Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ I slutten av juli og begynnelsen av august i 2010 var jeg og Øystein på en tre ukers fisketur på Ifjordfjellet. Dette hadde vi planlagt i to år og vi gledet oss stort. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før og vi kjente spenningen dirre i kroppen. Et av våre mål, bortsett fra å kose oss og ta det ganske rolig, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri gjort før, og vi hadde store forhåpninger at det skulle skje på nettopp denne turen. Ville vi oppleve drømmeforhold på ifjordfjellet? Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet. Da vi landet i Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde ordnet en taxi som skulle kjøre oss til sentrum. Vi spurte taxisjåføren om han visste om en campingplass vi kunne innlosjere oss på til neste dag. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å slå opp teltet bak rutebilstasjonen. Da var vi nært bussen som skulle gå til Ifjord og diverse butikker som hadde utstyr og proviant som ikke allerede hadde blitt pakket i sekken. Vi var ikke vanskelig å be, og kort tid etter var teltet slått opp. Vi fikk handlet det vi skulle, blant annet 3 bokser gass, vi turte ikke å basere oss på bålfyring hele turen, det er jo tross alt ikke så mye å fyre bål med på vidda. Planen var å gå fra Ifjord mot Dollajavri og videre mot Lakselv, så fikk vi se hvor langt vi kom. Ut på kvelden tok vi oss ei pils på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om all storfisken vi skulle få. Turens fineste leirplass. Neste dag hadde det begynt å regne og blåse, vi så skeptisk på hverandre der vi sto ved bilvegen og så oppover fjellsiden vi skulle gå. Men med mye pågangsmot og alt for tunge sekker fikk vi gått noen kilometer før vi slo leir mellom to fristende vann. Fiskestangen ble montert og vi fisket oss grundig rundt begge vanna. Ingen fangst. Ut på kvelden begynte vi å bli sulten og vi bestemte oss for å lage middag. Da jeg skal skru gassboksen på primusen var det noe som ikke stemte, den ville ikke feste seg. Tabbe! Vi hadde kjøpt feil type gass. Hva skulle vi gjøre nå? Vi bestemte oss for å spise sjokolade til middag å ta kvelden. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord på bensinstasjonen å kjøpe gass der. Når morgenen kom lot vi alt utstyret ligge igjen og vi gikk til Ifjord, men her hadde de ikke gass. Kjipt. Det hele endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen sakene, spurte ned til vegen i et skikkelig dritt vær så vi akkurat rakk bussen som gikk tilbake til Lakselv. Når vi kom hit fikk vi kjøpt riktig gass, men fant da ut at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før over-imorgen. En hel ekstra dag bak rutebilstasjonen var jo akkurat det vi hadde håpet på da. For en generaltabbe. Vi følte oss som to idioter. Var det mulig? Men noe positivt kom ut av det. Vi la en ny plan, vi bestemte oss for at vi skulle gå av bussen i Kunes og gå anleggsvegen derfra mot Dollajavri, så kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å bevege oss mot Ifjord. Dette ville gi oss god tid til å jakte på kilosfisken. Dessuten fikk vi lettet de alt for tunge sekkene for en god del unødvendig mat og utstyr. Det var dårlig vær da turen skulle starte. Vi har gått av bussen og er klar for å starte, lite visste vi om at neste dag måtte vi ta bussen tilbake. En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv. Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. De ble en tung marsj da vi gikk på anleggsvegen fra Kunes, gå på hard asfalt var ikke noe særlig med så tunge sekker. Etter en så "dårlig" start på denne turen begynte humøret å bli labert. Det var ikke sånn vi hadde sett for oss turen skulle bli, og det ga jo ikke den store villmarksopplevelsen å gå etter denne forbanna asfaltvegen, frustrasjonen vart enda større da vi så tyske turister freste forbi oss i store bobiler. Etter en lang etappe slo vi opp teltet ved et lite vann ikke langt unna vegen. Stengene ble montert, og vi hadde ikke særlig trua på noe bra fangst her. For å være helt ærlig begynte vi å tvile litt på hele opplegget og spørsmål som, om langturer var noe for oss? Sirkulerte i knollen. Hadde vi overvurdert oss selv? Vi trodde jo en slik tur skulle bli kos fra dag en. Jeg satt meg ned på ei lita tue og var deppa over hele situasjonen, for et dritt opplegg. Plutselig ropte Øystein, FISK! Jeg sprang bort til han og kunne se at dette var snakk om større fisk enn hva vi er vant med. Kort tid etter lå en fin 8 hektos ørret i håven. Vi jublet og ga hverandre en god bamseklem. Alt som var negativt i tankene våre var blåst bort på et lite øyeblikk. Nå var turen i gang, skikkelig i gang, det var vi begge enig om, og vi gledet oss til fortsettelsen. I ettertid har vi snakket om hvor viktig akkurat denne fisken var, det var den som snudde den negative trenden, det som fikk oss til å tenke positivt. Jeg kan fortsatt huske den gledesrusen vi opplevde akkurat da denne ørreten ble landet, og det tror jeg vi begge kommer til å huske resten av livet. Akkurat det lille øyeblikket. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått? Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss. Humøret var tilbake. Turens første fiskemåltid. Vi bestemte oss for å forlate anleggsvegen og gikk med lyng under beina mot Dollajavri. Herlig. Vi stoppet og slo leir to ganger før Dolla, og fisket var bra. Vi dro opp både ørret og røye, ikke av de største, men fine hallkilos-fisker. Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung. Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures. Så var det min tur å få fisk. Herlig terreng å bevege seg i. Turens første røye, den var rød! En fornøyd kokk. Dagens mål var Dollajavri. Vi fisket oss ned Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig trua, men da sluken ble kastet ut bet det en fin 9 hektos ørret på før wobbleren i det hele tatt hadde truffet vannflaten. Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig? Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler. Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses. Da vi kom til Dolla kunne vi se at det lå ei hytte på andre siden, den var opptatt og vi slo derfor opp teltet. Kort fortalt ble de neste dagene veldig bra. Vi fikk en del ørreter som lå akkurat under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt, ble Dollahytta ledig og vi innlosjerte oss der. Vi unnet oss et lite bad den siste kvelden før vi skulle gå videre, noe som ble en heller kald opplevelse. Leir etablert ved Dollajavri. En glad fisker. For en kvalitet på ørreten. Ca 600 gram som fikk leve videre. Ni hektos ørret og livet er godt. Fiske i en av elvene i nærheten. Feit Dolla-ørret. En av mange fine kvelder. Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt. Helt grei natur. Speider etter storfisken. Dollahytta. Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble med et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter noen få kast kjente jeg et solid rykk i stangen og mothugget ble gjort. Vi kunne se at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensen? Da fisken var trygt i land fant Øystein fram vekten, og den viste 9,9 hekto. Så nær, men likevel så fjern. Vi begge brøt ut i høy latter da vi så hvor nær jeg var målet. Men rett skulle være rett, kilosfisken var enda ikke tatt. Vi fikk en del fisk utover kvelden, men ikke noe som var større enn nestenfisken min. Vi fant vedsekker som lå strødd rundt omkring vannet og det gjorde det lett å fyre kveldsbålet. Villmarkstemningen var satt. Naturens egen sofa. Nok en drømmeleir. Litt mygg hørte med. 9,9 hekto, nesten kilos! Bål som ble fyrt opp med ved som lå å ventet på oss i sekker rundt vannet. En uforglemmelig kveld. Magisk. Kveldsmat. Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ikke lange etappen. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte samme vassdraget. Da vi satt å spiste lunch bestående av en potetmos pose som vi delte kunne vi se flere fine vak ut på den lille pytten vi hadde campet med. Da var det min tur å sette på kystwobbleren. Rett ved land, like før jeg skulle løfte sluken opp fra vannet og gjøre et nytt kast, bet det en solid rugg på. Bremsen hylte og jeg hylte. Etter en liten kamp og Øystein hadde håvet fisken, viste vekten 1,1 kg. Kilosgrensen var brutt og mitt mål for turen var innfridd. Jeg fikk en del fisk her, men ingen som var større enn rekordfisken. Noen hadde spist et solid måltid her. 1,1 Kg. En grei dag på jobben. Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av. Turen gikk videre til Silisjavrrit. Etter en dag med fint vær kom det tåke og nedbør. Det endte opp med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig var det deilig å ligge å kikke opp i telttaket og fundere over livet og turen så langt. Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden. Så kom det noen dager med dårlig vær. Teltdager. Øystein navigerer mot neste mål. Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en ikke så lang etappe fant vi en teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojavri. Vi fisket oss rundt og jeg fikk ei fin røye på nettopp 9,9 hekto, så det ble ikke noe kilosrøye på meg. Øystein fisket fortsatt innbitt for å kunne ta kilosfisken. Jeg kunne merke en ørliten frustrasjon over at han ikke hadde innfridd målet sitt enda. Ut på ettermiddag tok vi oss ei ny runde med stangen, jeg stilte meg opp ca 50 meter fra Øystein og kastet ut sluken. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i nærheten, inkludert meg selv. Du må komme! Jeg har storfisk på kroken! Jeg rakk ikke engang å sveive opp sluken min før jeg tok tak i håven å spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflaten, vi så på hverandre og tenkte at dette må være turens største så langt. Da fisken endelig lå trygt på land og vi fikk veid den jublet han enda høyere enn hva jeg trodde en voksen mann kunne gjøre. 1,3 kg! Kilosgrensen var brutt for Øystein også, for en lykke. Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken. 1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene. Vi så en del reinsdyr på denne turen. Fin røye. God mat. Og god drikke. Et reinsdyr som krysset vannet da vi sto å fiska, bra ikke den bet på kroken Suolojavri. Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft. Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann som ikke ga den helt store fangsten. Her fyrte vi bål hele kvelden og utpå natta pakket vi sammen og gikk videre. På morgenkvisten sto vi med bilvegen noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset noen små elver og gått gjennom forholdsvis tett skog før vi kunne sette beina på hard asfalt igjen. Alt dette uten noen særlig dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestangen sin. Men takket våre egne gps-spor klarte vi å finne den tilbake uten å måtte gå alt for langt. Vi satte oss på en benk utenfor bensinstasjonen, som ikke hadde gass da vi var her sist, og ventet på bussen. Da vi kom til Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp noen handleposer med herlig mat og snop som vi hadde drømt om de siste nettene. Begge spiste seg til bristepunktet og gikk rett i koma i teltet som så klart var slått opp bak rutebilstasjonen. Det ble noen netter her gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover og turen var over. Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort. Nattvandring på Ifjordfjellet. Den siste suppeposen blir spist. Det tettet seg til med skog siste del av etappen. Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra En trøtt og sulten fisker. Fråtsing. Vi er i ettertid enig om at dette var en prima tur, selv om det ble en litt tung start. Uansett så lærte vi mye av denne turen som vi har fått god nytte av i ettertid, hvert fall at det er lurt å ta med riktig type gass. At begge fikk kilosfisk var jo veldig kjekt, men jeg er ganske sikker på at selv om vi ikke hadde fått storfisken hadde vi begge sett tilbake på turen med utelukkende positive minner. Denne turen gjorde meg hektet på å dra på litt lengre fiske/vandreturer i villmarka, og det har blitt en del døgn i telt i ettertid. Så får vi håpe at jeg og Øystein får anledning til å reise på en lignende tur en gang i fremtiden. Vis artikkelen på bloggen

Vi fant Helges Tundracamp! Det er en stund siden vi kom hjem. Sandy Lake ekspedisjonen var - som flere sikkert allerede vet - vellykket på alle måter. Deltagerne Sandy Lake ekspedisjonen som bestod av Roy Kvamme, Christian Sverdrup Engelschiøn, Peter Sverdrup Engelschiøn, Harald Sollund, Erling Sagneskar, Åge Svinøy, Thomas Pedersen og Jan M Akre fant Helge Ingstads vinterkvarter beskrevet i siste delen av Pelsjegerliv. Funnet Funnet er et resultat av et godt teamarbeid mellom alle deltagerene. Letingen er fundamentert på 5 års grundige studier av beskrivelser i Pelsjegerliv, samtaler med kjentfolk, diverse bøker som beskriver livet ved østenden av Store Slavesjø, og pelsjegerlivet der. Videre har vi studert kart over området, sammenholdt med billedmaterialet og Pelsjegerliv. På denne måten har vi samlet og studert materialet fra Helge Ingstad og hans familie med annet materialet og dannet oss et bilde av relevant leteområde. Vi vil nå samle vårt materiale og lage en grundig beskrivelse som med tiden vil publiseres på en egen nettside som vil bestå som en dokumentasjon for prosjektet, og forhåpentligvis til glede for andre villmarksintresserte . Dette kommer vi tilbake til senere. Allerede nå har vi imidlertid en bønn til de som måtte ønske å oppsøke stedet; La stedet forbli som det er, ikke etterlat søppel og sørg for minst mulig slitasje på stedet. Som de fleste vet, så fant Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang og Eirik S Ingstad hytta ved Elgsjøen for en del år tilbake. Dette stedet har mistet sin mystikk og sjarm gjennom stor slitasje og forsøpling av nordmenn. Dette håper vi ikke vil skje med Helges Tundracamp. Turen Vi vil komme tilbake med en nærmere beskrivelse av turen ved en senere anledning. Men av høydepunkter vil vi kort nevne; Vi fant tidligere omtalte Gus Daoust Toll - Shack på østenden av Sandy Lake. Vi fant Phil Daoust Line - Shack i Snowdrift River. Vi møtte en flokk av etterkommere etter ulvene som drev på i området rundt Helges Tundracamp, det var kun 3 km fra Tundracampen. Vi møtte moskus, jerv, ørn og bjørn. Vi fikk lake trout på 7.5 kg, gjedde på 10 kg samt masse harr. Foruten harren fikk vi aldri fisk på under 1 kg, her var alle fisk store og fete! Vi hadde Aurora Borealis nesten hver kveld, og en natur en villmarksmann bare kan drømme om. Hjemme For alle var det godt å komme hjem til famile og venner, men suget etter Canadas villmark kommer fort tilbake!

Kort sagt: Ally v.s Pakcanoe. 16.5 fot begge. Vi var 4 Styk om å kjøre snowdrift med Ally og Pak og felles for oss alle mener vi Pak er klart bedre. Pak leveres med 1 mm tykke forsterkninger. (Kjølstriper= under alle langsgående rør - totalt 5 kjølstriper. Det er tynnere forsterkninger over esingrørene. Alle forsterknningene er sveiset på og er permanente. Det er PVC film uten innvendig forsterknnig. Rivstyrken er i duken, og duken blir ikke sterkere av at noen deler av den er dobbel, slik man etter mitt skjønn - og erfaring - MÅ gjøre på en ekspedisjon. Pak har D - ringer montert på endene like over vannlinjen for feste av tay. alle rammedelene er elokserte for å beskytte mot korrosjon - og du blir ikke svart på hendene. Spantene festes til esingene med låsbare klips, og løsner ikke like lett som på Ally, der du må stripse i tillegg. Pak leveres med pakksekk inkludert, og er med på å bidra til økt vekt ift til Ally der vekten er oppgitt uten sekk på deres nettside (så vidt jeg forstår). Ref spm ovenfor: 1. Pumpe kan du legge igjen hjemme, det tar to sec å blåse opp kamrene 2. Du spiller ingen rolle om ett eller alle kamrene punkterer - jeg har ikke opplevet punktering men padlet uten at de er blåst opp. Kamrene bidrar imidlertid til stødighet hvis du får vann i kanoen. 3. Du øker vekten på Ally når du tar med sekken - samt legger på forsterkninger - vektforskjellen er kanskje der men vi skulle jo ikke gå milevis på land. 4. Vi opplevet det som VELDIG mye enklere å sette sammen Pak. Ally var et slit, og vanskelig å få til å passe ordentlig på alle 4 allykanoene. dvs rørene ikke ville ligge der de skal ligge på sidene og "plastdingser" stakk ut på sidene og ble utsatt for slitasje når vi traff stein på siden. (vanskelig å forklare) 5. Tross lik lengde fikk vi plassert mer bagasje i Pak, samt på en bedre måte. Dette blant annet fordi Pak er rettere i baug og akter, mens ally er avrundet. 6. Plasten virker mer beskyttet mot skruer og skarpe kanter i Pak, spesielt i baug og akter. 7. Pak kan pakkes mer kompakt. 8. Pak har langt finere finish. Bruk: Vi hadde tre runder med lapping av Ally (i tillegg til å etterforsterke), og ingen med pak Allys sekk er vesentlig bedre å bære, men begge er likevel pyton. anbefaler å kjøpe allysekk med bæremeis og putte pak oppi:) Under løfting over grunner og steiner ramler spantene lett av på Ally - til stor irritasjon. til tider ble det mye ordning og fiksing for å sette sammen kanoen undervegs. Manøverring i vann - ikke særlig forskjell, bortsett fra når Allyen begynner å ramle sammen, fordi du ikke gidder å sette den sammen etter hver bæring. Pak satt sammen hele veien. Som nevnt, synes Pak bedre å laste. Nå ser dette nok ut som om jeg er ikke så lite subjektiv, mulig det, men jeg har nå prøvet begge kanoene og opplever det slik:)

I ein kvar diskusjon kring kommunal autonomi, høyrer det etter mitt begrep heime ei erkjenning. Ei erkjenning av at når det gjeld spm og tilhøver kring motsetnader mellom utvikling/bevaring, evt potensiel næringsinntekt kontra vern, så befinn ein kvar kommunal politikar seg under eit press. Uavhengig av parti. Presset vert kalla budsjett. I enkelte høver er det bra at "dem som har skoen på....osv.....får ta avgjerda" osv.. I andre saker ikkje. I denne saka meiner eg at ein ikkje skal tildele kommunane for stor råderett. Spørsmålet er for viktig. Og kan potensielt føre til irreversible skadar. Ja til kommunal autonomi i spm kring pianoopplæring. Nei til kommunal autonomi kring viktige miljøsaker. Overfør spm til andre miljøspørsmål av global karakter. Kjenn etter korleis ein der ville tenkt. My thaughts

Hmm, ingen som kan tipse div. friluftsblader osv da? Hjelper vel med litt publisitet her

Da har jeg endelig somlet meg til å hente skoene hos min mann på hjørnet. Har ikke prøvd dem på tur ennå, men synes resultatet ser lovende ut. Til min overraskelse har skomakeren brukt såler fra dekkprodusenten Continental. Disse er vel å merke piggfrie. Duger gummien på rallybanen, så duger den vel på fjellet også. Han skomakeren ga meg også et tips om impregnering. Han ba meg smøre dem godt inn med skikkelig lærfett først, og deretter gå over en god runde med hårføneren. Dette gjør at fettet trenger godt inn i skoene. Deretter ba han meg gå over dem igjen et par-tre ganger med god gammeldags Kiwi-skokrem. Dette ble gjort i kveld. Tenker meg en tur til Vestfjella i Østfold i morgen, og har et håp om å holde meg tørr og varm på bena, uten å skli hverken på steiner eller sleipt høstløv.

Er du forberedt på vindstyrke opp mot 150 km i timen er det sikkert greit med ei uværsnatt på Galdhøpiggen vinterstid. Hytter har tidligere blitt blåst fandenivold derifra, men et TNF Mountain 25 gjør vel biffen... Hadde ei uværsnatt på Gjertvasstind for noen år siden. Vindstyrke ukjent. Dato ca 1.juli, ikke vinterestid altså. Her er en sekvens på morrakvisten, men da hadde været lagt seg. http://www.youtube.com/watch?v=XrMcbsf00hQ Vindkast på 233 km/t ble målt på Juvasshøe den 26.11.2011, bare et steinkast unna Galdhøpiggen. http://no.wikipedia.org/wiki/Norske_v%C3%A6rrekorder#Sterkeste_registrerte_middelvind_og_vindkast_.281957_-_dd..29 God tur !!

Jeg deler Koppens betraktninger, og er ikke så bekymret som mange her later til å være. Jeg tror mange har latt seg farge av overskriftene i media, som beskriver et "frislipp" av snøscootere over det ganske land. Det er feil. Dette handler om at lokale myndigheter får mulighet til å legge til rette for noe som burde være en selvfølge i et vinterland som Norge er. Med våre enorme, vidstrakte friarealer, skulle det bare mangle at det ikke ble satt opp noen rekreasjonsløyper på hensiktsmessige steder. For eksempel her i Tromsø kommune finnes ikke en meter løype, til tross for at det vel er drøye 2500 registrerte snøscootere her. Jeg håper for disses del at det kan komme opp et par løyper i kommunen, slik at de slipper å kjøre inn til Finland og legge igjen pengene sine der, slik praksis i stor grad er nå. Dog er jeg av den oppfatning at det må være et solid regime for kontroll, både mht idiotkjøring og forsøpling. På lik linje som det burde eksistere et tilsvarende kompromissløst regime ovenfor de titusentalls fritidsbåter i Oslofjorden. Bare for å ha det sagt: Jeg trives aldri så godt som når jeg legger i vei innover vidda, med sekk, telt og isbor. Og jeg eier ingen snøscooter selv. Pleier et par ganger ila året å sitte på med kompiser innover løypene i Troms for å komme oss på isfisketurer til områder man ellers aldri ville hatt tilgang til. Et fantastisk gode, og fint supplement til alle turene på fjellski. Og avslutningsvis: Snøscooter regner jeg overhodet ikke som et problem sammenlignet mot ATV, som er en betydelig større trussel og har et voldsomt mye større skadepotensial for naturen. Det finnes altfor mange steder her nord hvor ATV'er (i stor grad kjørt av samer ifm reindrift) har rasert fantastiske naturområder, uten at dette får konsekvenser for de som kjører. Urfolket er jo beskyttet, og kan i stor grad foreta seg det de vil, må vite..

Dette skulle aldri vært en kommunal avgjørelse som det åpnes for nå. Tullinger finnes over alt. Fri ferdsel med ATV ligger også i kortene nå som tullingene får styre miljøpolitikken.

Skal saken diskuteres bør i det minste debatantene opplyse om de stemte på partier som var for eller imot dette. Det hjelper forbanna lite å sitte her og lire av seg motstand mot skooterkjøring samtidig som det har stemt på et parti bare for å få en prosent eller to i skattelette. Innrømmer ærlig at jeg stemte SV og det for at jeg er mer interessert i miljø enn i privatøkonomi.

Noen mennesker har et nermest religiøst forhold til klima, global oppvarming og CO2 utslipp. Dette fører til at de er bort imot 100% uimottagelige for motargumenter. Jo mindre de vet jo mer påståelige og urokkelige er de i sin tro. Enkle forklaringer og løsninger blir da ofte resultatet uten at dette nødvendigvis vil gi noen positive resultater. Eks. På 1970 tallet fikk vi en dramatisk tilbakegang i hummerbestanden. Ikke nødvendigvis fordi denne tilbakegangen var noe helt nytt, men fordi det da ble gjort en del undersøkelser som påviste dette. Noe måtte gjøres og det som ble gjort var å legge skylden på sportsdykkerne og så ble det forbudt for dykkere å ta hummer. Min kones morfar var hummereksportør på Kvitsøy nord for Stavanger, og kjøpte hummer fra fiskerne og solgte denne videre til blant annet Skottland og Holland. Hvis vi ser på de hummermengder som passerte gjennom hans lille bedrift på 1950, -60 og -70 tallet så er det ingen tvil om hvorfor hummerbestanden ble redusert. Han var ikke alene om å drive med dette. På slutten av 1900 tallet opplevde vi en sterk tilbakegang av fisk langs Norskekysten og særlig stor var reduksjonen av kysttorsk. Vi fikk også en sterk tilbakegang av sjøfugler som terne og alkefugler. Noe måtte gjøres, og det ble innført kvote for utenlandske fisketurister. På Jæren er det i de senere årene registrert en stor tilbakegang av vipe, Jærens nasjonalfugl. Noe måtte gjøres og noen kommuner innførte skuddpremie på kråke. Kråke og måke spiser egg og unger og da måtte jo årsaken ligge her. Tar du poenget mitt? Fiskerne er selv skyld i at hummeren forsvinner, men det får alt for store økonomiske konsekvenser å redusere eller stoppe hummerfisket. Reduksjonen i kystfikbestanden har sin helt klare årsak. Et overdimensjonert fiske av industrifisk, lodde, tobis og kolmule, til blant annet oppdrettsfor har ført til at hele matfatet for kystfisk og sjøfugler er borte. Da forsvinner også fisken og Røkke flytter industrifiskeflåten sin sørover til kysten av Søramerika. Fisketuristene får skylda for det får alt for store økonomiske konsekvenser å redusere eller stoppe kystfisket. Og for ikke å snakke om fiskeoppdrettsværinga som stort sett får gjøre som den vil. På Jæren forsvinner vipa, men ikke bare denne fuglen. Alle vadefuglene på Jæren er sterkt redusert på grunn av at landbruket effektivt har fjernet nesten alt som fantes av våtmarksområder. Beite og hekkemulighetene for vadefuglene er borte og da forsvinner også fuglene. Kråka er en opportunist som kan leve av nesten hva som helst og den er derfor en av de siste artene som forsvinner. Det er derfor mye enklere og billigere å skyte kråke enn å ta grep i landbruket. Nå har Røkkes fiskeflåte også fisket havet utenfor Søramerika tomt for industrifisk så nå har de satt nesen sørover mot Antarktis for å fiske krill. I de store dalførene på Østlandet har vi de siste årene fått store flomproblemer og noen steder mener myndighetene at det kanskje ikke lenger er mulig å bo. Og hvem får skylda? Jo, global oppvarming. Basert på foregående eksempler, er det ikke da rimelig å stille spørsmålet om det kanskje kan være en annen årsak, men at denne årsaken kanskje kan være litt for lite politisk korrekt og kanskje litt for dyr å fokusere på. Langs våre største vassdrag var det tidligere store myrområder og naturlige skogsområder som fungerte som en diger svamp når nedbør og snøsmelting produserte stor vannmengder. I dag er disse områdene dyrket opp, drenert og beplantet med moderne drevet skog. Vannet blir derfor ikke værende i denne enorme naturlige svampen, men blir sendt direkte ut i elvene. Selvfølgelig blir det problemer av slikt. Men for all del, missforstå meg rett. Jeg mener aldeles ikke at vi ikke forurenser og ødelegger naturen, men jeg tror det er viktig å se hele bildet og ikke bare fokusere på en ting. CO2 utslipp og global oppvarming får alt for stor oppmerksomhet. Sannsynligvis fordi det "selger bra" og er foreløpig ganske billig å holde på med, spesielt siden vi bruker mer resurser på å diskutere tiltak enn å gjøre noe. Hvor stor betydning den menneskeskapte påvirkningen av klimaet har diskuteres i vienskaplige kretser, men politikere, aktivistgrupper, presse og media ønsker ikke å høre sannheten. De driver bare med det de har størst gevinst av selv. Hvis du stiller et spørsmål om CO2 utslipp til f.eks. Belona så vet du hvilket svar du får og hvis du stiller et spørsmål om Guds eksistens til Det vestlandske Indremisjonsforbund så vet du også hvilket svar du får, men du har ingen garanti for at disse svarene er riktige og basert på seriøs forskning.

Vil oppfordre alle til å lese denne saken http://manepe.no/blog/2013/loppetur-del-1/ på bloggen til @manepe. Den tjener som inspirasjon for meg i alle fall, som svært sjelden har råd til å svi av flere tusenlapper på nytt utstyr, men som dagdrømmer om det uansett. Rent prinsippielt er også gjenbruk noe å tenke på, for flere av oss på forumet. Selve tanken på forbrukersamfunnets inntog i naturen er jo egentlig ganske ironisk.

Vi startet turen på Langen Gjestegård søndag 22.sept. Vi hadde gledet oss lenge, særlig fordi de to yngste i familien ble med denne gangen. Eldstemann er til sjøs, men vi håper han kan bli med neste gang. Litt regn da vi begynte å gå, men snart kom sola og vi måtte stoppe og ta av regntøyet. Første stopp ble Lorthølbua, vi kom dit i flott solskinn og hadde en super ettermiddag og kveld der med bål og grilling. Datteren lærte seg å hugge ved, og hun gav seg ikke før haugen var ganske stor - moro! Gamlisene sovnet relativt tidlig, mens ungdommene satt vel og lenge ute ved bålet og koset seg. Etter frokost og rydding ruslet vi videre mot Grunnhåbua. Skyet oppholdsvær og koselig å rusle i den stille skogen. Her ble det pannekakesteking til langt på kveld, selvplukket blåbær smakte ypperlig på. Det er masse blåbær i Femundsmarka, litt overmodne så sent, men for noen mengder! Neste dag var målet Muggsjølia. En nydelig dag med mye sol, og en god rast ved Stortjønna, den flotte naturen gjorde stort inntrykk, det er ekstra flott å få se fjell og vidder badet i sol. I Muggsjølia fikk vi selskap av elgjegere, jakta startet dagen etter, 25.sept. De bodde i den private hytta på seteren. De forsikret oss om at de ikke skulle skyte ved stien, kjekt å vite Neste dag våknet vi til snø, men det var ikke mye. Moro å se Muggsjølia i snødrakt. Etterhvert kom sola og snøen forsvant. Å rusle mot Nedre Muggsjø i strålende solskinn er en opplevelse utenom det vanlige, synes jeg. Det er så vakkert her. De flotte sandstrendene ved Nedre Muggsjø imponerte alle, men litt for kaldt til å bade dessverre. Vi har badet der før, men det var i begynnelsen av september, og ikke når oktober nærmet seg. Over myra og opp til Muggsjøbua, like koselig som alltid! Bål ute ble det, men vi trakk innendørs når gradestokken viste 1 plussgrad. Neste morgen våknet vi til strålende solskinn og kaffen tok vi oppå haugen. En opplevelse jeg sent vil glemme, det var så nydelig og stille. Flott utsikt og så fredelig. Så satte vi kursen mot Langmyrbua, men først skulle Mugga vades. Datteren hadde gledet seg, men det var kaldere enn hun hadde forestilt seg. Bra at det var relativt lite vann i elva, så det gikk greit å komme seg fort over. Iskalde tær ble det jo, men vi ble ganske fort varme igjen. Det blåste iskald vind da vi gikk langs Nedre Muggsjø, men den var et flott skue i solskinnet. Vel fremme i Langmyrbua, gjorde ungene en trist oppdagelse. Bøttene var ikke snudd med bunnen i været og i en av dem lå 3 døde og en levende mus Fyyyyy! Den stakkars musa som enda levde ble sluppet ut og sprang lykkelig avgårde og vi brente bøtta. Ikke særlig å hente vann i den for senere gjester. At folk ikke bruker hodet! Det ble en kjempefin solnedgang over Langmyra og etterpå trakk vi inn i bua og varmen. Neste dag satte vi kursen for Gubbtjønnbua, der hadde vi ikke vært før. Ungene gikk foran og fant bua og tente i ovnen, for en luksus å komme frem for opphavet Det blåste friskt hele ettermiddagen og kvelden, men far og sønn prøvde fisket likevel. Ifølge hytteboka var det ca 40 år siden forrige storfanst, og vi slo den ikke! Null fisk. Neste morgen var det blikkstille og sol, og vi fikk virkelig sett for en perle Gubbtjønna er. Vi hadde ikke lyst å dra herfra, og vi drar definitivt tilbake hit. Svartsjøen hadde heller ikke fisk å by på, men vi tok et opphold her. Myra i enden av Svartsjøen var blaut og skoene til ungene ble ganske våte, så vi tente bål og fikk tørket skoene noenlunde før vi gikk videre nedover. På vei ned til Nordvika så vi tre rein, og det var stor stas. De var ikke særlig sky og kom mot oss. Batteriet i kameraet var tomt, så det ble bare dårlige mobilbilder i kveldslyset. Men vi fikk sett rein! Vi ankom Nordvika kl 20 og bestemte oss for å gå til Langen og kjøre hjem. Vi tok siste kaffepausen ved tømmerrenna ved Lorthølet, noen lå i telt der og vi forsøkte å være stille og ikke forstyrre. Oppdaget ikke teltet med det samme i mørket Så trasket vi siste biten til Langen og kl 23 lørdag var vi ved bilen. og grøss..det var -2.5 grader. Da vi var ved Nordvika var det 8, så forskjellen merktes godt. Vi hadde en kjempefin tur og var veldig heldige med været, fra 1-14 grader. Slett ikke verst. Veldig lite nedbør, vi tok aldri på regntøy etter de første 400-500 metrene fra Langen gjestegård første dagen. Ungene vil gjerne bli med tilbake, satser på at vi får med eldstemann også da. Men da vil vi dra tidligere så vi kan fiske overalt. Etter 1.sept. er det kun lov å fiske i vannene, 200 meter fra elveosene. Vi gleder oss til neste års tur! ps. skulle gjerne lagt bildene inn med tekst under hvert bilde, men det fungerte dårlig, ramlet ut av fjellforum hver gang jeg prøvde - og på denne måten fikk jeg heller ikke med alle bildene jeg ville. huff..men men

Hei Elisabet-81 !! Jeg regner med at vi fort vil bli enige om at når den kommende statsminister Erna Solberg og hennes allierte Siv Jensen går ut i en pressekonferanse i "prime time" som det heter og forteller at nå skal kommunene selv få bestemme hvor folk kan kjøre scooter i vinterfjellet og at rovdyrforvaltningen skal reformeres så er det i høyeste grad politikk det dreier seg om. Det var nok noe overraskende for flere enn undertegnede at dette var det eneste de hadde å si til et stort pressekorps. Standardsvaret er jo ellers at "Intet er avgjort før alt er avgjort." Jeg hadde i alle fall ventet noe mer, men hensikten var klar nok den. Og adressaten var åpenbart ikke allmenheten, men Senterpartiet som allerede har signalisert et blokkskifte i politikken. Den som ikke skjønner det vil jeg kalle en politisk analfabet. Utspillet i pressekonferansen, som bare omhandlet dette ene, og noe perifere tema, vil jeg kalle det, situasjonen og tidspunktet tatt betraktning, sier kanskje litt om at de pågående forhandlinger kanskje ikke er så enkle som forhandlerne forsøker å gi inntrykk av. Dette er siste innlegg fra meg i denne tråden

Kan ikke tro noe annet enn at den var i god form etter en liten brann.

Tur fra Bystermåsan til Tonevannet. Kjapp tur innom Vangen skistue på veg tilbake. Mye folk på stiene idag. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2234-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2237-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2238-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2236-/

Jeg har kjøpt Titanium goat vortex, sykt rå ovn! 800 gram totalt. fra nå blir det skikkelig kos i høstregnet.

Siden vi også befinner oss litt utenfor tema: For å bli bedre til noe så må man øve på det, og det kan være en artig lek å jage fart når en går i ur. Når man har lært seg at større steiner oftest er tryggere å trå på enn mindre steiner, og når man har funnet ut hvor på steinene det er tryggest å trå, så er man klar for leken hvor man jager fart og må tenke raskt. Hver enkelt får så velge hvor mye risiko man er villig til å ta, men hever man blikket og steinene er større og i omtrent samme størrelse foran deg, er det bare å gi gass og la beina og hodet jobbe i høygir. Her er det mye tid å hente når det skal settes ny rekord på den lokale fjelltoppen

Hei Elisabet ! Poenget her er vel at vi er en del som har sterk tvil mht om det er forsvarlig å delegere den type avgjørelse som det her dreier seg om til den enkelte kommune - uavhengig av hva en mener om den politiske sammensetning av de styrende organer i kommunen. Vi vet jo at den faglige og saklige kompetanse i mange små kommuner ofte ligger langt under pari på enkelte saksområder Din henvisning til Krødsherad bekrefter vel at dette syn kan ha gode grunner for seg i mange kommuner. Det finns "brodne kar" i alle land som det heter. Vi er sikkert mange her på FF som kan hoste opp noen eksempler til skrekk og advarsel. Hvis jeg husker rett så var det en tid at en person her på FF,-han kalte seg "Tom",- som la all skyld for alt han ikke likte på "sosialistregjeringen" - tror jeg han kalte den sittende regjering fra Arbeiderpartiet. Det er lenge siden jeg har sett ham her på FF så han har kanskje funnet seg et annet forum for sin antisosialistpropaganda. Men kan hende så er han kastet ut av FF. Moderator kan kanskje svare på dette. Ellers vil jeg si at politisk propaganda i form av formelle avstemninger neppe hører hjemme på FF.

Jeg er enig at lenking med snøskuter ikke har noe med friluftsliv å gjøre. Om jeg bruker snøskuteren i likhet som du bruker bilen, er den fremkomstmiddelet til friluftsliv. På vinteren kjører jeg snøskuter opp samme vegene som folk kjører bil om sommeren for å gå på tur. Jeg har med ski på sleden og parkerer på samme parkeringsplass. Men når det skjer på ubrøytet vei er det pr dags dato ulovlig. Her er det snakk om å få til et regelverk som fungerer. Dagens regler regler fungerer ikke. Total frislippet av snøskuter må ikke skje. Vi ser jo hvordan det er lang kysten med båter. Kaos og minimalt med regler. Skrekkeksempelet på frislippet vil jeg si er båttrafikken. Ingen ønsker dette kaoset i fjellet. Dobbeltmoralen er stor bland mange friluftsfolk. Ofte kjører de en SUV. Dette er biler som de bruker for å komme seg frem utenfor asfaltert veg når de skal opp på en topp eller inn til fiskevannet. Hytten de har er i hyttefeltet som har veg helt frem. Innlagt strøm og vann er en selvfølge. Skiløypene er ferdig oppkjørte hele sesongen. Denne "friluftsgjengen" er imot snøskuter for den ødelegger og hører ikke hjemme i fjellet. Hyttefeltet med vei, vann og strøm har ødelagt flere tusen mål som før ble brukt til friluftsliv. Skiløypene strekker seg flere mil innover heia. Løypene tråkkes med gedigen løypemaskin. Løypene graves til sommertid med gravemaskin. (En snøskuter med sporkall er ikke godt nok for denne gjengen). Når de går på ski en hel dag i og ved disse løypene, føler de at de er i urørt natur. Kommer det da en snøskuter kjørende ødelegger denne hele opplevelsen deres av urørt natur. Hvilket formål skuteren har vet ingen. Den er bare ødeleggende. De skal ha det stille i dag. Når denne gjengen klager, tar jeg det ikke seriøst. De er selv med på en enorm ødeleggelse av fjellet. Men jeg regner med fjellforumfolket ikke hører til i denne kategorien, så da kan jeg ta deres argumentene seriøst Snøen nærmer seg, malamutten vokser, pulk til guttungen skal kjøpes, skuteren skal ha service. Siden jeg ikke gidder å dure innover skogsveien med traktor og snøfres hele vinteren, brukes snøskuter. Hadde jeg brøytet først kunne jeg kjørt lovlig med bil, men må tenke litt på miljøet også.....

Rabattkode som gir -15% på Outnorth.no

Her er et alternativ til Super Ted's Dommedag: En alternativ klimarapport fra uavhengige NIPCC, som ble offentliggjort en drøy uke før FNs siste klimarapport, presenterer helt andre konklusjoner enn FN-rapporten. Noen konklusjoner: Atmosfærisk karbondioksid (CO2) er en svak drivhusgass som gir minkende oppvarming (per mengdeenhet) med økende konsentrasjon. Dobling av atmosfærisk CO2 fra førindustrielt nivå, uten andre påtrykk og tilbakekoplinger, vil mest sannsynlig føre til en oppvarming på 0,3–1,1 °C, hvorav nesten 50 prosent allerede må ha funnet sted. En ytterligere temperaturstigning på noen få tiendedels grader vil ikke føre til noen klimakrise. Modellframskrivninger publisert i IPCC-rapporter siden 1990 viser at en dobling av CO2 vil kunne føre til en oppvarming på opptil 6 °C i år 2100. Imidlertid stoppet den globale oppvarmingen i slutten av det forrige århundre, og den er (siden 1997) fulgt av 16 år med stabil global midlere temperatur. I nyere geologiske perioder har jordas temperatur variert naturlig mellom +4 og –6 °C i forhold til temperaturen i det 20. århundre. En oppvarming på 2 °C fra nå, om det skulle skje, er innen grensene for naturlige variasjoner. Selv om en fremtidig oppvarming på 2 °C kan gi økologiske endringer, finnes det ingen bevis på at disse endringene vil være skadelige for det økologiske miljøet eller for menneskers livskvalitet. Ved dagens nivå på ca. 400 ppm CO2 er vi fremdeles på en planet som er «sultefôret» med CO2. 15 ganger høyere atmosfærisk CO2 nivå i den kambriske perioden (ca. 550 millioner år siden) ga ingen kjente negative effekter. Den globale temperaturøkning siden 1860, skyldes oppvarming etter Den lille istid, samt periodiske svingninger på ti år eller mer, og noen med kortere varighet. Jorda er ikke blitt signifikant oppvarmet de siste 16 år på tross av 8 prosent økning av atmosfærisk CO2. Denne økningen utgjør 34 prosent av all CO2-økning siden starten av Den industrielle revolusjon. CO2 er nødvendig for plantenes fotosyntese. Økning av CO2 i atmosfæren gjør planeten «grønnere» og det blir lettere å skaffe mat til en økende befolkning. Det er ingen sterk korrelasjon mellom temperaturvariasjoner og menneskelige CO2-utslipp de siste 150 år. Den parallelle økningen av CO2 og temperatur mellom ca. 1980 og 2000 kan være tilfeldig og behøver ikke skyldes en årsakssammenheng. Årsakene til historiske globale varmeperioder er fortsatt usikker, men det er signifikante korrelasjoner mellom klimamønstre, periodiske variasjoner og solaktivitet de siste hundreår. Framskrivning av solens periodiske variasjoner viser at de neste tiår vil kunne gi en global avkjøling og ikke oppvarming, på tross av fortsatte CO2-utslipp. http://www.aftenbladet.no/meninger/Ny-rapport-gir-storre-rom-for-tvil-3266498.html

Hei, kjøpte denne kløven i sommer til min jakt-golden. Syns den virker veldig ålreit. Ligger støtt på ryggen, men krever selvfølgelig at det lastes rimelig likt i sidene. Mye stødigere enn min forrige Gresshoppa. Har ikke begynt å laste noe særlig i den enda, da bikkja kun er 17 mnd enda. Noe tungvint at den må tres over huet på bikkja, at den ikke kan åpnes helt foran. Skulle også gjerne ønske "Y-sele-bryst" om den skal benyttes som sele og trekk. Har mange rom av ulik størrelse. Fordel for noe, ulempe at større ting ikke kan pakkes. (men så er ikke bikkja så stor heller..) Gjenstår å se hvor holdbar den er, men virker som en solid kløv!

Takk for svar. Har vurdert Altra sterkt, men visste ikke at det gikk å justere skulderreimene i bredden. Det går i alle fall på Kajka. Skal sjekke ut Arcteryx Altra 65 for menn. Vet den finnes i en "short" utgave. Kanskje den kan passe oss begge.

Dette er kommuner som har søkt Miljøverdepartementet om dispensasjon inntil nå: Alta, Alvdal, Ballangen, Balsfjord, Bardu, Beiarn, Bindal, Dovre, Drangedal, Eid, Eidfjord, Engerdal, Etnedal, Evenes, Fauske, Flesberg, Flå, Folldal, Fosnes, Fyresdal, Gol, Grane, Gratangen, Grong, Grue, Hemnes, Hemsedal, Hjartdal, Hol, Holtålen, Hægebostad, Høylandet, Inderøy, Karlsøy, Kautokeino, Krødsherad, Kvalsund, Kviteseid, Kvænangen, Lavangen, Lesja, Lierne, Luster, Lødingen, Meråker, Midtre Gauldal, Målselv, Namdalseid, Namsos, Namsskogan, Narvik, Nes, Nesseby, Nesset, Nissedal, Nord-Aurdal, Nord-Fron, Nore og Uvdal, Nærøy, Oppdal, Os, Osen, Overhalla, Rana, Rendalen, Rennebu, Rindal, Rissa, Rollag, Røros, Røyrvik, Salangen, Saltdal, Selbu, Seljord, Sigdal, Sirdal, Skjåk, Skånland, Snåsa, Steinkjer, Stor-Elvdal, Surnadal, Sørfold, Sørreisa, Sør-Aurdal, Sør-Varanger, Tinn, Tokke, Tolga, Trysil, Tydal, Tynset, Valle, Vang, Vefsn, Verdal, Verran, Vestre Slidre, Vinje, Vågå, Våler, Åfjord, Ål, Åmli, Åseral, Åsnes. Tror jeg har fått med alle.... Så er det jo opp til oss som bor i de ulike kommunene å forsøke å påvirke, i den ene eller andre retning alt etter egen overbevisning, ved neste kommunevalg og annet engasjement. Det vil jo også være fint om denne tråden, samt forum, kunne bidra til å se hvilke konsekvenser som evt. kommer i framtiden.

Poenget mitt er: Slutt å skyld på de som sitter i regjeringa, når det er kommunene som er problemet. Den gamle regjeringa var ikke fremmed for å la seg presse de heller, så problemet kunne like fullt ha dukket opp om det hadde vært stortinget som skulle tatt avgjørelsen. Du får heller sende en klage til tullingene da vet du, istedefor å sitte her og ikke gjøre annet enn å spre dårlig stemning.

Det er nettopp det som er problemet her. Man overlater ansvaret til kommunene som lar seg presse til å åpne områder for skootere. Vi har den samme problemstillingen til kommuner her som vil åpne for vegbygging på tvers av fjell og hei fra dalføre til dalføre (Hyttebygging mm.) Heldigvis er det stoppet av sentrale myndigheter. Men når tullingene får styre en stund så åpner de vel for lokalt ansvar. Da kan vi si farvel til de siste vilmarksarealene i Norge som nå er på kun 12 %.

Her plapres det om totalt uvitenhet. Som om miljø begrenser seg til der hvor hvermansen går. I områdene rundt Setesdal, Åseral og Eiken har myndighetene gitt opp kontrollen. Fri ferdsel. Cowboykultur. Har ingen ting med friluftsliv å gjøre.

Åpnes det for dette nå? Hvor står dette? Det vil jo i så fall være kjempebra! Jeg vet det var en søknad tidligere som gikk ut på at 40 kommuner skulle velges ut til å forvalte rekreasjonskjøring med snøskuter. Mener å huske at det var 104 kommune som søkte om dette. Denne søknaden gjelder kun snøskuter. Ikke barmarkskjøring. Denne debatten har jeg vært med på tidligere maaaaaange ganger her på fjellforum. Så er vel ikke så mye nytt å si, men må si litt alikevel Snøskuterene har i mange år kjørt fritt i Agder. Det er frislipp i praksis. Men mange skiturister har ikke sett dette, siden de går på ski i områder hvor skuterene ikke ferdes. Mange skuterområder ligger så langt unna hyttefeltene at hvermansen ikke kommer seg dit på ski siden de fleste går dagsturer. Skiturister som går i trikkeskinner og klager på ødeleggelse av urørt natur pga snøskuter kan ta seg en pære. De skiløypen blir til ved hjelp av gravemaskin!

I camped on top Galdhopiggen some years ago in march/april, with almost no wind (I checked the weatherforecast before). Nice sunset and sunrise.(first 2 pictures) But if you are looking for a good "testing your tent" place try Porten between Galdhopiggen and Vestpiggen. The next night I camped there with upcoming bad weather. (last picture, big snowwall around the tent). Very heavy turning winds coming up from the Storjuvglacier, a lifetime experience!!!!

Takk for at dere gjorde oss oppmerksom på dette ! KlageMail er sendt

Hva om flest mulig her på forumet stiller spm eller klager til den samme mailadr? Det blir vel oppfattet som en klagestorm som de må legge merke til og ikke bare ignorere Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Hei. Etter årets sommertur i grensetraktene Nord-Troms og Finnmark, samt tidligere års erfaringer, så er jeg ikke i tvil om det bør jobbes mot snøscooter folket. Med det mener jeg ikke forbud og overdreven streng regulering, men holdningsarbeid rettet mot skikk og bruk. For det ligger så mye søppel og drit igjen etter scooterkjørere at det er direkte flaut. Det verste var mengden knust glass, spesielt ølflasker. I samme område lå det belteremmer, tomme oljekanner og halvfulle bensindunker. Dette finnes det ingen unnskyldninger for, og etter min mening bør det iverksettes holdningsskapende kampanjer lokalt og nasjonalt. Kommuner og fylker bør tydeliggjøre hva som forventes av scooterbrukere. Samtidig bør kontrollen/synligheten økes for å ha en preventiv virkning.

Fint om dere ville enes om å diskutere sak og ikke person, ja. En annen tanke som har slått meg er at vi har et unikt aktivum her i Norge mtp. turisme. Da tenker jeg på tilgang til uberørt og stille natur. Det finnes en histore om en busslast med Nederlendere som ba sin sjåfør om å stoppe, han lurte på hvorfor. Som han sa: Det finnes jo ingenting her. Hvilket nettopp var turistenes poeng. Vi tar noe som en selvfølge, som egentlig er unikt i store deler av nord-Europa og andre deler av verden. Jeg har møtt turister på mine vandringer som gjorde et poeng ut av dette, stillheten og det uberørte. Vi får håpe lokal forvaltning klarer å håndheve dette på en best mulig måte med flere tanker i hodet.

Det du sier fremstår veldig naivt for meg. Når kommunene får bestemme så er det økonomien som styrer det meste her i landet. Å tillate motorisert ferdsel vil øke tilbud som scooteropplæring i Sirdalen, heliskiing på alle toppene i jotunheimen, teambuilding med firhjuling om sommeren. De områdene som vil bli brukt er ikke nasjonalparkene og langtborte stedene. Det er de lett tilgjengelige i hovedsak. Folkene må jo komme til og da er det barnefamilier og de med mindre ressurser som blir skadelidende. Ikke alle har økonomi/mulighet til å gå flere dager inn i ingenmannsland for å slippe unna. Jeg har ikke alltid bodd i storbyen, og den tiden jeg bodde i Valdres kunne jeg ikke bevege meg i skogen overhodet uten å enten gå i oppkjørte scooterlekeplasser eller høre motorstøy. Du snakker om opptak. Jeg snakker om egen erfaring, for på en vindstille dag hører du lyden langt. Og ikke bare scooter. I våres var jeg på Skåla. Der driver de oppussing. Helikopteret kjørte skyttel og det var ikke stillferdig eller hyggelig. Tenk om det blir marked for det... For ikke å snakke om hvordan å gå i eventyrskog som plutselig blir avbrutt av pågående scooterlek eventuelt bare store oppkjørte områder ødelegger for idyllen. Jeg skjønner at de i utgangspunktet vil ha ferdselsveier / områder o.l. Men jeg tror ikke det kommer til å fungere. Hvorfor skulle det plutselig komme en holdningsendring bare fordi det blir opp til kommunene å sette reglene. Min erfaring kommer fra områder i valdres hvor det både er nasjonalpark og hvor det ikke var hyttefolk. Ingen dispensasjoner. Her gjaldt forbudet for fullt. Men de lokale kjørte allikevel. For mange i denne bygda var det et stort problem, men det ble ikke gjort noe med av myndighetene. Og hvem skal sørge for at retninglinjene blir holdt? De visuelle og auditive konsekvensene er fælt, men ved lite snø ryker faktisk bakken også. Kult når våren og sommeren kom og alt var brent på grunn av scooterkjøring.... Jeg gremmes. Det må være fint for deg å leve livet uten bekymringer, men hva gjør du den gangen du sitter med finger'n i rumpa i asfalthagen din og drømmer om den gang da?... Dette har så store konsekvenser for mange og når det gjelder dette er det ikke plass til alle. Noen ting er verd å ta vare på. Noen ting er verd å kjempe for!

Egentlig helt greit, dette. Såfremst det settes av ressurser nok til et tilstrekkelig kontrollregime for å forebygge/ta verstingene/idiotene som er ute etter å holde hælvete oppover fjellsidene med de trimmede monsterne sine. Synes det, på generelt grunnlag, er fornuftig å delegere mer makt til lokale myndigheter på ting som dette. Snøscooterkjøring vil ha positiv effekt for turistnæringen. Vinterturismen har eksplodert, kanskje spesielt i Nord-Norge med nordlyset. I tillegg vil dette hjelpe de som er dårlige til beins til å komme seg til fjells. Og som det nevnes, snøscooter og ski kan kombineres. Man kan følge en løype et stykke inn i fjellet, parkere snøscooteren, og så ta skia fatt videre innover til mer utilgjengelige områder for f.eks isfiske (som ligger mitt hjerte nær). Vi er et vinterland med enorme naturområder. Skulle egentlig bare mangle at det ikke er mer tilrettelagt for lovlig scooterkjøring.

Jeg bodde i Vinje en periode. Vinje har som kanskje kjent vært prøvekommune, med scooterløyper i hele kommunen. Fantastene mener at dette fungerer utmerket. Jeg mener motsatt. På skiturer kom jeg stadig over spor utenfor de lovlige traseene. Jeg hørte ofte "flåkjøring" fra fartsmonstre kun konstruert med èn hensikt, og det er ikke transport av varer eller familie. Enkelte grunneiere har nå fått nok og nekter traseer over sine jorder og i sin utmark. Det er som med luftgevær. Etter en stund går man lei blinken og begynner å lete etter nye ting å skyte på. Traseene blir kjedelige etter hvert og folk vil kjøre "off piste". Lovliggjøring førte til ØKT ulovlig kjøring. Tviler på at det er det som er hensikten med legalisering? Dette er ikke frilufstliv, det er motorsport med utmark som arena. Det er ekstremt bekymringsverdig og norske friluftsfolk bør lage felles front mot denne alvorlige trusselen. Kanskje Fjellforum-opprop hadde vært noe?

For over ti tusen år siden lå det et tykt islag over hele Nordkalotten. I sommer så jeg en diger morenerøys som ligger like nord for Val di Fiemme i Norditalia. Dette var sørgrensen for denne isen. Denne isen har siden den gang trukket seg lenger og lenger nord. En tilbaketrekning som har gått raskt i noen perioder og saktere i noen. Slike istider har det vert åtte stykker av de siste en mill. år og det er denne isen som har gravd ut våre vakre fjorder. Hva var det som smeltet denne isen? Hva var det som gjorde at klimaet her i landet har hatte en svært varierende gjennomsnittstemperatur opp gjennom historien, og hva var det som var årsaken til at både Grønland og store deler av nordpolområdet har vert isfritt. Det var vel ikke uten grunn at vikingene kalte dette landet for Grønland. Island var også en frodig øy med et rikt dyreliv da de første vikingene kom dit. Mellom England og det europeiske fastlandet var det for ca. åtte til ti tusen år siden tørt land, og hele Østersjøen var tørrlagt. Ekofiskfeltet hvor det i dag står plattformer på ca. 70 meters vanndyp har en gang vert tørt land. Hvorfor smeltet denne isen og hvorfor steg ikke havet mer enn det har steget. Med all den isen som var her i siste istid så skulle havet ha steget ganske mye mer hadde det ikke vert for at landet også hever seg, både fordi isen forsvinner, men også fordi jordskorpa er i konstant bevegelse. Til og med Himalaya har en gang vert grunnfjell langt under bakken og har i løpet av 30- til 50 mill. år blitt skubbet opp til det den er i dag. Inge ting på jorda er statisk, alt forandrer seg. Noen ganger sakte og andre ganger raskere. Sånn er det bare!

Har en standard trangia kaffekjele jeg har brukt i minst 10 år. Både på bål og primus. Tipper den varer minst 10 år til. 69 kroner kostet den, veier veldig lite.

@Lindap: mange blir forsiktige og mister fart når det blir steinete og mye ur. Problemet kan være usikkerhet, og ikke dårlig balanse. Å gå i ur har fellestrekk med å seile. ja faktisk. du trenger nemlig "STYREFART". For å holde balansen, må du holde farten oppe! Jeg kaller det å"rulle": satt litt på spissen: ikke forsøke å planlegge hvor man skal sette beina før foten faktisk skal plasseres. Holde farten oppe. Selv går jeg gjerne raskere i ur enn på sti. Tror endel kan øke hastigheten med en annen teknikk. Får legge til at jeg hele livet periodevis har løpt rundt barbeint på stein, og at jeg går med lett fottøy/sandaler (selv i ur og med over 20kg i sekken).

Treningsstudio. Kjør øvelse som knebøy, utfall, legger etc. Og så klart kjernemuskelatur. Kombinerer du det med løpingen. Dog ikke bare jogg men løp. Ta noen bra intervalldrag i oppoverbakker enkelt dager. Er du vant til å jogge i et tempo på flater så er kroppen vant til det. Da må du trene en variasjon på dette. Musklene får annen belastning når du går oppover spes med sekk. Her vil en økning i O2-opptak være en del av løsningen.

Koste meg med rapporten, Martin..!!

utrolig fin tur rapport tusen takk!

jeg syns ditt tilfelle er interessant , det hjelper jo lite å ha det beste foret om hunden ikke får det i seg. det ser for meg ut som appetitt hos hund er delvis gener og delvis læring lærings delen kan du gjøre noe med, genetikken må de som avler hunder tenke på(det gjør mange også) her er noe av hva jeg har erfart gjennom foring på løp, trening og turer. noen hunder er veldig forsiktige og spiser ikke vist noe er nytt, plassen, noe i foret, folk rundt hunden, andre hunder og andre stress faktorer. mange hunder spiser ikke når de er slitene elle veldig oppspilte har du en hund som ikke spiser på grunn av usikkerhet,stress og oppspilthet ville jeg oppsøkt en rolig plass og gitt hunden ro, prøvd å gjøre ting så forutsigbart som mulig. blander du mat og drikke i en kopp er det ofte hunden starter og drikke siden den er tørst, også forsetter den med å spise opp det som ligger i koppen når den først er i gang. noen ganger kan det å legge noen forkuler eller annen mat rett på bakken/gulvet trigge hunden. noen hunder må også bli tilbydd mat før de går i hvile modus og vill ikke ta mat etter dette. å lære hunden å spise når muligheten byr seg er også lurt. det kan være og fjerne mat som ikke blir spis omtrent umiddelbart etter servering og å være sikker på at hunden faktisk er sulten når du tilbyr mat. ikke gi så store porsjoner at ikke alt blir spist opp, det beste er att hunden har lyst på mere og ser frem til neste måltid. brød kan lage mye krøll, diare med etterfølgende dehydrering kan fort sette en stopper for jakta og bli kritisk for hunden og introdusere nye ting i foret midt i jakta er som regel ikke så bra, hunden må ha tid på å venne seg til ny mat for å kunne dra fult ut nytte av den(siden du bruker en del middagsrester kan det være din hund har ok opptak på karbonadene) husk også vann ofte er også mangel på eller feil fysiske trening grunn til at hunden ikke presterer på jakt, jeg vet og mener ikke noe om det gjelder din hund eller ikke.

hehe neida.. Ikke så gærnt. Mistet den forrige for 2 år siden - den var gammel og ripete. Har ikke funnet igjen på langt nær så mye som jeg har mistet. Når jeg fant igjen denne GPS'en under det strømgjerdet nøt jeg øyeblikket. Måtte lukke øynene og finne den gang etter gang bare for å nyte øyeblikket! Den kua så like dum ut