Vinnerliste

Vi startet turen på Langen Gjestegård søndag 22.sept. Vi hadde gledet oss lenge, særlig fordi de to yngste i familien ble med denne gangen. Eldstemann er til sjøs, men vi håper han kan bli med neste gang. Litt regn da vi begynte å gå, men snart kom sola og vi måtte stoppe og ta av regntøyet. Første stopp ble Lorthølbua, vi kom dit i flott solskinn og hadde en super ettermiddag og kveld der med bål og grilling. Datteren lærte seg å hugge ved, og hun gav seg ikke før haugen var ganske stor - moro! Gamlisene sovnet relativt tidlig, mens ungdommene satt vel og lenge ute ved bålet og koset seg. Etter frokost og rydding ruslet vi videre mot Grunnhåbua. Skyet oppholdsvær og koselig å rusle i den stille skogen. Her ble det pannekakesteking til langt på kveld, selvplukket blåbær smakte ypperlig på. Det er masse blåbær i Femundsmarka, litt overmodne så sent, men for noen mengder! Neste dag var målet Muggsjølia. En nydelig dag med mye sol, og en god rast ved Stortjønna, den flotte naturen gjorde stort inntrykk, det er ekstra flott å få se fjell og vidder badet i sol. I Muggsjølia fikk vi selskap av elgjegere, jakta startet dagen etter, 25.sept. De bodde i den private hytta på seteren. De forsikret oss om at de ikke skulle skyte ved stien, kjekt å vite Neste dag våknet vi til snø, men det var ikke mye. Moro å se Muggsjølia i snødrakt. Etterhvert kom sola og snøen forsvant. Å rusle mot Nedre Muggsjø i strålende solskinn er en opplevelse utenom det vanlige, synes jeg. Det er så vakkert her. De flotte sandstrendene ved Nedre Muggsjø imponerte alle, men litt for kaldt til å bade dessverre. Vi har badet der før, men det var i begynnelsen av september, og ikke når oktober nærmet seg. Over myra og opp til Muggsjøbua, like koselig som alltid! Bål ute ble det, men vi trakk innendørs når gradestokken viste 1 plussgrad. Neste morgen våknet vi til strålende solskinn og kaffen tok vi oppå haugen. En opplevelse jeg sent vil glemme, det var så nydelig og stille. Flott utsikt og så fredelig. Så satte vi kursen mot Langmyrbua, men først skulle Mugga vades. Datteren hadde gledet seg, men det var kaldere enn hun hadde forestilt seg. Bra at det var relativt lite vann i elva, så det gikk greit å komme seg fort over. Iskalde tær ble det jo, men vi ble ganske fort varme igjen. Det blåste iskald vind da vi gikk langs Nedre Muggsjø, men den var et flott skue i solskinnet. Vel fremme i Langmyrbua, gjorde ungene en trist oppdagelse. Bøttene var ikke snudd med bunnen i været og i en av dem lå 3 døde og en levende mus Fyyyyy! Den stakkars musa som enda levde ble sluppet ut og sprang lykkelig avgårde og vi brente bøtta. Ikke særlig å hente vann i den for senere gjester. At folk ikke bruker hodet! Det ble en kjempefin solnedgang over Langmyra og etterpå trakk vi inn i bua og varmen. Neste dag satte vi kursen for Gubbtjønnbua, der hadde vi ikke vært før. Ungene gikk foran og fant bua og tente i ovnen, for en luksus å komme frem for opphavet Det blåste friskt hele ettermiddagen og kvelden, men far og sønn prøvde fisket likevel. Ifølge hytteboka var det ca 40 år siden forrige storfanst, og vi slo den ikke! Null fisk. Neste morgen var det blikkstille og sol, og vi fikk virkelig sett for en perle Gubbtjønna er. Vi hadde ikke lyst å dra herfra, og vi drar definitivt tilbake hit. Svartsjøen hadde heller ikke fisk å by på, men vi tok et opphold her. Myra i enden av Svartsjøen var blaut og skoene til ungene ble ganske våte, så vi tente bål og fikk tørket skoene noenlunde før vi gikk videre nedover. På vei ned til Nordvika så vi tre rein, og det var stor stas. De var ikke særlig sky og kom mot oss. Batteriet i kameraet var tomt, så det ble bare dårlige mobilbilder i kveldslyset. Men vi fikk sett rein! Vi ankom Nordvika kl 20 og bestemte oss for å gå til Langen og kjøre hjem. Vi tok siste kaffepausen ved tømmerrenna ved Lorthølet, noen lå i telt der og vi forsøkte å være stille og ikke forstyrre. Oppdaget ikke teltet med det samme i mørket Så trasket vi siste biten til Langen og kl 23 lørdag var vi ved bilen. og grøss..det var -2.5 grader. Da vi var ved Nordvika var det 8, så forskjellen merktes godt. Vi hadde en kjempefin tur og var veldig heldige med været, fra 1-14 grader. Slett ikke verst. Veldig lite nedbør, vi tok aldri på regntøy etter de første 400-500 metrene fra Langen gjestegård første dagen. Ungene vil gjerne bli med tilbake, satser på at vi får med eldstemann også da. Men da vil vi dra tidligere så vi kan fiske overalt. Etter 1.sept. er det kun lov å fiske i vannene, 200 meter fra elveosene. Vi gleder oss til neste års tur! ps. skulle gjerne lagt bildene inn med tekst under hvert bilde, men det fungerte dårlig, ramlet ut av fjellforum hver gang jeg prøvde - og på denne måten fikk jeg heller ikke med alle bildene jeg ville. huff..men men

Min kone har i lenger tid klaget over en del små fluer som til stadighet dukker opp alle steder i huset hvor det konsumeres mat. Vi har et kjøkken hvor hovedmengden av mat blir tilberedt og konsumert, pluss at vi har en kjellerstue med kjøkken til hvor en del ungdommer til stadighet sitter foran to til tre digre tvskjermer og spiller og spiser pizza og diverse andre mer eller mindre usunne hurtigmat retter bed diverse drikkevarer til. Spesielt i kjellerstua er det nok så som så med rydding og renhold siden ansvaret for dette her ligger 100% på brukerne. Flere metoder er forsøkt, f.eks. skåler med eddik med en dråpe zalo som visst nok skal vær det beste. Fangsten her på en uke ble 0.0 fluer. Rødvin ga en flue, men en skvett billig hvitvin i et glass ga et brukbart resultat. Men fluene forsvant ikke av den grunn. Så var det at husets jeger og friluftsmann ble rådspurt. Med mine kunnskaper om jakt og fangst skulle det vel ikke by på særlige problemer å fange noen fluer. Jeg har også noen års erfaring fra birøkt og det har også gitt meg en del kunnskaper om insektenes liv og levned. Fellene ble ganske enkelt laget av tomme brusflasker av plast. Toppen ble skåret av og satt tilbake i flasken med åpningen ned mot bunnen. Åpningen er litt for stor så den ble innsnevret med en bit papir formet som en spiss og tapet på den opprinnelige åpningen. Hullet ble da akkurat stort nok til at en liten flue kunne komme gjennom. Så ble fellene matet med litt gamle bananrester og plassert der hvor flueplagen var størst. Tre dager senere var det full fest i alle fellene og ingen fluer igjen i rommet. Så ble fellene plassert i fryseboksen natten over og så var problemet ute av verden. Nå, ca. en uke senere er det fremdeles ingen fluer å se så effekten av fangstmannens innsats må ha vert bedre enn all verdens kjerringråd både fra internett og ukeblader. http://no.wikipedia.org/wiki/Bananflue

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

En historie om trollet i Fidjadalen. At det er hulder i Fidjadalen, er kjent fra gammelt av. Sønnen på Fed skal ha giftet seg med en som bodde i Huldrehaugane. Og det er fra disse ”underjordiske”, velstanden på Fed kom fra. Det ble fortalt at de på Fed produserte så store mengder smør at når bonden kom til byen med smøret sank prisene. Og når han slaktet sau om høsten, så ble de slaktede sauene lødd opp som vedskier. (At det i skattelikningen står ”utarmet” er selvsagt bare en påstand for å spare skatt.) Risen har jeg derimot ikke hørt om fra andre. Men opp gjennom årene har han forsøkt å hindre ferdselen i dalen. Han liker ikke folk, og antakelig meg mindre enn andre. Turen opp dalen var i mange år den første langturen på våren. Disse turene på vårparten liker ”risen” dårlig. Han forsøker å stoppe ferdselen. Til å begynne med lempet han store steiner midt i stien. De ligger nede på sletten på Fed, og stien går tydelig under steinene. I dag går stien til steinen, så rundt før den fortsetter på andre siden. Da dette ikke virket gikk han over til å slenge litt mindre steiner ned i småurene som må passeres. Et par av disse litt mindre steinene, er plassert slik at de lager sperre der stien gikk mellom store steiner. Det er nå nødvendig å ta et ekstra klatretak for å komme over. Men vi kom da over uansett. Da dette heller ikke virket, sendte han ned noen brede ras, med stein, trær og greiner, og som gikk tvers over stien. Flere samme året, for riktig å være sikker på at nå ble det ikke mer folk opp dalen. Men slikt er ingen hindring for heietravere på vei til Blåfjellenden. Det er en del stein som er kommet ned fjellsiden opp gjennom årene. For et par år siden i mai, gikk jeg oppover. Det virket som om risen endelig hadde gitt opp. Ingen nye ras, ikke noen steiner i stien, og ingen nye hindringer i urene. Da romlet det oppe i fjellsiden. Det brakte og buldret, og ned kom det et ras. Nå nådde ikke raset stien denne gangen, men jeg hadde et par før meg i stien, og da jeg kom opp til hytta, kunne de fortelle at raset hadde gått mellom oss. Selv dette hindrer selvsagt ikke ferdselen. I år fikk jeg først anledning til å ta en tur i dalen sent i september. Da hadde trollet hevet store steiner midt i stien, sent flere ras nedover som også gikk over stien, og igjen laget noen nye hindringer der stien er på det smaleste. Alt på en gang. Men jeg kom da opp og ned dalen denne gangen også. Nå har han holdt på i over 20 år. Steinene i stien er blitt mindre og rasene noe smalere. Kan det være at han holder på å bli gammel, som meg. Og om du ikke tror på risen i Fidjadalen, så er det bare å ta en tur og se på både de store steinene, rasene og hindringene i urene. De ligger der og hindrer ferdselen. Om du får øye på risen, gi meg en tilbakemelding.

Bestefartur Det ble endelig anledning til å ta med barnebarn på hyttetur. Værmeldingen var god, og selv om det ble litt frem og tilbake med været, endte det opp meg godt turvær.Jeg hadde diskutert en mulig tur med foreldrene. De hadde ikke anledning til å være med, men om jeg syntes det kunne være greit å ta med veslejenta på tur, så værsågod. Som morfar, hadde vi bare vært på et par små turer tidligere. Det ville være spennende å se hvordan det ble å ha med en jentunge på 7 på tur.Jeg må innrømme at jeg nok ikke var like flink til å ta med egne barn. Eller kan det være at bestyrerinnen syntes vi burde dra på tur alle? Årene går og det er ikke alltid like enkelt å huske hva som har skjedd. Kjekt å glemme noe. Det var snakk om å gå til Taumevatn. Faren var skeptisk og anbefalte en kortere tur. Jeg snakket med jenta, og hun av klar på at det måtte bli en kort tur. Inn til Børsteinen fra Lyseveien er kort. Stort kortere enn det er det ikke mulig å få til. Men det er en lang kjøretur. Vi ble enkelt enige om å dra til Børsteinen. Dette er en selvbetjent hytte tilhørende Stavanger Turistforening. Den ligger på høgheia i nær 900 moh, i et åpent fjellterreng og i nærheten av et vann med samme navn.Navnet kommer av en karakteristisk stein i nærheten. Det blir sagt at fjellfarende mellom Sirdal og Lysebotn brukte å stanse opp og kvile her med sekken på steinen. Vi kom tidlig av gårde og etter et par timers kjøring (med noen spørsmål om ”det er langt igjen” og stopp for is) sto vi på den vesle parkeringsplassen ved veien og lesset opp. Jeg hadde ikke tatt med storsekken, men den mellomste ble mer enn passelig full. Vi hadde med det meste. Det ble litt mer mat enn vanlig, da jentungen dessverre er plaget med noe matallergi.Turen inn til hytta var kort men morsom. Det var skikkelig kjekt å oppleve barn i fri utfoldelse igjen. Jentungen sprang som en vind, fant røde T’er og var svært oppsatt på å være først over bruer og opp bakker. For en gammel mann, er slike ting ikke like viktig. På hytta var det alt kommet en familie. De hadde med tre barn. Ingen på riktig samme alder som jenta, men de fant likevel fort tonen. Det kom også flere etter hvert, men det ble disse vi hadde følge med hjem. Det var ikke mye jentungen satt ned den kvelden. Og det ble sent før ungene kom i seng og sovnet. Og det er nettopp erfaringen, at ungene storkoser seg sammen med andre på de selvbetjente hyttene. Det er sjelden nødvendig å ”kjefte” og det meste går greit. For oss voksne blir det tid til en god drøs for å finne felleskjente og for å høre hva andre jobber med, og er opptatt av. Fjellet, turer og steder er også emner som blir tatt opp. Vi fant forholdsvis for nære felles kjente, og det gjør det ikke mindre kjekt å være sammen. Selv om vi hadde kommet tidlig inn, så gikk tiden fort. Det ble kveld og roen senket seg, for en stund. Men morgenen kommer tidlig til små barn. Det var full fart fra tidlig morgen. Vi voksne vasket ut og tok hytta i rolig tempo, og gjorde oss klar til å gå. Vi tok følge med familien fra Ålgård bort til bilen. Det ble også en hyggelig affære sammen med unger som fortalte og spurte. Ikke stress i det hele tatt. Takk for en fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Joda, men f.eks elefanten spiser rundt 150kg med grøntfor om dagen, noe den bruker mellom 16 og 18 timer daglig på. Dessuten har de fordøyelse som takler dette. For å få i seg diverse mineraler og salter, så spiser de jord. At du spiser nøtter er nok grunnen til at dette funker for deg, ettersom 100g nøtter inneholder 5-700 kcal pr 100g.

Sphagnum: Liggeuderlag Plaster/sterilkompress Steke fisk Oppbevare ferskmat Dopapir Våtserviett Sanitetsbind Gryteskrubb Antiklømiddel på myggstikk Og en hel masse annet,

Flott tur REJOHN. Gleder meg til bestefartur neste sommer. Nå er poden bare 2 og et halvt og mest opptatt av å være sjørøver.

Det høres jo ikke spesielt trygt ut... Da virker det jo nesten mer forsvarlig å gå på naturlige sikringer..

5. Som ekstra tak over teltet og som fortelt..men det blir vel det samme som en tarp det da, bare at man spenner den over teltet..? 6. Som regntrekk rundt telt/liggunderlag når dette må spennes fast utenpå sekken. 7. Som bagasjeovertrekk når sekk eller annet må levnes utenfor teltet. Som utpakkingsområde, det hadde jeg ikke tenkt på at regntrekket jo kan brukes til. Bruker nå fjellduken til det samme. Gikk med regntrekk i/på sekken før. Mistet sekken i elva og erfarte at det er kun vanntette pakkposer som garanterer for at det du vil holde tørt forblir tørt, så nå blir regntrekket hjemme.

Fokuser på brukervenlighet og rekkevidde når du skal finne den du vil investere i. 3 antenner gjør søket mer nøyaktig og effektivt og er å foretrekke. Min anbefaling er å ta en titt på Mammut Barryvox Pulse Element, sansyligvis den beste søkeren for de som ikke er veldig interessert i tekniske dingser. Er man over middels interessert bør man gå for storebroren Mammut Baryvox Pulse. En skredsøker varer i mange år, men husk å få den kontrolert hos autorisert forhandler i ny og ne (de ulike produsentene oppgir ulik service syklus), så de kan oppdatere programvaren og sjekke generell stand på søkeren. Om man vil lese grundige tester av skredsøkere bør man ta en titt på denne siden: http://beaconreviews.com/transceivers/Specifications.asp Testen av Pulse Elements: http://beaconreviews.com/transceivers/Specs_MammutElement.asp

Det er ingen tvil om at risen i Fidjadalen fra tid til annen gjør sitt beste for å hindre ferdsel. For noen år siden kom jeg oppover dalen og i sørenden av Fidjavatnet like før Stølavika lå det en del store steiner som hadde kommet ned. De hadde trillet ned mellom bjørkene og et par tre var slått tvert av nesten to meter over bakken. Dette viser tydelig at disse steinene ikke hadde rullet ned bakken, men var blitt kastet. Dette hadde nok skjedd ganske nylig for det luktet fremdeles av sprengt stein i området. En annen gang satt jeg og noen kamerater og hadde matpause ved Fidjavatnet og da begynte det å rase på motsatt side. Det var fint vær og verken nedbør eller vind så da må det nok ha vert risen som hadde begynt å røre på seg igjen. Selv om risen sikkert stapper ørene fulle av bjørkeris før han kryper under skinnfellen sin inne i Fidjanuten eller hvor han nå holder til, så bør man nok ferdes med varsomhet i dette området slik at han ikke våkner og kommer ut. Jeg er heller ikke sikker på om sola er noen garanti på dagtid. Denne risen er nok ganske gammel og evolusjonen kan godt ha gjort ham immun mot sollys. Ikke verd å ta for store sjanser.

Om du tar et ordentlig fall på Via Ferrata utstyret så går det i de fleste tilfeller i stykker. Selvfølgelig litt avhengig av hvilke type utstyr du har. En del Via Ferrata sett har et slyngebånd som revner for å absorbere fall energien, disse blir ubrukelige etter fall. Andre sett har et tau som går gjennom en friksjonsplate, ved fall på denne typen vil det være avhengig av fallet hvor ødelagt utstyret (les tauet) blir, men i de fleste tilfeller vil strømpen på tauet bli svidd eller ryke. Man kan i praksis si det sånn at man ikke bør falle når man går Via Ferrata, siden et hvert fall vil bli langt og skadepotensialet vil være stort! Om man er interessert i å se hva som skjer ved fall på ulikt utstyr, så kan man spole til 45 sec ut i denne videoen på youtube:

Når det gjelder pris på ulike gode og mindre gode kanoer sammenlignet med ally, er jeg enig i at mange av de billige modellene ikke er det helt store. Grunnen til at tunge umanøvrerbare beist av noen kanoer selger godt i Norge er nok nettopp at svært få kan å padle. Dermed er det greit med kanoer som går rett fram uansett.Men det finnes da ok alternativer til samme pris som en ally også. Mad river journey (http://www.aktivfritid.no/kajakk-og-kano-nettbutikk/kano/mad-river-kano/item/11-mad-river-canoe-journey-156) er f.eks både greit manøvrerbar og ok rask å padle samtidig som den ikke koster mer enn 9000 nå. Mye mye bedre kano enn f.eks Hasle, om du kan litt basic teknikk. For de som ikke trenger en lett bærbar eller en kano som kan stues bort vil det være et klart bedre alternativ enn ally.

Fattern krysset Hardangervidda på sommeren i 47 og vinteren 49. Han sa i alle år at de brukte et kart med målestokk 1:200 000, kompass og gamle turbeskrivelser. GPS og 1:50 000 kart var for han unødvendig luksus og bare til å forvirre.. Har hele tiden trodd at han husket feil med hensyn til målestokken, men ryddet nylig i gamle papirer etter ham, og hva dukket opp ? Jo det gamle 1:200 000 kartet.! Synes nå, det var en god prestasjon jeg da, å legge ut på tur med slikt navigasjonsverktøy ! Hardangervidda 1:200 000 Utgitt i 1938.

Ullsokker: Kan brukes som vanlige ullsokker Potesokker Votter Isolasjon rundt vannflasker Sovemiddel Innbruddssikring.

Lommekniv med noen ekstra innebyggede verktøy: 1) Drepe og rense fisk 2) Skjære ting ut av tremateriale 3) Skjære opp matposer som ikke lar seg åpne 4) Klippe tånegler med innebygget saks 5) Sage av teltstangen på vintertur når duken har krympet som mye at du ikke får spent opp teltet, med innebygget sag 6) Sage av en kvist fra et tre som vandrestav/vadestav 7) Klippe sportstape/plaster i riktig størrelse 8 ) Åpne blikkbokser med innebygget boksåpner 9) Fjerne flått med innebygget pinsett, eller trefliser som har satt seg i fingeren 10) Rense ting mellom tennene med innebygget tannpirker 11) File callus fra foten med innebygget fil

Hei Jeg kan her røpe, at jeg pønsker på en lang vinter tur Bottenbukten - Polarhavet. Dvs. fra gjennom Finland fra Kemi til Neiden/Kirkenes.Vel ca. 6-700 km med alle svinger. det finnes et nettverk av skuterløyper gjennom Finland, som det må være mulig å bruke. Turen har den fordel, at det er mulig å komme forbi små plasser med butikk ca. en gang i uka, så det ikke er nødvendig med kolossalt masse proviant. Datteren blir makker på turen når hun en gang får tid, for det er hennes ide fra å ha vært rundt i Finsk Lappland bl.a. Urho Kekkonen nasjonalpark, Inari mm. Det er en del logistikk problemer forbundet med dette. Bl.a. å få 1-2 huskyer til Kemi via Helsinki. Hilsen Elgen

Vanntett pakkepose. 1: Legge klær og annet i for at det ikke skal bli vått. 2: Hente vann i, hvis det er et stykke fra leiren til bekken 3: Ballast i kanoen når man padler alene. Fyll sekken med vann og hekt den fast i noe foran i kanoen. Gir nødvendig vekt, men om man går rundt og de havner i vannet, så veier de ingen ting.. 4: Vaskemaskin (helst sorte pakkposer). Fyll med klær, vann og vaskepulver og legg i sola. Rist jevnlig og skyll i bekken til slutt..

Fløy inn til Brønnøysund denne torsdag 22. september. Kom meg på bussen oppover riksveg 17 til Sandnessjøen. En buss og ferjetur som går gjennom et nydelig Helgeland landskap. Parkerte offshorebaggen i oppbevaringa på SS buss stasjon. Tok så bena fatt tilbake den samme vegen tilbake og etter halvannen times traving ankom jeg trafostasjonen under Grytfoten. En stille og grei plass til å slå opp teltet på. Søstrene stod som bautaer mot den mørke høsthimmelen. De syv søstre sett fra ferja. Våknet til tåke om morgenen og låg og drøyde den litt og så det letta- Bestemte meg for å gjøre et forsøk, og pakket ned telt og pose. Men 10 minutter etter da sekken var pakket så det slik ut: Tok likevell avgårde og tåka kom og gikk. Ikke så ofte det var utsikt utover Sandnessjøen og skjærgården på Helgeland Stien oppover var greit merka og det var tilogmed lagt ut tau på de bratteste partiene. Sikkert for gamle besteforeldre som meg med 18 kilo sekk på ryggen. På toppen av den nordligeste søstra, Botnkrona, var tåka tett som graut. Jeg innså at dette ikke ville være noen stor opplevelse og bestemte meg for å returnere. Men etter å ha gått ned et par hundre høydemeter forsvant den hvite skiten. Orket ikke tanken på å gå opp igjen på Botnkrona og videre på stien der til Grytfoten. Skar derfor over på nordsiden av Botnkrona og følgte bunnen av stupa og dreide så opp på bandet mellom Botnkrona og Grytfoten. Her oppe ble været helt elendig med vind, tåke og hagl. Her skulle jeg ha funnet stien, men så ikke spor av den. Fant heller en rolig krok og fikk opp teltet selv om det var tidlig på dagen. Godt å komme ned i dunposen og varme seg litt. Senere mot kvelden roet det seg og tåka lettet av og til. Kom meg ut og fant stien bare 50 meter nedenfor teltet. Såg også at jeg lå rett under Grytfoten. Rolig sted rett under Grytfoten: Neste morgen var tåka like tett, men stien var tydelig merka så ingen problem med å finne fram. Etter en halv time var jeg på Grytfoten. Ned igjen fra Grytfoten og videre til Skjerdingen Ingen tvil om at her går stien til Skjerdingen: Videre til Skjerdingen gikk det i tett tåke, tiltagende kuling, regn og hagl. Da jeg ankom toppen hadde jeg fått nok. Snudde bare demonstrativet rundt varden og gikk ned igjen. Slengte en stein i retning av tvillingane og forbanna været, uflaksen og de helvetes søstrene. Rotet meg tilbake til Grytfoten og fant en sti som var merket herifra og ned til trafoen. Fulgte stien og svaene nedover og kom under tåka i 300 meters høyde. Men da jeg ankom trafoen var hele tåkeskiten borte og tindene stod der og gliste av meg. Fikk opp teltet og utstyret og lot det tørke et par timer mens jeg tok en middagslur og forbannet avgjørelsen på å gå ned. Utpå ettermiddagen ble iveren etter å komme opp i fjellet for stor. Jeg fikk pakket ned og travet langs asfalten et par kilometer nedover og tok opp på bandet mellom Skjerdingen og den lille Tvillingen. Kjente at humøret var på topp igjen og tok de 700 høydemeterene på en time og kvart. Ankom fortoppen til den lille Tvillingen. Merkelig at bok til signering lå på denne toppen og ikke på tvillingen. Fpr å komme opp på tvillingen måtte jeg ned igjen en 20-30 meter i et skar og så litt artig klyving opp på selve tvillingen. Her i skaret var et par blokker kilt skikkelig i sammen. De får nok stå slik noen år til før tyngdekraften tar dem. Fra den lille Tvillingen og mot Skjerdingen. Toppen hvor forbannelsene over tåketuren ljomet. Store Tvillingen og Kvasstinden sett fra den lille. Nesten slik jeg vil ha det på tur. Utsikt ! Jeg tok meg god tid på lille Tvillingen, satt lenge og nøyt kvelden. Tuslet deretter opp på den store og ankom i tussmørket. Satt lenge og beundret utsikten. Til slutt var det nesten svartmørkt. Bare en liten glans etter solnedgangen i vest og noen lys fra Sandnessjøen. Men også noen grønne striper nordlys på nordhimmelen. Jeg fikk til slutt tent lyset i capsen (en genial oppfinnelse). Og kløv nedover mot Kvasstinden. Fant et par tre kvadratmeter nesten flatt stykke moderjord og fikk opp teltet. En flott ettermiddag/kveld hadde det vært. Det gav store forhåpninger til resten av turen i morgen. Men bare en time over midnatt hørte jeg regnet på duken, og vinden økte på. Våknet igjen i 6 tiden i drittvær. Sov bare videre, men i halv åtte tida kom det ei vindkule mye sterkere enn de andre. Hele høyresiden av teltet reiste seg. Tomsekken som låg der ble kastet opp i telttaket og ramla ned på meg. Jeg måtte bare hive meg over til høyre og presse teltet ned igjen. Kom meg ut og så at to bardunfester var røket. Havlslarvet bardunfesting kunne ha kostet dyrt. Elendig utsikt før dagens marsj. Jeg lå og roet meg ned og ventet til været løyet litt, men den forbannede tåka var komen for å bli. Typisk pålandsvind her i de kystnære strøk. Kom meg rundt Kvasstind og begynte på tåk turen til toppen. Merket ikke at det var spesielt bratt her, men tåka skjulte det meste. Fjellet var som på alle de andre toppen svært godt å gå på, men ikke noe særlig å ta på. Virket som en gneis med innsmeltede glasskrystaller. God friksjon var det i hvert fall. Rundet varden og ned att og tok fatt på turen bort til Stortinden. Som ved et under letta tåka der over alle toppene så jeg fikk slengt avgårde etraskt foto mot Søstrene før det lukket seg igjen . Traska ned til vegen utennom stien og labbet de to timene inn til Sandnessjøen. Hele tiden under streng oppsikt av søstrene som nå ble klarere og klarer. Et hotellopphold i Sandnessjøen gjorde godt før heimreise dagen derpå. En kronglete veg over Søstrene var over. Men jeg kommer nok tilbake en gnistrende fin sommerdag.!!! For her er det fint....... En kronglete og lang tur over søstrene ble det. Me lett sekk kunne det ha gått på en lang sommerdag. Nå ble det to netter og tre dager.

Tilbake til Ally: Hva er alternativene til Ally? Prisleiet rundt en Ally: Hasle530 PE, Pelican, Nokan, Grumman og anna drit. Prisleiet rundt det dobbelte til tredobbelte av en Ally: Wenoha, Esquif, Mohawk, Robson osv. Prisforkjellen og risiko gjør at folk ikke vil imortere selv eller kjøpe dyrt fra forhandler i Norge. Det er i tillegg svært få som vet å sette pris på en god kano i Norge så en får aldri ned prisene på de gode kanoene siden folk føler at de ikke er verdt prisen sin aka. de vet ikke bedre. Grunnen til at det prates så mye om Ally på forumet er nok at det er mange som har Ally fra før. Folk skriver etter sin egen erfaring, selv om det er relativt lav og anbefaler deretter, tildels uten å skrive hvilke forutsetninger de har for å gjøre anbefalingen. Jeg har fortsatt tilgode å se en nordmann som i det hele tatt er i nærheten å måle seg med verdenseliten når det kommer til elvepadling i kano. Da sier det seg at rådene en får og emnene som diskuteres aldri når et internationalt nivå her.

Greit. Jeg er en veganer som spiser kjøtt da.