Vinnerliste

Tross meldinger om sterk vind la vi ut på en tur inn i Skredådalen. Dette er en sidedal til Øvre Sirdal og strekker seg vestover. Vi ville finne Skredåhellaren og se om den var buandes i ei vindfull vinternatt. Men det var den ikke, her rådde den harde austavinden brutalt. Nede i dalbunnen, bakom en kolle fant vi ei relativ rolig slette. Det ble leirbål til langt ut i de små timene mens vi matet bålet og lyttet til vinden som ljomet i de bratte fjellsidene før vi tørnet inn i teltet. Utpå dagen kjempet vi oss nedover igjen til Skredå i motvinden. Heldigvis var det som var av løssnø allerede blåst til roligere steder. Kulingen og stormen som har herjet her i ukevis plaget ikke oss, men de lokale nede på Skredå mente dette var galemattis. Men nå har da jeg og Rune vært ute en vinternatt før. I 25 år vi gått vinterturer sammen og selv om han er pensjonist har han ingen planer om å legge fjellskiene på hylla. Oppover dalen var det i grunnen greiest å følge den islagte elva: Helt til undertegnede trødde gjennom: Under Skredåhellaren fikk vindgudene holde på i fred for oss: Men gammel minkfelle uten åte ble desarmert i hellaren: 2 minutter med solgløtt ble de eneste på meg i januar. Får håpe februar blir bedre i så henseende: Etablereing av leirplass er nesten et hellig rituale.....: I gang med fyringa, men det tar nesten en times nøring med småved før storkubbane tørker og tar fyr: Vind og oksygen er greit, skal en produsere mye koselig CO2 : Karen på 2 meter som aldri klager på 1,05 meters takhøyde: Mange flotte fjell i dalen har nok gitt Skredådalen sitt rette navn... God tur !

Frostrøyken følger elva nedover dalen, -10 viser måleren i bilen. Det er ikke så ille tenker jeg mens jeg snører fjellstøvlene. Det er fremdeles ikke helt lyst, men mørket begynner å gi etter for lyset. Det var klarvær i natt og det tegner til å bli en flott dag. Jeg labber i veg opp mot fjelldalen jeg håper på at rypa har søkt tilflukt i. Jeg følger stien på knallhard mark oppover. Kjenner kulda biter sterke jo høyere jeg kommer. Etter en liten times gange er jeg oppe ved skogrensa og det ligger snø. Glatt snø. Jeg kjenner jeg skulle ønske jeg hadde brodder. Jeg konsentrerer meg og går videre, hele tiden surrer tanken om jeg burde snu i hodet, at jeg kan ramle og slå meg. Dalen svinger mot høyre, eller østover om du vil, og det blåser frisk. Jeg har gått i ullgenser så langt og jeg må på med skalljakka. Jeg fisker frem balaklavaen og en vindtett fjellue fra sekken. Deretter lader jeg hagla, for av erfaring vet jeg at jeg er i lirypterreng nå. Jeg går videre med hagla klar. Jeg begynner å trø igjennom skaren. Bra, tenker jeg, da slipper jeg å være redd for å skli. Det ligger to vann inn etter fjelldalen og når jeg begynner å nærme meg det største og innerste vannet har jeg fremdeles ikke sett rype. Det har blitt kaldere også. Det er tungt å gå og iveren har dalt siden det ikke er fugl å se. Jeg får gå i rundt vannet og ta pause i det lille naustet på andre siden av vannet, bestemmelsen er tatt. Jeg runder vannet fremdeles uten å se rype. Jeg banner inni meg. Jeg har aldri gått her uten å se noe! Jeg begynner å bli skikkelig sulten. Kulda har gjort at jeg ikke har orket å spise enda og det er nå mange timer siden frokosten. Kondensen i skalljakka har fryst til is og jeg børster av den og henger den opp. På med dunjakken og frem med primusen. Jeg bryter av skareflak rundt nausten og smelter vann. Det begynner å bli litt varme inne i naustet og det smaker med en pose real og en kjel kokekaffe. Etter en god time går ferden hjemmover. Det er fremdeles skikkelig kaldt. Jeg klarer ikke å gå med hagla i hendene lenger. Hanskene mine er for tynne og kulda stikker godt i fingrene. Frem med vindvottene! Jeg tar frem iPhonen og knipser et bilde av Kvistdalssetra som bader i solen. Jeg pakker ned telefonen, tar ett skritt og sklir. Jeg ramler bakover med full kraft og lander på ryggsekken. Pokker! Håper ikke noe er ødelagt. Jeg må kjøpe meg isbrodder, kraftige isbrodder! Jeg går veldig forsiktig hjemmover dalen, skaren er skikkelig glatt og fjellstøvlene har ikke feste i det hele tatt. Jeg når bar mark og det begynner å bli varmt, jeg har gått meg svett. Har det blitt mildere? Jeg stopper og letter på antrekket. Det begynner å bli mørkt når jeg kommer ned til bilen. Det må ha blitt mildere, jeg kan ikke forstå annet. Jeg stikker hue inn i bilen og sjekker måleren - nei, fremdeles -10! Hmmm, hvor kaldt var det da oppe i dalen tro?

Overprising? Tja. Følger man kursplanen til NPF for et grunnkurs skal jeg som kursholder gjennomføre et kurs på 16 timer over to dager. Så kommer utsendelse av info til deltakerene og forberedelse av selve kurset, klargjøring av utstyr i forkant (det er vanlig at folk leier utstyret av klubben), frakting til stedet og samme greia i motsatt rekkefølget når kurset er slutt. Lange dager mao. I tillegg arrangeres de fleste kurs i løpet av ei helg. Det er også begrenset hvor mange deltakere man har på et kurs- de fleste instruktørene jeg kjenner vil ikke ta på seg å holde kurs for flere enn 8 alene, 12 hvis man er to. Så skal vanligvis klubben ha sin del av inntekta som takk for at instruktørene får disponere utstyret og for å holde liv i klubben. Dette er gjennom klubbregi. Skal jeg gidde å bruke min egen fritid for å holde kurs for klubben må det være en gulrot i den andre enden. Hvis ikke foretrekker jeg heller å padle sammen med mine kompetente padlekompiser for å utvikle meg selv istedenfor. Driver du som selvstendig næringsdrivende må du enten ha alt utstyret selv (dyrt), leie hos andre (heller ikke gratis) eller forlange at kursdeltakerene har sitt eget. Men man kan neppe leve alene på dette. NPF tilbyr klubbene rundt om kring sitt ferdig utarbeidede HMS-system. Klubbene kan etter det jeg har forstått utvikle sitt eget HMS- system hvis ønskelig. Inviterer jeg med meg en venninne på tur må jeg ikke ha et HMS system, men i det øyeblikket jeg som klubb/kursholder/bedrift averterer i avisa, på nettet el. om tur/kurs som er tilgjengelig for hvermannsen MÅ jeg kunne vise til en HMS. Og det er IKKE NPF sin skyld, men loven om produktkontroll. Man er selvfølgelig fri til å ta en kalkulert risiko ved å padle eksponert med vind og store bølger på grensen til hva du vet du takler, alene eller sammen med en gruppe kompiser på tur, men det får man altså ikke lov til som tilbyder av en aktivitet. Man har rett og slett ikke lov til å sette andres liv og helse i fare. Skal man ta med andre ut i store forhold må man sjekke at vedkommede er kompetent nok, hvordan er værmeldingene, har man retrettmuligheter, er det mulighet for plan A, B og C hvis noe går galt osv. En slik sjekkliste satt i system = HMS. Verre er det ikke. Og da er våttkortstigen et greit system der alle som har våttkort har en felles forståelse for hva man kan og ikke kan på de ulike nivåene. Skal en turdeltaker med Lompakort få bli med meg på tur må nok vedkommende vise meg hva han/hun kan først, ettersom jeg ikke aner hva Lompa har i sin kursplan. Og det må vel også være greitt og vise versa?

Selvrealiseringen og kjøpefesten er Norges ypperste verdier. Den som tråkker på dette tråkker på individets rett til fri utfoldelse. Om det går på bekostning av naturen får så være. (Det interessante med det du skriver, Kvenna, er at flere scootertilhengere i denne tråden bruker nettopp motorbåtsport som argument for SITT syn! Paradoksalt eller hva?)

Mine foreldre har en hytte ved en idyllisk våg på sørvestlandet. Der sitter de liberale høyrevelgerne på rekke og rad langs sjøkanten og puster inn eksos fra titalls påhengsmotorer som kjører i ring uten mål og mening ute på vågen. Ungdommen må jo ha det gøy. Du kan kanskje fremdeles nyte chabllisen, men en samtale er vanskelig å føre. Dette er ingen overdrivelse. Hele sommeren, hele kveldene. Slik blir det også i fjellet.

Det er uansett ikke kvistet neste helg...

På DNTs kvistekart http://www2.turistforeningen.no/files/DNT/publikasjoner/kvistekart/Vinterkart2014.pdf er direktestrekningen Finse-Haugastøl ikke kvistet. Det er kvistet til Krækkja og derfra til Haugastøl, oppgis til hhv 22 og 13 km, i perioden 28.2. - 21.4. (ut påsken). Jeg gikk fra Finse til Oksebotn i helgen, nokså parallelt med Bergensbanen. Rallarvegen så vi fint lite til, snøen har en tendens til å legge seg som den vil uten hensyn til små grusveier. Toglinja så vi nokså tydelig og kontaktledningen med master så vi hele tiden. Undergangen ved Larsbu så vi IKKE, det var mørkt og den var skjult bak en fonn. Strekningen vi gikk utgjør ca 1/3 av den strekningen du spør om, og var uproblematisk å gå. Resten kjenner jeg ikke til. Med gode kart og litt planlegging kan det hende dere finner ut av det. Det er lov å spørre lokalkjente også: f.eks. folk på Finse, Haugastøl eller i DNT.

Hvorfor skulle NPF bli kjempesure? Jeg tror heller jeg som kursdeltager ville bli kjempesur ... i etterkant. Er ganske sikker på at Fredrik er en dyktig kursholder og instruktør, men når jeg i ettertid hadde oppdaga at kurset og kursbeviset hans ikke gir meg inngangsbillett eller rettigheter noen plasser, ville jeg nok hatt litt "katta-i-sekken-følelse". Og jeg ville kanskje ikke være den beste referansen videre for kursvirksomheten hans. Det eneste jeg skriver i det andre innlegget i tråden er at Fredrik med hell kan legge opp kursene sine innenfor NPF-Våttkort-standarden. Hva han vil legge til ekstra eller utvide med, er opptil han selv. Det står garantert ingenting hos NPF at svenske statsborgere er unntatt som kursarrangører og instruktører, og er han kvalifisert er det bare å sette i gang i samarbeid med NPF om Våttkort-kurs. Jeg forstår ikke alle fordommene dere har med monopolisering, osv; også i dag er det både klubber, enkeltpersoner og forhandlere som driver med dette. På denne måten blir alle fornøyd... sikkert Fredrik også, som garantert kan tilby det folk forventer (Våttkort) + litt til. Behøver det å være vanskeligere enn dette da?

Det man burde sette spørsmålstegn ved er at NPF ønsker å definere HMS-forskriften for klubber. Slike forskrifter blir ofte til på denne måten før de blir knesatt som en lov. Og så har de vel som nevnt, langt på vei greid og sikre seg et slags monopol på "hms-godkjente kurs". For så vidt hadde det vært greit med slike kurs hvis de ikke hadde blitt koblet opp til lovreguleringen av medlemsklubbene. Men kombinasjonen av lovreguleringen og kontrollen over våttkortsystemet kan etter hvert gi NPF en usunn maktrolle. Uten tvil vil det bli til fordel for aktive konkurransepadlere. Men ikke sikkert for vanlige padlere. For det vi vet kan dette meget vel utvikle seg til noe lignende det som ble nevnt om fisking i tyskland. Norske politikere er aldri sene med å påtvinge det norske folk eu-direktiver. Og jeg har faktisk hørt om flere tilfeller hvor klubber har lagt begrensninger på klubbvirksomheten for vanlige padlere slik at de skal presses til å kjøpe våttkortkurs hvis de vil lære noe. Personlig mener jeg at slike kurs ofte er overpriset. En såkalt instruktør kan kalle seg dette selv om han har minimal kompetanse og tjene tyve tusen på en helg hvis man er heldig. Og folk som har tatt de første kursene trenger ikke å ha lært mer enn mange kan lære seg selv med ett par-tre timers praksis og noen timers lesing. Alle som kjenner litt til NPF's våttkortsystem vet at kvalitetskontrollen har vært lik null. Hvis man hadde satt høyere krav kunne de instruktørene som virkelig er gode fått mer å gjøre. Men hvis f.eks en svenske ville etablere et alternativt opplæringssystem for uorganiserte padlere så synes jeg dette hadde vært kjempeflott. Padling er i vinden og potensialet er stort. Men NPF hadde muligens blitt kjempesure.

Begynner ikke bli lite fuel i flaske etter 45 min da? Vet ikke hvordan pumpe er på MSR men på Omnifuel er det hvertfall en plast slange som suger opp fuel. Er den bøyd så den ligger feil i flaska så blir det dårig med fyr.

Burde vel være en mulighet å følge samme løypetrasé som skarverennet og så ta ned til haugastøl der de kommer opp fra den korte traséen? http://www.skarverennet.no/Pages.aspx?pageID=4069

Hei ! Undertegnede, og ganske sikkert mange andre også, har gått denne strekningen flere ganger uten å krysse jernbanen. I Påsken er løypa kvistet. No problem !! Brage

Mer om skutersaken I en liten notis i Dagsavisen i dag får vi vite at "Erna Solberg nekter å la Justisdepartementets lovavdeling vurdere lovligheten av snøskuterforsøk slik kontrollkomiteen har bedt om." Abid Raja spør om hun har noe å frykte og kaller avslaget "spesielt" Det er det lett å bli enig med ham i når vi ser hen til den langvarige praksis som har utviklet seg opp gjennom tidene når det gjelder lovavdelingens posisjon i slike lovtolkingssaker. Brage

Det er fullt mulig å gå langs Rallarvegen (hvis du finner den). Veien går i tunnel under jernbanen flere steder, og de kan ha føyka igjen. Skal man krysse jernbanen må det skje oppå tunneltakene eller i de undergangene som er åpne. Husker på åttitallet en gang var det en som skulle krysse og ikke kom opp igjen på brøytekantene da toget kom (med snøfreser)! Jeg ville vel heller valgt å gå av på Hallingskeid og gå til Finse, i stedet for Finse til Haugastøl.

Vet ikke om noe nettside med introduksjon til telemark, men youtube har sikkert en del filmer hvis du gjør et søk. Lengde: De fleste anbefaler en ski som er litt lengre enn deg selv. Personlig så mener jeg at en nybegynner burde ha en ski som er ca like lang som en selv. Da vil det være mye lettere å få med innerskien i svingene, og du ungår at skiene krysser hverandre. I tillegg er det lettere å ta korte svinger. Det du taper med en kort ski er stabilitet i høy fart, samt flytegenskaper i pudder. Erfaringsmessig så har jeg ski som er 7 cm lengre enn meg, og trives mye bedre på ski jeg tester som er ca like lange som jeg er høy. De er mye mer lettkjørte. Bredde: I preparerte løyper trenger du ikke noe brei ski. De fleste ski som blir solgt til telemarkbruk nå til dags er breie pudderski. Grunnen til at disse blir solgt til telemark er vel fordi veldig mange bruker telemarski på topptur (dvs. løssnø (noen ganger)), og fordi disse skiene ikke har oppbygningsplater til bindinger. Jeg vil fraråde breie ski da disse er mye vanskeligere å svinge ordentlig med, og krever veldig mye mer krefter for å komme opp på kant (carve). Finn en ski som er maks 85 mm under fot (selv om jeg syntes det er ganske bredt). De fleste store produsenter (Fischer, k2, Rossignol, Kästle, Salomon, osv) har all-mountain-ski som er rundt 80-85 mm under fot. Ellers har du racingski. Jeg syntes racingski er en drøm å stå på, da du ikke trenger å tenke på is. Mange fraråder nyberynnere å stå på racingski, fordi det visstnok er mye tyngre å svinge på. Jeg er ikke enig. Til slutt så har du lette, smale toppturski. Hvordan disse er å stå på i bakke vet jeg ikke, men jeg ser for meg at de er brukbare, de også. Binding: Det er smak og behag. NTN er mye stivere, og derfor også mye mer stabilt enn 75 mm binding (kabel). NTN har en mye brattere læringskurve enn 75 mm. Har du stått masse på langrenn, så tror jeg ikke 75 mm er noe problem, mens har du stått mest på slalåm så tror jeg du vil like NTN bedre. Folk som står 75 mm får mye penere stil, da. Nå skal det jo sies at det finnes veldig mange forskjellige 75 mm bindinger, noen stivere enn andre, men har lite erfaring der. Selv står jeg på NTN og trives med det. Ble litt lang post dette. Håper ikke jeg har forvirret deg mer enn nødvendig. Edit: Glemte å nevne at sko er det viktigste! Ski og binding har ingenting å si så lenge du ikke har en sko som sitter bra.

Dugelig med is i jakka, så antagelig godt under -10. Plutselig og irrasjonelt behov for å pusse halga

Forrige mandag til tirsdag hadde Sverre og undertegnede en kort, men trivelig tur i Skogen. Vi møttes på Majorstuen og tok trikken opp til Frognerseteren. Syklet ned til Tryvannet. Mye folk i løypa. De aller fleste blide. Videre mot Bjordammen hvor vi lurte på om det gikk an å kæmpe. Ingen fine plasser. Vi snudde oppe ved hytta nordøst for dammen og syklet heller nedover mot Ringerikstjern hvor jeg hadde sett meg ut at det kunne være fint å overnatte. Stien var lite brukt, kun én eller to hadde beveget seg nedover etter at det begynte å snø. Sverre hadde lånt et kamera for levende bilder. Tydelig kry. I og med at det gikk nedover gjorde at flyten var bra. Kunne dog ikke kjøre for hardt da det ikke var en skikkelig såle. Pudder rett ned på stien. Vi slo leir like nedenfor stien, på oversiden av vannet. Spadde plass, fikk opp presenningen, fisket fram ved til bålet og varmet opp gryterett av bibringe kokt i rødvin jeg hadde laget hjemme. Snadder! Så ble det Bål TV. Neste morgen ble det frokost. Sverre berømte havregrynsmix og pølser fra Strøm Larsen. Ikke vits i å ta med kjip mat på tur. Sverre holder flyten pver myra. Jeg kåla det til. Så ned bakkene mot hestegården og ned mot byen.

Jeg har med undring sett på denne utviklingen av "våttkort", "brattkort" og hva de nå heter alle sammen, og synes det er en uting.. Det er en slags forsøk på sertifisering av friluftsliv og monopolisering av kunnskap. Man står fritt til å etablere firma for guiding i kajakk uten slike kurs.

Vinteren er en fantastisk tid på året, både for liten og stor, og i dag var barnebarnet og jeg på en kort skitur på Biejordene i Arendal. Selv om friluftsrusen er størst når jeg kan vandre med telt og sovepose langt innover skog og hei, er det allikevel lite som slår det å ta med seg de små håpefulle på korte opplevelsesturer som denne. La de i tidlig alder få kjenne på bållukta og varmen det gir på en ellers kald vinterdag. Jeg tror det er fine opplevelser som gir de små en god ballast, og ruster de bedre til utfordringene som kommer senere i livet.

Siden jeg har brukt helgen på hytta på Øyfjell i Telemark, gikk turen i området rundt der. Hadde endel å gjøre på hytta, så det ble ikke lange turen, men for noen forhold! Drøy halvmeter puddersnø oppå en meter mer kompakt snø gjordet det tungt å gå, og morsomt å kjøre ned. Å dra pulk full av gassdunker og batteri hjemover var heller ingen piknik... Hytta i vinterdrakt Lette taket for litt snø... God fyr i den gamle komfyren. Kaffe må man ha! Fruen i snødrevet. Snødde tett hele helgen. Tungt i løssnøen...

Mitt råd: Se på forskjellige raser sett opp pluss og minussider ved rasene på en liste. Deretter ser du på alle minussidene ved rasene og tenker igjennom "hvis jeg får en drittbikkje, hvilke av disse minusegenskapene vil jeg takle best å leve med?" Alaska huskyen (ofte omtalt som "husky") er derimot en ren blandingshund med stamtavle Der får en alt mulig rart. Jeg har hatt en som drepte dyr (hare, kanin, fugl, rein, you name it, hadde det pels/fjær og puls så var det et bytte. Mennesker var aldri et bytte), jeg har nå en som gjerne jager litt (men som ikke dreper) og en som ikke har noe jaktinteresse i det hele tatt. Søstra og broren til den som drepte dyr kunne gå løs, de jaget ikke noe. Variasjonene er enorme. De to førstnevnte her har dårlig innkalling, selv om det er trent mye fra de var små. Den som drepte var tilogmed trent for lydighetskonkurranser. Den sistnevnte er det ikke lagt noe særlig innkallingstrening i, men den kommer som et skudd før jeg knapt har åpnet munnen. Mao; det er svært svært varierende om en alaska husky kan gå løs, og ikke noe en kan ta som en selvfølge. Jeg er veldig glad i mine hunder, og jeg har ikke noe problem med at de evt ikke kan være løs på fjellet. Den som ikke kan gå løs nå kan gå pent/"gå bak" med kløv på sommerstid. Han er veldig fornøyd med livet sitt han også

Det du sier fremstår veldig naivt for meg. Når kommunene får bestemme så er det økonomien som styrer det meste her i landet. Å tillate motorisert ferdsel vil øke tilbud som scooteropplæring i Sirdalen, heliskiing på alle toppene i jotunheimen, teambuilding med firhjuling om sommeren. De områdene som vil bli brukt er ikke nasjonalparkene og langtborte stedene. Det er de lett tilgjengelige i hovedsak. Folkene må jo komme til og da er det barnefamilier og de med mindre ressurser som blir skadelidende. Ikke alle har økonomi/mulighet til å gå flere dager inn i ingenmannsland for å slippe unna. Jeg har ikke alltid bodd i storbyen, og den tiden jeg bodde i Valdres kunne jeg ikke bevege meg i skogen overhodet uten å enten gå i oppkjørte scooterlekeplasser eller høre motorstøy. Du snakker om opptak. Jeg snakker om egen erfaring, for på en vindstille dag hører du lyden langt. Og ikke bare scooter. I våres var jeg på Skåla. Der driver de oppussing. Helikopteret kjørte skyttel og det var ikke stillferdig eller hyggelig. Tenk om det blir marked for det... For ikke å snakke om hvordan å gå i eventyrskog som plutselig blir avbrutt av pågående scooterlek eventuelt bare store oppkjørte områder ødelegger for idyllen. Jeg skjønner at de i utgangspunktet vil ha ferdselsveier / områder o.l. Men jeg tror ikke det kommer til å fungere. Hvorfor skulle det plutselig komme en holdningsendring bare fordi det blir opp til kommunene å sette reglene. Min erfaring kommer fra områder i valdres hvor det både er nasjonalpark og hvor det ikke var hyttefolk. Ingen dispensasjoner. Her gjaldt forbudet for fullt. Men de lokale kjørte allikevel. For mange i denne bygda var det et stort problem, men det ble ikke gjort noe med av myndighetene. Og hvem skal sørge for at retninglinjene blir holdt? De visuelle og auditive konsekvensene er fælt, men ved lite snø ryker faktisk bakken også. Kult når våren og sommeren kom og alt var brent på grunn av scooterkjøring.... Jeg gremmes. Det må være fint for deg å leve livet uten bekymringer, men hva gjør du den gangen du sitter med finger'n i rumpa i asfalthagen din og drømmer om den gang da?... Dette har så store konsekvenser for mange og når det gjelder dette er det ikke plass til alle. Noen ting er verd å ta vare på. Noen ting er verd å kjempe for!

Jeg bodde i Vinje en periode. Vinje har som kanskje kjent vært prøvekommune, med scooterløyper i hele kommunen. Fantastene mener at dette fungerer utmerket. Jeg mener motsatt. På skiturer kom jeg stadig over spor utenfor de lovlige traseene. Jeg hørte ofte "flåkjøring" fra fartsmonstre kun konstruert med èn hensikt, og det er ikke transport av varer eller familie. Enkelte grunneiere har nå fått nok og nekter traseer over sine jorder og i sin utmark. Det er som med luftgevær. Etter en stund går man lei blinken og begynner å lete etter nye ting å skyte på. Traseene blir kjedelige etter hvert og folk vil kjøre "off piste". Lovliggjøring førte til ØKT ulovlig kjøring. Tviler på at det er det som er hensikten med legalisering? Dette er ikke frilufstliv, det er motorsport med utmark som arena. Det er ekstremt bekymringsverdig og norske friluftsfolk bør lage felles front mot denne alvorlige trusselen. Kanskje Fjellforum-opprop hadde vært noe?