Vinnerliste

Hei folkens. Da har jeg hatt tre fantastiske dager på heia. Været var helt topp mandag og tirsdag var det blå himmel og vindstille, i dag litt grått og trist men helt greit det også. Det er fugl i dette terenget, hvor mye eller lite får andre spekulere i. Mandag: en hare og ca 18 ryper Tirsdag: ca 12 ryper Onsdag: ca 18 ryper ( noen av kullene gikk jeg på flere ganger, de er ikke telt med) Fangsten var det så som så med, fikk 2 stk. De var utrolig vanskelig å komme innpå. Regner med de holder på å ta på seg " vinter anorakken" så generelt mye fjær i terenget. Uansett, jeg trenger ikke skyte. Men synest det er gøy å se fugl i terenget, godt nok for meg det. latitude

Enig med Vertikal, her sauses alle mulige betraktninger isammen. Har noen tatt deg på fersken på ett lukket prosjekt Adler? 1. Uvikling av klatrefelt, bolteetikk, rydding av skog, tilrettelegging m.m. kan du lese mer om i håndboka feltutvikling av Norges Klatrefobund. Der reguleres avtale med grunneier, etikk for feltutvikling m.m. 2. Når rammebetingelsene er på plass ligger det stor innsats og dugnadsvilje til grunn for å åpne feltet for alle. I dette ligger som Vertikal sier en respekt for de som tar jobben og innforstått å forstå deres motivasjon for å gjøre det. Det kan være glede med å gi ungdom i området ett tilbud, se en rute dukke frem bak lag med mose, fundere ut mulige bevegelser, hvor skal sikringene settes, hvor bør linja gå for å skape kontinuitet og jevnhet dersom flere muligheter finnes, forhold til naboruter, være den første til å nyte linja og vite at man har laget en kreasjon som kanskje vil stå seg lenge. Og tilslutt få sitt navn i klatreføreren, også sikkert en motivasjon for de som presterer over gjennomsnitt, men de aller fleste rutene innebærer jo ikke noe hall of fame, men mest arbeid og da er det jo greit å nevne hvem som har gjort jobben - det er vel fortjent. 3. Du glemmer helt å nevne vedlikehold. Mange av de som har vært med å utvikle felt bidrar også med å vedlikeholde felt, og det er jo ingen som akkurat klager når attgrodde felt fremstår som nye igjen eller som påpeker at dette gjorde de for å få cred.. Dersom en bare venter til all drittjobben er gjort, og så claimer ruta, hva er du da, hva bidrar du med da? Det sier seg sjøl at dagens praksis er fornuftig og fungerer, det ser vi gjennom mange felt som blir utviklet. Som gjennomsnittklatrer har jeg fått mulighet til å bidra med å åpne en ny vegg på ett felt i Mjøsområdet, ikke for at det var hard klatring, men for å gi feltet større utvalg. Det var 1 dag med motorsag og rydding, 1 dag med grovpussing (mose, småbusker, jord, stein, blokker), 1 dag med finpussing av min rute, 1 dag med å gjennomgå bevegelser og boltplasseringer, 2 dager med bolting og 5 minutter på å gå ruta. I alt 5 dager med arbeid og reising til og fra + 5 minutter på førstebestigning. Er jeg stolt og kul fordi jeg har gått ruta -> nei. Er jeg fornøyd med bidrag til å utvikle feltet til glede for meg selv og andre -> ja. Var det en glede å pusse frem og oppdage at det lå en rute bak og ventet -> ja, absolutt. På ett annet felt i nærheten har vi ei rute som heter "Tyven fra Lillehammer", kjedelig for rutemekkeren og kjedelig for oss som kommer fra Lillehammer klatreklubb å bli påminnet om dette hver eneste gang vi klatrer der :-0

Hightpoint.no gir hele 20% rabatt til medlemmer av forumet - http://www.fjellforum.no/topic/29224-kode-til-rabatt-highpoint/

Såvidt jeg forstod, så var det samme turen det gjaldt. Mao, han har ikke gått seg bort to ganger, men en. På mandagen ga han signal til redningshelikopter at han overnattet ute og på tirsdagen så hadde han ikke kommet seg ned til avtalt tid og ble hentet. Tipper han hadde klart seg uten redningsaksjon, men bedre å være på den sikre siden i mine øyne. Sikkert greit trening for redningsmannskapene.

Det kom snø forrige mandag. Denne er redusert kraftig, men det er att litt i høgda og på skuggesida. Frå Eitrestølen er det greit å gå opp rett vest for juvet. Halvannan til to timar vil eg rekne med, men det vert som nevnt heilt avhegig av kor raskt du går. Både høgdeskilnaden og steinura gjer dette veldig individuelt. Sjølv brukar eg gå fra Vallo for å koma på desse toppane. 1791 er sjølvsagt den høgaste, men eg vil anbefale toppen på 1788, for det er der det er utsikt. Toppen på 1729 er standardtoppen min, då går eg frå Lauvdalen og reknar halvannan time opp.

har ikke vært inne på bloggen din Thoreau men vis stemningen er like god fra deg der som her, skjønner jeg at det blir dårlig besøk der. Gratulerer med blogg villmarksfeber

Forvarminga er det eneste jeg har å utsette på 111C. Viss Optimus hadde dimensjonert rødspritskåla riktig til mengden gods som skal bli varmt, da de utvikla modellen, så hadde jeg ikke hatt noe som helst å klage på. Har en 123R "turbo-prop" som jeg bruker på aleineturer, men jeg foretrekker å nyte naturen med den relativt stille hvesinga fra 111C-en i bakgrunnen. Det er vel i bunn og grunn bare en smakssak.

Den lange forvarminga skyldes at C brenneren er tung, (mye metall) det er hvodesaklig prisen å betale for forenklet produksjon, men også litt for "multifuel" funksjonen. Alle brennere har jo sine fordeler og ulemper, men denne har i det minste bevist holdbarhet, driftsikkerhet, og regulerbarhet godt over en del andre. Jeg lever godt med støyen på min gamle 111 med bråkebrenner. dsk

Bare for å være "forsvarsadvokat" her (en naturlig mekanisme hos meg), vi kjenner ikke bakgrunnen for begge savnetmeldingene. Kan hende han har vel overnervøse venner eller en omgangskrets som ikke evner å huske hva de ble enige om, og i så fall er det unaturlig og lite korrekt å dømme vedkommende. Men for all del, jeg aner ikke hva bakgrunnen er...

Et bilde fra arkivet. Tatt på ettermiddagen i januar i år. Selvportrett med stativ og fjernkontroll: Savner vinterens isfisketurer og pudderdager med cruising på telemarkskiene....

Turen med 2 kompiser gikk fra Finse til Ustaoset over 3 dager i månedsskiftet August/September '12. Væregudene var med oss mesteparten av tiden, noe som viste seg å være kjekt da det ble noen lange etapper. Mtp gåforhold tror jeg vi valgte et omtrent perfekt tidspunkt å utføre turen på - Midt mellom da snøen var ferdigsmeltet og til det kom ny snø. Ruta, delt inn i dag 1 - 3 Vi gikk fra Finse via Hardangerjøkulen til Krækkjahytta første etappe på dag 1. Vi benyttet oss av 1:50 000 kart, og ca oppmålt distanse på 2,5 mil viste seg i realiteten å være ca 3,5mil inkludert besøket ved Hardangerjøkulen isbre. Grunnen for dette er at kartets målestokk gjør at en strak sti på kartet i realiteten er ganske svingete og ujevn til tross for det flate terrenget på Hardangervidda. Selv om vi ikke akkurat gikk på klokka, tok denne etappen en del lengre tid enn anslått pga det nevnte. Vi startet turen fra Finse klokken 11. Hardangerjøkulen i bakgrunnen Elver måtte krysses for å komme til Hardangerjøkulen Vær og utsikt var upåklagelig Pause er lov Lite folkesky sauer i liker kveldssol de og 12 timer senere ankom vi Krækkja i bekkmørket. De 12 timene ble lange spesielt siden ene karen i gruppa på død og liv skulle ha med 13-14 vedkubber innkjøpt(!) på Finse til bålkos på kvelden. Disse ble fordelt jevnt på gruppa i de allerede tunge sekkene. Strevet med vedkubene var absolutt verdt det da teltet var oppe å gikk, og bålet var på stell. Grilling av tørket kjøtt (korv) på bålet, og whiskey i lommelerka er ikke å forakte etter en dagslang etappe. Måneskinnet lyste godt opp for oss Vi slo opp teltet rett ved Krækkjahytta, og da vi sto opp dagen etter, kunne vi dra innom hytta å kjøpe livsviktige ting som solo og kvikklunsj før vi startet etappe 2 til Tuva på rundt 2 mil. En kortere og flatere etappe dette, noe beina og kroppen så ut til å sette pris på hos samtlige 3. Krækkjahytta forlates Noen timer og mil senere ankom vi Tuva. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å bruke telt og ikke innlosjere oss i hytter, så teltet ble også her, satt i nærheten av turisthytta. Inne på hytta var det et trivelig og sosialt folkeliv, og et par halvlitere ble selvsagt innkjøpt og konsumert. De 2 hardeste etappene var nå fullført, og været hadde nå snudd - Helt greit. med sluddbyger inn fra siden i anslagsvis 10-12m/s ble teltet satt opp, og en ny natt med velfortjent søvn ble igangsatt. Tuvahytta, og etappe 2 fullført. Siste etappe på rundt mila, gikk fra Tuva til Ustaoset. Dårlig vær i starten, og dermed mye vann i stitråkket, men dette bedra seg etterhvert som det ble litt stigning. Denne etappen gikk unna, og etter litt var vi fremme i Ustaoset der vi kjøpte burger som seg hør og bør før vi tok Toget tilbake til henholdsvis Bergen og Oslo.

Blogging kommer til å bli enda mye mer utbredt etter hvert. Motivet til Jan_erik m.fl på tråden er antagelig det som er gjenstand for størst økning. Det blir nok også stor økning i en grundigere om mer sementert profesjonell variant, en "salgskanal" som vil nå nær alle næringer og bedrifter. Gjerne i kombinasjon med Twitter, FB og andre. Blir vel blogg på meg også, selv om det har blitt med tanken gjennom flere år. I forum blir en tredjepart og en har ingen oversikt over hvor langt bak i leksa innlegg, turrapporter og slikt havner. En må søke opp seg selv unntatt disse forumene som har en fullstendig liste åpen for lesere. Og forum legges ned og tusenvis av innlegg forsvinner for de fleste. Gjennom moderering tviholdes en form og den naturlige og lette tonen blir etter hvert preget av dette. Moderering er tvingende nødvendig, men ofte(st?) overdrives dette etter min mening. Et annet problem er at det dannes klikker i mange forum. En får en slags "elite" hvor "autoriteten" dømmes etter antall innlegg og år heller enn innhold og slagkraft. Om en tar et skikkelig metningsdykk i forum oppdager en fort at de har sine epoker med dominerende meninger og holdninger til enhver tid. Jeg kritiserer det ikke, bare registrerer det. Og med denne livsformen i forum blir ofte noen utenfor på hver side av denne dominansen. Faktum er at vi går glipp av dem heller enn å bli kvitt dem. I sosiale medier finner vi samme tendens. Jeg er på Facebook som for så vidt er greit nok, men snur jeg (som jeg ofte gjør) ryggen til det noen dager (noen timer også) klarer jeg knapt å hente meg inn igjen i all informasjonen som har skjøvet det siste jeg leste langt ned på sidene og krever tid og tålodighet å scrolle fram blant alle innlegg og likes. Egen blogg er genial. I stedet for tilpasset mail til kreti og pleti, gjerne på forskjellige plattformer og henvisninger til alle sosiale medier, så vet familie og venner bloggadressen din. Morsomt om andre liker det også og kanskje dannes nye vennskap. I en blogg blir ikke spørsmål presentert for stort nok publikum og det er en av grunnene til at blogger og forum vil leve side om side, selv om mange forum kommer til å forsvinne. Bloggene som ble annonsert født med denne tråden er jo som de selv sier ikke noe forsøk på å tjene penger og oppmerksomhet, men en side for familie og venner. Eventuelt likesinnede som finner veien til dem er jo en bonus. Jeg tror det er veldig mange som misforstår motiv og ønsker rundt mange blogger. Kanskje gjør jeg det også, men dette var nå mine tanker.

Det nederste bildet du linker til er fra området torres del paine. Selv har jeg bare vært rundt landsbyen el chalten, og kan anbefale det. Fine fjell der og. Mener å huske at man kun fikk campe på angitte "sites" under tregrensa. Argentina er ganske så trygt, kanskje det beste i sør-am sånn sett. Ting dere trenger er nok lurt å ha med fra Norge, forutenom gass som ikke er noe problem å få tak i. Ellers, skulle ønske jeg hadde tatt meg tid til noen dager i buenos aires, så... Og, ja... Det er mye dårlig vær i patagonia.