Vinnerliste

I høstferien skulle jeg etter planen endelig gjennomføre turen jeg så lenge har drømt om, nemlig tur til Yngsdalen i Indre Sogn. Men det skjer alltid noe som man ikke regner med, plutselig bestemte min kjære ektemann seg for å bli med, og dermed ble turen annerledes enn planlagt. Vi nådde ikke frem til Yngsdalen, så drømmen står fortsatt der, og skal gjennomføres, men vi fikk en utrolig flott tur likevel. Vi bilte, rv 7 til Gol og over Hemsedal, ned vakre, ville Lærdal, og en tur over med den gode gamle ferja. Jeg har bodd flere år i Sogn, og det var veldig rart å komme tilbake til gamle trakter etter ikke å ha vært der på nesten ti år. Her møter vi ferja på ferja over Sognefjorden, til Mannheller. Klokka halv seks var vi fremme ved Soget i Hafslo. Her går den gamle stølsveien fra, og her er jeg kjent. Men jeg vet at det blir mørkt om et par timer. Tør vi begynne oppstigningen? Vi bestemte oss for at ja, det gjorde vi. Jeg vet at turen opp til første brukbare teltplass tar ca en time...så vi tok sjansen! Vi hadde jo lykt. Start! Soget er vakkert, denne trange passasjen mellom Veitastrondsvatnet og Hafslovatnet, hvor vannet er så fascinerende grønt, har alltid trollbundet meg. Her står de innbitte fiskerne fra Hafslo og jakter på Hafslobesten, myyyyser ned i vannet etter det de mener å se er en diger duvende fjellørret... Vi vandrer oppover i taktfast tempo, stien er nokså bratt et sted, ellers går den slakt oppover. Vi tok ikke noen bilder her da vi hadde nokså knapt med tid. Jeg husker godt stien, og syns det er utrolig trivelig. Vi kom frem til Simosete omtrent klokken åtte, og da var det nokså skumring. Måtte finne en teltplass, og det så ut som en utfordring, for det var rimelig vått overalt. Men idet vi måtte se oss om etter en omvei pga veldig våt og glatt stein som måtte passeres, kom vi forbi et gammelt steingjerde, og innenfor der var det tørre og fine partier, skjult fra stien og trimmerne som dagen etterpå sannsynligvis ville passere oss. Vi fikk opp teltet i en fart, fyr på stormkjøkkenet og mat i skrotten, vi frøs og lengtet veldig etter posene. Som den frøsapinnen jeg er, gruet jeg meg fælt og med tidligere mislykkede netter i friskt minne, var jeg spent på hvordan det skulle gå. Men byttet til rene ullsokker og kokte vann og tok på flaska mi og tredde en ullsokk pent på den..la nederst i soveposen og lot føttene mine riktig koooose seg med den flaska. Da ble Maria god og varm ja. Vi var tidlig på plass i posene, ca halv ti. Da var det mørkt ute. Koste oss med litt godis før vi sovnet, og sov til syv-halvåtte dagen etterpå. Da våknet vi opp til dette: Mitt elskede Helsporttelt. Kjøpte det nytt ca 2002, det er med andre ord 11 år gammelt og godt brukt! Flere av stengene er bøyde nå, og det er et par smårifter i det. Vet at jeg nok må ha et nytt telt snart, men jeg skal bruke dette til det ikke kan brukes lenger. Et glimt at de karakteristiske steingjerdene. Disse skulle holde feet ute, slik at de fikk høste gresset og bringe det hjem som vinterfõr. Et par glimt av Simosete, en travel støl i sin tid. Mange er flinke og holder de gamle selene i hevd som fritidshytter. Etterhvert fikk vi dratt de trøtte kroppene våre ut av teltet, og oppdaget rimfrost overalt. Vakker soloppgang fikk vi. Vi pakket sammen etter en varm og deilig frokost. Måtte ta et par bilder før vi duret videre. Veien går vannrett bortover fjellsiden fra Simosete. En nylaget traktorvei gjorde stor glede. Passerte en utrolig diger furu på veien. Så tar vi av opp mot Turrli, og her er det bratt. Rett opp, stien er smal og tydelig utgravd av tidligere føtters trinn, av mennesker og dyr og ikke minst regn. Hvordan de har dratt med seg kuer, griser og alskens fe hit i gamle dager, er beundringsverdig. Vi nøt natur, og etterhvert tok bjørk over for granskog. Bjørk i flotte lysende høstfarger. Måtte stå og beundre. Blåbær ble fortært jevnt og trutt Etter en times tid kom vi frem til Turrli. Stølen har formidabel utsikt utover Hafslo og Hafslovatnet, som er en vakker fjellbygd i Indre Sogn. Fra Hafslo kommer man også til Veitastrond, en avsidesliggende bygd ved foten av Jostedalsbreen. Det er veldig vakkert der. Få fastboende, og veien blir ofte stengt av snøras vinterstid. Ørreten i vannet er hvit i kjøttet! Og nå får vi flott utsikt mot de fascinerende toppene i Hurrungane Så går veien litt videre igjen, denne gangen til stølen Nos. Der bestemmer vi oss for å tilbringe natten, der er flatt og tørt, tilgang til friskt vann, flott utsikt og noe tørr ved av einer kan vi også se. Camp Nos! Dagen etter bestemmer vi oss for ikke å gå lenger av hensyn til mannens bein. (Han har en skade og han er redd vi kan bli sittende fast på fjellet om vi går lenger.) Men vi tar en liten tur opp på en tusenmeterstopp ikke langt ved, og får enda bedre utsikt til fjellNorge rundt oss. Nydelig, er det. Etter et par netter her, starter vi på nedturen igjen. Vi bruker minst dobbelt så lang tid nedover som oppover, og kjenner det GODT i beina dagen etterpå. Jeg syns det er en god følelse å kjenne at man har brukt kroppen. Her er noen bilder av nedturen. Mange partier med store steinblokker som er strategisk plassert for at folk og fe skulle komme seg til støls. Dette arbeidet står det STOR respekt av! Alt i alt; en nydelig høsttur. Var fantastisk deilig for en småbarnsmor med en stressende og masete hverdag å komme seg vekk fra alt og til fjells. Jeg kjenner på en stor ærefrykt og respekt for arbeidet våre forfedre nedla da de skulle til fjells for å gjøre nytte av fjellets grøde, både i form av å finne frem til disse gode beitene, å tilrettelegge stølsveien så den ble god nok, og alt de gjorde på stølen, og alle turene frem og tilbake...alle burde vi stoppe opp og vise dem den ærefrykt og respekt de fortjener. Spesielt nå som vi lever i en tid hvor veldig mange er opptatt av å ha best mulig utstyr og å ha det mest mulig komfortabelt på tur. Kjenn litt på slitet. Man har ikke vondt av å ligge litt hardt om natten...eller fryse litt...du våkner om morgenen og er stiv og støl, men etterhvert tør du opp og du kjenner at du har en levende og sprek kropp...eller spikke seg en visp, ta med den hjem og bruke den hver dag..kjenne gleden over å bruke den, tilfredsheten ved å vite at denne har du laget selv, den forurenser ikke miljøet noe og ved å lage og bruke denne har du ikke bidratt til det materialistiske overforbruk som preger dagens samfunn.. Neste år skal turen gjentas, da med meg og snuppa på 6, og da skal vi komme oss til Yngsdalen. På bilturen gjennom Lærdalsdalen måtte vi ta gamleveien. Jeg vet ikke om mange av dere har kjørt gamleveien før de nye tunnellene kom, men da jeg var gift på Vestlandet og ofte tok bussen hjem til øst for å besøke familien, kjørte bussen på de gamle veiene. Stor var spenningen da vi møtte lastebiler og vogntog i de smale svingene. Så jeg måtte bare stoppe og lunsje her, ved Galden, Lærdalsdalens mest beryktede sted. På andre siden her går gamleveien, og den var viden kjent for sin strekning akkurat her. Her er gården Galden med flere gamle hus bevart. Å gå denne gamleveien er en av mine turdrømmer, ikke akkurat noe villmarkseventyr, men likevel et eventyr for meg. Til sist, avslutter jeg rapporten med dette bildet av undertegnede, hutrende i kald soloppgang!

Hei. For det første så skriver jeg ikke dette for å hisse opp gramjegere og andre som er veldig opptatt av utstyr, jeg er seriøst nysgjerrig på denne trenden(?), og hvorfor det har blitt sånn. Skal nå ramse opp en del utstyr som jeg ikke med min beste vilje kan finne noen grunn til å dra med seg ut i naturen, og hvorfor. Snakker nå om normale turer, korte som lange, på Fastlands-Norge. GPS: For ikke så mange år siden var slike kun å finne på amerikanske krigskip og missiler. Derfra gikk utviklingen via sivil sjø- og -luftfart, til de håndholdte mottakerne vi har i dag. Kjøpte min første GPS for ca. 15 år siden, og har ennå ikke hatt noen reell bruk for den. Unntaket er engang jeg brukte den for å finne ut om jeg var ute på isen eller ikke. (Grunnt fiskevann, flatt lys.) Har drevet med friluftsliv i rundt 25 år nå, og kan ikke se at det er noe som har forandret seg i naturen i Norge som tilsier at man må ha med GPS. Mobiltelefon: Nesten samme historikk som GPS, det er ikke så lenge siden at du måtte kjøpe en bil for ha mobiltelefonen i. Det var ikke nødvendig å være i kontakt med folk som ikke var med deg på tur før 1995, og det kan jeg skjønne at det er nå heller. Nødpeilesender og satelittbaserte dupeditter: Hva er behovet, og hvorfor? Skredsøker: Hvordan kan denne dingsen forhindre at du blir tatt av et skred? Hvorfor ikke gjøre som man gjorde før og holde seg unna skredfarlig terreng? Tilslutt, all denne elektronikken må da veie svinaktig mye? I tillegg batterier, ladere og solcellepanel?? Det hjelper fint lite å ha spart inn ett kg, når denne blir erstattet av elektronikk istedet for mat? Er det ikke viktigere å vite: hvor store kull fjellrypa har, forskjellen på sædskvett og steinskvett, hvordan fyre bål på snaufjellet i øsregn, enn å vite hvordan man sender en SMS i områder uten mobildekning?

Paragraf 4, e) : En snøskooterløype skal ikke legges i skredutsatte områder eller bratt terreng. Feiginger !

Novemberbidrag: Novembermorgen - Skjellvika i Sandefjord

Her kommer noen få bilder fra en 14-dagers skitur i februar 2010 i det indre av Alaska, nærmere bestemt Takotna og Beaver Mountains. Store deler av turen fulgte vi fangstlinja til den lokale pelsjegeren, og passerte flere nedlagte gullgraver-samfunn før vi ankom den uendelige villmarka og Beaver Mountains.

Liten turrapport jeg hadde i lokalavisa: På ski gjennom gullgraverland Med bushfly flyr vi nordvestover fra forsyningsbyen McGrath. Det lille småflyet, med plass til 4 personer pluss litt bagasje, flyr like over grantoppene og vi kan se spor etter elg overalt nede på bakken. Etter ca. 10 minutter i luften lander vi på en 200 m lang rullebane, vi er i Takotna! Dette lille samfunnet med 50 innbyggere huser én butikk, en skole og noen forsamlingslokaler. I tillegg er det sjekkpunkt her under sledehundløpet Iditarod, som gjør at hele bygda arbeider intenst dagene før start for å klargjøre alt til hundekjørerne kommer. Tidligere fløt alkoholen fritt i Takotna, men nå er det blitt et såkalt ”dry community”; dette forbyr salg av alkohol, men innførsel og oppbevaring er fortsatt lov, så man kan spørre seg om hvor tørt det egentlig er her. Villmarka kaller Etter to dager med sightseeing og installering i Takotna, valgte fire av oss å dra på en lengre skitur til et fjellområde kalt Beaver Mountains. 14 dager ble avsatt til turen som ble anslått å være rundt 150-180 km lang. Da hadde vi lagt inn noen hviledager i fjellet hvor jakting skulle prioriteres, rypa var visst tallrik oppi der! Etter å ha lånt ei pumpehagle av en lokal ulvejeger, våpenarsenalet ble nå fordoblet, var vi klare for avgang mandag den 15. februar! Første del av turen gikk på ei scooterløype som ledet mot den gamle gullgraverlandsbyen Ophir. Løypa snirklet seg gjennom gammel granskog og myrer. På alle kanter sto lutende tørrgraner og ventet på at en fyrstikk skulle gjøre den behagelig varm, noe vi utnyttet hver kveld. Dyrelivet var det heller ikke noe å si på; her hadde elgen, reven og haren sine faste tråkk, og enkelte plasser hadde jerven tuslet omkring. Rester etter gullgravere kunne også sees på vår vei mot Ophir. Gamle biler, traktorer, kraner og brakker sto slik de ble forlatt for mange år siden. I gullrushets glansalder var Ophir en relativt stor landsby, et par hundre mennesker bodde og jobbet her. Nå er det kun én fastboende her, ”the loafer from Ophir”, og alle de gamle bygningene er brent. Etter fire dager med temperaturer mellom 15 og 20 minus, ble vi plutselig overrasket av en ”chinook”. En chinook er en fønvind som bringer varm, fuktig luft fra kysten, og den hevet temperaturen til forferdelige 5 plussgrader. Det begynte også å regne(!), noe vi var lite forberedt på. Mye utstyr ble vått, men det verste var at det ble dopairet og! Endelig i Beverfjella Beaver Mountains er meget værhardt, og den snøen som faller her, blåser ofte bort og etterlater mye barmark. Det fikk vi erfare når vi den sjette dagen dro pulkene oppover fjellsida og skiene kladdet. Med gress. Vi kom oss til slutt opp og over passet, og ned i dalen hvor de neste dagene skulle brukes. Stemningen var høy! Rundt oss omkranset spisse fjelltopper den lille innsjøen i bunnen av dalen, og spredt omkring sto klynger med eldgamle grantrær. Vidjekjerrene sto som ugjennomtrengelige murer oppetter fjellsidene, og overalt rundt og i dem hadde rypa satt sine spor. Nedover dalen rant en slak elv som visse plasser var åpen, og i den levde dyret som har gitt fjellene sitt navn, store hus kunne vi se flere plasser. De fire dagene vi ble her, ble brukt til bålfyring, jakt og tørking av utstyr. Fire ryper ble skutt og behørig slukt ned av fire sultne gutter. Været var dessverre ikke på vår side, hver dag i fjellet besto av tåke og sludd. Heldigvis ble det kaldere de siste dagene, vi forlot Beaver Mountains i sol og 26 minus, typisk at det blir fint når man drar! På do i 45 minus Men vi klaget ikke, en lang tur lå fortsatt foran oss, og nå så det endelig ut som kulda kom for fullt! Vi gikk ut av dalen og ned på noen svære, åpne sletter. Disse slettene er fulle av små grastuster, også kalt ”nigger heads” av lokalfolk, noe som gjør det slitsomt å gå her når det er lite snø. Her krysset vi også et relativt ferskt ulvespor! Dagen etter våknet vi opp til 30 minus og laber bris, litt hustrig å kare seg ut av soveposen. Neste morgen ble ikke varmere, 45 minusgrader og skyfri himmel var fasiten rundt kl. 8, den fineste morgenen på hele turen! Den blåhvite røyken fra bålet steg rett til værs og rimet samlet seg i skjegget. Hele kroppen måtte dekkes til, noe som kan være vanskelig når naturen kaller. Man lærer å planlegge når man må på do i slike temperaturer, papirarbeidet blir gjort på forhånd! Siste dagen opprant med 30 minus, og vi hadde en flott skitur på 35 km inn til Takotna. Der ventet potetgull, bacon og behagelig, tørt dopapir! En flott skitur var unnagjort, og vi var noen opplevelser rikere. Alaskas villmark skuffet ikke!

Jeg tok kontakt med Miljødirektoratet der jeg skrev det samme som i forrige post. Det endte opp med at de endret ordlyden på sine nettsider umiddelbart: Nå lyder det "skogsmark". http://www.xn--miljdirektoratet-oxb.no/no/Tema/Friluftsliv/Allemannsretten/Aktiviteter-og-allemannsretten/Balbrenning/

Jeg tror kanskje utgangspunktet blir litt feil. Det har ikke blitt sånn - det har alltid vært sånn. Vi utvikler oss stadig og hver gang det kommer et nytt stykke utstyr er det noen som ser nytten i det, mens andre ikke ser nytten av det i det hele tatt fordi man har klart seg uten. Slik var det når kart ble oppfunnet - og slik var det når kompass ble oppfunnet. Jeg er sikker på at når ull ble oppfunnet var det noen som var i mot at man skulle bruke det i stedet for skinn. Utviklingen gjør at man ikke trenger den ekstreme kunnskapen eller knallgode formen for å komme seg i fjellet. Dette er kanskje også en grunn til at snøscooterkjøring blir så uglesett. Det skal være krevende å komme seg i fjellet, og når det ikke blir det så er det noe naturstridig. Men utviklingen er nok vanskelig å stoppe desverre. Alt var bedre før

Kunnskap er gull, og det vil det alltid være. Gå seg bort I helgen som var, var jeg på tur med speideren. Der laget vi en liten nattmanøvre for de eldste speidere. Målet var at de skulle gå en liten rundløype med kart og kompass, på 4 km. og 4 faste sjekkpunkter. Det skal siges at våre eldste speidere, er ganske bra drilla på bruk av kart og kompass. Men etter at de hadde gått 650 meter, var de lost. og fant ikke første oppfanglinje. det ble rett og slett usikrere på sine kunnskaper. Vi prøvde og guide dem over PMR radioer, med de stolte ikke på seg selv, og det ente med at vi måtte sende ut et par av lederne for og få dem videre. Vi Hadde plassert en gps i ryggsekken til dem så etter på satt vi og analyserte hvor det gikk galt og fikk mye god lærdom ut av det. herlig tur, og ny kunnskap til de unge

Hvis Brage limer inn korrekte linker, og kutter ut å bruke stor og feit skrift, så vil det bli mye enklere å følge diskusjonen videre. Eller "diskusjon", det hele har jo endt opp som et lite ekkokammer her?

Larka skrev: Jeg leste i avisa her om dagen at prisen på elgkjøtt for de som driver med elgjakt er høyere enn det vi andre må betale i butikken. Dette er for meg et mysterium. Norske skoger er full av elg, Historisk har det aldri vært så mye elg i fedrelandet. Dette burde tilsi at elgkjøtt burde være å få kjøpt til en billig penge i butikken. Men dessverre, i Norge har vi mye penger. Det betales i dyre dommer for å få lov til å skyte dette husdyret. Kan ingen snart ta opp kampen mot alskens kommersielle krefter som skal tjene penger på vår natur? Tror du har misforstått en del Larka. Det er ikke jegerene som bestemmer hvor mange elg som skal skytes. Det er det staten som avgjør. Staten skal også ha sine avgifter for hver elg. At grunneigeren prøver å få maxpris for å leige ut elgjakta har jeg stor forståelse for. Vi som bor på landsbygda kan nok leve lenge på luft og kjærlighet, men noen kontanter i lommeboka må vi også ha. Å skyte elg for å legge kjøttet ut for en billig penge i butikken høres jo veldig idealistisk ut, men det er slikt som byfolk drømmer om. At alt som kommer fra landsbygda skal selges billig eller helst hentes gratis, f.eks poteter og juletrær.

Flott høsttur i indre Sogn !!

Finnes det egentlig friluftsfolk som respekterer dette bålforbudet helt ut? Jeg har alltid fyrt et kaffebål når jeg har vært ute på tur, enten det har vært i skogsmark eller til fjells. Det har aldri vært noe problem. Men det er selvsagt lov å bruke hue.

Å ta en tur til fjells er ingen risikosport. Egentlig trengs det ingen elektroniske duppeditter, så langt jeg kan se. Skal du på en fjelltur over en tre-fire dager, er det ikke behov for mer enn litt mat og klær i sekken. Å utruste seg for en fjelltur som om du skal på en ekspedisjon til Sydpolen er den reine dumskap. Bruk hue, pakk for noen eventualiteter og lykke til.

Og her er forskriften kommunene må forholde seg til: http://www.regjeringen.no/upload/MD/2013/Forskrifter_forsoksordning_scooterkjoring_nov_2013.pdf Nyttig start på lesning enten man er for eller imot

Dagsfersk info (?) er at man nå tillater snøscooterkjøring i 100 norske kommuner. http://www.dagbladet.no/2013/11/15/nyheter/politikk/fritid/reiseliv/samferdsel/30348107/

Du tror ikke det samme som meg da, at mange ikke kommer seg ut fordi de tror at man må ha utstyr for 25000,- for ei utenatt i skogen?

Hei ! Ja, helt enig ! Jeg skal helt til bunns i denne saken. Rapportene fra NINA ligger på nettet, men med så mange sider at jeg vil ha papirkopier. NINA har lovet å sende dem, men jeg har ikke fått dem ennå. Hvis de ikke kommer snart vil jeg purre. Det er noen som ikke skjønner at denne saken vekker følelser som politikerne må ta hensyn til, eller fronte med gode argumenter. Brage

Det som vi som friluftsbrukere må være flinkere til er å sende inn våre egne erfaringer med forsøksordningen. Gode eller dårlige. Det var jo en tidligere forsøksordning med 7 kommuer - der man klarte det kunststykket å formidle at det hele hadde vært en stor suksess og nå skal denne ordningen utvides. Hadde man vært mer systematisk til å formidle erfaringer med ulovlig motorisert ferdsel kunne kanskje saken stått annerledes i dag.

link : http://www.vtb.no/artikkel/6110/Tilr%C3%A5r%20nei%20til%20sn%C3%B8skuterl%C3%B8yper/

Mer om snøskuterløyper i Telemark Vest-Telemark blad 18-06.2013 - Geir Ufs - [email protected] "Tilrår nei til snøskuterløyper" Det er rådmennene i Kviteseid og Nissedal som sier dette i en lengre fellesuttalelse i VTB , 18.06.2013. Brage

"Gon har jeg faktisk ikke hørt om..." Ikke jeg heller .... men her står det litt om det: http://no.wikipedia.org/wiki/Gon Altså litt klokere i dag også

ingen skade skjedd

Det er jo ikke svart-hvitt dette, og oppfattet deg heller ikke slik for min del. Jeg mener det er en viktig diskusjon, ikke fordi folk ikke skal få ha med seg det man vil - selvfølgelig skal de det - men fordi utstyret i noen tilfeller kan fungere som en sovepute i forhold til kunnskap. Mener redaktøren i Villmarksliv var inne på temaet i forbindelse med en større GPS-test i bladet for et par måneder siden; Når batteriet i GPS-en svikter langt ute i skoddeheimen, ville man gitt mye for det gode, gamle kartet og kompasset. Det ene utelukker ikke det andre, men jeg tror poenget til Balle er at dyre duppedingser ikke må (eller kan) erstatte læring av kunnskap og erfaring. Og det er jeg hjertens enig i.

Nå har jeg endelig fått svar på hvorfor besteforeldrene mine alltid brukte riskorn i saltbøssa. Mener å ha sett det andre steder også.

Og så er det fint å bruke hvis du trenger speil på turen. F.eks. bruker jeg det når jeg tar på kontaktlinser.

Hei. Det med vekt var bare noe jeg slengte på tilslutt, siden det har blitt postet flere innlegg her i Fjellforum som omhandler gramjakt. Synes bare at det er litt morsomt at en slik pakkliste kan inneholde alt fra ultralette telt til bestikk av titan, for så å runde av med opptil ett kg elektronikk. Personlig så tar jeg med mere sjokolade og opptenningsnever/ved i stedet.

Putt litt riskorn (ukokt ris) opp i salt boksen, så holder det seg tørt

Om du hopper snøen hard, og lar den sette seg noen minutter så holder de fint. Om det er veldig løs snø så kan du grave de ned på tvers.

Herlig rapport fra kjente trakter, trøbla med ryggen sist jeg var der oppe så den steinrøysa vekker noen vonde minner

Hehe. Fantastisk artig skrevet den der. Trenger vel ikke vere ekspidisjon for å være fin tur! Bra rapport.

Vanligvis trenger du bare et vanlig turkompass. Silva er et bra merke. Jeg liker best den typen med litt kraftig ring på huset. Det kan være greit å kunne bruke det uten å måtte ta av hansker eller votter. Beregn ca. 300,- kroner. Du får sikkert billigere utgaver, (Biltema 139,-) men hvis du kjøper et Silva-kompass til ca. 300,- + så vet du hva du får. Se bilder: Jeg har den typen med svart ring og dette kompasset har jeg hatt i mer enn 20 år. Den typen med hvit ring virker også ok, men den siste typen har, etter min mening, for liten ring på huset og er vanskelig å bruke med votter eller hansker på. Pass også på at kompasset har lang lineal. Noen er veldig korte og passer bedre til O-løp enn til tur. Det er også noen kompass som hadde 400 graders inndeling, men jeg vet ikke om dette betyr noe for deg. (Jeg tror at 400 grader stort sett bare brukes innen landmåling,) Her er en link til Silva. http://blinken.no/kompass.htm

Begynte dagen med et par timer på Fjellforum.no, malte litt på kjøkkenet (oppussing/ ny leilighet, ikke så mye kunst), også fant jeg ut at jeg bare måtte teste den nye Bergans Heilhorn jakka i tillegg til at det kriblet i beina etter en tur i skauen. Så da ble det en kjapp tur innom ut.no for å se hva man kunne gjøre i mitt nye hjemsted, Moss. I.o.m at det allerede begynte å le mot ettermiddag fant jeg en kort runde rundt Årvoldtangen. På ut.no er den runden 5km, men jeg tenkte å ta med tuppen på halvøya jeg så på kartet og andre ting jeg måtte komme forbi. I følge Endomondo ble det 9,71km, men det var mye tett skog så GPS signalet var borte en del. Egentlig ganske kjedelig runde med mye tett skog og glatte røtter og gjørmete stier. Kan tenke meg det er en deilig runde en varm sommerdag da det vil være mye skygge, men i dag var det bare så som så. Første halvdel gikk på østsida (nordsida kanksje) av halvøya, så der var det ganske mørkt og fuktig. Antakelig aldri sol og eller særlig tørt på den siden, iallefall ikke når man ser på vegetasjonen På den andre siden av halvøya bærer det preg av av sola når inn mellom trærne og det var i grunn ganske idylllisk ved en utkikksplass som het noe sånt som Ravneberget. Her var det både en parkbenk og et ildsted med grillrist og sånn metall triangel over til å koke kaffe på. Utsikten er det lite å si på (med tanke på at man er i det flate lavlandet) Som man ser begynte det å mørkne alvorlig fort og de siste 2km gikk i mørket, med det resultat at jeg ikke lenger klarte å se de blå merkene på trærne og dermed bommet i et stikryss. Hadde med meg en bitteliten hodelykt i tilfelle, men var for stolt til å ta den fram. Det skal mye til å gå seg helt bort her så jeg tok det ikke så tungt, men det ble en tur gjennom en hage for å komme seg tilbake til sivilisasjonen hvor bilen sto parkert. Jakka ble urovekkende fuktig på innsiden. Mulig det ble for mye med tynt merino undertøy og en tynn fleece under jakka.... hadde den også i stor grad åpen, mulig det gjorde mer skade enn nytte med tanke på å transportere fuktigheten ut.

Siste tur med fiskestanga til fjells i dag. Til Olalia i Etnefjellene.

Første skitur, fint føre oppe, i Nordfjord.

I går stakk vi en tur til Navnetreet i Malvikmarka. Da jeg og ungene skulle dra, kom det akkurat en nabojente på døra, hun fikk like så godt tilbudet om å bli med, og hun var en rask tur hjemom for å spørre om lov og hente drikkeflaske. Dermed ble bilen plutselig full god stemning Det har nå vært såpass mye nattefrost at myrene og gjørmehullene er frosset og den er lett å gå, litt glatt noen steder, typisk på berg og steiner.

En liten tur langs Skotfosselva med kakao og kremerte pølser

Ja da vil vi nok se noe av det samme som vi ser på Jæren i dag og i en del områder langs de store elvene på Østlandet. Naturen blir tuklet med og da er det ikke godt å si hva som skjer. På Jæren er store deler av de naturlige våtmarksområdene dyrket opp og nå er f.eks. vadefuglene på sterk tilbakegang. Langs de store elvene på Østlandet er myr og skog fjernet til fordel for landbruket og resultatet blir store årvisse flomkatastrofer. Noen har foreslott å forsøke å tilbakeføre en del myrområder, men dette er nesten som å forsøke å ta maten fra en sulten bjørn.

Nei, og det er poenget i post #5. I skog der alle trærne er plantet samtidig, eller starter veksten samtidig, har trekronene omtrent samme høyde. Dette hindrer effektivt lyset å komme ned til bakken, og skogbunnen er uten liv. Trærne er plantet tett, med tanke på maksimal utnyttelse av lyset. I en skog der det finnes trær i alle aldre slipper det lys ned til bakken: Dette er også en grunn til at flatehogst er ødeleggende for miljøet i skogen i flere generasjoner.

Om du skal bære sekk så vil jeg anbefale å kjøpe standard snøplugger fra f.eks. Helsport eller Hilleberg da disse ikke tar så mye plass og de fungerer helt utmerket. Ikke hatt problemer med at mine bøyer seg. Har dog sett andre slike snøplugger bøyd. Spesielt de som er 50 cm. lange. Jeg bruker 30 cm. De fungerer ypperlig så lenge snøen er litt vindpakket og om snøen er løs graver jeg de ned som anker. Her er Hilleberg sine en fine da de kommer ferdig med en snor som gjør det alternativet enda et lite hakk enklere(men det fungerer fint uten den snoren også). Bøyde plugger kommer ofte av at de f.eks. trampes ned i bakken/snøen og har en mistanke om at 50 cm. er enda mer utsatt enn 30 cm pga. lengden. Du skrev vel at du skal dra pulk. Da kan du godt skjære til dine egne snøplugger(av for eksempel lister, som nevnt over) og spare litt penger på det. I skogsterreng kan du jo hente snøpluggene/ankerene der du er for så vidt. Til pluggløkkene som sitter inne ved teltduken kan det være kjekt med å noen vanlige plugger allikevel(evt tynnere pinner som du spikker) enn kraftige greiner forstås I en del områder kan du i skogen møte på skikkelig løssnø(tørre og kalde områder gjerne, da omdanner ikke snøen seg så lett). Da må du være forberedt på å grave ned pluggene omtrent så dypt du klarer og gjerne trampe til snøen etterpå. Stort sett vil du også oppleve at snøen setter seg etter litt tid, så i områder hvor snøen ikke er fullt så løs kan det være lurt å ikke grave for dypt ned da du gjerne skal ha dem opp igjen neste dag også Prøv deg litt fram.

Ett lite "sovgodtomnattaikuldatips": Fyll ei Nalgene drikkeflaske(type hel og tett kork)med en liter kokende vann. Puttes opp i et par tykke ullsokker og legges i bunnen av soveposen. Mmmmmmmmmm Og så har du drikkevann som ikke er knallhardt om morgenen. Kan anbefales

Hei. Etter årets sommertur i grensetraktene Nord-Troms og Finnmark, samt tidligere års erfaringer, så er jeg ikke i tvil om det bør jobbes mot snøscooter folket. Med det mener jeg ikke forbud og overdreven streng regulering, men holdningsarbeid rettet mot skikk og bruk. For det ligger så mye søppel og drit igjen etter scooterkjørere at det er direkte flaut. Det verste var mengden knust glass, spesielt ølflasker. I samme område lå det belteremmer, tomme oljekanner og halvfulle bensindunker. Dette finnes det ingen unnskyldninger for, og etter min mening bør det iverksettes holdningsskapende kampanjer lokalt og nasjonalt. Kommuner og fylker bør tydeliggjøre hva som forventes av scooterbrukere. Samtidig bør kontrollen/synligheten økes for å ha en preventiv virkning.