Vinnerliste

Hei. Skal vi se litt nærmere på "faktaene" og mytene dine: Ingen "slednecks" kjører rolig og forsiktig, en 2-takter liggere nærmere 100 dBA enn 75 på full gass... Dette er argumentering mot fritidsbåter, og det diskuterer vi ikke nå. Slednecks driver ofte og jager rein og elg, de synes visst det er morsomt. Highmarking med høykambelte medfører veldig ofte stygge sår i vegetasjonen, mange slike grøfter der jeg bor. Nok engang, argumentering mot fritidsbåter. Se over...Sukk. Ja, det er klart at de kriminelle vil at aktiviteten deres skal bli lovlig? Bygdafolket i bl.a Sør-trøndelag er i sørgelig mindretall når det gjelder lovlige aktiviteter i utmark etter at elgjakta er over. Argumentet faller på sin egen urimelighet, i og med at leiekjøreren ofte kjører for flere kunder samtidig. Persontransport har ingen leiekjørere lov til å drive med, unntaket er vel snørekjøring på samme tur som provianten. Og der kom fritidsbåten igjen, du må virkelig hate båter...Forøvrig kan alle som kjørte opp for bil før 1991 (og litt senere, husker ikke når) kjøre så mye snøskuter de bare orker. Hvis det hadde vært lov, da. Har du noengang sett et kart over Norge? I motsetning til Sverige er dette landet ganske smalt fra Trøndelag og nordover, og det bor folk overalt. Å finne traséer som vil skjerme for støyen vil i mange kommuner bli veldig vanskelig. Straffene er tydeligvis ikke strenge nok når ulovlig kjøring er så utbredt. Bøtene blir i stor grad betalt at sledneck-miljøet, slik at den føreren som ble tatt betaler lite selv. Inndragelse av snøskuter er det kun hjemmel for ved gjentatte lovbrudd av samme person. (Hvis det ikke er snakk om barmarkkjøring, da.) Jeg synes ikke det ble så mye fornuftig igjen av denne myte- og faktalista...

1.2Kg ørret tatt i bakli dammen i Trondheim i dag:) tok denne med en 12g rød og kobber farget Toby sluk PS: bilde ble LITT mørkt. den er litt lysere enn bilde tilsier.

Etter ganske kalde føtter på kvelden i helga som var har jeg nå bestilt et par Goosefeet dunsokker.

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

Topptur Hvem var det som fant på å ta en topptur etter trening torsdag og to dagers tur i heia? Jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv – bestyrerinnen var borte i helg. Men det var ikke det greieste jeg har funnet på. Det ble tungt opp bakkene, og det er en god del bakker før toppen. Det var så avgjort ikke samme gode været som tidligere i helgen. Både vind og litt regn, gjorde det utrivelig. Men det var helst fra bilvinduet. At jeg var eneste bil på parkeringsplassen gjør det også litt vanskelig å se fram til turen. Men som så ofte før. Etter å ha gått en stund, tatt de første kneikene og når jeg står på toppen av lyseveien, så blir det kjekt. Det er mye kronglete gåing innover langs vannene og over de førte haugene. Turen til Bynuten har aldri blitt enkel. Selv om det blir lettere litt lengre ut på vinteren – om det blir forhold til å gå her – så blir det nesten uansett en treningstur. Med høy puls og syre i beina. Det er spesielt et par bakker, ikke lange men bratte, hvor jeg nesten uansett får pulsen helt opp. Og det blir å presse på oppover de mer slake partiene. Jeg hadde vinden i mot, og det kom noe nedbør, men med hetta oppe og skyggen på lua nede, ble det til at jeg helt glemte været. Det ble neste steg som kom i fokus. Utover mot toppen kunne jeg ikke glemme været. Vinden tok godt, og jeg måtte passe på for ikke å miste balansen – på kanten av stupet. Det ble en kjapp stopp på toppen. Det var mulig å se at det hadde kommet årets første snø på toppene innover, men ellers var det meste gjemt i disen. Nedover er lettere, og når det også ”løsner” etter hvert, blir det som så ofte før både god fart og kjekt. Det kom en del folk i mot. Men ingen så langt nede at de ville få problemer med dagslyset. 6 biler på parkeringsplassen, forrige helg var det antakelig 10 ganger flere. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Testingen av re-sålingen ble utsatt litt på grunn av diverse viderverdigheter, men jeg fikk endelig en lenge etterlengtet overnattingstur i Vestfjella i slutten av forrige uke. Dette er skogsterreng, og det er ikke mange bratte kneikene å snakke om, men det er glatt og sleipt i terrenget nå på høsten, derfor kan jeg driste meg til en liten konklusjon: Gripetaket på sålene er bedre enn på mange år, så turen til skomakeren var definitivt verdt pengene. Nå er jeg imidlertid spent på hvor lenge de nye sålene holder, for de ser egentlig litt slitt ut allerede (men jeg vet ikke sikkert før jeg får rengjort skoene skikkelig). Fett- og føner-trikset til skomakeren ser dessuten til å holde vann (nettopp), for selv om jeg prøvde å vade over flere av pyttene, kjente jeg ikke antydning til fuktighet på føttene. Finfin tur var det også. Kan hende jeg skriver en kjapp liten turrapport hvis jeg får ut den berømte finger'n.

Nå snakker ikke jeg på vegne av "slednecks", men folk som bruker snøscooteren på en normal og lovlig måte. Selvfølgelig vil du få mere lyd om du holder full gass hele tiden, noe en ved normal kjøring ikke vil gjøre. "Slednecks" som jager elg og rein? Kan du komme med eksempler på steder dette gjøres? Uansett hvor jeg har kjørt og hvem jeg har kjørt med har jeg aldri hørt eller sett noen som har kjørt etter verken elg eller rein. De fleste fra min hjemkommune har et så godt forhold til naturen at de ville ikke funnet på noe slikt. Også bare det å sette etter en elg vil være å risikere skader på snøscooteren på tusenvis av kroner om elgen skulle finne på å angripe. High marking faller vel også under dine slednecks. Det var vel heller ikke nevnt high marking i mitt innlegg heller. Hvilke grøfter er det du snakker om? dype spor i snøen eller dype spor i fjellet? Ved normal kjøring vil sporene i snøen forsvinne ved snøsmelting, enkel vitenskap. Dine slednecks er naturligvis kriminelle, men hva med funksjonshemmede og gamle som vil ut i fjellet å oppleve naturen? Skal disse kriminaliseres bare fordi de ikke har krefter eller mulighet til å komme seg like langt som andre? Taxikjøring kan jeg desverre ikke uttale meg så mye om da dette ikke forekommer på mitt hjemsted. Nå tviler jeg på at absolutt alle som kjørte opp til bil før 1991 i det hele tatt vil kjøre snøscooter, men i teorien så kan de det. Men det er vel heller tvilsomt at en mann på 40 år kjøper seg en snøscooter for å bli en av dine slednecks. Ja, norge er smalt på midten, derfor kjører de fleste som er bosatt der over til sverige som har mye et mye større område å kjøre på. Det blir også opp til hver enkelt kommune å la det går korte løyper over til sverige, men det skulle ikke være noe problem siden det finnes slike overganger i finnmark. Men da faller vi vel inn under argumentet om lettere tilgang til smugling? Det bor folk overalt? Nå får du det til å høres ut som at det bor noen på hver eneste fjellknaus i nord-norge, noe jeg kan avkrefte. Det er ikke lov å kjøre lengere ut fra en scooterløype enn 300 meter, dette er kun lov om du skal slå leir. Straffene er strenge nok til at en barnefamilie, pensjonister og andre vil holde seg til oppmerkede løyper. Det må være pengesterke slednecks du snakker om, for det blir sjelden tatt noen alene, jeg vet ikke med deg, men jeg hadde ikke betalt for kompisen min. Det er enkelt å få noe til å høres forferdelig ut om man bare drar fram de eksemplene der noen ødelegger for alle. I så fall burde alle DNT sine hytter vært konstant låst, eller leies ut med en oppsynsperson siden noen utenlandske turister ikke har betalt for seg i sommer. Alle fritidsbåter burde vært forbudt da det ofte kjøres i fylla og det skjer ulykker hele tiden. Det burde kanskje ikke vært lov å jakte heller da det ofte er folk som driver med ulovlig jakt over hele landet. Politiet kan ikke stoles på da noen av de begår lovbrudd. Det må være noe galt et sted da en hel gruppe som kjører vannscootere ble avkriminalisert i sommer, kan ikke se at det er en vannscooter på hver en holme langs norskekysten. Motorveier burde være forbudt da ingen bilister ser ut til å kunne holde en trygg avstand til bilen foran. Uansett hva om gjøres lovlig er det alltid noen som ikke følger lover og regler, dette betyr ikke at man skal ulovliggjøre alt, men man kan ha flere og strengere kontroller. Folk flest holder seg til gjeldende lover og regler. Ps. det er ikke argumenter mot fritidsbåter, men sammenligninger, så der er ingenting å diskutere.

Jeg hadde valgt forsvarets pose, har prøvd en isbjørnpose en eneste gang og lå og ønska jeg hadde hatt forsvaret sin isteden. Ibjørnposen var nesten like stor og nesten like tung, bare kaldere. Husk også at isbjørn opererer med ekstrem tempraturer i motsatt til mange andre leverandører som oppgir komfort først og ekstrem etterpå. -40 posen til isbjørn har f.eks en komfort temperatur på -22 grader og da begynner argumentet med at posene er mye billigere enn konkurrentene å bli dårlig. Hvis du ikke har særlig kjennskap til soveposer så vil du stortsett gjøre et trygt kjøp ved å velge et eller anna i samme prisklasse fra helsport eller toppmodellene til Ajungilak. Generelt så bør du bruke ekstra penger på det viktigste og mest kritiske utstyret som telt, sovepose, dunjakke, underlag, støvler, brenner og sekk. Har du dette i orden kan du i begynnelsen kjøpe resten fra felleskjøpets stestind serie, g-sports nordheim serie eller stormberg også heller oppgradere etterhvert. Dette er som regel mye billigere enn byekspedisjons jakkene til bergans, eller merker som arcteryx/TNF/klattermusen og holder helt grei standard. Ullundertøy og netting hadde jeg kjøpt fra forsvaret, samme med fotposer og vindvotter. Hold deg unna forsvarets gamle pulker og natoplank, men finner du et par "nye" combat nato ski så kan du gjerne kjøpe disse. Denne er så og si identisk med Åsnes Ingstad skiene. Noen småtips til slutt; Jervenduk er en fin fin sikkerhet hvis man er litt uerfaren med vintertur og vil alltid være verdt både vekt og pris. Bruk litt tid på å lære deg navigering med kart og kompass, selvom du har gps eller bare skal følge løyper så vil du alltid kunne ha nytte av dette, enten i en nødsituasjon eller bare for å få litt bedre oversikt over terrenget rundt deg. Kjøp en god multitool med lang garanti, har selv sitti langt inne på fjellet med knekte teltstenger og en ødelagt multitool fra biltema, det er ikke særlig greit. Kjøp en god snøspade som tåler en trøkk, denne får du brukt for uansett om du er i fjeller eller i skogen. Lowe Alpine Mountain Cap, kjøp den, bruk den, elsk den, men prøv å unngå å se deg selv i speilet når du har den på . Gode turer

Hei sromsdal. Dersom du leser startinnlegget mitt og igjennom tråden så vil du se at nettopp dette har vært belyst i debatten og årsak til at jeg startet den. Men jeg ser det også slik at motorisert ferdsel innbefatter snøscooter, og jeg, med flere, er bekymret for at motorisert ferdsel skal bre om seg. Argumentasjon både for og imot er vidt debattert i denne tråden. Så, les igjennom tråden, du .

Ja prisen er betydelig lavere, men på sikt blir det nok en isbjørn pose. Mange som skryter av den, men til å begynne med blir det vel en forsvarets så får vi tro jeg overlever Så har jeg planer om å kjøpe pulk så da spiller ikke vekta så mye paris pulken, noen som har drag til salgs

For kort tid siden hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd jeg skulle opprette en blogg, men for to måneder siden skjedde allikevel så. Teltlivet ble født.. http://teltlivet.blogspot.no/

Jeg tror ikke denne lensmannen i troms har gjort leksa si i så fall. For å kunne kjøre snøscooter i norge må du ta et eget sertifikat for snøscooter, har du ikke en S i ditt sertifikat kan du ikke kjøre. Dette sertifikatet gir en omfattende opplæring i vett og bruk av snøscooter. "Teambuildere fra byene" kjører i alle tilfeller leiescootere som er ledet av en guide, disse kjører sjelden over 40 km/t, og har en toppfart på ca 80-90 km/t. Skal du i det hele tatt holde 80 km/t i timen i terreng bør du ha lang erfaring på snøscooter, dette er ikke noe en nybegynner på teambuilder tur får lov å prøve seg på. Selvfølgelig er du mer utsatt på en snøscooter, og alle som kjører en snøscooter er fullstendig klar over dette. i motsetning til bilister på motorveien som dundrer avgårde i 90-110 km/t med 10 meters avstand fra hverandre. Skal dere ha en debatt på motorferdsel i utmark bør dere heller se på biler og ATV som ødelegger barmark. -finnmarking bosatt i vestlandsby-

Jeg er en av dem som sliter litt med balanse og bratte stup/kanter. Jeg ente opp med å stå på bunn av Besseggen og si "ikke faan!", og måtte finne alternativ rute. En av grunnen til at jeg gikk fra Memurubu var nettopp båtene. Jeg kjørte opp fra Oslo på morgenen om kom opp såpass sent at jeg aldri hadde nådd en båt tilbake. En annen grunn er at jeg ville ikke bli stående på toppen av eggen og fryse på veien ned. Så jeg frøs på brunn av eggen istedet, og gikk langs Bessvannet istedet med to andre som ikke klarte å gå eggen. Jeg elsker å gå i fjellet, men har dog et problem med stup, sammen med min dårlige balanse. Det er dog enklere å gå oppover en kant, hvor jeg bare ser mot steinen, enn å gå nedover. Men på Besseggen klarte jeg ikke opp engang uten noen til å sparke meg bak (og de var ikke med).

Fakta og myter om snøscootere Snøscooteren bråker En vanlig snøscooter gir under 75 dBA på 15 meters avstand. Moderne 4-taktere har ett langt lavere nivå. Blant beregninger som er gjort, og som brukes mot snøscooteren – starter ”støy” på 40 dBA. Ved 20 dBA er lyd såvidt hørbar. En vanlig samtale gir 70 dBA. Snøscooteren forurenser De norske snøscooterne slipper ut 16 000 tonn CO2 i løpet av ett år, det gir 300 kg CO2 i gjennomsnitt pr snøscooter. Den norske fritidsbåtparken slipper ut 32 000 tonn CO2på en time, hvis alle går samtidig. Snøscooteren forstyrrer dyrelivet Observasjoner over hele verden sier det samme, dyrene lar seg ikke skremme av kjøretøy med motoren i gang. Stopper man derimot motoren og begynner å gå mot dyrene, blir de redd. Kjøretøy oppfattes ikke som en naturlig fiende. En undersøkelse fra Universitetet i Tromsø på Svalbard konkluderer med at de ikke på noen måte kunne påvise noen reduksjon i det fysiske velværet til reinsdyrene pga snøscooterkjøring. Snøscooteren skader terrenget En skiløper som står stille utøver ett trykk på marken som er dobbelt av en snøscooter. Når skiløperen sparker ifra er trykket 10 ganger høyere. Når snøen smelter forsvinner skisporet, og likeledes snøscootersporet. Vekstforholdene i og ved siden av en snøscooterløype er identiske. Ingen forskning har påvist varige skader på plantelivet pga snøscooter. Det er for mange snøscootere Det er registrert 55 000 snøscootere i Norge. Til sammenligning finnes det ca 450 000 fritidsbåter. I Norge har vi 431 kommuner, det er lov å kjøre snøscooter i 24 av dem. Fritidsbåt er lovlig i alle. Snøscooteren hører ikke hjemme på fjellet Snøscooteren er for mange i distriktet det samme som fritidsbåten for folk som bor nærme kysten. Ingen tør vel foreslå å innføre lignende begrensninger for båtene som snøscooterbrukere har i dag. Undersøkelser sier at folk vil ha vekk snøscooteren Dersom man foretar undersøkelser i byene vil ikke svaret bli det samme som i distriktene. Undersøkelser MMI har foretatt viser en overvekt av positive holdninger til snøscooter i områder hvor man benytter snøscooter. Nødvendig transport kan dekkes opp gjennom bruk av leiekjøring Ved bruk av leiekjøring / ”snøscooter-taxi” vil trafikken bli det dobbelte, i og med at vedkommende må kjøre samme strekning to ganger. Hvem som helst kan kjøre snøscooter Alle som skal kjøre snøscooter må ha førerkort. Fra 01.07.06 innførtes førerkort klasse S, med krav til opplæring. Hvem som helst kan gå rett om bord i en 49 fots båt med flere tusen hestekrefter. Det stilles ingen krav til kompetanse, ferdigheter eller erfaring for å kjøre båter inntil 15 meters lengde. Promillegrensen for snøscooter er 0,2 – mens den for båtførere er 0,8. Snøscooter-organisasjonene vil ha fritt frem overalt Alle seriøse snøscooter organisasjoner i Norge ønsker ikke fritt frem. Vi ønsker ett tilrettelagt løypenett, vedtatt av den enkelte kommune – ikke bestemt av sentrale myndigheter. Den enkelte kommune er best skikket til å tilrettelegge løypenettet i sin kommune. Norge er så stort at det er plass til både skiløpere og snøscooterkjørere. Straffen for ulovlig kjøring er for lav Man risikerer i dag bøter i størrelsesorden 10000 – 15000,- for ulovlig snøscooter-kjøring. I tillegg kan politiet beslaglegge snøscooteren. I det nye forslaget fra Direktoratet for naturforvaltning foreslås det i tillegg fengsel i inntil ett år hvis man forringer noens mulighet for å oppleve stillhet og ro. Man kan i dag utføre særdeles grov vold mot andre før man blir idømt fengsel på ett år. Promillekjøring med bil, med ca 2-3 i promille – vil normalt gi 20- 30 dagers betinget fengsel og ca 15.000,- i bot. Det strider mot svært manges rettsoppfatning at dommene for slike forbrytelser skal være den samme.

pakksekken.blogg.no

Jeg var en gang på tur i Frankrike på ettersommer / høst. I champagne distriktet. Selv om dette vel strengt tatt ikke er syden så var det ganske tørt og brunsvidd, men i et område hadde de akkurat høstet aprikoser og hele området var dekket av oransje aprikoser som lå ute til tørk i solen. Et ganske fargerikt skue. Ellers så så vi utrolig mange uferdige betongbygg på Rhodos, men i løpet av en uke så vi ikke en eneste byggeplass med byggeaktivitet, og de fleste betongskallene så ut til å ha stått ganske lenge. Når det vokser planter mellom armeringsjern og betong så er det nok en stund siden noen arbeidet her. Min sønn på 13 mente at de kanskje var i ferd med å bygge opp nye ruiner siden de gamle stadig forvitrer og står i fare for å bli ødelagt. Hellas har helt fra siste verdenskrig og opp mot 2000 tallet fyrt med arabisk olje. Denne oljen inneholder mye mer svovel enn vår nordsjøolje. Dette har ført til at sur svovelholdig nedbør, i løpet av noen tiår, har tært mer på deres fortidsminner enn det som naturen hadde klart på et par tusen år. Mange av deres originale fortidsminner er derfor pakket bort og erstattet av nye kopier.

Prøvd å høre med Tempelsetra? http://www.tempelsetra.no/photo.htm

Denne må jeg nesten få lov å si meg veldig uenig i. At soveposen bør passe kroppen for å få mest mulig ut av den er viktig da det fort kan bli unødvendig mye plass å varme opp. Du skriver at du skal ha mer enn deg selv oppi. Jeg tolker det som det gamle tipset om å stappe klærne i bunn av posen for å tørke disse. Vi prøvde vel dette i starten av speiderkarrieren men droppet det etter hvert. Klær i fotenden tørker ikke, de bare stjeler varme fra føttene som har mer enn nok med å holde seg selv varme. Det eneste jeg tar med meg i soveposen er fuktige sokker, votter o.l. Små ting som kan tørkes med kroppsvarme om du vet at du er i stand til å ha en god og varm natt og har litt marginer til overs. Det er også viktig at disse ligger ved overkroppen og så nære inntil som mulig for at tørkingen skal bli effektiv. Her har jeg faktisk merket forskjell på om jeg har ligget i bare en sovepose eller har ligget med en pose oppi en annen og da fått sokkene nærmere kroppen pga det ekstra fyllet(det er i hvert fall forklaringen jeg har funnet som mest logisk).

Du skriver helt fantastisk poetisk. Flere rapporter!

Min beste investering i forhold til kronene er nok definitivt Paris pulk. Litt usikker på hvordan denne er i skogsterreng, men til kryssing av Hardangervidda har den vært fantastisk. Ellers kan jeg skrive under på det Walle skriver, blir som regel til at man drar med seg alt for mye. Har hatt på følelsen at jeg skulle til en av polene når jeg ser på oppakningen min.

Jeg er enig at lenking med snøskuter ikke har noe med friluftsliv å gjøre. Om jeg bruker snøskuteren i likhet som du bruker bilen, er den fremkomstmiddelet til friluftsliv. På vinteren kjører jeg snøskuter opp samme vegene som folk kjører bil om sommeren for å gå på tur. Jeg har med ski på sleden og parkerer på samme parkeringsplass. Men når det skjer på ubrøytet vei er det pr dags dato ulovlig. Her er det snakk om å få til et regelverk som fungerer. Dagens regler regler fungerer ikke. Total frislippet av snøskuter må ikke skje. Vi ser jo hvordan det er lang kysten med båter. Kaos og minimalt med regler. Skrekkeksempelet på frislippet vil jeg si er båttrafikken. Ingen ønsker dette kaoset i fjellet. Dobbeltmoralen er stor bland mange friluftsfolk. Ofte kjører de en SUV. Dette er biler som de bruker for å komme seg frem utenfor asfaltert veg når de skal opp på en topp eller inn til fiskevannet. Hytten de har er i hyttefeltet som har veg helt frem. Innlagt strøm og vann er en selvfølge. Skiløypene er ferdig oppkjørte hele sesongen. Denne "friluftsgjengen" er imot snøskuter for den ødelegger og hører ikke hjemme i fjellet. Hyttefeltet med vei, vann og strøm har ødelagt flere tusen mål som før ble brukt til friluftsliv. Skiløypene strekker seg flere mil innover heia. Løypene tråkkes med gedigen løypemaskin. Løypene graves til sommertid med gravemaskin. (En snøskuter med sporkall er ikke godt nok for denne gjengen). Når de går på ski en hel dag i og ved disse løypene, føler de at de er i urørt natur. Kommer det da en snøskuter kjørende ødelegger denne hele opplevelsen deres av urørt natur. Hvilket formål skuteren har vet ingen. Den er bare ødeleggende. De skal ha det stille i dag. Når denne gjengen klager, tar jeg det ikke seriøst. De er selv med på en enorm ødeleggelse av fjellet. Men jeg regner med fjellforumfolket ikke hører til i denne kategorien, så da kan jeg ta deres argumentene seriøst Snøen nærmer seg, malamutten vokser, pulk til guttungen skal kjøpes, skuteren skal ha service. Siden jeg ikke gidder å dure innover skogsveien med traktor og snøfres hele vinteren, brukes snøskuter. Hadde jeg brøytet først kunne jeg kjørt lovlig med bil, men må tenke litt på miljøet også.....

Så bra, fint om du skriver noe om hvordan resålingen har fungert

Sidan eg er enig med Ida Sollie i denne saken er vel også eg ein typisk bekymra person. Men sidan eg er vokst opp på (og bur på) bygda har eg vel kanskje litt større rett til å synse om saken enn ho med dei urbane haldningane? Min erfaring er at scootermiljøet er prega av mange yngre gutter som gjerne har eit litt meir avslappa til lovar og reglar enn gjennomsnittet. Din samanlikning med bil som gjer 215 km/t er difor ikkje relevant da ein bil er tvunget til å følgje vegen mens ein scooter står fritt i vegvalg. Dagens lovlege konsesjonskøyring i Gudbrandsdalen er allereie strekt relativt langt. Ytterlegare frislepp vil garantert medføre at enda fleire strekk strikken lengre. Du samanliknar med hytter, motorsag og agregat. Mislikar for så vidt hytteutbygginga, men hyttefelta har eg moglegheita til å unngå på tur. Rekkevidda til ein scooter som gjer 200 km/t kan eg ikkje unngå. Motorsag og agregat er også til ein viss grad nødvendigheitar i motsetning til scooter og det er ikkje nokon automatikk i at ein må godkjenne alt anna galt da noko allereie er akseptert. Synas også at dei lokalt ikkje er "egna" til å ta desse avgjerelsane da det ofte er påverknad frå naboar og bekjente som gjer det vanskeleg å avslå søknader. Som tidlegare poengtert av andre, scooterfolket er flinke til å rope høgt...

Er totalt imot frisleppet av skootere. Kommunene skulle ikke ha denne rette. Hørte nylig om en som fikk kjøretillatelse for å lage spor slik at elgen kunne bevege seg lettere om vinteren. Helt meningsløst.

Shit, håper du var litt ironisk i den teksten der =) Jeg ser på deg som heldig. Foreldre er ikke noe man har for alltid. Turene er der fremdeles. De venter. Foreslår du melder deg på et kitekurs Det finnes garantert andre småturer du kan lufte vettet på. Ida