk som har integrerte fester for pulkdrag. Har også et løst sele/hoftebelte (originalt Acapulka?) som jeg synes fungerer ganske bra, i alle fall har det mange justeringer slik at det kan tilpasses godt.

Strålende:)

Tusen takk for tips

Hi, I am a newbie to hiking and skiing. I dont know a lot about hiking culture in Norway but i think i do have the patience and persistence for hiking. I have hiked Preikestolen once and felt that was very good. Im also interested if you are thinking about skiing

Kjempebra rapport! Ser helt fantastisk ut.

Fantastiske bilder!

Takk, Ulvemor. Jeg tar hjerne en titt på kartet for å se på mulighetene for en dagstur i beskyttet terreng. Skal sende deg en melding. En Ally er en åpen båt (vår er i hvert fall åpen) og den er relativ fleksibel i lengderetning, sammenlignet med en vanlig kano. Vi har forresten vært borti halve meter høye bølger på Hardangervidda (Kalhovd-området). Det går så vidt, men jeg blir mega-nervøs. Det er langt utenfor komfortsonen og der er ikke det jeg er ute etter på en tur.

Jeg bruker taudrag på Paris expedition pulken min. Problemet er nedoverbakker da pulken har en liten tendenes til å ta deg gjen og forsøke å kappe av deg føttene (lettere overdrevet). Problemet løses ved å ha et halvannen meter langt tau fetset i begge sidene med karabinkrok framme på pulken. Når du kommer til en bakke, løsner du den ene siden, og legger tauet under pulken og fester det i siden igjen. Pga lengden vil tauet legge seg i en bue under bakre halvdel av pulken. Og fungerer som brems. Jeg bruker et gammelt klatretau.

ASI: Jeg gidder ikke repetere all argumentasjon som har blitt lagt frem mot det du sier i denne tråden. For, tro det eller ei, vi er på side 34 i denne debatten og andre har faktisk luftet begrepet "demokratisk", samt sagt at dette ikke er et frislipp. Likevel kaller vi det frislipp. Har vi tungt for det? Dette er ikke demokrati. Dette er frislipp. Hvorfor argumenterer jeg og andre for tidligere i tråden.

Ikke jeg heller ..... til det bruket er det jo allerede etablert baner og anlegg, hvor hensynet til natur, mennesker og dyreliv er ivaretatt. Problemet begynner først når du påberoper deg retten til "hopp & sprett" overalt alle andre steder.

I tilfelle noe skulle besitte nettopp denne Pieps Vector skredsøkeren, ønsker jeg å videreformidle at denne blir nå tilbaketrukket. Årsaken til tilbakekaldingen er at det kan oppleves noen problemer med produktet. Pieps har konkludert med at denne søkeren ikke kvalifiserer eller tilfredstiller deres høye krev til sikkerhet. Alle blir derfor bedt om å slutte å bruke denne søkeren umiddelbart! Produktet kan returneres og vil bli erstattet med deres nyeste og beste "Pieps DSP PRO" NB. Dette gjelder KUN Vector søkeren, alle andre produkter fra Pieps er 100% pålitelig. Har vært i kontakt med Pieps og de sendte meg denne E-posten:

Vi gjennomførte en tur i området der i 2008, har nå laget en turrapport fra den turen. http://www.fjellforum.no/topic/30646-padletur-indre-troms/#entry279203

Har brukt Polar Loop i en uke nå og begynner å like den godt. Fint armbånd som registrer aktiviteten 24/7. Timer med søvn, tid brukt til å sitte på ræva, stå, gå og jogge. Kommer app til android nå snarest. Her nytter det ikke å skulke unna. Et av personlige mål er 20 000 skritt i døgnet her offshore. Halvparten på fritida, halvparten på arbeid. Går greit, men må skjerpe seg ! http://www.polarloop.com/nb/

Uvitenhet er vel største årsaken til at kulturminner blir ødelagt, på fjellet som i bygd og by. Men en observant leser av kart ville kunne få noen hint av navnet på vannet.. Det er en bra jobb for en som liker seg ute. Bare så synd at det er så mye byråkrati som må gjøres inne..

Jeg er enig med Elisabeth (!!!!) når det kommer til plassering av et evt løypenett. Om vi absolutt MÅ ha denne driten i norsk natur så kan traseene plasseres parallelt med oppkjørte skiløyper. Jeg tror det vil være fordelaktig fordi; -Den "gjengse nordmann" da vil få øynene opp for hva slags aktivitet de blåblå har tillatt i norsk natur. Vi kan da få økt oppmerksomhet rundt dette. -Man vil enklere notere seg hvem som kjører utenfor traseene. -De som ønsker fred og ro har større sjans til å få dette, -utenfor løypene. Jeg stusser litt på Eirik78 sitt innlegg, hvor han forklarer oss øvrige at han flere ganger har forsøkt å pensle debatten over på mer faktabaserte realiteter. I samme håndvending trykker han "like" på Synse Synsesen sine innlegg. Av fakta i denne saken er det vel hovedsakelig Brages innlegg med lovtekster etc som kan gå for god fisk. Oss øvrige synser selvfølgelig, lik det politikerne gjør om saken. Dette kan ikke snevres inn i et firkantet forvaltningsverk. Resten av tråden går, foruten enkelte gjennomtenkte innlegg fra begge leire, hovedsakelig ut på anekdoter og enkeltopplevelser/hendelser. (samt en og annen komisk argumentrekke rundt mekanisk fysikk, decibelnivå og motorbåter). Dette er et verdispørsmål. Jeg kan ikke annet enn å synse om slikt. Fakta er bra, men jeg er uenig i at det du har kommet med er annet enn din tolkning av prøveprosjektet.

For meg handler dette først og fremst om et viktig verdivalg; nemlig frihet fra motorstøy i uberørt og stille natur. Dette handler ikke om meg, men faunaen, dyre- og fuglelivet som er der allerede. Uønska støy påvirker alle.

En typisk tung snøscooter til f.eks. vedkjøring vil ha en vekt med fører på rundt 350 kg, denne vekten fordeles på en belteflate på 50*(390/2) kvadratcentimeter= 350 / 9750= 0,036 kg/ cm2 (eller 36 gram pr kvadratcentimeter), noe av denne vekten vil forøvrig også spres til 2 ski, slik at det reelle trykket er lavere. En person med skostørrelse 48 vil ha et fotavtrykk på rundt 32 cm i lengde, 10 cm på det bredeste og 6 cm på det smaleste, la oss si 32* 7,5, hvis denne personen veier rundt 90 kg og står i ro, vil vekten fordeles til to føtter og et samlet areal på 480 kvadratcentimeter - dvs 0,187 kg pr kvadratcentimeter (eller 187 g pr kvadratcentimert). Hvis personen går vil vekten fordeles på maksimalt en halv fot i det du setter ned foten, dvs 0,748 kg pr kvadratcentimeter eller 748 gram pr kvadratcentimeter. Om vi flytter denne personen over på et par typiske fjellski på 210 * 8 cm vil trykket bli 0,026 kg pr kvadratcentimeter når personen står i ro. Poenget er; marktrykket fra en snøscooter er og blir, og vil forbli lavere enn marktrykket fra et menneske. Man kan jo selv velge om man vil ha en trykk belastning på <36 g pr cm2 eller 187 g pr cm2 om noen skal tråkke på deg. Når jeg har kjørt ved i løssnø finnes det ikke bæreevne i det sporet som ligger der til at jeg kan gå på føttene uten å synke langt nedi, tilogmed ski vil lage spor i et nykjørt scooterspor, således er det åpenbart at fotsporene i utgangspunktet har større potensiale for å ødelegge. Med en halv meter snø mellom vegetasjon og scooterbelte er sannsynligheten for ødeleggelse null og niks - og det vil man raskt finne ut om man kjører fast en snøscooter i løssnø, den graver seg ned til et punkt, og blir deretter hengende på stigbrettene. Er det under 30 cm snø kan scooteren forårsake terrengskader, men du skal være temmelig lite glad i snøscooteren også for å kjøre i så lite snø, det er nemlig en oppskrift på å ødelegge både belte, fjæring og ski. Når det gjelder forstyrrelse av dyrelivet - de fleste av oss har vel sett hva som skjer når vi ser elg langs veien - så lenge vi sitter i bilen beiter elgen fredelig videre. Stopper du motoren og går ut, vel da springer elgen. Det gjelder merkverdig nok også for snøscooteren. (Forutsatt at ikke idioter kjører etter.) Men nok en gang: Mange av de problemene som tas opp kan løses ved typegodkjenning. På samme måte som det stilles krav til biler som skal være på evien kan man ta ut verstingscooterene på typegodkjenning. Sørg for at maskiner som kun er egnet til lek nektes registrering, de kan kjøpes og brukes på bane. Nekt bruk av høykambelter, nekt snøscootere med uforholdsmessig stor motor i ft. vekt registrering. Jeg har kjørt vedlass på godt over 400 kg med en gammel sliter fra 76, den hadde en sylinder, 20 hk og 296 ccm - den klarte jobben med glans i til dels bakkete terreng - således bør enhver som har tenkt å bruke scooteren til noe fornuftig klare seg med under 700 ccm og maks 80 hk. I tillegg kan vi godt fase ut totakterne - siden 4takt bråker betraktelig mindre. (Men siden de fleste erklærte scootermotstandere ikke har det filla av teknisk peiling på snøscootere er det ikke å forvente at dette argumentet tillegges noe vekt.)

Jeg forstår godt hva du mener og jeg er ikke helt uenig, men jeg syns man kan prøve å tilrettelegge. Om resultatet er at grunneiere nekter traseer over deres tomter så løser jo problemet seg selv. De får ikke laget løyper om ingen vil ha dem. Jeg mener også at en bedre løsning hadde vært å bygge baner tilrettelagt for grisekjøring, men det skjer ikke for det koster for mye. Jeg syns det blir feil at vanlig, fornuftige mennesker skal straffes for at det finnes noen tullinger. Det burde heller være mer undervisning på skolen i naturvett og respekt for dyr og det burde kanskje stilles høyere krav for å få kjøre scooter. Hadde jeg fått tak i noen som jaget dyr hadde jeg vært truende til å slå ganske hardt, det er virkelig en uting. Men om man tar en tur på f.eks Norefjell, så holder nok reinsdyra der allerede god avstand til skiløypa opp til Høgevarde. Det er jo nesten som Oslo på 17. mai der og det hadde ikke hatt noen påvirkning på dyra om det i tillegg hadde kjørt noen scootere ved siden av skisporet. Problemet er så klart de som kjører ulovlig og jeg er så altfor enig med deg i at vedkommende som hadde sekken full av søppel og kjeftet på kompisene om de ikke ryddet etter seg, ikke akkurat taler til scooterkjørerenes fordel. Problemet er, scooterkjørere eller ei, folk er noen svin og burde generelt ikke få bevege seg i naturen. Men jeg vil heller tro på tilrettelegging,undervisning og at det slås hardt ned på lovbrudd, enn forbud. I tillegg syns jeg, sikkert fordi jeg ikke har noe til overs for DNT, at det blir så grådig dobbeltmoral. Det er greit å kjøre buss langt inn på Dovre og bruke scootere for å frakte mat til folk som ikke gidder bære maten selv, men at andre skal få kjøre scooter det er fullstendig krise og verdens undergang. Å avvikle er ikke noe større problem enn hva man velger gjøre det til. Uten sammenligning forøvrig, men da jeg gikk i læra og det var dårlig med jobber syns sjefen det var bedre at jeg satt på ledigtid enn at jeg var med en montør uten å fakturere kunden. Hvorfor? Fordi det ikke var bare bare å finne noen jeg kunne jobbe med. 1 telefon tok jeg og vips så var jeg ute og jobbet. Poenget, alt er ikke alltid så vanskelig som man tror Det gjelder bare å ta tak i det.

Min forrige hund gikk fra meg altfor tidlig, rakk ikke bli 7 år engang. Men i går kom jeg hjem med et nytt sjarmtroll. En 4 mnd gammel Lapsk Vallhund

Koselig turrapport fra barndomstrakter (nesten)... Har aldri isfisket, men det ser jammen ikke dumt ut. Nydelige bilder !!!

Lørdagskveld var det klarvær og kaldt så jeg stakk ut en tur i håp om at det skulle bli nordlys, selv om det ikke var varslet spesielt kraftig aktivitet. Men der tok ekspertene feil, for det ble et forrykende nordlys-show vi sjelden ser maken til, selv her i nord. De to første bildene viser et fenomen jeg ikke har sett før - at lyset er så sterkt at det kaster skygge på bakken! Se på treet til venstre, der ser man det tydelig. Og det var ikke måneskinn eller andre lys som kunne gi skygge fra treet. Jeg måtte jo prøve meg på en "selfie" som er så populært: Greinene på denne gamle bjørka var et flott motiv mot nordlyset. Fargen bak fjellene er lys fra byen et par mil unna. Det var en fantastisk kveld og en storslått naturopplevelse, til tross for at det verken var en lang eller krevende tur

Jeg har en kraftig boxer gutt på snart 4 måneder og 17 kg. Skal få lagt ut ett bilde når jeg kommer hjem.

Det fasinerer meg at du bruker utrykket dritingse lokale ungdommer. Jeg er selv en lokal ungdom som ønsker å bruke en liten del av den lokale utmarka til lovlig rekreasjon på scooter. Jeg har kjørt scooter i naturen der jeg har vokst opp i 10 år. Har sikker 6000 ulovlige mil på scooter tilsammen. Jeg har aldri blidt anmeld, vært dritings eller forstyret freden til en skigåer. Det har med lokalkunskap å gjøre. Der jeg og mine venner kjører scooter er det ingen som går på ski, vi kjører mest i gamle hogstfelt og skogkledde lier langt bort fra naturperlene påsketuristene søker til. Scooterførere blir ofte framstilt som late og uvitende om natur og dyreliv. Til opplysning så har jeg jaktet storvilt og småvilt hele livet, og jeg er temmelig sikker på at jeg har like mange mil på fjellski som de fleste her inne. Å til de som tror at det vi driver er en sport for late utrente personer. Så er det bare å komme å prøve å holde følge en dag. Det virker som at når det kommer en representant fra storbyens skiadel til flellet en helg. Da skal alle lokale vike fra sine aktiviteter så vedkommende kan gå milevis uten å høre en lyd. Det er plass til alle, så nå er det på tide å slutte med denne usaklige og fanatiske scootermotstanden som herjer i mange miljøer.

Ja jeg sjekket Forollhogna i 10 år tilbake, med dato i midten av uni. Normalår er barmark i nasjonalparken. http://www.senorge.no/index.html?p=senorgeny&st=snow Fantastisk verktøy!

Vel, da må du ha misforstått. Det gjelder snøscooter. Link til forskriften finner du i tråden der prøveordningen diskuteres. Jeg støtter ikke oppropet, eller veldig mye av motstanden. Motstanden drives fryktbasert og av føleri, ikke så mye av det som hevdes kan understøttes med noe saklig. Om det virkelig hadde vært fare for at stillheten i naturen skulle ødelegges så hadde det allerede vært full fyr i bildekk utenfor Stortinget. Vi er tross alt i Norge og der er naturen ganske så hellig. Skal man være i mot noe så må det promoteres saklig om det skal ha gjennomslagskraft, det nytter ikke å hisse opp massene med føleri om man ikke samtidig legger frem noe saklig som kan brukes til noe. Hadde en så amatørmessig protest blitt gjennomført av motparten så tviler jeg ikke et sekund på at ord som bajas og harry mfl hadde haglet

fjellørret på 3,1 og 1,7 kg

Min største redsel er at når jeg legger inn årene og tar på meg trefrakken, selger min kone alt tur og fiskeutstyret mitt for det jeg har fortalt henne at jeg betalte for det....he he...

En finner det meste på youtube