Vinnerliste

Tross meldinger om sterk vind la vi ut på en tur inn i Skredådalen. Dette er en sidedal til Øvre Sirdal og strekker seg vestover. Vi ville finne Skredåhellaren og se om den var buandes i ei vindfull vinternatt. Men det var den ikke, her rådde den harde austavinden brutalt. Nede i dalbunnen, bakom en kolle fant vi ei relativ rolig slette. Det ble leirbål til langt ut i de små timene mens vi matet bålet og lyttet til vinden som ljomet i de bratte fjellsidene før vi tørnet inn i teltet. Utpå dagen kjempet vi oss nedover igjen til Skredå i motvinden. Heldigvis var det som var av løssnø allerede blåst til roligere steder. Kulingen og stormen som har herjet her i ukevis plaget ikke oss, men de lokale nede på Skredå mente dette var galemattis. Men nå har da jeg og Rune vært ute en vinternatt før. I 25 år vi gått vinterturer sammen og selv om han er pensjonist har han ingen planer om å legge fjellskiene på hylla. Oppover dalen var det i grunnen greiest å følge den islagte elva: Helt til undertegnede trødde gjennom: Under Skredåhellaren fikk vindgudene holde på i fred for oss: Men gammel minkfelle uten åte ble desarmert i hellaren: 2 minutter med solgløtt ble de eneste på meg i januar. Får håpe februar blir bedre i så henseende: Etablereing av leirplass er nesten et hellig rituale.....: I gang med fyringa, men det tar nesten en times nøring med småved før storkubbane tørker og tar fyr: Vind og oksygen er greit, skal en produsere mye koselig CO2 : Karen på 2 meter som aldri klager på 1,05 meters takhøyde: Mange flotte fjell i dalen har nok gitt Skredådalen sitt rette navn... God tur !

Frostrøyken følger elva nedover dalen, -10 viser måleren i bilen. Det er ikke så ille tenker jeg mens jeg snører fjellstøvlene. Det er fremdeles ikke helt lyst, men mørket begynner å gi etter for lyset. Det var klarvær i natt og det tegner til å bli en flott dag. Jeg labber i veg opp mot fjelldalen jeg håper på at rypa har søkt tilflukt i. Jeg følger stien på knallhard mark oppover. Kjenner kulda biter sterke jo høyere jeg kommer. Etter en liten times gange er jeg oppe ved skogrensa og det ligger snø. Glatt snø. Jeg kjenner jeg skulle ønske jeg hadde brodder. Jeg konsentrerer meg og går videre, hele tiden surrer tanken om jeg burde snu i hodet, at jeg kan ramle og slå meg. Dalen svinger mot høyre, eller østover om du vil, og det blåser frisk. Jeg har gått i ullgenser så langt og jeg må på med skalljakka. Jeg fisker frem balaklavaen og en vindtett fjellue fra sekken. Deretter lader jeg hagla, for av erfaring vet jeg at jeg er i lirypterreng nå. Jeg går videre med hagla klar. Jeg begynner å trø igjennom skaren. Bra, tenker jeg, da slipper jeg å være redd for å skli. Det ligger to vann inn etter fjelldalen og når jeg begynner å nærme meg det største og innerste vannet har jeg fremdeles ikke sett rype. Det har blitt kaldere også. Det er tungt å gå og iveren har dalt siden det ikke er fugl å se. Jeg får gå i rundt vannet og ta pause i det lille naustet på andre siden av vannet, bestemmelsen er tatt. Jeg runder vannet fremdeles uten å se rype. Jeg banner inni meg. Jeg har aldri gått her uten å se noe! Jeg begynner å bli skikkelig sulten. Kulda har gjort at jeg ikke har orket å spise enda og det er nå mange timer siden frokosten. Kondensen i skalljakka har fryst til is og jeg børster av den og henger den opp. På med dunjakken og frem med primusen. Jeg bryter av skareflak rundt nausten og smelter vann. Det begynner å bli litt varme inne i naustet og det smaker med en pose real og en kjel kokekaffe. Etter en god time går ferden hjemmover. Det er fremdeles skikkelig kaldt. Jeg klarer ikke å gå med hagla i hendene lenger. Hanskene mine er for tynne og kulda stikker godt i fingrene. Frem med vindvottene! Jeg tar frem iPhonen og knipser et bilde av Kvistdalssetra som bader i solen. Jeg pakker ned telefonen, tar ett skritt og sklir. Jeg ramler bakover med full kraft og lander på ryggsekken. Pokker! Håper ikke noe er ødelagt. Jeg må kjøpe meg isbrodder, kraftige isbrodder! Jeg går veldig forsiktig hjemmover dalen, skaren er skikkelig glatt og fjellstøvlene har ikke feste i det hele tatt. Jeg når bar mark og det begynner å bli varmt, jeg har gått meg svett. Har det blitt mildere? Jeg stopper og letter på antrekket. Det begynner å bli mørkt når jeg kommer ned til bilen. Det må ha blitt mildere, jeg kan ikke forstå annet. Jeg stikker hue inn i bilen og sjekker måleren - nei, fremdeles -10! Hmmm, hvor kaldt var det da oppe i dalen tro?

Fikk i posten i dag bestillingen på Beef Jerky . Nesten 3kg med og det var stabla oppå postkassa .

Jeg har med undring sett på denne utviklingen av "våttkort", "brattkort" og hva de nå heter alle sammen, og synes det er en uting.. Det er en slags forsøk på sertifisering av friluftsliv og monopolisering av kunnskap. Man står fritt til å etablere firma for guiding i kajakk uten slike kurs.

Jeg tok noen bilder nettopp for kunne si at brannfaren er overhengende. Og glemte hele greia. Jeg tror det er for enkelt å kalle det "brannfare", - eksplosjonsfare er antakelig mer dekkende. Det tørre brune gresset vil omtrent si "boff" om det så en fyrstikk. Forunderlig vinter.

Stabburets Baconpostei. Selv etter å ha ligget ute en natt i 7-8 minusgrader var den lett å smøre på brødskiva om morgenen. Og god smak hadde den også..

Hårda bud for rypa på denne tida. Har lest at ei rype gjerne spiser 25-30 meter med bjørkeskudd en kald vinterdag for å få nok energi. Så skiter den i dokk og bæsjen avgir litt varme den kan nyttiggjøre.

Vi fulgte elva den første kilometern før vi drog over på sydsida og fulgte vintervegen. Det siste stykket gikk vi på nordsida og ganske høyt oppunder stupa for å finne hellaren. Hellaren er på bildet med leirplassen. Den skrå skori som stig opp mot høyre bak teltet er hellaren. Nedatte følgde vi sydsida ca ein km og kryssa så elva og følgde nordsida ned att. Dram har vi alltid med oss på slike utflukter så vi led ingen nød.

Fikk til når jeg ikke la ut under redigere post.

Når det blir uvanlig kalt for rypa, gjør den gjerne et av to ting. Enten så går den i dokk, eller så forflytter den seg til skogen og søker ly der. Om vinteren og når det er kaldt, er det alltid uvist om du finner rypa. Er ganske usikkert å finne ryper, når det er under 15 blå. Men hvis de går i dokk og en har hund, finner som regel hunden rypene likevel. Reis tilbake når det blir væromslag og litt mildere, så finner du nok ryper igjen.

Var helt vindstille og vårfølelse på Våttåsen (329m) idag, spesielt ved Svarttjønna varmet sola godt i ansiktet og jeg ble sittende i oppvarmet lyng uten snø eller frost i en halvtime. Rosten og City Syd fra Våttåsen idag.

Nei gudbeares ! Enig i poenget ditt med at et våttkort på ingen måte forteller noe om det faktiske kunnskapsnivået, men jeg kan ikke helt se hvordan jeg ellers kan ha noen formeninger om padlekunnskapene til den enkelte uten å måte ta en testtur ut på vannet først. Har du våttkort og grunnkurs forventer jeg at du kan enkelte ting, har du avansert til teknikkurs forventer jeg faktisk at du kan mer, sjøl om det ikke er sikkert. Så kan man alltids mene mye om innholdet i kursstigen, men det er en annen diskusjon. Og ja- helt enig at det er gjennom egeninnsats man blir flinkere. Kursene instroduserer deg bare for stadig ny kunnskap som det er opp til deg selv å bli flink på. Så kan man allids diskutere kvalitetssikringa av kursopplegget til NPF. Det finnes helt klart flere veier til mål, for noen er det riktig å starte med et 16-timers kurs, for andre som gjerne har padlekompiser fra før er det minst like mye å hente der. Det jeg reagerer på er at det synes som om folk tror NPF er skyld i HMS, at man ikke kan lage sitt eget kursopplegg. Gratis tror jeg ikke fremtiden blir- hvem er villig til å bruke mye av fritiden sin på opplæring av nybegynnere stadig vekk uten å få kompensert for det? Det går sikkert for en kortere periode, men så går man lei når ingen andre vil bidra, man har lyst å padle litt selv også etc. Er det de private aktørene man vil til livs er det bare å ta kurs gjennom en klubb- da er det klubben og instruktøren (som gjerne hører til klubben) som tjener penger- NPF får ingen ting. Er det så galt? Jeg tror egentlig vi ikke er så uenige når det kommer til stykket

Du kan prøve med Spinnakertape. Den får du kjøpt på en skipshandel eller en butikk som selger seilerutstyr. Den kommer i flere farger og tåler ganske mye av både vann og slitasje. Hvis du klarer å få en lapp på innsiden og en på utsiden så er det bra, men det holder en stund med bare en lapp på utsiden også. Klipp tapen så den blir avrundet i endene. Unngå hjørner. Spisse hjørner løsner mye lettere enn et avrundet hjørne. Hvis stedet du lapper er utsatt for mye strekk så kan du først sette på en lapp og så setter du en som er litt større over den første. Ikke sy i stoffet. Huller etter nålen og tråden svekker bare stoffet ytterligere. Se litt på denne linken. Her blir en tarp tapet med spinnakertape. http://www.fjellforum.no/topic/28479-modifisering-av-tarp/

Mår er jo et magasin, så her skal du absolutt være obs! For meg holdt det på å gå skikkelig galt på Holmavatnet for et par år siden. Mitt klare råd er å kontakte lokale kjentfolk før du setter så mye som en tå på Mår eller Grytefjorden.

Tiur3: Ja, har fått testet den, men ikke over lengre perioder. Den varmer jaktbua mer enn godt nok, så jeg trenger ikke å fyre på full guffe hele tiden. Men jeg ble anbefalt av noen å legge inn en tykkere jernplate i bunnen av ovnen, slik at det ikke går hull i ovnen etter mye bruk.. ovnen er nemlig veldig tynn. Veldig lett er den også. Kan komme med en fyldigere rapport etter å ha brukt den en periode.

Lompekort høres bra ut.. Systemet fungerer sikkert helt fint. Jeg kjenner flere som har tatt sånne kurs og vært fornøyde. Jeg kritiserer ikke en eneste av instruktørene som bruker tid på å gjøre andre til bedre og sikrere padlere. Mitt problem med sånne systemer er at de vokser til å bli noe annet. Det er for eksempel sånn at medlemsorganisasjoner får penger fra Staten etter hvor mange medlemmer de har. Da kan det lønne seg å monopolisere slike "sertifiseringsordninger"... Parallellen til bilsertifikatet er jo bra.. Hvis vi fortsetter den tanken, så ville det være som om en medlemsorganisasjon som NAF fant opp reglene, og deretter sa at de er de eneste som fikk lov til å uteksaminere både lærere og elever..

Influensa på fjerde dagen. En ny, men ikke særlig behagelig opplevelse. Vanligvis passerer slike virusgreier i løpet av et døgn eller deromkring, men denne gangen tok den seg god tid og jeg ble faktisk nødt til å tilbringe noen dager på ryggen. Enten det nå er fugl eller svin som er årsaken til smitten så har jeg aldri før vert så syk av noe virus, men en gang skal vel være den første. Det blir nok ikke mye tur denne helgen.

En syvåring er stor nok til å kunne skyte fart med spenn i skiene, og liten nok til å miste all glede når det ikke er feste. Samtidig begynner fart i bakker å bli en stor glede. Smørefrie ski blir da et kompromiss for mammaer og pappaer som ikke gidder å smøre, men gleden for ungen blir også mindre.

Jeg er klar over at jeg drar inn mye mer enn det saken direkte handlet om, men jeg ser dette som en del av en større trend. Kajakkpadling kan være en risikoaktivitet, men det trenger ikke å være det. Det å kreve omfattende kursing for folk som vil plaske litt langs land i en leid kajakk, er en tulleting. Det er Padleforbundet som kontrollerer dette systemet. De gir ingen andre lov til å "uteksaminere" padlere med våttkort. Sett nå at jeg hypotetisk var en topp utdannet padleinstruktør og ville starte egne kurs, og at jeg kunne lage et opplegg som var langt bedre enn det man får i padleforbundets system. Kunne jeg da gi mine elever våttkort? -Nei. Kunne de da leie kajakker? -Nei.

Smørefrie ski av lav kvalitet er ikke all verden. Annerledes når man kommer opp på Racing rubski og slikt. Barn vokser jo og blir tyngre. En smørefri er så ledes mindre fleksibel. Ski som smøres kan man smøre med lengre festesone i starten og så korte ned litt når poden blir tyngre. De varer jo ikke evig alikvel da.

Personlig slår jeg et slag for Madshus til ungene. Fjorårets sesong gav over 400 tilbakelagte km på et par Madshus Superwax for 5/6-åringen. http://www.xxl.no/Root/Vintersport/Langrenn/Langrennski/madshus-Superwax-Langrennski-JR-1314/p/1084109_1_Style Kan trygt anbefales! Edit: Og kan tillegge at jeg til en syvåring helt klart ville gått for smøreski, uansett merke.

Man har ansvar for egen sikkerhet og kunnskapsnivå, på havet som på fjellet. Jeg padler så godt som alltid alene, og har derfor lært meg egenredning, rulle osv, og trener jevnlig på dette. På samme måte som jeg har alt ansvar for meg selv når jeg går på fjellet alene. Det er superfint at folk går på kurs, og kjempeflott at noen vil arrangere slike. Jeg ser imidlertid at det pågår en hel del skremselspropaganda på slike kurs som gjør at terskelen for folk uten kurs blir hevet. Det er noe med at man blir fortalt at man må overlate ansvaret for egen læring til såkalte eksperter. Og det pågår også profesjonskamper her. Se på for eksempel forsøkene på monopolisering av titler som fjellførere og breførere av Norsk Fjellsportforum og andre. Man vil skaffe seg et profesjonelt fortrinn for å gjøre næring av friluftslivet. Det kan være farlig å gå på ski på fjellet også. Skal lure på når noen kommer på tanken om å arrangere "hvittkort" for å få leie ski..? Jeg er selv sertifisert skiinstruktør. Hmmm... I Tyskland må man ha fiskesertifikat (fischereiscein) for å ta en tur med stanga. Er det dit vi er på vei?

Det er på ingen måte ment å være en sertifisering av friluftslivet, men en bekreftelse på at du innehar et minimum av kompetanse som gjør deg til en sikker padler. Kursene har først og fremst stor fokus på sikkerhet, redningskunnskaper, egenredning og teknikker, som gjør deg til en sikker padler, ikke nødvendigvis en god padler. Det tar noe lengre tid. Det omkommer folk helt unødvendig hvert år i kajakkulykker, hvor det ofte er basiskunnskaper som er fraværende. Alle kan kjøpe seg en kajakk og padle fritt, ingenting hindrer deg i det. Jeg hadde imidlertid ikke turt å arrangere turer eller leie ut slike ting uten at jeg visste at de jeg hadde med å gjøre har kunnskap om for eksempel egenredning hvis man tipper rundt i kaldt vann. Våttkortet blir altså som Brattkortet. Det forteller de som driver klatrevegger og arrangerer klatreturer at de som er med har nok kunnskap og sikringsferdigheter til å delta og være med på en sikker måte. Felles for begge aktivitetene er at du også kan sette andre i fare dersom du ikke har den grunnleggende kompetansen selv. Det er heller ikke monopolisering; NPF har utarbeidet en standard for hva kursene minimum skal innholde, men hvem som helst kan holde kurs; forutsatt at de har instruktørkompetansen. Det er høyst frivillig å ta kursene også, men det er for eksempel ikke sikkert du får være med kajakklubben på tur hvis du ikke kan dokumentere med Våttkortet at du kjenner til sikkerhet og redning. Du må gjerne etablere et firma for guiding i kajakk uten slike kurs, Lompa, men i Norge er det noe som heter HMS og som gjør deg ansvarlig hvis noe skulle skje. Dersom du driver en slik virksomhet og det skulle skje en alvorlig ulykke, er det du som står ansvarlig. I dag er det helt vanlig både i inn- og utland at det stilles krav til grunnleggende Våttkort-kurs hvis du for eksempel ønsker å leie kajakk i en klubb eller hos en forhandler. Sammenlign gjerne med dykkersertifikat, Brattkort og andre aktiviteter som innehar en viss risiko, ikke bare for deg selv, men hvor du også kan sette andre i fare.

Dagens trimtur ble en tur på Posten. På brøytede veger med ski og korte feller. Totalt 8 km og 150 høydemetere. Traff ingen interresante mennesker, kun folk som klagde på vinden, snøen og kuldegradene. Er vi blitt et folk av klimahypokondere ??

Siden jeg har brukt helgen på hytta på Øyfjell i Telemark, gikk turen i området rundt der. Hadde endel å gjøre på hytta, så det ble ikke lange turen, men for noen forhold! Drøy halvmeter puddersnø oppå en meter mer kompakt snø gjordet det tungt å gå, og morsomt å kjøre ned. Å dra pulk full av gassdunker og batteri hjemover var heller ingen piknik... Hytta i vinterdrakt Lette taket for litt snø... God fyr i den gamle komfyren. Kaffe må man ha! Fruen i snødrevet. Snødde tett hele helgen. Tungt i løssnøen...

"Stakkars, store naturen på en iskald vinterkveld. Når vi sitter inne i varmen, må den være ute i seg selv." Det var surt på Øyerfjellet i dag. Men det gjorde godt i en gammel skrott.

Ikke bare en treningstur. Lørdags morgen bød på en utfordring – hvor kan det gås tur i sterk vind, med snø på bakken og temperaturer så vidt over null. Normalt kan turen rundt Lifjell gjøres selv om det blåser. Nå var det meldt om sterk kuling 16-18 meter i sekundet, og erfaringen tilsier helst ennå sterkere vind på toppen enn det som er meldt for Sandnes. Tur i ”åpent lende” kunne ikke komme på tale. Å gå en time eller mer med kuling imot er anstrengende. Å ha kuling – liten storm i kastene - bakfra, er direkte ubehagelig, og ikke så lite farlig. Det er så avgjort ikke enkelt å holde balansene med vinden bakfra eller på skrå fra siden. Det måtte derfor bli en skogstur. Problemet er at skogene er små og det er vanskelig å få en tur på flere timer. Jeg bestemte meg derfor å ta turen til Dale. Skulle det ikke være mulig å gå den vanlige turen, så fikk jeg ta en tur oppover mot toppen og heller snu. Utover langs sjøen, var vinden så avgjort ikke ille. Her går stien godt beskytter mot vind fra de fleste retninger. Østavind er ikke noe problem. Men is og snø laget noen små hindringer. En liten varmegrad er ikke nok til å smelte snøen, og heller ikke nok til å få vekk isen som ligger på berget bort etter. Det skumle er at isen enkelte plasser ikke synes. Islaget er så tynt og rent at det ser ut som bart fjell. Det ble et par overraskelser, men ingen store hendelser. Nå er buksebaken på dovrebuksene så pass sterk at den tåler litt… For en gangs skyld var det tørt. Det gjorde det enkelt å gå både inne skogen og på berg. Steinene som stikker opp holder også. I det jeg stakk hodet over tregrensen på nordsiden av toppen, fikk jeg vinden rett i fleisen. Den hadde nok løyet litt, og var ikke så frisk som tidligere på morgenen. Men kastevind fra siden gjorde at jeg måtte gå med full fokus på å holde balansen. Oppe på selve toppen måtte jeg se vinden ann før jeg kunne forsere de mest utsatte plassene. Jeg huket meg ned i ly av en stein og ventet på litt mindre vind, enkelte plasser. Det var selvsagt ikke en kjeft på toppen, og denne dagen var det heller ikke spor av andre. Det er ikke ofte. Det var ikke langt nedover mot Øksendal før det igjen ble levelig i vinden. Og som om ikke vinden var nok, med en varmegrad var det fortsatt is på plankene i myra, og temmelig ufremkommelige. Men myra var bare frosset på overflaten. Det gikk godt et stykke. Det jeg ikke skulle ha gjort, var å stå stille. Jeg gikk gjennom med begge beina. Videre nedover ble det en ”normal” tur. Selvsagt var det is, både i ”den fordømte” bakken og nede ved Dalevann, men her er det enkelt å gå rundt. Jeg møtte et følge som var på vei oppover. Jeg prøvde å si at dette ikke var dagen for topptur, men det virket ikke som de helt forsto hva jeg mente. Det går helt godt. Nede i skogen var det tørt og bra forhold – det var bare å la det stå til nedover. En tur på beina, med en del utfordringer, men ingen ulykker. I midten av januar er det bra. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hei, beklager at det er hvit tekst på svart bakgrunn, men er ikke datakyndig nok til å fjerne det Måtte kopiere hele innlegget fra bloggen siden det ikke var nok med en link her Da var vi godt inne i det nye året og det har vel bikka 4 mnd siden vi var på padling på fjorda. Det har bidratt til at abstinensene for å komme seg ut på en ny overnattingstur har vært mange. Men samtidig så har den siste måneden, kanskje helt siden 1 desember vært unntakstillstand her hjemme. Monica var jo gravid og hadde termin den 28 Januar, så jeg tenkte at det var greit og ikke dra langt avgårde da. Ikke det at jeg hadde kommet en cm avgårde på ski helloer da for her i distriktet har det vært snøfattig, frem til NÅ. Så til Monicas store forskrekkelse så skal jeg da på overnattingstur, ja helt riktig, om vinter`n!?! Vet ikke helt hvordan det her gikk til heller siden jeg hater å fryse, å være våt er heller ikke favoritten samt at jeg ikke har hatt langrennski på beina siden jeg blei tvingt til det i militæret, men etter en sommer med ikke så mange, men helt fantastiske turer med mange opplevelser for en bygutt Men ting skjedde etter turen på fjorda, da begynte jeg og kjøpe inn vinterutstyr. La inn ett spørsmål på Fjellforum hvor jeg fikk overveldende mange tips og pekepinner om hvordan og hva. Spørsmålet var: Hva trenger jeg til vinteren? Og alle svarene finner du her : http://www.fjellforum.no/topic/29401-hva-trenger-jeg-til-vinteren/ Så med det første skikkelige snøfallet så måtte jeg jo ut å trene, for det skorter ikke på målene og drømmene, det må liksom være litt å bryne seg på. Noen ganger har jeg bommet fullstendig og vært langt fra å i det hele tatt prøvd og gjennomføre det, men da er det ikke slutt, det tar bare litt lenger tid. Så i dag så spant jeg (bokstavelig talt) opp til skumsjøen i snøværet for å teste skia, primus og noe bekledning skikkelig for første gang Var nesten mørkt når jeg la ut i ukjente løyper, gikk fra Osbakken til Sveum, noe som for meg var tungt som bare det, uten særlig oppakning på ryggen.....men tidligere så har jeg sagt at øvelse gjør mester, denne gangen er det trening bør gjøre det lettere, hehe. Siden noe av det første jeg har lyst til, er å gå fra Lygna til Gjøvik med en overnatting, så er det bortafor noe som helst tvil at jeg trenger all den trening jeg kan få. For når du blir sliten av en tur til Sveum så ser det mørkt ut med Lygna-Gjøvik. Men etter noen treningsturer så bør det ikke være et uoppnåelig mål om en mnd eller så Vi får nå se, Monica håper all snøen blir borte igjen fort som faen for da drar jeg ikke på noe tur Målet med dagen var å få igjen litt av følelsen av å gå på ski igjen, samt prøve primusen og bli mer kjent med den, så jeg ikke fyrer opp telt og alt jeg har med når det virkelig gjelder. Tross snøvær og noe kaldt, 12 blå på Sveumkrysset, så var det like godt som alltid og komme seg ut i naturen. Jeg syns det var masse oppoverbakker, men ifølge Skiforeningen.no så er den turen opp til Sveumkrysset på 2km og en stigning på 50-60 meter. Så jeg skal vel ikke klage så fryktelig høylydt Alt i alt så gikk det egentlig bra, bare litt blodsmak i munnen i oppoverbakkene Når jeg skal gå fra lygna så er det her den siste etappen ned mot gjøvik som jeg i dag gikk opp Fant meg en fin plass inni skauen for å lage meg kakao ved å smelte snø. Det gikk rasende fort med Primus Omnifuel så jeg som skulle smøre opp igjen bakglatte ski mens det gjorde et oppkok kunne jeg bare glemme for det tok vel omtrent 23 sekunder og koke opp vann til den kakaoen, så da ble det kakao først også smøre ski etterpå Mørt var det blitt og når jeg skulle ned igjen, men med nyinnkjøpt hodelykt fra Østen (Hongkong) så var ikke det noe stress, trodde jeg.... Det første som gjorde seg gjeldene var at så lenge det snødde tett så jeg kun snøfnuggene i utforbakkene. Så skulle det vise seg at i Hongkong har de ikke samme krav til batterilevetid som vi kresne nordmenn har. Så da var det bare så vidt det gløda i lykta når jeg kom til bilen igjen. Ny linje på ønskelista Så møter dere han her med hodeskallebuff som puster og peser som en bjørn i brunst så er det bare meg som trener til en litt lengre tur Kanskje blir det neste innlegget om en langtur, eller så blir det om en overnatting litt nærmere hjemme, rett og slett for å trene litt Uansett så går det ikke 4 mnd til neste tur.

Hvis du ikke har bestemt deg ennå så kan du ta med et tips til: Jeg bruker Black Diamond Orbit Lantern og er veldig fornøyd Den ble "Beste lettvekter" da Villmarksliv testet LED-teltlykter i 2011. http://klikk.no/helse/dinkropp/friluft/article716082.ece

Ein slik kan i alle fall ikkje eg anbefale. Eg har hatt ei natt (eller riktigare ein kveld) i ei hytte saman med ein slik styggedom. Som ein tidlegare gjest hadde skrive i hytteboka "Anten måtte eg eller ovnen ut, så då enda ovnen ute." Same konklusjon gjorde eg. Strengt tatt kan eg ikkje anbefale pipelaus fyring dersom det lar seg gjera å fyre med pipe. Trådstartar har heldigvis allereie forstått dette.