Vinnerliste

@Dalmispåtur : Beskrivelsen din av "rasetypiske" egenskaper hos polarhunder sist i innlegget ditt virker ikke helt som det kommer av god kjennskap til disse, snarere fordommer. Polarhunder kan også læres til å "gå bak"/pent. Om hunden aldri har lært annet enn trekk og løpt i spann har du nok en jobb foran deg men jeg kjenner også til polarhunder som ikke har blitt brukt til trekk før den er voksen og da var det noe som måtte læres. Polarhunder trenger heller ikke bråke mer enn andre hunder. Det er ikke umulig å evt trene vekk noe leven også ved behov. (Ellers kan jeg jo nevne at min grønlender sjelden gir lyd fra seg. Også selv om naboens hunder bjeffer på alt som går forbi ) Det er heller ikke slik at en polarhund ikke kan passes av andre. Tvert i mot. Jeg har selv passet diverse polare hunder for andre både hos dem og hos meg og det har gått strålende. Polarhunder er stort sett hengivne til de fleste de møter på(selvfølgelig individuelle variasjoner) og er etter min erfaring tilpasningsdyktige til skifte av bosted.

6-10 januar. Femdagers tur i Østmarka. Kronglete og vått. 20-21 januar. Kort tur i Nordmarka. Overnattet ved Ringerikstjern. Frokosten i dag.(I går blir det vel). Sverre i pudderet.

I en tråd om forsvarets soveposer som ikke var brukenes, ble det også nevnt annet utstyr. For ikke å ta tråden for langt ut, kan det muligens passe med en ny tråd. Jeg avtjenete verneplikten i de hårde 60 åra. Den gangen var fortsatt store deler av utstyret likt med det som ble brukt under krigen. Den gang, i 60 og 70 årene og lang opp i 80 årene var feltbukse og jakke reknet som svært bra fjellutstyr -skikkelig tungt, men bra. Og sko (marsjstøvler) brukte jeg selv til de forsvant fra markedet. (Det gikk med noen par ALFA marka.) Jeg tillater meg også å komme helt ut på viddene, fullstendig OT, men det er så sjelden jeg får anledning til å fortelle gamle militærhistorier at jeg benytter anledningen. En gang for lenge siden (dette var på slutten av 60 tallet) var jeg i kongens klær (det måtte i hvert fall være noen andre sine, for meg passet de ikke.) Med sort berret, og vi følte oss rimelig spesielle – på Maukstadmoen. Den gangen var det ikke tillatt med ”sivile” klær. De ble sendt hjem. Til jul en gang, hadde jeg fått en V-genser i nøyaktig rette fargen, og som ikke viste når jeg gikk med permuniform. Stilen i eskadronen var at vi IKKE brukte annet enn permuniform og den sorte berreten, selv i over 30 kuldegrader. Svinkalt på det høyre øret, som ble hvitt av og til. På oppstilling spurte løytnanten en gang hvor V-genseren kom fra. Min forklaring var at den kom fra forsvarets prøvingsanstalt, og var utlevert for test av nytt plagg. Og løytnanten var fornøyd med forklaringen.

Jeg jobber i forsvaret og har utlevert den aktuelle soveposen (bare posen, ikke yttertrekket det er snakk om her). Det jeg sier nå reprensenterer på ingen måte forsvarets meninger ut over det som er gjengitt av talspersoner i media, ønsker bare å oppklare situasjonen litt. Jeg kjenner kun til saken ut fra media og noe bruk av min egen sovepose. Dette dreier seg om at produsenten har levert et parti feilproduserte trekk som skal utpå selve soveposen. Slik jeg ser det kan ikke forsvaret kladres for dette. Denne saken må kunne anses som en ren reklamasjonssak, noe som de fleste her inne har vært borti på sitt eget turutstyr. Media bør derimot få litt skyld for å ha blåst dette ut av proposjoner og skapt dårlig omdømme av forsvaret. Selv anser jeg soveposen som veldig god. Når det kommer til forsvarets øvrige bekledning og utstyr er dette av en helt annen standard i dag, enn hva mange her inne hadde i sin førstegangstjeneste. Et poeng som også er viktig å ta opp, som ikke kommer så godt frem til den menige soldat i vanlig førstegangstjeneste er at dette utstyret skal fungere godt nok til alle i hele forsvaret i strid! De utfordringene dette medfører i funksjonalitet og ikke minst forsyningslinjer gjør at ikke alt kan sammenlignes direkte med sivilt utstyr.

Deler av vidda er nok ganske flatt og passer nok fint for bæremeis. Jeg ble litt overrasket over hvor kupert det ble etter Litlos. Ikke verre enn at det fortsatt skulle være overkommelig med 20-30 kg på ryggen, men jeg hadde ikke lest kartet godt nok på forhånd og hadde trodd det var flatere.

Hei Enig med Bjarne H.S Tinnhølen er et utmerket utgangspunkt. Fiskekort lett tilgjengelig. Terrenget er greit og lettgått. Svært vennlig for bæremeis over mesteparten av Vidda. Hytter er tilgjengelig og teltplasser er det overalt på Hardangervidda. Personlig har jeg fisket på Østvidda de seneste årene. Noe mer kronglete med fiskekort,men flatt og fint der også. Men anbefaler Tinnhølen som utgangspunkt og rusle mot Sandhaug eller Besso. Alternativt østover mot Langesjøen. Mange småvatn som kan gi fine fangster. mvh jenspetter

Jeg har Topo Adventure, forløperen til Topo Premium, og det er elendig på stedsnavn for å si det mildt. Av det lille jeg har sett av Topo Premium så er ikke mengden stedsnavn stort bedre her heller. Hvordan Topo Experience Pro ser ut vet jeg ikke, men jeg vil bli overrasket om de har gjort noen forbedringer. Kvaliteten på Frikart varierer veldig fordi det lages på frivillig basis, så da er nok Premium og Experience Pro kanskje bedre i ditt tilfelle. De koster imidlertid ganske mye så min anbefaling er at du forsikrer deg om at mengden stedsnavn står i stil til prisen på det kartet du ønsker å kjøpe.

Jeg bruger fjell kartene fra frikart.no, og syntes de dækker fint (har altid papir/plast kort med samt kompas) Syntes ikke at garmin topo viser flere detaljer, her kan jeg dog kun sammenligne med Danmark, da jeg ikke har set Garmins topo for Norge.

Hægebostad kommune gir Eiken snøscooterklubb løyve til å arrangere inntil 6 løp i det regulerte øvingsområdet på Sandvatn vinteren 2012 som omsøkt. Løvet gis i henhold til forskrift om motorisert ferdsel i utmark og på islagte vassdrag § 6. Løyvet gis på følgende vilkår: · Løyvet gjeld for scooterklubben sine medlemmer med gyldige ”sticker” · Kjøring til og fra området skal skje på de godkjente tilførselsveiene. · I reguleringsplanen for området er det nedfelt ulike retningslinjer for slike arrangement. En forutsetter at disse reglene blir fulgt. · Dersom noen av avtalene med grunneierne eller veglaga blir sagt opp før denne tid faller løyve vekk. Dette gjelder også dersom andre av forutsetningene med reguleringsplanen blir endra. Dette er klippet fra side 66 i denne mappen:http://innsyn.haegebostad.kommune.no/Publikum/getfile.aspx/ephdoc/?db%3DEPHORTE%26MO_ID%3D174%26MD_DOKTYPE_DU%3DMI Informasjon for sesongen 2014 Øvingssområdet på Hekkfjell ved Sandvatn vil være åpent for snøscooterkjøring hver partalls veke fra 1. januar til 1. mai, og i tillegg for spesielle arrangement. Dette er klippet fra side 26 i dette infoskrivet: http://www.haegebostad.kommune.no/min-side/skjemaer/lygnanytt?download=563:lygnanytt-nr-11-2013 Så de får det til på Hægebostad.

Fjellvettregel nr 5 - Lytt alltid til erfarne fjellfolk Selvsagt vil det være subjektive meninger, men som oftest ligger det en del rasjonalitet bak det også.

Plasser er notert på arket, finn.no kart er oppe og går! Studere, studere... Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Fleire som har oppdaga den no: http://www.tv2.no/2014/01/22/storm/is/vinter/ostlandet/5246865#.Ut_9sUnkP4h

Felt grå= grå feltuniform Ludvig= forsvarets gamle ryggsekk lik som Ludvig i flåklypa har derav navnet Anna=underbukse i boblestoff med knapper ned på utsiden av lårene slik at man slipper å ta av støvlene når man skal ha på et ekstr lag undertøy Selegru=kryssreimer som man henger bandolæret i for å kunne fylle opp magasiner feltflaske bajonett og spade GRU er forkortelse for grunnutrustning FLO= Forsvarets logistikk organisasjon( Innkjøpsavdelingen)

Jeg har kjørt ned på nestenfyrstikkski, dvs typiske turlangrennski beregnet for løype (uten stålkanter og med vanlige NNN-bindinger). Ingen problem. Det er helt åpent, så man kan kjøre på kryss og tvers, hvor man vil. Det er et lite stykke hvor man må holde seg til stikkene pga fare for bresprekker, men der er det ikke bratt. Dette er en flott tur for alle.

Alt kommer jo an på forholdene, men fyrstikkski tror jeg ikke at jeg hadde hatt lyst til å prøve meg på. Nedkjøringa er uansett rimelig grei og det er god plass til å krysse hvis man vil begrense farten. Snuppa mi kjørte den uten problemer med slalomski som 5-åring og noen år tidligere kjørte jeg den med henne i pulk.

Jeg vil anbefale at du tenker gjennom hva du egentlig har behov for av egenskaper og velger ut fra det. Vi kjøpte oss hund for ett år siden så han er ikke helt "ferdig" ennå, men vi har likevel noen erfaringer. Vi skulle ha en hund som kunne 1. fungere godt sosialt. 2. Være med på tur og gå løs 3. være enkel å dressere. 4. tåle å bo i leilighet og gå 4 trapper hver dag (der røyk mine håp om newfoundlander og berner sennen for å si det sånn). 5. Kunne være hjemme alene. Vi sto til slutt mellom dalmatiner og labrador og valgte dalmatiner fordi det passet seg sånn med valper og våre muligheter for å ha valp. I ettertid så er det beste med bikkja at han er utrolig god med folk og kan settes bort til alle. Vi tenkte ikke så mye på det når vi vurderte hund men det er uvurderlig å ha en hund som kan passes på av andre - hos andre. Dersom du er alene så vil jeg anbefale at du velger en rase hvor dette stort sett går bra ellers blir du veldig bundet. I tillegg har jeg flyttet til en annen kant av landet noe vi ikke viste i fjor, og jeg og bikkja må derfor pendle inn til mannen. Det er veldig greit å ha en hund som det er urpoblematisk å ta med på fly fordi han er så rolig og blir så lite stressa av folk. For det andre så er jeg evig taknemmelig for at han kan gå løs, han har ikke noe egentlig viltinnstinkt - han jager ting når han ser det men går ikke langt utover stien. Personlig synes jeg det er en kjempefin egenskap på tur. Han er stor nok til at han kan trekke og bære, og han viser gode trekktakter. Det vi ikke tenkte så mye på, men som er en drawback, er at han ikke har underull og dermed må bo i telt og være godt påkledd om vinteren når vi står i ro. Men det er egentlig ikke så mye stress om du ikke tilbringer månedsvis i fjellet om vinteren eller bor veldig kaldt til. Jeg er enig i at polarhundene er fantastiske hunder (og de peneste), men de har noen egenskaper som gjør at jeg ikke ville valgt de hvis jeg ikke var sikker på bosted og familiesituasjon. Jeg veit at jeg hadde klikka av å ha en trekkhund i bånd på tur hele tiden, jeg hadde klikket av bjeffing og uling og vært fortvilt om hunden ikke kunne bli satt bort. Du må bare finne ut av hva det er du klikker på.

Mye gode kommentarer her. Hund er bra turkamerat nesten uansett rase. Selv de bitte små veskehundene, som stort sett er helt ubrukelige, kan være fine turkamerater hvis de er vant til å gå litt. Mange av dem vil kunne overraske eiere av "ordentlige" hunder (selv har jeg kun hatt hunder over 20kg forresten...). Men det var et sidespor, litt mer om mine egne erfaringer. Jeg har hatt irsk setter, border collie, tervuren og min nåværende, som er en blanding av flat og border collie. Som ren turkamerat var setteren overlegen. Rolig og bedagelig hjemme, helt tullerusk så snart ordet "tur" ble nevnt. Energi uten like, men måtte stort sett gå i bånd, da vi aldri klarte å få trent bort at den stakk av. Siden den stort sett gikk i trekksele på tur var den også forferdelig sterk, og hadde lår som en skøyteløper. Dro kontinuerlig når den hadde på sele, nesten uansett hvor lenge turen varte. Først etter 5-6 timer begynte den å roe seg litt. Så border collie ble anbefalt over her. Dette er hund for spesielt interesserte, og har man ikke mulighet til å gi den jobb, så vil jeg absolutt ikke anbefale hunden. Ekstremt lettlært, men det går begge veier. Det vil si at den lærer seg uvaner ganske raskt, og dersom den finner ut at "jobben" dens er å grave hull i hagen din, så vil den grave hull i hagen din til både du og bikkja ser mannen med ljåen. Min bc fant seg også en jobb, nemlig å jage skygger. Morsomt av og til, andre ganger ekstremt irriterende, og for ikke å snakke om til tider veldig stressende for bikkja selv. Ekstremt gjeterinstinkt, så bikkja burde absolutt hatt en saueflokk å passe på, eller løpt et par timer agility om dagen. Det er første og siste border collie for meg i hvert fall, det er helt sikkert. Tervuren var en bra bikkje, noe nervøs, men fint driv og en hund som holder seg i nærheten uansett. Min var dessverre litt psykisk ustabil (overtok den som treåring, hadde et ekstremt dårlig opphold på en kennel bak seg) og sint på alt som beveget seg, men tror ikke dette er et vanlig problem for rasen. Hunden jeg har i dag, flat/border mix, er uten tvil den beste hunden jeg har hatt, rent bortsett fra at hun nekter å trekke noe som helst. Ekstremt lettlært, og har det beste av begge raser, uten å få noen av ulempene. Både flat og bc er ganske hypre hunder, mens denne er verdens roligste hund. Veldig glad i å gå tur, går helt fint med kløv, men trekker som sagt ingen ting. Får hun på seg trekksele så ser hun bare dumt på meg og spør "forventer du å få hjelp av meg nå liksom?" med ansiktet, etterfulgt av en "det gidder jeg i hvert fall ikke, klar deg sjæl..."! Var derfor også litt slit å få henne til å være med på skitur, siden hun helst skulle gå rett ved siden av meg, noe som er knotete med tre-fire meters bånd mellom meg og bikkja. Ikke pokker om hun ville gå så langt foran at båndet var stramt. Da var det å lære bikkja forskjell på høyre og venstre, og la henne gå fri og heller kommandere henne til siden når det kommer folk imot. Funker som bare det.

Senere fant de ut at soldater med ørene i takt var verdt mer og da investerte de i gode luer?

Merk at dere trenger ikke å gå om Middalsbu inn til Litlos. Det er faktisk en liten omvei. Stien til Litlos starter der elva fra Middalen og Vivassdalen møtes og renner under veien på vei ned til Valldallsvatnet. Korteste veien starter altså ved broa. Jeg har gått turen noen ganger og har lagt ut mange bilder fra turen på bloggen. Bl.a. her.

Litt både og erfaring. Utstyrer vi i Luft fikk på slutten av 80 tallet inneholdt mye gammelt. Gamle grå Felt1 jakke og bukse. De var sikkert ikke grå i utgangspunktet men hadde blitt det. Nyere versjon i camo var det bare befal som hadde. Tunge og svært lite bestandige for vann. Sikkert fine til å forsere piggtråd etc men dårlig i det sivile. Camoversjon befalet hadde kjøpte jeg for en del år siden på forsvarsutsalg, mer eller mindre ny. Ganske tung og ikke spes varm. Et par i gjengen kaller den ofte for "kjølejakka". I regn veier den kjapt mange kilo. Buksa var vel ikke noe bedre. Støvler var av lav sort hvor man brukte anklets til. Ikke spes gode å gå i. I vått terreng ble du fort våt da de var for lave. Har et par slike liggende på hytta. Brukes når jeg skal gjøre arbeid rundt hytta og ikke trenger gå langt. Bedre å slite istkker et slikt par til kr 50 eller dyrere sivile støvler. Soverposer trenger man ikke si mer om egentlig annet enn navnet knappesovepose. Fotposer fungerer derimot fint. Vanntette nedre del. Bruker de på pilking bla. Også på hytta, kan jeg bare dra de utenpå tøfler eller noe når jeg skal i skjulet å hente ved. Primus var Optimus 111 av et slag. De fungerte stort sett fint. Ikke alltid alle virket men var man ute så hadde troppen mange med. Knappetelt.......En god ide at flere kan dele på å bære men egentlig ikke spes bra telt nei. Eneste jeg bruker i dag er fotposene. Det andre finnes det bedre løsninger på. Men skulle jeg ut i krigen hadde jeg nok foretrukket det meste fra forsvaret. Ser ikke for meg en at knallfarget skalljakke til 4000-5000 i sportsbutikken er det som er mest egnet i felten. Men på tur i fjellet er den fin. Så egentlig alt til sitt bruk. Forsvaret trenger ting som tåler vesentlig mer slitasje enn et sivilt produkt.

Interessante erfaringer du har gjort deg fuglehundmannen. Ikke for å gjøre noen stor diskusjon ut av det, men det er en tydelig forskjell i den mengde stell en polarhund som en grønlandshund eller siberian husky og det en alaska husky trenger på tur. Brutalt sagt er ikke en gjennomsnitts alaska husky som finnes i Norge i dag en polarhund. Det finnes selvfølgelig svært stor variasjon i pelskvalitet, utseende, størrelse osv i det som klassifiseres som alaska husky, men det er generelt sett en plenmessig fremavlet trekkhund som har fått noen helt fantastiske egenskaper til konkurransekjøring på bekostning av sine polare overlevelsesegneskaper underveis. I tursammenheng vil en trolig først merke dårligere pelskvalitet/isolasjon. Dette medfører at hunden har dårligere restitusjon i kulden og vil kunne trenge dekken og eller underlag å ligge på. Den klarer seg dårligere i streng kulde og i ruskevær og vil kunne trenge dekken, potesokker, pungvarmer og lignende for ikke å få forfrysninger. Den trenger også en større mengde tilført energi og væske i forhold til kroppsstørrelsen fordi vesentlig mer av energien går til å opprettholde kroppsvarmen. Behovet for væsketilskudd hos en polarhund er ikke så stort som vi kanskje har gitt inntrykk av. I utgangspunktet klarer de seg uten tilført vann om foret inneholder væske (oppbløtt tørrfor) og nok fett (helst 40 % eller mer) og tilgangen til ren snø er god nok. Høy andel av fett i foret frigir større mengde væske (metabolsk vann) ved forbrenning. Tanken min var vel mer at om du likevel skal skylle ut av gryta, så gi skyllevannet til hunden fremfor å tømme det ut. Har du mulighet til det så gi gjerne hunden drikke, men den vil stort sett klare seg mer enn godt nok uten også. Langdistanseløp er jo en ekstremsituasjon der det er viktig å holde ytelsen optimal gjennom hele konkurransen og der en forer og ”snacker” ved en hver anledning. De fleste av oss kommer ikke i nærheten av noe slikt på våre turer. På egne vinterturer regner jeg grovt sett 500 g tørrfor pr hund/dag og gir litt fett (100-150g) i tillegg for å øke fettinnholdet. Om det kun er helgeturer tar jeg helst med våtfor og regner da kanskje 600-700g pr hund og samme mengde fett. Jeg forer stort sett kun om kvelden og gir væsketilskudd hvis det er beleilig eller jeg føler det er behov. Fargen på urinen er en god indikator på væskebalansen. Lys gul er bra, mørk gul/oransje er skummelt.

Vil gi to tomler opp for fotposene til forsvaret (anno 1995) - skal skaffe meg et par slike igjen.

Ca 500 høydemeter. Sjekk kart og ruter på http://ut.no/kart?zoom=11&lat=60.032958657032495&lng=7.075881958007812&activeTripUuid=912dbbaf-aab4-40be-9e45-248bf0c2bcd5 3-4 km/t er nokså normal gangfart, så er det bare å gange opp med hvor mange timer dere orker å gå på en dag. Er dere ikke veldig vant med å bære sekk så er det nok lurt å ikke komme altfor mye over 20 kg om dere skal gå 25 km på en dag uten at dere skal være helt ødelagte resten av uken.

Skaff deg to stk alaskahusky med god pels. Bedre turhunder / familiehunder får du ikke!

Du vil få flotte skiturer uansett hva du velger! Det meste funker veldig bra for en som kan gå på ski. Kan man ikke gå på ski, funker det meste dårlig. Ellers kan du tenke litt på dette: Skal du gå en del i fjellet (hvor snøen er hard) og ofte bruke skiene i løyper enten hele eller deler av veien: Klassiske fjellski, Amundsen eller E99, 200cm. Skal du gå mest i skogen i lavlandet og en del utenfor løyper: Brede fjellski. E109, Ingstad. Skal du aldri gå i løyper: Bred fjellski. Skal du nesten alltid gå i løyper: Smal fjellski. Kjøp ski etter den bruken du kommer til å ha aller mest av. Så vil de også funke helt fint når du av og til gjør andre ting. For en stund siden var jeg på skitur i masse puddersnø i lavlandet med mine E99, det gikk helt fint og turen ble på et par mil, selv om E99 gjør seg best på hardere underlag. Tenk også på at kun de smale og klassiske faktisk har smørespenn, noe som er kjekt å ha for all bruk i løyper og på hard snø utenfor løyper. I mye løssnø er ikke smørespenn så viktig.

Av og til - avhengig hva man skal feste utenpå sekken - kommer stroppene til kort noen ganger. Ettersom jeg har en norrønasekk, recon syncroflex sådan, har norrøna noen spesielle klips de bruker, og det er nesten umulig å oppdrive lignende på ebay eller andre steder. Så jeg kontaktet norrøna for en tid tilbake og fikk tilsendt nye klips som passer til sekken. Etter å ha mottatt disse kjøpte jeg nylonstropp på jernia, sterk sytråd av nylon og satte i gang med å sy nye stropper som jeg kan ta med meg på tur. Det startet da med å få på det ene endestykket. Voila! Ferdig! Så er det på tide å lage stopper til det andre endestykket! Slik ser det ut tilslutt! 4 x ca 105 cm med stropper! Perfekt til sekken!

Enda et Exped Orion Extreme telt fordi det har de riktige egenskapene og kompromissene for mitt bruk.

Reiser åleine på tur, både dagstur og overnatting. Har aldri vore redd, heilt til for nokre år sidan. Det var fyste gongen eg hadde med meg borna mine åleine, at engstelsen slo innover eit ikkje førebudd sinn. Plutseleg, etter at ungane hadde sovna trygt og låg småsnorkande ved sida mi, kom skumle tankar rasande gjennom hovudet. Tankar om at vi var i eit populært og traffikert fjellområde....dersom det kom eit psykomenschen, kva kunne eg då stille opp med ved sida av ungane mine osv.... Enda opp med at eg krabba ut i forteltet og henta kniven min, og la han under hovudet.....stakkars den jækel som hadde komt den natta, og kanskje trengt mi hjelp. Han/ho hadde vorte knivstukken utan spørsmål først Har flira mykje av dette i ettertid. Kom også etterkvart på at eg i byrjinga rett etter eg fekk born plutseleg vart engesteleg om eg var åleine i fjøsen og ei kvige var vel livleg, eller i stallen med ein "våryr" hest. Skjønar sjølvsagt no at det handlar om beskyttelsesinstinkt. Så lenge det var berre meg var det aldri noko sak. Med kids vart alt annaleis. Heldigvis kom det ingen hjelpetrengande den natta i teltet. Og det har vorte fleire turar sidan, som einaste vaksne, med og utan born. Og det går bra. Men at eg er meir forsiktig enn før? Ja. Blandt anna annonserar eg aldri i sosiale medier kvar eg skal på tur, dersom eg reiser åleine, eller åleine med born.

“And so it turned out that only a life similar to the life of those around us, merging with it without a ripple, is genuine life, and that an unshared happiness is not happiness…. And this was most vexing of all,” he noted, “HAPPINESS ONLY REAL WHEN SHARED.” ― Jon Krakauer, Into the Wild Det er ikke bare damer/jenter som trives med litt selskap. Men kanskje mannfolka finner det ut litt for sent, og ikke vil innrømme det(forhåpentligvis ikke alltid på dødsleie)? Neida, men joda, folk er forskjellig. Selv er jeg en beintøff hardhaus som stakk ut i villmarken mutters alene, og trivdes godt med det. Men så fant jeg også ut at av og til, så er det veldig kjekt med litt selskap. Faktisk, så synes jeg stort sett det er bedre enn å nødvendigvis gå alene. Eneste er når man går fra hytte til hytte, hvor hyttene er litt små og intime, at det går an å ha det hyggelig på kvelden uten å nødvendigvis ha med noen kjente.

Jeg for min del skjønner overhodet ikke problemene kritikerne har konstruert seg her. Dette var kjempegodt TV rett og slett. Det hele fremstor som moralistisk pjatt, småligget, og ja janteloven er veldig tydelig framme. Heldigvis er ikke slik smålighet og tøv noe vi andre behøver å ta noe som helst slags hensyn til. Heller ikke NRK og TV Norge. Jeg for min del gleder meg til serien på TV Norge, og som sagt, håper jeg jentene også der får lov å være seg selv, og slik være med på å skape kvalitets TV, befriende fri for kjøpepupper, lepper som ser ut som nebb, eller bimboer av begge kjønn med en IQ på 0,5.

Driver selv med friluftsliv alt fra enkel overnatting til ekspedisjoner over grønlandsisen og mitt beste råd er å gjøre det så enkelt som mulig. Begynn med det du har og dra på en kort tur uansett vær(enkel overnatting). Så tar du en evaluering av turen din etterpå og tenker gjennom hva som fungerte og ikke fungerte. Da får du den beste erfaringen. Ja, det er en jungel der ute av klær og utstyr. Selv starta jeg friluftsliv med brukt tøy fra "Gammalt&Nytt" ( militærtøy) og dette holdt i massevis. Du kan lese deg ihjel på tester av tøy og utstyr, men ofte er det veldig individuelt hva som passer en. Tenk basis: Hva holder deg varmt, tørt og vinden ute? Ser det er kommentert noe om "Isbjørn Jan Mayen" sovepose. Denne brukte jeg over innlandsisen og var kjempefornøyd (Laveste temp på turen var 30 minus). Det er ikke alltid vekt er den viktigste faktoren. Villmarksboka til Lars Monsen kan være en god veiledning, men ingen fasit. GOD TUR!!

Det er nok fortsatt slik at det er flest gutter som er på solotur, men for meg som har holdt på i noen år, så er det temmelig klart at flere og flere jenter også gjør slike turer. Det er i hvert fall ikke spesielt eller sært at det kommer jenter innover heia alene. (Nå har også bestyrerinnen gått noen aleneturer - men da fra hytta og til bilene. En tur hun kjenner godt.)

Dette har jeg all tro på at vil gå kjempefint, polarhund på langtur altså. Her er noe av de tingene jeg har fynnet nyttig opp gjennom årene. Personlig synes jeg det er en stor fordel at hunden trekker egen pulk og ikke bare trekker i strikk festet til meg. Jeg foretrekker stivt pulkdrag til hunden, fordi den langt på vei klarer med hele pulken både i oppover og nedoverbakker uten hjelp fra deg. Dersom hunden er festet til strikk foran deg og du trekker en pulk sliter du fort langt mer i nedoverbakker. Hunden trekker ekstra fordi da går det lett og du ender opp med å måtte bremse både hunden og den tunge pulken du har bak deg. Det blir fort mye rykk og napp av det. Som tommelfingerregel regner jeg at hunden trekker sin egen vekt. På godt føre trekker den kanskje mye mer, på dårlig nok føre vil den ha problemer med å komme seg frem uten pulk på slep. På langtur er det mest hensiktsmessige foret tørrfor av en eller annen type. Det har lang holdbarhet, lav vekt og er enkelt å tilberede til en hund. Velg for av en god type, gjerne en "ekstrem" eller "aktiv" variant. Suppler med ekstra fett for å komme opp i omlag 40 % fett eller mer. Jeg bruker nyretalg som kjøpes fra slakteriet som tilskudd for å få opp fettprosenten. Dersom du har mulighet for det er det verdt å bruke ett eller annet slags våt/råfor basert på kjøtt. Vom og Hundemat er en variant av slikt for. Dette har langt høyere vekt enn tørrfor, men er verdt å bruke innimellom fordi det funker bedre for hundemagen med et animalsk for. Energimengden som trengs må du prøve deg litt frem for å finne ut hva som funker. Hunder av ulik størrelse, ulik pelskvalitet o.l vil ha helt ulikt energibehov. En normalt pelset siberian husky vil vanligvis ha merkbart lavere energibehov enn en typisk alaska husky som brukes av mange løpskjørere. Til forankring er kjetting det beste. Det er litt tyngre enn vaier, men har lengre holdbarhet og er vanskeligere for hunden å vikle og stramme om sine egne ben eller sin egen kropp. Det har opp gjennom årene forekommet en del stygge klemskader som følge av vaier rundt beina. Vaier er mulig å tygge i stykker, kjetting lar seg ikke tygge gjennom. Jeg hadde selv en grønlandshundtispe som tygget seg gjennom 5 mm rustfri vaier på under en time. Til en hund holder det lenge med rimelig 4 mm kjetting fra jernvarehandelen. 1,5 - 2 meter kjetting er mer enn nok. Bruk svivel i enden og helst 5-6 mm skrukarabin for å feste hunden eller alternativt litt kraftig messingkrok. Stålkrok at BGB typen lar seg åpne dersom hunden får vridd halsbåndet slik at ringen presser ned mot den fjærbelastede låsen. Jeg synes det er praktisk med løkke eller stor skru karabin i andre enden av kjettingen. Da er den lett å surre rundt et tre e.l. om det er hensiktsmessig. I en bratt utforkjøring kan kjettingen vikles rundt pulken slik at den fungerer som en bremse. Dette hjelper både deg og hunden. En vaier er langt tynnere og fungerer ikke like godt til det. Ta med en plankebit eller en liten kryssfiner plate som snøanker, gjerne oljebehandlet slik at det ikke trekker så mye fuktighet. Fest kjettingen til snøankeret og grav det ned slik at kjettingen stikker loddrett opp fra ankeret/snøen. Får du 40-50 cm pakket snø over ankeret holder det i massevis. Dersom det er en rolig hund kan det være nok å stikke et par ski godt ned i snøen og feste kjettingen rundt. Spander en skål i aluminium eller rustfritt stål til hunden. Da kan den settes direkte på primusen for å smelte snø eller varme hundemat. Sørg for at hunden får nok drikke selv om den spiser mye snø. Vann er ikke så lett å få i hunden om vinteren så det kan være lurt å gi hunden skyllevannet fra din egne gryte etter middagen hver kveld. Får den i seg en liter med slik "suppe" hjelper det godt. Hvis du bruker tørrfor så sørg for å bløt det opp så sant det er mulig. Det går mye væske til for å fordøye foret når det ikke bløtes opp. Ta med noen potesokker. Blir det slitasje eller kuttskader er det fint å kunne ta på postesokker slik at du ikke forverrer skaden eller i verste fall ikke kan komme deg videre. Ta med litt enkelt førstehjelpsutstyr, bandasjeutstyr, sportstape o.l. til både folk og hund. Mye av utstyret vil være det samme. Jeg har alltid med meg en agrafftang til å stifte kutt. Dette er et svært hendig verkøy til å stifte i stedet for å sy kutt. For oss ukyndige er de langt enklere å stifte enn å sy uten bedøvelse. Ta gjerne med et lite antall antibiotikatabletter til hunden også. Resept får du helt sikkert av dyrlegen når du forteller hvilke type tur du skal på. Håper dette var til hjelp. Gisle

Våknet med sår hals, rennende nese og 9 nys på rappen, langt fra personlig beste dog med 18 på rad under bjørkespretten en Mai måned.. Marsj ned trappa for å finne den blå boksen med et hvitt kryss på, her ligger det som trengs. Otrivin, paracet og en fet C vitamin pille, gidder ikke la sånt tull stoppe meg mens jeg trøkker trynet fullt av appelsin og en porsjon havregrøt. Jeg skulle på trugetur idag, sånn er det bare - snøen ligger tjukt og et lett skydekke med antydning til sol er værprognosen. For bra vær til å la forkjølelsen friste med sofa og en fjernkontroll. Pakker sekken med det som hører med på tur og spoler avgårde mot Andebu, skogene der inne er som et eventyr når det har lavet ned snø i noen dager. Vel fremme ved parkeringa etter 20 minutters snørring, på med trugene og avsted innover i den stille vinterskogen. For et herlig syn, helt konge å være i granskogen når snøen tynger ned trærne med hvite tjukke labber. En bitteliten kar var også på trugetur, han spolte forbi i en forykende fart. Heldig han der som slipper å synke så langt ned i snøen som vi normale må. Jeg trasker videre med et ellers normalt tempo, men kjenner fort at her må pulsen justeres og formen er ikke akkurat maraton med den fordømte forkjølelsen hengende over meg, kjører nok en god serie med nys og skremmer vekk det som måtte være av pelskledde opplevelser her inne. Etter en drøy time må jeg finne en bålplass, tar en avstikker opp i skogholtet for å finne ved og plass. Får fyra opp bålet og slengt over kaffen, godt å få satt seg ned og kjenne på bållukta. Kalorier og koffein inntas til stor glede for kroppen, et par paracet slukes for å holde piggtrådhalsen i sjakk og går videre. Tar noen omveier rundt for å få sett litt og bruker det dobbelte av tid tilbake til bilen, det holder for idag kjenner jeg. Fantastiske forhold ute nå, evig glad for at vinteren endelig skulle komme i år og.

Vi har en siberian husky tispe på 3 1/2 som fungerer absolutt fantastisk som turhund. Vi fikk vårt første barn da hunden var 2 år og de to har fungert problemfritt sammen. Vi kontaktet flere oppdrettere og kom til slutt til en som var vant med å selge hunder til turfolk (og ikke "bare" til hundekjørere, som flere av de andre var). Etter som vi var førstegangs hundeeiere (dog vokst opp med hund i barndommen), så ble vi anbefalt å velge en rolig tispe. Oppdretteren var med på å plukke ut en egnet valp. Vi har aldri angret. Vi bruker hunden som turkompis, til snørekjøring og til å bære kløv. I vinter skal vi introdusere pulk. Vi trener en god del med henne i tillegg til turer (løper eller går på ski minst tre ganger i uken hele året). Får hun ikke fysisk stimuli ut over en halvtimes luftetur over en periode på noen få dager så blir hun rastløs - noe som er helt vanlig for rasen. Et viktig poeng er hvor mye du skal være ute om vinteren. Har vært på tur med setter om vinteren (overnattingstur i fjellet) hvor setteren ristet av kulde selv med dekken og noe å ligge på, mens huskyen sov som en stein etter å ha gravd seg en grop (det skal sies at det var kaldt - et sted under -20 C). Har forresten også en god kompis som har en vestsibirsk laika, og denne fungerer utmerket som turvenn, familiehund og kløvhund. Han bruker den ikke til jakt (som er vanlig), men kun som tur / familiehund. Den fungerer som sagt veldig bra til dette - og er sterk og villig til de oppgavene den får tildelt. Lykke til med valg av hund!

Som flere her nevner, bør du tenke på hvilken type hund du vil ha, og hvordan hundehold du vil ha hjemme, ikke bare når dere er på tur.. Jakthund, spisshund, gjeter, vokter..? I tillegg bør du tenke over om det er viktig for deg med en hund som kan gå løs, eller om det er greit med en hund som kanskje må være båndhund hele livet. Mye av våren/sommeren/tidlig på høsten er det jo båndtvang uansett. For min del er det et viktig punkt å ha en hund som kan være løs uten at jeg trenger å bekymre meg for om den plager folk og fe eller kan finne på å stikke av, mens andre synes det er helt greit å alltid måtte ha hunden i bånd på tur. Jeg har godt inntrykk av settere, både irske, engelske og gordon, som sosiale og "enkle" hunder som stort sett alltid går godt overens med andre hunder, er flinke med barn, og rolige og greie å ha med å gjøre så lenge de får den aktiviseringen de trenger. De kan derimot, som flere her nevner, være rimelig vimsete og ha stor radius på tur. Synes ofte jeg treffer settereiere med særs dårlig innkalling på hunden sin, men jeg skal ikke uttale meg om hvor lett eller vanskelig det er å få til god innkalling på en setter. Jeg for min synes ikke det er så trivelig å være på tur med en hund som går på tur alene, jeg vil faktisk at vi skal gå tur sammen, og at hunden skal (stort sett) holde seg innenfor syne og holde kontakt med meg hele tiden. Men det er jo smak og behag Om du liker settertypen, men vil ha litt mer førerkontakt, kan du jo se på spaniels, f.eks engelsk eller welsh springer. Jeg vet ikke så mye om welsh, men ess er i hvert fall stort sett veldig trivelige hunder, sosiale, glade og stort sett ganske greie å trene, med mindre radius og mer førerorienterte enn settere. Samojed, som er nevnt her, har jeg godt inntrykk av som sosiale og glade hunder, flotte turhunder, men med fare for at de ikke kan gå løs pga jaktinstinkt. Hadde jeg kunne fått en samojed med garanti om at den kunne gå løs hadde jeg glatt skaffet meg en

Viktig å en hund med rolig gemytt, ellers blir det bare mas alt sammen. Linjene er viktige å se på, for mye her er medfødt. Noen egenskaper jeg mener er viktig er å kunne ligge alene knyttet opp mot et tre en dag, tåle litt kulde, mygg, klabbeføre, kan ligge ute/ evt i forteltet, kunne gå løs, ikke aggressiv mot andre hunder, kunne ligge i et vedskjul osv. En lettløpt rase er absolutt å foretrekke synes jeg. Slike hunder kneler aldri uansett lengde på dagsetappen. Herunder faller jo også at hunden må være godt trent, og hunder som er lettløpte er oftest også de som er lettest å trene opp. En hund som i regelen kan gå løs, er mye lettere (og triveligere) å ha i hverdagen- og får automatisk også mer trim, sterkere poter mm. Her blir det nok vanskelig med de rene polare rasene som er litt mer risikofylt å la gå løs. Benytter du en slik eliminasjonsmetode, tror jeg heller du finner ut at det er nokså få raser som fungerer tålelig godt på alt. Jeg driver med fuglehund, og kjenner jo de rasene godt. De fungerer i regelen greit nok, men har sine ulemper. Jeg lånte AH på en tur jeg gjorde fra Alta til Røros vinterstid, og jeg er ikke i tvil om at disse er langt lettere turhunder. Litt obs på at de kan være nokså harde mot sau og rein, og vanskelig å få reine (her benyttes strøm). En AH er jo en gatemiks, og varierer følgelig sterkt fra kennel til kennel.

Solgløtt på Haugalandet i dag!

I "gamle dager" brukte jeg konsekvent Norrøna sin bomullsnikkers og anorakk (artic serien), m stillongs under om d var kaldt, og vadmelsbukse (sånne svenske miltærgreier) som jeg foret m bomullslerret ned til lårene (for komfort og vindsperre) evt. med ullstillongs om det var grisekaldt. Men det var før skallbekledningens tid og i innlandsklima. Nå må jeg kle meg etter ustabilt vestlandsklima og har foreløpig ikke gravd frem bomullshabitten igjen og kun brukt skallbekledning. Joda, det er lett, og ja jeg slipper å tenke på væromslag. MEN jeg fryser noe så innmari når det er kuldegrader i slike klær. Tipper det dels har med kondens å gjøre-jeg blir unektelig mer svett i skallbekledning, dessuten er selve stoffet utrolig tynt uten isolasjonsevne what so ever, i motstning til bomull og i særlig grad vadmel. Erfaringen min så langt med skallbekledning er at det er viktig med plagg som puster godt. Og da blir det gjerne dyrt…….Men her er man forskjellige- ikke alle svetter like mye. Så hva gjør jeg om jeg skal på en flerdagers telttur? Våt bomull tørker aldri (og er tungt), skallbekledning er lett, men kaldt…… Jeg vet sannelig ikke hva jeg ville gått for. Er vokst opp med bomull og ustabilt vestlandsvær og det gikk jo helt fint. Kanskje er jeg blitt lat og med dårlig kondis, og i for stor grad påvirket av mote (selv om jeg ikke ønsker å tro det) til at jeg ikke lengre stoler på bomull vinterstid?

Takk for tips, skal teste det. Akkurat vært og handlet en pakke. Om det ikke skulle fungere til alt så var det hvertfall et snev av humor(min sorte) å kjøpe produktet. Gikk til dama bak kassa og tok kortversjonen "Hei, Sugru"