Vinnerliste

Da er en vinner for august kåret. Med 30stemmer gratulerer vi @Aurivillii med seieren. Flott "oppmøte på valget" folkens

Veldig enig i det @ost sier her om at jeg skulle gjerne sett noen etapper som bare rett og slett er slitsomme og vanskelige. Ikke på grunn at de på død og liv skal bære tung (selv om det slik jeg forstår det er for å oppnå slitenhet tidligere), men rett og slett fordi det er vanskelig. La oss få se hvor store forskjellene faktisk kan være mellom lagene når de skal gå langt! En annen ting som jeg får sure oppgulp av er disse "personal interest" snuttene. Jeg driter ærlig talt i at Petter er selvbeskrevet "morsom, utadvendt, selvsikker, glad og tøff". Sånt finner jeg ut av selv. Jeg bryr meg heller ikke om at Signe er vokst opp på Toten og har 427 katter, det er irrelevant for min opplevelse av programmet. Den eneste måten jeg bryr meg om disse tingene er at de spiser opp den tiden som jeg kunne sett mer av de vanskelighetene de står ovenfor. Dette virker som lett produsert skvip de fyller ut programmet med uten å måtte gjøre særlig innsats.

Det skrives så mange fine turrapporter fra både fjellturer og toppturer, så nå tenkte jeg at jeg skulle lage en liten rapport om en sykkeltur. Ikke en lang og dramatisk tur, men "en fin start på dagen" tur. Turen starter hjemme ved at jeg henter min gode venn Vipera CX5 fra garasjen. En lett og fin Cyclocross sykkel med skivebremser og ellers uten annet utstyr enn det som er 100% nødvendig for å sykle på sommerføre. Jeg triller sakte ut veien og får så vidt et glimt av naboen som sitter ved frokostbordet. Min frokost bestod kun av et halvlitersglass med appelsinjuice blandet med et par rå egg. Farten økes noe i det jeg svinger av veien og inn under grantrærne ved barnehagen, over parkeringsplassen og forbi fotballbanen. Så er det oppstigningen mot toppen av "Rustå". Her har kommunen funnet ut at det ikke passer lenger å ha grønne marker og beitende hester så nå er området fullt av store anleggsmaskiner og et stadig økende antall mer eller mindre ferdige boligblokker og rekkehus. Veien er selvfølgelig gravet opp og jeg må innom en lekeplass, gjennom en hekk og et par rosebed før jeg igjen er tilbake på veien. Fra Toppen av "Rustå" går det utfor så det kviner og nede ved Rema 1000 passerer jeg noen millimeter foran en syklende dame med kurv foran på styret og rosa sykkelhjelm. Sikkert en lærerinne på vei til jobb på Tasta skole. Så får hun noe å fortelle om til de små håpefulle. Så er det beine veien, under E39 og ned til Store Stokkavann. Nå begynner varmen å komme i kroppen og jeg er klar til å skrense forbi små hunder og velte gamle pensjonister som er ute på morgentur. Dette er byens største konfliktområde for gående og syklister. Vel nede på grusveien som går rundt vannet så blir jeg forbikjørt av en person med kamuflasjefarget shorts, T-skjorte og sykkelveske på siden av sykkelen. Hva er dette, eier han ikke respekt for folk som nesten har brukt et byggelån på sykkel og matchende sykkelklær og som tror de eier hele veien? Uvesenet passeres i første lille motbakken og så er han historie. Vannet ligger som et speil, med "alvedans" og lukt av mjødurt langs vannkanten. Ikke en gang et lite vak bryter vannflaten. Jeg passerer et par personer som er ute og lufter hunden og like før grusveien går over på asfalt mellom bolighusene ca. halvveis langs vannet, kommer en flott rådyrbukk hoppende over steingjerdet og forsvinner inn i krattet på andre siden av veien. Det er mye rådyr i området og spesielt tidlig om morgenen er de ute og beiter på de åpne områdene langs vannet. Jeg girer ned et par hakk og gir på opp asfaltbakken før jeg kaster meg utfor grusbakken ned til andre del av vannet. Ved badeplassen har endene begynt å våkne til liv og det er ender både på veien og i vannet. Stokkandstek er ikke så verst, men det får vel vente til en annen gang. Madlakrossen og "Trafostasjonen" passeres og så er det klart for stien langs bekken. Denne bekken renner fra Store Stokkavann og ned i Hafrsfjord, og her er det faktisk blitt tatt fin sjøørret. Men i dag var det stille langs bekken og først når jeg svinger opp foran porten til KNM Harald Hårfagre så får jeg kontakt med trafikken. Soldatene i Madlaleiren driver vel enda på med gulvvask og frokost så det er ikke så stor aktivitet her enda. Krysset ved "Madlaleiren" er alltid veldig trafikkert, men jeg glir gjennom og inn på sykkelstien langs Møllebukta. Telleapparatet ved "Sverd i fjell" skifter fra 180 til 181 når jeg passerer. Jeg er visst litt i seneste laget. Jeg har faktisk opplevd å passere her som nr. 3 en gang. En diger slamp på racersykkel passerer meg og jeg legger meg på hjul. Det kan være greit med litt drahjelp opp Grannessletta som har en jevn stigning sørover. Det er lavt vann i Hafrsfjord og like etter "torskaberget" går det et par tjelder og leter etter frokost. Litt lenger ute svømmer en and, siland eller laksand, jeg klarer ikke helt å se hva det er, men ellers er det faktisk uvanlig lite fugler her i dag. Kanskje de så "Ut i naturen" på tv i går og har flyttet seg over på flyplassen. Jeg krysser over Grannesveien og så er det den lange Grannessletta som venter. Lit motvind her og den siste "sisuen" forsvinner ut av beina. I dag har jeg en stor og bred rygg foran meg og turen går som en drøm. Jeg nærmer meg Grannes barneskole, og ganske riktig, det lukter "svidd toast" i dag også. Det stekes kjeks til iskremen hos Tine fremdeles. Toppform treningssenter passeres. Det er fullt med biler på parkeringsplassen så det må stå brukbart til med helsa til folk i Sola og Stavanger. Så er det undergangen under Nesbuveien og i bakken etterpå må ryggen som har dratt meg opp Grannessletta gi tapt. Et par knepp på giret og jeg fyker forbi. Så er det sykkelvei mellom grønne marker hvor kuene fremdeles ligger og slapper av i gresset etter natten. En stor flokk Aberdeen Angus som sikkert skal bli til biffer og mye annet godt når bare bonden og slakteren kan bli enige om prisen. En slak utforbakke, østre enden av Solasplitten passeres og Forus industriområde, oljeindustriens nervesenter, brer seg ut over i landskapet. Her bygges det som aldri før og her arbeider det "tausener på tausener" av folk som hver på sin måte bidrar til at det sorte gull fra bunnen av nordsjøen kan bli hentet opp og bidra til vekst og velstand i landet. At noen her tjener penger er f.eks. bygget til Sandnes Sparebank et eksempel på. Her finner vi f.eks. også det Kinesiske oljeselskapet Cosl. Tettheten av syklister tiltar merkbart og det er alltid like spennende å se hva for noen veier som er stengt og hvilke nye som er åpnet i forhold til i går. Jeg kommer opp mot motorveien hvor lyden av biltrafikk og lukten av eksos og svidd clutch dominerer. Så passerer jeg den gamle helikopterterminalen for Nordsjøen, svinger under motorveien og opp Godesettdalen. Her er store deler av asfalten fjernet og nå begynner det snart å bli på tide å reparere dette. Men det ser ut som de har prioritert rabatten mellom veien og sykkelstien. vi får bare håpe de har litt penger igjen til asfalt etterpå. Jeg passerer et bussskur hvor et eksemplar av Dagens Næringsliv ligger og flagrer i vinden. Nå sitter det kanskje en "dress" på bussen og ser seg forvirret om etter avisen sin. Så en liten utforkjøring, forbi kontorene til BP og så en skarp sving ned mot Statoils hovedkontor. Her kommer det en annen syklist fra venstre og presser seg foran. Det kviner i skivebremsene mine, men han ser ikke ut til å bry seg. Han jobber sikkert hos Statoil og da tror han sikkert at ingen regler gjelder for ham. "Har han ikke fått med seg at det er oss konsulenter som holder liv i norsk oljeindustri, ikke kaffedrikkende papirflyttere inne på parketten hos operatørselskapene". Vis litt respekt din - din - * # @ x x. (Men det er nå en gang de som kommer til oss konsulenter med jobb, så det får gå for denne gangen.) Utenfor hos Statoil har de første drosjene begynt å stille seg opp i håp om at det kanskje skal dryppe noen oljepenger på dem også, og etter å ha ristet meg over dyr beleggningsstein, håndhugget av flittige barnehender i Kina eller deromkring, og passert enda dyrere kunstinstallasjoner så svinger jeg inn på sykkelparkeringen utenfor bygget som forhåpentligvis skal sette mat på bordet til meg og familien min enda en tid fremover. 16 km. tilbakelagt på ca. 40 minutter. Ikke rekord, men ikke så verst til å være meg. (Jeg er tross alt født i 1956 og så får folk regne selv.) Sykkelen låses til sykkelstativet og så var det adgangskortet da. Selvfølgelig på bunne av sekken, men etter å ha endevendt innholdet i sekken et par ganger og funnet adgangskortet så høres igjen lyden av sykkelsko mot blanke marmorgulv og så er det bare en rask tur innom garderoben, en kjapp frokost i kantinen og så er jeg "fit for fight". For å inspirere til mer bruk av sykkel så har firmaet jeg jobber for gått til anskaffelse av tre biler som kan disponeres fritt, av alle ansatte, til hva som helst, hele dagen, og så serveres det gratis frokost i kantina til alle som sykler. Kanskje noe andre også burde tenke på. Her er et par bilder fra turen.

Heisann Som vanlig hver høst setter jeg meg ned for å følge med på 71 grader nord. Sammen med kjendisversjonen av samme program, samt Ingen Grenser og tilsvarende, er dette et av de programmene som gir meg finest naturopplevelse gjennom skjermen. Som vanlig, med akkurat dette programmet, så blir jeg hektet av etter kort tid. Hvorfor? For min del handler det om at programmet er mer rettet mot interne stridigheter og urealistiske elementer av anstrengelser. Jeg er med på tankegangen om at tunge sekker, utfordring i ukjente miljøer og utmattede mennesker gir god TV-underholdning. Samtidig mener jeg at programmet beveger seg vekk fra en konkurranse der "veien er målet" og egentlig like godt kunne hatt all innspilling i Oslo, med start og mål på Tryvann. Er det andre som tenker sånn? Jeg stopper ikke å undre meg over deltagere som ikke kan kart og kompass, et program der fysisk evne er et krav med deltagerne som plukkes ut som ikke ser ut til å oppfylle disse kravene, sekker som er så tunge at de kan ødelegge ryggen til gud og hvermann, og et konsept som tilsynelatende ikke tillater at deltagerne samarbeider.

Hardangervidda. Smak litt på navnet. Den største nasjonalparken på Norges fastland og Nord Europas største fjellplatå. Nasjonalparken er et 3422 km2 stort smørøye som har blitt en populær destinasjon for fotturister og vandrere. Jakt og fiske bedrives i dag som det har blitt gjort i århundrer. Jeg skulle denne gangen ikke ha mer enn noen få dager i dette smørøyet. Foruten en liten tur til området ved Haukeliseter i sommer har jeg ikke vært inne på selve vidda siden sommeren 2011. Denne gangen ble det en tidlig høsttur, og jeg forventet ikke å møte så veldig mange mennesker annet enn en og annen reinsjeger. Siden jeg ble "tipset" om et par eksakte steder for fiske i forkant av turen vil jeg ikke navngi disse. Dette er allikevel områder som er godt kjent og langt fra noen form for hemmeligheter. Det er mange som velger seg ut disse stedene for årets fisketur. Det kunne jeg også se i form av bålplasser, og unødvendig søppel. Som så ofte ellers begynte vi å gå sent ettermiddag/tidlig kveld. Kveldssola sto lavt i øst og fortsatte sin ferd bak fjellene i det vi la vår ferd sørover. Vi gikk ikke mer enn omtrent 5 kilometer før vi satt opp teltet i det mørket kom sigende. Det ble en tidlig kveld. Solen forsvinner i øst på vei innover vidda Hardangerjøkulen i nord Etter å ha stått opp og ordnet med den sedvanlige "real frokosten" og en skvett kaffe bar det i vei videre innover vidda. Vi skulle tilbakelegge omtrentlig 15 kilometer. Det var oppholdsvær, men skyet og noe vind. Langt i fra det verste været å gå i. Da vi var fremme utpå dagen ble det ikke de store utskeielsene. Venting på at vinden skulle avta i håp om å få slengt med fluestanga var egentlig det hele som foregikk. Vinden avtok vel egentlig aldri så kvelden forløp rundt teltet. Tid for frokost På vei videre innover vidda Venter på at vinden skal avta ved ny leirplass Den påfølgende dagen tok vi oss en gåtur i området, og i flotte høstfarger støkte vi opp et rypekull. Rypene var forøvrig fredet i området dette året så jeg skjøt ikke etter de med kameraet heller. Frokoststemning Høstfarger i fjellet Myr i flott fargedrakt Etter noen timer var vi tilbake til leiren, og vinden var i ferd med å avta noe. Utpå ettermiddagen oppdaget jeg også de første vakene på turen. Fluestanga ble selvfølgelig montert, men det ble ikke så lange økten før vinden igjen tiltok. Jeg ble liggende på utsiden av teltet og lese bok i påvente av at vinden igjen skulle roe seg. Jeg fikk ikke med med så mye av bokens innhold siden jeg ble liggende og fundere på dette fluefisket. Jeg hadde jo sett noe mygg, et par stankelbein og noen vårfluer. Imitasjoner av dette var allerede prøvd i tillegg til en våtflue siden jeg ikke hadde hatt noen vak innefor kastehold enda. Når jeg ligger og grunner over innsektliv og imitasjoner, da..... da får jeg øye på noe som har landet på liggeunderlaget. Hva er det jeg ser? Det må da være en Bibio Pomonae! Jeg skal ikke gå i detaljer omkring dette, men denne fluen er også kjent som "russeflue". Jeg lener meg nedover liggeunderlaget og joda der sitter det en Bibio med sine deilige knallrøde lår. Superfisket jeg opplevde i 2011 med nettopp denne flua dukker opp i hodet. Bibio fremstår plutselig som løsningen på alle problemer og eneste veien til frelse og lykke. Arh, jeg elsker Bibio. Jeg kryper bort til teltet og finner frem flueboksene for å finne en imitasjon av herligheten. Etter å ha åpnet første boksen finner jeg ingen Bibio. Hmmmm det var da merkelig, den skulle da være i den boksen? Jeg må huske feil så jeg åpner febrilsk den andre fluboksen. Ingen Bibio. Hvor er Bibioene mine!?! Jeg har ingen Bibioer med meg! Mens jeg ligger der på alle fire med nesa i flueboksene og endevender alt av fluer summer det en Bibio forbi. Jeg setter meg på kne med ansiktet vendt mot himmelen, og jeg tror, om ikke annet i mitt eget hodet, at jeg skriker: Jeg vil ha BIBIO!!!!! Jeg resignerer og blir liggende i lyngen mens jeg hulker noe om Bibio, russeflue og røde lår....... Jeg prøver å lese mens jeg tenker på fluefiske og imitasjoner Bibio Pomonae Ettersom ettermiddagen forløper blir vindforholdene bra. Vakaktiviteten tar seg opp og det er noen virkelig fine fisker som er oppe. problemet er bare at ingen av dem er innenfor kastehold. Etterhvert oppdager jeg at det ca 150 meter lengre ned ser ut til å vake en fisk som er akkurat innenfor kastehold. Jeg prøver meg på denne. Til tross for at jeg ikke opplever at fisken tar flua opplever jeg en stigning i hjertefrekvensen. Det er spennende å kaste etter det du vet er virklig fin fisk. Jeg prøver med alskens imitasjoner i løpet av kvelden, men ingen ørreter lar seg lure. Det var den pokkers Bibioen da! Der og da er jeg helt sikker på at om jeg bare hadde hatt denne i enden av fortommen ville alt fortonet seg annerledes.... Når jeg legger meg den kvelden er jeg sikker på at jeg hører et plask etter en storørret. Til dette plasket sovnet jeg og drømmer om speilblank kilosørret, perfekte presentasjoner med fluestanga, og den hersens Bibioen da... Kvelden ebber ut midt på vidda Ny dag, og vi våkner opp i et tåkehav. Vi blir sittende og se at solen kjemper med tåka og til slutt overvinner den. Når solen har overtatt for tåka tar vi oss en ny dagstur i det flotte høstfjellet, og vi støkker opp flere rypekull. Vi går noen timer, nyter utsikt og leker i høstfarget lyng. En gnistrende vakker dag. Vi får også fisket noe uten at vi får kjennign med fisk. Jeg observerer heller ingen vak. Jeg gidder ikke engang nevne bibioen. Vi våkner til tåke Vi blir sittende og se at solen til slutt overvinner tåka Lopi sitter parat klar til å hove eventuell fjellørret Fra dagsturen Panorama Vi nyter utsikten Der nede er storørreten et sted Når vi våkner opp fredagen har vi en ren transportetappe på ca 2 mil foran oss. Legger vidda bak oss for denne gang, og jeg tenker at vi har hatt noen flotte høstdager i fjellet. Fisket ble det så som så med. De siste turene mine har det ikke blitt fisket like mye som normalen, men fangsten har allikevel vært under pari synes jeg. Det er nesten så jeg kjenner det stikker litt i selvtilliten når vi nærmer oss bilen...... En ting kan jeg allikevel love for fremtiden. Du vil aldri finne denne karen på fjellet uten Bibio i flueboksen!

Her er noen bilder fra fineste turen jeg hadde i sommer! Start: På vei opp til Landrøsheia fra Lensvik, ser Trondheimsfjorden med Hurtigruta! Første halvtimen er BRATT klatring gjennom tett bjørkeskog, før denne utsikten åpenbarer seg. Sørvarden, den påtreffes etter ganske kort marsjtid. Noen utsiktbilder Traff på disse herlige fristelsene...disse var dessverre ikke modne. Men det var denne! Den var akkurat så god som den så ut som. Fant flere andre også. Namnam! Ivo Caprino-landskap så langt øyet kunne se. Vestre Varden! Stått her siden vikingtiden En enslig furu Denne ble ikke til en prins, dessverre- Undertegnede

Jeg må si jeg er faktisk veldig enig i det som kommer frem her. Det at de bruker store sekker med mye utstyr er forsåvidt greit synes jeg. Men istedenfor så hadde de hatt en sekk fra dag én med utstyret sitt og evt. supplert på med det utstyret de trenger der og da (f.eks å klatre). Dessuten er konkurransene slik lagt opp til at det er korte etapper med ski, løping ut fra gitte og bestemte veier de skal. Kunne de ikke fått i oppgave om å krysse hardangervidda, hvor de måtte innom de og de postene? Her ville jo da lagene hatt større mulighet til å tenke selv og finne egne strategier for hva som er best for løsing av oppgaven. Det at de reklamerer med at 71 grader nord er enda mer "ekstremt" enn tidligere, kan kanskje være for de enkelte deltakerne. Men for underholdningstv er det en ren tragedie. Ser heller frem til Drømmeturen som allerede nevnt

Et enslig troll observert i Ersfjorden, Troms

Kjekt å se bilder fra Haldde igjen!

Dette her er fra mine trakter for noen dager siden, rett før jeg steg opp 300 meter til høyre for bildet til et vann med masse små ørreter. Hele turen gikk på 12 km med god trim. Ikke den lengste turen, men det viktigste var et Camelbak 3 liter drikkesystem som jeg hadde koblet til sidelomma på ryggsekken + masse blåbær jeg var nødt å beite på tur oppover pga glemt "New energy" sjokolade.

For en uke siden flyttet jeg opp til Svalbard. Har enda ikke funnet sted å bo så inntil videre er det teltiv som gjelder. Her er litt bilder fra mine første dager rundt Longyearbyen. Skal på mange lange turer i løpet av året som om du vil følge med på eventyrene er det bare å klikke her http://www.stianmedsekken.net

Da var Hexamid Solo-plus bestilt. Valgte versjonen med "innertelt". Takk for tips om mulighet for tykkere duk. Jeg bestilte 0.74 tykkelse i farge grønn. Link: http://www.zpacks.com/shelter/hexanet.shtml

I går, søndag, tok jeg og ei venninne turen opp til Haldde. Vi hadde tenkt å starte i 12-tiden, men utsatte det til kl. 1400 så vi kunne få oss litt mer søvn. Har hatt en veldig rar døgnrytme så har sovet lite. Ble bare 4 timer søvn på oss:/ Haldde er i følge statens kartverk 936 moh, mens andre plasser står det 905 moh. Jeg velger å stole på statens kartverk selv om endomondo heller ikke var enig. Løypa er 9 km lang. Kl. 1400 hentet jeg henne og startet kjøreturen mot Kåfjord. Løypa starter ca. 400m etter Kåfjord kirke så det er lett å finne fram. Vi startet oppover og det er en del tunge, steinete bakker i starten før det flater ut. Været var egentlig perfekt, overskyet og småkjørlig. Vi tok det pent og rolig for å spare krefter, men venninna mi hadde ikke spist en ordentlig frokost før vi begynte, og det fikk hun svi for når vi nærmet oss toppen. Jeg skjønte tidligere når vi snakket sammen at hun ikke helt skjønte hva det innebærer å gå 9 km opp et fjell, så jeg hadde med en stor termos med te, cola og niste til oss begge. Hun hadde ikke klart turen på to knekkebrød og vann..... Det var mye vind på toppen, tipper 20 m/s, så det var ikke lett å ta bilder. Tok ikke så mange heller fordi det er veldig mye stein, ikke særlig interessant å se. Men vi kjempet oss opp og kjempet oss ned igjen og kom helskinnet fra det I dag er jeg så sliten at jeg ikke gidder å gjøre noen ting, men må snart på kveldsskole, blæ.

Har du hund, håll koll på den. I övrigt kan man bete sig precis som vanligt, speciellt om man inte vill se någon ulv. Vill man se en så bör man se till att hålla tyst, röra sig tyst eller inte alls. Rök gärna i ett försök att masker lukt av människa. Känner ulven lukt av människa går den därifrån. Göm alla kameror. En "skjutklar" kamera på magen är det effektivaste sättet att hålla undan alla spännande djur såsom ulv, björn, järv etc.

Du sier noe... Jeg skulle gjerne sett lange etapper med små sekker og lite utstyr. Så kunne deltagerne sovet ute uten telt eller liggeunderlag, i tråd med UL-prinsippene. Orientering over lange etapper, to og to, eller kom deg fra A til B uten mere viten enn: Nå er dere her, vi sees der om to dager. Finn beste veien selv. I tråd med kritikken om borebolter merker jeg at jeg liker programmer der man er med naturen bedre enn der man er mot den. 71 grader nord må gjerne ha inn klatring i programmet, men hvorfor skal de på død og liv opp steder hvor de må gå utover hva som ellers er akseptert ferdsel?

Er helt enig med deg angående tunge sekker elementet. Jeg klarer ikke helt å se poenget med at de alltid skal bære med så sinnsykt mye. Husker en episode jeg så hvor de skulle gå på ski i noe som så ut som nye skistøver. Resultatet? En av deltagerne måtte avbryte og til legen pga svært kraftige gnagsår. En annen episode skulle de kjøre ned ett bratt fjell med tunge sekker hvor en faller og brekker nakken. Ikke underholdende. La heller deltagerne få andre mer naturbaserte utfordringer med f.eks kronglete terreng e.l.

Knekkebrød på tur! Hadde en hytte-til-hytte tur hvor jeg spiste knekkebrød. Det er triste greier og du blir utrolig lei av å tygge nok for å få i deg nok mat. Smart å kjenne vennene sine og ta med ekstra mat. Ikke mye morsomt å være sulten på fjelltur.

Åh, hjemme!!

martin: takk for det. Dette er nok ikke noe spesielt med Hardangervidda. Jeg opplever egentlig dette alle plasser hvor det er et visst besøkstall. Det virker desverre som om det er lettere å ta med seg ting ut enn hva det er å ta med inn og tilbake igjen. bjoern: jeg håper du får anledning til å ta deg turen til neste år. Jeg skylder deg forresten en dram;)

Flott turrapport ! Nydelig natur og så fint et hus Kjempefine bilder.

Nå blir det spennende å se om Oslofolk er like positive til ulven, nå når den lusker rundt hushjørnene deres og ikke bare langt borte i de dype skoger hvor en eller annen smårar bonde forsøker å livnære seg på sauehold.

Flotte høstfarger der oppe ser jeg:) Når jeg ser bildet av huset på toppen ser jeg for meg et piano i stua der... De som bodde der på tidlig 1900 en gang -da det var nordlysobservatorium der oppe, hadde faktisk et piano med seg på flyttelasset! Er flott der oppe ja, til tross for-som du sier- : mengder av Stein;)

Driver og tester ut det samme selv. (Med et Hilleberg Unna.) Sov en natt ved tregrensa her sist helg med temp ned mot null og det gikk fint. Det var kondens på innsiden av duken forstås men ingen drypping. Testingen er dog ikke over ettersom jeg kunne åpne døra og ha god lufting(og utsikt) siden det ikke kom nedbør. Håper på å få testet det ut bedre -også i dårlig vær- senere i høst.

Deg om det. For meg handler dette om mennesker og en av vår tids største helseutfordringer. Det engasjerer meg, fordi jeg er oppriktig bekymret. Da er det utrolig provoserende at det faktum at jeg er lege skal insinuere at engasjementet og medmenneskeligheten min ofres på profesjonskampen og prestisjens alter. At man drar inn spørsmål om prestisje og profesjon i dette i mangel på øvrig tilsvar er vel.....arrogant? Men du skal ha det at du ikke er alene om slike påstander. Det er vanskelig å argumentere mot kverulering. Vidsynet er jeg helt enig er er snevert hos enkelte. Med deg kom forresten det første rene ad hominem-innlegget i debatten. Da er det kanskje like greit at tråden stenges. http://no.wikipedia.org/wiki/Ad_hominem-argument

I går på kveldstid stakk jeg og en venn opp på Dønnavarre som ligger 465 moh og er 3 km lang. Det var spennende å gå når det mørknet til, og innen vi nådde toppen var det bekmørkt. Begge to brukte hodelykter, og vi måtte lete ekstra nøye etter merker så vi fant postkassa:) På veien ned stoppet vi opp, slo av alt av lys og fikk med oss verdens vakreste show: "Nordlysdansen". Stjernene var også med og vi hadde orkesterplass. Fikk bare tatt et bilde fra når vi var på vei opp, men det var til gjengjeld utrolig fint.

Mitt septemberbidrag: "Stillhet" Tatt med et Sony RX100 F5.6 ISO 125 Lukkertid 1/100sek

https://www.youtube.com/watch?v=WvLYDLwTc2g Turen opp på Blefjell startet fra Nordstul som er det mest vanlige utgangspunktet for å komme seg opp på snaufjellet fra Notodden og omegn. Fulle av pågangsmot og iver etter god ørretfangst overgikk alt slite i tungt terreng på vei opp fra Nordstulen og videre opp mot Bletoppen. Tåka kom sigende på tett som en grøt og mørket hadde forlengst meldt seg før vi kom fram til Svartekulp. Teltet kom opp i en fei i et noe ulendt underlag, men trøtte bein og slitne kropper var takknemlig for et liggeunderlag og en sovepose. Etter en rask brødskive på morgenen og flytting av telt så var det fiske som sto øverst på prioriteringslista. Fiskestang og snelle ble satt sammen og et godt utvalg av sluker blei veid for og i mot før den første turen av mange rundt vannet var et faktum. Vinden hadde nordvestelig drag på hele turen og jeg hadde ikke engang tid til å analysere vannet før jeg effektivt begynte å fiske. Jeg fant fort ut at her var det lurt å kaste så langt ut som mulig, det var ganske langgrundt flere plasser og fisken hogg som regel langt ute i djuphølene. Jeg innrømmer glatt at jeg er en innbitt markfisker, men på 1000 meter eller høyere er tidligere erfaringer at storfisken som regel tar på sluk og mindre fisk foretrekker enkelt bytte som mark. Jeg klarte selvfølgelig ikke dy meg å kastet ut en stang med mark og dupp for å se om dette var en realitet i dette vannet også. Det skulle imidlertid vise seg at sluken tok mest fisk og størst fisk, selv om snittvekta lå på rundt 250 gr, noe som er en helt grei steikefisk, men de helt store ville ikke ta på dette vannet, selv om jeg er helt sikker på at dem er der en plass. Holmern er heller av friluftslivstypen som tar seg god til til å bli kjent i områder han ferdes i. Han tok seg flere toppturer i området rundt Storevassnuten og Nystulnuten med tilhørende topper. Det er et virkelig utsyn som må oppleves med den utsikten du får over 1200 m.o.h. Det var ikke noe reinsdyr å se på denne turen, selv om de var observert i området få dager før vi meldte vår ankomst. Dette var en helt fantastisk tur, med flott vær, nydelige farger i fjellet, greit fiske og mange naturopplevelser. Resultatet ble ca 20 ørreter mellom 200 og 370 gr, hvor flere av ørretene var gyteklare og derfor en del redusert i k-verdi (kondisjon)

Ifølge FAQ'n så er det $15 og 50 gram ekstra og oppgradere fra .51 oz cuben til 0,74. Tror nok det er verdt det. Vektøkningen er jo og svært liten.

Sov i bilen på en avsidesvei på Dovre forrige uke. Ble vekt av heftig knurring som viste seg å være en gjeng fjellrever som lekte 5m fra bilen. Telte 6-8 hvalper og to voksne. Ble tatt mange bilder!