Vinnerliste

Folk bør se dette selv i stedet for å lese kommentarer: http://www.nrk.no/nordnytt/reaksjoner-pa-jaktprogram-1.11454174 Her var det ingen - ingen - klare situasjoner hvor skudd var uforsvarlig. Folk ser ut til å glemme at kameraet ikke viser hva skytteren ser. Vinkler, avstand og klipping kan lage mye krøll her. @Dag G - Evje - kikk nøye på gåsesekvensene - du ser aldri flokken og skytterne samtidig så du vet ikke hvordan skuddbildet ser ut. Det aner meg at "problemet" er at to søte jenter røyker, banner, jakter og har bedre hunder enn gjennomsnittet (et spesielt sårt punkt for en del i hundemiljøet). Fikser gjensausa haner i felten gjør de også. Dette var en mer usminket og realistisk jaktfilm enn mye av de glatte produktene som finnes der ute. Koste meg, jeg. Særlig applaus for treff fra knestående rett etter fall.

Idealet på rypejakt med hund er vel å gå med hagla knekt (åpen) og uten patroner. Våpenet gjøres klar først når hunden er i stand. Her ble det jo "syndet" stort mot den reglen. Men i ulent terreng som vist her er det enklere å gå med lukket og uladd våpen for balansens skyld. Det er forskjell på å tøfle bortover Hardangervidda og å klyve i en eller annen bratt og overgrodd ur. Hva vil du helst holde: en rett stokk eller en vinklet stokk som i tillegg er hengslet? Jeg har ikke gått inn på Facebook, men jeg kan tenke meg nivået ut fra tidligere debatter om onde jegere. Særlig når det på fjellforum.no med en relativt høy friluftsfaktor kommer uttalelser fra folk uten egen erfaring fra jakt. Nei, det er ingen forbindelse mellom "friluft" og "jakt" og det er helt greit, men trist likevel. Vi har en utvikling hvor byene blir større og en konsekvens av det ser ut til å være at færre får et faktabasert forhold til død og våpen. Kjøttet du spiser har aldri vært et levende vesen med tanker og følelser, men ble født i plastfolie. Våpen er noe du ser i actionfilmer og når politikere skal sanke stemmer. Samtidig tramper disse to jentene grundig rundt i en typisk mannsrolle noe som vel er verre å svelge for mange. Tenk deg denne filmen med to tvillingbrødere og mye av kritikken forsvinner som dugg for solen. Banning, rullings, blod og litt røff omgang med våpen? Gutter er gutter.

Hehe, EN ting er i hvert fall sikkert: Noen av dere bør holde dere laaaangt sør for Polarsirkelen i all framtid, for språket dere hørte er IKKE uvanlig i Nord-Norge. Det kan betegnes som språklig krydder, og som i mat kan det noen ganger bli for sterkt...?! I ettertid har produsenten understreket at jentene aldri ladet geværene før hunden(e) sto i stand. Det er jo likevel en grunnregel når det gjelder våpenbruk som er noenlunde slik: "Sikt eller pek aldri på noen med et våpen, enten det er ladd eller uladd". Når det gjelder skuddhold er det umulig å si noe om det ut fra de sammenklippede bildene i filmen. Å påstå at de var umodne vil jeg si faller på sin egen urimelighet! Å vie fritiden sin til jakt slik som disse to jentene har gjort vitner vel heller om modenhet? Nei, filmen var kanskje ikke spekket med klassiske glansbilder, men du verden så artig å se ujålet ungdom med SÅ sunne interesser!

Herlige, rotekte, nordnorske jenter som var seg sjøl i verdens vakreste natur. Smilte fra øre til øre under hele programmet. Antagelig det beste NRK har sendt siden TV kom til landet.

Dette er en artikkel som opprinnelig ble trykket i Fjellsmella, Molde og Romsdals turistforenings medlemsblad i 2011. Det er en turrapport som beskriver deler av en fototur jeg hadde mellom Måsvassbu og Hoemsbu. Da jeg ikke finner så mange turrapporter fra dette området som man finner i Jotunheimen, så tenkte jeg at jeg i det minste får gjøre min del av jobben. Det blir nok flere turrapporter fremover. Fengslende landskap Da jeg for første gang satte meg i sofaen i vår nye leilighet i Molde og tok utsikten til de 222 tindene i betraktning, følte jeg meg som en innsatt på ILA kretsfengsel. I mitt tidligere jeger og fiskerliv hadde jeg vandret ubekymret over de mange små knoller og hauger som vi kaller fjell på jæren. Klatring, snøskred og lange avstander mellom fiskevannene er helt uvant for meg. Tindene rundt Molde ble som en vegg som hindret meg i å nyte det tradisjonelle friluftslivet, men det skulle ikke ta så lang tid før jeg fant mine nye omgivelser fengslende på andre måter enn som stengsler. Det var på oppdrag for MRT at jeg fikk unnskyldningen jeg trengte for å vandre hyttetraversen til Molde og Romsdal Turistforening. Hyttestien går fra Måsvassbu til Brandstadbu og inkluderer seks andre hytter, en båtoverfart og adskillige tusen høydemetrer der stien sniker seg mellom mektige tinder. Rundt Måsvassbu er terrenget mildt og begrodd slik jeg kjenner det fra hjemlige trakter. Derfor er det ingen overraskelse at det er i dette området jeg har vært aller mest det siste året jeg har bodd i Molde. Denne gang skulle jeg derimot gå videre til neste hytte, Vasstindbu, og med meg i sekken hadde jeg 10kg fotoutstyr og en velskrevet bok ført i pennen av en viss engelskmann med navnet Slingsby. Og i denne boken leste jeg ett avsnitt som skulle vise seg å bære en stor grad av sannhet allerede neste dag. Slingsby bemerket i forbifarten at fjell ofte ser ubestigelige ut når du studerer de rett forfra. Det er først når man kommer nærmere og tar fjellet i betraktning fra ulike vinkler at man får en anelse av bestigeligheten. Når jeg da rundet en liten knaus på min vei til Vasstindbu 1100 moh, ble jeg forferdet av den vegg av stein som DNT stien ifølge kartet skulle forsere. Foran meg stod det en nærmest loddrett vegg av steinur på over 200 meter fra dal til topp og jeg så ikke en god rute fra bunn til topp umiddelbart. Men med sitatet i bakhodet forserte jeg dalen raskt og gikk igang med bestigningen av denne loddrette steinur, som etterhvert slett ikke var fullt så bratt som fryktet og antatt. Jeg hopper over fortellingen om den halvslappe kondisen min og spoler frem til min ankomst på Vasstindbu. I slutten av stigningen hadde jeg merket meg noe smerter i ankelen og undret over hva det kunne være. Svaret fikk jeg da jeg tok av meg lærstøvelen min, for smerten jog i hele benet når jeg dro foten fremover for å lirke den ut av støvelen. Hva i alle dager har skjedd her? Forferdet la jeg den over en stol og tenkte meg litt godt om, og litt nykokt kaffe gjorde susen som motargument mot å ta forhastede avgjørelser. Jeg sendte melding til min frue og mine venner, og bestemte meg for å sove på saken og se hvordan det utviklet seg neste dag. Å beordre en fjellmann med lopper i blodet til å sitte på en stol inne på en turisthytte en hel dag mens solen skinner og toppene rundt kneiser seg til værs er som å si til en ulv at den ikke får spise sau. Derfor ble det da litt prøving og testing med foten min, og da det nesten ikke gjorde vondt å ta på seg lærstøvelen igjen tok jeg meg noen forsiktige toppturer for å sondere terrenget. Jeg gikk sakte og overveide hvert steg nøye, og jeg merket heldigvis lite til flere smerter. Utsikten fra 1250 moh var direkte nydelig og terrenget gjorde dype inntrykk. Jeg fikk en herlig følelse av å være på en alpin ekspedisjon, selv om jeg bare var en kilometer fra turisthytta. Dette var ulikt alt annet jeg hadde sett før, og det var herlig å klyve litt opp mot toppen. Tilbake på hytta satt jeg sulten resten av kvelden og irriterte meg over at jeg måtte ta ventedøgnet mitt ved nettopp denne hytta. Ett flott bilde sikret jeg meg allerede kvelden før, og det fantes ikke fiskevann her så den fisken som jeg hadde kalkulert inn til middag idag uteble og magen protesterte høylytt. Løsningen ble masse vann og flere kopper nypete mens jeg fordøyde litteratur. Etter en kjedelig og strevsom nedstigning i glatt steinur hadde jeg karret meg ned fra platået hvor Vasstindbu ligger. Vel var det vakkert der, men mangelen på fisk gjorde at jeg med glede forlot hytta til fordel for de lokkende vannene 300 meter under, på stien mot Svartvassbu. Jeg lusket meg frem til vannet med ferdigladet slukstang og lot sluken fly ut til midten av vannet, der jeg lot den synke til bunns og startet rykkvis innsveiving. Jeg gjentok prosessen i en time uten resultat. Slukøret gikk jeg videre. Da jeg rundet foten på Melkallen som deler dalen i to, traff jeg på en liten høl i elven som går igjennom dalen. Selv om denne hølen lå lavt i terrenget, bare 750 moh, hadde jeg en stygg følelse av at den var tom for fisk og så grunn at den er bunnfryst hver vinter. Men naiv optimist som jeg er lot jeg sluken atter en gang få luft under vingene og allerede på det første kastet dro jeg i land en deilig, rød ørret på ca. 500 gram. Herlig! Ikveld blir det en saftig middag. Jeg var blid som en lerke i vårsola, selv om det var overskyet. Ett par kast til på vei til innoset for å finne en kvist jeg kunne spikke til bærepinne, bet det på en fin 350 grammer. Jeg lot den ligge i lyngen og hentet den på tilbaketuren etter å ha funnet en passende kvist. Da jeg snudde meg for å gå videre lå vannet blikkstille og i vannspeilet så jeg de omkringliggende tindene lokke på meg. Lykkelig og atter motivert for å komme frem til neste hytte og sette igang med Brímikunstene mine tok jeg fatt på bestigningen opp til Styggeværshaugen på 1371 moh. DNT stien fulgte den noe slakere ryggen opp på nordsiden av fjellet, men jeg følte Helvetesbotn og vannet der lokket mer så jeg tok en omvei innom botnen og nøt en nydelig lunsj bestående av Reals nye kjøttsuppe og synet av store isblokker i vannet som ligger i skyggesiden mellom Helvetestind og tyggeværshaugen. Siden september var rett rundt hjørnet ble jeg imponert over tilstedeværelsen av is. Slike forhold har vi det ikke i særlig grad i ryfylkefjellene etter en lang og varm sommersesong. Da jeg var ferdig med lunsjen pakket jeg sekken og grep tak i fiskekvisten min. Etter litt fundering på mulige ruter falt valget på en svakt synlig rygg midt i steinura, retning rett opp. Navnene ”Helvetesbotn” og ”Helvetestind” ble etterhvert som bestigningen i bratt steinur skred frem, mer naturlige for meg, selv om jeg for bare en time siden ville døpe om stedet til ”vakkerbotn”. Noen regndråper gjorde at jeg la ifra meg fisken på en sten og tok av meg sekken for å bytte til jakke igjen. Da jeg omsider nådde toppen ble jeg møtt av ett formidabelt syn. På den andre siden av dalen raget Nyheitstinden over meg med sine 1598 moh og sin voksne isbre tett under toppen. Nebba 1477 moh forskrekket meg med sitt fryktinngytende utseende, og atter en gang kom sitatet til Slingsby opp i bakhodet. Fjell har en tendens til å se ubestigelige ut når du ser dem forfra. I dalen under meg lå det ett gnistrende grønt vann hvis tilsig kom fra Nyheitsbreen, og innoset var dekket med vierkratt. Ett mer idyllisk syn har jeg sjelden sett, og i løpet av noen sekunder var jeg solgt med hud og hår. Stående på toppen av Styggeværshaugen med utsikt i alle retninger, innså jeg at Moldes 222 tinder slett ikke trenger å være noe stengsel. Tvert imot, dette er fengslende topper som innbyr til en helt ny og ukjent variant av friluftsliv, og jeg gleder meg til å begynne på det alpine liv. Men det herlige øyeblikket ble snart avbrutt av en plutselig tanke: hvor langt nede i bakken la jeg ifra meg fisken min?!

Nå var det vel ikke alt som kom frem i programmet : Redaktør Terje Dale svarer på kritikken av denne ukens Ut i Naturen: Jeg er redaktør for Ut i naturen og ansvarlig for tirsdagens omdiskuterte program. Tvillingene Johanne og Kristine er naturmennesker som vi møtte i Nordreisa i Troms. De er tredje generasjon jegere, født og oppvokst i skogen og på fjellet. De er i fantastisk god form, har et fint forhold til sine hunder, lever midt i en flott natur og høster fra naturen. De uttrykker glede og forventning til gode måltider og driver matauk. Kristine og Johanne er ikke A-4 mennesker. De banner og røyker alt for mye, det er vi nok mange som er enige om. En god dokumentar vil vise virkeligheten, usminket og observerende. Dette er et rått og ærlig portrett av disse jentene på 21 år. Det er noen som reagerer på at jentene gikk med tilsynelatende ladde hagler i programmet. Programskaper Hans Børge Hartvigsen kan fortelle at jentene går med uladde våpen, men at de ikke knekker kolben når de er på jakt alene, kun når de møter andre. De lader først når hundene tar stand på fugl. Bør så NRK vise denne virkeligheten? Jakt vil alltid være et omdiskutert tema. Jeg vil forsvare at NRK viser alle sider av norsk virkelighet. Dette programmet var et vellykket forsøk på å gi et portrett av to søstre som lever av og i naturen, de byr på seg selv og er ærlige. Jeg forstår at folk reagerer, og det har vært en god diskusjon på sosiale medier i bakkant av programmet. Vennlig hilsen Terje Dale

Fin rapport. Men Stor-Hans døde i 1946 så det var neppe han som bygde Styggsjøkoia tidlig på 70-tallet.

I gamle dager satte vi skia i spenn. Skiene ble bundet foran og bak, og en kloss ble plassert i midten. Dette var i treskienes dager (ja, jeg er så gammel at jeg har gått konkurranser på treski..). Ski som har trekjerne kan sikkert ha godt av å stå i spenn, men i dag er treet laminert av mange stykker og deretter belagt med glassfiber evt karbon. Effekten av å sette dem slik vil være minimal. Men på den annen side, ski blir slappere med årene, så det skader ikke. Jeg fikk målt mine ræserski på nytt på Sportslageret etter at jeg hadde gått på dem i to sesonger. Smørelomma var lavere og kortere enn da jeg kjøpte dem..

I går ettermiddag tur til Tømtehytta i Oslo med overnatting og tilbake i dag tidlig.

    Tråden handlar om lettpakking. Då greier eg meg utmerka utan både varmejakke og fjellduk. Teltet skal ikkje fly, og teltet er utmerka til rast i dårleg vær, langt betre enn ein fjellduk. Skal ein pakke lett, er det mest å spare på å legge att ting eg ikkje har bruk for.

Det ble en veldig fin tur. Møtte en fyr på Styggsjøan og en annen i en bu ovenfor Litlbuddhåen,var det noen herfra? http://brynjulflogstaven.blogspot.no/

Jeg har vasset gjennom Østmarka fra Ellingsrudåsen og nedover mot Lutvann. Det er snø, mye snø, men stiene er gått opp og er greie å gå i. Sekken er pakket med en sovepose, et liggeunderlag og litt mat. Men nå begynner det å mørkne og det ser egentlig også litt mørkt ut. Det er nemlig vanskelig å finne ved i den våte skogen og utenfor stiene er det vanskelig å bevege seg i snøen som fortsatt er ganske dypt. Håpet om utenatt nummer fem i år begynner å svinne. Skal jeg feige ut? Men så! I en skråhelling nedover i retning Lutvann ser jeg død gran. Her er det muligheter. Telefonen ringer mens jeg sanker ved. Kjæresten lurer på om jeg ikke heller skal komme hjem? Hvorfor i all verden skal jeg ligge ute i skogen, bare noen få kilometer fra nærmeste vei? Det virker jo helt meningsløst? Jeg fortsetter å sanke grannkvister og selv om veden er våt får jeg etterhvert i gang bålet. Det brenner friskt. Etterhvert senker natten seg. Og ja, jeg hører av og til lyden av sirener og fly som suser over hodet mitt. Men kvelden kommer og himmelen er stjerneklar. Bålet gir god varme. Jeg legger vekk boka og stirrer inn i flammenefrem til de slukner og jeg sovner. Hvis dette er meningsløst, er det helt greit.

Ikke dumt dette leste litt i komentarfelte på linken: Supert! den oppskriften skal jeg prøve. Har en oppskrift på pannebrød, som jeg har brukt i noen år nå (ca 18 år). Den er ganske lik men brøa blir ikke så tykke. 250 g samalthvete fin 250 g hvetmel 1/2 ts salt 5 ts bakepulver 1 ts sukker 3 ss smør 3-4 dl vann Blander det tørre hjemme i pose setter på et strips putter smør oppi posen, setter på et nytt strips og vann det er der du ferdes. stekes som bannocks passer fra 2 til 4 personer. Når jeg tenker meg om spiste jeg dette da jeg var liten, da induksjonsovnen enda ikke var kommet hadde vi jo selvfølgelig såkalte varmeplater, da mormor var ferdig med en brøddeig og alle formene var fylt opp, vist det da ble litt deig igjen, klappet vi den helt flat og la den oppå en tørr stekeplate MMMMmmmmmMMMMMMmmm, servertes så med brunost vi kalte det "klappakaka"

Vi fikk en fastpris på 800,-. Var to så 400 på hver er ikke galt. I Februar tok vi taxi fra Røros til Vauldalen. Det ble 1200,-.

Takker for alle de flotte tilbakemeldingen! Grov feil av meg det med Stor-Hans. Det er rettet opp.

Jeg tror at det ikke er gunstig at ski lagres slik at spennet trykkes ned/sammen, men vet ikke sikkert. Høres jo logisk ut at en slik lagring vil redusere spennet på samme måten som mange års bruk. Mine Amundsen er merkbart slappere nå enn da de var nye. For å være sikker, er det nok best at de lagres ubelastet.

Det kan jeg godt gjøre. Har jobbet litt med det. Bare send en PM så får du mail adressen min, og sender meg scannede kopier i så høy oppløsning som mulig...(jpo større filer du får til jo bedre.

Om de er ladde eller ei har ingenting å bety for min del. Skal fortsatt ikke pekes på folk. Hjelper ikke om den det pekes på så at kammeret var tomt 10 minutter før. Ellers enig med redaktøren.

Bannocks eller villmarksbrød om jeg ikke tar helt feil er realt å ta med seg på tur http://www.fjellogfiske.no/redakt%C3%B8rene/bj%C3%B8rn/bannocks/bannocks1.asp?id=202 Fordel om man ikke blander inn vannet før turen, men gjør dette når man skal tilberede måltidet. Jeg har ikke brukt å legge opp til slikt hver dag, men har det heller med som belønning ved halveis eller etter tyngre dager.

Man kan utnytte varmen som primusen lager i et minikraftverk som lager strøm til forsterkeren... Så slipper man ha med seg aggregat Det blir vanskelig å koke noe på primusen samtidig kanskje, men stille og fredelig har man det hvertfall!

Hei Jeg endte opp med en Dun vinterpose (ajungilak altitude winter) som helårspose. Jeg har normalt en tur hver mnd hele året, og har hatt den 2,5 år. Det betyr at den er brukt på våte vinterdager og veldig våte ukesturer på vidda, og jeg har egentlig aldri opplevd noe problem med den. det har da også vært tilfeller hvor man ila natten ender opp godt inne i teltveggen, slik at noe fukt trenger seg i gjennom på våte netter. Selv om da posen tydelig er fuktig har jeg ikke opplevd dette som noe problem. Det hører dog med til historien at jeg stort sett alltid ligger i telt, og der er det gjerne bedre lufte/tørke - muligheter enn under åpen (våt) himmel. Uten at jeg skal prakke på deg noe spesielt merke så har vel også ajungilak (mammut) en ganske røff dun-pose (tror jeg, ikke sett og tatt på den) som heter shield http://www.fjellsport.no/mammut-shield-exp-3-season-wine.html Jeg tror også dette er en bra dun-vinterpose på tilbud hos fjellsport nå til en veldig bra pris (jeg har 3-sesong varianten, og den er utrolig lett og varm) http://www.fjellsport.no/ajungilak-sphere-alpine-winter.html Mvh Lars

Tråden handler om støy inne i telt. Les åpningsinnlegget. Kjører primusen på max under matlaging. Når en skal fortære godsakene så er det godt å ligge oppe på soveposen med en liten lunk på primusen og da er heller ikke støy noe problem. Kuldegrop har jeg ingen tro på. Hva skjer når gropa er fylt opp med kaldluft....

Nå var vel ikke dette noe forsøk på å vise et glansbilde av jakta. Jeg synes det var et realistisk bilde av småviltjakt. Det eneste jeg reagerte på med disse jegerne er at det av og til var uforsiktig omgang med hagla mens de sto/gikk tett ved hverandre. De hadde et fantastisk flott hundearbeid, med full kontroll på bikkjene i oppflukt. Noe skadeskyting forekommer fra tid til annen. Da skal man søke så godt og lenge det lar seg gjøre. Jeg kan ikke se at disse gjorde noe galt der. Hvorvidt de skjøt på for langt hold er vanskelig å avgjøre, så lenge vi ikke vet om opptaket er gjort i vidvinkel eller med en telelinse.

Gode betraktninger... koste meg også med programmet. Blir vanskelig å trekke noe konklusjon over våpenbruken på bakgrunn av korte klipp som ikke viser noe helhet og hva man har snakket om i forkant. Da blir det ikke annet enn mer eller mindre ukorrekt synsing.

Ja noen burde kansje gi de et lite kurs i pipeføring...i grunnen det eneste jeg reagerte på. Men som du sier, dette var virkelig motiverende

Å snu var uaktuelt av flere grunner. Det ville innebære å henge med de andre tyskerne som rømte fra bussen inn på Dyranut. Dessuten visste jeg at jeg ville komme frem til Hadlaskard, bare jeg gikk på litt. Der var det riktignok fullt av bergensere og lite trivelig, men det blir en annen sak. Dessuten var det meldt bra vær de neste dagene. Dessuten hadde jeg skrevet på Fjellforum at jeg skulle gå Dyranut-Haukeliseter på tre turdøgn, så da måtte jeg jo gjøre det. Fjellduk: Man skal ikke miste teltet. Knekker stavene gjør teltet nytte som duk. På en fire måneder ekspedisjon i Alaska ville jeg kanskje tenkr annerledes.

Tror ikke det her er noe verre enn andre unge jegere med motsatt kjønn. Høydepunktet for min del var jo at hun ene brukte Olympus kamera men så er jo jeg litt nerd da;)

Det skjer, desverre. Programmet viste ikke hvor lenge de lette etter anda, men jeg er sikker på at det var en god stund, i tillegg til at de veldig godt dresserte hundene saumfarte omgivelsene. Du så kanskje hvordan og hvor de fant den ene rypa, som hadde kommet seg inn under en stor stein. Uten hund hadde ingen funnet rypa. Som sagt, ingen jegere ønsker å skadeskyte dyr, men det skjer. Det er derfor vi trener på leirduebanen.

Jeg jakter ikke selv så jeg skal vel ikke uttale meg for mye, men jeg håper virkelig ikke så mye skadeskyting er normalt. Sitter ikke igjen med et inntrykk av at disse jentene helt vet hva de driver med. Bra at jenter jakter og de var forsåvidt tøffe, men kanskje ikke de beste forbildene for andre som kanskje vil begynne med jakt.

Nå må dere skjerpe dere! Synes programmet var udelt positivt. Vær litt mer presis på hva dere mener ift. uvøren våpenbruk (untatt helt sikker retning på løpet). Husk at jentene har jaktet i mange år. Det forekommer skadeskyting under jakt, uten tvil. Ingen jegere ønsker det, men synes ikke at man skal kun vise "skoleeksempler" på tv. Jentene var både morsomme og hadde en lidenskap for jakt. Kjøttet ble brukt til mat (unntatt rovdyr). Skading av dyr forekommer i mye større omfang i husdyrhold og ifm. slakting. Livskvaliteten til husdyrene er også påklagelig, men vi må jo ha mat. Jeg liker kjøtt, og vet hvor det kommer fra. Ikke noe industrikjøtt smaker så godt som selvskutt mat

Sprogbruk på apestadiet - blei kvalm av all bannskapen.

Jeg ville aldri, ALDRI, kjøpt en sekk fra 60 liter og oppover uten å ha prøvd den på med vekt og ujevnt underlag (trapper o.l.). Hvorfor? Tur med vond sekk er ødelagt tur. Dessuten liker jeg ikke kjøp og kast mentaliteten, jeg foretrekker å vite at det jeg kjøper er det jeg skal ha. Den sekken TS har sett seg ut vet jeg ingenting om, men Norrøna får skryt for god kvalitet. Det samme gjør Osprey, Gregory, Alt'eryx, Bergans, Helsport, osv osv. Det sier dessverre ingenting om hvordan den passer til din rygg. Det er nettopp det som er poenget mitt; vi har alle en individuell utforming av rygg og avstand hofte-skuldre, og sekkekjøp i dette segmentet bør innebære at sekken passer til din rygg. Husk at rygglengden ikke nødvendigvis er proposjonal med kroppslengden din. Noen har lange bein og kort overkropp, andre motsatt. Jeg er 189 cm, men bruker medium i Gregorysekk da avstanden fra hoftekammen til skulder er kort. Apropo det, Gregory Palisade er en sekk jeg liker, jeg har den og den passer bra til meg, men om den passer deg vet jeg ikke. TS spør om en sekk som er god å bære, og god å bære med. Eneste måten TS kan finne ut det er å prøve. I Oslo er både Oslo sportslager og Sportsnett gode på sekk, Anton Sport i Bogstadveien har jeg også god erfaring med. Samtlige G-sportbutikker jeg har vært i har strøket på syretesten. Syretesten min for prøving av sekk er enkel: 1. Selgeren kan fortelle meg om produktet uten å sjekke merkelappen - merkelappen kan jeg lese selv, selgeren skal kunne gi meg tilleggsinformasjon 2. Selgeren har utstyr stående klart til å legge opp i sekken for å prøve meg vekt. Gjerne flere forskjellige vekter, og forskjellige former slik at jeg kan se hvordan sekken er pakket, og hvordan den fungerer. 3. Selgeren vet om forskjellen på rygglengde og kroppslende, og kan stille inn lengden på sekken. Får jeg ikke dette går jeg et annet sted. Når sekken er på ryggen skal jeg kunne bevege armer og bein, vekten skal legge seg på hoftebeltet, og stropper som strammes skal ikke gli opp. Videre er det lurt å tenke på hva du skal ha i sekken. Min Gregorysekk er dessverre litt for trang i bunnen, slik at vinterposen ikke går skikkelig ned i bunn av sekken. Dette fant jeg ut leeenge etter at den var kjøpt, og gjorde at jeg måtte pakke på en helt annen måte enn hva jeg er vant til. Irriterende for vanemennesker som meg. Tenk også på at sekken ikke veier for mye. En sekk på den størrelsen trenger ikke vei mer enn ca 3 kg, gjerne mye mindre hvis du får til det.

Ja, på generelt grunnlag: Masse creds til ildsjelene som drifter dette forumet! Her nedlegges masse godt arbeid. For øvrig er jeg helt enig i de allerede nevnte inntøylinger vedrørende avstemninger på fremtidige fotokonkurranser (IP-adresser og nyopprettede forumbrukere)

I høstferien skulle jeg etter planen endelig gjennomføre turen jeg så lenge har drømt om, nemlig tur til Yngsdalen i Indre Sogn. Men det skjer alltid noe som man ikke regner med, plutselig bestemte min kjære ektemann seg for å bli med, og dermed ble turen annerledes enn planlagt. Vi nådde ikke frem til Yngsdalen, så drømmen står fortsatt der, og skal gjennomføres, men vi fikk en utrolig flott tur likevel. Vi bilte, rv 7 til Gol og over Hemsedal, ned vakre, ville Lærdal, og en tur over med den gode gamle ferja. Jeg har bodd flere år i Sogn, og det var veldig rart å komme tilbake til gamle trakter etter ikke å ha vært der på nesten ti år. Her møter vi ferja på ferja over Sognefjorden, til Mannheller. Klokka halv seks var vi fremme ved Soget i Hafslo. Her går den gamle stølsveien fra, og her er jeg kjent. Men jeg vet at det blir mørkt om et par timer. Tør vi begynne oppstigningen? Vi bestemte oss for at ja, det gjorde vi. Jeg vet at turen opp til første brukbare teltplass tar ca en time...så vi tok sjansen! Vi hadde jo lykt. Start! Soget er vakkert, denne trange passasjen mellom Veitastrondsvatnet og Hafslovatnet, hvor vannet er så fascinerende grønt, har alltid trollbundet meg. Her står de innbitte fiskerne fra Hafslo og jakter på Hafslobesten, myyyyser ned i vannet etter det de mener å se er en diger duvende fjellørret... Vi vandrer oppover i taktfast tempo, stien er nokså bratt et sted, ellers går den slakt oppover. Vi tok ikke noen bilder her da vi hadde nokså knapt med tid. Jeg husker godt stien, og syns det er utrolig trivelig. Vi kom frem til Simosete omtrent klokken åtte, og da var det nokså skumring. Måtte finne en teltplass, og det så ut som en utfordring, for det var rimelig vått overalt. Men idet vi måtte se oss om etter en omvei pga veldig våt og glatt stein som måtte passeres, kom vi forbi et gammelt steingjerde, og innenfor der var det tørre og fine partier, skjult fra stien og trimmerne som dagen etterpå sannsynligvis ville passere oss. Vi fikk opp teltet i en fart, fyr på stormkjøkkenet og mat i skrotten, vi frøs og lengtet veldig etter posene. Som den frøsapinnen jeg er, gruet jeg meg fælt og med tidligere mislykkede netter i friskt minne, var jeg spent på hvordan det skulle gå. Men byttet til rene ullsokker og kokte vann og tok på flaska mi og tredde en ullsokk pent på den..la nederst i soveposen og lot føttene mine riktig koooose seg med den flaska. Da ble Maria god og varm ja. Vi var tidlig på plass i posene, ca halv ti. Da var det mørkt ute. Koste oss med litt godis før vi sovnet, og sov til syv-halvåtte dagen etterpå. Da våknet vi opp til dette: Mitt elskede Helsporttelt. Kjøpte det nytt ca 2002, det er med andre ord 11 år gammelt og godt brukt! Flere av stengene er bøyde nå, og det er et par smårifter i det. Vet at jeg nok må ha et nytt telt snart, men jeg skal bruke dette til det ikke kan brukes lenger. Et glimt at de karakteristiske steingjerdene. Disse skulle holde feet ute, slik at de fikk høste gresset og bringe det hjem som vinterfõr. Et par glimt av Simosete, en travel støl i sin tid. Mange er flinke og holder de gamle selene i hevd som fritidshytter. Etterhvert fikk vi dratt de trøtte kroppene våre ut av teltet, og oppdaget rimfrost overalt. Vakker soloppgang fikk vi. Vi pakket sammen etter en varm og deilig frokost. Måtte ta et par bilder før vi duret videre. Veien går vannrett bortover fjellsiden fra Simosete. En nylaget traktorvei gjorde stor glede. Passerte en utrolig diger furu på veien. Så tar vi av opp mot Turrli, og her er det bratt. Rett opp, stien er smal og tydelig utgravd av tidligere føtters trinn, av mennesker og dyr og ikke minst regn. Hvordan de har dratt med seg kuer, griser og alskens fe hit i gamle dager, er beundringsverdig. Vi nøt natur, og etterhvert tok bjørk over for granskog. Bjørk i flotte lysende høstfarger. Måtte stå og beundre. Blåbær ble fortært jevnt og trutt Etter en times tid kom vi frem til Turrli. Stølen har formidabel utsikt utover Hafslo og Hafslovatnet, som er en vakker fjellbygd i Indre Sogn. Fra Hafslo kommer man også til Veitastrond, en avsidesliggende bygd ved foten av Jostedalsbreen. Det er veldig vakkert der. Få fastboende, og veien blir ofte stengt av snøras vinterstid. Ørreten i vannet er hvit i kjøttet! Og nå får vi flott utsikt mot de fascinerende toppene i Hurrungane Så går veien litt videre igjen, denne gangen til stølen Nos. Der bestemmer vi oss for å tilbringe natten, der er flatt og tørt, tilgang til friskt vann, flott utsikt og noe tørr ved av einer kan vi også se. Camp Nos! Dagen etter bestemmer vi oss for ikke å gå lenger av hensyn til mannens bein. (Han har en skade og han er redd vi kan bli sittende fast på fjellet om vi går lenger.) Men vi tar en liten tur opp på en tusenmeterstopp ikke langt ved, og får enda bedre utsikt til fjellNorge rundt oss. Nydelig, er det. Etter et par netter her, starter vi på nedturen igjen. Vi bruker minst dobbelt så lang tid nedover som oppover, og kjenner det GODT i beina dagen etterpå. Jeg syns det er en god følelse å kjenne at man har brukt kroppen. Her er noen bilder av nedturen. Mange partier med store steinblokker som er strategisk plassert for at folk og fe skulle komme seg til støls. Dette arbeidet står det STOR respekt av! Alt i alt; en nydelig høsttur. Var fantastisk deilig for en småbarnsmor med en stressende og masete hverdag å komme seg vekk fra alt og til fjells. Jeg kjenner på en stor ærefrykt og respekt for arbeidet våre forfedre nedla da de skulle til fjells for å gjøre nytte av fjellets grøde, både i form av å finne frem til disse gode beitene, å tilrettelegge stølsveien så den ble god nok, og alt de gjorde på stølen, og alle turene frem og tilbake...alle burde vi stoppe opp og vise dem den ærefrykt og respekt de fortjener. Spesielt nå som vi lever i en tid hvor veldig mange er opptatt av å ha best mulig utstyr og å ha det mest mulig komfortabelt på tur. Kjenn litt på slitet. Man har ikke vondt av å ligge litt hardt om natten...eller fryse litt...du våkner om morgenen og er stiv og støl, men etterhvert tør du opp og du kjenner at du har en levende og sprek kropp...eller spikke seg en visp, ta med den hjem og bruke den hver dag..kjenne gleden over å bruke den, tilfredsheten ved å vite at denne har du laget selv, den forurenser ikke miljøet noe og ved å lage og bruke denne har du ikke bidratt til det materialistiske overforbruk som preger dagens samfunn.. Neste år skal turen gjentas, da med meg og snuppa på 6, og da skal vi komme oss til Yngsdalen. På bilturen gjennom Lærdalsdalen måtte vi ta gamleveien. Jeg vet ikke om mange av dere har kjørt gamleveien før de nye tunnellene kom, men da jeg var gift på Vestlandet og ofte tok bussen hjem til øst for å besøke familien, kjørte bussen på de gamle veiene. Stor var spenningen da vi møtte lastebiler og vogntog i de smale svingene. Så jeg måtte bare stoppe og lunsje her, ved Galden, Lærdalsdalens mest beryktede sted. På andre siden her går gamleveien, og den var viden kjent for sin strekning akkurat her. Her er gården Galden med flere gamle hus bevart. Å gå denne gamleveien er en av mine turdrømmer, ikke akkurat noe villmarkseventyr, men likevel et eventyr for meg. Til sist, avslutter jeg rapporten med dette bildet av undertegnede, hutrende i kald soloppgang!

Mange stresser hele tiden rundt for å finne mening i det de driver med. Men noen ganger er det mest mening i det som der og da kan virke meningsløst.