Vinnerliste

Hei kvitknekt og velkommen til Fjellforum En del tips har du jo fått og det er bra. For å også implementere del av Rammeplan som gjelder opplæring med digitale verktøy vil jeg absolutt anbefale bruk av GPS for å finne geocacher. Dette er en spennende måte å oppdage nærmiljøet på en annen måte enn man vanligvis bruker naturen samt gir spenning i form av skattejakt. Jeg har god erfaring i å bruke dette med barn ned i 3-4 års alder og oppover. Barna lærer også noe om å oppdage noe i fellesskap samt en del om turtaking. En annen bruk av digitale verktøy er å la barna få bruke kamera og ta bilder av ting de er opptatt av i sin oppdagelse og lek i naturen. Kan bli mye fine bilder ut av dette og en får et innblikk i det enkelte barns vurdering av sin hverdag. Det å lage naturlige hinderløyper er også en god ting. Gir god kroppbeherskelse og mestring samt utfordringer. Bare noen tips sånn på tampen av dagen.

Enig i at det bør være gjær i pinnebrød, men synes ikke det trenger å være bare fint mel. Jeg lager normalt en melblanding på slump, men grovbrødmix fungerer også fint. Jeg har ingen erfaring med naturbarnehage, men vi har vært mye på tur. Her er noen aktiviteter som er populære hos oss (en del er sikkert nevnt før) Frilek - det er veldig lett å aktivisere seg selv i naturen. Masse å finne på. Vinterstid - lage snøborg/snøhytte/snøhule - fint utgangspunkt for lek senere også Spikking Bidra til matlaging (inkl bål) Gå på jakt etter spesielle ting - spor, blader, steiner, innsekter, dyrebæsj Klatring på steiner/knauser/trær Bygge hytte (med og uten hjelp) Fiske (mark) I vårløsningen: lage demninger, bekker, osv Lage og seile barkebåter Kaste på blink Hinderløyper, klatretau mellom trær osv. Plukke sopp, bær Samle fine blader på høsten (og presse og lage bilder når vi kommer inn) Følge opp hva-det-nå-er som er interessant. Bøker som har en "tur-setting" (f eks Ronja Røverdatter) har vært inspirasjon for veldig mye god rollelek

Ganske spennende å følge med på Dagbladet. Spesielt nå for tiden da både klimaet og geografien skifter så raskt. Har en råd til vindusplass så dukker det kanskje opp både rev og reinsdyr....

Naturlig at det samler seg mest vann i sør, spør du meg. Dessuten er det enda et mål på høyde over havet: http://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5landsvatnet

Julenissen er vel en bagatell i forhold til fjell på Nordpolen?! Det er jo så gjennomført galt at en nesten lurer på om det er med hensikt...

Rart dei ikkje annonserar med moglegheita til å sjå Julenissen i tillegg?

Biltema har fått dette nå i enlitere, likevel billigere enn de fleste andre steder.

Jobber selv i en naturbarnehage, Vi har to ord som diktere dagen for oss. "Grip dagen". Vi har planer både for året, halvåret, måned og uke, men ingen planer er viktigere end at de kan endres på dagen, hvis unga kommer opp med nye ideer, eller innspill. Jeg har hatt månedspaner som vi måtte legge på hylla for de barna interesse plutselig var et helt andre stedet, eksempel vis vulkaner. Det viktigste vi som voksne gjør er og være tilstede. Byr på oss selv når barna trenger det, og trekker oss unna, så de kan prøve og feile selv. Eksempler på aktiviteter vi har kan være: Så korn -> se det gro -> høste kornet -> Tørke og rense kornet -> Male kornet -> Bake lompe, brød av kornet. Skiskole, neste hele vinteren, med BM på slutten av sesongen stå på ski, ake konkurranser i de lokale skianlegg. Vi har høer, så barne at med på og stelle dem, plukke egg, og vi bruker eggene til mat i barnehagen, og selger overskuddet til foreldrene. og spiser kyllinger. elg og elgjakt er også en naturlig del av barnehagen. Ull, er også en fast tilbakevennende tema, blant annet, er vi med på saueklipping, og karter ull, og lager sittematter av ull. Bare fantasien setter grenser, eller gjør den

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Kombinasjonen av en rolig nattevakt, og en norgesatlas kan lett føre til sterk fjell-lengsel. Det gjorde det også denne gangen. Med lengsel i både kropp og sjel, tok jeg en kikk på kartet over Haukeliområdet. Dette er en plass jeg har gått veldig mye tur, men har ikke sett så mye på kartet utover de vanlige stiene og fjelltoppene. Etter litt kikking, gikk det opp for meg at det gikk annleggsveier nesten sammenhengende fra både Bykle, Hovden og Haukeli, og over til Suldalsområdet. Med sykkel og packraft (liten oppblåsbar båt), burde flere av disse rutene være ganske greie Jeg gjorde en smådårlig jobb i paint, og hadde planen klar. Turen skulle starte noen kilometer fra Haukeligrend, gå via Førsvatn og Holmavatn og ned til Nesflaten i Suldal. Om vi fikk tid, tenkte jeg vi eventuelt kunne returnere via en annleggsvei, over noen vann og komme ut igjen ved Dyrskar. Vi startet med friskt mot. Da veien etterhvert ble litt smådårlig, gikk vi ned til Langesæ for å blåse opp båtene. Langesæ var flatere enn et vellagt stuegolv, meget harmonisk å padle over.. Etter Langesæ er det flere småvann, med relativt korte bæringer mellom. Det var litt styr å skifte mellom sykling/gåing/padling, men vi kom i iallefall fremover. litt utpå kvelden kom vi endelig til Holmavatn, som var den lengste padleetappen vi skulle ha. Vi padlet over vannet under en aldeles nydelig stjernehimmel. Vi så såvidt at det var lys på Holmavasshytta, mange kilometer unna, men vår rute gikk lenger sør. Vi funderte litt på om det muligens kunne være søte spreke fjelljenter på Holmavass, men slo det fra oss. Ifølge statistikkene skal det visstnok være mye jenter i fjellet. Vi ser dessverre sjelden noe særlig til disse. Enten lyver statistikken, eller så kan det muligens være det faktum at vi velger utrolig sære ruter, og ligger i telt..Så mulig de er der, men vi leter feil steder? hmm.. Etter den semi-romantiske kryssingen (semi-romantisk siden det muligens var en hel gjeng jenter som så samme stjernehimmel som oss fra Holmavassbu), kom vi frem til neste annleggsvei. Den er sammenhengende hele veien ned til Suldal/Nesflaten. så det var en god følelse å komme hit. Telt ble slått opp og middag inntatt. Nå var det stortsett nedover nesten 3 mil ned til lavlandet. Utrolig nydelige høstfarger, å fantastisk varmt i solen. Den "britiske" sykkelstilen er kun til ære for fotografen, vi holdt oss stor sett på rett side av veien. Og for å ikke stresse leseren for mye, forbudt-skiltet gjaldt en gangsti.....tror vi.. Etter å ha kikket litt på klokken, og kartet, bestemte vi oss for å droppe de 900 høydemeterene opp neste annleggsvei, og heller ta strake veien til Røldal. Valget var nå enten å bruke resten av kvelden på å sykle opp igjen til Haukeli, eller å hente fram redskapen min. Jeg valgte det siste. En vellutviklet tommel har hjulpet meg på mang en tur. Jeg slengte ut tommelen, og fikk etter litt skuffelser, haik hele veien tilbake til bilen. Kjørte så ned igjen til Røldal for å hente kompisen min og syklene. Planen for kvelden var nå stampen på Haukeliseter. Vi nådde stampen i god tid og hadde en bra kveld med varm stamp og kald øl. Jentene var ikke å se, men vi fikk servert mye gode røverhistorier fra blant annet safari i Afrika. Lærte blant annet at White Rhino egentlig heter Wide Rhino (pga dets brede nase), men at språkproblemer hadde ført til at alle trodde det het White Rhino. Når en da skulle navngi det neshornet som har smal nase, kalte de de likesågodt black rhino, siden det var "motsatt" av white rhino. Skulle vell egentlig blitt kalt Narrow Rhino eller noe slikt..menmen, sånn kan det gå. Uansett, neste dag tok vi turen til Prestegård, og gikk opp til Hermodshåla. Ei ganske stilig grotte, med meget smal inngang. Oppkalt etter en kjeltring som het Hermod, som skal ha gjemt seg i hulen. Etter grottevandringen, samt litt guiding og lyktlåning til en familie som dukket opp, syklet vi ned til bilen og satte vi kursen vestover, hjemover. Finnes ordet "eventur" i ordboken? Isåfall vil eg påstå at det hadde vært et passende ord for å beskrive denne helgen Snipp snapp snute..Det er best å være ute.

https://turhistorie.blogspot.com/ I slutten av juli og begynnelsen av august i 2010 var jeg og Øystein på en tre ukers fisketur på Ifjordfjellet. Dette hadde vi planlagt i to år og vi gledet oss stort. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før og vi kjente spenningen dirre i kroppen. Et av våre mål, bortsett fra å kose oss og ta det ganske rolig, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri gjort før, og vi hadde store forhåpninger at det skulle skje på nettopp denne turen. Ville vi oppleve drømmeforhold på ifjordfjellet? Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet. Da vi landet i Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde ordnet en taxi som skulle kjøre oss til sentrum. Vi spurte taxisjåføren om han visste om en campingplass vi kunne innlosjere oss på til neste dag. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å slå opp teltet bak rutebilstasjonen. Da var vi nært bussen som skulle gå til Ifjord og diverse butikker som hadde utstyr og proviant som ikke allerede hadde blitt pakket i sekken. Vi var ikke vanskelig å be, og kort tid etter var teltet slått opp. Vi fikk handlet det vi skulle, blant annet 3 bokser gass, vi turte ikke å basere oss på bålfyring hele turen, det er jo tross alt ikke så mye å fyre bål med på vidda. Planen var å gå fra Ifjord mot Dollajavri og videre mot Lakselv, så fikk vi se hvor langt vi kom. Ut på kvelden tok vi oss ei pils på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om all storfisken vi skulle få. Turens fineste leirplass. Neste dag hadde det begynt å regne og blåse, vi så skeptisk på hverandre der vi sto ved bilvegen og så oppover fjellsiden vi skulle gå. Men med mye pågangsmot og alt for tunge sekker fikk vi gått noen kilometer før vi slo leir mellom to fristende vann. Fiskestangen ble montert og vi fisket oss grundig rundt begge vanna. Ingen fangst. Ut på kvelden begynte vi å bli sulten og vi bestemte oss for å lage middag. Da jeg skal skru gassboksen på primusen var det noe som ikke stemte, den ville ikke feste seg. Tabbe! Vi hadde kjøpt feil type gass. Hva skulle vi gjøre nå? Vi bestemte oss for å spise sjokolade til middag å ta kvelden. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord på bensinstasjonen å kjøpe gass der. Når morgenen kom lot vi alt utstyret ligge igjen og vi gikk til Ifjord, men her hadde de ikke gass. Kjipt. Det hele endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen sakene, spurte ned til vegen i et skikkelig dritt vær så vi akkurat rakk bussen som gikk tilbake til Lakselv. Når vi kom hit fikk vi kjøpt riktig gass, men fant da ut at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før over-imorgen. En hel ekstra dag bak rutebilstasjonen var jo akkurat det vi hadde håpet på da. For en generaltabbe. Vi følte oss som to idioter. Var det mulig? Men noe positivt kom ut av det. Vi la en ny plan, vi bestemte oss for at vi skulle gå av bussen i Kunes og gå anleggsvegen derfra mot Dollajavri, så kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å bevege oss mot Ifjord. Dette ville gi oss god tid til å jakte på kilosfisken. Dessuten fikk vi lettet de alt for tunge sekkene for en god del unødvendig mat og utstyr. Det var dårlig vær da turen skulle starte. Vi har gått av bussen og er klar for å starte, lite visste vi om at neste dag måtte vi ta bussen tilbake. En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv. Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. De ble en tung marsj da vi gikk på anleggsvegen fra Kunes, gå på hard asfalt var ikke noe særlig med så tunge sekker. Etter en så "dårlig" start på denne turen begynte humøret å bli labert. Det var ikke sånn vi hadde sett for oss turen skulle bli, og det ga jo ikke den store villmarksopplevelsen å gå etter denne forbanna asfaltvegen, frustrasjonen vart enda større da vi så tyske turister freste forbi oss i store bobiler. Etter en lang etappe slo vi opp teltet ved et lite vann ikke langt unna vegen. Stengene ble montert, og vi hadde ikke særlig trua på noe bra fangst her. For å være helt ærlig begynte vi å tvile litt på hele opplegget og spørsmål som, om langturer var noe for oss? Sirkulerte i knollen. Hadde vi overvurdert oss selv? Vi trodde jo en slik tur skulle bli kos fra dag en. Jeg satt meg ned på ei lita tue og var deppa over hele situasjonen, for et dritt opplegg. Plutselig ropte Øystein, FISK! Jeg sprang bort til han og kunne se at dette var snakk om større fisk enn hva vi er vant med. Kort tid etter lå en fin 8 hektos ørret i håven. Vi jublet og ga hverandre en god bamseklem. Alt som var negativt i tankene våre var blåst bort på et lite øyeblikk. Nå var turen i gang, skikkelig i gang, det var vi begge enig om, og vi gledet oss til fortsettelsen. I ettertid har vi snakket om hvor viktig akkurat denne fisken var, det var den som snudde den negative trenden, det som fikk oss til å tenke positivt. Jeg kan fortsatt huske den gledesrusen vi opplevde akkurat da denne ørreten ble landet, og det tror jeg vi begge kommer til å huske resten av livet. Akkurat det lille øyeblikket. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått? Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss. Humøret var tilbake. Turens første fiskemåltid. Vi bestemte oss for å forlate anleggsvegen og gikk med lyng under beina mot Dollajavri. Herlig. Vi stoppet og slo leir to ganger før Dolla, og fisket var bra. Vi dro opp både ørret og røye, ikke av de største, men fine hallkilos-fisker. Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung. Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures. Så var det min tur å få fisk. Herlig terreng å bevege seg i. Turens første røye, den var rød! En fornøyd kokk. Dagens mål var Dollajavri. Vi fisket oss ned Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig trua, men da sluken ble kastet ut bet det en fin 9 hektos ørret på før wobbleren i det hele tatt hadde truffet vannflaten. Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig? Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler. Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses. Da vi kom til Dolla kunne vi se at det lå ei hytte på andre siden, den var opptatt og vi slo derfor opp teltet. Kort fortalt ble de neste dagene veldig bra. Vi fikk en del ørreter som lå akkurat under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt, ble Dollahytta ledig og vi innlosjerte oss der. Vi unnet oss et lite bad den siste kvelden før vi skulle gå videre, noe som ble en heller kald opplevelse. Leir etablert ved Dollajavri. En glad fisker. For en kvalitet på ørreten. Ca 600 gram som fikk leve videre. Ni hektos ørret og livet er godt. Fiske i en av elvene i nærheten. Feit Dolla-ørret. En av mange fine kvelder. Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt. Helt grei natur. Speider etter storfisken. Dollahytta. Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble med et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter noen få kast kjente jeg et solid rykk i stangen og mothugget ble gjort. Vi kunne se at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensen? Da fisken var trygt i land fant Øystein fram vekten, og den viste 9,9 hekto. Så nær, men likevel så fjern. Vi begge brøt ut i høy latter da vi så hvor nær jeg var målet. Men rett skulle være rett, kilosfisken var enda ikke tatt. Vi fikk en del fisk utover kvelden, men ikke noe som var større enn nestenfisken min. Vi fant vedsekker som lå strødd rundt omkring vannet og det gjorde det lett å fyre kveldsbålet. Villmarkstemningen var satt. Naturens egen sofa. Nok en drømmeleir. Litt mygg hørte med. 9,9 hekto, nesten kilos! Bål som ble fyrt opp med ved som lå å ventet på oss i sekker rundt vannet. En uforglemmelig kveld. Magisk. Kveldsmat. Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ikke lange etappen. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte samme vassdraget. Da vi satt å spiste lunch bestående av en potetmos pose som vi delte kunne vi se flere fine vak ut på den lille pytten vi hadde campet med. Da var det min tur å sette på kystwobbleren. Rett ved land, like før jeg skulle løfte sluken opp fra vannet og gjøre et nytt kast, bet det en solid rugg på. Bremsen hylte og jeg hylte. Etter en liten kamp og Øystein hadde håvet fisken, viste vekten 1,1 kg. Kilosgrensen var brutt og mitt mål for turen var innfridd. Jeg fikk en del fisk her, men ingen som var større enn rekordfisken. Noen hadde spist et solid måltid her. 1,1 Kg. En grei dag på jobben. Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av. Turen gikk videre til Silisjavrrit. Etter en dag med fint vær kom det tåke og nedbør. Det endte opp med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig var det deilig å ligge å kikke opp i telttaket og fundere over livet og turen så langt. Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden. Så kom det noen dager med dårlig vær. Teltdager. Øystein navigerer mot neste mål. Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en ikke så lang etappe fant vi en teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojavri. Vi fisket oss rundt og jeg fikk ei fin røye på nettopp 9,9 hekto, så det ble ikke noe kilosrøye på meg. Øystein fisket fortsatt innbitt for å kunne ta kilosfisken. Jeg kunne merke en ørliten frustrasjon over at han ikke hadde innfridd målet sitt enda. Ut på ettermiddag tok vi oss ei ny runde med stangen, jeg stilte meg opp ca 50 meter fra Øystein og kastet ut sluken. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i nærheten, inkludert meg selv. Du må komme! Jeg har storfisk på kroken! Jeg rakk ikke engang å sveive opp sluken min før jeg tok tak i håven å spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflaten, vi så på hverandre og tenkte at dette må være turens største så langt. Da fisken endelig lå trygt på land og vi fikk veid den jublet han enda høyere enn hva jeg trodde en voksen mann kunne gjøre. 1,3 kg! Kilosgrensen var brutt for Øystein også, for en lykke. Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken. 1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene. Vi så en del reinsdyr på denne turen. Fin røye. God mat. Og god drikke. Et reinsdyr som krysset vannet da vi sto å fiska, bra ikke den bet på kroken Suolojavri. Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft. Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann som ikke ga den helt store fangsten. Her fyrte vi bål hele kvelden og utpå natta pakket vi sammen og gikk videre. På morgenkvisten sto vi med bilvegen noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset noen små elver og gått gjennom forholdsvis tett skog før vi kunne sette beina på hard asfalt igjen. Alt dette uten noen særlig dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestangen sin. Men takket våre egne gps-spor klarte vi å finne den tilbake uten å måtte gå alt for langt. Vi satte oss på en benk utenfor bensinstasjonen, som ikke hadde gass da vi var her sist, og ventet på bussen. Da vi kom til Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp noen handleposer med herlig mat og snop som vi hadde drømt om de siste nettene. Begge spiste seg til bristepunktet og gikk rett i koma i teltet som så klart var slått opp bak rutebilstasjonen. Det ble noen netter her gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover og turen var over. Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort. Nattvandring på Ifjordfjellet. Den siste suppeposen blir spist. Det tettet seg til med skog siste del av etappen. Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra En trøtt og sulten fisker. Fråtsing. Vi er i ettertid enig om at dette var en prima tur, selv om det ble en litt tung start. Uansett så lærte vi mye av denne turen som vi har fått god nytte av i ettertid, hvert fall at det er lurt å ta med riktig type gass. At begge fikk kilosfisk var jo veldig kjekt, men jeg er ganske sikker på at selv om vi ikke hadde fått storfisken hadde vi begge sett tilbake på turen med utelukkende positive minner. Denne turen gjorde meg hektet på å dra på litt lengre fiske/vandreturer i villmarka, og det har blitt en del døgn i telt i ettertid. Så får vi håpe at jeg og Øystein får anledning til å reise på en lignende tur en gang i fremtiden. Vis artikkelen på bloggen

Når det gjelder mat på bålet... Testa ut pinnebrød (grovt) i helga, og fant vel ut at neste gang blir det grove pannebrød eller grove pannekaker istedet. Går kjappere å lage, enklere å få godt resultat og saftigere og bedre -syns vi da:) Ellers så spiste jeg som liten mengder av brødskiver med hvit og brun ost som ble "skjerpet" litt på bålet før inntak.... Nydelig:) Det å finne "den rette" bjørkekvisten og under kyndig veiledning spikke sin egen "brødskivepinne" med to- eller helst tre tagger er jo et prosjekt i seg selv, der det er mulig:) Forøvrig mange gode tips her, både for barnehager og foreldre! Får legge GPS ' n i dagstursekken, ender vel med at ungene lærer ho mor å bruke den i løpet av høsten;)

Hei! så bra att dere vil reise på tur nå det ikke bar er sommer Det er veldig individuelt hvor fort folk fryser osv,har du 3 season til -4 eller +5 har nok det en del og si og. Videre så kan du hvis du har sommer soveposer bruke dem samme med 3 season,eller en annen gammel sovepose. anbefaler og sove med lue og tykke ullsokker og ull på kroppen da vil man fint klarer en del - grader uten og fryse,fryser jo ført på beina. har dere sovepose til og koble sammen kan jo de 2 minste ligge sammn med en av de voksne,da vil dem få veldig mye varme fra de voksne,gjør det selv når jeg er på tur med junior. (jeg har sovet sammen med junior i vanlig 3 season sovepose haukli dun da jeg en gang hadde med sommer sovepose til han og så ble det - på natta så han voknet og frøys var ikke problem og del en sovepose eller dem er jo ikke så store,hvis man ikke er stor selv da) Har vært på vinter tur fra han var 2.5 år,har vært nede i -14 når vi våknet på morgen en dag,har ikke vært noe problem men har den soveposen her http://isbjorn.no/bjornoya.html som er ekstra stor slik att begge kan sove i den (frøyst ikke når det var -14 eller men da sto jeg opp og varmet opp telte med en bensin brenner) ,er det rundt 0 til par minu funger den her og helt fint http://www.helsport.no/no/Infosenter/Spesial_og_eldre_soveposemodeller/Haukeli_dun Nå er barna dine såpass store (min er 4.5 år) men er veldig greit og sjekke spesielt beina att dem ikke er kalde,og ja en annen ting ha med tynne finge vanter når man sover om natta,da fryser barna mindre hvis handa er på utsiden er og kjekt og se hva tempraturen har vært før man reiser. http://www.yr.no/place/Norway/Oslo/Oslo/Oslo/detailed_statistics.html det er litt håpløst når det blir mere enn -5 og ikke er snø,syns det er håpløst og ha med så mye utstyr og ikke kunne ha pulk,men det har noe med att dama ikke blir med på vintertur (sove ute) så må ha med alt ps husk gass fungere dårlig i mange - og hvis du har bensinbrenner kan du fint varme opp telte til t-shorte tempratur hvis du graver snø rundt telte,har måtte varme opp telte mang ganger da første vintertur med junior måtte jeg varme opp telte hver gang jeg skull skifte bleie og ja husk tisse flaske (kan bruke hva som helst bare stor tut) litt motivasjon her http://www.fjellforum.no/topic/22300-ulsrudvannet-11022012-til-12022012-barn-p%C3%A5-tur/ liten tur rapport fra meg http://www.fjellforum.no/topic/26204-turraport-overnatting-i-oslo-marka-fra-2-3-februar-barn-p%C3%A5-tur/ http://www.fjellforum.no/topic/21967-overnatting-svartkulp-i-nordmarka-7-8-januar-2012-med-barn-p%C3%A5-tur/ ->som man ser blir det fort varmt PS hvor holder dere til? Jeg og Busk skal sikkert få til en vintertur i år med barn på tur,det er i oslo hvis du vil bli med

Koble underlagene sammen med strikk og legg et ullteppe/fjellduk over begge barna. Ha på ullklær, sokker, skjerf og lue. Hvis noen fryser på natta kan dunjakke legges oppå i tillegg. Du kan også ha en termos med varmt vann, som kan fylles over i en drikkeflaske og bruke den som varmeflaske i posen.

@Dag G - Evje - kunne vært det, men svaret er nok en snøspurv ja. Fant dette bildet på nettet som er "litt" bedre enn jeg fikk til igjennom vinduet med Ipod'en Var ikke meningen å starte en fuglequiz - det kan jeg lite om - men om noen har andre bilder/spørsmål eller lurerier så kan vi vel teste ekspertisen. Jeg har mye å lære.

Jeg har skutt ganske mange elger (vet ikke antallet), og har også skadeskutt. Det er IKKE noen god følelse, men om man er aldri så god til å skyte så er det alltid variabler i en jaktsituasjon som kan føre til skadeskyting. Noen ganger kan det være f.eks. en kvist som man ikke ser som kommer i veien, andre ganger kan det være direkte "kuktabber" fra skytteren. Det viktigste for jegeren i etterkant er å analysere hendelsen, finne fram til årsaken, og ikke minst innrømme egne feil og ta lærdom av dem! Når en elg først er påskutt og man oppfatter skadeskyting er det helt vanlig kotyme å fortsette å løsne skudd mot den på hold og vinkler der man ellers vil holde tilbake skudd. Dette for å prøve å avslutte dyrets lidelser så fort som mulig. Og du har rett Martin.m: de fleste jegere ønsker en så sikker og rask avlivning som mulig!

Dersom jeg skulle på svømmetur ville jeg i alle fall startet ved Båtvika, svømt over og dratt nytte av nedoverbakken tilbake. Nå skal det jo sies at svømming stort sett bare er noe jeg bedriver dersom jeg skulle være uheldig å ramle ut av kano e.l.

Det du påstår er på linje med å si at en har da førerprøve på bil for at en ikke skal krasje. Krasj skjer alikevel selv om ingen vil at de skal hende uten at det er noe seriøst galt med hverken fører eller bilen. Det er helt normalt at elg blir skadeskutt, men det er selvfølgelig ikke ønskelig. At dyret blir påskutt flere ganger er bare naturlig når det allerede er blitt skadeskutt. Da handler det ikke om å avlive et friskt dyr på en human måte, men å ende lidelsene til dyret så fort som mulig. Da skyter en så lenge det er forsvarlig for sikkerheten, uten å tenke på at det ene skuddet skal drepe. Mange jaktlag har egne hunder som er godkjente ettersøkshunder. Da ordner en fint opp i slike situasjoner selv.

Eller bare kjøpe hvetemel, men lage en bolledeig med smør, sukker, kardemomme oppi selv, så slipper man å få med emulgator, (E472e, E471) og antiklumpmiddel (E300 og enzym (alfa amylase) og aroma (hva er dette?). Tipper det blir ganske mye billigere også, ettersom hvetemel er det billigste som går an å få tak i. Har forresten aldri brukt bakepulver, men tørrgjær, som jeg synes funker fint.

Nansen og Johansen vrir seg nok i graven over nivået på norske journalister i 2013. Amundsen har det nok heller ikke bra på bunnen av havet. Denslags journalister skriver vel en dag om Biff Lindstrøm som ble komponert på McDonald.....

Her kunne vi trenge hjelp fra @TrondE eller andre. Det er forskjellig nullreferanse på de to målingene der - men kan jo hende at vannet har trappetrinn akkurat der

Jeg hadde faktisk en litt artig opplevelse / oppdagelse på Rhodos sist uke. Vi gikk langs veien og i veikanten lå en ihjelkjørt fugl. Min sønn mente det måtte være en rovfugl, men den hadde ligget så lenge at den var litt vanskelig å identifisere. Nebb og klør så ikke ut som en rovfugl, og siden jeg ikke kunne huske å ha sett en slik fjærdrakt så antok vi at det måtte være en lokal art som ikke fantes i Norge. Vel hjemme ble jeg sittende å se på et program på tv og der, midt i tv ruta dukket den opp, fuglen fra Rhodos. Og hva var det? Natteravn, en fugl som finnes i Norge, men som stort sett bare flyr om natten og som ikke er videre vanlig her hos oss. Utrolig hvordan tilfeldigheter av og til kommer veldig beleilig.

Gutter og jenter bør helt klart få mulighet for "egne ture". opplevelsen og fokus bli helt forskjelligt, har gjort det flere ganger, og gått helt samme tur, til samme sted, likt vær. samme voksne. og turerne er blitt helt forskjellige, i hovedsak er gutta mer fysiske i sin måte og oppleve naturen på, mens jenterne går litt mer forsiktig frem, og går opp i de litt mindre ting.

Barn bør kanskje lære noe av det helt grunnleggende uten å gjøre ting altfor komplisert. Som allerede nevnt, klare å få fyr på bål ved å bruke never og bygge opp bålet etter hvert. Orientering. Man trenger kanskje ikke å bruke kompass, men om man lager et kart over et lite område hvor barna skal klare og orientere seg. Det kan f.eks. være at barna skal gå på skattejakt for og så komme seg videre til neste post. Typiske kjennetegn på kartet kan være det store grantreet, eller maurtua, lite myrområde eller annet. Men i et område som barna er kjent i fra før av? Dette kan jo medføre samarbeid mellom barna hvor de må diskutere for å bestemme hvor de skal gå. Men det vil sikkert være noen barn som også aldri kommer til ordet, og at det er de "dominante" som bestemmer. Kanskje prøve å unngå det? Det kan dere pedagoger sikkert litt mer om Kanskje for de litt eldre barnehagebarna, så kan de jo lære å bygge gapahuk? såklart med hjelp av de voksne. Lære å bruke kniv og hvordan man håndterer den. At de kutter seg er bare en læringskurve. La for all del barn slå seg og falle litt, og ikke sy puter under armene på dem. Nå mener ikke jeg at de skal bli alvorlig skadet eller noe sånt men at de må klare små og tøffe utfordringer. Lær barna å kle på seg etter været, istedenfor å si hva de skal ha på seg. La de reflektere over bekledningen. Hvorfor skal det være forskjell på gutter og jenter? Å begynne å skille gutter og jenter trekker vel mer i den retning at det normativt sett er galt for gutter å holde på med jenteting og omvendt.

Bare siterer så hun ser det. Spørsmålet var hvor du fant snøhulemannen på nett? Fant også denne episoden fra Ray Mears som jeg lærte en del fra http://www.youtube.com/watch?v=SN-sPF28s0E . Passer bra nå som vinteren kommer.

Ja, det er ingenting som er så galt at det ikke er godt for noe! Bare mentaliteten i seg selv er jo helsebot i lange baner!

@kvitknekt Jeg har selv to børn (dreng på 5, pige på 4), der går i en skov/strandbørnehave. De er udelukkende ude hele året. De deler sig ofte op i små grupper og tager på tur. De bruger rigtig meget tid ved stranden, hvor de finder fossiler. Der er måske ikke lige strand i nærheden af jeres børnehave - men noget der fylder rigtig meget hos mine børn, er fossilerne. Det er næsten blevet en møntfod i børnehaven - og de kan bruge dage på at lede efter dem. Og det er blevet en tradition efterhånden - både voksne og børn koser sig rigtig meget med at lede efter dem - måske I kan finde noget tilsvarende, som man kan samle på. Andre ting de har været glade for at lave og talt meget om: - Generelt lave bål - hvor børnene selv tænder op og lærer hvordan det gøres. - snitte/spike pinde - Besøg af en jæger, der havde ænder med - de skulle rengøres og steges på bål - Pandekager på bål - Plukke bær og lave syltetøj på bålet - Fladbrød på rist over bål - Svampetur - Lave simpel mad på bål, som børnene næsten selv kan lave. - Værksted, bygge ting af træ - Bygge huler i skoven - Tur for at se hjorte, grævlinger, ræve osv. - Sæson-ture, samle kastanjer, fange krabber osv. - Pige-tur: selvom man er udenfor hele tiden, husker de at fokusere på at der er forskel på drenge og piger. Så pigerne har taget på tur for sig selv, hvor det handler om at ordne hår, massage og lave andre "pigeting" - kan sagtens gøres udenfor. Og så generelt bare at lege

Her er et bilde fra Glitterheim. Tatt 4.7.2009. Ser ut som jeg står midt i elven men går egentlig en del av land ut i en sving.

Jeg skal ta med vateret å sjekke dette. Virker litt rart.

Har du ikke hørt om elven i kina som renner oppover da?

Nå kan det være at størrelsen 40% er fastsatt av de samme som finner ut at " 300.000 Nordmenn lider av inngrodde tånegl." 40 % er et svært høyt tall. Det vil bety at nesten halvdelen av alle gjester ikke gjør opp for seg. For enkelte varer er det sikkert mulig , men som et gjennomsnitt? Tror ikke det. Likevel kan svinner bli et problem i framtiden. Det beste vi kan gjøre er vel å være gode eksempler.

Meg og en kompis tok et døgn i lavvo ved kysten i "bakgården" min, kombinert med Sjøørretfiske på Flautangen i Sandefjord. Fangsten ble noe små under kiloen, men turen ble perfekt på alle andre måter med bra vær, bål, kaffe, mat og drikke. Om morgenen kom tåka og skapte stemning idet sola sto opp

En ide er å adoptere et stort løvtre. Se på det i de 4 forskjellige årstidene å se forandringen. La barna tegne det som de ser det. Deg går fint å lage og steke steke penne brød om dere noen ganger brenne bål. Pinnebrød på bålet med enkel oppskrift for barn

Fra øya Andørja i Troms en sommerkveld, med Stonglandet og Senja i bakgrunn.

Vi vet at det var varmere her f.eks. da vikingene hadde sin storhetstid. Så har det vert noen kaldere perioder før det nå blir varmere igjen. Årsaken er helt klar. Vikingene hadde dårlig isolerte hus og de brant sikkert også mye bål ute. De brant også ofte sine døde høvdinger ombord i store vikingskip. Så begynte folk å isolere husene sine og varmen ble holdt inne. Nå er andelen av friluftsfolk raskt økende og det er nok effekten av bålbrenning og ekstremt gode primuser vi nå ser resultatet av.

@Fimax og jeg har hatt som tommelfingerregel å førsøke å komme opp i 3500 kcal. pr. døgn. på våre turer hvor vi bærer tungt og langt og lar kroppen jobbe mye.Vi har stort sett alltid supplert de gamle Realporsjonene med pølser av div. type (ikke wiener altså, men viltpølser/morpølse o.l.). Det er en av årsakene til at jeg reagerte på at kcal. innholdet har minket i Real middagene. På turen min sist helg ble derfor Real droppet og jeg gikk for kjøttsuppe med feite pølsebiter oppi. Som en kuriositet kan jeg nevne at det engelske forsvaret i mange hundre år nitidig har notert og beregnet dagsbehov pr. soldat. På 1600 tallet (mener jeg å huske) viser fortegnelser at soldater i de viktigste hæravdelinger fikk kost tilsvarende 7000 kcal. pr. mann. Disse soldatene bar jo med seg anseelige mengder metallskrammel.

I våre barns barnehage er friluftsgruppa, de fra tre år og opp, mye ute. Mye fri lek, ellers ser de også an hva barna ser ut til å interessere seg for. I høst har de bl.a. samlet insekter i eget "akvarium" (husker ikke hva det heter...), plukket rognebær og laget gele og syltetøy, laget lunsj på bålet, samlet ting i fjæra og skogen og laget "kunstverk"av dette, de har en gapahuk i passe gangavstand unna der de omkring har Enkle "lekeapparat" av tau, planker osv som de får boltre seg i i tillegg til skogen omkring. Som qwer993 skriver, barn finner alltids på ting selv bare de får mulighet til det, og jeg har sterkt inntrykk av at de i stor grad lar barna gjøre nettop det:) en stor fordel hos oss at både"fjell og fjære" er i nærheten da:)

Heisann Som vanlig hver høst setter jeg meg ned for å følge med på 71 grader nord. Sammen med kjendisversjonen av samme program, samt Ingen Grenser og tilsvarende, er dette et av de programmene som gir meg finest naturopplevelse gjennom skjermen. Som vanlig, med akkurat dette programmet, så blir jeg hektet av etter kort tid. Hvorfor? For min del handler det om at programmet er mer rettet mot interne stridigheter og urealistiske elementer av anstrengelser. Jeg er med på tankegangen om at tunge sekker, utfordring i ukjente miljøer og utmattede mennesker gir god TV-underholdning. Samtidig mener jeg at programmet beveger seg vekk fra en konkurranse der "veien er målet" og egentlig like godt kunne hatt all innspilling i Oslo, med start og mål på Tryvann. Er det andre som tenker sånn? Jeg stopper ikke å undre meg over deltagere som ikke kan kart og kompass, et program der fysisk evne er et krav med deltagerne som plukkes ut som ikke ser ut til å oppfylle disse kravene, sekker som er så tunge at de kan ødelegge ryggen til gud og hvermann, og et konsept som tilsynelatende ikke tillater at deltagerne samarbeider.

Jeg kjøpte Garmin Fenix i sommer. Sto mellom den og Suunto Ambit 2. Suuntoen var stiv og overhodet ikke noe behagelig å ha på. Garminen er veldig behagelig å ha på, derfor jeg valgte Garminen. Den er stor (det er Suuntoen også), men jeg liker store klokker så det er ikke noe problem for meg. (Fenixen var vel også noe billigere) Bruker den til innendørstrening, løping og turer med Malamuten min. Foreløpig ikke hatt noen problemer med kompasset, høydemåler eller temperaturmåleren. Har tatt noen "stikkprøver" ut i fra kart, kompass og andre temperaturmålere og den har stemt. En negativ ting er at det er litt kort batterikapasitet når har på GPSen i lengre perioder. Når var på fjelltur 5 dager i sommer hadde jeg lagt inn (fra Basecamp) hvor vi skulle gå og slå leir. Måtte lade den etter 2 dagsmarsjer ( ca 8 timer pr dag) med GPS på hele tida. Har en type lommelykt jeg lader opp hjemme som jeg lader klokka ut i fra når er på tur i fjellet med telt, og det fungerer veldig bra, lader seg fort opp. I hverdagen med ca 1-2 timer bruk av GPS pr dag på løpetur eller tur med hunden så holder batteriet greit synes jeg. Litt usikker på hvor ofte må lade den, men ikke irriterende ofte hvertfall.

Enig så enig. Jeg må få anbefale naturprogrammene som går så og si hele året, hver søndag på NRK. Som oftest er det BBC som står bak fantastiske skildringer av natur og dyreliv, og en kameraføring som tar pusten fra deg. Jeg husker spesielt programserien fra Yellowstone i USA. Noe så fantastisk! Nå for tiden sender de en serie om Afrika, med kjære Attenborough som programleder.

Jeg likte best den episoden for et eller to år siden da halve gjengen fikk hotell med god mat og drikke mens de andre måtte ligge i lavvo og spise Real turmat. De på hotellet syntes åpenbart synd på de andre og inviterte dem til å dele mat og fornøyelse med seg. Men det har jo vert noen tilfeller av vonde knær som følge av alt for tung sekk, og basert på egen erfaring vet jeg hva dette er. Ødelagt menisk, noe som kun kan repareres av en dyktig kirurg. Jeg har også reagert på at de tar med fysisk sterke folk, rett fra treningsstudioet, uten noen form for friluftserfaring. De kan ikke bruke kart og kompass, ikke fyre bål og ikke ta vare på seg selv ute under vanskelige forhold. Er programmet i ferd med å bli en "tøffasversjon" av "Paradice hotel"?

Is klatring, Toppturer og en del nedfart fra forskjellige fjell http://endlessflow.posterous.com/ Denne er noe av det bedre jeg har sett

Noen av de vakreste bildene som er tatt fra luften: http://www.youtube.com/movie?v=jqxENMKaeCU&feature=mv_sr Nydelig film også, med ett viktig budskap.

Noen til: Med Britt (og Børge Ousland) til Nordpolen: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/326827/ Utenfor kartet: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/769120/ Jenter til Kilimanjaro: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/729816/

Går det an å anbefale nett-tv også? I så fall er serien Flo, Fjell og Fjære med Jostein Flo som programleder veldig bra. De er fjernet fra søking på nrk.no for lengst men google ga meg linkene: Topptur til Storen: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/377650/ Topptur på ski: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/377647/ Bre og is: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/379099/ Her kan dere lese mere om programmene: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/program_nrk_sogn_og_fjordane/595921.html

Denne steinen er så kantet at den ikke kan ha reist så langt med isen. vanligvis er flyttblokker ganske avrundet og slipt og kan ha reist ganske langt. Men alt dette pratet om istid og kvartærsgeologi er jo bare tull. Sannheten er at Risen, ref. filmen om trolljegeren, som ofte kranglet med kona si, risegygra, kastet disse steinene etter henne. Det er derfor de ligger henslengt litt sånn tilfeldig rundt om i landskapet. Denne risen er jo ganske stor. Dette er gammel visdom, langt eldre enn all vitenskap og da må det jo være sant. (Nå skal jeg ikke nevne noe om alderen på den kunskapen som ligger i våre religioner, for da blir det jo bare bråk.)