Vinnerliste

Min kone har i lenger tid klaget over en del små fluer som til stadighet dukker opp alle steder i huset hvor det konsumeres mat. Vi har et kjøkken hvor hovedmengden av mat blir tilberedt og konsumert, pluss at vi har en kjellerstue med kjøkken til hvor en del ungdommer til stadighet sitter foran to til tre digre tvskjermer og spiller og spiser pizza og diverse andre mer eller mindre usunne hurtigmat retter bed diverse drikkevarer til. Spesielt i kjellerstua er det nok så som så med rydding og renhold siden ansvaret for dette her ligger 100% på brukerne. Flere metoder er forsøkt, f.eks. skåler med eddik med en dråpe zalo som visst nok skal vær det beste. Fangsten her på en uke ble 0.0 fluer. Rødvin ga en flue, men en skvett billig hvitvin i et glass ga et brukbart resultat. Men fluene forsvant ikke av den grunn. Så var det at husets jeger og friluftsmann ble rådspurt. Med mine kunnskaper om jakt og fangst skulle det vel ikke by på særlige problemer å fange noen fluer. Jeg har også noen års erfaring fra birøkt og det har også gitt meg en del kunnskaper om insektenes liv og levned. Fellene ble ganske enkelt laget av tomme brusflasker av plast. Toppen ble skåret av og satt tilbake i flasken med åpningen ned mot bunnen. Åpningen er litt for stor så den ble innsnevret med en bit papir formet som en spiss og tapet på den opprinnelige åpningen. Hullet ble da akkurat stort nok til at en liten flue kunne komme gjennom. Så ble fellene matet med litt gamle bananrester og plassert der hvor flueplagen var størst. Tre dager senere var det full fest i alle fellene og ingen fluer igjen i rommet. Så ble fellene plassert i fryseboksen natten over og så var problemet ute av verden. Nå, ca. en uke senere er det fremdeles ingen fluer å se så effekten av fangstmannens innsats må ha vert bedre enn all verdens kjerringråd både fra internett og ukeblader. http://no.wikipedia.org/wiki/Bananflue

Vi startet turen på Langen Gjestegård søndag 22.sept. Vi hadde gledet oss lenge, særlig fordi de to yngste i familien ble med denne gangen. Eldstemann er til sjøs, men vi håper han kan bli med neste gang. Litt regn da vi begynte å gå, men snart kom sola og vi måtte stoppe og ta av regntøyet. Første stopp ble Lorthølbua, vi kom dit i flott solskinn og hadde en super ettermiddag og kveld der med bål og grilling. Datteren lærte seg å hugge ved, og hun gav seg ikke før haugen var ganske stor - moro! Gamlisene sovnet relativt tidlig, mens ungdommene satt vel og lenge ute ved bålet og koset seg. Etter frokost og rydding ruslet vi videre mot Grunnhåbua. Skyet oppholdsvær og koselig å rusle i den stille skogen. Her ble det pannekakesteking til langt på kveld, selvplukket blåbær smakte ypperlig på. Det er masse blåbær i Femundsmarka, litt overmodne så sent, men for noen mengder! Neste dag var målet Muggsjølia. En nydelig dag med mye sol, og en god rast ved Stortjønna, den flotte naturen gjorde stort inntrykk, det er ekstra flott å få se fjell og vidder badet i sol. I Muggsjølia fikk vi selskap av elgjegere, jakta startet dagen etter, 25.sept. De bodde i den private hytta på seteren. De forsikret oss om at de ikke skulle skyte ved stien, kjekt å vite Neste dag våknet vi til snø, men det var ikke mye. Moro å se Muggsjølia i snødrakt. Etterhvert kom sola og snøen forsvant. Å rusle mot Nedre Muggsjø i strålende solskinn er en opplevelse utenom det vanlige, synes jeg. Det er så vakkert her. De flotte sandstrendene ved Nedre Muggsjø imponerte alle, men litt for kaldt til å bade dessverre. Vi har badet der før, men det var i begynnelsen av september, og ikke når oktober nærmet seg. Over myra og opp til Muggsjøbua, like koselig som alltid! Bål ute ble det, men vi trakk innendørs når gradestokken viste 1 plussgrad. Neste morgen våknet vi til strålende solskinn og kaffen tok vi oppå haugen. En opplevelse jeg sent vil glemme, det var så nydelig og stille. Flott utsikt og så fredelig. Så satte vi kursen mot Langmyrbua, men først skulle Mugga vades. Datteren hadde gledet seg, men det var kaldere enn hun hadde forestilt seg. Bra at det var relativt lite vann i elva, så det gikk greit å komme seg fort over. Iskalde tær ble det jo, men vi ble ganske fort varme igjen. Det blåste iskald vind da vi gikk langs Nedre Muggsjø, men den var et flott skue i solskinnet. Vel fremme i Langmyrbua, gjorde ungene en trist oppdagelse. Bøttene var ikke snudd med bunnen i været og i en av dem lå 3 døde og en levende mus Fyyyyy! Den stakkars musa som enda levde ble sluppet ut og sprang lykkelig avgårde og vi brente bøtta. Ikke særlig å hente vann i den for senere gjester. At folk ikke bruker hodet! Det ble en kjempefin solnedgang over Langmyra og etterpå trakk vi inn i bua og varmen. Neste dag satte vi kursen for Gubbtjønnbua, der hadde vi ikke vært før. Ungene gikk foran og fant bua og tente i ovnen, for en luksus å komme frem for opphavet Det blåste friskt hele ettermiddagen og kvelden, men far og sønn prøvde fisket likevel. Ifølge hytteboka var det ca 40 år siden forrige storfanst, og vi slo den ikke! Null fisk. Neste morgen var det blikkstille og sol, og vi fikk virkelig sett for en perle Gubbtjønna er. Vi hadde ikke lyst å dra herfra, og vi drar definitivt tilbake hit. Svartsjøen hadde heller ikke fisk å by på, men vi tok et opphold her. Myra i enden av Svartsjøen var blaut og skoene til ungene ble ganske våte, så vi tente bål og fikk tørket skoene noenlunde før vi gikk videre nedover. På vei ned til Nordvika så vi tre rein, og det var stor stas. De var ikke særlig sky og kom mot oss. Batteriet i kameraet var tomt, så det ble bare dårlige mobilbilder i kveldslyset. Men vi fikk sett rein! Vi ankom Nordvika kl 20 og bestemte oss for å gå til Langen og kjøre hjem. Vi tok siste kaffepausen ved tømmerrenna ved Lorthølet, noen lå i telt der og vi forsøkte å være stille og ikke forstyrre. Oppdaget ikke teltet med det samme i mørket Så trasket vi siste biten til Langen og kl 23 lørdag var vi ved bilen. og grøss..det var -2.5 grader. Da vi var ved Nordvika var det 8, så forskjellen merktes godt. Vi hadde en kjempefin tur og var veldig heldige med været, fra 1-14 grader. Slett ikke verst. Veldig lite nedbør, vi tok aldri på regntøy etter de første 400-500 metrene fra Langen gjestegård første dagen. Ungene vil gjerne bli med tilbake, satser på at vi får med eldstemann også da. Men da vil vi dra tidligere så vi kan fiske overalt. Etter 1.sept. er det kun lov å fiske i vannene, 200 meter fra elveosene. Vi gleder oss til neste års tur! ps. skulle gjerne lagt bildene inn med tekst under hvert bilde, men det fungerte dårlig, ramlet ut av fjellforum hver gang jeg prøvde - og på denne måten fikk jeg heller ikke med alle bildene jeg ville. huff..men men

Bakdelen er vel at man må ha med slike Pucker. Da kan man vel like gjerne ha med batteri. Men ser frem til den dagen jeg kan fylle vann på mobilen for å få strøm - da er det håp

Her er noen bilder fra årets jaktsesong. Undertegnede bedriver jakt på rype og elg. Første tur etter rypa pleier vi å ta til Nord-Troms, nærmere bestemt Kvænangen. Der kombinerer vi garnfiske etter fjellrøye og jakt på fjellrype. Etter noen magre år kom vi ned i år med noen fugler, og så flere enn de vi felte. Men det vil være en overdrivelse å si at det var mye fugl i fjellet. Elgjakta har såvidt begynt, så vi har foreløpig ikke felt noen av de to dyrene vi har på kvota - selv om vi har vært veldig nære. Det vil nok også dukke opp noen rypejaktbilder fra de ytre strøkene av Tromsø kommune etterhvert. Bildene merket "Hjalmar Westgård" er tatt av Hjalmar Westgård i Westgård foto. Sløying og rensing av fjellrøye Fjellryper og ferdigfileterte røyer God stemning i lagsteltet På tur ut i fjellet! Fjellryper Inni jaktkoia vi har bygd på elgjaktvaldet Jakttårnet. Elgjaktlaget innser at elgen har dribla oss i tettskauen nok en gang

Jeg klarer ikke ta butikker som selger vegansk mat til hund og katt seriøst.

Snøhetta -Vesttoppen Efter 31 års fravær skulle årets fjeldtur i år gå til Dovre. Egentlig underligt, for i Dovre skinner solen altid, i alt fald når jeg er forbi, således også i år. Sammen med mine døtre, Cecilie på 24 og Amanda på 13 (Sebastian valgte for første gang i ni år ikke at deltage på årets fjeldferie) tog vi natbussen fra København til Oslo, dernæst toget fra Oslo op gennem Gudbrandsdalen. Desværre var et godstog afsporet nogle dage forinden i Kvam, så der gik togbusser fra Lillehammar til Dombås, hvilket indebar en forsinkelse, så vi ikke nåede bussen til Snøheim kl. 13. På Hjerkinnhus fandt vi kortene frem, købte kolde drikke og havde forberedt os på at slå tre timers ventetid ihjel, da en ekstrabus ankom. Fin service af Snøheim at sende en ekstrabus, når der var knas med togtrafikken. Vi gjorde os hurtigt klar og tog bussen op. Under busturen var vi heldige at se to små grupper moskus. Dog var det stadig vor ambition også at møde dette facinerende dyr ude i naturen. Vi ankom til Snøheim 15.30, to timer efter det forventede tidspunkt. Lidt ærgerligt, for i det fine vejr var det nærliggende at gå en toptur om eftermiddagen til Snøhettamassivet. Trods dårlige odds tidsmæssigt valgte vi dog at gøre forsøget. Vi tilmeldte os den sene middag kl. 20, fyldte to drikkedunke, tog hver en trøje om livet og begav os af sted mod Vesttoppen. Stortoppen havde jeg allerede besøgt i min ungdom i 1980 og 1982, og det lykkedes mig at promovere Vesttoppens fortrin. Det blev noget af et race mod toppen. Amanda var ærgerrig og satte fra start et hårdt tempo. Siden måtte jeg, ligeledes ærgerrig efter at nå en ny 2K-top, tage over. Cecilie, knap så ærgerrig og trængende til fødeindtag, sagde dog stop, da vi kl. 17.30, en halv time før vor aftalte turning point, nåede topryggen et par hundrede meter under slutmålet. Hun gav dog Amanda og mig grønt lys til at fortsætte det sidste stykke op, idet vi lovede at gå turen nok en gang, hvis omstændighederne talte herfor. Således fortsatte Amanda og jeg det sidste stykke op og stod kl. 17.45 på højeste punkt, der helt som forventet overgik Stortoppen i flere henseender. For det første er toppunktet ikke skæmmet af et militært byggeri. For det andet, selvom der også går en del mennesker til Vesttoppen, er man ikke en del af en folkevandring. Og for det tredje er Vesttoppen en anelse dramatisk om end ikke skræmmende med stub til tre sider. Personligt brugte jeg hovedparten af de 5-10 minutter, vi blev på toppen, til at udfordre stuppene og studere den videre og nok så skræmmende rute til Hettpiggen, mens Amanda fra topvarden nød udsigten udover den ganske fjeldverden. På nedturen var Amanda og jeg efterhånden mærket af det hårde tempo op ad fjeldet. Cecilie havde derimod haft godt af sin pause og satte tempoet retur så vi lige akkurat nåede middagen på Snøheim kl. 20. Storstygge Svanåtinden Første morgen på Snøheim vågnede vi til strålende solskin, og vi besluttede at forfølge et af vore primære mål hjemmefra, nemlig Dovres andet store fjeld, Storstygge Svanåtinden. Vi brugte to timer på indmarchen fra Snøheim til Svanådalen, hvor første udfordring bød sig til, nemlig elven i bunden af dalen. Det lykkedes ikke at finde et egnet sted, hvor vi alle kunne komme tørskoede over. Øverst oppe, ved udløbet af vandet i 1500 meters højde, var elven dog tilpas rolig og ikke særlig dyb. Her smed pigerne støvler og strømper, mens jeg selv stak bare fødder i støvlerne for at stå bedre fast, hvorefter jeg støttede Cecilie og Amanda over vandet. Vel ovre elven spiste vi halvdelen af vor niste, mens mine støvler tørrede en anelse i solen. Dernæst påbegyndte vi bestigningen af fjeldet. Først holdt vi til venstre, hvor fjeldet så fastere ud og mindre stejlt. Et godt valg, idet vi hurtigt og enkelt kom over den første stejle stigning. Dernæst ventede en lang stenet skråning, hvilket dog ikke er specielt slemt, så længe det går opad bakke. Eggen det sidste stykke op Klyvning på eggen Efterhånden nåede vi eggen de sidste 200 højdemeter, som jeg havde set frem til som turens højdepunkt. Her kommer man tæt på stuppen ned mod bræen øst for Storstygge. Dog er det muligt at holde ned på venstresiden, hvis det bliver for luftigt. Efterhånden blev vi konfronteret med nogle fremspring, som tvang os venstre om. Stigningen tog efterhånden til, og hænderne måtte tages til hjælp, men vejen op gav sig selv, også selv om Amanda ikke følte sig helt sikker på de skrå klipper. Jeg klatrede dog umiddelbart efter hende klar til at gribe og generelt bød eggen kun på morsom klyvning, måske som man kan forestille sig på Besseggen i pionertiden inden stien blev så tiltrådt. Vi nåede toppen af eggen, som kan ses under det meste af opstigningen. Her fladede fjeldet øjeblikkeligt ud, og der resterede kun omkring 50 meter i næsten plant terræn til topvarden. På Storstygge Svanåtinden Vi blev på toppen en halv time, hvor vi nød solen og varmen samt en eminent udsigt udover den ganske fjeldverden. Videre nød vi at have verden helt for os selv. Fra Snøheim havde vi ikke set et menneske. Fjeldturismen omkring Snøheim er tilsyneladende helt koncentreret omkring Snøhetta, mens de mange tinder omkring Svanådalen tilsyneladende får lov at ligge øde hen. Lidt paradoksalt men heldigt for os. Omsider måtte vi påbegynde nedstigningen. Denne gik langt lettere end frygtet. Ruten gav atter sig selv, og Amanda, der havde følt sig utryg under opstigningen, kurrede let og elegant ned ad de skrå klipper. Nede ved stenskråningen begyndte vi at være mærket af væskemangel. Vi havde medbragt 1½ liter vand fra dalen. Men i sol og varme var det i underkanten. Vi sigtede mod og fandt et snefelt, vi havde observeret under opstigningen. Dette gav os dels nogle hurtige meter nedad, dels fandt vi en smeltevandskilde ved bunden af snefeltet at slukke tørsten i. Nede af fjeldet krydsede vi elven på samme måde som på udturen. Vi spiste resten af vor niste og påbegyndte dernæst vandringen retur til Snøheim. Mod slutningen begyndte det tordne over Snøhettamassivet, men selv nåede vi tørre hjem, og først om aftenen begyndte det at regne over Snøheim. Vesttoppen for anden gang Også anden morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, og en ny toptur bød sig til. Amanda og jeg havde jo lovet Cecilie endnu en tur til Vesttoppen af Snøhetta, men håbede i det skjulte, at Cecilie ville afstå, så vi kunne gå mod Stortoppen og Midttoppen. Cecilie ville dog helst mod Vesttoppen igen, og selv om hun spurgte til vores ønsker, havde vi jo givet vort ord, og ingen af os ønskede at ændre Cecilies beslutning. Altså stilede vi nok engang mod Vesttoppen. Fulgte først folkevandringen mod Stortoppen, men drejede efterhånden mod venstre. Vi gik denne gang i et mere adstadigt tempo med tursæk indeholdende niste, vand og regntøj. På små tre timer nåede vi over den første pukkel og videre til det sted på topryggen, hvor Cecilie havde stoppet i første forsøg. Her stillede vi tursækken og indtog halvdelen af vor niste. Mens vi spiste begyndte det at tordne på den anden side af Snøheim. I næsten vindstille vejr mente vi dog ikke, tordenen var en trussel for vor færd. Vi spiste roligt færdig og fortsatte mod toppen, nu en anelse hurtigere, da vi havde ladet rygsækken stå på ”Cecilies Place". På Snøhetta Vesttoppen Vi nåede toppen, denne gang alle tre, og gav os atter god tid til at nyde det for os danske lavlændere lidt dramatiske topmiljø. Efter et kvarter på toppen begav vi os retur, da vi fornemmede tordenen rykke gradvist nærmere. Vi nåede sikkert ned af fjeldet, men under den sidste halve times vandring tilbage til Snøheim, da tordenskyerne var rykket stadig tættere og havde fået forstærkning nordfra, så vi nærmest havnede i en sandwich, undgik vi ikke regn og hagl og kunne glæde os over, at regntøjet befandt sig i vor tursæk. Rheinheim og moskussafari Også tredje morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, men tiden var ikke til flere topture, hvis vi ønskede at gå den planlagte trekant Snøheim-Rheinheim-Åmotdalen-Snøheim inden vor hjemrejse. Vi pakkede vort grej, afregnede på Snøheim og begav os mod Rheinheim. Turen fra Snøheim til Rheinheim er ikke særlig lang. Allerede ved middagstid efter et par timers vandring var vi fremme og indkvarterede os på et af familierummene. Vi spiste vores niste og tog et spil kort, mens vi lod en torden passere, som var trukket op. Dernæst pakkede vi en tursæk og begav os ned gennem Stroplsjødalen i håb om at finde moskus. Sidste år havde Cecilie haft stort held på denne strækning, da hun gik med sin kæreste. Det samme held skulle dog ikke tilsmile os. Forbi Stroplsjøn havde vi stadig ikke fundet dyrene, og Amanda, træt efter tre topture, begyndte at beklage sig. Vi spurgte andre vandrere, som vi mødte på modsat vej op gennem dalen. De havde alle set moskus, hvilket motiverede os til at fortsætte. Vi måtte dog helt ned til Kaldvelldalen, før vi fandt dyrene, og da kun som små prikker langt oppe ad fjeldsiden. Kun det faktum, at pletterne bevægede sig og noget, der lignede en moskussafari, befandt sig på sikker afstand under omtalte pletter, kunne identificere objekterne som moskus. Det var naturligvis fristende at gå op mod moskussafarien og opleve dyrene på nærmere hold, men Amanda var træt, der ventede to timers returmarch, og vejret var uforudsigeligt med torden i flere retninger. Vi besluttede at stille os tilfredse med at have set dyrene på afstand og begav os retur til Rheinheim, idet vi nåede at få gavn af vores regntøj. For mig var det desuden en stor oplevelse at genopleve et område, jeg havde vandret i for mere end tredive år siden, ligesom det blev bekræftet, at Kaldvelldalen præcis som under mine besøg i ungdommen synes at fungere som moskussens Mekka. Åmotdalen På Rheinheim vågnede vi for første gang på ferien til en overskyet himmel. Vi håbede for de af vore medgæster på Rheinheim, der skulle på Snøhetta, at det måtte klare op i løbet af dagen. Selv påbegyndte vi turen til Åmotdalshytta gennem Leirpullskardet. Endnu engang håbede vi forgæves at møde moskus. Andre vandrere, vi snakkede med, havde dagen forinden mødt moskus på strækningen, ligesom Cecilie året forinden havde mødt dyrene i Leirpullan umiddelbart vest for Rheinheim. For os viste okserne sig dog ikke. Fra toppen af Leirpullskardet kiggede vi ind over Trollheimen og udover de fladere områder, vi skulle gå ned i. Vi fortsatte ned i Åmotdalen, og omkring kl. 14 ankom vi til hytten efter en forholdsvis kort dagsmarch. Vi var dog efterhånden godt brugte, og vi trængte til en rolig dag, så vi nød eftermiddagen på Åmotdalshytta, som for mit vedkommende kom til at omfatte badning i søen. Hen mod aften blæste det op, og en strid og vedvarende regn satte ind. Vi tænkte, at vejret nu skiftede, og vi kunne se frem til at gå sidste dag retur til Snøheim i heldagsregn. Foreløbig var vi dog inden døre, og en regnfront tager normalt kun 6-7 timer at passere. Retur til Snøheim – endelig moskus Regnen var holdt op, da vi vågnede i Åmotdalen, og himlen var blå med hvide højtliggende skyer, men temperaturen var faldet, og det blæste stridt. Amanda kom ind på, at vi kunne gå over Snøhetta til Snøheim. Hverken Cecilie eller jeg var dog særlig stemte for det alternativ med oppakning og et lidt uforudsigeligt vejr. Amanda var heller ikke insisterende og mente sikkert heller ikke sit forslag reelt, så vi holdt os til planen om at returnere til Snøheim vestom Snøhetta-massivet gennem Svanådalen. Vi fulgte stien fladt langs Åmotsvatnet mod sydvest, inden vi drejede om i syd op under Drugshø og videre op i skåret mellem Langvasstinden og Larstinden. Passet er en stejl og stenet affære, og med de lavere temperaturer måtte vi finde handskerne frem, men en fantastisk flot tur er det med mange spektakulære tinder. Først vandrede vi mod flotte Drugshø, dernæst op i den snævre portal mellem de majestætiske tinder, Langvasstinden og Larstinden, og endelig Svanådalen med Svanåtinderne, heriblandt Storstygge, og Bruri. Egentlig synd, at ikke flere besøger dette område. Ligesom under vor bestigning af Storstygge Svanåtinden mødte vi stort set ikke andre mennesker på vores vandring. Moskus Ved udgangen af Svanådalen, da vi var kommet ind på den kendte strækning, vi havde gået ind mod Storstygge Svanåtinden, skete det endelig at vi kom tæt på moskus. Det var Amanda, der var årvågen, mens vi andre stirrede ned på stien, vi gik ad. ”Er det moskus?” udbrød hun og pegede på nogle sælsomme pletter 300 meter væk på den anden side af en lille dalbund. Og det var det. En lille flok på syv dyr holdt siesta på en læfuld og solbeskinnet skråning. Vi slog os ned, nød oplevelsen og filmede dyrene, inden vi fortsatte rundt om det næste hjørne, og der, kun 50-100 meter fra os, kom endnu en moskus os i møde nede i dalbunden. Cecilie, der gik forrest, sprang tilbage, mens jeg trådte frem, telepaterede lidt med dyret og enedes om at passere hinanden i ro og fred. Herefter resterede blot 1½ times jævn vandring frem til Snøheim. Vi ankom trætte og mætte af oplevelser efter en forrygende uge i Dovre, som havde givet alt, hvad vi kunne have håbet. Og alligevel havde Dovre endnu en lækkerbisken at diske op med: Den efterfølgende dag, efter påbegyndt hjemrejse til København, opdagede jeg fra toget mellem Hjerkinn og Dombås en elgko i Fokstugumyrin. Det gik dog så stærkt, at jeg ikke kunne nå at udpege dyret for mit rejsefølge og dele oplevelsen.

En historie om trollet i Fidjadalen. At det er hulder i Fidjadalen, er kjent fra gammelt av. Sønnen på Fed skal ha giftet seg med en som bodde i Huldrehaugane. Og det er fra disse ”underjordiske”, velstanden på Fed kom fra. Det ble fortalt at de på Fed produserte så store mengder smør at når bonden kom til byen med smøret sank prisene. Og når han slaktet sau om høsten, så ble de slaktede sauene lødd opp som vedskier. (At det i skattelikningen står ”utarmet” er selvsagt bare en påstand for å spare skatt.) Risen har jeg derimot ikke hørt om fra andre. Men opp gjennom årene har han forsøkt å hindre ferdselen i dalen. Han liker ikke folk, og antakelig meg mindre enn andre. Turen opp dalen var i mange år den første langturen på våren. Disse turene på vårparten liker ”risen” dårlig. Han forsøker å stoppe ferdselen. Til å begynne med lempet han store steiner midt i stien. De ligger nede på sletten på Fed, og stien går tydelig under steinene. I dag går stien til steinen, så rundt før den fortsetter på andre siden. Da dette ikke virket gikk han over til å slenge litt mindre steiner ned i småurene som må passeres. Et par av disse litt mindre steinene, er plassert slik at de lager sperre der stien gikk mellom store steiner. Det er nå nødvendig å ta et ekstra klatretak for å komme over. Men vi kom da over uansett. Da dette heller ikke virket, sendte han ned noen brede ras, med stein, trær og greiner, og som gikk tvers over stien. Flere samme året, for riktig å være sikker på at nå ble det ikke mer folk opp dalen. Men slikt er ingen hindring for heietravere på vei til Blåfjellenden. Det er en del stein som er kommet ned fjellsiden opp gjennom årene. For et par år siden i mai, gikk jeg oppover. Det virket som om risen endelig hadde gitt opp. Ingen nye ras, ikke noen steiner i stien, og ingen nye hindringer i urene. Da romlet det oppe i fjellsiden. Det brakte og buldret, og ned kom det et ras. Nå nådde ikke raset stien denne gangen, men jeg hadde et par før meg i stien, og da jeg kom opp til hytta, kunne de fortelle at raset hadde gått mellom oss. Selv dette hindrer selvsagt ikke ferdselen. I år fikk jeg først anledning til å ta en tur i dalen sent i september. Da hadde trollet hevet store steiner midt i stien, sent flere ras nedover som også gikk over stien, og igjen laget noen nye hindringer der stien er på det smaleste. Alt på en gang. Men jeg kom da opp og ned dalen denne gangen også. Nå har han holdt på i over 20 år. Steinene i stien er blitt mindre og rasene noe smalere. Kan det være at han holder på å bli gammel, som meg. Og om du ikke tror på risen i Fidjadalen, så er det bare å ta en tur og se på både de store steinene, rasene og hindringene i urene. De ligger der og hindrer ferdselen. Om du får øye på risen, gi meg en tilbakemelding.

Vasker alltid sokkene i Caustic Soda etter en tur inn der !

Bra kommentert angående fart og steinur. Hadde akkurat vært oppe på Kvitingskjølen* (2064moh) og Storfonne* (2060moh) og hadde kanskje kommet meg 100 høydemeter nedover da jeg fikk veldig vondt i det ene kneet. Det gjorde at jeg ikke kunne bøye kneet og ha vekt på det samtidig. Skulle relativt bratt ned ca 400 høydemeter. For å komme meg ned, så måtte jeg passe på at kun det vonde benet ble satt lavere ned enn det andre beinet (så jeg slapp å bøye det vonde kneet). Da hjalp det bra på å holde litt tempo, så jeg hadde flere steiner å velge mellom. Endte opp med å gå kanskje 50% fortere enn vanlig. Ekstremt slitsomt for det andre kneet og ikke akkurat helt trygt, men kom meg ned. Kneproblemet er forresten en gjenganger for meg, og kommer av at jeg ikke har trent opp muskler/sener bra nok på forhånd for belastningen man får i ulendt terreng. Eneste måten jeg har funnet på å trene meg bort fra problemet på er å gå på dårlige stier. *Utrolig kjedelige fjelltopper, kommer aldri til å gå på dem igjen. 2000-metere er oppskrytt.

Itillegg til det som er sagt over er 4x4 intervaller på mølle eller ute i det fri, garantert til å få deg i mye bedre form på rekordtid Oppvarming: 10 minutter rolig intensitet (60 - 70 % av maksimal hjertefrekvens) 1. intervall: 4 minutter høy intensitet (90 - 95 % av maksimal hjertefrekvens) 1. pause: 3 minutter rolig intensitet (70 % av maksimal hjertefrekvens) 2. intervall: 4 minutter høy intensitet (90 - 95 % av maksimal hjertefrekvens) 2. pause: 3 minutter rolig intensitet (70 % av maksimal hjertefrekvens) 3. intervall: 4 minutter høy intensitet (90 - 95 % av maksimal hjertefrekvens) 3. pause: 3 minutter rolig intensitet (70 % av maksimal hjertefrekvens) 4. intervall: 4 minutter høy intensitet (90 - 95 % av maksimal hjertefrekvens) Nedtrapping: 5-10 minutter rolig intensitet (60 - 70 % av maksimal hjertefrekvens) Små tips 1. Tren i slakk motbakke, da får du lettere opp hjertefrekvensen/pusten uten å måtte løpe/gå fort. Bruk stigning på tredemølle! Sykle stående ved sykling! 2. Start rolig, ikke vær for opptatt av hjertefrekvensen de første øktene, kom heller inn i prinsippet med intervalltrening. 3. Drikk vann i pausene 4. Øk belastningen etter hvert, løper du på tredemølle kan du øke farten med 0,1 km/t pr økt. Om farten blir for stor kan du sette ned farten og øke stigning, 1 i stigning tilsvarer ca 0.4 - 0.7 km/t avhengig av type mølle. 5. Ha minst en dag mellom hver intervalløkt. Spis godt 2 timer før og rett etter trening. Dette funker for meg, det kommer til å funke for deg

Variasjon . Selv for de som ikke spiser kjøtt / evt fisk . (og ja, hund og katt treng animalsk for) Og valnøtter, mandler, hasselnøtter, paranøtter, peanøtter ++ er absolutt godt både hjemme og på tur.

humøret på topp . (Glemte du å nevne sure sokker?)

Jeg mener at vi brukte ca. 9 timer. Det ble litt langt for et par av de minste jentene som var med, så jeg løp i forveien og satte igjen sekken min på Langevann. Så gikk jeg tilbake til jeg møtte dem og tok sekkene deres. Vi var to ledere og jeg tror de siste brukte litt over 9 timer.

Flott tur REJOHN. Gleder meg til bestefartur neste sommer. Nå er poden bare 2 og et halvt og mest opptatt av å være sjørøver.

Var sørpå i helgen, nærmere bestemt Krokskogens sørlige deler. Rakk også en kjapp morgentur oppom Kolsåstoppen før vi dro til Krokskogen.

Studer kartet godt på forhånd og finn deg noen gode oppfangspunkter, både underveis mens du går som viser deg at du er på riktig vei, men også noen som "bokser deg inne", dvs hvis du kommer til deg så vet du at du har gått for langt eller i feil retning. Da kan du titte litt på kompasset undeveis for å sjekke at du går i riktig retning også føler du bare kartet ellers.

Største grunnen til at jeg har brukt penger på gps, er når det er tåke på fjellet, og når man vandrer i skogen... Ofte i turområder, så er det nye stier, og gammle stier er gjenngrodde, så da blir det jo litt værre. Men ett enkelt tips, for oss som synesd et er feigt med gps, er å telle skritt. Finn ut hvor langt ett skritt er, enten ett enkelt, eller to, dvs at du teller på feks høyrefoten. Så er det bare å se hvor langt det er til neste stikryss, og sette i gang med tellinga. Bare husk at det er avik på skrittlengden etter terreng, vekt i sekken, opp/ned-overbakke osv.. Å gå seg bort, er jo bare god læring, med mindre rødekors og seakingen er inne i bildet..

Greit. Jeg er en veganer som spiser kjøtt da.

Her var det utrolig mye personkonflikter, synsing og ikke en eneste referanse til forskning på emnet ? Landbrukshøyskolen påbegynte i november 12 et forskningsprosjekt for å finne ut av optimalt spesialfor til aktive hunder. Kanskje noen kan skaffe en kopi av den rapporten som nå bør være ferdig ? Når det gjelder mindre aktive hunder er forskningen klar: A.K. Hewson-Hughes m.fl: Geometric analysis of macronutrient selection in breeds of the domestic dog, Canis lupus familiaris, Budskapet er vel at en hund ikke trenger ett eneste gram karbohydrat i kosten sin. Hva angår mineraler og vitaminer har jeg ikke lest nok forskning til å si noe om, jeg har ingen hund å ta vare på. Jeg vil anta at en oppegående hundeeier klarer å se hvordan sin egen hund reagerer på den kosten den får og kan områ seg deretter. Friske grønnsaker ? En hund har ikke de aminosyrene som kreves for å kunne ta opp noe næring fra friske grønnsaker, det må som noen sa inntas ferdig fordøyd. Disse dyrene spiser faktisk sin egen avføring og andres innvoller av en grunn. Redigert: Hadde glemt en D bak hund Også glemte jeg å si at en hund sin primære næringskilde er spekk. Godt over 60 % skal normalt komme fra spekk. Og med spekk mener jeg fett.

Jeg har tatt hatten av meg for lengst. For å si det rett ut har jeg kastet den!

En liten turbeskrivelse med bilder fra en stemningsfull tur i Trollheimen for et par uker siden: Svarthøtta er en av de mest markante toppene i de nordøstlige delene av Trollheimen. Sammen med Trollhetta og Blåhøa er dette utmerkede utkikkspunkt for å studere topper i Trollheimen mot vest, eller for å speide utover de flatere og roligere fjellområdene mot øst. Denne turen ble en av de mer stemningsfulle med blant annet solnedgang på toppen, strålende vær og svært behagelige temperaturer selv om vi ikke skriver mer enn starten av februar. Telt og overnattingsutstyr ble fraktet opp til 1350 moh. for etablering av en teltplass med panoramautsikt mot blant annet de to "snotene", Neådalssnota og Snota. To av Trollheimen mest kjente landemerker. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen