Vinnerliste

I går, søndag, tok jeg og ei venninne turen opp til Haldde. Vi hadde tenkt å starte i 12-tiden, men utsatte det til kl. 1400 så vi kunne få oss litt mer søvn. Har hatt en veldig rar døgnrytme så har sovet lite. Ble bare 4 timer søvn på oss:/ Haldde er i følge statens kartverk 936 moh, mens andre plasser står det 905 moh. Jeg velger å stole på statens kartverk selv om endomondo heller ikke var enig. Løypa er 9 km lang. Kl. 1400 hentet jeg henne og startet kjøreturen mot Kåfjord. Løypa starter ca. 400m etter Kåfjord kirke så det er lett å finne fram. Vi startet oppover og det er en del tunge, steinete bakker i starten før det flater ut. Været var egentlig perfekt, overskyet og småkjørlig. Vi tok det pent og rolig for å spare krefter, men venninna mi hadde ikke spist en ordentlig frokost før vi begynte, og det fikk hun svi for når vi nærmet oss toppen. Jeg skjønte tidligere når vi snakket sammen at hun ikke helt skjønte hva det innebærer å gå 9 km opp et fjell, så jeg hadde med en stor termos med te, cola og niste til oss begge. Hun hadde ikke klart turen på to knekkebrød og vann..... Det var mye vind på toppen, tipper 20 m/s, så det var ikke lett å ta bilder. Tok ikke så mange heller fordi det er veldig mye stein, ikke særlig interessant å se. Men vi kjempet oss opp og kjempet oss ned igjen og kom helskinnet fra det I dag er jeg så sliten at jeg ikke gidder å gjøre noen ting, men må snart på kveldsskole, blæ.

Lars Monsen går hardt ut i dag mot det som har skjedd med Luneng i det siste, på Facebook og på siden sin. Det er vel ikke tid for legge ned denne tråd nå når temaet fremdeles brenner? Er helt enig med Kikut at behandlings metoder(skolemedisin-altenativt) er en del av temaet rundt flått. Tror nok noen har fått noen aha opplevelser i disse diskusjoner, meg selv inkludert, nettopp fordi vi kan diskutere det litt videre og bredere enn "Se og Hør journalistikken", vi utbroderer litt, får høre andres tanker osv. Flått er en sann plage her jeg bor, og hos mange andre fjellfanter, og derfor er jeg ikke bare opptatt av hvilke sko som er best å bruke på tur, eller hvilken sekk jeg bør velge. Når det er sagt, så KAN jo ting gå litt ut sammenhengen, men synes ikke vi er der helt ennå.(vi har henvist til sider om forskning rundt altenativ uten å skrive lange artikler om det) Er for øvrig enig i noe av det Lars Monsen sier men synes han generaliserer Helsevesenet litt for mye. Vi har gode flåttforskere der, men media velger ut de som skriker høyt og lager show for dem(Avidsland?), og en får inntrykk av at det bare er slike folk her og at det noen medie-kåte folk sier representerer hele standen. Så enkelt er det bare ikke. Iallfall er jeg glad for mer penger til forskningen rundt flått...så får man gi dem litt tid til arbeid også.

Hardangervidda. Smak litt på navnet. Den største nasjonalparken på Norges fastland og Nord Europas største fjellplatå. Nasjonalparken er et 3422 km2 stort smørøye som har blitt en populær destinasjon for fotturister og vandrere. Jakt og fiske bedrives i dag som det har blitt gjort i århundrer. Jeg skulle denne gangen ikke ha mer enn noen få dager i dette smørøyet. Foruten en liten tur til området ved Haukeliseter i sommer har jeg ikke vært inne på selve vidda siden sommeren 2011. Denne gangen ble det en tidlig høsttur, og jeg forventet ikke å møte så veldig mange mennesker annet enn en og annen reinsjeger. Siden jeg ble "tipset" om et par eksakte steder for fiske i forkant av turen vil jeg ikke navngi disse. Dette er allikevel områder som er godt kjent og langt fra noen form for hemmeligheter. Det er mange som velger seg ut disse stedene for årets fisketur. Det kunne jeg også se i form av bålplasser, og unødvendig søppel. Som så ofte ellers begynte vi å gå sent ettermiddag/tidlig kveld. Kveldssola sto lavt i øst og fortsatte sin ferd bak fjellene i det vi la vår ferd sørover. Vi gikk ikke mer enn omtrent 5 kilometer før vi satt opp teltet i det mørket kom sigende. Det ble en tidlig kveld. Solen forsvinner i øst på vei innover vidda Hardangerjøkulen i nord Etter å ha stått opp og ordnet med den sedvanlige "real frokosten" og en skvett kaffe bar det i vei videre innover vidda. Vi skulle tilbakelegge omtrentlig 15 kilometer. Det var oppholdsvær, men skyet og noe vind. Langt i fra det verste været å gå i. Da vi var fremme utpå dagen ble det ikke de store utskeielsene. Venting på at vinden skulle avta i håp om å få slengt med fluestanga var egentlig det hele som foregikk. Vinden avtok vel egentlig aldri så kvelden forløp rundt teltet. Tid for frokost På vei videre innover vidda Venter på at vinden skal avta ved ny leirplass Den påfølgende dagen tok vi oss en gåtur i området, og i flotte høstfarger støkte vi opp et rypekull. Rypene var forøvrig fredet i området dette året så jeg skjøt ikke etter de med kameraet heller. Frokoststemning Høstfarger i fjellet Myr i flott fargedrakt Etter noen timer var vi tilbake til leiren, og vinden var i ferd med å avta noe. Utpå ettermiddagen oppdaget jeg også de første vakene på turen. Fluestanga ble selvfølgelig montert, men det ble ikke så lange økten før vinden igjen tiltok. Jeg ble liggende på utsiden av teltet og lese bok i påvente av at vinden igjen skulle roe seg. Jeg fikk ikke med med så mye av bokens innhold siden jeg ble liggende og fundere på dette fluefisket. Jeg hadde jo sett noe mygg, et par stankelbein og noen vårfluer. Imitasjoner av dette var allerede prøvd i tillegg til en våtflue siden jeg ikke hadde hatt noen vak innefor kastehold enda. Når jeg ligger og grunner over innsektliv og imitasjoner, da..... da får jeg øye på noe som har landet på liggeunderlaget. Hva er det jeg ser? Det må da være en Bibio Pomonae! Jeg skal ikke gå i detaljer omkring dette, men denne fluen er også kjent som "russeflue". Jeg lener meg nedover liggeunderlaget og joda der sitter det en Bibio med sine deilige knallrøde lår. Superfisket jeg opplevde i 2011 med nettopp denne flua dukker opp i hodet. Bibio fremstår plutselig som løsningen på alle problemer og eneste veien til frelse og lykke. Arh, jeg elsker Bibio. Jeg kryper bort til teltet og finner frem flueboksene for å finne en imitasjon av herligheten. Etter å ha åpnet første boksen finner jeg ingen Bibio. Hmmmm det var da merkelig, den skulle da være i den boksen? Jeg må huske feil så jeg åpner febrilsk den andre fluboksen. Ingen Bibio. Hvor er Bibioene mine!?! Jeg har ingen Bibioer med meg! Mens jeg ligger der på alle fire med nesa i flueboksene og endevender alt av fluer summer det en Bibio forbi. Jeg setter meg på kne med ansiktet vendt mot himmelen, og jeg tror, om ikke annet i mitt eget hodet, at jeg skriker: Jeg vil ha BIBIO!!!!! Jeg resignerer og blir liggende i lyngen mens jeg hulker noe om Bibio, russeflue og røde lår....... Jeg prøver å lese mens jeg tenker på fluefiske og imitasjoner Bibio Pomonae Ettersom ettermiddagen forløper blir vindforholdene bra. Vakaktiviteten tar seg opp og det er noen virkelig fine fisker som er oppe. problemet er bare at ingen av dem er innenfor kastehold. Etterhvert oppdager jeg at det ca 150 meter lengre ned ser ut til å vake en fisk som er akkurat innenfor kastehold. Jeg prøver meg på denne. Til tross for at jeg ikke opplever at fisken tar flua opplever jeg en stigning i hjertefrekvensen. Det er spennende å kaste etter det du vet er virklig fin fisk. Jeg prøver med alskens imitasjoner i løpet av kvelden, men ingen ørreter lar seg lure. Det var den pokkers Bibioen da! Der og da er jeg helt sikker på at om jeg bare hadde hatt denne i enden av fortommen ville alt fortonet seg annerledes.... Når jeg legger meg den kvelden er jeg sikker på at jeg hører et plask etter en storørret. Til dette plasket sovnet jeg og drømmer om speilblank kilosørret, perfekte presentasjoner med fluestanga, og den hersens Bibioen da... Kvelden ebber ut midt på vidda Ny dag, og vi våkner opp i et tåkehav. Vi blir sittende og se at solen kjemper med tåka og til slutt overvinner den. Når solen har overtatt for tåka tar vi oss en ny dagstur i det flotte høstfjellet, og vi støkker opp flere rypekull. Vi går noen timer, nyter utsikt og leker i høstfarget lyng. En gnistrende vakker dag. Vi får også fisket noe uten at vi får kjennign med fisk. Jeg observerer heller ingen vak. Jeg gidder ikke engang nevne bibioen. Vi våkner til tåke Vi blir sittende og se at solen til slutt overvinner tåka Lopi sitter parat klar til å hove eventuell fjellørret Fra dagsturen Panorama Vi nyter utsikten Der nede er storørreten et sted Når vi våkner opp fredagen har vi en ren transportetappe på ca 2 mil foran oss. Legger vidda bak oss for denne gang, og jeg tenker at vi har hatt noen flotte høstdager i fjellet. Fisket ble det så som så med. De siste turene mine har det ikke blitt fisket like mye som normalen, men fangsten har allikevel vært under pari synes jeg. Det er nesten så jeg kjenner det stikker litt i selvtilliten når vi nærmer oss bilen...... En ting kan jeg allikevel love for fremtiden. Du vil aldri finne denne karen på fjellet uten Bibio i flueboksen!

Har nok besøkt radaren på 652-Bertesknapen over hundre ganger før, til fots eller på ski, men aldri før i dag på sykkel. 3 timers tur. God medisin mot jet-lag etter 3 uker med 12 timers nattskift...

Jeg var på Galdhøpiggen i helgen. Sov på Raudbergstulen. Elendig vær. Tåkete, litt snø høyt oppe og yr lenger ned. Så nada fra toppen, menmen. Styggbreen med folk; Piggen bak skyer;

Kjell Iver: Jeg mener nå alle mennesker med sunn fornuft kan ta del i en diskusjon rundt et av vår tids største helseutfordringer: antibiotikaresistens. Angående antibiotika for/mot "kronisk borreliose" er det andre som har kommet med oppklarende innlegg her. -Nei, den er ikke påvist. Luneng har virkelig ikke brukt fem flate øre på "ressurser". Han tjener fett med penger på sine telefonkonsultasjoner og hasardiøse behandling. Det at "noen" har blitt bedre er ikke bevis. Det er nettopp det som er snubletråden for så mange. Da kan jo jeg hevde at det er livsfarlig, fordi 2 pasienter nylig døde i USA av langvarig antibiotikabehandling for påstått borreliose. Jeg kan også si at Rolf Luneng feilbehandlet en MS pasient i flere uker, uten å bry seg med å sjekke med pasientens fastlege hva slags sykdommer vedkommende faktisk hadde. Med dette forsinket han behandling og gjorde urettelig skade. Hvorfor nevner ingen dette?? Jeg må si det igjen: Pasientanekdoter er ikke bevis. Det var utrolig mange som ble friske fra syfilis etter kvikksølvbad på 1800-tallet også. "Så lenge vi ikke har en forskningsrapport som forteller hvordan disse menneskene skal bli bra så syns jeg det er fint at noen leger tar dem på alvor og prøver å hjelpe dem." - Så med dette mener du at man bare skal ta helt tilfeldige medisiner og slenge etter mennesker med diffuse muskel og skjelettplager? På hvilken måte vil det hjelpe dem? Er det virkelig å hjelpe dem?Jeg tviler på at det er leger eller øvrige som vil disse menneskene noe annet enn godt. "Om du skulle ende i en situasjon selv hvor ingen kan hjelpe deg, tror jeg du hadde satt pris på om noen ihvertfall hadde gjort et tappert forsøk." - Jeg har full respekt og forståelse for den desperate situasjonen flere av disse menneskene befinner seg i. Jeg begynner å se meg lei på utsagn om "arroganse", "trynefaktor" og "prestisje", i mangel på saklig respons. Og ad hominem utsagn lik det du kom med her kan man vel holde seg for god for i debatten? Forresten er antibiotikabehandling riktig behandling for streptokokkhals. Det var i sin tid med på å utrydde revmatisk feber. Nå til dags er det faktisk ikke alltid nødvendig. At leger kan slurve med antibiotikaforskrivning i så måte skal jeg være den første til å innrømme. Jeg er forsåvidt helt enig med deg at man skal bruke mer penger på å forske frem ny antibiotika. Verden har ikke sett en ny antibiotikatype på mange år, rett og slett fordi det er mer penger i å forske på høyt blodtrykk og hårtap. Hvor tar du dette fra? At operasjonsteknikker og medikamenter er videreføring av flere hundre år gamle tradisjoner? Om du setter likhetstegn med skalpell så er vi kanskje der. Hva er ikke nytenkende med Human genome project? Cytostatika som redder barn som ville dødd av leukemi for bare 20 år siden? Anestesi? Vaksninasjon? Transplantasjon? Nyreerstattende behandling? Behandling av autoimmune sykdommer? Og når vi snakker om det: Antibiotika? Dette er en liste jeg kunne fortsatt på i det uendelige. Er ikke dette nytenkende, hva er? De gangene legen må si "beklager, jeg finner ikke noe galt med deg", er ikke nødvendigvis uttrykk for legevitenskapens mangler. -Og ja, jeg, og oss alle, sitter på massive bevis for at "bruk av bredspektret antibiotika for å kurere borreliose , en behandling som beviselig hjelper de syke, vil ta livet av våre barn og barnebarn?". Du kan gjøre følgende: 1. Du kan slå opp i alle retrospektive studier gjort på antibiotikabehandling de siste årene (studier er sannhetsvitner, i motsetning til ullene utspill om å "støtte kroppens iboende mekanismer"). 2. Du kan slå opp statistikk på antall omkomne som følge av multiresistente bakterier de siste årene. Om du ikke finner det skal jeg gjerne finne det for deg. 3. Du kan besøke et hvilket som helst Norsk sykehus og spørre om hva slags problematikk de har rundt resistene bakteriestammer. Du skriver også at denne behandlingen "beviselig hjelper de syke". For dette finnes ikke bevis. Hadde det gjort dette hadde det ikke vært diskusjon, og Luneng hadde ikke mistet autorisasjonen sin. Dette handler om etikk og å være føre var. Akkurat slik vi vil være i klimadebatten. Antibiotikaresistens tar liv av flere mennesker enn trafikkulykker i Europa i dag. Norge er så og si eneste landet igjen i Europa hvor Penicillin fortsatt er rimelig brukbart. Daglig kjemper sykehus mot multiresistente bakterier som fester seg i lungene til våre barn og våre eldre. Og dreper dem. Også snakker enkelte her om hvilke grupper som "får lasset til å velte". Det mener jeg er helt feil utgangspunkt.

Deg om det. For meg handler dette om mennesker og en av vår tids største helseutfordringer. Det engasjerer meg, fordi jeg er oppriktig bekymret. Da er det utrolig provoserende at det faktum at jeg er lege skal insinuere at engasjementet og medmenneskeligheten min ofres på profesjonskampen og prestisjens alter. At man drar inn spørsmål om prestisje og profesjon i dette i mangel på øvrig tilsvar er vel.....arrogant? Men du skal ha det at du ikke er alene om slike påstander. Det er vanskelig å argumentere mot kverulering. Vidsynet er jeg helt enig er er snevert hos enkelte. Med deg kom forresten det første rene ad hominem-innlegget i debatten. Da er det kanskje like greit at tråden stenges. http://no.wikipedia.org/wiki/Ad_hominem-argument

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

For en uke siden flyttet jeg opp til Svalbard. Har enda ikke funnet sted å bo så inntil videre er det teltiv som gjelder. Her er litt bilder fra mine første dager rundt Longyearbyen. Skal på mange lange turer i løpet av året som om du vil følge med på eventyrene er det bare å klikke her http://www.stianmedsekken.net

Litt av et ekstatisk ansiktsuttrykk jeg har der

Her er link til første film fra svalbard: http://vimeo.com/74329198

Løvetann og Engsoleie (smørblomst) har blomstringsperiode fra mars til oktober, så dette er fullt mulig med tanke den siste tids godvær. Hestehov i blomstring nå er dog uvanlig!

Våt til skinnnet, men i godt humør. Ble en trimtur på nesten 3 timer i Kjekstadmarka ved Skapertjern i kveld. Kom noen "herlig" regnskurer hvor man ble vaska ordentlig. Noe god matsopp ble funnet underveis også

Her er noen bilder fra meg og hesthov som viser litt mer kano Kano i soloppgang Vann til kaffen må kokes Blikkstille på vei hjem på søndag. Kikutstua er rett forut. Ost er i ekstase over den mektige Bjørnsjødammen Og her er et par av hesthov sine bilder: Ost og meg i det fjerne En solbrent tronn med fårete glis

Hehehe jeg glemte å slå av endomondo når jeg satt meg i bilen;) Takk til dere begge, er moro å skrive når man får respons:)

Kult steinhus der Som tommelfinger-regel er nok Statens kartverk mer å stole på en endomondo og andre gps-enheter når det gjelder bl.a høydemåling. Takk for enda en fin rapport. PS: I likhet med Eirik er jeg også imponert av max-farten...

Liker disse turrapportene, artig å se litt fra et område man har sett for lite av. Og det gikk fort kan jeg se, var det på tur opp eller ned makshastighet ble oppnådd?

Hei Kikut. Jeg refererer til vår Netikette, sitat: 3. Emner/relevans Innlegg skal primært være relatert til fjellforums grunnemner; fjell og friluftsliv. Moderator står fritt til å slette alle innlegg som ikke anses å ha tilstrekkelig relevans, men takhøyden her er generelt høy. Sitat slutt. Jeg forstår dette er et tema som engasjerer både deg og andre, men vi som nettsted som har en klar profil, ref. til pkt. 3 ovenfor. Kjell Iver og jeg som drifter FF har lang fartstid og evner nok å se når tråder "spinner ut" og forlater grunnemnet, i dette tilfellet: flått og behandling. Det er nok av andre fora for å diskutere tematikken skolemedisin verus alternativ behandling. At du synes dette er ekkelt forandrer ikke FFs holdning. Vårt grunnemne er og skal være; fjell og friluftsliv. Det at medlemmer har tematikk som opptar dem gir nødvendigvis ikke deres interessefelt et talerør her hos oss på FF. Personlig synes det meg at det meste som kan belyses om flått og behandling allerede har kommet fram i tråden og begge fronter har fått uttrykt sine synspunkt. Tråder har da gjerne en tendens til å skli ut. Mvh. Martin

Kjøpt meg en DD Underblanket for bruk på hengekøya... Så nå skal køya bli brukt i kjøligere forhold og ikke bare om sommeren også

Jeg har kun brukt denne duppen i mange år nå. Til markfiske trer jeg snøret gjennom ringen oppe (uten plasthetten), drar ut blykula, surrer snøret et par ganger rundt den tynne enden av blykula og trer den på plass igjen. Ingen knuter!! På denne måten kan man forandre lengden på fortommen uten å måtte lage nye knuter. Med et lite blysøkke ved kroken kan man også la snøret kun gå gjennom ringen hvis man vil prøve bunnfiske. Får man stor fisk løsner snøret fra blykula og man har direkte "kontakt" med kroken.

Debatten rundt Lunengs flåttpraksis er i sin selve essens en diskusjon rundt skolemedisin versus alternativ medisin. Derfor faller det du sier der litt på sin egen logikk. Jeg synes folk i denne tråden har en saklig og fin tone i diskusjonen. Hissig, javel, men det er fordi det engasjerer. Å stenge dette blir en type moderering jeg synes er ekkel. Om personangrep oppstår, derimot, stiller saken seg annerledes. Så får andre her arrestere meg om de er uenige i dette. ...og det er bekymringsfullt. NIFAB er så ekkelt biased som det går an, dessverre! Det var sikkert ikke meningen hos dem som opprettet organet. Linker til et bekymringsbrev skrevet til HOD. Underskriftene på dette brevet mener jeg bør veie tungt. http://skepsis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=829

Overnattingstur til Kjølihytta i Holtålen kommune. Fantastisk beliggenhet på hytta og jeg hadde den helt for meg selv Lite folk langs veien, men mye rein. Perfekt .-D

Hadde en kjapp overnatting ved Øyvannet i Nordmarka natt til i dag. Pakka sekken etter jobb, og dro mer eller mindre samme rute som på treffet vi hadde forrige helg, men mye tidligere. Så denne gangen fant jeg meg leirplass mens det fortsatt var lyst, og bålet var på plass før mørket krøp seg innpå. Gadd ikke ta noe særlig bilder denne gangen, da det ville blitt mye det samme som sist. Ble overnatting under stjerneklar himmel denne gangen også. Lørdag morgen gikk jeg hjem via kobberhaughytta, dølerudhøgda og lynhytta til Sognsvann.

@koffar2 jeg har også kikket på excalibur men kan bare ikke forsvare prisen mot den begrensete bruken. Da utfordrer jeg deg @koffar2 til å poste en ny, komplett oppskrift. Og send utfordringen videre.

Mitt septemberbidrag: "Stillhet" Tatt med et Sony RX100 F5.6 ISO 125 Lukkertid 1/100sek

Litt sent kanskje for jeg har ikke vert på tur i dag, men i helgen som var. Fantastisk temperatur på fjellet. Noe vind, men å stå opp tidlig en søndag morgen, på over 900m over havet, i september og det er nesten 12 grader ute må vel være helt topp. Gikk fra Lortabu ca. midt på dagen lørdag og satte kursen mot Sandvatn. Skulle bare ha en rask tur for å nyte det fine høstværet. Det er ikke så langt inn så vi tok en avstikker inn til Mohidler siden det er ganske lenge siden jeg har vert der. http://ut.no/tur/mohidler-beskjeden-ute-imponerende-inne Åpningen var ganske bra i år så det gikk greit å komme inn. Min danske venn var nok litt imponert. Han kommenterte flere ganger hvor heldige vi var som hadde slikt et vakkert land. Vel fremme på Sandvatn viste det seg at dansken hadde husket på det viktigste. Fire danske bokser øl, og de smakte veldig godt. En kjenning fra turistforeningen var inne på hytta for å montere en ny Ally kano som T. hadde kjøpt inn. Han hadde gått inn til hytta klokka ett natt til lørdag, og de som husker hvordan været i Stavangerområdet var da synes sikkert at det var litt over streken dristig, men det var faktisk ikke så ille i fjellet. Stavanger hadde vel nesten rekord i nedbør og lynnedslag den kvelden. Han holdt på med kanoen da vi kom på lørdagen, og var ikke kommet så mye lenger søndag morgen da vi gikk. Hvordan det endte vet jeg ikke for han så ganske oppgitt ut. Det ble litt for mye middag, vok med indrefillet, grønsaker og østerssaus, men min danske venn syntes at det var for ille å kaste det så det ble blandet med resten av nudlene, pakket inn i plastposer og tatt med i sekken neste dag. Turen tilbake gikk via Urdalega. Det er greit å slippe å gå tilbake i samme sporet som vi kom. Noen har gjort et forsøk på å gjenoppbygge de gamle driftelegene (gamle overnattingsplasser for gjetere) og vi klatret litt rundt i ura for å se hvordan det stod til her. Kanskje jeg kan få minstegutten min med inn her for en overnatting neste sommer. Lenger nede ble det kryssing av elv, og mine nye Lundhags Syncro gjorde jobben knirkefritt. Verre var det med min danske venn som gikk på langt lettere fottøy. Men vannet var ikke kaldere enn at det gikk greit uten sko. Senere ble det en liten stopp og litt mat, og da ble restene fra lørdagens middag varmet i min eminente kaffekjele, som jeg ellers bare koker vann i. Nedturen til Lortabu gikk som en drøm og da vi igjen satt i bilen på veg hjem var vi ikke trettere enn at vi lett kunne tatt en ny tur. Men vi hadde forhåpentligvis fått ladet batteriene litt for uken som lå foran oss.

@ Elisabeth-81: Full forståelse for din opplevelse hos legen. Om man føler seg dårlig mottatt av en fastlege er det ene og alene fastlegens feil, da er det han/hun som gjør noe galt (eks glor mer på datamaskinen enn på deg). Det er også horribelt å høre at en så enkel diagnose som tunnelsyndrom ikke ble utredet og at du måtte knaske NSAIDS. Jeg må si det er stor forskjell på å forskrive 10 dager penicillin (streptokokker), versus 9 måneder med cefuroxim (Lunengs praksis) på skjønnsmessig grunnlag. Sistnevnte er mye mer bredspektret og resistensdrivende, og behandlingstiden i seg selv er viktig for utvikling av resistens. Jeg mener også at det ikke er pasientens ansvar (han hadde MS, ikke ME) å ha oversikt over journal. Det er ene og alene legens ansvar og Luneng brøt her et viktig etisk prinsipp. @Hjortefot: Læren sitter "hardt" i miljøet og i personer , men ikke i vitenskapen i seg selv. Medisin er ikke biased. Og alternativ medisin kalles alternativ nettopp fordi den ikke har grunnlag i vitenskap. Når det er sagt er jeg helt med på at medisin som oppfattes alternativ i dag godt mulig vil bli anerkjent i fremtiden som god skolemedisin, når bevis for effekt foreligger etter forskning. Jeg jobber også i helsevesenet, og heldigvis finnes ikke gråsoner på dette i sykehus. Synsing forekommer daglig, absolutt, men med grunnlag i bred kompetanse og den evidensen som foreligger. Det siste du sier er jeg helt enig i. Medisinen er i stadig utvikling. En sannhet i dag er ikke nødvendigvis en sannhet i morgen. Det er det som er så fint med skolemedisinen, i motsetning til alternativ medisin (eks homeopati), som har null utvikling.

Antibiotika kan være livsfarlig ja, har selv fått nyresvikt av det. Hadde jeg vært gammel og skrøpelig hadde det kanskje tatt livet av meg. Er man allergisk mot penicillin kan det også relativt lett ta knekken på deg. Denne ME-pasienten burde vel kanskje ha vett nok til å informere selv om sin sykdom. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør ha en ordentlig konsultrasjon, men etter selv å ha besøkt fastlegen endel ganger har jeg tenkt at hvorfor kan jeg ikke bare ringe han, det er jo ikke som at han gjør noe uansett. Å slenge helt tillfeldige medisiner etter folk med diffuse smerter har legene alltid gjort. Men da i form av NSAIDs preparater og kortison. Jeg fikk div betennelsesdempende piller i 7 år uten å ha betennelse. Det var ingen bevis på betennelse, ikke på MR og ikke på blodprøve. Medisinene hadde ingen effekt, men jeg skulle ta de fordet. Heldigvis kom jeg over en fysioterapaut som jobbet på en måte helsevesenet ikke likte. Det tok han 5 min å diagnostisere meg og fikse problemet, ingen medisiner. Mulig jeg er litt av en ulykkesfugl, men har nettopp vært igjennom en tilsvarende runde, men denne gangen bare i 3 år. Stadig beskjed om å knaske betennelsesdempende selvom jeg sa de ikke hjalp. Så etter å ha gått til privat fysioterapaut som gidder å undersøke litt ekstra har de funnet ut at jeg har tarsal tunnel syndrom. Det er ikke så vanlig så det blir ikke undersøkt. Poenget er at er man uheldig å drar på seg noe som ikke er normalt, må man gjennom helvete og tilbake for å få hjelp. Prøvesvar sier ofte ingenting fordi det ikke blir sjekket nøye nok. Kjenner en som hadde kreft i store deler av kroppen før de fant det ut fordi de ikke undersøker ordentlig. Jeg er ganske sikker på at det er mange med borreliose som ikke har fått diagnosen. Ja antibiotika er normalt riktig mot streptokokker, men når man sier til legen at det ikke hjelper med antibiotika og man alikevel skal prøve et par kurer før man ender med å bli frisk på egenhånd, da mener jeg at det er mer sløsing med antibiotika enn å gi det til noen som føler det har en viss positiv effekt. Ingen kjenner sin egen kropp så godt som man selv gjør, samme hvor lenge man har gått på skole. "De gangene legen må si "beklager, jeg finner ikke noe galt med deg", er ikke nødvendigvis uttrykk for legevitenskapens mangler." Det er desverre ofte et tegn på legers latskap og manglende vilje til å finne ut av ting og tenke litt utenom det mest normale. Ofte trenger de ikke gå utenfor legeboka engang, bare titte litt nøyere. Jeg tror de forskjellige meningene i denne tråden har endel å gjøre med de forskjellige erfaringene folkene her har. Noen har aldri hatt behov for å bli tatt seriøst av legen, noen har aldri hatt sykdommer utenom de mest normale. Noen har vært litt mer heldig med de legene de har vært hos. Personlig har jeg nok erfaring til å ikke ha tiltro til endel leger. Det er fåtallet som skiller seg ut og virker oppriktig interessert i å finne ut hva som er galt, desverre er disse ofte i det private helsevesenet, men det er en helt annen diskusjon. Jeg tror mye mer hadde vært oppdaget om legene hadde hatt litt mer tid og litt mer empati.

Forsøk å hold tema. Akkurat Flått og friluftsliv - opptar veldig mange på forumet, men diskuter saken. Det er jo et spennende tema, men er usikker på om vi i forumet har den rette bakgrunnen for å mene noe bastant den ene eller andre veien. Jeg har det ikke, men de ulike synspunktene kan jo være spennende i seg selv, men det betinger at man holder seg til emnet.

Ja, inntil vi har dokumentasjon på at antibiotika (langvarig, bredspektret) virkelig har effekt, skal borreliasyke ofres på antibiotikaresistensens alter på lik linje med pasienter som har andre sykdommer vi ikke kan behandle med antibiotika.

Det handler vel mer om det generelle overforbruket av antibiotika (på verdensbasis), og langtidsbehandling av borreliosesyke er desverre med på å fylle opp kvota. Det finnes allerede bakterier som MRSA som er resistent mot alle typer penicillin og som allerede nå fører til at det tas forholdsvis omfattende forhåndsregler når utsatte pasientgrupper tas inn i norske sykehus. Et vedvarende overforbruk av antibiotika i kombinasjon med ofte litt slapp gjennomføring av medisineringen vil i førsteomgang føre til at flere og flere bakteriegrupper vil kreve tilsvarende forhåndsregler, før "demningen sprekker" og infeksjoner igjen vil være en av de vanligste dødsårsakene både i Norge og resten av verden. Slik denne og tilsvarende saker er fremstilit i media virker det nesten som at begrensingen av antibiotikabehandling av borreliosesyke gjøres for å være kjipe mot dem, men her handler det altså om fellesskapets beste og ikke om stolthet og vrangskap.

Dette her er fra mine trakter for noen dager siden, rett før jeg steg opp 300 meter til høyre for bildet til et vann med masse små ørreter. Hele turen gikk på 12 km med god trim. Ikke den lengste turen, men det viktigste var et Camelbak 3 liter drikkesystem som jeg hadde koblet til sidelomma på ryggsekken + masse blåbær jeg var nødt å beite på tur oppover pga glemt "New energy" sjokolade.

Joda. Man vet at antibiotika har effekt på borreliose. Derfor behandler også norske leger borreliose med antibiotika. Diskusjonen her dreier seg om såkalt "kronisk borreliose" og langvarig, bredspektret behandling med cephalosporiner. Dette har ingen beviselig effekt på en sykdom som ingen har klart å påvise. Vi vet ikke altfor lite. Vi vet mye og nok om antibiotikaresistens. Multiresistente bakterier dreper 50 000 europeere i året. Da spiller det ingen rolle med pasienthistorier og tabloid-uttalelser. Dette handler om forsvarlig og framtidsrettet helsepolitikk. Og å "ikke stole på vitenskapen", slik visse her skriver, er en så karikert påstand at den ikke engang egner seg for respons. Det som jeg imidlertid er kritisk til, er jubelresponsen fra Aavitsland og kompani når Luneng mistet autorisasjonen. Lite gjennomtenkt og det skaper overhodet ikke tillit i en allerede sårbar pasientgruppe. Kanskje uttrykk for lettelse, berettiget sådan, men det er lov å bruke hodet.

Om Monsen er frisk eller ei er irrelevant for debatten, medisinen kan ikke drives av pasientanekdoter fra han eller andre. Det dør flere av antibiotikaresistens enn av bilulykker (!!!) i Europa i dag. Tygg litt på den alle dere ukritiske. Fortsetter vi med uansvarlig forskrivning uten belegg i medisinsk forskning er vi ansvarlige for våre barn og barnebarns dødsfall grunnet infeksjoner med multiresistente bakterier. Jeg undres også hvorfor i all verden Luneng ikke har forsøkt seg på en pilotstudie med sine pasienter, for å få litt vitenskapelig belegg for det han driver med? Jfr fanen "forskning" under hjemmesiden til Norsk borreliosesenter. Kanskje fordi det overhodet ikke hadde hjulpet han, da det er gjort massiv forskning på området allerede. @Borgern: Noie av det som er bra med medisinen, er at den er i stadig utvikling. Den endres i takt med nyere viten og forskning. Det er forsket mye på borreliose (selv om flere påstår noe annet, gjør et søk i Pubmed.gov), og samtlige sammendrag (såkalte metaanalyser) tilbakeviser Lunengs praksis. OM det skulle dukke opp annen viten vil saken stille seg annerledes. Men man må basere seg på det man vet nå. Skolemedisinen har vist gang på gang at den ikke har "trynefaktor", slik enkelte hevder.

Hej Tak for input, ende med en Mountain Equipment Kongur MRT da den ser ut til at holde godt og så kunne jeg få den fra england for rund 2000 kr. Og så er den rød noget som jeg også må innrømme betyder en del da jeg gerne vil finnes om der sker noget.

Flotte bilder, Stianmedsekken ! Artig å se Trollsteinen om sommeren.

Ah nydelig bilder fra en flott plass, takk for titten

Tarpen ser unektelig ut som at den har en 20 cm glippe rundt hele, samt en diger åpning med kun netting som vegg. Denne tarpen i stiv kuling og regn på høyfjellet ville jeg aldri ligget i. Jeg hadde en gang et møkkatelt med ca 15 cm glippe rundt hele teltet og innertelt i mesh. Gulvet på teltet gikk opp ca 5 cm på mesh'en. Det skulle ikke mye vind til før store mengder regnvann fant vei inn under teltduken, gjennom meshen og samlet seg pent på teltgulvet. Soveposen ble selvsagt våt. Selv hadde jeg gladelig labbet i vei med dette utstyret Det verste som kan skje er kanskje å bli litt kald på natta. Jeg gleder meg til fjellforums første lottomillionær som handler inn hele lista! Fakk! Ny oppsummering: Vi dropper hodelykt og reserveproviant, ny sekk og vi går tilbake til Sir Joseph Koteka 290. Det at vi går tilbake til Sir Joseph posen tror jeg egentlig er like greit. Den gjorde en knalltest i bladet friluftsliv, hvor testerne sov godt til og med i temperaturer litt under frysepunktet. Posen bør passe vårt bruksområde perfekt. NY LISTE: Sekk: (Z-pack Blast 20), 173 g, 160 USD Underlag: (Jysk) 126g, 40 NOK Sovepose: (Sir Joseph Koteka 290), 495g, 4000 NOK Telt: (Terra Nova Laser Photon Elite) 720 g, 299 USD Brenner (Snow peak ultralite) 59 g, Kjele: Firelite 475ml Titanium Trapper's Mug, 47 g Drivstoff (100g gassboks Coleman) 175 g, 60 NOK Bestikk (Sea to summit plastskje), 6 g, 12kr Mat (Real i brødpose til middag/lunch, gryn til frokost, 0,391 kg pr dag) 1805 g, 650 NOK Drikkeflaske/pose (Platypus 1 L pose). 30 g, 300 NOK Lett jakke (MontBell Ultralight Thermawrap Jacket) 246 g, 145 USD Ulllongs/netting (Nettingbukse) 140 g, 320 NOK Hansker/vanter (Arcteryc ullhansker) 30 g, 200 NOK Lue (Devold ullbalaclava) 40 g, 200 NOK Ekstra sokker (Smartwool Hiking Medium Crew): 72 g, 200 NOK Kniv: (Buck Knives Hartsook) 15g, 30 USD Tape (Scotch) 50 g, 150 NOK Tau (til bardun/skolisse/div rep) 30 g, 50 NOK Fyrstikker 10 g, 20 NOK Kart og kompass 80 g, 120 NOK + 150 NOK 1. hjelp 85 g, 11 USD Vanntett pakkpose (Søppelsekk) 64 g, Knæbb en fra rullen hjemme! Dasspapir 20 g, Knæbb litt fra rullen hjemme! Toalettsaker (Tannbørste, tannkrem, såpe, zalo) 43 g Totalt uten mat: 2756 g Totalt med mat: 4561 g