Vinnerliste

Tur til Brattefjell - 1540 moh, høyeste i Seljord kommune på onsdag. Fin tur i flott vær. Gikk fra Hyttefeltet på Sudbø i Åmotsdalen. Totalt 1100 høydemetere for den som bryr seg om sånn. Var også oppom Viernuten -1214 og Sudbøfjellet-1190 på turen- Disse tre toppene ble nummer 1018, 1019 og 1020 i den lille toppboka. Vi galne har det godt !! Det ble en dyr hjemtur, for forsikringsselskapet, siden jeg krasjet med en elg nede mot Åmli. Brattefjell fra Sudebøfjellet: Toppen er nådd: Mot Hardangervidda: Uten mat og drikke duger de galne ikke.... Terrenget nede mot Sudbø er tydligvis gammel beitemark som nå er grodd igjen med vidje. Vanskeligt turterreng:

Mange av oss husker nok lemenåret 2010/2011, i hvert fall gjør jeg det. Det var nesten så en måtte være forsiktig med hvor en satte beina, enten det var her sørpå eller i Finnmark. Nå rapporteres det om store mengder lemen på vandring fra fjellet på Sunnmøre. En kraftig økning av bestanden er observert fra Reinheimen til Langsua nasjonalpark. Dette er godt nytt for bl.a. den økende bestanden av fjellrev i Gudbrandsdalen samt rovfugl og ryper. Det er nær sammenheng mellom lemenår og gode rypeår. Fugler, rev og røyskatt tar lemen heller enn rypekyllinger. Det som er faren nå er at det kommer et islag på bakken som gjør at lemen dør av matmangel slik at bestanden kollapser. Den er avhengig av snø for å lage ganger fram til maten.

Oppkøyring En særdeles impulsiv tur ble en realitet etter at Toralf ringte og spurte om jeg var gira. Gira på en oppkjøringstur mot Innerdalssesongen som han sa det (!), og det var da Chamonix han mente med det. Begge hadde fri, jeg fikk godkjent søknaden til fruen og diiiing så ringte vi på leilighetshotellet i Chamonix sentrum en sen Septemberkveld. Med på turen var også en tredjemann som hadde reist i forveien, da var det altså Ronny, Toralf og meg selv, 3 Nordmøringer og sinnsyke værmeldinger 14 dager frem i tid. Cosmique Ridge: Første dagen tok vi Gondolen opp til Aguille Du Midi (godt og vel 3800moh), småsvimmel og uggen men ikke problematisk. Vi rusla ned ryggen til Cosmique-breen, kryssa den og klatra Cosmique Ridge tilbake til Aguille Du Midi. Denne ruta er en enkel superklassiker med scrambling og lett klyving, vanskeligste punkt er en kort vegg med et fint riss, 4+, men uthugde høl til stegjerna gjorde det hele til en ferd opp en stige. Uansett, fin tur, kongevær og et steg videre. Toilet Route (WI4, M5): Dag to skulle gå opp ei rute vi ikke visste navnet på men som vi syntes så fin ut fra broa på Aguille`n. Mixklatring opp renneformasjon med mer solid is i toppen. Saftig rappell fra brua med småkjipt bombardement av is når de to andre kom etter. Stussa over den skarpe lukta av såpe og urin ved innsteget, men tenkte at det sikkert er mange som pisser her før klatringa. Artig klatring forresten, fint og bratt i toppen. Undervegs økte lukta i omfang. Når jeg som toer hugde meg opp i bratteste ispartiet spruta den gule sørpa meg i fjeset, jeg var idiot og sleika meg rundt munnen før jeg spytta faenskapen ut igjen. "Det er piss for faen" brølte jeg opp til Toralf, Toralf lo. Hansker og tau lukta piss, og det rant frisk fra istappene over oss. Veldig homogen is og gode forhold da. Ruta toppa ut i en H-bjelke på den forbannede betongklumpen der dass og utslagsvann sikla ut. Vi googla ruta, jepp, "the toilet route". Delikat rappell fra broa Dasslinja Goulotte Perroux (WI4 M5), 6 rappeller lengre ned i samme Gjelet som Toilet Route. Den var meget bra, tøff mixklatring med noget tørre forhold, flott kaminklatring og renneklatring. Lurer på om det ble rundt 5 taulengder med jevn og fin klatring før vi toppa ut på Cosmique Ridge nær cruxet der. Karra oss tilbake og opp til Aguille`n. Nå var vi brukbart aklimatisert og hadde planer om noe større greier. Hadde ikke bestemt noe på forhånd og det var egentlig bare fint. Praten og diskusjonen gikk løst og ledig utover kvelden mens pilsen gikk ned i samme takt. Ronny skulle reise hjem påfølgende morgen, måtte desverre på jobb, jeg og Toralf hadde hviledag. Standplassliv i Nordgjelet på Aguille Du Midi LE Fil A Plomb. III, WI4+, M5 (M5+) 700m. Film fra denne ruta avslutningsvis i rapporten. Dette ble ruta vi valgte oss ut. Den går opp Nordveggen på Rognon Du Plan. Ukomplisert sak med en grei anmarsj og retur via gondolen på Aguille Du Midi. Vi var i tvil om vi kom til å rekke siste gondolen ned, var vel i 5 Tida mener jeg å huske, Toralf overnatta på dassen der oppe når han mista den siste gondolen ifjor etter å ha klatra Frendo-pillaren i samme området. Vi bestemte oss for å overnatte på Cosmique Hut, få oss en bedre middag og seng samt null stress under klatringa med tanke på retur. Anmarsjen gikk unna på snaue to timer, liksom aklimatisert men dæven pusten går fordi. Svære bresprekker før innsteget, der nede ligger nå solbrillene og lua mi et sted. Klatra mye løpende opp rennesystem, små isopptak her og der. Fy fjase så flott, knallutsikt og oppdrift! Ble en del avstikkere pga lite is i linja så vi brukte en del tid. Cruxet er kult her, en isvegg delvis bak ei gigantisk blokk som danner en iskamin. Jeg leda opp på det tynne isskallet, dritnervøs for at noe skulle kolapse, dritredd for å tryne da isskruene ikke føltes gode. 5 Skruer var med og etter knappe 20m hadde jeg en igjen til standplass. Light is right men skulle lett båret med meg flere skruer og fullført taulengda fremfor å ende opp i den hengende standplassen midt i. Toralf leda opp siste halvdel av cruxet. Flott følelse å være midt i smørøyet, nordvegg med sol, men desverre hadde sola gjort det litt surt for oss. Snøen i øvre halvdel var utrolig tung å klatre i. Tynn skare med tørr sukkersnø under. Vi gikk offroute og endte opp i mer drytooling en mixklatring egentlig. Føltes som noe i grad 5-6 landskapet så vi satte varianten i M5+. Vi nådde toppen etter ca 7 timers klatring, vi hadde jobba hardt og jeg var utrolig sliten. Mye traversering og mikkmakk utenfor ruta hadde kosta, pluss at matlysta er markant dårligere oppe i høyden. Men vi labba bortover den lange ryggen mot Cosmique breen og hytta. 12-13 timer brukte vi fra Gondolen til vi lå inne på hytta. Dagen derpå gikk vi Cosmique Ridge enda en gang som retur fremfor å gå breen tilbake. Det ble to hviledager etter dette stuntet. Kaffe, cola, godis, mat, snus fyddifankern det er deilig å være på tur. Ble liksom ikke noe mer større utrettelser etter dette. Prøvde på en ryggtravers som så veldig flott ut, men snudde pga været. Første dag med styggvær på turen tok vi med godt humør så det var ikke noe tungt å kaste inn håndkleet. Vi reiste heller ned i byen og klatra i det lokale Cragget. Fant flere fine ruter i høyredelen der som kosa oss med resten av dagen. Klarte til og med å gå ei syltynn 7- rute der etter noen forsøk. ikke værst for en stuttjukk Nordmøring med bolteallergi. Resten av turen kan beskrives sånn: Shopping, øl, boklesing, trivsel, cragging. Været var ikke helt knall og den siste ruta vi hadde plotta ut ble avskrevet da vi kikka opp i fjellet om morgenen nest siste dagen. Uansett fornøyd med både utbyttet og oppholdet. Lagde en film som ligger på Vimeo fra klatreturen opp Nordveggen på Rognon Du Plan, fin inspirasjon til vinteren for den fjellglade:

Dagens trim gikk inn under Vassfjellet ettersom at toppen ikke fristet i gråværet! Bildene er fra Ulriksdalen Gruver som ble påbegynt i 1670. Får å komme igjennom gruvene må du klatre opp glatte bekker, opp gjennom sammenraste ganger, balansere over vann fylt men bunnløs gruveslam, altså ikke en tur du tar med hele familien på!

Da antar jeg at det er ullsokkene du vasker i Caustic. Da har jeg et forslag. Kjøp nye sokker med en gang så slipper du arbeidet med å vaske dem. Du får gjøre som gutten som kom hjem fra sjøen og spurte bestemoren om hun kunne strikke noen nye sokker til ham. "Hvorfor det, du fikk jo flere par sist du var hjemme?" "Det var hull på dem." "Ja men stopper dere ikke sokker ombord da?" "Jo, vi stopper dem ut ventilen." P.S. Nå er det klart for en tur rundt Lifjell og med dagens vær så kan det lett bli en frisk opplevelse. Vi får se når jeg kommer hjem.

Sverre og megselv har vært på overnattingstyr igjen. Denne gangen i Vassfarets øvre del. Vi parkerte ved Strøen, syklet over demningen og ned grusveien Trytetjernvelta hvor stien startet. Stien bar preg av svært lite bruk og forsvant til tider i terrenget. Mye myr gjorde sitt. Sverre skuer utover det trolske landskapet. Fjellet Bringen ses i bakgrunnen. Men vi fant også lommer av gull innimellom. Dette er ved Buvasselve. Sverre forteller med stor iver om den gangen han raftet ned her i en gummibåt fra Ringo. Pause like etter fossen. Konfekt hører med. Her bommet vi på stien, eller mangel på sti. Og fordi det var mye knot, dytting, myr og bæring på vestsiden, bestemte vi oss for å vade over til østsiden. Da jeg har gått i Vassfaret før, visste jeg at det ikke blir noe enklere nedover mot Olssonheimen. Så vi krysset elva like nedenfor Suluvann, ved Dreparhølen. Sverre gikk barbeint uti elva. Halvveis uti mistet han motet og sa oppgitt: "Dette går ikke". Men han kom seg over. Jeg beholdt ullsokkene på, og det gikk mye bedre. Klokka var bare to-tre, så vi syklet stien nedover mot demningen mellom Øvre og Nedre Grunntjern. Her var stien helt annerledes, mer nordmarkspreget. Sverre coaster. Grusveien tilbake tilbake til Dreparhølen og finfin sti opp til nordenden av Suluvannet hvor det er en super teltplass. Vi avsluttet i tussmørket. Så var det ut og finne noe ved til bålet. Det lå en halvt oppkuttet (med motorsag), diger trestamme like borti høgget. Vi sagde opp en del, kløvde veden og hadde ved nok til kvelden og til den neste gjesten ved bålplassen. Lammekoteletter og poteter til middag. Popkorn til dessert. Morran etter begynte det å blåse i sekstiden og det bar lite trivelig en stund. Vi bestemte oss uansett for å bli og lage frokost på bålet. Etter en tid løyet vinden og sola tittet frem. Ble riktig så trivelig. Ved for nestemann. Mer myr tilbake langsmed Strøselve. Ur. Grus tilbake til bilen. Takk for denne gang. Ses neste gang.

Oktoberbidrag: Kveld ved Vigdarvatnet

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

Takk til utinaturen for gode innspill. Starter på turen i morgen tidlig også får vi se hvor mange dager det tar. Hvis jeg er i humør så bruker jeg nok ekstra god tid i Skrimfjella siden jeg ikke har vært der før. Runder like godt av turen ved å bare gå østover fra Skrimfjella og helt til fylkesveien, nord for Omholtfjell.

Nå er november kommet og vi skal ha en avstemming om den beste turrapporten: De fem som er automatisk kvalifisert er : En helt meningsløs utenatt i skogen Larsdx - 16.04.2013 - 09:25 Hr Likes: 32 En uke på Hardangervidda Martin HJ - 13.08.2013 - 17:12 Hr Likes: 28 Nostalgisk turrapport fra Indre Troms Bjørn J - 01.11.2013 - 14:26 HrLikes: 23 Ting jeg lærte på en tur i skogenJosef Mink - 21.05.2013 - 22:22 HrLikes: 19 Trollørret i villreinens rike. Villmannennn - 26.08.2013 - 21:34 HrLikes: 19 Vi tar noen dager tenkepause og skal studere litt for å finne 5 kandidater til som går til finalen

Begrepet "nano", som i nanoteknologi, trer i kraft når geometrien til partiklene, og ikke bare atomtype, bindinger og og det relative antallet av hver atomtype, påvirker egenskapene til materialet. Av ren nysgjerrighet, har du noen kilder til hjenehinne-penetrasjonen? hva legger du i strukturelle likheter? Nå er det ikke gitt at "nano" brukt for å selge produkter involverer noe faktisk nanoteknologi, annet enn at partiklene sprayen består av er i størrelsesorden nanometer. edit: orker ikke utbrodere mer.

Du er gal som krasjer med en elg. Fin rapport, det er ikke bare meg som er ute på tur -på beina.

Har en MJ808 (Magicshine) fra XXL som jeg synes er veldig bra. Lyset er såpass sterkt at jeg har måtte "dimme ned" til LO på ski i snøvær fordi jeg har blitt blendet av snøfnuggene. Det må da være bra nok skussmål Den blir, som andre har nevnt, veldig varm, men det er bare et problem når du tar på den. Merker ikke noe til varmen når du har den på deg. Litt klønente med "stor" batteripakke og lang ledning, men dette kan også være et pluss da man f eks kan feste batteriet i et drikke- eller annet belte og på den måten får vekta vekk from hodet. På sykkelen bruker jeg ikke den lange skjøteledningne og da er det bare 10-20cm kabel som må stroppes sammen med batteriet til ramme/ styrestammen. Også litt klønete at den bare har én bryter og en "sirkel meny" HI-LO-SOS-OFF-HI osv.

En liten tur langs Skotfosselva med kakao og kremerte pølser

Har ikke prøvd selv, men det er vist ganske rælete. Vinglete å gå på og klønete å bruke. Kan nok funke greit til en kort tur fra toppen av heisen, men det kan nok ikke anbefales til lengre toppturer. En billig måte å teste på er å lete etter en marker duke, baron eller tour-binding på bruktmarkedet. På friflyt.no eller finn burde det være mulig å finne noe til en rimelig penge. Dette er bidinger du kan bruke med de samme skiene og støvlene du har fra før, og dermed få en rimelig intro. Heller ikke optimalt å gå med, men langt bedre enn trekkers.

Jeg gikk for en veldig enkel design og elementer som gjorde det veldig enkelt å sette den sammen. Jeg kjøpte 3 stykk duker fra tableclothsfactory. De er ferdig kantsydd slik at man har rene fine sider å forholde seg til. Så folder man inn 5-10 cm på endene med trippel søm slik at man får en kanal å føre tauet igjennom og snurpe den sammen. Jeg kjøpte for noen år siden ganske mange meter med 7/64" Amsteel hul, flettet dyneema tau fra reddenmarine som jeg lagde 2 Whoopie Slings av. Disse trakk jeg gjennom kanalene jeg lagde i duken og øyet i den ene enden av whoopien slik at duken snurper seg sammen. Jeg lagde også en ridgeline (en line som går mellom endene på duken) som har et øye i hver ende som man trer whoopien igjennom slik at øyet henger i whoopien. En ridgeline skal være 93% av lengden på duken for å få den perfekte kurven på stoffet. Her kan du i prinsippet bruke hvilken line som helst og den trenger ikke være veldig sterk. Den burde ikke være elastisk i det hele tatt. Fordi det var enkelt og jeg er litt lat så bestilte jeg trestropper fra ReadyStrap. Jeg bestilte også Dutch Buckles og Dutch Clips fordi det er sikrere og enkelt å henge opp. (Du kan kjøpe hele opphenget i en pakke også.)

AA batterier: http://www.abcnyheter.no/livet/2013/10/29/aa-batterier Om man ser på kapasitet grafen (som er den viktigste), ser man at testvinnerne fra Ikea, Biltema og Cotech blir slått av forskjellige Varta og en Energizer. Energizer Ultimate Lithium har en kapasitet på 4,1 Wh Ikea har bare 2,4 Wh. Ikea batteriet har 40% mindre kapasitet en Energizer Ultimate Lithium! Det hjelper lite at batteriene fra Ikea er billige, når de de har så mye dårligere kapasitet. Om man kun ser på pris pr Wh kommer Ikea ut bra ja, men da må du jo ha med deg 40% flere batterier.

Så en del lemmen på Brattefjell i Seljord pluss en god del ryper. So far so good.

Ingenting er feitere enn fett, Har smurt mine gammle Alico støvler med rent grisefett ,noe som fungerte helt fint. Skal jeg synse litt vil jeg anta at naturens eget middel tyri må være noe av det beste som finnes,eller bivoks som er foreslått . Nano sprayen er sikkert brukelig på danseskoa

Er selv noe skeptisk til alt hva nano er. Begrunnelse: flere av nanosized strukturer i bruk har strukturelle likheter med de som finns i asbest. Felles for dem er at de er så små at de penetrerer hjærnhinnen. Hjerhinnen skall normalt beskytte hjernen fra mindre hyggelige besøk. Siden vi ikke hatt nano-x så lang tid i utstrakt bruk kan ingen vite langtidseffektene. Uansett hva noen sier. Brr... Nano partiklar har flere hyggelige funksjoner. Fint brukt i DWRer (durable water repellents), sannsynligt da som i sprayen her, men å i solkrem som blir gjennomsiktelig, svettluktdrepende klær, og antibakterielle bekegg, smussavvisende belegg. Alltså tror jeg att sprayen fungerer; det er i hvert fall mulig å lage DWRer med hjelp av nano-partikler. Men vaks fungerer det å, og vi har hatt det lenge nog for å vite langtidseffektene, på mennskjer og natur.

Ja Navigator tar uten tvil mye plass så er nesten kun å foretrekke om man går med pulk.. Men de tåler vann fint - har tråkket nedi ei lita råk for å fylle vann i kjelen og gikk helt fint.

Takk, hyggelig at en slik nostalgitripp ble satt pris på. I den tiden var det også en helt annen måte å være på tur siden det ikke fantes mobil- eller satelittelefoner. Fra vi dro hjemmefra til vi kom hjem var det umulig å kontakte noen som helst uten å gå et par dagsmarsjer. Den følelsen av å være helt alene og bare ha seg selv å stole på var utrolig deilig, og helt sikkert med på å utvikle en sunn respekt for fjellet, og kunnskap i å lese vær og terreng. På den annen side, i den alderen føler man seg ofte udødelig og kan takle alt. I dag er definitivt telefonen med på tur.

Tror @Gemajohn har det beste forslaget for å finne svar på spørsmålet. Jeg er fristet til å si at gode støvler trenger normalt stell og at den sprayflaska lukter av lurium. Prøvd nok av diverse sprayprodukter som lover "vanntett i en fei" og det er sant... i fem minutter. Antar at fett lær holder lengre enn en tynn film av ett eller annet utenpå. Men prøv - det hadde vært morsomt å ta feil

Nanoteknologi har sikkert noko for seg til sitt bruk, men det er veldig missbrukt i markedsføring. Ser eg 'nano' på eit produkt, reknar eg instinktivt at det er eit overprisa produkt og velger noko anna for å vera på den sikre sida.

Kanskje ikke alt de selger på Biltema er topp kvalitet, men svært ofte så er det en sammenheng mellom pris og kvalitet. Det er jo en grense for hvor billig det går å produsere en vare uten at det går ut over kvaliteten. Men jeg kjøpte nettopp en brannsafe på Biltema. Du vet en sånn til å oppbevare "blodige diamanter og svarte penger" i. Har lite med friluftsliv å gjøre, men det er plass til fjellskoene mine i den. Denne var ikke lagervare på butikken i Sandnes og når den endelig kom så ombestemte jeg meg og ville heller ha en annen. Det ble da en del frem og tilbake, men en ting er helt sikkert. Servicen var det ingen ting å si på. Bare et stort smil hver gang jeg var i kontakt med dem, varen ble fraktet til og fra bilen min hver gang uten at jeg løftet en finger, og ny vare som normalt skulle ha ca. 2 ukers leveringstid ble levert i løpet av noen timer og hentet av meg neste dag. Så "heia Biltema", selv om ikke alle varer kan sammenlignes med tilsvarende med tidobbel pris.

Selv bruker jeg bivoks, og kun det!

Slike skiløyper utemannen poster bilde av er jeg også sterk motstander av. På Gautefall hvor jeg har hytte kom det for noen år siden en slik dobbeltsporet trikkeskinne. I fjellet går dette som regel greit, men i skogen må man planere og hogge. Jeg synes det er småpatetisk og latterlig at det er slike autobaner som skal til for at folk skal komme seg ut i skogen. Og det er ekstra patetisk at disse slåss mot scooterkjøring. Så der er vi helt enige. Jeg ser at enkelte her sammenligner tamrein i Finnmark med villrein i sør-Norge. Dette blir selvsagt helt feil. Jeg ser også her at enkelte latterliggjør de som sier Hardangervidda ikke er utsatt for økt scootertrafikk, fordi den har nasjonalparkstatus. Per i dag er det flere i Vinje bryr seg døyten om dette, og bl.a. kjører lange vinterturer inn og opp fra Mogen. Å tro at dette ikke vil øke på når scooterparken to-tre-fire-ti-femten dobles er direkte naivt. Jeg hadde for øvrig vært like i harnisk om dette frisleppet hadde kommet fra en rød-grønn regjering. Å insinuere annet blir bare tull. Det enkelte her sier er vel at det ikke er like overraskende at Erna og kompani kjører på med scooter, proffboksing og segway som fanesaker sin første uke. Der er jeg helt enig.

Den er ganske lik Led Lenser sin H14 i utførelse, bare sterkere lys (og mye billigere). Batteripakken (4xAA) sitter bakpå hodereimen. Hele lykta veier 3-400 gram og er ikke så tung at den er ubehagelig å ha på. Batterilevetiden er rundt 3 timer med halvt lys (godt nok for min del når jeg går i fjellet etter det har blitt mørkt) og en god time med fullt lys. Jeg har alltid med meg ekstra batterier og en liten nødlykt i tillegg på turer hvor jeg er avhengig av lys for å komme meg hjem, men det hadde jeg også gjort på en dyrere lykt. Uansett hvor dyr den er kan man aldri være 100% sikker på at ikke noe kan gå feil. Til 60 kr inkl frakt er det egentlig bare verdt å teste ut selv. Regn med 3-4 uker fra du bestiller til den ligger i posten. Ligger mange forskjellige lykter på samme selgeren som jeg linket til. Har ikke noen andre erfaringer fra denne selgeren enn den ene hodelykten jeg har kjøpt, men den var ihvertfall bra.

Oktoberbidrag: "Sesongens første" ISO 640, 1 sek., f/4.0, 16 mm. Sesongens første ski/snowboardtur på Larsbreen, Longyearbyen/Svalbard. Nå har det kommet enda mer snø, og i dag er første dag av mørketiden.

Du sier noe her, kommentaren min var angående én snøscooter som kjørte opp løype. Blir vel noe litt annet å kjøre opp løype enn når du kjører for moroskyld. F.eks bryr du deg ikke om sporet bak deg er bra eller ikke... Mao, det høres jo veldig sannsynlig ut at en gjeng med snøscootere som kjører masse i ett område vil få villt til å finne seg et annet sted å være, som nok ikke er så gunstig hvis det stedet de ble "jaget" bort fra er det mest attraktive.

Å tru at Ola skal holde seg i løyper og trasser,er det samme som og tru på nissen. Se til Sverige. Det er vel nesten bare nordmenn på"besøk" som blir tatt for ulovelig kjøring. Ingen skal få meg til å tru at vi kommer til og holde oss på matta her hjemme. Kanskje litt pesemistisk,men time will show.

Jeg tenkte jeg skulle unngå å delta på enda en scootertråd som ikke fører noen steder, men jeg klarer ikke å dy meg! Når fjellsidene her i min hjemkommune ser ut som et vaffelplate pga av all den ulovlig scooterleken, nekter jeg å tro at dyrelivet i fjellet ikke er påvirket. Det siste tiåret har ulovlig scooterkjøring her i kommunen eksplodert og det finnes nesten ikke lirype igjen i områdene hvor denne villmannsleken foregår. Tilfeldigheter? Jeg mener i allefall ikke det, lirypebestanden har gått ned i takt med økt scootertrafikk... Det er i allefall det jeg erfarer. Bare så synd at tumleplassen for scooterfolket her i kommunen er i kjerneområdet for rypa.... Det er også synd at de som kjører villmenn med scooterne ødelegger for de som er fornuftige i scooterbruken, men dessverre er førstenevnte i flertall her i kommunen... Sent from my iPad using Tapatalk - now Free

Oktoberbidrag: Høststemning - Kattedalen i Andebu

Hei. Etter årets sommertur i grensetraktene Nord-Troms og Finnmark, samt tidligere års erfaringer, så er jeg ikke i tvil om det bør jobbes mot snøscooter folket. Med det mener jeg ikke forbud og overdreven streng regulering, men holdningsarbeid rettet mot skikk og bruk. For det ligger så mye søppel og drit igjen etter scooterkjørere at det er direkte flaut. Det verste var mengden knust glass, spesielt ølflasker. I samme område lå det belteremmer, tomme oljekanner og halvfulle bensindunker. Dette finnes det ingen unnskyldninger for, og etter min mening bør det iverksettes holdningsskapende kampanjer lokalt og nasjonalt. Kommuner og fylker bør tydeliggjøre hva som forventes av scooterbrukere. Samtidig bør kontrollen/synligheten økes for å ha en preventiv virkning.

Det du sier fremstår veldig naivt for meg. Når kommunene får bestemme så er det økonomien som styrer det meste her i landet. Å tillate motorisert ferdsel vil øke tilbud som scooteropplæring i Sirdalen, heliskiing på alle toppene i jotunheimen, teambuilding med firhjuling om sommeren. De områdene som vil bli brukt er ikke nasjonalparkene og langtborte stedene. Det er de lett tilgjengelige i hovedsak. Folkene må jo komme til og da er det barnefamilier og de med mindre ressurser som blir skadelidende. Ikke alle har økonomi/mulighet til å gå flere dager inn i ingenmannsland for å slippe unna. Jeg har ikke alltid bodd i storbyen, og den tiden jeg bodde i Valdres kunne jeg ikke bevege meg i skogen overhodet uten å enten gå i oppkjørte scooterlekeplasser eller høre motorstøy. Du snakker om opptak. Jeg snakker om egen erfaring, for på en vindstille dag hører du lyden langt. Og ikke bare scooter. I våres var jeg på Skåla. Der driver de oppussing. Helikopteret kjørte skyttel og det var ikke stillferdig eller hyggelig. Tenk om det blir marked for det... For ikke å snakke om hvordan å gå i eventyrskog som plutselig blir avbrutt av pågående scooterlek eventuelt bare store oppkjørte områder ødelegger for idyllen. Jeg skjønner at de i utgangspunktet vil ha ferdselsveier / områder o.l. Men jeg tror ikke det kommer til å fungere. Hvorfor skulle det plutselig komme en holdningsendring bare fordi det blir opp til kommunene å sette reglene. Min erfaring kommer fra områder i valdres hvor det både er nasjonalpark og hvor det ikke var hyttefolk. Ingen dispensasjoner. Her gjaldt forbudet for fullt. Men de lokale kjørte allikevel. For mange i denne bygda var det et stort problem, men det ble ikke gjort noe med av myndighetene. Og hvem skal sørge for at retninglinjene blir holdt? De visuelle og auditive konsekvensene er fælt, men ved lite snø ryker faktisk bakken også. Kult når våren og sommeren kom og alt var brent på grunn av scooterkjøring.... Jeg gremmes. Det må være fint for deg å leve livet uten bekymringer, men hva gjør du den gangen du sitter med finger'n i rumpa i asfalthagen din og drømmer om den gang da?... Dette har så store konsekvenser for mange og når det gjelder dette er det ikke plass til alle. Noen ting er verd å ta vare på. Noen ting er verd å kjempe for!

https://turhistorie.blogspot.com/ 22.08.2013 - 25.08.2013 Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006, er hele 1969 km2 og er den tredje største nasjonalparken i Norge. I tillegg grenser seks landskapsverneområder til Reinheimen og tilsammen er verneområdet på 2600 km2. Så her er det store områder for de som måtte ønske å jakte, vandre eller fiske. En av hovedgrunnene til å opprette nasjonalparken var å ta vare på sentrale leveområde til villreinstammen. Men denne helgen kunne villreinen leve trygt, vi skulle prøve oss på ørreten. Slik reinjakta forgikk i gamledager. Når jeg ikke er på tur bruker jeg mye av tiden min på internett der jeg ser etter informasjon om nye turmuligheter. Her om dagen kom jeg over noen bilder fra ei hytte som heter Trollbua. Inne i hytta var det papirkopier av fisker som hadde blitt tatt i nærheten, der den største hadde vært 3,5 kg. At den ble tatt i 1943 gjorde ikke så mye. Jeg klarte såvidt å tyde skriften på bildet og kunne lese i hvilket vann den hadde blitt tatt. Da var det avgjort, neste turmål var satt. Kristian som har vært med på et par turer tidligere i sommer var også lysten på å bli med denne gangen. Her snakket vi virkelig om høyfjellsfiske, de vanna som vi skulle viske i lå på ca 1400 meters høyde. Trollørret i villreinens rike. Nok til å få en fjellfisker gira, jeg måtte bare hit. Reinheimen er den tredje største nasjonalparken i norge. Da vi parkerte i Brøstdalen var det blå himmel og steikende sol. Det var ikke mange bilene som stod parkert her. Dette er et vanlig startpunkt vist du skal rusle til Vakkerstøylen eller Pyttbua og det er godt besøkte områder i disse tider. Vi skulle til et område som ikke var "DNT styrt" og hadde forhåpentligvis ikke den samme trafikken. Da vi begynte å gå mot Trollbua var noe av det første som skjedde at vi skremte opp 8 ryper fra ura, en fin start, men det var ørreten vi hadde kommet for. Det ble et litt svetting i begynnelsen med bratt oppstigning for to slitne vandrere som hadde pakket litt for tungt, ikke noen "gramjegere" på denne turen. Da vi kom frem til Trollbua hadde klokka blitt ca 21.00, solen hadde snart gått ned og vi kunne til vår store glede konstatere at hytta var ledig og stod åpen. Ei lita sjelfull bu med to senger, et bord med noen krakker og en vedovn. Alt som skal til for å gjøre to fjellfiskere fornøyd. For et supert tilbud dette er for friluftsfolk, all respekt til de som gjør dette mulig. Resten av kvelden brukte vi på å blant annet å lese og skrive i hytteboken. Det kunne virke som at Trollhytta til tider var godt besøkt, men det skjedde stort sett i helgene eller fellesferien. Det var tydelig at det var populært å fiske i disse områdene, men der var ingen som hadde skrevet om fangst av fisk av noe særlig størrelse. Ut på natten fikk vi oppleve en nydelig måneoppgang, og det var to fornøyde karer som sovnet i hver sin seng etter et solid måltid og noen kalde pils. Det var jo viktig å lette vekten på sekken så fort som mulig. En godt brukt innfallsport til Pyttbua og Vakkerstøylen. Ikke provoser hunden! Litt for tunge sekker på denne turen. Utsikt mot Ulvådalsvatnet. Så var vi ferdige med de verste bakkene, da er det vel fortjent med en liten pause. Er vi fremme snart? Kristian går de siste meterne mot Trollbua. Å den var ledig! "Skrytefisk" fra 40 tallet. Trollbua. Kveldstemning. Så kom månen. Ikke helt treffsikker. Neste dag stod vi opp i 10 tiden, pakket sekken og gikk den siste etappen mot Heimste og Inste Glupvatnet. Dette var en kort etappe og vi brukte ikke mer enn en liten time før vi fant en duganes plass til å slå opp teltene på. Da jeg tok mitt første kast med haspelutstyret vart det fangst umiddelbart, en ørret på ca 350 gram, en god start. Da Kristian skulle kaste ut endte det hele med ei enorm floke på senen. "Dette gidder jeg ikke" sa han og fant frem oteren, kontroversielt tenkte jeg og så skeptisk bort på han. Vi visste begge hva som var på gang. Det var duket for en god gammeldags kamp mellom oter og fiskestang. Dette skulle jeg vinne. Det tok ikke lang tid før Kristian hadde landet sin første fisk, en fin hallkilos ørret. Mer fisk ble det ikke den dagen, så vi kan vel si at det ble et uavgjort resultat den første runden. Jeg fikk faktisk prøve oteren en runde, men det endte opp med vassing i iskaldt vann for å løsne på våtfluene som hadde satt seg fast i bunnen. Imponerende! Ut på kvelden ble de to fiskene stekt. Med kokt ris og rikelig med krydder smakte det fortreffelig. Vi koste oss her opp i høyden, steinete terreng og krystallklart vann, akkurat slik vi liker det. Jeg har aldri fisket så høyt over havet før, ca 1400 meter er rekord for min del. Vi pakker sammen etter ei herlig natt på Trollbua. Utedass i ordets rette forstand. Panoramabilde av Trollbua. Trollkyrkjetjønna Kristian går mot Glupvatna. Heimste Glupvatnet. Sånn utsikt må nytes. Leir etablert. Så satt den første fisken. Fornøyd! Så ble det en oter mot stang konkurranse. Kristian fisker ivrig med oteren. Første runde endte uavgjort. Oter er tydeligvis ikke helt min greie. Vassing på ca 1400 meters høyde er kaldt. Det viktigste på tur er å slappe av. Kokken. Stekt ørret. Heldigvis var ikke denne måka like truende som den vi traff ved Tjønnebu. Neste dag startet med en solid frokost og flere kaffekopper enn vi strengt tatt hadde godt av. Ut over dagen og kvelden fisket vi oss rundt begge Glupvatna og to navnløse vann ikke så langt unna. Resultatet ble 6-0 i favør oter. Et par napp ble det, men ingen ørreter endte sine dager grunnet meg. Jeg måtte bare innse at tapet var et faktum og kunne bare gratulere Kristian med seieren. Kanskje jeg må kjøpe en oter også? Fungerer tydeligvis veldig bra. Før så vidt jeg har kommet i gang med fiskingen hadde Kristian allerede landet sin første for dagen. Ørret under landing. Ikke av de største, men fin steikefisk. Kristian ser mot Inste Glupvatnet. Oterfiskeren i aksjon. Haspelutstyret var ikke like effektivt. Vi er på veg over en liten høyde for å komme til to navnløse vann. Utsikt mot Inste Glupvatnet. Vi hadde sol og blå himmel hele turen. Så høyt oppe ligger det snø enkelte steder så og si hele året. Navnløst vann nummer 1. Oteren leverer igjen. Her var fisken tynn. Den fikk leve videre. Ørret trygt i håven. Nærmest er navnløst vann nummer 2, lengst vekke er Heimste Glupvatn. Leiren. Enda mer hviling. Pølselunch er luksus. Måtte vasse denne kvelden også, for å redde en Panther Martin. På søndagen strålte fortsatt solen og vi pakket sammen sakene etter frokosten var fortært. Vi brukte ca to timer tilbake til bilen og når vi gikk forbi Trollbua stod den fortsatt ledig. Da vi kom til parkeringsplassen var det betraktelig flere biler enn da vi kom. Sikkert mange av de som skulle på tur til Pyttbua eller Vakkerstøylen. I løpet av disse dagene hadde vi ikke møtt en eneste person siden vi forlot parkeringsplassen. Selv om det alltid er kjekt å møte likesinnede friluftsfolk, gir det en ekstra dimensjon med turen å være helt alene. Det å føle at man har all denne naturen helt for seg selv i noen få dager er særdeles tilfredsstillende for to fjellfiskere som oss. Vi var hvert fall veldig fornøyd med vår tur, og vi kunne absolutt tenke oss å ta turen hit igjen ved en annen anledning. Om det fortsatt finnes stor ørret i disse områdene er uvisst, vi så vertfall ikke noe til den. Men det er vel lov å håpe at det fortsatt svømmer rundt noen rugger som kan bli opp til 3 kg, akkurat slik det var på 40 tallet. Om det er så veldig realistisk er jeg nok tvilende til. Klar for turen tilbake. Solen skinte denne dagen også. Jo da, fikk tatt et "jeg ser på utsikten" bilde denne gangen også. Stein og snø. Typisk for høyfjellet. Mektige fjell rundt oss. Ulvådalsvatnet. Dit skal jeg og Kathrine ta med kanoen om et par uker. Endelig tilbake på parkeringsplassen. Takk for turen til Kristian og takk for at jeg fikk bruke alle de fine bildene han tok Vis artikkelen på bloggen

Hadde lyst til og ta en liten sykel tur og være ute og lage mat så ble en liten sykkel tur hele 1.5km til en park hvor det ble laget grytte rett og panne kake (var glad jeg hadde med 2 gass brennere siden grytte retten tok 20 min og kokke tok "feil" siden det var ris og da tok tid var litt kaldt men deiling og være ute siden miste er bare 8 mnd så er det greit att han ikke sitter får mye "aleine" men fikk monter bilstolen i sykkel vogna fungerte veldig bra han ligger nesten i den vogna da,(brukte jekke stropper til og feste vogna godt) ulempen er jo att man ikke har plass til noe annet var god plass går unna her var i tøyen parken,var ikke mange andre her som laga middag og koste seg,var vel litt tidlig og var ikke varmt når sola ble borte ble mat hverfall og panne kake til junior miste mann sovna på vei hjemm,gikk bra og sittei vogna