Vinnerliste

Hardangervidda. Smak litt på navnet. Den største nasjonalparken på Norges fastland og Nord Europas største fjellplatå. Nasjonalparken er et 3422 km2 stort smørøye som har blitt en populær destinasjon for fotturister og vandrere. Jakt og fiske bedrives i dag som det har blitt gjort i århundrer. Jeg skulle denne gangen ikke ha mer enn noen få dager i dette smørøyet. Foruten en liten tur til området ved Haukeliseter i sommer har jeg ikke vært inne på selve vidda siden sommeren 2011. Denne gangen ble det en tidlig høsttur, og jeg forventet ikke å møte så veldig mange mennesker annet enn en og annen reinsjeger. Siden jeg ble "tipset" om et par eksakte steder for fiske i forkant av turen vil jeg ikke navngi disse. Dette er allikevel områder som er godt kjent og langt fra noen form for hemmeligheter. Det er mange som velger seg ut disse stedene for årets fisketur. Det kunne jeg også se i form av bålplasser, og unødvendig søppel. Som så ofte ellers begynte vi å gå sent ettermiddag/tidlig kveld. Kveldssola sto lavt i øst og fortsatte sin ferd bak fjellene i det vi la vår ferd sørover. Vi gikk ikke mer enn omtrent 5 kilometer før vi satt opp teltet i det mørket kom sigende. Det ble en tidlig kveld. Solen forsvinner i øst på vei innover vidda Hardangerjøkulen i nord Etter å ha stått opp og ordnet med den sedvanlige "real frokosten" og en skvett kaffe bar det i vei videre innover vidda. Vi skulle tilbakelegge omtrentlig 15 kilometer. Det var oppholdsvær, men skyet og noe vind. Langt i fra det verste været å gå i. Da vi var fremme utpå dagen ble det ikke de store utskeielsene. Venting på at vinden skulle avta i håp om å få slengt med fluestanga var egentlig det hele som foregikk. Vinden avtok vel egentlig aldri så kvelden forløp rundt teltet. Tid for frokost På vei videre innover vidda Venter på at vinden skal avta ved ny leirplass Den påfølgende dagen tok vi oss en gåtur i området, og i flotte høstfarger støkte vi opp et rypekull. Rypene var forøvrig fredet i området dette året så jeg skjøt ikke etter de med kameraet heller. Frokoststemning Høstfarger i fjellet Myr i flott fargedrakt Etter noen timer var vi tilbake til leiren, og vinden var i ferd med å avta noe. Utpå ettermiddagen oppdaget jeg også de første vakene på turen. Fluestanga ble selvfølgelig montert, men det ble ikke så lange økten før vinden igjen tiltok. Jeg ble liggende på utsiden av teltet og lese bok i påvente av at vinden igjen skulle roe seg. Jeg fikk ikke med med så mye av bokens innhold siden jeg ble liggende og fundere på dette fluefisket. Jeg hadde jo sett noe mygg, et par stankelbein og noen vårfluer. Imitasjoner av dette var allerede prøvd i tillegg til en våtflue siden jeg ikke hadde hatt noen vak innefor kastehold enda. Når jeg ligger og grunner over innsektliv og imitasjoner, da..... da får jeg øye på noe som har landet på liggeunderlaget. Hva er det jeg ser? Det må da være en Bibio Pomonae! Jeg skal ikke gå i detaljer omkring dette, men denne fluen er også kjent som "russeflue". Jeg lener meg nedover liggeunderlaget og joda der sitter det en Bibio med sine deilige knallrøde lår. Superfisket jeg opplevde i 2011 med nettopp denne flua dukker opp i hodet. Bibio fremstår plutselig som løsningen på alle problemer og eneste veien til frelse og lykke. Arh, jeg elsker Bibio. Jeg kryper bort til teltet og finner frem flueboksene for å finne en imitasjon av herligheten. Etter å ha åpnet første boksen finner jeg ingen Bibio. Hmmmm det var da merkelig, den skulle da være i den boksen? Jeg må huske feil så jeg åpner febrilsk den andre fluboksen. Ingen Bibio. Hvor er Bibioene mine!?! Jeg har ingen Bibioer med meg! Mens jeg ligger der på alle fire med nesa i flueboksene og endevender alt av fluer summer det en Bibio forbi. Jeg setter meg på kne med ansiktet vendt mot himmelen, og jeg tror, om ikke annet i mitt eget hodet, at jeg skriker: Jeg vil ha BIBIO!!!!! Jeg resignerer og blir liggende i lyngen mens jeg hulker noe om Bibio, russeflue og røde lår....... Jeg prøver å lese mens jeg tenker på fluefiske og imitasjoner Bibio Pomonae Ettersom ettermiddagen forløper blir vindforholdene bra. Vakaktiviteten tar seg opp og det er noen virkelig fine fisker som er oppe. problemet er bare at ingen av dem er innenfor kastehold. Etterhvert oppdager jeg at det ca 150 meter lengre ned ser ut til å vake en fisk som er akkurat innenfor kastehold. Jeg prøver meg på denne. Til tross for at jeg ikke opplever at fisken tar flua opplever jeg en stigning i hjertefrekvensen. Det er spennende å kaste etter det du vet er virklig fin fisk. Jeg prøver med alskens imitasjoner i løpet av kvelden, men ingen ørreter lar seg lure. Det var den pokkers Bibioen da! Der og da er jeg helt sikker på at om jeg bare hadde hatt denne i enden av fortommen ville alt fortonet seg annerledes.... Når jeg legger meg den kvelden er jeg sikker på at jeg hører et plask etter en storørret. Til dette plasket sovnet jeg og drømmer om speilblank kilosørret, perfekte presentasjoner med fluestanga, og den hersens Bibioen da... Kvelden ebber ut midt på vidda Ny dag, og vi våkner opp i et tåkehav. Vi blir sittende og se at solen kjemper med tåka og til slutt overvinner den. Når solen har overtatt for tåka tar vi oss en ny dagstur i det flotte høstfjellet, og vi støkker opp flere rypekull. Vi går noen timer, nyter utsikt og leker i høstfarget lyng. En gnistrende vakker dag. Vi får også fisket noe uten at vi får kjennign med fisk. Jeg observerer heller ingen vak. Jeg gidder ikke engang nevne bibioen. Vi våkner til tåke Vi blir sittende og se at solen til slutt overvinner tåka Lopi sitter parat klar til å hove eventuell fjellørret Fra dagsturen Panorama Vi nyter utsikten Der nede er storørreten et sted Når vi våkner opp fredagen har vi en ren transportetappe på ca 2 mil foran oss. Legger vidda bak oss for denne gang, og jeg tenker at vi har hatt noen flotte høstdager i fjellet. Fisket ble det så som så med. De siste turene mine har det ikke blitt fisket like mye som normalen, men fangsten har allikevel vært under pari synes jeg. Det er nesten så jeg kjenner det stikker litt i selvtilliten når vi nærmer oss bilen...... En ting kan jeg allikevel love for fremtiden. Du vil aldri finne denne karen på fjellet uten Bibio i flueboksen!

Nja, skal nå ikke si det så sikkert, siden de etter overskriften å dømme har iverksatt leteaksjoner for å finne dårlig vær på/i fjellet... Leteaksjoner etter dårlig vær i fjellet

Just färdigställt ett par snölås. Materialet är ripstop nylon, ca 30g/m². Jag har satt elastiskt snöre under foten. Får se hur länge det håller. Det är lätt att byta mot något annat om man skulle trampa sönder det. Man måste ta på dessa innan man tar på skon. Det är en nackdel, men dom är gjorda för att vara lätta, inte att vara praktiska och snabba att få av och på. Här hänger paret upp och ned. Suddig bild med dom på foten.

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

Jupp, dama som gikk på ski for første gang på 13 år ifjor gleder seg allerede til snøen. Vinteren ifjor var også knall, ihvertfall i Kongsberg, hadde bra skiføre (stort sett blått hele tida) fra desember til april.

Jeg har tenkt til å lage en liten klatrevegg til barna mine, Eldste blir 4 år i sommer og minsten får nok vente litt enda. Tenkte å bruke ei vannfast finerplate men hvilken tykkelse er nødvendig? de har 12mm og 15mm på byggevaren her i 120x 240. Ei slik plate på høykant tenker jeg er mer en nok utfordring til å begynne med. Så neste spørsmål. Jeg veit ikke hvilke grep det lønner seg å bruke, (jeg har ingen klatreerfaring utenom trær selv) Ser for meg at det bør være forholdsvis enkle grep for at det ikke skal bli for vanskelig i starten. Ser det finnes pakker med 30-40-50stk grep men da er sikkert mange av disse beregnet for litt mere erfarne klatrere. Hva lønner det seg å begynne med og hvor mange trenger jeg? Kanskje lurt å ikke skru på grep helt til topps med en gang? Kjempe fint med linker til noen gode tilbud på egnede grep Edit. Dette er det billigste jeg har funnet til nå men om de egner seg veit jeg ikke? http://rockymountainclimbinggear.com/id85.html

13.09.2013 Skuffelsen satt fortsatt i meg. Jeg klarte liksom ikke å gi helt slipp på den dårlige følelsen etter at storfisken røk på forrige tur. Tenk at en fisk kan sette slike spor, nesten litt for dumt. Etter to netter med mye grubling og mareritt om enorme ørreter som bare lo av meg, fant jeg ut at det var bare en ting å gjøre. Problemet måtte angripes, nemlig å komme seg på en ny tur fort som fy. Dristig som jeg var valgte jeg fredag 13 som dagen der den dårlige trenden skulle snus. Kunne det være lurt? Fisketur på fredag 13, er det lurt? På forrige tur traff jeg og Kathrine på to karer som ga oss en del tips om hvor det kunne være gode muligheter for å få fisk i området Langfjelldalen. Ett av vanna de nevnt var Slufsekoppen, de sa ikke noe om størrelsen på fisken her, men at det var gode muligheter for å lure den. Siden dette skulle være en dagstur passet det bra med en tur hit, det ikke skulle være lange biten å gå. Ca kl 10.00 parkerte jeg bilen på Slettevikane akkurat som jeg har gjort to ganger tidligere denne sommeren. Et glimrende utgangspunkt hvis du ønsker å utforske denne delen av Reinheimen. Langt der nede ser Slettevikane, fin plass å parkere om man skal innover Langfjelldalen. Jeg brukte ca en time opp til Slufsekoppen. Blodpumpa fikk kjørt seg godt når jeg gikk oppover fjellet her, en meget bratt oppstigning som krevde at det ble tatt noen korte pauser for å få tilbake pusten på veg oppover. Da jeg kom frem ble den første stanga montert med makk og dupp. Den skulle få ligge å kose seg mens jeg fisket med haspelutstyret. En kobber og rød spesial ble festet på svivelen og etter noen få kast satt den første fisken. En noe tynn ørret på ca 300 gram. Ikke den største, heller ikke den mest voldsomme kampen for å få den på land. Men det gjorde veldig godt. Det var som en knute i magen endelig løsnet, skuldrene kunne senkes og resten av dagen gikk jeg rundt med et smil om munnen og gjorde stadig nye kast i håp om at en ny fisk skulle bite på. Dagens mål, dere oppe ligger Slufsekoppen. Norddal fjellstyre gjør en kjempejobb med kultivering i områdene her, fiskekort betales da med glede. Å krysse Langfjellelva gikk fint. Her var det bratt, fikk nok engang konstatert at formen ikke er den beste. Lett duskregn da jeg kom opp. Så sitter endelig den første fisken. Denne ørreten ga meg en lett kamp. Et lite krypinn noen har laget seg, med bord, stoler og greier. Mektig utsikt, dette er vegen som går ned til Valldalen. Slufsekoppen. Det er alltid tid til kaffe. Mye steinur rundt Slufsekoppen. Så satt den igjen. Så begynte tåken å sige på. Dagens tynne fangst. Da dagen nærmet seg slutten og det var på tide å traske hjemover hadde jeg fått tre tynne ørreter på land. Kondisjonen på fisken lovde kanskje ikke så bra for dette vannet, men uansett så var det kjekt å prøve en ny plass. Det beste av alt var at fiskelykken var tilbake, til og med på fredag 13, ikke verst det. Alt i alt ga Slufsekoppen en god opplevelse. Jaggu like bratt på veg ned også. Tåken har lagt seg over Slufsekoppen. Greit å være tilbake til bilen nå. Fredag den 13 blir fast (fiske)turdag fra nå av, det er helt sikkert. Takk for turen. Vis artikkelen på bloggen

At denne sommeren går ned i bøkene som en av tidenes er det liten tvil om. Og jeg som fikk overført ferie fra i fjor har fått maksimal uttelling. I år skal man virkelig ikke klage! Senest i går satt jeg ute til halv ett på kvelden her i hovedstaden og nøt utelivet. Nå får man bare glede seg over høsten og vinteren som kommer, og variasjonene som følger med Må bare huske å kle seg etter forholdene.

Best å ta et kurs eller leie en guide til å vise. Så blir ikke eventuelle uvaner til vaner...

Nå har endelig kaffekjelen fått nytt lokk, men jeg måtte beholde knotten på toppen av lokket. Den er laget av solid einer og holder nok noen turer til. Men det kan jo tenkes at jeg forsøker å lage et lokk ut av en tynn aluminiumsplate slik som Koppen foreslo. Alltid litt mer kos å ha noe som man har laget selv. Kanskje jeg skulle feste lokket til kjelen med en tynn liten kjetting så er jeg sikker på at det kommer med hjem.

Når nordlyset var så hinsides flott måtte jeg bare flytte meg etter...

Mylingen, Hammerfest i natt. Test av Helsport Ly Gapahuk Den er forøvrig grå/ rød, men måtte dempe teltlykta med et rødt telttrekk.

I sommer syklet vi Norge på tvers. Det kunne lett ha vært sommerens høydepunkt. Den æren tilkom i stedet en godt og vel tre uker lang padletur Norge på tvers. I packraft. Vi fikk igjen bekreftet at packrafter er lette, tåler mye og går ufattelig tregt på flatt vann. Særlig i motvind. Og vi fikk smakt på den gode følelsen av å være på tur. Lenge. Så lenge at det å være på tur bortimot føltes som hverdag. Vi har lagt ut en liten bildemiks fra turen på bloggen, om du skulle få lyst til å ta en titt: Norge på tvers vannveien.

Bare en ting å si. Nydelig