Vinnerliste

En ny tråd i serien: Hva har du........... Snart ferdig med Jared Diamond's, "VÅPEN PEST & STÅL, hvor han over 480 sider prøver å forklare hvorfor vi her i Vesten har alt mens folk i andre deler av verden nesten ikke har noe. Hvorfor samfunnene på ulike kontinenter utviklet seg i ulik takt fra 11 000 år f.Kr og fram til i dag.Her går det i historie, geografi, økologi uten antydning til rasisme. Anbefales ! Interresant lesning nå om høsten hvor kveldene er mørke og timene i teltet lett kan bli lange.

Nett komen hjem etter en tre dagers tur der jeg har kjempet en innbitt kamp mot kratt, flott og tett skau sitter jeg med kaffe og Setesdølen, bygdeblad for Setesdal. Der har Jon Fløystad, tidligere fylkesmann i Aust Agder uttalelser som fikk meg til å sette både kaffe og kakemannen på tvers nede i halsen. Sitat: Til dagens aktuelle klimapolitikk hadde han mest fnys, den gamle hagebrukslæraren frå Dømmesmoen som let forsamlinga få ein solid gjennomgang om fotosyntesen og det som i dag blir sett på som eit problem, CO2 utsleppa. Etter hans meinig er dette grunnlaget for alt liv. Eg grøssar når folk framstiller dette som eit problem, for det er viktigaste byggjesteinen i det store spelet her på jorda. Alle plantene er lukkelege når dei får CO2 og vatn. Då startar fotosyntesen, og det blir grønt i vår hage, sa han. Men framkomligheten i skauen blir nå så som så da , Jon Fløystad......

Har kjørt 1350 kilometer for å komme hjem til skiene. Et gledelig gjensyn, selv om det kostet sittesår i baken. Nå starter planlegging og forberedelser for 5 måneder med avspasering. Stikkord: Ski

Jeg fikk følgende svar - for de som ikke ønsker å vite det trenger heller ikke klikke

Snøhetta -Vesttoppen Efter 31 års fravær skulle årets fjeldtur i år gå til Dovre. Egentlig underligt, for i Dovre skinner solen altid, i alt fald når jeg er forbi, således også i år. Sammen med mine døtre, Cecilie på 24 og Amanda på 13 (Sebastian valgte for første gang i ni år ikke at deltage på årets fjeldferie) tog vi natbussen fra København til Oslo, dernæst toget fra Oslo op gennem Gudbrandsdalen. Desværre var et godstog afsporet nogle dage forinden i Kvam, så der gik togbusser fra Lillehammar til Dombås, hvilket indebar en forsinkelse, så vi ikke nåede bussen til Snøheim kl. 13. På Hjerkinnhus fandt vi kortene frem, købte kolde drikke og havde forberedt os på at slå tre timers ventetid ihjel, da en ekstrabus ankom. Fin service af Snøheim at sende en ekstrabus, når der var knas med togtrafikken. Vi gjorde os hurtigt klar og tog bussen op. Under busturen var vi heldige at se to små grupper moskus. Dog var det stadig vor ambition også at møde dette facinerende dyr ude i naturen. Vi ankom til Snøheim 15.30, to timer efter det forventede tidspunkt. Lidt ærgerligt, for i det fine vejr var det nærliggende at gå en toptur om eftermiddagen til Snøhettamassivet. Trods dårlige odds tidsmæssigt valgte vi dog at gøre forsøget. Vi tilmeldte os den sene middag kl. 20, fyldte to drikkedunke, tog hver en trøje om livet og begav os af sted mod Vesttoppen. Stortoppen havde jeg allerede besøgt i min ungdom i 1980 og 1982, og det lykkedes mig at promovere Vesttoppens fortrin. Det blev noget af et race mod toppen. Amanda var ærgerrig og satte fra start et hårdt tempo. Siden måtte jeg, ligeledes ærgerrig efter at nå en ny 2K-top, tage over. Cecilie, knap så ærgerrig og trængende til fødeindtag, sagde dog stop, da vi kl. 17.30, en halv time før vor aftalte turning point, nåede topryggen et par hundrede meter under slutmålet. Hun gav dog Amanda og mig grønt lys til at fortsætte det sidste stykke op, idet vi lovede at gå turen nok en gang, hvis omstændighederne talte herfor. Således fortsatte Amanda og jeg det sidste stykke op og stod kl. 17.45 på højeste punkt, der helt som forventet overgik Stortoppen i flere henseender. For det første er toppunktet ikke skæmmet af et militært byggeri. For det andet, selvom der også går en del mennesker til Vesttoppen, er man ikke en del af en folkevandring. Og for det tredje er Vesttoppen en anelse dramatisk om end ikke skræmmende med stub til tre sider. Personligt brugte jeg hovedparten af de 5-10 minutter, vi blev på toppen, til at udfordre stuppene og studere den videre og nok så skræmmende rute til Hettpiggen, mens Amanda fra topvarden nød udsigten udover den ganske fjeldverden. På nedturen var Amanda og jeg efterhånden mærket af det hårde tempo op ad fjeldet. Cecilie havde derimod haft godt af sin pause og satte tempoet retur så vi lige akkurat nåede middagen på Snøheim kl. 20. Storstygge Svanåtinden Første morgen på Snøheim vågnede vi til strålende solskin, og vi besluttede at forfølge et af vore primære mål hjemmefra, nemlig Dovres andet store fjeld, Storstygge Svanåtinden. Vi brugte to timer på indmarchen fra Snøheim til Svanådalen, hvor første udfordring bød sig til, nemlig elven i bunden af dalen. Det lykkedes ikke at finde et egnet sted, hvor vi alle kunne komme tørskoede over. Øverst oppe, ved udløbet af vandet i 1500 meters højde, var elven dog tilpas rolig og ikke særlig dyb. Her smed pigerne støvler og strømper, mens jeg selv stak bare fødder i støvlerne for at stå bedre fast, hvorefter jeg støttede Cecilie og Amanda over vandet. Vel ovre elven spiste vi halvdelen af vor niste, mens mine støvler tørrede en anelse i solen. Dernæst påbegyndte vi bestigningen af fjeldet. Først holdt vi til venstre, hvor fjeldet så fastere ud og mindre stejlt. Et godt valg, idet vi hurtigt og enkelt kom over den første stejle stigning. Dernæst ventede en lang stenet skråning, hvilket dog ikke er specielt slemt, så længe det går opad bakke. Eggen det sidste stykke op Klyvning på eggen Efterhånden nåede vi eggen de sidste 200 højdemeter, som jeg havde set frem til som turens højdepunkt. Her kommer man tæt på stuppen ned mod bræen øst for Storstygge. Dog er det muligt at holde ned på venstresiden, hvis det bliver for luftigt. Efterhånden blev vi konfronteret med nogle fremspring, som tvang os venstre om. Stigningen tog efterhånden til, og hænderne måtte tages til hjælp, men vejen op gav sig selv, også selv om Amanda ikke følte sig helt sikker på de skrå klipper. Jeg klatrede dog umiddelbart efter hende klar til at gribe og generelt bød eggen kun på morsom klyvning, måske som man kan forestille sig på Besseggen i pionertiden inden stien blev så tiltrådt. Vi nåede toppen af eggen, som kan ses under det meste af opstigningen. Her fladede fjeldet øjeblikkeligt ud, og der resterede kun omkring 50 meter i næsten plant terræn til topvarden. På Storstygge Svanåtinden Vi blev på toppen en halv time, hvor vi nød solen og varmen samt en eminent udsigt udover den ganske fjeldverden. Videre nød vi at have verden helt for os selv. Fra Snøheim havde vi ikke set et menneske. Fjeldturismen omkring Snøheim er tilsyneladende helt koncentreret omkring Snøhetta, mens de mange tinder omkring Svanådalen tilsyneladende får lov at ligge øde hen. Lidt paradoksalt men heldigt for os. Omsider måtte vi påbegynde nedstigningen. Denne gik langt lettere end frygtet. Ruten gav atter sig selv, og Amanda, der havde følt sig utryg under opstigningen, kurrede let og elegant ned ad de skrå klipper. Nede ved stenskråningen begyndte vi at være mærket af væskemangel. Vi havde medbragt 1½ liter vand fra dalen. Men i sol og varme var det i underkanten. Vi sigtede mod og fandt et snefelt, vi havde observeret under opstigningen. Dette gav os dels nogle hurtige meter nedad, dels fandt vi en smeltevandskilde ved bunden af snefeltet at slukke tørsten i. Nede af fjeldet krydsede vi elven på samme måde som på udturen. Vi spiste resten af vor niste og påbegyndte dernæst vandringen retur til Snøheim. Mod slutningen begyndte det tordne over Snøhettamassivet, men selv nåede vi tørre hjem, og først om aftenen begyndte det at regne over Snøheim. Vesttoppen for anden gang Også anden morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, og en ny toptur bød sig til. Amanda og jeg havde jo lovet Cecilie endnu en tur til Vesttoppen af Snøhetta, men håbede i det skjulte, at Cecilie ville afstå, så vi kunne gå mod Stortoppen og Midttoppen. Cecilie ville dog helst mod Vesttoppen igen, og selv om hun spurgte til vores ønsker, havde vi jo givet vort ord, og ingen af os ønskede at ændre Cecilies beslutning. Altså stilede vi nok engang mod Vesttoppen. Fulgte først folkevandringen mod Stortoppen, men drejede efterhånden mod venstre. Vi gik denne gang i et mere adstadigt tempo med tursæk indeholdende niste, vand og regntøj. På små tre timer nåede vi over den første pukkel og videre til det sted på topryggen, hvor Cecilie havde stoppet i første forsøg. Her stillede vi tursækken og indtog halvdelen af vor niste. Mens vi spiste begyndte det at tordne på den anden side af Snøheim. I næsten vindstille vejr mente vi dog ikke, tordenen var en trussel for vor færd. Vi spiste roligt færdig og fortsatte mod toppen, nu en anelse hurtigere, da vi havde ladet rygsækken stå på ”Cecilies Place". På Snøhetta Vesttoppen Vi nåede toppen, denne gang alle tre, og gav os atter god tid til at nyde det for os danske lavlændere lidt dramatiske topmiljø. Efter et kvarter på toppen begav vi os retur, da vi fornemmede tordenen rykke gradvist nærmere. Vi nåede sikkert ned af fjeldet, men under den sidste halve times vandring tilbage til Snøheim, da tordenskyerne var rykket stadig tættere og havde fået forstærkning nordfra, så vi nærmest havnede i en sandwich, undgik vi ikke regn og hagl og kunne glæde os over, at regntøjet befandt sig i vor tursæk. Rheinheim og moskussafari Også tredje morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, men tiden var ikke til flere topture, hvis vi ønskede at gå den planlagte trekant Snøheim-Rheinheim-Åmotdalen-Snøheim inden vor hjemrejse. Vi pakkede vort grej, afregnede på Snøheim og begav os mod Rheinheim. Turen fra Snøheim til Rheinheim er ikke særlig lang. Allerede ved middagstid efter et par timers vandring var vi fremme og indkvarterede os på et af familierummene. Vi spiste vores niste og tog et spil kort, mens vi lod en torden passere, som var trukket op. Dernæst pakkede vi en tursæk og begav os ned gennem Stroplsjødalen i håb om at finde moskus. Sidste år havde Cecilie haft stort held på denne strækning, da hun gik med sin kæreste. Det samme held skulle dog ikke tilsmile os. Forbi Stroplsjøn havde vi stadig ikke fundet dyrene, og Amanda, træt efter tre topture, begyndte at beklage sig. Vi spurgte andre vandrere, som vi mødte på modsat vej op gennem dalen. De havde alle set moskus, hvilket motiverede os til at fortsætte. Vi måtte dog helt ned til Kaldvelldalen, før vi fandt dyrene, og da kun som små prikker langt oppe ad fjeldsiden. Kun det faktum, at pletterne bevægede sig og noget, der lignede en moskussafari, befandt sig på sikker afstand under omtalte pletter, kunne identificere objekterne som moskus. Det var naturligvis fristende at gå op mod moskussafarien og opleve dyrene på nærmere hold, men Amanda var træt, der ventede to timers returmarch, og vejret var uforudsigeligt med torden i flere retninger. Vi besluttede at stille os tilfredse med at have set dyrene på afstand og begav os retur til Rheinheim, idet vi nåede at få gavn af vores regntøj. For mig var det desuden en stor oplevelse at genopleve et område, jeg havde vandret i for mere end tredive år siden, ligesom det blev bekræftet, at Kaldvelldalen præcis som under mine besøg i ungdommen synes at fungere som moskussens Mekka. Åmotdalen På Rheinheim vågnede vi for første gang på ferien til en overskyet himmel. Vi håbede for de af vore medgæster på Rheinheim, der skulle på Snøhetta, at det måtte klare op i løbet af dagen. Selv påbegyndte vi turen til Åmotdalshytta gennem Leirpullskardet. Endnu engang håbede vi forgæves at møde moskus. Andre vandrere, vi snakkede med, havde dagen forinden mødt moskus på strækningen, ligesom Cecilie året forinden havde mødt dyrene i Leirpullan umiddelbart vest for Rheinheim. For os viste okserne sig dog ikke. Fra toppen af Leirpullskardet kiggede vi ind over Trollheimen og udover de fladere områder, vi skulle gå ned i. Vi fortsatte ned i Åmotdalen, og omkring kl. 14 ankom vi til hytten efter en forholdsvis kort dagsmarch. Vi var dog efterhånden godt brugte, og vi trængte til en rolig dag, så vi nød eftermiddagen på Åmotdalshytta, som for mit vedkommende kom til at omfatte badning i søen. Hen mod aften blæste det op, og en strid og vedvarende regn satte ind. Vi tænkte, at vejret nu skiftede, og vi kunne se frem til at gå sidste dag retur til Snøheim i heldagsregn. Foreløbig var vi dog inden døre, og en regnfront tager normalt kun 6-7 timer at passere. Retur til Snøheim – endelig moskus Regnen var holdt op, da vi vågnede i Åmotdalen, og himlen var blå med hvide højtliggende skyer, men temperaturen var faldet, og det blæste stridt. Amanda kom ind på, at vi kunne gå over Snøhetta til Snøheim. Hverken Cecilie eller jeg var dog særlig stemte for det alternativ med oppakning og et lidt uforudsigeligt vejr. Amanda var heller ikke insisterende og mente sikkert heller ikke sit forslag reelt, så vi holdt os til planen om at returnere til Snøheim vestom Snøhetta-massivet gennem Svanådalen. Vi fulgte stien fladt langs Åmotsvatnet mod sydvest, inden vi drejede om i syd op under Drugshø og videre op i skåret mellem Langvasstinden og Larstinden. Passet er en stejl og stenet affære, og med de lavere temperaturer måtte vi finde handskerne frem, men en fantastisk flot tur er det med mange spektakulære tinder. Først vandrede vi mod flotte Drugshø, dernæst op i den snævre portal mellem de majestætiske tinder, Langvasstinden og Larstinden, og endelig Svanådalen med Svanåtinderne, heriblandt Storstygge, og Bruri. Egentlig synd, at ikke flere besøger dette område. Ligesom under vor bestigning af Storstygge Svanåtinden mødte vi stort set ikke andre mennesker på vores vandring. Moskus Ved udgangen af Svanådalen, da vi var kommet ind på den kendte strækning, vi havde gået ind mod Storstygge Svanåtinden, skete det endelig at vi kom tæt på moskus. Det var Amanda, der var årvågen, mens vi andre stirrede ned på stien, vi gik ad. ”Er det moskus?” udbrød hun og pegede på nogle sælsomme pletter 300 meter væk på den anden side af en lille dalbund. Og det var det. En lille flok på syv dyr holdt siesta på en læfuld og solbeskinnet skråning. Vi slog os ned, nød oplevelsen og filmede dyrene, inden vi fortsatte rundt om det næste hjørne, og der, kun 50-100 meter fra os, kom endnu en moskus os i møde nede i dalbunden. Cecilie, der gik forrest, sprang tilbage, mens jeg trådte frem, telepaterede lidt med dyret og enedes om at passere hinanden i ro og fred. Herefter resterede blot 1½ times jævn vandring frem til Snøheim. Vi ankom trætte og mætte af oplevelser efter en forrygende uge i Dovre, som havde givet alt, hvad vi kunne have håbet. Og alligevel havde Dovre endnu en lækkerbisken at diske op med: Den efterfølgende dag, efter påbegyndt hjemrejse til København, opdagede jeg fra toget mellem Hjerkinn og Dombås en elgko i Fokstugumyrin. Det gik dog så stærkt, at jeg ikke kunne nå at udpege dyret for mit rejsefølge og dele oplevelsen.

Som fersk bruker av Turrapporter tenkte jeg å legge ut noen bilder/beskrivelser/linker fra toppturer jeg har gått. Turene kommer i tilfeldig rekkefølge, men jeg tenkte å begynne ytterst i Lofoten. Til Andstabben (514 moh) kommer man ved å starte fra parkeringsplassen ved veis ende på Å. Følg stien langs Ågvatnet, og drei opp der terrenget tilsier det. Dårlig med sti og litt rotete terreng. Relativt bratt men greit fremkommelig. Fra toppen er det fin utsikt mot Lofotodden, Mosken og Værøy. http://www.movescount.com/moves/move15222587

Ja meget bra bok. Har faktisk 10 studiepoeng som handler stort sett om akkurat denne boken. National Geographic har laget film av denne boken. Den heter "Guns, Germs and Steel" og du finner den på youtube. Er vel delt i 3-4 deler. Utrolig interessant og setter ting litt i perspektiv! Artig at du har (snart) lest den!

Prøv igjen med den linken

CO2 innholdet i atmosfæren er vel ca 400 ppm. Synker litt om sommeren og stiger noe mer på vinteren- Vil nok tro at i områder med intens forurensing, slik som lokalt i Kina vil den være noe høyere i perioder, som Elisabeth-81 påpeker.

En skiller vel egentlig mellom plugger en stikker ned i snøen og anker en nærmest baker inn i snøen og stamper hardt rundt (utrolig effektivt!). Til sistnevnte er det effektivt med greiner eller trelister. Greinene må ikke være tørre og sprø og trelistene kan egentlig være hvordan som helst. Fest bardunene noenlunde midt på. Ordinære snøplugger har jeg dårlig erfaring med. På høyfjellet med finslipt og hardpakket snø, ja. I skogen i lavlandet med masse helt løs snø gjelder etter min mening snøanker. Evnt. bør en enten spa seg ned til fast grunn og "dælje" fast stålplugger eller 4-5" spiker eller kamstål.

Det der er nok ikke co2

Billig Carbon Reflex (3) til 5999,-. Har ikke sett det så billig før. http://bakkeas.mamutweb.com/Shop/List/Utstyr/3/1

Årets beholdning hittil for min del er seks fjellryper fra statsalmenning i Nord-Troms første jakthelga. Opptur i antall observerte fugler i forhold til foregående år. Det er positive tegn å spore etter mange helsvarte år, selv om det vil være å overdrive å si at det er mye fugl i fjellet. Ytre Troms (kysten, øyene) er langt bedre jevnt over, enn hva tilfellet er i indre strøk. Har ikke fått gått så mye rypejakt i år som jeg hadde håpet på. Kun blitt tre turer i år. Tidsklemma med elgjakt og alt annet fjas tar tid.. Her er et par bilder (tatt av Hjalmar Westgård, Westgård Foto) fra den nevnte turen første jakthelga:

Knakende god ide dette her. Synd det ikke er flere som legger inn/har lagt inn lenker. Bare venter på at han skal legge inn flere filmer, synes de er veldig flotte å se på og det er ikke overdrevet masse "høy" musikk som ikke passer helt inn i settingnen.

Da har jeg gjort en uhøytydelig test. Laget voks av vanlige telys (se over) og 12% bivoks. Det jeg kunne finne av blandingsforhold rundt om varierte fra 9 til 10% bivoks, men min var gammel og tørr (best før 10/94!), så jeg tenkte den kunne være redusert på noe vis og ville prøve med mer uansett. Jeg fant ikke bedre emne enn buksen jeg sto i, så testofferet ble tatt av og lagt på forsøksbenken. Impregnerte 3 striper på tvers av leggen og gjentok dette i tre omganger. Jeg tok en målesprøyte og la en «vannstreng» på tvers av stripene og tok tiden. Dvs, jeg tok bilder, men dessverre tenkte jeg ikke på at mine metadata ikke viser i sekunder, derfor er det avrundet til hele minutter. Fikk metadata etter nedlasting av bildene og har påført rett tid og kommentarer med blått. Kan legge til at ubehandlet stoff tok vannet til seg umiddelbart og trakk langt ut til side). Resultatet ble som følger: Kun parafin – holdt ca 1 minutt. Dråpen trakk bredt ut i stoffet. (0:34) Greenland Wax – holdt inntil 2 minutter, men begynte å trekke ut i stoffet allerede etter 1 minutt. (1:34, men begynte å trekke ut i stoffet etter ca 30 sekunder) Egen voks – holdt ca 3 minutter og trakk knapt ut i stoffet i det hele tatt. (2:42) Min antagelse blir derfor at bivoksgehalten i min var vesentlig høyere, kanskje så mye som 30%, enn Fjällrevens, noe som altså gjorde den mer vannavstøtende. Selvsagt kan egenskapene arte seg annerledes i f.eks kulde og med mekanisk slitasje, men jeg tror jeg beholder mitt blandingsforhold eller til og med øker bivoksen. Parafinens rolle er nok å fordele bivoksen. Forresten utrolig lettvint og raskt. Det som tok lengst tid var avkjølingen.

Leser her at flere nevner 30 graders helling som trygt. På skredkurset jeg deltok på var tonen litt mer nyansert. Det vi lærte da var at bakker opp til 25 grader er ansett som trygge. Om det er skogskjøring så kan det gjøre forholdene mer sikre, og man kan da i mange tilfeller ta høyde for at hellingen kan være noe høyere 28-30 grader og likevel trygg. Det kan fint være mulig å kose seg i brattere terreng, om man vet å bedømme forholdene, men disse tallene er mer for å kunne kjøre med senkede skuldre selvom det er skredfarlig. når det gjelder hvordan man måler bratthet, så er selvfølgelig kart en veldig god ting. Skistavene er også et godt verktøy. Legger ved en filmlink jeg fant på varsom.no som viser hvordan. http://www.hjortmedia.com/Movies/Skredinfo/Skredvideoer Angående dette med skredsekk, så eier jeg en slik. Og jeg bruker den. Men jeg bruker den på ingen måte som påskudd for å ta usikre valg. Jeg har vært i små skred to ganger, og det er på ingen måte en hyggelig opplevelse. En skredsekk kan sannsynligvis bidra til at man redder livet. Både mtp på at den vil hjelpe deg med å søke oppover så lenge skredet er i bevegelse, men også fordi "ballongene" vil beskytte hodet og overkroppen mot isklumper, steiner og trær. Det tryggeste utsyret man har er hodet, og turkamerater med samme sikkerhetsinteresse som deg selv, der man alle har en kultur der det tøffeste man kan gjøre er å vente på riktig tid for en fristende linje. Desverre kjente jeg tre av de som døde i skred ifjor. Ingen av dem var uforsiktige i fjellet, ingen av dem var uerfarne (langt mer erfarne enn meg). Til en viss grad tror jeg skredsikkerhet er en av de tingen som kan bli vanskeligere jo mer erfaring man tilegner seg. Man blir nok aldri utlært, og jeg tror man aldri skal se på seg selv som flink. Jeg tror det er da man begynner å undervurdere enkelte situasjoner, fordi man har opplevd lingnende før, og siden alt gikk bra da, mister man kansje de små nyansene som kan endre hele bildet. Håper alle får en flott, trygg og gledelig vinter i år!

Dagen etter ville jeg ut på tur igjen. Noen anbefalte et sted hvor det var noen kilder som alltid hadde vann, uansett hvor tørt det var. Jeg har vert på Island og sett kilder som gir både varmt og kaldt vann, men jeg forventet selvfølgelig ikke noe tilsvarende. Men vann er jo kjekt, særlig når det er så tørt som det var her. Jeg fikk forklart veien og så la jeg av sted. "Gå Aukalyptus street til ende, kryss over The main road og fortsett til du ser skiltet." Dette hørtes jo greit ut. Etter en og en halv time med asfalt begynte jeg å lure på om jeg skulle forsøke å stoppe en buss, en bil eller et annet kjøretøy som fraktet turister, men da jeg er ganske tålmodig av natur så holdt jeg ut en stund til. Veien gikk langs en bred elv, uten vann, men det var likevel en elv hvor noen påstod at det vanligvis var mye vann. På den andre siden var det noen små hus, høner, en og annen gris, mange oliventrær og bakenfor tilsynelatende tett barskog omkranset av tett bambuskratt. Jeg begynte å se etter et skilt som kunne fortelle meg hvor jeg skulle ta av fra veien, og plutselig, rundt en sving, så jeg et skilt. Ca. 3 x 4 meter stort og langs veien stod det kø av turistbusser og biler. I retning av "The seven springs" var det ko, akureat som et middels syttende mai tog hjemme i Norge. Ut fra populariteten å dømme så burde dette være verd over to timer på asfalt. Stien var steinsatt og gikk langs en lite bekk hvor det enda var noe vann, og etter ca. 5 minutter i kø så åpenbarte stedet seg. En restaurant med parasoller og stor parkeringsplass like ved. Man kunne altså kjøre bil helt frem. Stedet var omkranset av høye løvtrær og langs bekken gikk folk og tok bilder, drakk litt vann og noen tittet på noen tamme gjess som padlet rundt i en liten kulp. Her hjemme drikker jeg alltid vann fra bekken, men her ble det en iskald halvliter øl, sikkert mye tryggere enn vannet fra bekken. Kildene var bare noen steinete hull i bakken hvor det kom ut litt vann. Ikke noe spesielt på noen måte, men det var jo vann, og i følge oppsalag ved vannhullene så var dette vannet helt rent og kunne drikkes. Litt nedenfor restauranten forsvant mesteparten av vannet inn i en tunnel, og det sies at hvis man går gjennom denne tunnelen så skal man bli 30 år yngre. Jeg har ikke endret alderen i passet mitt enda, men kanskje jeg burde gjøre det. På andre siden av tunnelen kom jeg inn i et område hvor det nesten ikke var folk, og de som var der gikk bare tilbake til utgangspunktet. Jeg bestemte meg for å gå gjennom skogen tilbake for asfalt hadde jeg fått så endelig nok av for en stund. Mesteparten av skogen var bartrær, antagelig pinje. Lukten var ikke til å ta feil av, og der det ikke var så mye trær var bakken dekket av vill timian og andre lave tørre busker som var så tørre at jeg måtte ta på meg langbukser for ikke å bli helt oppklort på leggene. Bakken var dekket av tørre barnåler og siden disse barnålene er ganske lange, noe lenger enn nåler fra furu, så var bakken faktisk ganske glatt å gå på. Det ble en fin tur gjennom skogen, og et sted kom jeg inn i et område hvor det tydeligvis hadde vert skogbrann en gang. Trestammene var brent, men ellers var det ingen tegn på brann. Jeg kan forstå at de er redde for skogbrann her. Ikke bare fordi det er så tørt, men da jeg litt senere passerte stedets brannstasjon så forstod jeg hvordan det kunne gå hvis det ble brann. Turen hjem ble noe lenger enn planlagt, men jeg ville heller gå noen timer gjennom skogen enn langs veien. Naturen her er ganske forskjellig fra den vi har her hjemme, men det var smått med dyreliv. Jeg så bare noen rare insekter og noen firfislelignende krypdyr av forskjellig størrelse og form. Ellers var "alle" enige om at det hadde vert en fin tur. I hvert fall hjemturen.

Vel, det høres ut som det ikke egentlig er noe feil med kvaliteten på klærne dine. Jeg hadde fint klart å få slitasjeskader på samme steder på beina hvis jeg gikk mye og når det kommer til slitasjen på jakka, så kommer nok forskjellen i slitasje der av at vi har forskjellig kroppsfasong. Det høres forresten ut som goretex er et dødfødt materiale for deg (siden det slutter å være vanntett så fort), du trenger et matriale hvor du kan legge på en ny beskyttende hinne 1-2 ganger i måneden på stedene som blir slitt. Kan hende G1000 er greia for deg. Det kommer jo litt an på hvor dårlig vær det er der du bor. Hvis du bor langs vestkysten av Norge, så høres det litt vått ut.

Har også Ingstad. Solgte/selger godt på navnet, tror jeg... Jeg synes de er for slappe og trauste. Ville valgt noe annet om jeg kjøpte igjen. Og ikke minst, heller 10 cm for korte enn 10 cm for lange. For flyten sin del ville jeg gå opp i bredde. Valg av binding kommer også mye an på bruken. På flatt fjell og vidde ville jeg velge BC. Litt i skogen og ulendt terreng Voilè med helwire. Jeg har begge deler men synes BC blir for myk og pinglete når jeg klyver i bratte skråninger med busk og kratt.

Jeg har fremforhandlet en julekabal som gjør at snuppa og jeg kan spise julefrokosten ved et bål. Vi kommer til å få et par netter i skogen før vi går ned til byen og får oss en dusj og en ribbemiddag.

Siden jeg har en blokk med grønnlandsvoks så tenkte jeg at jeg skulle impregnere buksa jeg brukte i helga og kanskje skal bruke på vinterhenget. Synes kanskje at den var en smule luftig så jeg klinte til med voksen og strykejernet. 3 lag i rompa og på knærne og ett lag ellers. Halvveis ut (og etter en liten evighet) oppdaget jeg at jeg kanskje skulle lagt en hånduk på strykebrettet da en stor voksflekk begynte å bre seg utover stoffet som dekker brettet... Hele seansen tok sikkert et par timer men nå er buksa stiv og tung!

Dette er tatt ved midnatt i september, fra Ørnfløya på Kvaløya ved Tromsø. Utsikt over Sommarøy og Hillesøy. En liten halvtimes tur med hodelykt (selv om det var måneskinn), og et par timers horisontal venting i lyngen på toppen.

en må ikke ha discoutstyr for å kunne ha det bra på fjellet eller i skogen. Uvær og vind er vel ikke noe anderledes enn hva det har vært tilbake i tid?? Mener ikke at godt utstyr er bare tull, tvert i mot, men det tar så av!!! Selvfølgelig så er det morro med nytt og flott utstyr, men det virker som om en bare MÅ ha for å kunne ha en nogenlunde bra tur.... Det er vel turen, skauen og fjellet som skal nytes, ikke hvordan jakka fungerer i vind fra nord?? Er redd for at det kan skremme nye som kanskje ønsker å prøve seg litt, de blir på en måte "forklart at det må du ha" hvis du skal på tur. Veit litt om hvordan det er i dårlig vær, spes på fjellet vinterstid. står "noen" tusen km på sleden, stille i all slags vær, dag og natt, alt ifra storm, til minus 40 og kaldere...... Tror jeg har litt tyngde til å kunne si at en trenger ikke alt av det siste.... Håper ikke jeg tråkker på for mange tær nå, men en vis brannfakkel er det kanskje.

Jeg hadde valgt forsvarets pose, har prøvd en isbjørnpose en eneste gang og lå og ønska jeg hadde hatt forsvaret sin isteden. Ibjørnposen var nesten like stor og nesten like tung, bare kaldere. Husk også at isbjørn opererer med ekstrem tempraturer i motsatt til mange andre leverandører som oppgir komfort først og ekstrem etterpå. -40 posen til isbjørn har f.eks en komfort temperatur på -22 grader og da begynner argumentet med at posene er mye billigere enn konkurrentene å bli dårlig. Hvis du ikke har særlig kjennskap til soveposer så vil du stortsett gjøre et trygt kjøp ved å velge et eller anna i samme prisklasse fra helsport eller toppmodellene til Ajungilak. Generelt så bør du bruke ekstra penger på det viktigste og mest kritiske utstyret som telt, sovepose, dunjakke, underlag, støvler, brenner og sekk. Har du dette i orden kan du i begynnelsen kjøpe resten fra felleskjøpets stestind serie, g-sports nordheim serie eller stormberg også heller oppgradere etterhvert. Dette er som regel mye billigere enn byekspedisjons jakkene til bergans, eller merker som arcteryx/TNF/klattermusen og holder helt grei standard. Ullundertøy og netting hadde jeg kjøpt fra forsvaret, samme med fotposer og vindvotter. Hold deg unna forsvarets gamle pulker og natoplank, men finner du et par "nye" combat nato ski så kan du gjerne kjøpe disse. Denne er så og si identisk med Åsnes Ingstad skiene. Noen småtips til slutt; Jervenduk er en fin fin sikkerhet hvis man er litt uerfaren med vintertur og vil alltid være verdt både vekt og pris. Bruk litt tid på å lære deg navigering med kart og kompass, selvom du har gps eller bare skal følge løyper så vil du alltid kunne ha nytte av dette, enten i en nødsituasjon eller bare for å få litt bedre oversikt over terrenget rundt deg. Kjøp en god multitool med lang garanti, har selv sitti langt inne på fjellet med knekte teltstenger og en ødelagt multitool fra biltema, det er ikke særlig greit. Kjøp en god snøspade som tåler en trøkk, denne får du brukt for uansett om du er i fjeller eller i skogen. Lowe Alpine Mountain Cap, kjøp den, bruk den, elsk den, men prøv å unngå å se deg selv i speilet når du har den på . Gode turer

HEIMO'S ARCTIC REFUGE Intresann liten dok fra Alaska med Vice.com i regi. Absolutt verdt en titt. "In 1980, Jimmy Carter established the Arctic National Wildlife Refuge in the Alaskan Interior, cutting off 19 million acres of prime boreal wilderness from the mitts of fur trappers, oil tycoons, and would-be lodge owners alike. Only six families of white settlers were grandfathered in and allowed to keep cabins in the refuge—of them, only one still stays there year-round living off the land. His name is Heimo Korth, and he is basically the Omega Man of America’s Final Frontier. Raised in suburban Wisconsin, Heimo set off in his teens to the Alaskan Bush to pursue the Davy Crockett lifestyle in more or less the only place it was still possible. Amid numerous setbacks and misadventures, Heimo gradually learned how to master his terrain, provide for his Eskimo wife, and rear children in one of the most inhospitable environments in North America. In this premiere edition of Far Out, we take a bush plane to the middle of nowhere, Alaska, to catch up with Heimo and his wife, Edna—now reaching their golden years. Over the course of our ten-day stay, the Korths show us everything you need to know about fur-trapping, caribou-hunting, caribou-eating, river-crossing, boredom-staving, bear-avoidance, and bear-defense to live happily over 100 miles from the nearest neighbors. Vegans, you have been warned. Heimo’s epic journey and adventures have been documented in the critically acclaimed book, THE FINAL FRONTIERSMAN, written by Heimo’s cousin, James Campbell. " Hva med Mountain Men? Både sesong 1 og 2 ligger på youtube hos denne brukern. Ellers er jo alt av Lars Monsen tilgjenglig på youtube også. Bare å avsette tid til nordkalotten og canada Berserk med Jarle Andhøy er jo morsom underholdning også sånn litt på siden. Finner du også på youtube.

Hei, jeg var en tur på island i sommer og gikk litt rundt i de fantastiske landskapene der. Jeg hadde også med meg trialsykkelen og fikk hoppet litt med den langt inne i heia. Her er en video

Har gått vestsiden av Hardangerjøkulen de siste dagene, med start på Finse. Dette ble en ren hytte til hyttetur. Tok toget fra Oslo i fire tiden tirsdag, for å overnatte på finsehytta til onsdag. Onsdag morgen gikk jeg mot Rembesdalseter. Det er en tur på 7-8 timer avhengig av hvem du spør eller hvem som går. Som tyskerne spør; Izt it Norwegian hourz? Utsikt mot Finse. Flott turvær denne dagen. Fant meg en gammel murer på veien, den var dessverre tom, men den ble med til hytta: Første syn av det regulerte Rembesdalvatnet Med litt frokostpause, skravlepauser, lunsjpause og tittepauser var jeg på Rembesdalseter etter ca 7.5 timer. Nedstigningen til hytta var tøffere enn jeg trodde, og tok hardt på beina. Men jeg er glad det var fint vær, for i regnvær ville det vært særdeles glatt. Med unntak av hyttevakta var jeg førstemann som kom fram den dagen, og vi endte vel med 3 ledige senger i sikringsbua. Utover kvelden ble det servert skrøner og godt drikke, og folk la seg med godt humør og godt mot for torsdagen. På torsdag sov jeg så lenge som mulig, spiste en minimalistisk frokost i form av kornmo og tubeost. Gikk rundt 1030 mot Kjeldebu, som er enda en 8 timers tur. Starter med å gå nedsiden av Rembesdalskåka før en grei stigning på noen hundre meter. Når jeg var kommet opp i høyden ble det en litt mer duganes frokost samt en liten kaffetår. Er ikke så dårlig utsikt for å være Hardangervidda. Finner en del slike festlige bruer, men det er bedre enn å vade i smeltevann. Over til Kjeldebu må man krysse en slik bro. Det gikk fint for meg, men når to karer kom en halvtime etter meg, forsvant plankeseksjonen under beina på førstemann. Han holdt heldigvis godt i vaierne, og falt ikke ned, men svingte seg fram til neste seksjon. Hyttevakta kom til unnsetning og fiksa biffen. Jeg bruke ca 8.5 timer til Kjeldebu, og var bra sliten i beina. Det ble en sen middag, et glass vin påspandert av hyttevakta og skravling til lenge etter at det var mørkt før jeg fant senga. Hadde alt i alt vært en flott dag både tur og værmessig. Fredagen derimot var litt kjipere. Jeg bestemte meg for å til Krækkja, for å ta en varm dusj og en treretters. Med til tider en del nedbør og litt vind, ble det en våt affære, men det ble den siste hele dagen på tur slik jeg planla det, så jeg ga litt blanke om jeg ble våt. Gikk bare med gamasjer utenpå bomullsbuksa, og det litt vann i den ene skoa etter hvert. Men etter noen timer hadde jeg Krækkja i sikte, og en trivelig kveld med enda mer godt drikke og god mat kunne starte, etter en god dusj selvsagt: Utpå kvelden fikk jeg avtalt skyss fra Halne til Geilo, hvor jeg tok toget hjem. Da rakk jeg akkurat en bedre middag hjemme hos mor på lørdagskvelden

Ballstad, ja, Salthaugen. Da går vi rett til Skottind. En av de aller fineste turene på Vestvågøy etter min mening. Med sin relativt beskjedne høyde på 671 moh gir den likevel et fantastisk rundskue i godt vær. Kjør til veis ende på Vitting. Starten på stien er merket ca 50 meter før du kommer til veis ende. Vi parkerte ved et skilt "Dancenter". Stien er litt utydelig i starten, men du skal bratt opp en rygg til høyre i dalsiden. Stien blir tydelig og god oppover ryggen. Det flater ut litt på ca 350 moh. Derfra er stien selvforklarende opp til topps. Hold fokus de siste klyvetakene opp, og særlig ned fra toppunktet. Her er hullet som en kvinne falt ned i og omkom, i 1995.

Helvetestind 602 moh Navnet sier litt, og som en av de fastboende sa; Det er bratt, men det er jo plen på begge sidene... Tidligere nevnte Fjordruta fra Reine til Vindstad. På kjerrevei inn Bunesfjorden, deretter på sti merket Bunesstranda opp til Einangen. Ta av fra stien til høyre, det går en litt utydelig sti opp til ryggen mellom Brunakseltinden og Aksla. Deretter går det greit å følge ryggen til topps. Litt luftig enkelte steder. http://www.movescount.com/moves/move13887890

Hermannsdalstinden, 1029 moh Høyeste topp vest i Lofoten, utsikten blir deretter. Man kan starte på Sørvågen for å nå denne toppen, men for å spare noen skritt valgte jeg å ta fjordruta inn til Forsfjorden og starte fra kraftstasjonen. Greit å komme seg opp til Tennesvatnet og videre opp til høyde 448. Derfra følger man bare stien fra Sørvågen/Munkebu. Fin rygg fra 536 til 650, deretter litt stein men problemfri adkomst. Turen ned til Sørvågen tar sin tid.

Neste tur på reisen blir Gylttind. Man kan f.eks starte fra kirkegården på Moskenes og følge stien opp til Moskenesvatnet. Drei til høyre og gå mellom vannet og høyde 312. Gylltind blir da rett i front, jeg synes det er greit å gå opp til salen mellom Gylltind og Merraflestinden og deretter dreie opp. Bra sti her på sommeren.

Utforsking av brekanten der vi skal opp neste dag. Ikke lett å komme opp her uten teknisk utstyr! Bilde av Arne Ranvik. Lettere å gå under Grønlandsisen! Sprekker på Nordgletcher. Eneste tegn til folk vi så var denne gamle leiren fra 80 tallet. Høyere opp. Bilde av Arne Ranvik Håpet på mye hardere snø, men den kalde sommeren på Grønland i år hadde ikke laget det enda. Bilde av Arne Ranvik Teltleir dag 4. Større panorama (1Mb) Graving av teltleir. Bilde av Arne Ranvik. Å så voknet vi opp til dag 5! http://www.youtube.com/watch?v=H-jBpUglQ0Q På tur opp til 1810m toppen. Frokost! Tørking av kamera og kart, alt ble vått! Vi så flere Polarharer på turen, her er bilder av en av dem. Jeg som tar bilde av polarharen! Bilde tatt av Arne Ranvik Valhaltinde Fosser ned fra Nordbosø Enda en flott foss Havørn sett på dag 10. Taxi over elva inn til Narsarsuaq. Tilbake til sivilisasjon! Så gikk vi opp til Mellomlandet å fikk se litt kalving fra denne breen, desverre fikk jeg ikke tatt bilde/filmet noe av det. Mygg og småfluer var det mer enn nok av da det sto på som værst!

Her er en liten snutt fra en 8 dagers tur til Lofoten. De fleste klippene er riktig nok kun fra de to første dagene da det var sol, resten av turen var det så utrolig mye vind, regn og lave skyer at det ikke ble noe særlig filming. Hovedsaklig er klippet filmet i Kvalvika, Horseidvika og fjellene rundt. http://vimeo.com/70281669