Vinnerliste

Hei. For det første så skriver jeg ikke dette for å hisse opp gramjegere og andre som er veldig opptatt av utstyr, jeg er seriøst nysgjerrig på denne trenden(?), og hvorfor det har blitt sånn. Skal nå ramse opp en del utstyr som jeg ikke med min beste vilje kan finne noen grunn til å dra med seg ut i naturen, og hvorfor. Snakker nå om normale turer, korte som lange, på Fastlands-Norge. GPS: For ikke så mange år siden var slike kun å finne på amerikanske krigskip og missiler. Derfra gikk utviklingen via sivil sjø- og -luftfart, til de håndholdte mottakerne vi har i dag. Kjøpte min første GPS for ca. 15 år siden, og har ennå ikke hatt noen reell bruk for den. Unntaket er engang jeg brukte den for å finne ut om jeg var ute på isen eller ikke. (Grunnt fiskevann, flatt lys.) Har drevet med friluftsliv i rundt 25 år nå, og kan ikke se at det er noe som har forandret seg i naturen i Norge som tilsier at man må ha med GPS. Mobiltelefon: Nesten samme historikk som GPS, det er ikke så lenge siden at du måtte kjøpe en bil for ha mobiltelefonen i. Det var ikke nødvendig å være i kontakt med folk som ikke var med deg på tur før 1995, og det kan jeg skjønne at det er nå heller. Nødpeilesender og satelittbaserte dupeditter: Hva er behovet, og hvorfor? Skredsøker: Hvordan kan denne dingsen forhindre at du blir tatt av et skred? Hvorfor ikke gjøre som man gjorde før og holde seg unna skredfarlig terreng? Tilslutt, all denne elektronikken må da veie svinaktig mye? I tillegg batterier, ladere og solcellepanel?? Det hjelper fint lite å ha spart inn ett kg, når denne blir erstattet av elektronikk istedet for mat? Er det ikke viktigere å vite: hvor store kull fjellrypa har, forskjellen på sædskvett og steinskvett, hvordan fyre bål på snaufjellet i øsregn, enn å vite hvordan man sender en SMS i områder uten mobildekning?

Uken før jeg reiste var det ganske mye mer snø enn det var denne helgen. Regnværet på mandagen og tirsdagen hadde tatt knekken på mesteparten av snøen. Jeg hadde tatt med meg stegjern for sikkerhetsskyld siden jeg ikke visste hvor mye snø som lå igjen. Østryggen av Rondslottet har imidlertid en lang renne og her lå det snø hele veien. Med stegjerna på gikk det lett å komme ned her og jeg sparte både knær og tid ved å slippe å gå i steinura. Kom meg helt ned til 1500 moh før stegjerna ble tatt av. Hadde selvsagt gått ann å gå ned samme veien uten stegjern også, men snøen var rimelig hard og isete flere plasser, så de gjorde ihvertfall turen lettere. Med mye hyggelige folk å prate med og utrolig flott vær på toppen så gikk tida ganske fort og begynte ikke på nedturen før halv fire. Så når jeg kom ned i Langlupdalen begynte allerede sola å forsvinne fra fjelltoppene og det var på tide å finne en teltplass. Tok meg ned til tregrensa og fant en fin teltplass nede med Langlupbekken. Med tidlig mørkt blir det også tidlig kveld. Fordelen er at man kan stå opp tidlig på morgenen og være godt uthvilt. Morgenkaffen smakte spesielt godt denne fantastiske morgenen. På vei mot Bjørnhollia ble det et siste tilbakeblikk mot Rondslottet badet i morgensol. Når jeg ankom Bjørnhollia virket det som de fleste der fremdeles ikke hatt kommet seg opp. Men jeg gikk kjapt videre oppover Illmanndalen. Totalt ble dette den lengste dagsmarsjen selv om lørdagen var litt tyngre med mange flere høydemeter. Med 26 timer på 7 timer var det deilig å se parkeringen igjen ved Spranget. En flott tur var unnagjort. Kjørte hjem igjen samme vei og måtte selvsagt ta litt flere bilder i Hurrungane

Med lovnader fra yr om 4 flott høstdager var det bare å komme seg tidlig avgårde fra jobb på torsdagen. Kjøreturen fra Stavanger til Rondane gikk via vestlandet og turen gjennom Hardanger, Voss, Nerøydalen og Årdal var jo verdt hele turen alene. Fantastiske høstfarger og skyfri himmel hele veien. Planen var å nå fram til Hurrangene første kvelden og gjerne litt før det ble mørkt, så selv om det fristet å ta 523 stopp på veien for å ta bilder, så ble det jevn kjøring med unntak av en kort fotostopp i Hardanger. Planen skulle nesten holde før jeg kom til veiarbeidsstrekket i Årdal. 30 minutt pause gjorde at jeg akkurat ble for sen til å håpe på litt kveldslys når teltplassen skulle finnes. Heldigvis hadde jeg sett meg ut litt områder på kartet hvor jeg håpet på å finne meg en grei teltplass og fra stikkveien inn i Hurrungbotnen fant jeg med hjelp av hodelykta en liten steinfri plass til teltet mitt. Fredag morgen bestemte jeg meg for å ta en liten morgentur opp til Berdalsbreen før jeg pakket teltet og kjørte videre mot Rondane. Fra Hurrungbotnen er det ikke lange biten opp til breen, men turen går i en ganske bratt steinur. Når Austanbottstindene dukket opp mellom steinene fikk jeg nesten tårer i øynene. Helt utrolig vakkert og bildene er ikke i nærheten av å vise hvordan synet egentlig var. Vel oppe ved Berdalsvannet var utsikten helt utrolig. Vannet med isflakene midt utpå, isbreen som kommer ned mellom fjellene og alle 2k toppene som omkranser breen gjør dette stedet helt magisk. Turen ned igjen gikk endel raskere enn opp og med unntak av et lite uhell ved kryssing av bekken i Hurrungbotnen (ikke alltid like lett å se om det er is på steinene...) så gikk turen greit. Vel nede igjen ble det å pakke teltet og komme seg i bilen igjen. Et par timers kjøretur over tindevegen og sognefjellsveien gjenstår, men det var jo helt umulig å unngå haugevis av stopp for å gå ut og nyte utsikten mot de fantastiske fjelltoppene i Hurrungane og Jotunheimen.

Hvis Brage limer inn korrekte linker, og kutter ut å bruke stor og feit skrift, så vil det bli mye enklere å følge diskusjonen videre. Eller "diskusjon", det hele har jo endt opp som et lite ekkokammer her?

Fredag ettermiddag er jeg framme ved Spranget hvor bilen parkeres og selve turen skal begynne. Planen er å gå inn til Jutulhogget første kvelden noe som er en lett tur på grusveien inn til Rondvassbu. Slår opp teltet ved broen over til Jutulhogget og bruker resten av kvelden til å utforske Jutulhogget. Lørdag er det opp grytidlig for å komme avsted før soloppgang. Dagene er korte på høsten og det gjelder å få med seg de timer med dagslys som er. Planen for dagen var å gå over Vinjeronden og Rondslottet og ned igjen i Langlupdalen. De første solstrålene treffer fjellene i det jeg kommer opp på åsen ovenfor Rondvassbu. Ved Rondholbekken er det på tide å fylle drikkeflaska. Herfra er det dårlig med vannforsyninger før man er nede i Langlupdalen igjen. Etter en liten stopp her så begynner stigningen for alvor opp mot Vinjeronden. Oppe på skaret mellom Vinjeronden og Storronden så får jeg øye på de første av gjengen som har overnattet på Rondvassbu og går turen som dagstur. Med vesentlig lettere sekker enn meg tar det ikke lang tid før jeg blir tatt igjen opp den bratte stien. Ikke så lange strekningen, men desto flere høydemeter så når jeg toppen av Vinjeronden. En velfortjent pause er på plass før turen går videre mot Rondslottet. Turen ned fra Vinjeronden blir faktisk den største utfordringen for meg. Med en god porsjon høydeskrekk så tar hvert steg ned steinura god tid, men ned kommer jeg, og da var det faktisk deilig å begynne på ny oppoverbakke igjen. Innen jeg når Rondslottet så er det mange dagsturister som har passert meg og på toppen er det rene oktobertreffet i det flotte høstværet.

MLD Superlight Bivy med cuben fiber bunn

Hvor mange liter parafin bruker dere på tur egentlig, siden dette er et spareprosjekt ?? Jeg bruker kun tennvæske på en Optimus 111 (bråke...), det brenner veldig rent, gir for meg den "blåeste" flammen av det lille jeg har forsøkt i den, samt at stoffet lukter og soter minimalt. Ulempen er selvsagt at det ikke er heeelt gratis, det koster ca kr 20 - 25,-/ liter (?) , men det tar jeg meg råd til i forhold til hva jeg ellers legger av kroner i friluftsutstyr Cathrine

Vanligvis trenger du bare et vanlig turkompass. Silva er et bra merke. Jeg liker best den typen med litt kraftig ring på huset. Det kan være greit å kunne bruke det uten å måtte ta av hansker eller votter. Beregn ca. 300,- kroner. Du får sikkert billigere utgaver, (Biltema 139,-) men hvis du kjøper et Silva-kompass til ca. 300,- + så vet du hva du får. Se bilder: Jeg har den typen med svart ring og dette kompasset har jeg hatt i mer enn 20 år. Den typen med hvit ring virker også ok, men den siste typen har, etter min mening, for liten ring på huset og er vanskelig å bruke med votter eller hansker på. Pass også på at kompasset har lang lineal. Noen er veldig korte og passer bedre til O-løp enn til tur. Det er også noen kompass som hadde 400 graders inndeling, men jeg vet ikke om dette betyr noe for deg. (Jeg tror at 400 grader stort sett bare brukes innen landmåling,) Her er en link til Silva. http://blinken.no/kompass.htm

Avstemmingen på dette ble startet i forgårs med 10 utvalgte finalister. Etter at avstemmingen ble startet - ble jeg oppmerksom på en rapport som vi så absolutt burde være med - hadde et ad-hook samtale på kammerset med co-admin og en turrapport nummer 11 er med på listen nå - nemlig http://www.fjellforum.no/topic/26515-pasvik-i-februar/ Det er mye bra lesestoff i disse turrapportene - og kvaliteten er veldig god - ser ut som at det kan bli jevnt i teten - kan ikke love noe men skal se om det kan la seg gjøre å skaffe 2 og 3 premier fra noen.

Det der stiller jeg meg helt bak! Selv har jeg opplevd flere ganger å ha det hengende over seg at folk skal ha kontakt når man er langt inne på fjellet. Både ved at man i ettertid får høre at "det ikke var mye om å gjøre før det ble gitt en savnetmelding", og at de faktisk aktivt forsøker å oppsøke deg. Å være tilgjengelig til enhver tid når man er i fjellet synes jeg ikke man skal pålegge de det gjelder. Mange av de som oppholder seg i fjellet er godt rustet mot det været som kommer. I en annen tråd som omhandlet hundekjørere på Dovrefjell i vinter som ble meldt savnet, og leteaksjon ble igangsatt. I følge den tråden og i den aktuelle posten blir det beskrevet i papirformatet av Adressa/eAdressa at hundekjørerne ikke syntes noe om leteaksjonen som ble igangsatt. Selv har jeg bevisst latt være noen ganger å si fra til de(gjerne familie) det er naturlig å si fra til at jeg skal på tur, men istedenfor henvendt meg til andre (som forstår seg på situasjonen) og fortalt hvor jeg skal, hva slags tur jeg skal på og når de evt. kan ringe i bjella. Er det stygt vær og man ligger værfast, er det ikke noe særlig andre får gjort med det. I værre tilfeller har også scootermannskapene problemer med å ta seg frem. På den annen side forstår jeg bekymringene til de som gjerne skulle hatt kontakt til enhver tid, men mangelen på kunnskap kommer derfor til kort, og det er tilnærmet umulig å forsøke seg på å forklare at det ikke alltid er mulig å ha kontaktmulighet. De som derimot har kunnskapen om ekstreme værforhold har det mye lettere å forstå seg på en gitt værsituasjon med storm og full pakke. Så kanskje erfaringen er blitt mindre og dårligere gjennom tidens løp enn tidligere? Jeg er imidlertid ikke så sikker på det. Jeg tror nok at mange av de som bruker elektroniske duppeditter på fjellet også kan være personer som har stor kunnskap om fjellet, bare at utstyret man tar med seg blir et supplement til kunnskapene. Men på den annen side er jeg også overbevist om at det finnes de som ikke har kunnskap overhodet, men som kjøper seg elektroniske duppeditter (GPS min anm.) for eksempelvis å gjøre navigeringen enklere inntil batteriene tar slutt. Så hva skal de uten kunnskap da gjøre? Dette tror jeg er det viktige skillet i diskusjonen. Når det gjelder skredsøkere derimot, tror jeg nok at de fleste som bevisst beveger seg inn i skredutsatte områder har kunnskapen på plass om at dette kanskje ikke er noe man burde gjøre, men som gjør det likevel. Det er jo skredkurs i øst og vest om dagen. Det jeg tør å tippe på er at de vil oppleve noe ekstremt, noe ikke mange andre har gjort. Man jo da spørre seg spørsmålet; om hvorfor mennesker vil gå på Mount everest uten oksygen, eller folk som vil gå over grønland, nord- eller sørpolen. Og når én har gjort det da skal andre gjøre det som er enda litt mer ekstremt, som f.eks å gå uten etterforsyninger. Jeg tror nok at dette er et sosialt fenomen ved at mange ønsker anerkjennelse for det de gjør, og at noen vil skille seg ut og høste anerkjennelse. Men langt inne i dette her så har nok de fleste kunnskap om hva de gjør. Dette går nok ann å trekke i flere retninger, men jeg er overbevist om at flere burde komme seg ut i fjellet og lære og erfare. Du kan sitte å lese så mye teori du vil om hvordan man skal fyre opp et bål i regnvær, men det hjelper lite om man ikke kan utføre det i praksis. På veien dit vil nok bruk av elektronikk for mange være en trygghet for å i det hele tatt tørre å gå utenfor komfortgrensen, spørsmålet er om denne tryggheten er falsk. Dersom noen velger å se bort fra helt elementære ting som navigering, bekledning, beskyttelse og inntak av væske og næring, men istedenfor følger med på hva de elektroniske duppedittene sier du skal gjøre, ja da tror jeg vi har et større behov for å alltid kunne opprette kontakt med omverdenen.

http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2002-06-26-847/KAPITTEL_8#KAPITTEL_8 Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn. Paragraf 8-2, avsnitt 3: "Med unntak av brenning som nevnt i annet ledd er det i tidsrommet 15. april - 15. september forbudt å gjøre ild i eller i nærheten av skogmark uten tillatelse fra kommunen. Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift fravike dette forbudet dersom lokale forhold tilsier det." http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-27-31 Lov om skogbruk, kapittel 1, paragraf 2, avsnitt 1: "Denne lova gjeld for all skog og skogmark. Med skogmark forstår ein i denne lova grunn som er skogproduserande, eller som etter ei samla vurdering er best eigna for skogproduksjon, og som ikkje er nytta til andre formål." Dette betyr altså at bålforbudet kun gjelder på grunn som er definert som skogmark. Mange har inntrykk av at forbudet gjelder generelt i "skog og mark", det stemmer altså ikke. Du kan altså med god samvittighet fyre bål på vidda hele sommeren.

Ikke verst til å være tatt uten stativ Hvis man har stativ og er på landjorda, er det greit å prøve å holde seg under 15 sek lukkertid. Men hvis nordlyset beveger seg hurtig på himmelen bør man komme seg ned til ca 5 sek. for å fryse bevegelsene så bra som mulig. Så lyssterkt objektiv som mulig på full åpning, ISO mellom 800 og 3200, og selvsagt opptak i råformat. Dette er tatt med 5 sekunders lukkertid, og nordlyset beveget seg nokså hurtig her, men jeg har sett det mye raskere.

Støtter REs innlegg her. Ser du lurer litt på speilkompass. Etter at jeg fikk meg et Suunto speilkompass har jeg blitt hekta. Så svaret må bli : ikke gjør det

    Det er mange meiningar om dette, og mykje av dette er basert på synsing. Finn eit brennstoff som fungerer godt på brennaren din, som tåler kulda, og som ikkje luktar verre enn det du synest er akseptabelt. Tilssatsstoff er mogleg å finne ut av i datablad. Andre ureiningar luktar. Generelt kan du rekne med at den reinaste parafinen luktar minst men frys raskast. Jet A1 har tilsatsstoff som skal sikre eigenskapane til -47°C. For andre parafinkvalitetar er det vanskeleg å finne ut av kuldeeigenskapane utfrå datablad, ettersom dette sjeldan er oppgjeve når frysepunktet er under -20. Når du har funne eit brennstoff som fungerer for deg, brukar du det utan å dvele for mykje på om det er det beste eller ikkje.

Heisan! Mitt stalltips er å kjøpe enten Silva eller Suunto. Jeg tror det meste herfra er solide saker, kompasshusene er godt dempet og de er rimelig gode på nøyaktighet. Videre kan det være lurt å kjøpe 2 medium dyre kompass i stedet for 1 dyrt. Kjøp gjerne et vanlig og et speilkompass, så har du et av hver. Forskjellen på disse er at speilkompasset er mye bedre til å foreta helt nøyaktige kurs- og retningsbestemmelser i stort åpent terreng, for eksempel på åpen fjellvidde. I tillegg kan du ofte slå det sammen, noe jeg innbiller meg beskytter kompasshuset (?). Et vanlig kompass er lett å forstå og sikkert raskest i bruk. Dessuten er det vanlige kompasset med gjennomsiktig kompasshus mye bedre å bruke når du skal ta kompasskurser på kartarket. Derfor er mitt "avanserte bruk" ofte at jeg bruker det vanlige kompasset til å ta ut kurs på kartet og bruker så speilkompasset i lomma for å holde denne kursen under turen hvis jeg er i fjellet. I lavlandet hvor det er tettere og kupert terreng uten utsikt har ikke speilkompasset noen fordeler, så da bruker jeg som regel kun det vanlige kompasset uansett. Hvorfor jeg foreslår to middels dyre kompass av gode merker i forhold til et dyrt: Alt kan gå i stykker og kompasset er ofte det viktigste verktøyet jeg har hvis det blir tåke og dårlig sikt. For to år siden var jeg så dum å legge et kompass oppå en "kasse" inne i et skjul da jeg ankom en hytte, noe som viste seg å være en strømgenerator. Da det ble startet et øyeblikk etter gikk kompassnålen bananas, men uten at jeg merket det med en gang. Det var først da jeg tok opp det andre kompasset jeg så at nålene hadde forskjellige retninger. En test med et tredje kompass avslørte hvilket som var ødelagt og jeg forstod hva som hadde hendt. Jeg tror du får gode kompass av godt merke for ca. 4-500 kroner, tror ikke mine har kostet mer enn det og de har vært gode nok. Lykke til Cathrine

Det du sier fremstår veldig naivt for meg. Når kommunene får bestemme så er det økonomien som styrer det meste her i landet. Å tillate motorisert ferdsel vil øke tilbud som scooteropplæring i Sirdalen, heliskiing på alle toppene i jotunheimen, teambuilding med firhjuling om sommeren. De områdene som vil bli brukt er ikke nasjonalparkene og langtborte stedene. Det er de lett tilgjengelige i hovedsak. Folkene må jo komme til og da er det barnefamilier og de med mindre ressurser som blir skadelidende. Ikke alle har økonomi/mulighet til å gå flere dager inn i ingenmannsland for å slippe unna. Jeg har ikke alltid bodd i storbyen, og den tiden jeg bodde i Valdres kunne jeg ikke bevege meg i skogen overhodet uten å enten gå i oppkjørte scooterlekeplasser eller høre motorstøy. Du snakker om opptak. Jeg snakker om egen erfaring, for på en vindstille dag hører du lyden langt. Og ikke bare scooter. I våres var jeg på Skåla. Der driver de oppussing. Helikopteret kjørte skyttel og det var ikke stillferdig eller hyggelig. Tenk om det blir marked for det... For ikke å snakke om hvordan å gå i eventyrskog som plutselig blir avbrutt av pågående scooterlek eventuelt bare store oppkjørte områder ødelegger for idyllen. Jeg skjønner at de i utgangspunktet vil ha ferdselsveier / områder o.l. Men jeg tror ikke det kommer til å fungere. Hvorfor skulle det plutselig komme en holdningsendring bare fordi det blir opp til kommunene å sette reglene. Min erfaring kommer fra områder i valdres hvor det både er nasjonalpark og hvor det ikke var hyttefolk. Ingen dispensasjoner. Her gjaldt forbudet for fullt. Men de lokale kjørte allikevel. For mange i denne bygda var det et stort problem, men det ble ikke gjort noe med av myndighetene. Og hvem skal sørge for at retninglinjene blir holdt? De visuelle og auditive konsekvensene er fælt, men ved lite snø ryker faktisk bakken også. Kult når våren og sommeren kom og alt var brent på grunn av scooterkjøring.... Jeg gremmes. Det må være fint for deg å leve livet uten bekymringer, men hva gjør du den gangen du sitter med finger'n i rumpa i asfalthagen din og drømmer om den gang da?... Dette har så store konsekvenser for mange og når det gjelder dette er det ikke plass til alle. Noen ting er verd å ta vare på. Noen ting er verd å kjempe for!

Jeg fant noen morsomme bilder i arkivet fra veldig lenge siden. Dette var på tidlig 70-tall, vi var 17-18 år, fryktløse og udødelige. Vi gikk Indre Troms på kryss og tvers sommer og vinter, og ble etter hvert lommekjent i området. Her er skikkelig kladdeføre i Rostadalen. Legg forresten merke til vindbuksa i dunlerretstoff, sydd av mamma. Romslig, lett og vindtett, og kostet et par kroner i materialkostnader Første natta i telt var nokså guffen: Men det ble bedre. Her er Rostaelva langt oppe, nærme grensen til Sverige: Her er vi kommet inn i Sverige, på Kungsleden. Svenskene er klin gærne, og bygger svære bruer over den minste bekk. Men i det været vi fikk, var vi glad for det. Vi måtte surre teltene fast i brua for å være sikker på de ble stående hele natta. Teltene var et kapittel for seg. Det var de billigste vi fant, tror de kostet 150 kroner. Knøttesmå i enkel bomullsduk, med bunn i tykk plastfolie. I kulda ble den stokk stiv, og sprakk når vi rullet teltet sammen. Men det tålte stormen! Og med reinskinn som underlag hadde vi det forholdsvis fint i teltet - selv om det ikke var vindtett, det merket vi godt. Her er morgenen etter, det var sikkert 25-30 kalde grader. Vi måtte bokstavelig talt sparke oss ut av teltet for å komme gjennom de hårde snøfonnene som hadde lagt seg foran inngangen. En av oss hadde ikke lagt skiskoene i soveposen om natta, han sleit dagen etter

Hei Tiur. Den største fordelen med speilkompass er at du ser nåla og huset når du holder kompasset på strak arm og derfor mye lettere å stikke nøyaktig kurs. Platekompass funker jo greit de også for de som har litt trening med de. Jeg personlig liker speilkompass

Kunnskap er gull, og det vil det alltid være. Gå seg bort I helgen som var, var jeg på tur med speideren. Der laget vi en liten nattmanøvre for de eldste speidere. Målet var at de skulle gå en liten rundløype med kart og kompass, på 4 km. og 4 faste sjekkpunkter. Det skal siges at våre eldste speidere, er ganske bra drilla på bruk av kart og kompass. Men etter at de hadde gått 650 meter, var de lost. og fant ikke første oppfanglinje. det ble rett og slett usikrere på sine kunnskaper. Vi prøvde og guide dem over PMR radioer, med de stolte ikke på seg selv, og det ente med at vi måtte sende ut et par av lederne for og få dem videre. Vi Hadde plassert en gps i ryggsekken til dem så etter på satt vi og analyserte hvor det gikk galt og fikk mye god lærdom ut av det. herlig tur, og ny kunnskap til de unge

Det durer og larmer i lia ovenfor meg. Lysglimt har flerret nattemørket i flere timer nå. Skogens konger driver på oppe i granskogen. Når det gryr av dag ser jeg bekken som går forbi oss er brun av jord: Utpå dagen lunter jeg oppover for å ta en skautur på et par tre timer. Buldringen fra skogens konger kommer nærmere. Jeg treffer på de første spor: Ikke lenge etter møter jeg på den første av skogens konger. En lastebærer med 20 m3 grantømmer. En trivelig sjåfør stopper monsteret og vi tar en kort prat før han må starte opp igjen. Kronene ruller fort ut dersom en slik maskin står for lenge. Det er fjerde maskinen hans på 12 år. Så fort de er inntjent er det utslitt. En spennende jobb må det nå være: Lenger opp driver hoggeren på. 500 m3 på 4 dager i dette bratte terrenget er han fornøyd med. Treene som nå er hogstmoden er bare 30-40 år gamle. Det vitner om et fantastisk godt jordsmonn og god gjødsling fra regnvannet som gir nitogen og salter. Dette er gammel beitemark som grana gror hurtig i. Min bestemor husket da dette området var snaut etter beiting for hundre år siden. Nå høstes det for tredje gang her. Snart skal gravemaskin inn for å planere sporene og til neste år plantes det ny skog. Man kan si hva man vil om skogbruket i dag, men effektivet er det i hvert fall. Jeg fortsetter videre oppover i lia som etterhvert blir for bratt og uframkommelig for skogens konger. Heldigvis får jeg si. Godt å gå her i skog som aldri er blitt hoggen i. Blandingsskog full av spor etter dyreliv som trives her, Elg, rådyr, skogsfugl og hare, og tusser og troll.

Jeg tror riskorn i saltbøssa er den vanligste og enkleste løsningen. Ser det ofte på cafeer i utlandet, men ikke så ofte her i landet.

dyrt utstyr eller godt med kunnskap, viste ikke att det ene utelukket det andre

Har alltid med meg mobiltelefon, men den klarer jeg og la være å bruke. Men de gangene jeg har hatt med GPS på tur har jeg blitt så veldig opptatt av den. Trives veldig godt med kart. Men for all del, GPS`n er god å ha i en nødsituasjon, men det har jeg ennå ikke vært. Fordelen med en smarttelefon på tur er at den har GPS så man har riktige posisjon hvis man m tilkalle hjelp, men det forutsetter jo at det er mobildekning. Man oppsøker vel heller ikke skredfarlig terreng selv om man har skredsøker, noe jeg ikke har. Jeg går for det meste alene og vil trolig være kald og død lenge før jeg blir savnet. Derfor er jeg også veldig forsiktig.

Jeg har bare gode erfaringer. De sender fra Sverige med tollpost så du er avhengig av et hentested i nærheten, men pakkene har alltid vært her innen 3 dager etter at jeg har bestilt. Sent from my GT-I9505 using Tapatalk

Litt nerding.. Går inndelingen til 400 i stedet for 360, så heter det gon og ikke grader.. Støtter ellers anbefalingen av de enkle Silvakompassene. Til vanlig turbruk er det ikke nødvendig å ta en så nøyaktig kurs at man har utbytte av speilkompasset. (Hvis ikke man kan få annen bruk for speilet da.. )

Hei jeg postet en link til artikkelen på nett, ettersom den linken du la ved ikke fungerte, for å være grei Du har rett i at jeg ikke liker artikkelen, ettersom den beskriver en virkelighet som jeg ikke liker. Denne situasjonen er noe som mange har advart mot men som scooterfolket har benektet / avdramatisert.

Det riktige spennet i følge papir-på-golv-metoden gjeld bare når underlaget er heilt slett og fast. Det er det sjeldan utanfor løypene.

@Oddbjørn En aldeles nydelig høstrapport fra et område jeg har vært mye i, i alle årstider, siden 1979. (Profilbildet mitt er for øvrig fra Vuludalen mot Bjørnhollia en oktoberdag for en del år siden) Stegjern kan være en nyttig ting å ha i sekken senhøstes, uten tvil. Takk for at du delte med oss her på FF.

Høsten i år var jo helt super. Har kun tenkt på sommeren som "sesong" for toppturer, men ser at jeg må bli bedre på å se an været. Tipper kjæresten hadde likt seg i Rondane/Jotunheimen på høsten, hun er glad i å ha lite folk rundt seg og det er jo stappa med folk på sommeren når det er fint vær.

Snøsscootersaken Her er noen sitater fra Vest-Telemark blad den 15.jumi d.å. Hele artikkelen er på 1,5 A-4 sider så jeg kan ikke sitere alt. Men den er å finne på http://www.vtb . "Ein stor grunneigar i Vinje har sagt opp avtala ho hadde med kommunen om snøskutertrase over eigedomen. Ulovlege alternative trasear, hogging av tre i skogen hennar og søppel langs løypa gjer at nok er nok. Eg har ikkje vore imot skuterløypene i seg sjølv. Men eg ser at det ikkje fungerar. Det går ikkje å få det inn i lovlege former, seier Ragnhild Kielland" ....... " Den såkalla prøveordninga med skuterløyper for gledeskøyring i Vinje har no vart i snart femten år.. I fleire år har Kielland etterlyst evalueringsmøte med grunneigarar, skuterklubbane og kommunen. Til inga nytte. Helst ville ho ha nokon utanfrå til å evaluere ordninga" ....... "I fleire år har ho sendt klager til kommunen og skuterklubben i Rauland, med bilete som dokumenterer skuterspor på kryss og tvers av traseane , og alternatie løyper - ikkje berre på eigedomen hennar.Løyper blir utvida frå, to til fire felt, tre blir hogd utan løyve frå grunneigar for å få breiare trasear og søppel blir liggande langs løypene. .... "Det finst ikkje eit kontrollsystem som fungerer godt nok her, og dermed får uansvarleg køyring og oppførsel heller ingen konsekvens - år etter år, seier grunneigaren ." --------- Jeg har her bare sitert en mindre del av alt det som står i avisen. Brage

Mye bra. Kommentar til @REs sitt bilde: Kompasset med hvit ring er et orienteringskompass med en nål som stabiliserer seg veldig raskt. Fint for O-løp, fungerer godt til vanlig orientering, men koster like mye som et avansert speilkompass.

Så ut som en veldig fin tur. Når var det du gikk den?

Fint at du forstod at innlegget mitt var skrevet med et smil, ikke alltid like lett å formulere en (for meg) morsom tanke slik at andre skal lese det på samme måte Ellers er jeg helt enig med deg, forum som dette er helt gull, men veldig forvirrende av og til. Det blir utrolig mange anbefalinger og vanskelig å skille hva som er bra og mindre bra. Videre er det sammensetningene, som du skriver er liksom ikke parafin bare parafin lenger. For meg som til og med har fylt bensin på dieseltanken på bil (ikke min bil ... hehe... ), blir liksom ikke oversiktligheten særlig bedre Jeg har derfor valgt den letteste veien og bruker kun en type drivstoff som jeg kan og stoler på under alle forhold. Det er alkylatbensin på Omnifuel`en og tennveske på Optimus`en. Det er ukomplisert og virker hver gang. Tennvæske tåler forresten ikke alltid så veldig mye kulde (under minus 15-20..?), så da er visstnok ren parafin best. Ellers er alkylatbensin helt ok når det er skikkelig kaldt og dette er mitt valg når gradene er skikkelig blåe! Mine valg er delvis basert på anbefalinger fra "proffer". Jeg har vært så heldig å ha vært med noen lengre turer i kalde strøk blant annet på grunn av yrket mitt, hvor det har vært har stilt store krav til utstyr og pålitelighet, og da har lærekurven for meg vært bratt på detaljnivå. Det har endt opp med at det enkleste som regel er det beste og at å forholde seg til en type drivstoff som man kjenner og behersker under alle forhold gir den beste sikkerheten og trygghet for for at ting alltid virker. Cathrine

Haha! Jeg har med en 20-literskanne på tur . Neida, jeg har også brukt tennveske - stort sett... 1 liter tennveske varer leenge og er ikke dyrt. Poenget er at det er så mange meninger om hva som er bra å fyre med at jeg har blitt usikker. På senvinteren og våren når jeg drar innover fjellene i indre Troms på jakt etter storrøya kan nattetemperaturene fort komme ned i 20-30 minus, og da er jeg avhengig av et drivstoff som fungerer og som brenner rent inne i teltet. Bensin i telt er jeg skeptisk til. Det er visst forskjell på hvor lave temperaturer de forskjellige parafinsortene kan virke i og inne i teltet er det kanskje ikke så bra med parafin som avgir skadelige stoffer. Så har jeg hørt at mens man før kunne bruke all fritidsparafin og tennveske til brenneren må man i dag være oppmerksom på at disse ofte er tilsatt uheldige stoffer. Man må skille mellom nafta og petroleumsbaserte parafin osv. Utendørs kommer jeg nok til å fortsette med vanlig tennveske. Det fungerer stort sett veldig bra.

Kjempefin turrapport. Det er noe eget med fjellet når senhøst går pver til vinter. Lite folk på tur er det også

Fyringsparafin kan også variere litt fra leverandør til leverandør, men er nok ikke noe verre eller bedre enn noe annet, og de brenner nok forholdsvis likt så lenge primusen er i orden. Det er ikke noe i veien for å fyre med A1 heller, men innholdet av additiver gjør at det er viktig med skikkelig ventilasjon. Jeg hadde nok fyrt med A1 selv også (utenom innendørs), om jeg fikk det gratis, men jeg kan ikke påstå jeg går mann av huse for å få tak i svineriet. Har seilt på produkttankere, og fraktet noen 100000 kubikk med A1, og liker ikke lukta.

Fattern drev med harving. Brukte en lang bambusstang, 5-6 meter og drog ei klyse med mark langs land. Det var helst nå på denne tiden og i mørket det var effektivt. Har nok ikke tatt opp den arven.

Det så ut som fine dager i fjellet!

Tenkte på snømengde for skitur. Værforholdene varierer fra time til time som alltid på denne årstiden. Men på søndag var det lite å klage på...

Nei, A, A1 og ATF er ikke "rein" parafin. Det er et parafinprodukt som kan variere ganske mye i form og farge etter batch, raffineringsmetode og ved hvilket raffineri den er laget. Den inneholder en del additiver og avgassen kan inneholde svineri du definitivt ikke vil ha i teltet. Hvis det er så ren parafin som mulig som er poenget så ville jeg kanskje gått for Exxol eller Shellsol, som er lavaromtaiske parafintyper. Jeg bruker Exxol D80 på min 111 m/bråkebrenner nå, mest fordi jeg fikk 10liter gratis. Mulig det bare er innbillning, men jeg synes den brenner renere og penere med Exxol enn med vanlig parafin.

    Jet A1 er definitivt ikkje " den reneste parafinen som finnes". Dels pga tilsetningsstoff, og dels fordi det aldri er meint som ein spesielt rein parafin. Seig parafin bør ein ikkje bruke verken på fly eller primus.

Når det gjelder spenn og fjellski, så må man ikke forveksle det med spenn i en trening/løpsk langrennsski. Der er spennet viktig for glid og feste ved fraspark. Skal man velge seg ut feks en åsnes ingstad ski, som har et svakt spenn (i følge åsnes. Gir bedre kjøreegenskaper) vil man risikere å ende opp med en veldig lang ski. Mange velger jo nettop en bred ski for å ha god flyt selv med kortere lengder.

@Walle Kaitum og Svea er jo to ganske forskjellige telt da. jeg bruker Spitsbergen (forgjengeren til Svea) og kaitum på fjellet om vinteren, Kaitum har tynnere stenger, tynnere duk og ikke stormmatter, og er ikke like mye et fullblods vintertelt som Spitsbergen/Svea, synes jeg.

Novembertur innover heia. Nok en tur til Blåfjellenden. Noen vil muligens si at det må da finnes andre plasser som også er verdt et besøk, men for meg er det som å komme ”hjem”. Og når det blir anledning til å ta av gårde å bli på hytta i to dager, da er det ikke mye tvil om hva jeg foretrekker.Men denne helga skulle jeg bare ta det med ro. Det er sent i sesongen. Det er ikke så veldig mange år at det har vært mulig å ta turen innover i november. Normalt er det både frost og snø på denne tiden, og selv om frosten og snøen forsvinner inne i mellom, kan en aldri være sikker på forholdene. Denne helga var værmeldingen noenlunde klar på at det ikke ville bli mye fros, og derfor forhold til å komme seg innover. I fjor, kom jeg ikke innover etter 21. oktober. Turene innover heia i november kan lett bli våte. Er det opphold og tørt vil det normalt være is og glatt. Denne turen var våt. Og, noe overraskende, det var et par på vei innover fredagen. Jeg hadde nesten trodd at jeg ville bli alene, men så spor i sorpa alt fra start. Egentlig er var forholdene som normalt ved regn. Det lå riktignok en del snø oppover, men nesten ikke noe nede i stien. At det er vinter viser bare på gradestokken. Likevel blir det litt spesielt så sent på året. Noe av dette skyldes nok lyset. Det blir liksom ikke riktig dagslys. Og det lir mot kveld før jeg er nede i hytta. Ikke det at mørket kommer på, men mer at det blir kveldslys. Det hadde ikke vært noen på hytta siden jeg gikk søndag. Det tyder i hvert fall på at sesongen går mot slutt. Lenge etter at det hadde blitt mørkt, men fremdeles med bare rundt 16 grader i hytta, smalt det i døra, og det kom tre karer. De hadde gått fra Hunnedalen etter det hadde blitt mørkt og brukt lykter hele turen. Det er ikke vanskelig å gå i mørket, men det tar tid. Det ble en kveld som vanlig med raddel og prat. Både paret og de tre karene fra Egersund ville til Langavatn og for karene muligens videre til Sandvatn. Det blir en lang dag, om jeg ikke finner på et eller annet. Denne gangen tok jeg en runde på hytta. Vask av vindu og gulv, rydding av hyller og bod, og litt arbeid med bosset, får tiden til å gå. Det kom folk på lørdagen. Vi ble 14 stykk på hytta. Dette er bra så sent. En gjeng på 4 hadde tatt turen over heia fra Flørli. De var svinheldige med været. En kjempetur i sol og nesten vindstille.Søndag var det ikke sol. Det regnet, eller mer presis nede ved hytta regnet det oppe på heia var det sludd. Og det blåste. Nede ved hytta bare litt, men oppe på heia var det skikkelig vind. Vind i mot og sludd, gir sure forhold. Men selv om det både var dårlig vær og antakelig siste turen innover i år, så tok jeg meg i å småsynge på veien mot Hunnedalen. Det er selvsagt mye takket være gode klær, at en tur i så pass surt vær, blir kjekk. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Senhøsttur. Det er litt spesielt å gå innover heia og vite at det lett kan bli en av de siste turene innover for året. Muligens også litt spesielt fordi andre plasser i landet snakker ski og snø, måtte det bli lenge til her. En fottur i slutten av oktober er likevel ingen selvfølge. Det har vært år (senest i fjor) da snøen har lavet ned på denne tiden. Denne fredags ettermiddag var det lite som tydet på at vinteren vil komme. Det var selvsagt høstfarger. Marka er dyp brunrød, det er ikke blader på bjørka og det finnes ikke blomster. En og annen småfugl finnes det nok, men det er ikke mange. Rypa har jeg snaut sett i år. Men opp mot 10 grader og ikke antydning til frost. Og når det i tillegg er forholdsvis tørt, og uten nedbør, må det bli en fin tur. Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Det var heller ikke spor etter hyttebyen. Jeg regnet nesten med å bli alene. I hvert fall innover heia. Nå har jeg gått turen en del ganger, og denne gangen ble ”som vanlig”. Muligens med unntak i at sekken var litt tyngre enn normalt. Jeg hadde tatt med mat for to dager og litt ekstra. Bestyrerinnen var på tur med venner, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å ta noen dager på Blåfjellenden. På hytta var det kaldt ned mot 5 grader, og det tok tid å få den gode varmen. Det er ingen god ide å tørke klærne på kroppen, selv innendørs, når temperaturen er under 5 grader. Det ble kaldt. Fredagskvelden kom det folk. Og ikke så mange, men vi ble 8 til sammen. Og som vanlig ble det til at vi satt i peiskroken og pratet sammen hele gjengen. Det blir trivelige timer av slik. Kan anbefales til alle som mener telt er bedre. Og helt som vanlig var det ro og alle hadde lagt seg i god tid før 11. Lørdagen ble det jobbing. Underlig det der. At manuelt arbeid skal være så forbasket tungt. Det gir respekt for de menneskene som i gamle dager ikke gjorde annet enn å løfte og bære – jobbet. Lørdagskvelden ble jeg alene på hytta. Det er litt spesielt, Det burde liksom komme noen til – lørdag og alt. Men timene går fort i godt selskap med lesestoff, NRK på radio og soduko. Søndagsmorgen var mørk. Jeg hadde lagt meg tidlig og morgenen kom før det egentlig hadde blitt lys. Og det var før jeg korrigerte for vintertid. Egg og bacon smaker godt til frokost selv om jeg spiste i opphøyd ensomhet. Det ble en runde med kost og fille før jeg forlot hytta. Søndagen begynte som omtrent hele lørdagen, med regn. Jeg hadde kledd meg for nedbør, men opp bakken og et stykke innover heia var det opphold. Men vått var det. Det surklet og rant over alt. Bekkene gikk store og ved Fossebekken måtte jeg trekke buksa over skoene. Jeg var nok nede i vannet til over kanten på skoa, men uten å bli våt. Nede ved bilen var klokka ikke blitt 12 en gang (ny tid), og jeg hadde god tid til en sedvanlig stopp på Byrkjedalstunet for te og lapp med rørte jordbær. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Sidan eg er enig med Ida Sollie i denne saken er vel også eg ein typisk bekymra person. Men sidan eg er vokst opp på (og bur på) bygda har eg vel kanskje litt større rett til å synse om saken enn ho med dei urbane haldningane? Min erfaring er at scootermiljøet er prega av mange yngre gutter som gjerne har eit litt meir avslappa til lovar og reglar enn gjennomsnittet. Din samanlikning med bil som gjer 215 km/t er difor ikkje relevant da ein bil er tvunget til å følgje vegen mens ein scooter står fritt i vegvalg. Dagens lovlege konsesjonskøyring i Gudbrandsdalen er allereie strekt relativt langt. Ytterlegare frislepp vil garantert medføre at enda fleire strekk strikken lengre. Du samanliknar med hytter, motorsag og agregat. Mislikar for så vidt hytteutbygginga, men hyttefelta har eg moglegheita til å unngå på tur. Rekkevidda til ein scooter som gjer 200 km/t kan eg ikkje unngå. Motorsag og agregat er også til ein viss grad nødvendigheitar i motsetning til scooter og det er ikkje nokon automatikk i at ein må godkjenne alt anna galt da noko allereie er akseptert. Synas også at dei lokalt ikkje er "egna" til å ta desse avgjerelsane da det ofte er påverknad frå naboar og bekjente som gjer det vanskeleg å avslå søknader. Som tidlegare poengtert av andre, scooterfolket er flinke til å rope høgt...

Jeg får helt vondt i magen når jeg leser at det åpnes for motorisert ferdsel. Jeg ser for meg ønsket om vinterens stillhet avbrutt av motorbrøl i det fjerne. Ikke bare scooter, men også heliskiing. Blir det som forespeilet kommer det til å bli ødelagt for meg. Hvorfor skal alt bli så tilgjengelig for alle? Når jeg er på tur er det ofte tilgjengeligheten og de urbane samfunnet jeg rømmer fra. Dette er bare trist!

Jeg bodde i Vinje en periode. Vinje har som kanskje kjent vært prøvekommune, med scooterløyper i hele kommunen. Fantastene mener at dette fungerer utmerket. Jeg mener motsatt. På skiturer kom jeg stadig over spor utenfor de lovlige traseene. Jeg hørte ofte "flåkjøring" fra fartsmonstre kun konstruert med èn hensikt, og det er ikke transport av varer eller familie. Enkelte grunneiere har nå fått nok og nekter traseer over sine jorder og i sin utmark. Det er som med luftgevær. Etter en stund går man lei blinken og begynner å lete etter nye ting å skyte på. Traseene blir kjedelige etter hvert og folk vil kjøre "off piste". Lovliggjøring førte til ØKT ulovlig kjøring. Tviler på at det er det som er hensikten med legalisering? Dette er ikke frilufstliv, det er motorsport med utmark som arena. Det er ekstremt bekymringsverdig og norske friluftsfolk bør lage felles front mot denne alvorlige trusselen. Kanskje Fjellforum-opprop hadde vært noe?

Debatten rundt Lunengs flåttpraksis er i sin selve essens en diskusjon rundt skolemedisin versus alternativ medisin. Derfor faller det du sier der litt på sin egen logikk. Jeg synes folk i denne tråden har en saklig og fin tone i diskusjonen. Hissig, javel, men det er fordi det engasjerer. Å stenge dette blir en type moderering jeg synes er ekkel. Om personangrep oppstår, derimot, stiller saken seg annerledes. Så får andre her arrestere meg om de er uenige i dette. ...og det er bekymringsfullt. NIFAB er så ekkelt biased som det går an, dessverre! Det var sikkert ikke meningen hos dem som opprettet organet. Linker til et bekymringsbrev skrevet til HOD. Underskriftene på dette brevet mener jeg bør veie tungt. http://skepsis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=829

Landet mandagen i andreuka i februar på Høybuktmoen ved Kirkenes. Minus 18 og en sur nordavind møtte meg. Jada, det var vinter her og. Tok skulebussen opp Pasvikdalen til Vaggatem og la i veg opp vegen til Ellentjørna i mørket. Gikk over vannet men hadde store problemer med å finne Holmenkoia i den tette skogen. Fant den til slutt. Koordinatene på GPS'n viste 40 meter feil. Holmenkoia er muligens den dårligste av de åpne buene, men det ble da varmt etter 2 sekker med ved. Dagen derpå gikk jeg en lang tur mot vest, følgte et skooterspor nesten inn i Finland. Det viste seg å være umulig å gå utenfor scooterspor i Pasvik nå i februar. En god halvmeter med løssnø og man gikk rett til bunns. Utpå kvelden skulle Brian fra Danmark komme opp. Gikk ned til Ellentjørna i mørket for å gaide han inn på rett spor. Langt der ute så jeg hodelykta hans duppe opp og ned, men hørte også at her var noe galt. En forferdelig hoste som av og til skrallet gjennom mørket. Det viste seg at han hadde fått en lei halsbetennelse og neste dag på veg sydover mot Ellenkoia ble det retur for han. Ingen vits å ende opp inne i de dype skoger med lungebetennelse. Så det ble en uke alene for meg i dette monotone landskapet. Det ble å gå ganske flatt gjennom skog, skog, skog,vann, skog skog, myr, skog skog, osv osv... Ikke all verdens for meg som er glad i åpne landskap og fjell. Så det blir nok ikke retur til Pasvik, i hvert fall ikke om vinteren. Holmenkoia: Innrøkte vegger i Holmenkoia: En noe betenkt Brian har ankommet: Brian på Ellentjørna på veg ned mot Ellenvatnet: Point of return for en noe skuffet danske: Før Svartbrysttjørna går grensa til nasjonalparken: Over Svartbrysttjørna mens de blå kryper nedover: Treffer på og kommer i prat med reindriftsfolket som holder til om vinteren med 2-3 tusen dyr rundt Ellenvatnet.. De åpner seg når jeg forteller at jeg også har sameblod i årene, og er stolt av det. De kunne fortelle om stadig vanskligere arbeidsforhold. Hundefarmer blir opprettet, så nå må reinen med kalver gå store omveier på skareføre om våren. Rettsak mot russiske samer som hadde trukket over grensa etter krigen og hevder de har beiteretten rundt Ellenvatnet. Samt om den beinharde fornorskingen som det har vært i Syd Varanger. Det betegnet Syd Varanger som den største samehaterkommunen i Norge. Trist. Det fores med høy for å holde reinen tamm, her var det svært gode beiteforhold rundt vannet siden reinen trakk til kysten om sommeren. Det ble også gitt et slags elvegras som var som narkotikum for reinen. Ellenkoia ligger i nordenden av Ellenvatnet og er i god stand: Klestørken i Ellenkoia: Høyreregelen gjelder på Ellenvatnet også, så klart: Lette etter den forbannede oppkjørte løypa som står oppmerket på 1:50 000 kartet over Pasvik. Den skulle ta meg ned til Ødevatnet og derifra er det bare et par km bort til treriksrøysa med oppkjørt løype nordover langs russergrensa. Men denne løypa eksisterte ikke. Søkte på tvers av vannet nede ved Ellenholmen i et skooterspor etter reinsøk, men fant ingen ting. Juks og fanteri hele løypeopplegget. Det er Statens Naturoppsyn som skulle holde dette sporet. Måtte streve i djupsnø og opp til 20 cm overvann halve dagen før jeg gav opp å gå i den retningen. Inn på Ellenkoia igjen for å tine pulk, ski og bindinger for snø: Reindriftsfolket tipset meg om et gammelt scooterpor som gikk opp mot Vakkervannet for så å dreie skarpt nedover mot Pilolaporten. Fant sporet og følgte det. Matpause i myrkanten. Det er jo 1:250000000 sjans for at en elg kommer med et par ulver etter seg... Ankommet Pilolakoia ved Pilolaporten. Gammel politihytte som nå står åpen til bruk. Grense Finland ved Pilolaporten: Pilolaporten. Kanskje Norges fredligste grenseovergang ? Fulgte et skooterspor nedover grensen som så bøyde av langt innover i Finland. Det ble en lang dag i nabolandet, heldigvis uten pulk. Mektig skog og her finnes det levende trær som skal være over 1000 år. Det går mot natt i Pilolahytta. Godt isolert og lett å få varm. På returen ble det en ny natt i Ellenkoia. Koselig og heldigvis holdt lesestoffet turen ut. Flyttblokker som ligger som paddehatter over hele Pasvik: Siste natt ble tilbrakt i Holmenkoia før en rask tur bort til Vaggatem neste morgen. En ukesgammel boxer gjøres klar for kremering. Får markere slutten på turen.