Vinnerliste

Etter noen dager med noen meter med nedbør til sammen var det dags for å se om det hadde bedret forholdene til skogs-ørreten. Ville prøve et vann jeg vet det går fin fisk i men jeg har aldri tatt noe der. Da jeg kommer til vannet etter ca 30 min gange i Vestfoldskogene, ser jeg ikke et vak. Jaja tenker jeg..... Den trenger vel litt mer tid. En del mygg og vårfluer langs kantene. Setter meg ned og observerer litt ved ei lita bukt. Tre vak på rappen helt inne ved land under ei bjørk som henger litt utover. Setter på en Black Gnatt og pælmer den ca meteren fra vakene. Ca 6-7m fra der jeg står. Oi... der vaket den igjen bare liten halvmeter fra flua... Vente vente vente, DER.... Jeg gjør et mothugg og den sitter dønn. Det hyler i snella og hele kastelina fyker ut pluss ca 10m med backing. Waow... Dette er det jeg har venta på i hele år.... Jobber den forsiktig innover igjen. 5m fra land og den gjør et utras til 25-30m rett ut. Adrenalinet pumper. Den går opp og gjør et byks og jeg ser da fort den er fin str. Etter ca 10-15 min håver jeg den. Jeg brøler ut i skogen i jubel og glede. Det er dette det handler om. Fin fisk i de fineste omgivelser. Høsten kjører en sjarmoffensiv med de flotte fargene som er på vei. Denne kommer jeg til å leve på ei stund. Ble bare med denne en kjempa i dag, men den er garantert ikke den eneste der. Både så og hørte voldsom fisk plaske fra tid til annen. Gjett om det blir middag av denne da...

Jeg har sett det en rekke ganger i ekspedisjonsfilmer, senest i går på programmet Drømmeturen på NRK der Aleksander Gamme og Cecilie Skog hadde med seg Sharam Khalifeh og Kaweh Almassy på tur på Svalbard. For øvrig et kjempefint program og en kjempefin tur. Det jeg tenker på er unge tilsynelatende erfarne eventyrere som er på langtur i Arktis eller Antarktis, med både en og to tunge pulker på slep. De har som regel feller under skiene, kroppen lent godt fremover for å få med seg pulkene. Og nesten konsekvent med et underlig og keitete grep på skistavene. Hånden tredd ovenfra og ned gjennom løkken. Jeg blir like forundret hver gang. De fleste av oss fikk vel inn som barnelærdom at hånden skulle tres nedenfra og opp gjennom løkken/håndreimen på skistaven. Da vil jo kraften du bruker på å skyve staven nedover være med å også gi hånden et fast grep om staven. Trer du hånden ovenfra og ned vil jo løkken kun ligge om håndleddet og du må knipe til av all kraft for å få et godt nok grep om staven til å gi et godt fraskyv. I verste fall vil jo løkken dra håndleddet oppover og faktisk svekke grepet. Ikke minst på vei opp en bratt isbre med to pulker på slep vil jo et riktig stavgrep både gi deg ekstra kraft og hindre unødvendig spenning av muskulaturen for å holde staven fast. Har det skjedd en utvikling i skiteknikk, kanskje til ekspedisjonsbruk, som jeg har gått glipp av? Har det kommet ekspertuttalelser fra helsepersonell som tilsier at det gammeldags grepet er helseskadelig? Det er helt klart mye rart man henger seg opp i, men nå når jeg først har blitt oppmerkom på dette så klarer jeg ikke å overse det. Gisle

Et bilde fra arkivet. Tatt på ettermiddagen i januar i år. Selvportrett med stativ og fjernkontroll: Savner vinterens isfisketurer og pudderdager med cruising på telemarkskiene....

Heisann Som vanlig hver høst setter jeg meg ned for å følge med på 71 grader nord. Sammen med kjendisversjonen av samme program, samt Ingen Grenser og tilsvarende, er dette et av de programmene som gir meg finest naturopplevelse gjennom skjermen. Som vanlig, med akkurat dette programmet, så blir jeg hektet av etter kort tid. Hvorfor? For min del handler det om at programmet er mer rettet mot interne stridigheter og urealistiske elementer av anstrengelser. Jeg er med på tankegangen om at tunge sekker, utfordring i ukjente miljøer og utmattede mennesker gir god TV-underholdning. Samtidig mener jeg at programmet beveger seg vekk fra en konkurranse der "veien er målet" og egentlig like godt kunne hatt all innspilling i Oslo, med start og mål på Tryvann. Er det andre som tenker sånn? Jeg stopper ikke å undre meg over deltagere som ikke kan kart og kompass, et program der fysisk evne er et krav med deltagerne som plukkes ut som ikke ser ut til å oppfylle disse kravene, sekker som er så tunge at de kan ødelegge ryggen til gud og hvermann, og et konsept som tilsynelatende ikke tillater at deltagerne samarbeider.

Dette er fra en tur jenta mi og jeg hadde tidlig i vår. Snøen hadde nettopp forsvunnet, varmen hadde så smått begynt å komme og alt begynt å bli grønt og deilig. Vi var sultne på en tur med overnatting! Bestemte oss for Langvann her i Hurummarka. Min plan var å gå fem km innover på bred og god sti. Men på veien opp traff vi naboen, som har vokst opp her og er så og si lommekjent i marka. Han tipset oss om en litt kortere vei, på andre siden av vannet, hvor det i følge ham ikke var noen folk. Så vi la i vei....det tok sin tid før vi fant frem til en fin plass, for han som er lommekjent i skogen tenkte nok ikke på at for oss som er helt ukjente kunne det være atskillig vanskeligere å finne frem. Vi ble overrasket av tordenvær underveis, snuppa ble LIVREDD! Det skrallet bra rett over oss. Og siden det var meldt blå himmel, hadde jeg tatt sjansen på null regntøy. Men hadde tatt med paraplyen til snupp, og selv sto jeg med regntrekket til sekken over meg. Slik sto vi under et grantre til tordenregnet hadde gitt seg. En opplevelse det også! Omsider fant vi frem...og så fint. Stille, fredelig, rolig. En fossekall (tror jeg) som fløy lavt over vannet, hit og dit, sang og hadde det travelt. Noen bilder fulle av stemning: Altfor tidlig for fisking...det vaket, men null napp. Vi koste oss. Snuppa kjedet seg overhodet ikke. Hun gikk rundt og trallet og sang, fisket litt, tittet på en padde som solte seg, latet seg nedi graset i vannet og fant mat. En kano med to mennesker i gled stille forbi i kveldståken. En veldig deilig og avslappende tur.

Enig så enig. Jeg må få anbefale naturprogrammene som går så og si hele året, hver søndag på NRK. Som oftest er det BBC som står bak fantastiske skildringer av natur og dyreliv, og en kameraføring som tar pusten fra deg. Jeg husker spesielt programserien fra Yellowstone i USA. Noe så fantastisk! Nå for tiden sender de en serie om Afrika, med kjære Attenborough som programleder.

PLEASE! Hva heter vannet????, ..........................................................................................................................................................hehe,tulla

Jeg har et Canon EOS 550D, tipper det egentlig ikke skal tåle vann, men det stopper meg ikke i å dra det fram i regnværet. Hva skal man med et kamera om man ikke skal bruke det. Kameraet har vært utsatt for regn, snø og fall og lever fortsatt i beste velstand. Har også et Canon Powershot A560 som har vært igjennom vær og vind og røff behandling. Jeg har enda ikke hatt et Canon kamera jeg har klart å knekke, de har blitt byttet ut når batteriet ikke gidder mer. Ikke prøv å kast kameraet i fjellveggen eller miste det i vannet, skyld ihvertfall ikke på meg om det går i stykker da Men om du følger rådene til Lompa så kan du fint ta bilder i regnværet. Det jeg syns er værre er å ta bra bilder i regnet, alt ser jo litt grått og trist ut.

Hardangervidda. Smak litt på navnet. Den største nasjonalparken på Norges fastland og Nord Europas største fjellplatå. Nasjonalparken er et 3422 km2 stort smørøye som har blitt en populær destinasjon for fotturister og vandrere. Jakt og fiske bedrives i dag som det har blitt gjort i århundrer. Jeg skulle denne gangen ikke ha mer enn noen få dager i dette smørøyet. Foruten en liten tur til området ved Haukeliseter i sommer har jeg ikke vært inne på selve vidda siden sommeren 2011. Denne gangen ble det en tidlig høsttur, og jeg forventet ikke å møte så veldig mange mennesker annet enn en og annen reinsjeger. Siden jeg ble "tipset" om et par eksakte steder for fiske i forkant av turen vil jeg ikke navngi disse. Dette er allikevel områder som er godt kjent og langt fra noen form for hemmeligheter. Det er mange som velger seg ut disse stedene for årets fisketur. Det kunne jeg også se i form av bålplasser, og unødvendig søppel. Som så ofte ellers begynte vi å gå sent ettermiddag/tidlig kveld. Kveldssola sto lavt i øst og fortsatte sin ferd bak fjellene i det vi la vår ferd sørover. Vi gikk ikke mer enn omtrent 5 kilometer før vi satt opp teltet i det mørket kom sigende. Det ble en tidlig kveld. Solen forsvinner i øst på vei innover vidda Hardangerjøkulen i nord Etter å ha stått opp og ordnet med den sedvanlige "real frokosten" og en skvett kaffe bar det i vei videre innover vidda. Vi skulle tilbakelegge omtrentlig 15 kilometer. Det var oppholdsvær, men skyet og noe vind. Langt i fra det verste været å gå i. Da vi var fremme utpå dagen ble det ikke de store utskeielsene. Venting på at vinden skulle avta i håp om å få slengt med fluestanga var egentlig det hele som foregikk. Vinden avtok vel egentlig aldri så kvelden forløp rundt teltet. Tid for frokost På vei videre innover vidda Venter på at vinden skal avta ved ny leirplass Den påfølgende dagen tok vi oss en gåtur i området, og i flotte høstfarger støkte vi opp et rypekull. Rypene var forøvrig fredet i området dette året så jeg skjøt ikke etter de med kameraet heller. Frokoststemning Høstfarger i fjellet Myr i flott fargedrakt Etter noen timer var vi tilbake til leiren, og vinden var i ferd med å avta noe. Utpå ettermiddagen oppdaget jeg også de første vakene på turen. Fluestanga ble selvfølgelig montert, men det ble ikke så lange økten før vinden igjen tiltok. Jeg ble liggende på utsiden av teltet og lese bok i påvente av at vinden igjen skulle roe seg. Jeg fikk ikke med med så mye av bokens innhold siden jeg ble liggende og fundere på dette fluefisket. Jeg hadde jo sett noe mygg, et par stankelbein og noen vårfluer. Imitasjoner av dette var allerede prøvd i tillegg til en våtflue siden jeg ikke hadde hatt noen vak innefor kastehold enda. Når jeg ligger og grunner over innsektliv og imitasjoner, da..... da får jeg øye på noe som har landet på liggeunderlaget. Hva er det jeg ser? Det må da være en Bibio Pomonae! Jeg skal ikke gå i detaljer omkring dette, men denne fluen er også kjent som "russeflue". Jeg lener meg nedover liggeunderlaget og joda der sitter det en Bibio med sine deilige knallrøde lår. Superfisket jeg opplevde i 2011 med nettopp denne flua dukker opp i hodet. Bibio fremstår plutselig som løsningen på alle problemer og eneste veien til frelse og lykke. Arh, jeg elsker Bibio. Jeg kryper bort til teltet og finner frem flueboksene for å finne en imitasjon av herligheten. Etter å ha åpnet første boksen finner jeg ingen Bibio. Hmmmm det var da merkelig, den skulle da være i den boksen? Jeg må huske feil så jeg åpner febrilsk den andre fluboksen. Ingen Bibio. Hvor er Bibioene mine!?! Jeg har ingen Bibioer med meg! Mens jeg ligger der på alle fire med nesa i flueboksene og endevender alt av fluer summer det en Bibio forbi. Jeg setter meg på kne med ansiktet vendt mot himmelen, og jeg tror, om ikke annet i mitt eget hodet, at jeg skriker: Jeg vil ha BIBIO!!!!! Jeg resignerer og blir liggende i lyngen mens jeg hulker noe om Bibio, russeflue og røde lår....... Jeg prøver å lese mens jeg tenker på fluefiske og imitasjoner Bibio Pomonae Ettersom ettermiddagen forløper blir vindforholdene bra. Vakaktiviteten tar seg opp og det er noen virkelig fine fisker som er oppe. problemet er bare at ingen av dem er innenfor kastehold. Etterhvert oppdager jeg at det ca 150 meter lengre ned ser ut til å vake en fisk som er akkurat innenfor kastehold. Jeg prøver meg på denne. Til tross for at jeg ikke opplever at fisken tar flua opplever jeg en stigning i hjertefrekvensen. Det er spennende å kaste etter det du vet er virklig fin fisk. Jeg prøver med alskens imitasjoner i løpet av kvelden, men ingen ørreter lar seg lure. Det var den pokkers Bibioen da! Der og da er jeg helt sikker på at om jeg bare hadde hatt denne i enden av fortommen ville alt fortonet seg annerledes.... Når jeg legger meg den kvelden er jeg sikker på at jeg hører et plask etter en storørret. Til dette plasket sovnet jeg og drømmer om speilblank kilosørret, perfekte presentasjoner med fluestanga, og den hersens Bibioen da... Kvelden ebber ut midt på vidda Ny dag, og vi våkner opp i et tåkehav. Vi blir sittende og se at solen kjemper med tåka og til slutt overvinner den. Når solen har overtatt for tåka tar vi oss en ny dagstur i det flotte høstfjellet, og vi støkker opp flere rypekull. Vi går noen timer, nyter utsikt og leker i høstfarget lyng. En gnistrende vakker dag. Vi får også fisket noe uten at vi får kjennign med fisk. Jeg observerer heller ingen vak. Jeg gidder ikke engang nevne bibioen. Vi våkner til tåke Vi blir sittende og se at solen til slutt overvinner tåka Lopi sitter parat klar til å hove eventuell fjellørret Fra dagsturen Panorama Vi nyter utsikten Der nede er storørreten et sted Når vi våkner opp fredagen har vi en ren transportetappe på ca 2 mil foran oss. Legger vidda bak oss for denne gang, og jeg tenker at vi har hatt noen flotte høstdager i fjellet. Fisket ble det så som så med. De siste turene mine har det ikke blitt fisket like mye som normalen, men fangsten har allikevel vært under pari synes jeg. Det er nesten så jeg kjenner det stikker litt i selvtilliten når vi nærmer oss bilen...... En ting kan jeg allikevel love for fremtiden. Du vil aldri finne denne karen på fjellet uten Bibio i flueboksen!

Trådstarter sier jo nettopp dette, at serien ikke blir fulgt. Ser ikke helt poenget med kommentaren din? Samtidig kunne vi tenke oss å se naturprogrammer, men med bittelitt bytte av fokus fra tung sekk til tøff natur.

Jeg registrerer at de fleste anbefaler å starte på Memurubu, for å så gå via Besseggen til Gjendesheim. - Hvorfor? Sånn jeg ser det er det å anbefale "feil" retning på denne turen. At mange som går Besseggen er redd for høyder trekkes frem som argument. Jeg synes dette ikke er "gyldig grunn" for å starte på Memurubu. Sist jeg gikk turen, for et par år siden, startet jeg etter en tidlig frokost på Gjendesheim. På vei opp lia fra Gjendesheim hadde jeg god oversikt over området rundt hytta. Jeg telte ikke, men anslo at det sto mellom 200 og 400 mennesker i kø for å ta rutebåten over til Memurubu. Disse menneskene startet altså dagen med å stå flere timer i kø, for å så fortsette dagen med å gå i en frustrerende lang kø oppover den bratte skråningen fra Memurubu. For de som måtte ha høydeskrekk må det være en ganske stressende opplevelse å gå opp selve eggen omringet av stressa folk som går i ulikt tempo - noen stopper for å ta bilder, mens andre klamrer seg fast. Jeg for min del spiste lunsj vel nede på Bandet - under selve eggen, og først da møtte jeg de raskeste som kom fra Memurubu. En annen åpenbar fordel med å gå denne veien er at man da får den flotteste utsikten utover Jotunheimen, og med den flotte fargekontrasten mellom Bessvatnet og Gjende. Innspill?

Greia er å ha kameraet ute i så kort tid som mulig. Skaff en god fotobag/futteral som kan henge ute (på hoftebeltet f.eks) selv om det regner. Da er det bare å ta frem kameraet i noen korte sekunder for et bilde. Hold objektivet nedover til du skal ta bildet, så får du ikke vann på. En skyggelue med god brem er fint, da du kan ha kameraet mot øyet uten at det kommer regn på det. Det er smart å ha en tørr klut tilgjengelig i ei lomme, så kan man tørke av de få regndråpene som kommer på kameraet. Ikke bra å dra for mye fukt ned i veska igjen. Når du kommer innendørs bør kameraet tas ut av veska og ligge fritt, slik at evt kondens blir borte.

Håpløst er det ikke, men kanskje noen små forandringer hadde gjort susen.

Justerbare staver kan gå i stykker i låsen, og på lengre ekspedisjoner kan det bli katastrofalt. Det er derfor man ser få som bruker slike på ekspedisjoner.. Da en denne bedre: http://www.sportsnett.no/s/p.aspx?pid=281&cid=355

Hvis dere synes disse programmene er så håpløse kan dere jo bare skru av fjernsynsapparatet? Bruk heller kvelden ute

Eller du kan bruke kamera som tåler regn. (Og er så lite og lett at det alltid er med.)

Jeg har downmat 7. Aldri hatt problemer med fukt, brukt det både sommer og vinter. Har hatt våt hund liggende oppå og det har ligget på fuktig bakke. Det virker også veldig solid. Tror ikke det punkterer så lett. Den integrerte pumpa syns jeg er så som så, spes på vinteren, samme med pillowpump. Endte opp med å kjøpe en pumpbag og da er det pumpet opp på no time. Man skal pumpe en stund med den integrerte pumpa og det er relativt ubehagelig når det er litt kaldt. Pillowpump tror jeg ikke fungerer så godt når det blir for kaldt, akkurat som om den blir for stiv og at den ikke fylles så lett med luft da.

Jeg spurte Cecilie Skog om dette med stavbruk en gang. Hun sa at hun (og andre hun hadde snakket med) slet veldig med blodtilstrømming og kulde i fingrene på lange, kalde turer. Det var grunnen til at hun bruker korte staver. Dess høyere man må løfte armene, dess dårligere blodtilstrømming. Hun skiftet også på grepet for å få tilstrømming. En god del polfarere bruker den ekspedisjonsstaven med langt korkgrep, nettopp for å kunne variere. Den vanskeliggjør et godt stavgrep. Jeg har ingen ekstremturerfaring på det nivået, men jeg tror det har å gjøre med at de går på feller stort sett hele tiden. Da får man hele fremdriften med beina, og veldig lite med armene. Med en gang man begynner å gli mer på skiene, blir det mer arbeid med armene.

Her er noen bilder fra fineste turen jeg hadde i sommer! Start: På vei opp til Landrøsheia fra Lensvik, ser Trondheimsfjorden med Hurtigruta! Første halvtimen er BRATT klatring gjennom tett bjørkeskog, før denne utsikten åpenbarer seg. Sørvarden, den påtreffes etter ganske kort marsjtid. Noen utsiktbilder Traff på disse herlige fristelsene...disse var dessverre ikke modne. Men det var denne! Den var akkurat så god som den så ut som. Fant flere andre også. Namnam! Ivo Caprino-landskap så langt øyet kunne se. Vestre Varden! Stått her siden vikingtiden En enslig furu Denne ble ikke til en prins, dessverre- Undertegnede

Da var Hexamid Solo-plus bestilt. Valgte versjonen med "innertelt". Takk for tips om mulighet for tykkere duk. Jeg bestilte 0.74 tykkelse i farge grønn. Link: http://www.zpacks.com/shelter/hexanet.shtml

Da er en vinner for august kåret. Med 30stemmer gratulerer vi @Aurivillii med seieren. Flott "oppmøte på valget" folkens

Fantastisk turrapport og bilder

Overnattingstur til Kjølihytta i Holtålen kommune. Hadde hytta helt for meg selv og møtte fint lite folk langs veien/stien, men mye rein

Fra Fjorda i sommer

Når nordlyset var så hinsides flott måtte jeg bare flytte meg etter...

Mylingen, Hammerfest i natt. Test av Helsport Ly Gapahuk Den er forøvrig grå/ rød, men måtte dempe teltlykta med et rødt telttrekk.

Kjell Iver: Jeg mener nå alle mennesker med sunn fornuft kan ta del i en diskusjon rundt et av vår tids største helseutfordringer: antibiotikaresistens. Angående antibiotika for/mot "kronisk borreliose" er det andre som har kommet med oppklarende innlegg her. -Nei, den er ikke påvist. Luneng har virkelig ikke brukt fem flate øre på "ressurser". Han tjener fett med penger på sine telefonkonsultasjoner og hasardiøse behandling. Det at "noen" har blitt bedre er ikke bevis. Det er nettopp det som er snubletråden for så mange. Da kan jo jeg hevde at det er livsfarlig, fordi 2 pasienter nylig døde i USA av langvarig antibiotikabehandling for påstått borreliose. Jeg kan også si at Rolf Luneng feilbehandlet en MS pasient i flere uker, uten å bry seg med å sjekke med pasientens fastlege hva slags sykdommer vedkommende faktisk hadde. Med dette forsinket han behandling og gjorde urettelig skade. Hvorfor nevner ingen dette?? Jeg må si det igjen: Pasientanekdoter er ikke bevis. Det var utrolig mange som ble friske fra syfilis etter kvikksølvbad på 1800-tallet også. "Så lenge vi ikke har en forskningsrapport som forteller hvordan disse menneskene skal bli bra så syns jeg det er fint at noen leger tar dem på alvor og prøver å hjelpe dem." - Så med dette mener du at man bare skal ta helt tilfeldige medisiner og slenge etter mennesker med diffuse muskel og skjelettplager? På hvilken måte vil det hjelpe dem? Er det virkelig å hjelpe dem?Jeg tviler på at det er leger eller øvrige som vil disse menneskene noe annet enn godt. "Om du skulle ende i en situasjon selv hvor ingen kan hjelpe deg, tror jeg du hadde satt pris på om noen ihvertfall hadde gjort et tappert forsøk." - Jeg har full respekt og forståelse for den desperate situasjonen flere av disse menneskene befinner seg i. Jeg begynner å se meg lei på utsagn om "arroganse", "trynefaktor" og "prestisje", i mangel på saklig respons. Og ad hominem utsagn lik det du kom med her kan man vel holde seg for god for i debatten? Forresten er antibiotikabehandling riktig behandling for streptokokkhals. Det var i sin tid med på å utrydde revmatisk feber. Nå til dags er det faktisk ikke alltid nødvendig. At leger kan slurve med antibiotikaforskrivning i så måte skal jeg være den første til å innrømme. Jeg er forsåvidt helt enig med deg at man skal bruke mer penger på å forske frem ny antibiotika. Verden har ikke sett en ny antibiotikatype på mange år, rett og slett fordi det er mer penger i å forske på høyt blodtrykk og hårtap. Hvor tar du dette fra? At operasjonsteknikker og medikamenter er videreføring av flere hundre år gamle tradisjoner? Om du setter likhetstegn med skalpell så er vi kanskje der. Hva er ikke nytenkende med Human genome project? Cytostatika som redder barn som ville dødd av leukemi for bare 20 år siden? Anestesi? Vaksninasjon? Transplantasjon? Nyreerstattende behandling? Behandling av autoimmune sykdommer? Og når vi snakker om det: Antibiotika? Dette er en liste jeg kunne fortsatt på i det uendelige. Er ikke dette nytenkende, hva er? De gangene legen må si "beklager, jeg finner ikke noe galt med deg", er ikke nødvendigvis uttrykk for legevitenskapens mangler. -Og ja, jeg, og oss alle, sitter på massive bevis for at "bruk av bredspektret antibiotika for å kurere borreliose , en behandling som beviselig hjelper de syke, vil ta livet av våre barn og barnebarn?". Du kan gjøre følgende: 1. Du kan slå opp i alle retrospektive studier gjort på antibiotikabehandling de siste årene (studier er sannhetsvitner, i motsetning til ullene utspill om å "støtte kroppens iboende mekanismer"). 2. Du kan slå opp statistikk på antall omkomne som følge av multiresistente bakterier de siste årene. Om du ikke finner det skal jeg gjerne finne det for deg. 3. Du kan besøke et hvilket som helst Norsk sykehus og spørre om hva slags problematikk de har rundt resistene bakteriestammer. Du skriver også at denne behandlingen "beviselig hjelper de syke". For dette finnes ikke bevis. Hadde det gjort dette hadde det ikke vært diskusjon, og Luneng hadde ikke mistet autorisasjonen sin. Dette handler om etikk og å være føre var. Akkurat slik vi vil være i klimadebatten. Antibiotikaresistens tar liv av flere mennesker enn trafikkulykker i Europa i dag. Norge er så og si eneste landet igjen i Europa hvor Penicillin fortsatt er rimelig brukbart. Daglig kjemper sykehus mot multiresistente bakterier som fester seg i lungene til våre barn og våre eldre. Og dreper dem. Også snakker enkelte her om hvilke grupper som "får lasset til å velte". Det mener jeg er helt feil utgangspunkt.

God tekst og flotte bilder! Lærte meg et nytt uttrykk også; "blydenger"

Gratulerer med seiern for Juli espenh. Du blir kontaktet senere ang premie. Får ikke stengt avstemmingen men seieren var 42 stemmer mot 40 på andreplass. Supert med mange stemmer denne måneden. Takk alle sammen. Sent from my LT26w using Tapatalk 2

Gøy med turrapporter som har bilder av det som skjer, ikke bare fine stemninger. Må ha vært en fantastisk tur. Ukjent område for min del, men frister til besøk.

Fantastisk fin rapport! Nydelig dokumentert med glitrende bilder!