Vinnerliste

Hei, Vi takker for alle tilbakemeldinger som er kommet. På bakgrunn av disse, ønsker vi og komme med en redegjørelse. Selve mengden i en ferdig tilberedt REAL Turmat pose har i alle år vært 500 gram. Her opererer vi med vekt, ikke kallorier (kcal), for å fortelle størrelsen på måltidet. Kalloriinnholdet vil derfor variere fra produkt til produkt. Våre middagsretter varierer mellom 520 kcal til 670 kcal. Eksempelvis inneholder Pasta Bolognese 586 kcal, mens Kylling i karri inneholder 657 kcal. Selve mengden mat er lik, altså 500 gram pr pose. Årsaken til at dette varierer er rett og slett sammensetningen av de ulike matrettene. Fordeling av næringsinnhold i posene avhenger av hvilke råvarer og sammensetning som brukes for å oppnå optimal kvalitet, smak og konsistens. At nettovekten varierer, er på grunn av at de ulike råvarene absorberer ulik mengde vann. Et ferdig tilberedt måltid, med rett vannmengde, skal være 500 gram på alle produktene. Vi jobber hver dag med å forbedre våre produkter. Resultatet av den jobben er bl.a. endringer i selve innholdet i posen. Da går det selvfølgelig ikke på mengde, men på selve innholdet. Eksempler på slike endringer kan være å redusere saltinnhold, rapsolje i stedet for soyaolje, mengde ris og pasta, kjøttinnhold, krydder osv. I 2010 reduserte vi noe ris og pasta i enkelte retter. Dette på bakgrunn i tilbakemeldinger fra sluttbrukere. Flere mente at konsistensen ble for ”grøtete”. For at produktene skulle fremstå mer delikat, og få frem en bedre smak og konsistens, løste vi dette med små endringer. Det har ført til at noen produkter har fått mindre kaloriinnhold. Men, for å understreke, den totale mengden på 500 gram mat pr pose, er ikke redusert. Endringen gjelder kun produkter som inneholder ris eller pasta. Dette er ikke noe nytt, da det ble innført i 2011. En endring som er gjort i år, er at selve posen er blitt mindre. Dette for å gjøre den mer brukervennlig. Den nye posen er 4-5 cm lavere. På den måten er det enklere og spise rett fra posen med en vanlig spiseskje eller gaffel. Det gir også mindre avfall pr pose, noe som gjør produktet mer miljøvennlig. Denne endringen kan ha bidratt til et inntrykk av at det er mindre mat i posen. Når det gjelder utsalgspris på våre produkter, er det butikkene som styrer dette. Fra vår side som produsent, har prisøkningen de siste årene vært lavere enn prisøkningen på råvarer inn til oss. For å oppsummere. Justering av innhold i posen blir gjort utelukkende for å forbedre våre produkter. Mengden mat i posen har ikke blitt redusert. Det vil fortsatt være 500 gram mat i en ferdig tilberedt pose. Vi har lansert en ny pose, like bred, men noe kortere enn tidligere. Dette er gjort utelukkende av praktiske årsaker for sluttbruker og av miljøvennlige hensyn. At disse endringene har ført til frustrasjon blant noen, beklager vi på det sterkeste. Vi beklager også at vi ikke har vært mer tydelig på dette i vår kommunikasjon. Håper dette er oppklarende. Vi setter stor pris på alle de tilbakemeldingene vi får. Dette er viktig for at vi hele tiden skal kunne forbedre oss. Om dere har innspill eller andre spørsmål rundt våre produkter, ta gjerne kontakt på [email protected] Vi i Drytech AS - REAL Turmat ønsker dere en fin dag!

Det var en lang og uklar redegjørelse fra Drytech. Vi kunder legger merke til to ting: 1) Innholdet i posen målt etter vekt, har gått ned 2) Innholdet i posen målt etter antall kalorier, har gått ned Drytech mener dette er gjort for å forbedre produktet, hvilket vi kunder selv får avgjøre etter endt måltid. Drytechs uklare redegjørelse forteller videre at "den totale mengden på 500 gram mat pr pose, er ikke redusert." Dette betyr bare en ting: Kundene spiser mer vann til middag, når de kjøper de nye posene. Som kunde sitter jeg derfor fremdeles og undres over hvorfor Drytech har gjort dette? Det eneste jeg kommer på, er at Drytech prøver å tjene mer penger på meg som kunde. Prøver å få meg til å kjøpe to poser istedet for en, feks. Drytech hevder at prisøkningen på produktet er "lavere enn prisøkningen på råvarer inn til oss". Dette er det alle bedrifter svarer når de skal forsvare prisøkninger, uten å virke for usympatiske. Mange produsenter eier dessuten sine underleverandører, slik at fortjenesten uansett går til de samme eierene, vet ikke om dette er tilfellet med Drytech.

Drytech fjerner noe tørrstoff i posene slik at vi forbrukere må tilsette mer vann for å få et 500 grams måltid. Jeg synes det er utrolig hvor mye tekst Drytech bruker for å prøve å tåkelegge dette faktum ved å på beste politikervis prate om at "mengden mat ikke er redusert",og at det fortsatt vil være "500 gram i ferdig tilberedt pose".

Søndagstur på høgjæren. Det ble igjen oss gamle gubber på tur. Denne gangen var det ikke mulig å få til en tur oppe i heia. Det ville ta for lang tid, både i kjøring og i gåing. Det måtte bli en av de nærmere turene, og da ble det til at vi valgte en rundtur på Jærens høghei. Nå er jo dette ikke så veldig høyt, men opp mot 400 moh. Terrenget minner om Hardangervidda, med samme bølgende landskap, med myr og småvann. Det mangler en skikkelig elv. Det renner elver gjennom landskapet, men det er stort sett oppdyrket eller kulturbeite langs elvene. Men fisk er det. Og i nærheten av Storamos, er det funnet rester av steinalderboplasser, som må være blant de eldste i Norge. Også den gangen må det ha vært fisken som trakk folk. Det var en god del folk ute og gikk den dagen. Vi for forbi en del på vei mot ”steinkjerringå”, men møtte bare en person mellom ”sreinkjerringå” og Synesvarden. Rett før toppen gikk vi forbi en flokk sauer. De sto tett sammen og var tydelig på vakt. Hunder? Og på toppen var det en familie som holdt på å skrive seg inn i protokollen. Vi fikk da spørsmål om vi hadde sett sauene, og kunne svare. Det viste seg å være bonden, som var ute og sjekket opp, samtidig med at familien tok en søndagstur. Turen fra Synesvarden og ned til parkeringsplassen ved Holmavatn er lett, svært lett. Det er for det meste slak nedoverbakke og god sti. Det blir fart av sånt. Ulempen er at turen tar fort slutt. Denne gangen var jeg helst i ”god” form da vi kom ned til Holmavatn. Og det selv om det hadde blitt tur både torsdag og fredag, og trening på lørdagen. I mangel av noe bedre. Det var en fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

For å være litt alvorlig eller rettere seriøs, jeg synes Real Turmat er både enkelt og godt og har spist masse av det med største velbehag. De har også noen av de mest robuste posene blant de jeg kjenner til. Det vil si at de tåler å bli med ut og tilbake igjen mange ganger uten å punktere, i motsetning til flere av de andre. Det hender dessuten jeg tar en slik pose når Tefatet ikke er hjemme og kokkelerer for meg, men det må dere ikke fortelle til noen. En må vel også i rettferdighetens navn innse at det er nærmest umulig å tilfredsstille alle, i hvert fall i en og samme pose. Det kommer jo an på både aktivitetsnivå, årstid, hvor lenge siden forrige måltid og om en spiser noe til. F.eks av fiskefangsten, sopp eller bær. Jeg handler inn ganske mye i slengen og har ikke sett disse nye posene, men at de er mindre kan jo være en fordel. De gamle brukte jeg å skjære av i toppen. Så må vi jo selvfølgelig være klar over at Drytech er i sin fulle rett til å justere prisen ved å redusere litt i innhold eller sette opp prisen på samme innhold. Det er ikke bare-bare, fordi de kan miste kunder til andre osv. Men det er jo helt legitimt at kundene sier ifra som mange har gjort i dette tilfellet.

Jeg tror at Drytech er fult klar over at deres mat selges til samme eller dyrere pris enn Mountain House. Når råvarekostnaden ble større, valgte de å redusere innholdet fremfor å øke prisen ytterligere. Der er langt lettere å manipulere kunder med pris, kontra innhold. Fleste kunder tenker kun kroner og ører, ikke hva de egentlig får. Derfor en stor berømmelse til _OS_ ,som har gjort oss oppmerksomme på dette.

Jeg sjekket akkurat 2 poser med pasta bolognese som jeg har liggende. 1 stk Mountain house 142 gram/716kcal. 1 stk Real turmat 127gram/586kcal. Jeg husker ikke hva jeg betalte,men pris på fjellsport er henholdsvis kr 59 for MH og 69 for RT. Dette vil gi 13,4 kalorier pr krone for MH og 8,5 kalorier pr krone for RT. Det betyr at RT er 57,6% dyrere. Jeg vet ikke om dette er represenativt for forskjell i pris mellom merkene, men forskjellen mellom disse to er ihvertfall betydelig. Jeg har egentlig aldri gitt dette en tanke før nå, men får være mere bevisst i fremtiden. Noen andre som har noen andre eksempler?

Nå skal du ikke være så lei for at dine barn ikke blir akkurat som deg Dag Fra spøk til noe annet... så tror jeg det skjer noe med friluftsinteressen i slutten av 20-årene, for mange mennesker. Tror det henger sammen med at man blir innhentet av rutinetilværelsen med fast jobb og familie. Friheten og muligheten til å "avreagere" som man har hatt som barn og ungdom og gjennom studentliv, blir veldig redusert. Da blir friluftslivet en fantastisk og helt nødvendig ventil !

Gamle gubber går greit. Denne helgen lød dagseddelen på barnepass. Tur til utlandet - Aberdeen - for foreldrene, betød barnepass fra fredag klokken ett til langt ut på søndag. Skulle det bli den ukentlige turen til Blåfjellenden, så måtte det bli etter arbeidstid (i slike sammenhenger, et litt tøyelig begrep) torsdag og retur tidlig fredagsmorgen. Planleggingen kom egentlig ikke skikkelig i gang før onsdagskveld. Da måte jeg pakke med meg det som var nødvendig. I tillegg kom beskjeden at broderen ville bli med. Jeg vet ikke om det er nevnt, muligens noen ganger, broderen er min tvillingbror. Mine andre brødre blir omtalt som, nettopp brødre eller bror. En tur innover heia en torsdagskveld sammen med broderen er alltid en hyggelig affære. Vi måtte kjøpe inn før vi tok oppover, etter noen ganger, vet vi temmelig nøyaktig hva som trengs og er nødvendig. Når det gjelder middag, har vi de siste årene brukt Fjordland. Ikke akkurat gourmet mat, men tross alt bedre enn "real". Andre alternativer tar tid. Vi fikk en fin tur innover heia. Det blåste riktig nok, "stikker og strå", kuling, men det kom bakfra og gjorde egentlig ikke noe. Det var tørt i bakken, og medvinden gjorde nok at det gikk raskere enn "normalt". Det var spor i sorpa, både ned og opp. Vi mente det var sporene innover som var øverst, og det viste seg at det var et par på hytta da vi kom inn. Et hyggelig par fra DNT Sør. De hadde tydelig "peiling" på hva de holdt på med, og planla en omvei for turen til Langavaten dagen etter. Det kom en gjeng utenlandske ungdommer rett før det ble mørkt, og i motsetning til de andre, virket det ikke som de hadde helt kontrollen. Dongribukser og skolesekker. Jeg kunne heller ikke se "skikkelige" jakker, men det kunne jo være at de hadde med regntøy.Vi ble altså en grei gjeng på hytta denne kvelden, men det blåste skikkelig den natta. Det blir ikke skikkelig lyst før langt ut på morgenen så sent på høsten. Det ble en rolig frokost, og vi fikk hytta på stell uten å stresse for mye. Men vi måtte være avgåde før ti for å kunne hente barnebarn på rett tid. Den oppgaven kan det ikke tas lett på. Temperaturen sank ikke under 0, men været slo litt om. Det var yr i lufta og det var fortsatt vind da vi startet opp bakken. Vinden kom fra sør, og da var det litt live i bakken. På toppen fikk vi vinden i fleisen, men den hadde løyet bra fra i natt. Det var antakelig ikke mer en en frisk bris. Det ble igjen en kjekk tur over heia. Vi var - som vanlig - eninge om å ta det med ro. Og som vanlig ble det helst full fart. Vel nede på veien kunne vi bare konstatere at det hadde gått fort. Ikke så fort som i de gode gamle dagene, for en 4-5 år siden, men.... Så lenge vi fortsatt kan ta oss inn og ut til Blåfjellenden, er det håp. Og det tror jeg vi kan fortsette med i noen år fremover. Det er turene i heia som er "livet", ikke det å sitte inne å se ut vindeuet. Og det er håp for oss pensjonister, vi klarer fortsatt en tur eller to til.... Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Trur dette vil gå bra. Vi har mye natur i landet så burde være plass til å tilfredsstille flere behov. For en god del personer så er ikke vinterfriluftsliv ski, pulk & endeløse vidder så synes ikke vi som liker dette kan ha monopol på å nyte naturen slik. Kjenner mange som har skuter og har også vært med på skutertur i løypenett på finnmarksvidda og i Finland. Det du møter på en slik tur er personer som er dedikert og liker det de holder på med. De gjør som skifolket, nyter naturen på sin måte. Enten det er isfiske med familien som er målet eller bare det å komme seg ut i fjellet. Det er en måte å drive rekreasjon på som gir de livsglede og bolyst der de er, på samme måte som de som sverger til ski i fjellet. Vært mange tema som har vært opp til debatt i tråden og det "selges" mange myter. - Sikkerhet og kompetanse til å ferdes ute på fjellet, der er det nok akkurat som skifolket mye forskjellig. Noen er veldig erfraren og noen er nybegynnere. På alt fra teknisk med en snøskuter til friluftslivferdigheter. Et løypenett er i utgangspunktet en stor stor sikkerhetsforbedring, den begrensede forskningen vi har på skuterulykker indikerer klart at de fleste alvorlige ulykker skjer utenfor løypenett under såkalt frikjøring. Så en merket & vedlikeholdt skuterløype vil gi tryggere ferdsel. Det vil selvsagt være noen som vil bryte lover & regler. Men dette gjelder på alle samfunnsområder enten det er tullkjøring med båt eller skuter. - Forsøpling. De fleste som bruker skuter er nok like glad i naturen som en på ski, så de er som skifolket; "De rydder opp etter seg og tar gjerne også den søpla som tullingen før hadde lagt igjen." Konkluderer hvertfall med at å åpne for skuterløyper i flere kommuner er postivt i den forstand at flere vil bruke og nyte naturen, dog på forskjellig vis. Og er ganske sikker på at vi som liker å ferdes i stillhet på ski fortsatt vil ha veldig store valgmuligheter under turplanleggingen.

https://turhistorie.blogspot.com/ I slutten av juli og begynnelsen av august i 2010 var jeg og Øystein på en tre ukers fisketur på Ifjordfjellet. Dette hadde vi planlagt i to år og vi gledet oss stort. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før og vi kjente spenningen dirre i kroppen. Et av våre mål, bortsett fra å kose oss og ta det ganske rolig, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri gjort før, og vi hadde store forhåpninger at det skulle skje på nettopp denne turen. Ville vi oppleve drømmeforhold på ifjordfjellet? Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet. Da vi landet i Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde ordnet en taxi som skulle kjøre oss til sentrum. Vi spurte taxisjåføren om han visste om en campingplass vi kunne innlosjere oss på til neste dag. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å slå opp teltet bak rutebilstasjonen. Da var vi nært bussen som skulle gå til Ifjord og diverse butikker som hadde utstyr og proviant som ikke allerede hadde blitt pakket i sekken. Vi var ikke vanskelig å be, og kort tid etter var teltet slått opp. Vi fikk handlet det vi skulle, blant annet 3 bokser gass, vi turte ikke å basere oss på bålfyring hele turen, det er jo tross alt ikke så mye å fyre bål med på vidda. Planen var å gå fra Ifjord mot Dollajavri og videre mot Lakselv, så fikk vi se hvor langt vi kom. Ut på kvelden tok vi oss ei pils på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om all storfisken vi skulle få. Turens fineste leirplass. Neste dag hadde det begynt å regne og blåse, vi så skeptisk på hverandre der vi sto ved bilvegen og så oppover fjellsiden vi skulle gå. Men med mye pågangsmot og alt for tunge sekker fikk vi gått noen kilometer før vi slo leir mellom to fristende vann. Fiskestangen ble montert og vi fisket oss grundig rundt begge vanna. Ingen fangst. Ut på kvelden begynte vi å bli sulten og vi bestemte oss for å lage middag. Da jeg skal skru gassboksen på primusen var det noe som ikke stemte, den ville ikke feste seg. Tabbe! Vi hadde kjøpt feil type gass. Hva skulle vi gjøre nå? Vi bestemte oss for å spise sjokolade til middag å ta kvelden. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord på bensinstasjonen å kjøpe gass der. Når morgenen kom lot vi alt utstyret ligge igjen og vi gikk til Ifjord, men her hadde de ikke gass. Kjipt. Det hele endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen sakene, spurte ned til vegen i et skikkelig dritt vær så vi akkurat rakk bussen som gikk tilbake til Lakselv. Når vi kom hit fikk vi kjøpt riktig gass, men fant da ut at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før over-imorgen. En hel ekstra dag bak rutebilstasjonen var jo akkurat det vi hadde håpet på da. For en generaltabbe. Vi følte oss som to idioter. Var det mulig? Men noe positivt kom ut av det. Vi la en ny plan, vi bestemte oss for at vi skulle gå av bussen i Kunes og gå anleggsvegen derfra mot Dollajavri, så kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å bevege oss mot Ifjord. Dette ville gi oss god tid til å jakte på kilosfisken. Dessuten fikk vi lettet de alt for tunge sekkene for en god del unødvendig mat og utstyr. Det var dårlig vær da turen skulle starte. Vi har gått av bussen og er klar for å starte, lite visste vi om at neste dag måtte vi ta bussen tilbake. En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv. Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. De ble en tung marsj da vi gikk på anleggsvegen fra Kunes, gå på hard asfalt var ikke noe særlig med så tunge sekker. Etter en så "dårlig" start på denne turen begynte humøret å bli labert. Det var ikke sånn vi hadde sett for oss turen skulle bli, og det ga jo ikke den store villmarksopplevelsen å gå etter denne forbanna asfaltvegen, frustrasjonen vart enda større da vi så tyske turister freste forbi oss i store bobiler. Etter en lang etappe slo vi opp teltet ved et lite vann ikke langt unna vegen. Stengene ble montert, og vi hadde ikke særlig trua på noe bra fangst her. For å være helt ærlig begynte vi å tvile litt på hele opplegget og spørsmål som, om langturer var noe for oss? Sirkulerte i knollen. Hadde vi overvurdert oss selv? Vi trodde jo en slik tur skulle bli kos fra dag en. Jeg satt meg ned på ei lita tue og var deppa over hele situasjonen, for et dritt opplegg. Plutselig ropte Øystein, FISK! Jeg sprang bort til han og kunne se at dette var snakk om større fisk enn hva vi er vant med. Kort tid etter lå en fin 8 hektos ørret i håven. Vi jublet og ga hverandre en god bamseklem. Alt som var negativt i tankene våre var blåst bort på et lite øyeblikk. Nå var turen i gang, skikkelig i gang, det var vi begge enig om, og vi gledet oss til fortsettelsen. I ettertid har vi snakket om hvor viktig akkurat denne fisken var, det var den som snudde den negative trenden, det som fikk oss til å tenke positivt. Jeg kan fortsatt huske den gledesrusen vi opplevde akkurat da denne ørreten ble landet, og det tror jeg vi begge kommer til å huske resten av livet. Akkurat det lille øyeblikket. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått? Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss. Humøret var tilbake. Turens første fiskemåltid. Vi bestemte oss for å forlate anleggsvegen og gikk med lyng under beina mot Dollajavri. Herlig. Vi stoppet og slo leir to ganger før Dolla, og fisket var bra. Vi dro opp både ørret og røye, ikke av de største, men fine hallkilos-fisker. Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung. Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures. Så var det min tur å få fisk. Herlig terreng å bevege seg i. Turens første røye, den var rød! En fornøyd kokk. Dagens mål var Dollajavri. Vi fisket oss ned Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig trua, men da sluken ble kastet ut bet det en fin 9 hektos ørret på før wobbleren i det hele tatt hadde truffet vannflaten. Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig? Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler. Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses. Da vi kom til Dolla kunne vi se at det lå ei hytte på andre siden, den var opptatt og vi slo derfor opp teltet. Kort fortalt ble de neste dagene veldig bra. Vi fikk en del ørreter som lå akkurat under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt, ble Dollahytta ledig og vi innlosjerte oss der. Vi unnet oss et lite bad den siste kvelden før vi skulle gå videre, noe som ble en heller kald opplevelse. Leir etablert ved Dollajavri. En glad fisker. For en kvalitet på ørreten. Ca 600 gram som fikk leve videre. Ni hektos ørret og livet er godt. Fiske i en av elvene i nærheten. Feit Dolla-ørret. En av mange fine kvelder. Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt. Helt grei natur. Speider etter storfisken. Dollahytta. Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble med et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter noen få kast kjente jeg et solid rykk i stangen og mothugget ble gjort. Vi kunne se at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensen? Da fisken var trygt i land fant Øystein fram vekten, og den viste 9,9 hekto. Så nær, men likevel så fjern. Vi begge brøt ut i høy latter da vi så hvor nær jeg var målet. Men rett skulle være rett, kilosfisken var enda ikke tatt. Vi fikk en del fisk utover kvelden, men ikke noe som var større enn nestenfisken min. Vi fant vedsekker som lå strødd rundt omkring vannet og det gjorde det lett å fyre kveldsbålet. Villmarkstemningen var satt. Naturens egen sofa. Nok en drømmeleir. Litt mygg hørte med. 9,9 hekto, nesten kilos! Bål som ble fyrt opp med ved som lå å ventet på oss i sekker rundt vannet. En uforglemmelig kveld. Magisk. Kveldsmat. Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ikke lange etappen. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte samme vassdraget. Da vi satt å spiste lunch bestående av en potetmos pose som vi delte kunne vi se flere fine vak ut på den lille pytten vi hadde campet med. Da var det min tur å sette på kystwobbleren. Rett ved land, like før jeg skulle løfte sluken opp fra vannet og gjøre et nytt kast, bet det en solid rugg på. Bremsen hylte og jeg hylte. Etter en liten kamp og Øystein hadde håvet fisken, viste vekten 1,1 kg. Kilosgrensen var brutt og mitt mål for turen var innfridd. Jeg fikk en del fisk her, men ingen som var større enn rekordfisken. Noen hadde spist et solid måltid her. 1,1 Kg. En grei dag på jobben. Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av. Turen gikk videre til Silisjavrrit. Etter en dag med fint vær kom det tåke og nedbør. Det endte opp med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig var det deilig å ligge å kikke opp i telttaket og fundere over livet og turen så langt. Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden. Så kom det noen dager med dårlig vær. Teltdager. Øystein navigerer mot neste mål. Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en ikke så lang etappe fant vi en teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojavri. Vi fisket oss rundt og jeg fikk ei fin røye på nettopp 9,9 hekto, så det ble ikke noe kilosrøye på meg. Øystein fisket fortsatt innbitt for å kunne ta kilosfisken. Jeg kunne merke en ørliten frustrasjon over at han ikke hadde innfridd målet sitt enda. Ut på ettermiddag tok vi oss ei ny runde med stangen, jeg stilte meg opp ca 50 meter fra Øystein og kastet ut sluken. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i nærheten, inkludert meg selv. Du må komme! Jeg har storfisk på kroken! Jeg rakk ikke engang å sveive opp sluken min før jeg tok tak i håven å spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflaten, vi så på hverandre og tenkte at dette må være turens største så langt. Da fisken endelig lå trygt på land og vi fikk veid den jublet han enda høyere enn hva jeg trodde en voksen mann kunne gjøre. 1,3 kg! Kilosgrensen var brutt for Øystein også, for en lykke. Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken. 1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene. Vi så en del reinsdyr på denne turen. Fin røye. God mat. Og god drikke. Et reinsdyr som krysset vannet da vi sto å fiska, bra ikke den bet på kroken Suolojavri. Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft. Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann som ikke ga den helt store fangsten. Her fyrte vi bål hele kvelden og utpå natta pakket vi sammen og gikk videre. På morgenkvisten sto vi med bilvegen noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset noen små elver og gått gjennom forholdsvis tett skog før vi kunne sette beina på hard asfalt igjen. Alt dette uten noen særlig dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestangen sin. Men takket våre egne gps-spor klarte vi å finne den tilbake uten å måtte gå alt for langt. Vi satte oss på en benk utenfor bensinstasjonen, som ikke hadde gass da vi var her sist, og ventet på bussen. Da vi kom til Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp noen handleposer med herlig mat og snop som vi hadde drømt om de siste nettene. Begge spiste seg til bristepunktet og gikk rett i koma i teltet som så klart var slått opp bak rutebilstasjonen. Det ble noen netter her gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover og turen var over. Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort. Nattvandring på Ifjordfjellet. Den siste suppeposen blir spist. Det tettet seg til med skog siste del av etappen. Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra En trøtt og sulten fisker. Fråtsing. Vi er i ettertid enig om at dette var en prima tur, selv om det ble en litt tung start. Uansett så lærte vi mye av denne turen som vi har fått god nytte av i ettertid, hvert fall at det er lurt å ta med riktig type gass. At begge fikk kilosfisk var jo veldig kjekt, men jeg er ganske sikker på at selv om vi ikke hadde fått storfisken hadde vi begge sett tilbake på turen med utelukkende positive minner. Denne turen gjorde meg hektet på å dra på litt lengre fiske/vandreturer i villmarka, og det har blitt en del døgn i telt i ettertid. Så får vi håpe at jeg og Øystein får anledning til å reise på en lignende tur en gang i fremtiden. Vis artikkelen på bloggen

Skjønner ikke helt problemet nå som dette er grundig oppklart av Drytech selv! Altså, for å oppklare… Skal vi se. Sist jeg spiste Real ble jeg ikke ordentlig mett, men nå leste jeg denne forklaringen og forstår at jeg faktisk ble mett, men egentlig bare ikke skjønte det helt. Og hvorfor. Eller noe slikt. Og selv om mettheten var ikke så stor som før, men veide like mye som før, etter at jeg hadde spist, men ikke før, så tar den like mye plass. Og så tok den mindre plass underveis fordi vi ikke helt skjønner forholdet mellom kalorier og vekt. Eller var det volum. Og tomposen rommer mindre søppel enn før så det blir til og med mindre forsøpling. Et eller annet sted. Eller begge. Før eller etter måltidet. Avhengig om vi veier det, teller det eller måler det med… med… Nok om det, ingen grunn til å gjøre det vanskeligere enn det er. Selv om alt er bedre etterpå. Eller var det før. Vel, det kommer an på mye rart på en eller annen måte.

Jeg er også overbevist om at dette var nøye gjennomtenkt fra Drytech. Et par % reduksjon i næringsinnhold tror jeg de fleste hadde akseptert når de forbedret oppskriften men her snakker vi om over 10% reduksjon. Foreløpig er det jo ikke store skaden hvis en ser på antall skribenter i denne tråden hvor flere "liker" endringen. Jeg kommer ihvertfall ikke til å kjøpe det så ofte som før sa jeg syns de var i underkant små på lange turer før endringen. Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 4

Folkehelsen blir bedre av at folk kommer seg ut enn å bli hjemme i stua. Det at folk blir glad i å være ute vil gir mere aktivitet selv om man benytter en skuter til transport til og fra. Er en myte at den generelle skuterkjøreren er en sofagris. Selve skuterkjøringen er fysisk krevende spesielt under dårlige føreforhold. Du får riktignok ikke like mye utholdenhetstrening som en skiløper, men styrke og balanse.

Jeg synes (som vanlig) at det er et aspekt som mangler og det er hvilke snøscootere som typegodkjennes for bruk utenfor bane - her kan man gjøre en god del for å hindre mye uvettig leking og støy. Jeg husker tilbake til 80 - tallet når de gamle Ockelboene og Aktivene fremdeles var vanlige - vi hørte når snøscooterne ble startet en kilometer unna selv om vi var innomhus, og de slo ut på tv-signalene. Nå til dags finnes det en mengde snøscootere som knapt høres før de er svært nære, jeg opplever ofte at slekta kommer innom på hytta uten at vi hører snøscooteren før den er rett utenfor vinduet. Men dette er stort sett snøscootere beregnet på langtur og trekk av tunge lass. Snøscootere med 4-taktsmotorer høres knapt når de kjøres på en fornuftig måte. Så antydninger om brøl fra scootermotorer kan fint hindres ved å nekte typiske racingmodeller med lav vekt, stor motor i forhold til vekt og mangel på praktiske transportegenskaper registrering og således henvise de til bane. Det hindrer selvfølgelig ikke at noen vil bryte loven, men det blir ikke allment, og konfiskering av kjøretøyet kan være en normal straff i så måte. Forøvrig; terrengskader fra fornuftig kjøring oppstår ikke. Når jeg kjørte ved med en gammel Ockelbo (som absolutt skulle vært byttet ut med noe mer stillegående, men hvem tok sjansen på det så lenge SV satt i regjering og ville forby privatpersoner å kjøre ved...) med vekt på 350 kg med fører ble ikke sporet hardt nok til at jeg kunne gå i det, jeg sank rundt 15 cm. Mitt marktrykk, med en vekt på ca 85 kg i gående tilstand er dermed høyere pr kvadratcentimer støvel (str 48 (ca 15 * 32 cm)) som gir ca 1770 kg pr kvadratmeter. Dette er noe høyere enn marktrykket på snøscooteren med et belte på 380 cm, hvorav nesten halvparten er i bakken, la oss si 170 belte med en bredde på 45 cm - gir et marktrykk på 457 kg pr kvadratmeter, altså rundt en fjerdedel og det er når man sammenligner en tung scooter med en person med store føtter... hvis vi i tillegg ser at her er all vekten min fordelt på hele foten - som må tyde på en noe sær gangart - sammenliknet med et belte som faktisk ligger helt nede så blir tallene enda verre for fotturisten. Fart er ikke tatt med i bergningen, men med unntak av startøyeblikket så flyter scooteren høyere i snøen med høy fart enn omvendt.

Jeg har hatt en Kindle 2 i åresvis og den blir alltid med på tur. Jeg leser mye (på tur og andre steder) og den holder seg fint. Jeg oppbevarer den i en noenlunde vanntett beskyttelseslomme av neopren. På siste sydentur havnet hele vesken min inklusiv Kindle noen sekunder i sjøvann da jeg ble kastet overende av bølgene og kindlen var fortsatt tørr. Hjemme har vi også en helt vanntett plastlomme til iPad. Den kan brukes til å lese Kindle i badekar. På tur bruker jeg bare neoprenlommen til lagring og oppbevarer hele dingsen i en vanntett pakkepose. Du kan kjøpe Kindle med 3G og med wifi. Jeg har med 3G, siden det var eneste valget denne gangen. Det er mange steder du har dekning og kan kjøpe nye bøker uansett hvor du er. Men på sistnevnte sydentur hadde jeg ingen 3G dekning. Så det lønner seg uansett å laste inn nok bøker på forhånd. Den bruker også mer strøm om du bruker 3G underveis. Hvis du slår av alt dette, varer batteriet veldig lenge, nok til en flere ukers tur. Du kan lagre mange bøker på den. Løp og kjøp. Jeg synes fortsatt den er den beste dingsen jeg har kjøpt på mange år. Jeg liker også funksjonen der du kan kjøpe de første 2 kapitler fra en bok for å prøve ut om du liker den.

Ler so ej grine!! Hahahahaaaaaaaaaa No har eg framleis nokså små born, 9 og 11, så det er enkelt for meg å være positiv Spørs kor enkelt det er om 4 år når mi nofortida Justin BIeberelskande dotter ein dag faktisk står på gangen, og meinar at overnatting ute er meiningslaust, at einaste greide skiform er snowboard i bakken med mp3 på øret, og at familien hennar er den teitaste på jord. Mogleg mi diplomatiske "vi lyt alle få styre med det som fengjer oss haldning" brått endrar seg til eit brøl av typen "Få på deg fillene, og det litt brennkvikt, du he berre godt av å komme dej ut å bevege dej å vekk frå youtube". Håpa i det lengste at det ikkje kjem sjølvsagt. Og nyt tida no medan dei er små, og syns toppen av lukke er å få krølle seg inntil ein voksen varm kropp, under ein jerven duk, og sovne til lyden av bål. Mitt motto som mor: Ej gjer so godt ej kan, å satsa på litt flaks

Vi fant Helges Tundracamp! Det er en stund siden vi kom hjem. Sandy Lake ekspedisjonen var - som flere sikkert allerede vet - vellykket på alle måter. Deltagerne Sandy Lake ekspedisjonen som bestod av Roy Kvamme, Christian Sverdrup Engelschiøn, Peter Sverdrup Engelschiøn, Harald Sollund, Erling Sagneskar, Åge Svinøy, Thomas Pedersen og Jan M Akre fant Helge Ingstads vinterkvarter beskrevet i siste delen av Pelsjegerliv. Funnet Funnet er et resultat av et godt teamarbeid mellom alle deltagerene. Letingen er fundamentert på 5 års grundige studier av beskrivelser i Pelsjegerliv, samtaler med kjentfolk, diverse bøker som beskriver livet ved østenden av Store Slavesjø, og pelsjegerlivet der. Videre har vi studert kart over området, sammenholdt med billedmaterialet og Pelsjegerliv. På denne måten har vi samlet og studert materialet fra Helge Ingstad og hans familie med annet materialet og dannet oss et bilde av relevant leteområde. Vi vil nå samle vårt materiale og lage en grundig beskrivelse som med tiden vil publiseres på en egen nettside som vil bestå som en dokumentasjon for prosjektet, og forhåpentligvis til glede for andre villmarksintresserte . Dette kommer vi tilbake til senere. Allerede nå har vi imidlertid en bønn til de som måtte ønske å oppsøke stedet; La stedet forbli som det er, ikke etterlat søppel og sørg for minst mulig slitasje på stedet. Som de fleste vet, så fant Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang og Eirik S Ingstad hytta ved Elgsjøen for en del år tilbake. Dette stedet har mistet sin mystikk og sjarm gjennom stor slitasje og forsøpling av nordmenn. Dette håper vi ikke vil skje med Helges Tundracamp. Turen Vi vil komme tilbake med en nærmere beskrivelse av turen ved en senere anledning. Men av høydepunkter vil vi kort nevne; Vi fant tidligere omtalte Gus Daoust Toll - Shack på østenden av Sandy Lake. Vi fant Phil Daoust Line - Shack i Snowdrift River. Vi møtte en flokk av etterkommere etter ulvene som drev på i området rundt Helges Tundracamp, det var kun 3 km fra Tundracampen. Vi møtte moskus, jerv, ørn og bjørn. Vi fikk lake trout på 7.5 kg, gjedde på 10 kg samt masse harr. Foruten harren fikk vi aldri fisk på under 1 kg, her var alle fisk store og fete! Vi hadde Aurora Borealis nesten hver kveld, og en natur en villmarksmann bare kan drømme om. Hjemme For alle var det godt å komme hjem til famile og venner, men suget etter Canadas villmark kommer fort tilbake!

Noen mennesker har et nermest religiøst forhold til klima, global oppvarming og CO2 utslipp. Dette fører til at de er bort imot 100% uimottagelige for motargumenter. Jo mindre de vet jo mer påståelige og urokkelige er de i sin tro. Enkle forklaringer og løsninger blir da ofte resultatet uten at dette nødvendigvis vil gi noen positive resultater. Eks. På 1970 tallet fikk vi en dramatisk tilbakegang i hummerbestanden. Ikke nødvendigvis fordi denne tilbakegangen var noe helt nytt, men fordi det da ble gjort en del undersøkelser som påviste dette. Noe måtte gjøres og det som ble gjort var å legge skylden på sportsdykkerne og så ble det forbudt for dykkere å ta hummer. Min kones morfar var hummereksportør på Kvitsøy nord for Stavanger, og kjøpte hummer fra fiskerne og solgte denne videre til blant annet Skottland og Holland. Hvis vi ser på de hummermengder som passerte gjennom hans lille bedrift på 1950, -60 og -70 tallet så er det ingen tvil om hvorfor hummerbestanden ble redusert. Han var ikke alene om å drive med dette. På slutten av 1900 tallet opplevde vi en sterk tilbakegang av fisk langs Norskekysten og særlig stor var reduksjonen av kysttorsk. Vi fikk også en sterk tilbakegang av sjøfugler som terne og alkefugler. Noe måtte gjøres, og det ble innført kvote for utenlandske fisketurister. På Jæren er det i de senere årene registrert en stor tilbakegang av vipe, Jærens nasjonalfugl. Noe måtte gjøres og noen kommuner innførte skuddpremie på kråke. Kråke og måke spiser egg og unger og da måtte jo årsaken ligge her. Tar du poenget mitt? Fiskerne er selv skyld i at hummeren forsvinner, men det får alt for store økonomiske konsekvenser å redusere eller stoppe hummerfisket. Reduksjonen i kystfikbestanden har sin helt klare årsak. Et overdimensjonert fiske av industrifisk, lodde, tobis og kolmule, til blant annet oppdrettsfor har ført til at hele matfatet for kystfisk og sjøfugler er borte. Da forsvinner også fisken og Røkke flytter industrifiskeflåten sin sørover til kysten av Søramerika. Fisketuristene får skylda for det får alt for store økonomiske konsekvenser å redusere eller stoppe kystfisket. Og for ikke å snakke om fiskeoppdrettsværinga som stort sett får gjøre som den vil. På Jæren forsvinner vipa, men ikke bare denne fuglen. Alle vadefuglene på Jæren er sterkt redusert på grunn av at landbruket effektivt har fjernet nesten alt som fantes av våtmarksområder. Beite og hekkemulighetene for vadefuglene er borte og da forsvinner også fuglene. Kråka er en opportunist som kan leve av nesten hva som helst og den er derfor en av de siste artene som forsvinner. Det er derfor mye enklere og billigere å skyte kråke enn å ta grep i landbruket. Nå har Røkkes fiskeflåte også fisket havet utenfor Søramerika tomt for industrifisk så nå har de satt nesen sørover mot Antarktis for å fiske krill. I de store dalførene på Østlandet har vi de siste årene fått store flomproblemer og noen steder mener myndighetene at det kanskje ikke lenger er mulig å bo. Og hvem får skylda? Jo, global oppvarming. Basert på foregående eksempler, er det ikke da rimelig å stille spørsmålet om det kanskje kan være en annen årsak, men at denne årsaken kanskje kan være litt for lite politisk korrekt og kanskje litt for dyr å fokusere på. Langs våre største vassdrag var det tidligere store myrområder og naturlige skogsområder som fungerte som en diger svamp når nedbør og snøsmelting produserte stor vannmengder. I dag er disse områdene dyrket opp, drenert og beplantet med moderne drevet skog. Vannet blir derfor ikke værende i denne enorme naturlige svampen, men blir sendt direkte ut i elvene. Selvfølgelig blir det problemer av slikt. Men for all del, missforstå meg rett. Jeg mener aldeles ikke at vi ikke forurenser og ødelegger naturen, men jeg tror det er viktig å se hele bildet og ikke bare fokusere på en ting. CO2 utslipp og global oppvarming får alt for stor oppmerksomhet. Sannsynligvis fordi det "selger bra" og er foreløpig ganske billig å holde på med, spesielt siden vi bruker mer resurser på å diskutere tiltak enn å gjøre noe. Hvor stor betydning den menneskeskapte påvirkningen av klimaet har diskuteres i vienskaplige kretser, men politikere, aktivistgrupper, presse og media ønsker ikke å høre sannheten. De driver bare med det de har størst gevinst av selv. Hvis du stiller et spørsmål om CO2 utslipp til f.eks. Belona så vet du hvilket svar du får og hvis du stiller et spørsmål om Guds eksistens til Det vestlandske Indremisjonsforbund så vet du også hvilket svar du får, men du har ingen garanti for at disse svarene er riktige og basert på seriøs forskning.

Lever i samme håpet som Larka. Med "barn" på 20,22,25,28,29 som har fått smake friluftslivet oppgjennom. 2 er i samme låma som opphavet. En er bare båtinteressert. Hvor fanden har han det i fra ? Og to har null interesse. En av disse ble spurt hvordan det var i Telemarksbataljonen. "Ingenting, i forhold til friluftshelvete til foreldrene mine", var svaret.

Vi startet turen på Langen Gjestegård søndag 22.sept. Vi hadde gledet oss lenge, særlig fordi de to yngste i familien ble med denne gangen. Eldstemann er til sjøs, men vi håper han kan bli med neste gang. Litt regn da vi begynte å gå, men snart kom sola og vi måtte stoppe og ta av regntøyet. Første stopp ble Lorthølbua, vi kom dit i flott solskinn og hadde en super ettermiddag og kveld der med bål og grilling. Datteren lærte seg å hugge ved, og hun gav seg ikke før haugen var ganske stor - moro! Gamlisene sovnet relativt tidlig, mens ungdommene satt vel og lenge ute ved bålet og koset seg. Etter frokost og rydding ruslet vi videre mot Grunnhåbua. Skyet oppholdsvær og koselig å rusle i den stille skogen. Her ble det pannekakesteking til langt på kveld, selvplukket blåbær smakte ypperlig på. Det er masse blåbær i Femundsmarka, litt overmodne så sent, men for noen mengder! Neste dag var målet Muggsjølia. En nydelig dag med mye sol, og en god rast ved Stortjønna, den flotte naturen gjorde stort inntrykk, det er ekstra flott å få se fjell og vidder badet i sol. I Muggsjølia fikk vi selskap av elgjegere, jakta startet dagen etter, 25.sept. De bodde i den private hytta på seteren. De forsikret oss om at de ikke skulle skyte ved stien, kjekt å vite Neste dag våknet vi til snø, men det var ikke mye. Moro å se Muggsjølia i snødrakt. Etterhvert kom sola og snøen forsvant. Å rusle mot Nedre Muggsjø i strålende solskinn er en opplevelse utenom det vanlige, synes jeg. Det er så vakkert her. De flotte sandstrendene ved Nedre Muggsjø imponerte alle, men litt for kaldt til å bade dessverre. Vi har badet der før, men det var i begynnelsen av september, og ikke når oktober nærmet seg. Over myra og opp til Muggsjøbua, like koselig som alltid! Bål ute ble det, men vi trakk innendørs når gradestokken viste 1 plussgrad. Neste morgen våknet vi til strålende solskinn og kaffen tok vi oppå haugen. En opplevelse jeg sent vil glemme, det var så nydelig og stille. Flott utsikt og så fredelig. Så satte vi kursen mot Langmyrbua, men først skulle Mugga vades. Datteren hadde gledet seg, men det var kaldere enn hun hadde forestilt seg. Bra at det var relativt lite vann i elva, så det gikk greit å komme seg fort over. Iskalde tær ble det jo, men vi ble ganske fort varme igjen. Det blåste iskald vind da vi gikk langs Nedre Muggsjø, men den var et flott skue i solskinnet. Vel fremme i Langmyrbua, gjorde ungene en trist oppdagelse. Bøttene var ikke snudd med bunnen i været og i en av dem lå 3 døde og en levende mus Fyyyyy! Den stakkars musa som enda levde ble sluppet ut og sprang lykkelig avgårde og vi brente bøtta. Ikke særlig å hente vann i den for senere gjester. At folk ikke bruker hodet! Det ble en kjempefin solnedgang over Langmyra og etterpå trakk vi inn i bua og varmen. Neste dag satte vi kursen for Gubbtjønnbua, der hadde vi ikke vært før. Ungene gikk foran og fant bua og tente i ovnen, for en luksus å komme frem for opphavet Det blåste friskt hele ettermiddagen og kvelden, men far og sønn prøvde fisket likevel. Ifølge hytteboka var det ca 40 år siden forrige storfanst, og vi slo den ikke! Null fisk. Neste morgen var det blikkstille og sol, og vi fikk virkelig sett for en perle Gubbtjønna er. Vi hadde ikke lyst å dra herfra, og vi drar definitivt tilbake hit. Svartsjøen hadde heller ikke fisk å by på, men vi tok et opphold her. Myra i enden av Svartsjøen var blaut og skoene til ungene ble ganske våte, så vi tente bål og fikk tørket skoene noenlunde før vi gikk videre nedover. På vei ned til Nordvika så vi tre rein, og det var stor stas. De var ikke særlig sky og kom mot oss. Batteriet i kameraet var tomt, så det ble bare dårlige mobilbilder i kveldslyset. Men vi fikk sett rein! Vi ankom Nordvika kl 20 og bestemte oss for å gå til Langen og kjøre hjem. Vi tok siste kaffepausen ved tømmerrenna ved Lorthølet, noen lå i telt der og vi forsøkte å være stille og ikke forstyrre. Oppdaget ikke teltet med det samme i mørket Så trasket vi siste biten til Langen og kl 23 lørdag var vi ved bilen. og grøss..det var -2.5 grader. Da vi var ved Nordvika var det 8, så forskjellen merktes godt. Vi hadde en kjempefin tur og var veldig heldige med været, fra 1-14 grader. Slett ikke verst. Veldig lite nedbør, vi tok aldri på regntøy etter de første 400-500 metrene fra Langen gjestegård første dagen. Ungene vil gjerne bli med tilbake, satser på at vi får med eldstemann også da. Men da vil vi dra tidligere så vi kan fiske overalt. Etter 1.sept. er det kun lov å fiske i vannene, 200 meter fra elveosene. Vi gleder oss til neste års tur! ps. skulle gjerne lagt bildene inn med tekst under hvert bilde, men det fungerte dårlig, ramlet ut av fjellforum hver gang jeg prøvde - og på denne måten fikk jeg heller ikke med alle bildene jeg ville. huff..men men

Som en av like'erene så får jeg kanskje gjøre klart at jeg likte at de kom og forklarte. Det var på ingen måte ment som en støtte av deres forklaring. Mine likes betyr ikke nødvendigvis at jeg er enig i innholdet. Enig. Dette leser for meg som en teknikers forklaring. Logisk riktig, men ikke akkurat noe som skaper tillit hos forbrukerne.

Ja, posene var definitivt i minste laget slik de var. Nå blir det nok mer nudler, potetmos og toro på meg fremover. Kanskje mer egentørket også, inspirert av tråder her på forum

@REJOHN, det er ikke snakk om å lure noen. Dette er bedriftsøkonomi og markedsøkonomi, og vi bør være bevisste forbrukere. Og vi kan være helt sikre på at drytech har tenkt meget godt igjennom dette, før de endret produktet.

@REJOHN, jeg leser det du skriver. Men jeg kan ikke forstå at du og andre liker drytechs innlegg, når det eneste resultatet av "forbedringen", er at dere får mindre for pengene deres. Jeg tviler i allefall på at drytech har gjort andre "forbedringer" enn å gi oss mindre for pengene, inntil mange her rapporterer tilbake at innholdet i de nye små posene er bedre enn i de gamle store.

Helt enig med "qwer993". Jeg fikk også denne e-posten, men samme syltynne forklaring. At de prøver å bortforklare at innholdet i posen har minsket blir bare useriøst. Blir egentlig litt provosert når de påstår at kunden kommer med løgner.

Jeg en av de som har trykket på "like" på Drytechs innlegg. Og det er selvsagt tillatt å spørre hvorfor. Drytech har kommet med en forklaring som jeg "kjøper". De er opptatt av ferdig vekt (av en eller annen forunderlig grunn). Det kan vi være enig i eller uenig i, men at det er ferdig vekt som blir vektlagt er det liten tvil om. Det kan det er tekniske finesser som gjør at de er opptatt av fergdig vekt, men jeg tror at det faktisk skyldes "feil" fokus. Drytech tjener penger på å selge produktene, I de deler av næringslivet jeg har vært borte i, er det nærmest en dødssynd å forsøke å "lure" forbrukeren. (og bli oppdaget) Jeg vet at mange ikke vil tro det, men de fleste produsenter av matvarer i Norge er ekstremt opptatt av å fremstå som seriøse i forbrukerenes øyne. Alt annet blir egentlig betraktet som "selvmord", og det er mange produkter som er trukket tilbake (og oppstår i en annen drakt) fordi forbrukerene har mistet tilliten. Dette vet Drytech. Derfor tror jeg på forklaringen, selv om den fremstår som litt ut av fokus. Ved å sammenlikne med andre tilsvarende "historier" så tror jeg faktisk at Drytech er svært overasket over reaksjonen til oss her på Fjellforum.

Har du noen gang kjørt snøscooter eller?

Jeg tror ikke det er bra for folkehelsen heller. For mange blir det mer fristende å kjøre enn å gå på ski eller på beina helt fram. De gangene jeg har vært i Finnmark om sommeren er det bare et par turister fra Finnland eller sør-Norge som jeg har sett gå på beina + tidligere ordfører i Alta kommune på terrengsykkel. Alle andre kjører, enten på ATV eller i bil. Ikke rart at dette fylket har en utfordring med antall overvektige.

Hei ASI ! Mitt skrekkscenario er scooterløyper fra Rv 7 over Hardangervidda til f.eks. Haukeliseter og Rjukan. Selv om disse løypene skulle legges i egne traseer langt fra DNT-løypene og trafikkeres bare av de "stillegående" doningene som du omtaler så vil de jo etablere et helt nytt miljø som vil gjøre påsketuren for oss andre dødelige meget utrivelig. Det vil oppstå en helt ny situasjon og det vil være umulig, tror jeg, å finne en rimelig balanse mellom ski og scooter på vidda hvor alle kan være fornøyde. Hvor skal vi skiløpere da dra hen ?? Kanskje er det disse Ockelboene som du omtaler som jeg har sett og hørt i full utfoldelse på Finnmarksvidda og i Sverige (Grøvelsjøn) Men vi har scootere også på Sjusjøen hvor vi har hytta vår. Disse scooterne akseptere vi bare fordi noen frakter proviant til hytter langt fra vei og brukes av Røde Kors til syketransport. Men de er langt fra lydløse og hvis det skulle komme en doning på hver hytte så vil jeg tippe at stedet bare ble til glede for dem som er mest opptatt av scootermoro. Jeg er slett ikke sikker på at Ringsaker kommune har kraft og vilje til regulere bruken når statlige myndigheter har gitt grønt lys. brage

De jeg kjenner som oftest er syke, er de som er hysteriske rundt dette med bakterier og hygiene. De med sterile hjem, antibac i lomma og pålegg i søpla 3 dager før datostemplingen, sånn for å være sikker.

Dette skal jeg printe ut og få gravert på en sølvplate og henge rundt halsen. Jeg elsker forebyggende tiltak, og med dette kan ingen komme å kritisere meg for å være føre var! Forevises etter behov.

Jeg bruker Kindle Paperwhite, 6" High Resolution Display with Built-in Light, denne har ukesvis med batteritid med bakgrunnsbelysning aktivert. Reklamen sier rundt 8 uker, og det er ikke langt fra sannheten. Perfekt å ligge i teltet å lese, uten behov for hodelykt! Og du slipper å gå tom for lesestoff midt i turen.

Det ser ut til at den nye "Paperwhite" modellen har det dobbelt så lang batterilevetid som den originale, med bakgrunnslys på (på lyssetting "10", hva nå det er. av 100?). Den veier ca 36 gram mer.

Nydelig rapport! Jeg tror jeg må ta meg en tur tilbake til de trakter iløpet av de nermeste årene. Vanvittig fint område med tusenvis av vatn. K-faktoren på fisken på bildene var jo drøy, og vitner om at det er muligheter for å få skikkelig storfisk der for den som er heldig.

Dette var herlig lesing på morgenkvisten, så ut som en fantastisk tur med noe rufsete start Masse flott fisk også!

Hei Elisabet-81 !! Jeg regner med at vi fort vil bli enige om at når den kommende statsminister Erna Solberg og hennes allierte Siv Jensen går ut i en pressekonferanse i "prime time" som det heter og forteller at nå skal kommunene selv få bestemme hvor folk kan kjøre scooter i vinterfjellet og at rovdyrforvaltningen skal reformeres så er det i høyeste grad politikk det dreier seg om. Det var nok noe overraskende for flere enn undertegnede at dette var det eneste de hadde å si til et stort pressekorps. Standardsvaret er jo ellers at "Intet er avgjort før alt er avgjort." Jeg hadde i alle fall ventet noe mer, men hensikten var klar nok den. Og adressaten var åpenbart ikke allmenheten, men Senterpartiet som allerede har signalisert et blokkskifte i politikken. Den som ikke skjønner det vil jeg kalle en politisk analfabet. Utspillet i pressekonferansen, som bare omhandlet dette ene, og noe perifere tema, vil jeg kalle det, situasjonen og tidspunktet tatt betraktning, sier kanskje litt om at de pågående forhandlinger kanskje ikke er så enkle som forhandlerne forsøker å gi inntrykk av. Dette er siste innlegg fra meg i denne tråden

SÅNN skal det gjøres:) Ikke en fengende lureoverskrit som tar deg inn til en link til en blog, men en skikkelig fet turraport! Såg storfint ut. Takk skal du ha:)

Hmm, ingen som kan tipse div. friluftsblader osv da? Hjelper vel med litt publisitet her

Joda, klimaet forandrer seg. Men har det egentlig ikke gjort det alltid. For få tusen år siden var vi knuget under flere kilometer med is. Så ble det plutselig varmere. Forferdelig. Og nå er fisken i havet også snart borte... Nei det var tryggere på 50 tallet da alt var statisk. http://www.nrk.no/nordland/historisk-godt-makrellfiske-1.11100282

Jada, det er helt sikkert poenget til de fleste her, men det var ikke poenget til vedkommende jeg kommenterte. Han mener tydelig at alle som stemmer borgerlig ønsker landet det værste, noe som så klart ikke er tilfelle og som heller ikke hører hjemme i en diskusjon på FF. Jeg forstår godt folks skepsis, selvom jeg syns det tar litt vel av noen ganger. Å skylde på en regjering som har valgt å legge ansvaret på kommunene syns jeg blir litt tynt. Spes når det viser seg at fler av kommunene har et "sosialistisk" styre (som Tom? ville kalt det) og at vedkommende jeg kommenterte mener at alt hadde vært så mye bedre med en rød regjering. Men dette var bare en kommentar til en som jeg syns la litt for mye politikk inn i dette, uten å egentlig komme med noe saklig. La oss holde politikken utenfor. Ville det ikke være mer fornuftig å diskutere tiltak som kan forhindre at kommunene ønsker "fri ferdsel", istedefor å finne en syndebukk?

Helgen har vært tilbragt hos kjæresten i Klæbu, så vi har vært på tur der. I går Svarthammaren, i dag Vassfjellet. Truende grå skyer begge dagene, men fint lite regn på turene. Svarthammaren er toppen til venstre på bildet. Vassfjellet i høstfarger.

Jeg er enig at lenking med snøskuter ikke har noe med friluftsliv å gjøre. Om jeg bruker snøskuteren i likhet som du bruker bilen, er den fremkomstmiddelet til friluftsliv. På vinteren kjører jeg snøskuter opp samme vegene som folk kjører bil om sommeren for å gå på tur. Jeg har med ski på sleden og parkerer på samme parkeringsplass. Men når det skjer på ubrøytet vei er det pr dags dato ulovlig. Her er det snakk om å få til et regelverk som fungerer. Dagens regler regler fungerer ikke. Total frislippet av snøskuter må ikke skje. Vi ser jo hvordan det er lang kysten med båter. Kaos og minimalt med regler. Skrekkeksempelet på frislippet vil jeg si er båttrafikken. Ingen ønsker dette kaoset i fjellet. Dobbeltmoralen er stor bland mange friluftsfolk. Ofte kjører de en SUV. Dette er biler som de bruker for å komme seg frem utenfor asfaltert veg når de skal opp på en topp eller inn til fiskevannet. Hytten de har er i hyttefeltet som har veg helt frem. Innlagt strøm og vann er en selvfølge. Skiløypene er ferdig oppkjørte hele sesongen. Denne "friluftsgjengen" er imot snøskuter for den ødelegger og hører ikke hjemme i fjellet. Hyttefeltet med vei, vann og strøm har ødelagt flere tusen mål som før ble brukt til friluftsliv. Skiløypene strekker seg flere mil innover heia. Løypene tråkkes med gedigen løypemaskin. Løypene graves til sommertid med gravemaskin. (En snøskuter med sporkall er ikke godt nok for denne gjengen). Når de går på ski en hel dag i og ved disse løypene, føler de at de er i urørt natur. Kommer det da en snøskuter kjørende ødelegger denne hele opplevelsen deres av urørt natur. Hvilket formål skuteren har vet ingen. Den er bare ødeleggende. De skal ha det stille i dag. Når denne gjengen klager, tar jeg det ikke seriøst. De er selv med på en enorm ødeleggelse av fjellet. Men jeg regner med fjellforumfolket ikke hører til i denne kategorien, så da kan jeg ta deres argumentene seriøst Snøen nærmer seg, malamutten vokser, pulk til guttungen skal kjøpes, skuteren skal ha service. Siden jeg ikke gidder å dure innover skogsveien med traktor og snøfres hele vinteren, brukes snøskuter. Hadde jeg brøytet først kunne jeg kjørt lovlig med bil, men må tenke litt på miljøet også.....

Eller bare ulike størrelser på porsjonene, helt uavhengig av kjønn...

Du er ikke den eneste kvinnen som jeg har hørt si dette. Kanskje de heller skulle ha laget egne kvinneforpakninger med litt mindre innhold samt mannsforpakninger med litt mer i.

Det er sikkert bare et tiltak til fedmebekjempelsen Har ikke rørt en sånn pose på evig lenge, men husker at det var altfor mye mat i dem. Men det er jo sånn med alt, det krymper mens vi vokser.

I camped on top Galdhopiggen some years ago in march/april, with almost no wind (I checked the weatherforecast before). Nice sunset and sunrise.(first 2 pictures) But if you are looking for a good "testing your tent" place try Porten between Galdhopiggen and Vestpiggen. The next night I camped there with upcoming bad weather. (last picture, big snowwall around the tent). Very heavy turning winds coming up from the Storjuvglacier, a lifetime experience!!!!

Jah... Barn og barn fru Blom Jeg starta å gå i skævven i 25 års alderen. Man vet aldri. Det er noe som må trigges hos personen. Men fortsett å gå på tur selv. Vis bilder og fortell historier. Kanskje det kan hjelpe til å få dem med. Man må ha lyst til å gå på tur.

Hei cand. Jeg har begge jakkene. Det er to veldig gode jakker, i mine øyne. - Norrøna Trollveggen har jeg hatt i over 5 år. Jeg er veldig fornøyd med min, men ser at de ikke lenger har stormklaffen (men den nye vanntette glidelåsen virker veldig solid) og stretchdelene. Den har tålt mye juling. Har grei plass til tøy under og har brukt den på alt fra vinterturer i -25 til sommerturer i +25. Min Trollveggenjakke er noe lengre enn Alpha SV'n og egner seg kanskje litt bedre for helårsaktiveter. En kamerat av meg som har den nye modellen mente at lommene kom i konflikt med hoftebeltet - det finner du raskt ut om du prøver jakke med sekk i butikk. - Arc'teryx Alpha SV kjøpte jeg nå i høst. Den virker svært solid (mer slitesterk membran i den nyeste utgaven). Er litt lettere enn Trollveggen og enklere, men tror ikke den er så mye bredere (den er iallefall ikke posete). Den får veldig mye skryt. Jeg har ingenting å utsette på den Jeg anbefaler deg å prøve begge om du finner en annen butikk som har jakkene. Da får du fort følelsen av hvilken som passer deg best Jeg ser at det er mange som misliker Goretex. Det er viktig å vite at du kjøper et plagg som har høy slitestyrke og vannmotstand, ikke en jakke med fantastisk god pusteevne. Om du ønsker god pusteevne skal den nye membranen til Goretex, Active Shell, være mye bedre. Som "The man" på en lite elegant måte nevner, så finnes det også alternativer til Goretex. - Lars

Jeg har en Arc'teryx Alpha SV Jacket og hvis du beregner å bruke jakken i kaldt vær og om vinteren så bør du se etter noe annet. Jeg har brukt denne jakken en del i løpet av siste høst og vinter og min konklusjon er at det er en svindyr regnjakke. Enorme kondensproblemer i kaldt vær. I følge Arc'teryx så har ikke Goretex så gode pusteegenskaper son noen kanskje forventer. Jeg kontaktet Arc'teryx og spurte om det virkelig skulle være slike kondensproblemer med denne jakken og her er svaret: Sounds like you don't have enough breathability - have you opened the pit zippers while doing your hiking? As Gore-tex is a waterproof/windproof fabric, it doesn't have much breathability. When there's this lack of breathability, there can be a build-up of moisture on the inside of the jacket when an individual is physically exherting themselves. This is why we put those underarm zippers in our jackets. Kind Regards, Arc'teryx Service Team - Aidan Miller ARC'TERYX Equipment Inc. www.arcteryx.com Du kan også sjekke ut denne siden: http://andy-kirkpatrick.com/articles/view/the_truth_about_breathable_waterproofs Jeg har også slitt ut to Dermisax jakker fra Bergans og jeg er mye bedre fornøyd med disse enn med Goretex jakken. Siste innkjøp for vinteren ble derfor Norrøna Svalbard Arktis Cotton Ano Jacket. Så lenge gradestokken holder seg nede på den blå siden og jeg bruker ski og sekk så er det nok denne som fungerer best etter min mening.