Vinnerliste

Sol og 10-15c oppe over 2000m i oktober, går det ann? Dumhøe, Skardstinden og Nåla Forrige helg så været for godt ut til å være sant, så jeg bestemte meg for å dra til Jotunheimen. Etter å ha deltatt på kveldsmiddag ute på byen her i Trondheim fredag, dro jeg hjem å pakka sekken. En 2 timer lang 'powernap' var nok, jeg kjørte sørover kl 02.45! Kl 07.00 var jeg framme ved Geitsætre (1000moh) i Leirdalen, her var veien stengt videre opp til Leirvassbu, noe som overasket meg da det ikke var ett fnugg av snø. Var i gang med å gå en halvtime senere, temperaturen lå rundt 0c nede i dalen, men steg fort mens jeg gikk oppover. Da jeg fikk sola i ansiktet på rundt 1600m var temperaturen oppe i 5c. Er ganske vant til at temperaturen detter nedover når jeg går oppover i fjellet, spesielt så seint på høsten, så jeg storkoste meg iført kun t-sjorte på overkroppen! Først på 2000m lå det litt nysnø fra snøværet tidligere, nesten alt var smeltet bort. Besteg Dumhøe som ikke var så mye til bestigning, men fin utsikt og profil av både Skardstinden og Galdhøpiggen herfra. Kløyv så opp til Vestre og tilslutt selve Skardstinden. Gikk helt greit å gå usikra opp her da det var helt tørt opp klyve/klatretrinnene. Storslagen utsikt fra toppen, spesielt la jeg merke til hvor liten å ubetydelig Store Smørstabbtinden blir iforhold til Hurrungane i bakgrunnen! Turen ned og opp på Nåle gikk fint, her var det endel is, spesielt i skyggen av Nåle. Men videre ned renna fra Nåla ble ei utfordring uten sikring. Har var det nesten bare nysnø på glatt is. Hadde nok ikke vært noe problem ned her på tørt sommerføre, men jeg brukte nesten 1 time på 100 høydemetre! Vel nede gikk turen videre øst til Søraustre Skardstinden. Herfra så jeg to klatrere på vei ned fra Nåle. Tenkte meg egentlig opp på Ymmelstinden og Storjuvtinden med det samme jeg var i denne teigen, men det var såpass seint at jeg måtte ned før sola tok kvelden. Nede ved enden av Nørdre Illåbreen så jeg forsatt de to klatrerne oppe der, tenkte at det skulle bli bra mørkt før de kom seg ned. Senere ser jeg en artikkel på Fjuken at de to klatrerne måtte hentes ut av helikopter da den ene av de hadde falt å knekt begge anklene. Store og Søre Soleibotntindane Dagen derpå gikk turen til Hurrungane og opp på Store Soleibotntindane. Tok akkurat 3 timer å gå fra parkeringa ved Tverrelvi (1220m) til topps. Etter litt mat gikk turen videre ut på Søre Soleibotntindane, noe som ga mersmak. Her var det mye klyving og en luftig egg, spesielt over og ut på toppen helt mot Ringstinden. Her traff jeg på to til og vi joina lag da vi tenkte å prøve oss på traversen fra Store Solei. til Lauvnostinden uten sikring. Har hadde det nok også gått fint på en tørr og fin sommerdag, men vi endte opp med å snu halveis mellom Store og Nørdre Solei. Har var det kun snø og skummelt glatt is å klyve i, så det var vel sånn passe uforsvarlig å fortsette! Så det ble slått retrett. Opp på Store Solei. for tredje gang denne dagen og ned til bilen igjen. Både på Skardstinden og Soleibotntinden var det t-sjorte vær, stasjonen på Fannaråki viste 11.0c på lørdagen. Minnet mer om en topptur midt på sommeren, uten at dn behøvde solkrem! Snart sol, fra Raudhamran. Klikk på bildene for å forstørre! Utsikt fra Dumhøe, Skardstinden til høyre. Mektig skue fra Skardstinden Store Smørstabbtinden og Kniven med Skarstøltindane i bakgrunnen. Nåle sett fra Søraustre Skardstinden. Klatrere på tur ned fra Nåle. Nørdre Illåbreen og Nørdre Bukkehøe Overnattet i Ringsbotn, under stjernene og Ringstindene! Lang eksponering av Midtre Ringstinden Store Soleibotntinden Sola står opp ved Austanbotstindane Austanbotstindane sett fra ryggen opp mot Soleibotntindane. Flott fjell! Utsikt fra Store Soleibotntindane

I høstferien skulle jeg etter planen endelig gjennomføre turen jeg så lenge har drømt om, nemlig tur til Yngsdalen i Indre Sogn. Men det skjer alltid noe som man ikke regner med, plutselig bestemte min kjære ektemann seg for å bli med, og dermed ble turen annerledes enn planlagt. Vi nådde ikke frem til Yngsdalen, så drømmen står fortsatt der, og skal gjennomføres, men vi fikk en utrolig flott tur likevel. Vi bilte, rv 7 til Gol og over Hemsedal, ned vakre, ville Lærdal, og en tur over med den gode gamle ferja. Jeg har bodd flere år i Sogn, og det var veldig rart å komme tilbake til gamle trakter etter ikke å ha vært der på nesten ti år. Her møter vi ferja på ferja over Sognefjorden, til Mannheller. Klokka halv seks var vi fremme ved Soget i Hafslo. Her går den gamle stølsveien fra, og her er jeg kjent. Men jeg vet at det blir mørkt om et par timer. Tør vi begynne oppstigningen? Vi bestemte oss for at ja, det gjorde vi. Jeg vet at turen opp til første brukbare teltplass tar ca en time...så vi tok sjansen! Vi hadde jo lykt. Start! Soget er vakkert, denne trange passasjen mellom Veitastrondsvatnet og Hafslovatnet, hvor vannet er så fascinerende grønt, har alltid trollbundet meg. Her står de innbitte fiskerne fra Hafslo og jakter på Hafslobesten, myyyyser ned i vannet etter det de mener å se er en diger duvende fjellørret... Vi vandrer oppover i taktfast tempo, stien er nokså bratt et sted, ellers går den slakt oppover. Vi tok ikke noen bilder her da vi hadde nokså knapt med tid. Jeg husker godt stien, og syns det er utrolig trivelig. Vi kom frem til Simosete omtrent klokken åtte, og da var det nokså skumring. Måtte finne en teltplass, og det så ut som en utfordring, for det var rimelig vått overalt. Men idet vi måtte se oss om etter en omvei pga veldig våt og glatt stein som måtte passeres, kom vi forbi et gammelt steingjerde, og innenfor der var det tørre og fine partier, skjult fra stien og trimmerne som dagen etterpå sannsynligvis ville passere oss. Vi fikk opp teltet i en fart, fyr på stormkjøkkenet og mat i skrotten, vi frøs og lengtet veldig etter posene. Som den frøsapinnen jeg er, gruet jeg meg fælt og med tidligere mislykkede netter i friskt minne, var jeg spent på hvordan det skulle gå. Men byttet til rene ullsokker og kokte vann og tok på flaska mi og tredde en ullsokk pent på den..la nederst i soveposen og lot føttene mine riktig koooose seg med den flaska. Da ble Maria god og varm ja. Vi var tidlig på plass i posene, ca halv ti. Da var det mørkt ute. Koste oss med litt godis før vi sovnet, og sov til syv-halvåtte dagen etterpå. Da våknet vi opp til dette: Mitt elskede Helsporttelt. Kjøpte det nytt ca 2002, det er med andre ord 11 år gammelt og godt brukt! Flere av stengene er bøyde nå, og det er et par smårifter i det. Vet at jeg nok må ha et nytt telt snart, men jeg skal bruke dette til det ikke kan brukes lenger. Et glimt at de karakteristiske steingjerdene. Disse skulle holde feet ute, slik at de fikk høste gresset og bringe det hjem som vinterfõr. Et par glimt av Simosete, en travel støl i sin tid. Mange er flinke og holder de gamle selene i hevd som fritidshytter. Etterhvert fikk vi dratt de trøtte kroppene våre ut av teltet, og oppdaget rimfrost overalt. Vakker soloppgang fikk vi. Vi pakket sammen etter en varm og deilig frokost. Måtte ta et par bilder før vi duret videre. Veien går vannrett bortover fjellsiden fra Simosete. En nylaget traktorvei gjorde stor glede. Passerte en utrolig diger furu på veien. Så tar vi av opp mot Turrli, og her er det bratt. Rett opp, stien er smal og tydelig utgravd av tidligere føtters trinn, av mennesker og dyr og ikke minst regn. Hvordan de har dratt med seg kuer, griser og alskens fe hit i gamle dager, er beundringsverdig. Vi nøt natur, og etterhvert tok bjørk over for granskog. Bjørk i flotte lysende høstfarger. Måtte stå og beundre. Blåbær ble fortært jevnt og trutt Etter en times tid kom vi frem til Turrli. Stølen har formidabel utsikt utover Hafslo og Hafslovatnet, som er en vakker fjellbygd i Indre Sogn. Fra Hafslo kommer man også til Veitastrond, en avsidesliggende bygd ved foten av Jostedalsbreen. Det er veldig vakkert der. Få fastboende, og veien blir ofte stengt av snøras vinterstid. Ørreten i vannet er hvit i kjøttet! Og nå får vi flott utsikt mot de fascinerende toppene i Hurrungane Så går veien litt videre igjen, denne gangen til stølen Nos. Der bestemmer vi oss for å tilbringe natten, der er flatt og tørt, tilgang til friskt vann, flott utsikt og noe tørr ved av einer kan vi også se. Camp Nos! Dagen etter bestemmer vi oss for ikke å gå lenger av hensyn til mannens bein. (Han har en skade og han er redd vi kan bli sittende fast på fjellet om vi går lenger.) Men vi tar en liten tur opp på en tusenmeterstopp ikke langt ved, og får enda bedre utsikt til fjellNorge rundt oss. Nydelig, er det. Etter et par netter her, starter vi på nedturen igjen. Vi bruker minst dobbelt så lang tid nedover som oppover, og kjenner det GODT i beina dagen etterpå. Jeg syns det er en god følelse å kjenne at man har brukt kroppen. Her er noen bilder av nedturen. Mange partier med store steinblokker som er strategisk plassert for at folk og fe skulle komme seg til støls. Dette arbeidet står det STOR respekt av! Alt i alt; en nydelig høsttur. Var fantastisk deilig for en småbarnsmor med en stressende og masete hverdag å komme seg vekk fra alt og til fjells. Jeg kjenner på en stor ærefrykt og respekt for arbeidet våre forfedre nedla da de skulle til fjells for å gjøre nytte av fjellets grøde, både i form av å finne frem til disse gode beitene, å tilrettelegge stølsveien så den ble god nok, og alt de gjorde på stølen, og alle turene frem og tilbake...alle burde vi stoppe opp og vise dem den ærefrykt og respekt de fortjener. Spesielt nå som vi lever i en tid hvor veldig mange er opptatt av å ha best mulig utstyr og å ha det mest mulig komfortabelt på tur. Kjenn litt på slitet. Man har ikke vondt av å ligge litt hardt om natten...eller fryse litt...du våkner om morgenen og er stiv og støl, men etterhvert tør du opp og du kjenner at du har en levende og sprek kropp...eller spikke seg en visp, ta med den hjem og bruke den hver dag..kjenne gleden over å bruke den, tilfredsheten ved å vite at denne har du laget selv, den forurenser ikke miljøet noe og ved å lage og bruke denne har du ikke bidratt til det materialistiske overforbruk som preger dagens samfunn.. Neste år skal turen gjentas, da med meg og snuppa på 6, og da skal vi komme oss til Yngsdalen. På bilturen gjennom Lærdalsdalen måtte vi ta gamleveien. Jeg vet ikke om mange av dere har kjørt gamleveien før de nye tunnellene kom, men da jeg var gift på Vestlandet og ofte tok bussen hjem til øst for å besøke familien, kjørte bussen på de gamle veiene. Stor var spenningen da vi møtte lastebiler og vogntog i de smale svingene. Så jeg måtte bare stoppe og lunsje her, ved Galden, Lærdalsdalens mest beryktede sted. På andre siden her går gamleveien, og den var viden kjent for sin strekning akkurat her. Her er gården Galden med flere gamle hus bevart. Å gå denne gamleveien er en av mine turdrømmer, ikke akkurat noe villmarkseventyr, men likevel et eventyr for meg. Til sist, avslutter jeg rapporten med dette bildet av undertegnede, hutrende i kald soloppgang!

Etter å gladt meg i en uke kom vi oss endelig iveg ut i marka for en helgtur: to voksne, fire barn, to sykkelvogner, seks sykkler, en lavvo, en teltovn, og et ekstra guttetelt. Det skulle senere vise seg at guttens medhavda fiskespø, forsett med egenhendigt spart till snelle, like gjerne kunde ha vart erstattet av en lommelykt. Men men: fra parkeringen satte vi av langs kjendte stier, og var etter hva som føles som en ende, sammenhengende oppøverbakke - minst til foten av Himalaya - framme ved en liten sjø. Lavvo og ovn kom fort opp, og tolvåringene ordnet selv sitt telt. Tross at vi bare er noen kilometer fra sivilisasjonen, så blir dt raskt folktomt, stille, og uendelig stille. Ja, kansje ikke så stille: Ungdomsligan oppdaget det fina ekkoet, og prøvde What does the Fox Say i forskellige rettninger, mer eller mindre samstemte kanonvarianter, og i mer enn 10 tonarter. Minst. Etter det var det hvetken menneskjer eller dyr. Så lærte vi oss at digre samekniver lett erstatter en øks og sag: ikke fordi de er raskere, men det er gøy Medfisket gikk det dårligere: sønnen fikk en aluminiumsburk, og - en kreps! Selvfølgelig inget vi spiste, men det var flere slike småttinger i vannet. Lokale fiskeforeningen er en riktige helter! Klokken halv fire blev vi vekket av en av guttene: var det dags å fiske nå? natta sov gott blev svaret. Ellers kan man bare observere: dersom man skal ha med lånebarn ut når det er kaldt, så må man huske på ekstra klær, eller som oss: en ekstra, foret, fjellduk. Uten den hadde minst et lånebarn kommet tilbake med lunginflammasjon, og lite søvn. Den største episoden sjedde på kvelden, når barnen skulle sluppe ut krepsen de såg på: boksen for dessverre like langt ut i vannet som kreften... Og barnet løp etter, med effekten av gjennombløte fjellstøvler, bløte bokser, og bløte sokker. Men boksen blev reddet! Barnet då fort in i lavvo, fyringsspesialisten satte in turboen, og vi takket for luksusen av at være gamle nog at ha kunnet kjøpe både gode soveposer, og tørkering til lavvoen. Hjemferden skulle vi ta via en annen rute. Uten kart og kompass. Det gikk utrolig bra, till yngste deltakeren sier - Pappa, her har vi vart før... - ikke en sjanse, ryter Skaaningen, som nå har gått en bra bit med sykkelvognen. - Men pappa, ser du ikke gjerdet der? .... Ibland er det lurt å lytte. Å på en tioåring. Vi gjorde som en eller annen regel sa: det er ikke for sent å snu. Så, tilbakeveien gikk langs med den Kjente Ruten, uten fler missøden. Nå er nesten alt pakket ut, huset lukter bål, våt ull, og.... Jeg er lykkelig.

Oktobertur Så langt ute i oktober er det ingen selvfølge å kunne gå til Blåfjellenden. Denne helga var værmeldingen egentlig klar på at turen burde tas fra fredag til lørdag. At dette også er den vanlige turen gjør det hele enklere. Nå skulle bestyrerinnen være vekke hele helga, men andre sosiale forpliktelser gjorde det vanskelig å være hele helga inne på hytta. Det ble en fredag – lørdagstur. Det var meldt sol på fredag, og værmeldingen fikk rett. Parkeringsplassen i Hunnedalen lå i skygge, og her var det så vidt over 2 grader. Litt oppe i bakken i sola ble det betydelig varmere, og det var ikke nødvendig med jakke. Nå har det vært godt vær en del ganger innover i høst. Det som var spesielt denne gangen var at det lå litt is på de minste pyttene, og nå er det heller ikke mye grønt å se. Bjørka her oppe har også mistet mesteparten av bladene. Naturen gjør seg klar til vinteren. Litt oppe i sekken gjør at det tar noen få minutter lengre innover enn normalt. Denne gangen gjorde det lite. I skyggen, øverst, var det en kald trekk, men eller ble det en av de skikkelig bra turene innover. Jeg så spor innover. Og det startet en kar rett før meg. På ganglaget kunne det se ut som Sigmund, og ganske riktig, han satt på en stein og tok en røyk oppe i bakken. Vi tok følge innover et stykke. Det er hyggelig å få en prat med sauefolkene. Det er greit å få en liten oppdatering hvor mye sau som mangler, slik at jeg kan spørre de som jeg treffer om de har sett sau. Det kom en gjeng dansker mot oss. De hadde vært inne på hytta, og da jeg kom ned, var det fortsatt varme i peisen. Men det var ikke en dråpe vann i bøttene. Litt senere kom det en jente som også var på tur alene. Dette var, nesten selvsagt kjente, og vi fikk noen hyggelige timer. Litt sent, rundt 20:30 kom det i tillegg to jenter. De hadde brukt tid innover og gått i mørket de siste to timene. På sin første tur i heia, var det godt gjort å holde stien i mørket. De fortalte at de hadde gått feil et par plasser, men hver gang snudd og funnet stien igjen. Egentlig det helt rette å gjøre, men ikke alle gjør det ”rette”. Vi fikk en kjekk kveld. Med fullmåne ute, litt frost og fyr på peisen, så ble det en hyttekveld slik den skal være. Men plankene mellom hytta og doen ble spinnglatte… Morgenen etter var det barfrost. Men overskyet og grått. Det er ikke ofte jeg har opplevd skikkelig barfrost. Som oftest de siste årene har snøen og frosten kommet samtidig. Det er litt spesielt med barfrost. Marka blir hard og enkel å gå på. Det var lite vann i bekkene, slik at disse ble enkle å passere. Det var en del is i stien enkelte plasser, men helt greit å gå rundt ute i marka. Selv om jeg gikk fort – det innbød forholden til – så ble det likevel en av de kjekke turene tilbake. Det å gå slik over heia med frost i bakken og et par kuldegrader i lufta, er mentalhygiene. Spesielt når jeg er alene. Det er slike turer som gir lyst til å fortsette å gå. Det er nettopp slike forhold som står nesten øverst på ønskelisten. Men slike forhold er det bare senhøstes, og da er det normalt ikke anledning til særlig mange turer på beina i heia framover. Denne gangen får jeg være takknemlig for det jeg fikk med meg. En skikkelig fin tur inn og en enda bedre tur tilbake. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg vil ikke anbefale deg noe bestemt merke, men til gåturer er sekk, sovepose, telt og primus det som drar mest vekt. Velger du ultralett blir det ofte dyrt,k ofte mindre slitesterkt men for sporadisk bruk pakker det lite og veier lite. Ett godt helårstelt (1-2 mann og som er relativt slitesterkt - dobbelt antall bruksdøgn ift ett ultralett) bør veie mellom 2-3 kg, maks. Jeg ville sett etter følgende - gode glidelåser - gode luftemuligheter (glem pustende duk) - behov for fortelt - teltdukkvalitet (silikonisert nylon er 3-4 ganger så rivesterkt som pu dekt nylon, tåler uv bedre m.m.) - bardunering. - for vinterbruk må det gå helt ned på sidene eller ga stormklaffer. - 4 sesongstelt eller.. - fleksibiliet, kan f.eks forteltet fjernes, flere innganger, flere ventiler for å unngå vind osv http://www.outdoorgearlab.com/4-Season-Tent-Reviews viser en rimelig objektiv vurdering, men har ikke med telt som Bergans, Helsport, Fjellreven eller Exped, men da får du litt innsikt i hva du bør se etter for ditt bruk. Ville ikke ha nølt med å kjøpe brukt, mange lite brukte telt, sjekk Finn.no

Har forstått det slik at det er av skattemessige årsaker. Bygningen er ikke ferdig og da unngår en visst noe skatt. Har jeg blitt fortalt...

Har vært en liten tur i Nordmarka igjen som vanlig. Har vært kanonvær i Oslo-området den siste tiden, så det var på sin plass å få til en skikkelig dagstur denne søndagen. På T-banen til Frognerseteren stod folk som sild i tønne, jeg var åpenbart ikke den eneste som skulle skitne til turskoa i dag. Jeg er ikke så veldig begeistra for området rundt Frognerseteren og Tryvann, så jeg raska på i et tålelig tempo forbi alle barnevognene, til jeg fant en blåsti å følge. Artig å finne stier jeg ikke har gått enda i marka. Etter hvert kom jeg meg til Kobberhaughytta. Hadde en liten baktanke om å kjøpe en vaffel der, men det var i overkant mye mennesker der, så jeg smilte pent og gikk videre opp Kopperhaugene. Kopperhaugtjernet bader i solstråler. Når jeg kom meg like nedenfor toppen av Kopperhaugene, fant jeg meg en litt bortgjemt stein i sola som jeg satte meg ned for å lage søndagsmiddagen. Bedre enn real, med god margin. Helt OK utsikt fra middagsbordet. Etter en times tid var jeg på tur igjen, og på andre siden av Kopperhaugene blir man møtt av Bjørnsjøen. Svingte innom Bjørnholt, en hyggelig liten cafe, og kjøpte meg en Mozell, før jeg dro videre mot Bjørnsjøhelvete. Ved Kamphaug titter sola inn blant trærne, det er tydeligvis høst, selv om det kunne vært sommer. Ikke lenge igjen til mørket tar meg igjen. Jeg bestemmer meg for å sette opp tempo, gir f*** i Ullevålseter, da den sikkert er stengt uansett, og går ned østsiden av Store Åklungen før jeg gikk inn på stien mot Lille Åklungen. Jeg hadde et vagt håp om at Lille Åklungen hadde blitt fylt opp igjen, men der tok jeg feil. Noen som vet hvorfor det ikke er vann der? Ser nå ikke ut, ikke engang i måneskinn som møtte meg nede ved Sognsvann. I grunn ganske deilig å slippe å gå i kø til t-bane stasjonen. Men jeg er glad jeg ikke var senere ute, for det hadde blitt mørkt i skogen uten hodelykt. Men det ble nå en flott dagstur som vanlig. At det ikke er flere folk på stiene forstår jeg ikke, men det passer meg egentlig ganske bra

Tilbake over Vigdarvatnet etter et flott døgn sør på Skorpeneset. Lindøy tok i mot i all sin prakt:

Og det var ikke bestyrerinnen. Og det er ikke sikkert at fuglen var gammel en gang. På lørdag etter tur fikk jeg se en stor fugl i hagen. Den var rett utenfor stuevinduet, og det var ikke en fugl jeg hadde sett tidligere. Etter diverse forslag – fasan, ble raskt forkastet, orfugl liknet ikke helt, endte vi opp med å kalle det en røy. Fuglen lot seg ikke distrahere av blits og masse folk innenfor vinduet, men fortsatte å beite på hageplantene. Den spankulerte over til naboen, som fikk seg en overraskelse. Søndag var den fortsatt i hagen. Jeg lurer på hva en .22 med lyddemper koster?

Vanskelig er det ikke. Men den skal sendes inn, så skal den godkjennes, så kommer det faktura på registreringsgebyr i posten, når det er betalt så tar litt tid til så kommer kortet i posten. Men du kan handle med godkjent søknad, trenge rikke vente på selve kortet.

Var opp til Tussdalsnebba (1246m) ved Sunndalsøra igår. 20-30cm opp, fryktelig å gå i ura når det er sånn, blir mye knall og fall og uendelige muligheter til å knekke bein! Men virkelig verdt det når du kommer til toppen! Spisse Tussdalsnebba med Hovsnebba ragende bak. Panorama fra toppen (klikk på bildet for å forstørre)

Vi hadde 18 minus i helgen, målt mellom Røros og Femunden. Selve Femunden er nok åpen til langt ut i desember, men alt av mindre sjøer og vann fryser nok som LindaP nevner til i løpet av november. Tror ikke kanotur i området blir den store novemberslageren.

Hva med Hilleberg Nallo? http://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/telt-lavvo/telt/hilleberg-nallo-2-gront.html Med 15% fjellforum rabatt er du nede på 4000 kr grensen din. (Usikker på hvor lenge tilbudet varer) Eller Tarptent Scarp 2 http://www.tarptent.com/scarp2.html Med 2 ekstra stenger (for ekstra styrke vind pluss snø) 389 dollar. Frakt og evt. mva kommer i tillegg.

Kult, takk! De selger ikke til SLUTTKUNDE utenfor USA selv, blir vel mer presist å si. Men de har tydeligvis distribusjonsavtaler både her og der

Bortsett fra god mat og gratis drinker så ble det, heldigvis, et par dager med tur. Ikke noe langtur, men jeg fikk da kommet meg ut og brukt opp et par dager. På veien fra hotellet til "byen", som bare var et veikryss med en lang og en kort gate som stort sett bare inneholdt butikker for turister, så kunne vi se et fjell, eller faktisk flere topper som så ut som de kunne være egnet for en liten tur. På hotellet fikk jeg anbefalt å gå opp til Tsambica. Det var et fjell og på toppen var det et tempel. Jeg antudet at jeg kanskje kunne tenke meg å kjøre over på vestsiden og gå opp til den høyeste toppen på øya, men der skulle det visst være så fullt av turistbusser og turister at jeg sikkert ikke ville trives noe særlig. "Gå heller her så slipper du all kjøringen. Fjellene er nesten helt like uansett." Og sånn ble det. Problemet var bare at for å komme dit vi skulle så måtte vi gå på veien. Alle steder hvor disse menneskene, som stort sett lever av turisme, vil at turistene skal besøke, å lager de bilvei, og der de ikke vil at vi skal gå så setter de opp høye gjærer. Ok, jeg og min sønn salet opp og travet av sted til Tsambika. Nesten to timer på asfaltert vei. Vi ble advart, for like før toppen var det en trapp med 300 trappetrinn, men vi ville nok klare denne også siden vi var så spreke at vi ikke ville kjøre opp. Flørlitrappene har 4444 trappetrinn og disse har jeg gått opp til flere ganger så jeg skulle nok klare denne også. Da vi nærmet oss toppen viste det seg at disse trappetrinnene var ca. 15 - 20 cm høye og de fleste steder nesten en meter lange. En fryktelig trist trapp, så vi klatret heller på steinene ved siden av trappen. Det var mye kjekkere, selv om en del andre turister nok syntes at vi tok litt for stor risiko når vi gikk her. Aktiviteten ble både kommentert og fotografert. På toppen var det bare en liten hvitmalt bygning innredet som en liten kirke eller noe i den retningen, så vi ble ikke lenge. Etter et raskt overblikk på området så kom vi til at vi ville gå fjellet og stranden tilbake og sånn ble det. Sikkert livsfarlig i noens øyne, men det brydde vi oss ikke om. Landskapet var vel det vi ville ha kaldt et kulturlandskap, knusktørt med spisse lavaberg, noen tørre lave busker og en del nåletrær. Det beitet noen geiter her og der, men ellers var det ganske øde. Vi trasket opp på den første toppen og det eneste vi så av ville dyr var noen firfisler og en flokk rapphøns som holdt til inne i et kratt med nåletrær. På den første toppen ble det matpause og fra den kunne vi se over på neste topp. På den var det plantet et stort svensk flagg og min sønn mente at det kanskje ikke var så lurt å gå opp der, vi kunne kanskje få problemer med myndighetene siden vi ikke hadde pass med. Vi fant derfor ut at vi like godt kunne sette nesen hjemover og vi bestemte oss for å gå langs stranden for å slippe den trafikkerte asfaltveien. Vi bodde midt på den stranden som ligger lengst vekk på bildet som viser utsikten fra toppen og vi mente at vi nok skulle klare å være hjemme til middag. Det var jo bare en lang utforbakke ned til sjøen og så noen kilometer med strand. Turen hjem gikk ganske mye fortere enn vi hadde beregnet og da ble det tid til et par kalde pils før turklærne ble skiftet ut med passende middagsantrekk . Det ble visst ikke noen logisk rekkefølge på bildene, men det gjør sikkert ingen ting.

Når du bestiller lykta og går inn og velger land (først worldwide og så Norway), blir britisk VAT (19%) trukket fra. Da havner du på 18.33£ (før porto) som jo er godt under 200!

Hadde retur over Liervatnet i Sveio, Hordaland, i formiddag etter en overnatting på en holme sør i vannet. Litt høstfarger igjen ennå:

Tur til Årdalsknapen-762 moh i Bygland kommune i dag. Startet hjemmenfra i Evje. Først 1 km grusvei, 1 km asfalt, 7 km grusvei og 3 km frossen myr og fjell. 460 høydemetere Fin tur i høstlandskapet. Kom oss akurat inn før regnet seg inn fra syd. Dermed har kona fullført sine 10 topper. Grattis. Ved Årrekleppvannet: Snart oppe: Fullført både papirarbeidet og 10 topper:

Oktoberbidrag: Kveld ved Vigdarvatnet

Akkurat lyst nok fra Ytre Kandalstøylen, til tur i nysnøen, via Storevarden til Sørsendalen. Snø og sno har begynt å fylle krinkelkrokene der oppe.

Den er meget bra, men det er vanskelig å sette fingeren på en ting. Mer et sammenfall av en rekke egenskaper som i sum gjør den god. Forgjengeren, Para, hadde flere mangler som gjorde den mindre ettertraktet. Nå som det er rettet... Vel, du skal ha håndtert endel kniver for å merke at den er mer enn "grei"

Hva om du tar turen opp til By i Lommedalen og går opp til Steffenstjern , et lite tjen vest for Byvann? Er vanligvis relativt lite folk der. Jeg skrev en temmelig grundig stibeskrivelse her på FF for noen år siden, skal se om jeg finner den. Edit: Her er link: http://www.fjellforum.no/topic/13170-egnede-teltplasser-ved-vann-i-nordmarka/

Hei! Jeg er relativt ny på forumet her og vil gjerne spørre dere noen spørsmål. Jeg jobber på en naturbarnehage hvor vi har unger mellom 3 og 6 år, og vi er utendørs 95 % av tiden (uansett vær). Barnehagen er plassert oppe på en høyde, med skogen rett utenfor gjerdet. Vi går ofte på turer som har anmarsj rundt kl. 10.00, lunsj rundt 11.30 og er tilbake i barnehagen til rundt 13.30. Rutinen er vanligvis at vi går helt frem til lunsjtider, spiser, leker, og går tilbake. Det jeg tenkte å spørre dere om er tips til aktiviteter, opplæring, teknikker, eller rett og slett hva enn det måtte være vi kunne gjøre mens vi er på de turene. Hvis dere selv har unger og var mye på tur, hva la dere merke til at ungene likte best? Hva var interessant å snakke om? Var det spesielt utstyr som var viktig å ta med?

Meg og en kompis tok et døgn i lavvo ved kysten i "bakgården" min, kombinert med Sjøørretfiske på Flautangen i Sandefjord. Fangsten ble noe små under kiloen, men turen ble perfekt på alle andre måter med bra vær, bål, kaffe, mat og drikke. Om morgenen kom tåka og skapte stemning idet sola sto opp

Som tidligere birøkter vil jeg slå et slag for honningen. Jeg starter hver dag med en stor kopp te med honning. De aller fleste starter dagen med en kopp kaffe, men er de virkelig klar over hvor farlig kaffen er? F.eks.: Hvor stor andel av bilførerne som ble skadet eller drept i bilulykker var kaffedrikkere? Hvor stor andel av alle skiløpere som skadet seg i skibakken eller i fjellet var kaffedrikkere? Hvor stor andel av alle som blir syke, av virus sommer og høst, er kaffedrikkere? Hvor mange hus som har brent ned hadde kaffetrakter og hvor stor andel av eierne var kaffedrikkere? Osv. osv. Sammenlign så med å drikke en kopp te med honning hver morgen og se på resultatet. Tallenes tale er klar. Det er ingen tvil. Honning er nødt til å være sterkt sykdoms og ulykkesforebyggende.

Den beste måten å unngå forkjølelse på må vel være å unngå å bli smittet. (Jeg har aldri hørt at Nansen og Amundsen ble forkjølet av å fryse seg til og fra jordens kaldeste steder.) Dette er ikke alltid like enkelt så lenge man er nødt til å oppholde seg sammen med andre mennesker, men et styrket immunforsvar gjør at en eventuell smitte ikke trenger å bety noe særlig. Min kone er av den typen som blir smittet gjennom telefonen og skulle en eller annen nyhetsreporter hoste litt på Dagsrevyen så er hun sengeliggende i tre dager minst. Selv blir jeg nesten aldri forkjølet, ikke en gang da jeg hadde barn i barnehagen. Jeg styrer unna alt som heter vaksiner enten det nå er fugle- eller svineinfluensa, og skulle vi nå f.eks. få en heste- eller kuinfluensa så skremmer heller ikke dette meg. Sundt kosthold og god fysisk form er vanligvis nok. Dette har det norske folk overlevd med i ca. ti tusen år. Et sterkt immunforsvar får man bare ved at kroppen selv får lære seg til å takle mindre eller større virusinfeksjoner. Det er faktisk ingen ting annet som hjelper mot virus. Jeg var en gang innom legen med min lille sønn. Det var en slik vanlig høstinfluensa med hoste og litt feber og min kone beordret legebesøk. Legen konkluderte akkurat som meg selv. VIRUS, uten behandling tar det ca 14 dager og med behandling ca. 2 uker. Jeg kunne da informere ham om at da jeg var liten så ble slik sykdom behandlet med en medisin som alltid virket, og han ble veldig interessert. Jo, behandlingen var å holde sengen et par dager pluss at min bestemor kom på besøk med en flaske brus og litt godterier. Dette virket alltid og det er jeg et levende bevis på. Legen smilte og mente at det nok var alt for liten bruk av denne medisinen i dag.

Tilbake fra Syden med livet i behold og en bekreftelse på at jeg nok kanskje har sett litt for lite på Charterfeber på tv. Kjempefint hotell med en uendelighet av luksus av alle slag. Jeg skulle nok klart å bli vandt til maten hvor det bare var å forsyne seg av en uendelighet av spennende retter og barene hvor det bare var å peke uten å tenke på penger. Alt var forhåndsbetalt. Men strandliv eller soling i kø mellom utrolig mye overvektige soltilbedere og hylende smårollinger ved flere store svømmebasseng var ikke helt min stil, så jeg måtte selvfølgelig ut å gå litt i de knusktørre omgivelsene. Det hadde ikke regnet på over seks måneder så vann var tydeligvis en luksusartikkel utenfor hotellet. Ellers bar stedet sterkt preg av stans i investeringslysten. Tomme betongskall med rustne armeringsjern stikkende opp fra takene stod over alt og mange var til salgs. Jeg så ingen byggeaktivitet noe sted. Men jeg fikk meg et par dager med tur og det var ganske interessant. Skal skrive litt mer pluss legge ut noen bilder når jeg får sortert litt av innholdet fra kameraet. Her er utsikten fra toppen av det første fjellet jeg besøkte. Her på toppen var det, foruten en flokk rapphøns, et stort svensk flagg, så det ser ut som at også svenskene har noen "store tindebestigere".

Oktobermorgen ved Våmur i Fyresdal 17mm, ISO400 , f.9, 1/500s

Ofte er det alt for stort fokus på utstyr. Jeg snakker generelt og altså ikke så langt på denne tråden. Men mange ser ut til å leve i den troen at de får flottere bilder med dyrt kamera (forstå den rett!), blir mesterkokk om de har en kjøkkenkniv til tre tusen osv. Det viktigste er kunnskap og erfaring. Kunnskap kan en for det meste lese seg til, erfaring må en høste. Det som fungerer utmerket for meg, fungerer kanskje ikke i det hele tatt for en annen. Det er veldig lett og dessuten vanlig å flytte fokus fra fine og gode turopplevelser til utstyrshyllene på sportsforretningene, for deretter dyrke sakene heller enn turene. Kjenner dessverre til noen eksempler... Jeg synes rett og slett du skal tenke på de basale ting og dra på en tur hvor du har kort vei til varme om du skulle få det for kaldt eller ha bommet på noe med utstyret. Du finner fort ut hva som skulle vært annerledes eller hva du mangler. Å ta "eksamen" et sted uten gode retrettmuligheter er helt unødvendig og vil gjerne ødelegge mer enn det gir deg noe. Det er hverken soveposen, teltet eller liggeunderlaget som kommer til å overraske deg, men filleting. Slikt som at en ikke hadde tenkt på at marken var frossen uten kjenne knepene med snøanker, eller som "martin.m" nevner, dette med gassen (ja, min aller første og største bommert. I Fosenfjella midt på 70-tallet med Camping Gaz punkteringsboks vi ikke fikk lukt ut av engang), kondens, ja i det hele tatt. Ta med en liten blokk og blyant, noter ned hver eneste "det skulle jeg hatt, ja" eller "det mangler jeg faktisk", det skulle vært annerledes osv. Lykke til og god tur, kommer sikkert rapport!?

Bra som tillhygge också när man slåss med björn. Kan också användas mot isbjörn, mer defensivt (man bör undvika att slåss med isbjörnar. Vanliga brunbjörnar är inget problem, men isbjörnar är i största laget). Sätt fast mössan eller nåt längst ut på staven och håll upp högt. Björnen är hårdkodad att det inte finns något större än en isbjörn, så när man håller upp en tygbit på 3 meters höjd så blir isbjörnen helt ställd. Gamalt eskimå-trick. Fungerar fortfarande.