Vinnerliste

Nå har endelig kaffekjelen fått nytt lokk, men jeg måtte beholde knotten på toppen av lokket. Den er laget av solid einer og holder nok noen turer til. Men det kan jo tenkes at jeg forsøker å lage et lokk ut av en tynn aluminiumsplate slik som Koppen foreslo. Alltid litt mer kos å ha noe som man har laget selv. Kanskje jeg skulle feste lokket til kjelen med en tynn liten kjetting så er jeg sikker på at det kommer med hjem.

Nå er jeg sliten i beina.. Det er ikke tull å ferdes på fjellet. Jeg er ganske fornøyd etter dagens innsats og bilder:) Dro opp på Bjørkelitind som ligger 352 moh og er 2,3 km lang. Jeg gikk lengre enn det fordi jeg glemte å følge med merkinga et øyeblikk, og plutselig fant jeg ut etter en kilometer at "dette stemmer jo ikke...", så snudde og fant veien. Kjente melkesyren i beina med en gang på veien opp, så de 2,3 km kunne like godt vært ei mil. Ble også kjærtegnet av gnagsår på hælen, men det ignorerte jeg glatt. Flere som har den evnen? På toppen hadde jeg god utsikt og så en annen vei ned. "Dette må utforskes", tenkte jeg og satte avgårde. Det angrer jeg ikke på. Ble mange flotte bilder fra turen, og dette er nå min favorittopp! Finner dere en med god kamuflasje? Legger med et bilde som turkameraten min tok på toppen av oss (mobilbilde).

I går på kveldstid stakk jeg og en venn opp på Dønnavarre som ligger 465 moh og er 3 km lang. Det var spennende å gå når det mørknet til, og innen vi nådde toppen var det bekmørkt. Begge to brukte hodelykter, og vi måtte lete ekstra nøye etter merker så vi fant postkassa:) På veien ned stoppet vi opp, slo av alt av lys og fikk med oss verdens vakreste show: "Nordlysdansen". Stjernene var også med og vi hadde orkesterplass. Fikk bare tatt et bilde fra når vi var på vei opp, men det var til gjengjeld utrolig fint.

Et meget godt bilde. Her er ikke solnedgangen hovedmotivet. En gang i yngre steinalder (70 åra) var jeg med i en fotoklubb og jobbet samtidig med foto. I klubben var det en månedlig "fotokonkuranse". I reglene for konkuransen var det tatt med et punkt om at de som leverte inn et "solnedgangbilde" måtte betal en bot. Jeg husker ikke beløpet, men tror det var 10,- et bra beløp den gangen......

Ja du vet at:''Om svunne tiders gleder bringer tomme flasker bud''.

Hissig orm i Froland. Redigerte str og da ble det litt uklart. Jaja...

Det jeg føler har hjulpet mest, er at jeg har kutta ut fjellstøvlene. Nå går jeg i lette terrengjoggesko fra Merrell eller New Balance som veier mellom 200 og 250g. Nå har jeg ankler som ikke trenger mye støtte. Dette burde være mulig å trene opp mener jeg ved å innføre lave sko gradvis. Å alltid bruke høye støvler med mye støtte blir jo omtrent som å gipse anklene. Muskulaturen får ikke utvikle seg.

Ok, jeg får prøve der. Takk skal du ha, Kjellis!

Får igjen takke for mange gode råd. Valget falt på en Hardrocx levert fra en lokal forhandler. En del under oppgitt pris. Virker som en god sykkel, i hvert fall etter to dagers bruk.... http://www.hardrocx.no/portfolio_item/cambrium-sl-29r/#prettyPhoto

https://turhistorie.blogspot.com/ 07.09.2013 - 11.09.3013 Så var høsten kommet og fiskesesongen som vi hadde gledet oss sånn til er snart over. Jeg og Kathrine hadde ordnet oss ei uke fri denne måneden og vi bestemte oss for en tur med fiskestang, telt og kano. Først planla vi å tilbringe et par dager ved Slufsane i Reinheimen nasjonalpark som jeg har besøkt tidligere i år, der etter skulle vi kjøre til Tunga og padle innover Ulvådalsvatnet med kano. Mer detaljert ble planleggingen ikke, det enkle er ofte det beste. Hoppende glad for å være i Reinheimen nasjonalpark. Vi parkerte bilen på Slettevikane som ligger ca 5 km før Trollstigen. Da vi begynte å gå innover Langfjelldalen var været bra, lett skydekke og perfekt temperatur å gå i. Høsten hadde virkelig satt sitt preg her og vi kunne se at stort sett hele dalen var dekket av nydelige høstfarger, helt annerledes enn når jeg var her sist. Vi brukt ca to timer før vi kunne slå opp teltet i nærheten av vannet vi skulle fiske i. Som vanlig tok vi det rolig og vi kom ikke i gang med fiskingen før godt utpå kvelden. Da var vannet blikkstille og stillheten ble kun brutt av de litt for store slukene som vi klasket ut i vannet til tider og utider, og det kom vel ikke som noen bombe at det ikke ble noen fangst den kvelden. Når kveld ble til natt fikk vi oppleve en nydelig og ganske så klar stjernehimmel, en verdig avslutting på en veldig fin dag. Kathrine, fjellene og Toyota`n. En fin dag til å være på tur. Høststemning. Her forlot vi stien og gikk i bratt terreng opp mot målet. Langfjelldalen. Vi nærmer oss. Det er andre gangen i år jeg tar turen opp hit. Steinur er det mye av i Reinheimen. Så var vi fremme. Kathrine tar seg en kopp kaffe mens hun nyter utsikten. Speilblankt vann, ikke drømmeforhold for fiske. Slik utsikt må nytes. Kathrine skal til å bryte stillheten på vannet med en av sine kobber og rød spesial. Linselus. Det blir tidlig mørkt på høyfjellet når det er høst. Neste dag var planen å ta en liten dagstur til et vann som lå litt lenger opp i fjellet. Men først ble det alt for mange kopper med kaffe og generell avslapping. Før vi begynte oppstigningen til det neste vannet, fisket vi oss bortover langs det vannet som lå nærmest teltet. Det var sol og blå himmel, og det hadde kommet en svak bris som ga rolige krusninger på vannet, ikke de verste forholdene det. Jeg bestemte meg for at dagens våpen skulle være en sølvblank spesial med røde prikker, 12 grams. Etter en del kast kjente jeg plutselig et kraftig rykk i sena ca 10 meter fra land, mothugget ble gjort og jeg kunne kjenne at dette var fin fisk. Lyden av bremsen som ga etter underbygde mine antagelser, endelig skulle storfisken landes! Det har blitt en del fisketurer på meg i sommer, og det har blitt mange resultatløse forsøk på å få storfisken, eller dusse da som jeg kaller det. Men nå var muligheten her. Jeg kunne skimte en fin ørret som kjempet for livet i det klare fjellvannet, det var bare å få landet den. Jeg så for meg gullmedaljer, premieutdelinger, salutter og fyrverkeri, endelig skulle jeg få belønning for alle de resultatløse kastene jeg hadde gjort i løpet av sommeren. Jeg kunne ikke annet enn smile fra øre til øre der jeg stod. Men plutselig kjente jeg at snøret ble slakt og motstanden var borte. Den gikk. For en nedtur, jeg hadde mest lyst til å kaste både stang og snelle langt ut i vannet. Dette var det som ikke skulle skje, men det var nettopp det som skjedde. De neste to timene gikk jeg rundt i en tung depresjon, jeg har aldri opplevd det som så surt å miste en fisk. Jeg kan jo så klart ikke være sikker på at denne var så stor, og det er vel alltid slik at den største fisken er den du mister. Høyfjellsfiske kan være brutalt, det fikk jeg absolutt oppleve denne dagen. Kathrine lager morgenkaffe. Det er viktig å varme opp muskulaturen før storfisken skal landes. Vi slo opp teltet på samme plass som sist gang jeg var her. En skuffet fjellfisker som nettopp har spolert sjansen for å få storfisken på land. Kathrine sa noen trøstende ord før hun fortsatte å fiske. Etter å ha kommet meg over den verste skuffelsen gikk vi videre oppover fjellet for å prøve et vann som også skulle være bra. Da vi kom hit fant vi ut at vi hadde glemt lunchen i teltet og siden sulten gnagde i magen tok vi ikke mange kastene her før vi vendte snuten tilbake til leiren. Kveldsfisket ga heller ikke resultat og vi måtte konstatere at det ikke ble noen fangst her. Neste dag skulle vi tilbake til bilen og kjøre videre mot Tunga der kanoen endelig skulle bli brukt igjen. På veg til neste vann. Stein og atter stein. Alltid spennende å komme til et nytt fiskevann. Siden lunchen ble glemt i teltet ble det ikke mange kastene her. Her ser vi ned mot det første vannet. På veg tilbake til leiren. En liten ettermiddagskvil kan man unne seg på ferie. For å komme over skuffelsen er det viktig å finne sin indre "unaghi". Vi fant et bein. Hurra! Noen som hadde glemt ei flaske med ukjent innhold. Vi turte ikke å smake. En liten runde med haspelutstyret på kvelden. En vakker kveld På turen ned traff vi på to eldre karer som tok seg en liten pause. De fortalte villig om hvor de hadde fått storfisken i disse trakter. Veldig nyttig informasjon å få, men samtidig nesten litt frustrerende, spesielt når de spurte om vi hadde fått noe fisk. Der jeg måtte svare "eeeh, nei, men jeg mista en stor en". Uansett var det to trivelige karer som ga oss mange gode råd til neste gang vi skal på fisketur her. Fant en edderkopp i koppen, etter jeg hadde drukket opp så klart. En fin morgen. Så gikk turen tilbake til bilen. Langfjelldalen er virkelig vakker, spesielt når det er høst. Langfjellelva opp-strøms. Langfjellelva ned-strøms. Så var snart første del av turen over. Kathrine strekker ut før vi kjører mot Tunga. Da vi ankom Tunga hadde klokken blitt nærmere seks og vi bestemte oss for å være kjappe med å komme oss opp til Ulvådalsvatnet og finne en duganes leirplass før mørket kom. Å montere Allykanoen bruker som regel å gå bra, men med litt for lavt blodsukker ble det en krevende affære med til tider mye banning og steiking. Vi hadde kjøpt ei kanotralle på Biltema som skulle gjøre etappen opp til Ulvådalsvatnet lettere. Dette fungerte ganske bra og vi brukte ca en time på det ca 1,8 km lange stykket. Det var litt vind på vannet, men det gikk helt fint å padle, det var en god følelse å være tilbake i kanoen. Det tok ikke lang tid før vi fant en flott leirplass godt gjemt i bjørkeskogen. Da mørket kom stekte vi oss pølser og krøp til sengs etter en lang dag med en hel del slit. Kanoen er endelig montert. Kanotrallen som ble kjøpt på Biltema fungerte bra. Ulvåa. Det gikk en skogsveg helt opp til vannet. Så var vi fremme og kanoen kunne endelig "sjøsettes". Pølse og lomper gjorde godt etter en lang dag. Neste morgen var det fortsatt strålende sol og vinden hadde roet seg. Det første som skjedde etter vi å ha drukket morgenkaffen var at ei kongeørn kom svevende over vannet ikke langt unna der vi hadde teltet. For et syn. Reinheimen nasjonalpark har stor verdi for truede fuglearter i Norge, og det skal finnes en del kongeørner i disse områdene. Eksotisk det. Etter å ha inntatt frokosten padlet vi videre innover. DNT har ei hytte her som til tider blir mye brukt, Vakkerstøylen heter den. Vi tok oss en tur innom. Her var det ikke et menneske å se og vi hadde nok fått dette krypinnet alene om vi hadde bestemt oss for å sove her. Men siden vi begge foretrekker telt padlet vi videre etter vår lille snarvisitt her. Ved enden av vannet fant vi en fin leirplass som tydeligvis hadde blitt brukt en del før oss. Her var det tillaget bålplass og noen hadde glemt fjellskoene sine her, skjønn det den som kan. Ut på kvelden ble det fyrt opp et bjørkebål som for det meste bare ga fra seg store mengder røyk og det ble aldri skikkelig fyr. Fuktig bjørkeved er kanskje ikke det beste å bruke. Teltet og Kathrine i bjørkeskogen. Denne dagen var det helt stille på vannet. Her ser vi inn mot Ulvådalen og videre til Grøndalen. En god følelse å være tilbake i kanoen. Kathrine er fornøyd med dagens utsikt. Vi har gått i land ved Vakkerstøylen, her er det skiltet tilbake til Tunga der vi kom fra. Vakkerstøylen. Her kan du kjøpe fiskekort, proviantere og låne kano om du ønsker det. Denne båten kan bli brukt til å komme seg over vannet for så å gå videre mot Pyttbua. Utsikt fra teltet innover Ulvådalen. Enda en middagskvil. Vi foretrekker telt fremfor hytte. Ikke lett å få skikkelig fyr på fuktig bjørkeved. Neste dag var egentlig planen å ta en tur opp til Halsholet for å prøve fiskelykken der. Men da vi våknet hadde tåken kommet og vi kunne høre lett duskregn slå mot teltduken. Siden ingen av oss hadde lyst til å traske opp i høyden i vått vær bestemte vi oss like godt for å dra hjem. Turen hadde levert det vi håpte på, bortsett fra fisk kanskje, og vi pakket sammen sakene og padlet oss tilbake. Da vi hadde kommet hallvegs kom så klart værskiftet og det klarnet helt opp. Litt surt, men samtidig så orket vi ikke å padle tilbake til leirplassen. Vi var fornøyde nå. Værskiftet har kommet og vi fikk nyte solen den siste delen tilbake til bilen. Vi vurderte et lite øyeblikk å padle tilbake til leirplassen, men slo det raskt fra oss. Litt lettere å dra med seg kanoen når det går nedover. Kathrine er godt fornøyd med egen innsats. Så var turen over. Planen var egentlig å bli et par dager til, men slik ble det ikke denne gangen. Alt i alt var det en nydelig tur, det er virkelig spesielt å være ute i naturen når høsten har kommet. I løpet av disse dagene traff vi på fint lite folk bortsett fra de to trivlige karene i Langfjelldalen, akkurat slik vi liker det. At mange av vanna i dette området huser fin fisk er det ingen tvil om, men den er tydeligvis vanskelig å få, hvert fall for oss. Det er ikke lov å fiske med oter i de vanna Norddal fjellstyre kultiverer så det oteren var ikke et alternativ. Vi sitter begge igjen med gode minner fra denne turen, eller kanskje ikke så mye for meg. Jeg sitter stort sett igjen med en sur følelse av at det var storfisken som lurte meg denne gangen. Vi sees til neste år! Vis artikkelen på bloggen

da omskrives vel UD 2-1 til å legge mer vekt på oppsikt under gjørmeløype

Fri Flyt nr.92 (november 2012) har en lengre reportasje om toppturer på ski rundt Jebel Toubkal. Jeg har dette nummeret og kunne sendt deg dette gratis hvis du betaler porto. Kunne også skannet reportasjen, men er en novise når det gjelder det tekniske (dessuten er bladet av et format [les. tykt] som jeg tror gjør det uegnet til å skannes på en tilfredsstillende måte.)

Helt nydelig. Både rapport og bilder. Og motiver. Sitter rett og slett og smiler og syntes det var synd det tok slutt!

Når nordlyset var så hinsides flott måtte jeg bare flytte meg etter...

Dersom dere voksne har et par gamle soveposer liggende kan dere putte barnas soveposer inn i disse. Om de voksnes soveposer kan settes sammen til én, stor fellespose blir det enda hyggeligere. God tur! Mikkel

Alternativ til overprisa fleeceposar i sportsbutikk: Kjøp det tjukkaste fleecepleddet du finn på jysk/nille/europris, legg det dobbel og sy saman eine kortsida og den langsida som ikkje er bretten......Voila, fleecepose for 69,50 i staden for 300 kr

Litt sent kanskje for jeg har ikke vert på tur i dag, men i helgen som var. Fantastisk temperatur på fjellet. Noe vind, men å stå opp tidlig en søndag morgen, på over 900m over havet, i september og det er nesten 12 grader ute må vel være helt topp. Gikk fra Lortabu ca. midt på dagen lørdag og satte kursen mot Sandvatn. Skulle bare ha en rask tur for å nyte det fine høstværet. Det er ikke så langt inn så vi tok en avstikker inn til Mohidler siden det er ganske lenge siden jeg har vert der. http://ut.no/tur/mohidler-beskjeden-ute-imponerende-inne Åpningen var ganske bra i år så det gikk greit å komme inn. Min danske venn var nok litt imponert. Han kommenterte flere ganger hvor heldige vi var som hadde slikt et vakkert land. Vel fremme på Sandvatn viste det seg at dansken hadde husket på det viktigste. Fire danske bokser øl, og de smakte veldig godt. En kjenning fra turistforeningen var inne på hytta for å montere en ny Ally kano som T. hadde kjøpt inn. Han hadde gått inn til hytta klokka ett natt til lørdag, og de som husker hvordan været i Stavangerområdet var da synes sikkert at det var litt over streken dristig, men det var faktisk ikke så ille i fjellet. Stavanger hadde vel nesten rekord i nedbør og lynnedslag den kvelden. Han holdt på med kanoen da vi kom på lørdagen, og var ikke kommet så mye lenger søndag morgen da vi gikk. Hvordan det endte vet jeg ikke for han så ganske oppgitt ut. Det ble litt for mye middag, vok med indrefillet, grønsaker og østerssaus, men min danske venn syntes at det var for ille å kaste det så det ble blandet med resten av nudlene, pakket inn i plastposer og tatt med i sekken neste dag. Turen tilbake gikk via Urdalega. Det er greit å slippe å gå tilbake i samme sporet som vi kom. Noen har gjort et forsøk på å gjenoppbygge de gamle driftelegene (gamle overnattingsplasser for gjetere) og vi klatret litt rundt i ura for å se hvordan det stod til her. Kanskje jeg kan få minstegutten min med inn her for en overnatting neste sommer. Lenger nede ble det kryssing av elv, og mine nye Lundhags Syncro gjorde jobben knirkefritt. Verre var det med min danske venn som gikk på langt lettere fottøy. Men vannet var ikke kaldere enn at det gikk greit uten sko. Senere ble det en liten stopp og litt mat, og da ble restene fra lørdagens middag varmet i min eminente kaffekjele, som jeg ellers bare koker vann i. Nedturen til Lortabu gikk som en drøm og da vi igjen satt i bilen på veg hjem var vi ikke trettere enn at vi lett kunne tatt en ny tur. Men vi hadde forhåpentligvis fått ladet batteriene litt for uken som lå foran oss.

Rondane i oktober kan være både hummer og kanari.. Det kan være knallbra, men ikke bli for skuffet om du må ty til en plan B. For å illustrer dette legger jeg ved to bilder fra egne turer, med 1 år og 1 uke mellomrom. 19.09.09 var det full sommer i shorts og t-skjorte, mens 25.09.10 hadde vinteren overtatt. Veldig fint begge deler, men det er hardt å vasse i snø til livet. Uansett forhold, god tur!

Jeg tipper det var reindriftsamer. Jeg har på samme sted sett helikopter som fløy rundt med samme formål. Ja, slike aktiviteter gir mye bråk for oss turgåere og det er ikke slik vi ønsker oss når vi har gått noen dager til fjells. Vi burde gjerne hatt et par fjellområder i Norge som er helt stengt for motortrafikk, inkludert scooter, 4 hjulinger, helikopter uten untak for samedrift, fjelloppsyn og andre.

Idag ble det topptur til Fongen i fantastisk høstvær Det bygges ved Ramsjøhytta

Jeg fant denne nettsiden. Noen folk som er glade i hund og tur har begynt (den er ikke komplett) på en liste over hytter som er tilrettelagte for hund. http://friluftshund.net/dnt.php Kanskje flere finner den nyttig..

Dag 1 28.april 2013: Etter å ha reist hjemmefra med direktefly til Marrakesh og tatt en drosje opp til fjell-landsbyen Imlil(1700 moh) dagen før, var det på tide å komme seg på tur. Jeg hadde tatt inn for natten på et lite gjestehus litt oppe i lia og etter frokost var det på tide å begynne å bevege seg. Først et lite stykke på en luftig vei opp til en landsby til, og derfra videre på eselstier til den øverste bebyggelsen som består av noen få hus som stort sett livnærer seg på å selge mat og drikke til turister. Også et stykke etter denne byen er det noen utsalg, men de siste 4 km inn til fjellhytta på 3200 moh må man klare seg selv. Med andre ord ikke noe stort poeng i å bære seg skakk på mat og drikke innover. Ca 5 norske kroner for et stort glass med ferskpresset appelsinsaft ute i villmarken er til å leve med. Sekken min veide maks 5 kilo, mens andre folk drasset med seg digre sekker og mange valgte å sende bagasje med muldyr innover. Hva skal man med alle disse tingene innover her? Ved 13-tiden var jeg oppe ved fjellhytta, det er faktisk 2 stykker. Jeg valgte den nederste og ettersom det var et raus med turister på vei bak meg, valgte jeg å sove på et separat rom, så for meg at sovesaler med 16 personer kunne bli lite søvn. Det var en nydelig dag, så jeg bestemte meg for å prøve meg på en topp. Afella på 4043 meter lå ikke så langt unna og skulle være tilgjengelig fra hytta. Det tok 2,5 timer å komme opp, men det var litt utrivelig bratt noen plasser, og jeg forsøkte meg på en annen vei ned. Snøen var myk og fin, og en dal så ut til å føre ned mot fjellhytta. Riktig artig var det å danse og skli nedover, og jeg fulgte ikke så nøye med på retningen. Plutselig var jeg nede på 3000 meter i feil dal. Jeg peilet ut retningen mot fjellhytta, men det var høye fjell i mellom. Etter litt traversering i ullent terreng fant jeg en godt opparbeidet sti som gikk i riktig retning. Denne bar opp til et pass på 3600 meter, og det var litt av et slit å komme seg opp etter alle motbakkene tidligere på dagen. Vel oppe i passet var solen gått ned og det begynte å mørkne. Jeg hadde god sti, Jebel Toubkal så jeg på andre siden av dalen og etter hvert så jeg lysene fra fjellhytta, så jeg var på rett vei igjen - endelig. Det ble et par timer i mørke med hodelykt ned den bratte stien som brakte meg ned i dalen en drøy kilometer nedenfor fjellhytta, og det siste stykket opp til hytta ble drøyt. Over 3000 høydemeter opp og 1500 høydemeter ned denne dagen. På hytta var de i ferd med å dekke på til frokost ved 22-tiden, men jeg fikk heldigvis lurt dem til å lage litt middag til meg. Dette var vel mest en historie om dårlig navigering jeg ikke er så stolt av, men det går helst godt. Dag 2 29. april 2013: Etter ekstreme aktiviteter dagen før, var kroppen litt slapp. Kom meg dog greit opp på Jebel Toubkal i strålende vær, men kaldt og vindfullt. Da jeg tok frem vannflasken på toppen ved 12-tiden i strålende sol var den full av isbiter. Marokko er ikke bare varmt. 3 timer opp, en halvtime på toppen med Bache-Gabrielsen, 1,5 timer ned, etter hvert på myk snø som man kunne skli litt på. De fleste startet grytidlig på denne turen, og jeg hadde toppen for meg selv hele tiden, med unntak av et par fugler og et lite jordekorn(trur eg). På vei ned møtte jeg bare en håndfull mennesker, blant annet noen nederlendere i tennis-sko, som mot alle odds kom seg opp og ned igjen før det mørknet. Sovnet i solen på terrassen, heldigvis med både solbriller og solkrem på, ellers hadde jeg nok ikke sett så pen ut etterpå. Ca 1000 høydemeter opp og ned denne dagen, nærmest hviledag i forhold til dagen før. Dag 3 30. april 2013: Nok en dag med skyfri himmel og turen gikk sydover opp i et fjellpass på 3750 meter. Herfra var det lett klyving et stykke opp mot toppen Ras Ouanoukrim(4083 m). En liten passasje med klyving mellom fortoppen og hovedtoppen bød ikke på noe problem. Fra Ras Ouanoukrim gikk turen ned i en liten sadel og opp på den høyeste toppen i dette fjellmassivet, Timzguida(4088 m), som ikke er like spennende, og ganske flat på toppen. Sjokolade og drikke på toppen, før det bar ned til fjellhytta på 3200 for en liten rast og pakking av retursekk. Lenger nede ble det en lang pause med mange glass ferskpresset appelsinsaft og en omelett før den siste etappen ned til Imlil. 1000 høydemeter opp og 2500 høydemeter ned denne tredje dagen. Tror beina skal hvile litt nå etter noen flotte dager i Atlasfjellene. For de mer ekstreme er det mulig å gå Imlil-Jebel Toubkal t/r på en lang dag. De fleste bruker 2 dager, en dag opp til hytta, og andre dag opp til toppen og helt ned. Jeg syntes det var greit å bruke litt mer tid her oppe og plukke noen flere fjell, når jeg først hadde tatt turen så langt og gått så mange motbakker oppover dalen. Det er fritt å gå og telte i terrenget, med en del overnattingsplasser her og der. Ikke noe problem med å ta seg frem på egen hånd her.

At ikke søppelsekker kan lukkes slik at de er vanntette er ikke sekken sin feil, men din egen. Slike sekker lar seg lett lukke slik at de ikke tar inn vann. Bruk en kraftig plaststrips ellere en slik nylonreim som du bruker til å feste ting utenpå sekken med. Så lukker du sekken slik at den blir flat i åpningen. Legg reima tvers over enden på sekken ved åpningen og rull den sammen med sekken så langt ned som du klarer. Så lukker du reima til et håndtak og sekken er potte tett. Dette er samme type lukking som brukes på de fleste andre vanntette pakksekker som selges i dag. Jeg bruker ofte en søppelsekk inne i ryggsekken for å være sikker på at ikke bagasjen blir våt. Da vrir jeg bare åpningsenden på sekken sammen til en lang pølse og stikker den ned mellom plastsekken og ryggsekken. Da er den måde luft og vanntett. Skulle sekken falle i vannet så flyter den uten problemer.

Kjøpte dette teltet i sommer, og har ikke prøvd det så veldig mye ennå, men er meget godt fornøyd så langt. Settes opp på 5 min. Innertelt og yttertelt settes opp i en operasjon,noe som er veldig praktisk i regnvær. Praktiske innvendige lommer og god og praktisk regulering av ventilasjon. I forhold til mitt gamle telt, framstår det for meg som et riktig kjøp. Anbefaler gjerne dette teltet. Ikke noe vintertelt.