Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ 07.09.2013 - 11.09.3013 Så var høsten kommet og fiskesesongen som vi hadde gledet oss sånn til er snart over. Jeg og Kathrine hadde ordnet oss ei uke fri denne måneden og vi bestemte oss for en tur med fiskestang, telt og kano. Først planla vi å tilbringe et par dager ved Slufsane i Reinheimen nasjonalpark som jeg har besøkt tidligere i år, der etter skulle vi kjøre til Tunga og padle innover Ulvådalsvatnet med kano. Mer detaljert ble planleggingen ikke, det enkle er ofte det beste. Hoppende glad for å være i Reinheimen nasjonalpark. Vi parkerte bilen på Slettevikane som ligger ca 5 km før Trollstigen. Da vi begynte å gå innover Langfjelldalen var været bra, lett skydekke og perfekt temperatur å gå i. Høsten hadde virkelig satt sitt preg her og vi kunne se at stort sett hele dalen var dekket av nydelige høstfarger, helt annerledes enn når jeg var her sist. Vi brukt ca to timer før vi kunne slå opp teltet i nærheten av vannet vi skulle fiske i. Som vanlig tok vi det rolig og vi kom ikke i gang med fiskingen før godt utpå kvelden. Da var vannet blikkstille og stillheten ble kun brutt av de litt for store slukene som vi klasket ut i vannet til tider og utider, og det kom vel ikke som noen bombe at det ikke ble noen fangst den kvelden. Når kveld ble til natt fikk vi oppleve en nydelig og ganske så klar stjernehimmel, en verdig avslutting på en veldig fin dag. Kathrine, fjellene og Toyota`n. En fin dag til å være på tur. Høststemning. Her forlot vi stien og gikk i bratt terreng opp mot målet. Langfjelldalen. Vi nærmer oss. Det er andre gangen i år jeg tar turen opp hit. Steinur er det mye av i Reinheimen. Så var vi fremme. Kathrine tar seg en kopp kaffe mens hun nyter utsikten. Speilblankt vann, ikke drømmeforhold for fiske. Slik utsikt må nytes. Kathrine skal til å bryte stillheten på vannet med en av sine kobber og rød spesial. Linselus. Det blir tidlig mørkt på høyfjellet når det er høst. Neste dag var planen å ta en liten dagstur til et vann som lå litt lenger opp i fjellet. Men først ble det alt for mange kopper med kaffe og generell avslapping. Før vi begynte oppstigningen til det neste vannet, fisket vi oss bortover langs det vannet som lå nærmest teltet. Det var sol og blå himmel, og det hadde kommet en svak bris som ga rolige krusninger på vannet, ikke de verste forholdene det. Jeg bestemte meg for at dagens våpen skulle være en sølvblank spesial med røde prikker, 12 grams. Etter en del kast kjente jeg plutselig et kraftig rykk i sena ca 10 meter fra land, mothugget ble gjort og jeg kunne kjenne at dette var fin fisk. Lyden av bremsen som ga etter underbygde mine antagelser, endelig skulle storfisken landes! Det har blitt en del fisketurer på meg i sommer, og det har blitt mange resultatløse forsøk på å få storfisken, eller dusse da som jeg kaller det. Men nå var muligheten her. Jeg kunne skimte en fin ørret som kjempet for livet i det klare fjellvannet, det var bare å få landet den. Jeg så for meg gullmedaljer, premieutdelinger, salutter og fyrverkeri, endelig skulle jeg få belønning for alle de resultatløse kastene jeg hadde gjort i løpet av sommeren. Jeg kunne ikke annet enn smile fra øre til øre der jeg stod. Men plutselig kjente jeg at snøret ble slakt og motstanden var borte. Den gikk. For en nedtur, jeg hadde mest lyst til å kaste både stang og snelle langt ut i vannet. Dette var det som ikke skulle skje, men det var nettopp det som skjedde. De neste to timene gikk jeg rundt i en tung depresjon, jeg har aldri opplevd det som så surt å miste en fisk. Jeg kan jo så klart ikke være sikker på at denne var så stor, og det er vel alltid slik at den største fisken er den du mister. Høyfjellsfiske kan være brutalt, det fikk jeg absolutt oppleve denne dagen. Kathrine lager morgenkaffe. Det er viktig å varme opp muskulaturen før storfisken skal landes. Vi slo opp teltet på samme plass som sist gang jeg var her. En skuffet fjellfisker som nettopp har spolert sjansen for å få storfisken på land. Kathrine sa noen trøstende ord før hun fortsatte å fiske. Etter å ha kommet meg over den verste skuffelsen gikk vi videre oppover fjellet for å prøve et vann som også skulle være bra. Da vi kom hit fant vi ut at vi hadde glemt lunchen i teltet og siden sulten gnagde i magen tok vi ikke mange kastene her før vi vendte snuten tilbake til leiren. Kveldsfisket ga heller ikke resultat og vi måtte konstatere at det ikke ble noen fangst her. Neste dag skulle vi tilbake til bilen og kjøre videre mot Tunga der kanoen endelig skulle bli brukt igjen. På veg til neste vann. Stein og atter stein. Alltid spennende å komme til et nytt fiskevann. Siden lunchen ble glemt i teltet ble det ikke mange kastene her. Her ser vi ned mot det første vannet. På veg tilbake til leiren. En liten ettermiddagskvil kan man unne seg på ferie. For å komme over skuffelsen er det viktig å finne sin indre "unaghi". Vi fant et bein. Hurra! Noen som hadde glemt ei flaske med ukjent innhold. Vi turte ikke å smake. En liten runde med haspelutstyret på kvelden. En vakker kveld På turen ned traff vi på to eldre karer som tok seg en liten pause. De fortalte villig om hvor de hadde fått storfisken i disse trakter. Veldig nyttig informasjon å få, men samtidig nesten litt frustrerende, spesielt når de spurte om vi hadde fått noe fisk. Der jeg måtte svare "eeeh, nei, men jeg mista en stor en". Uansett var det to trivelige karer som ga oss mange gode råd til neste gang vi skal på fisketur her. Fant en edderkopp i koppen, etter jeg hadde drukket opp så klart. En fin morgen. Så gikk turen tilbake til bilen. Langfjelldalen er virkelig vakker, spesielt når det er høst. Langfjellelva opp-strøms. Langfjellelva ned-strøms. Så var snart første del av turen over. Kathrine strekker ut før vi kjører mot Tunga. Da vi ankom Tunga hadde klokken blitt nærmere seks og vi bestemte oss for å være kjappe med å komme oss opp til Ulvådalsvatnet og finne en duganes leirplass før mørket kom. Å montere Allykanoen bruker som regel å gå bra, men med litt for lavt blodsukker ble det en krevende affære med til tider mye banning og steiking. Vi hadde kjøpt ei kanotralle på Biltema som skulle gjøre etappen opp til Ulvådalsvatnet lettere. Dette fungerte ganske bra og vi brukte ca en time på det ca 1,8 km lange stykket. Det var litt vind på vannet, men det gikk helt fint å padle, det var en god følelse å være tilbake i kanoen. Det tok ikke lang tid før vi fant en flott leirplass godt gjemt i bjørkeskogen. Da mørket kom stekte vi oss pølser og krøp til sengs etter en lang dag med en hel del slit. Kanoen er endelig montert. Kanotrallen som ble kjøpt på Biltema fungerte bra. Ulvåa. Det gikk en skogsveg helt opp til vannet. Så var vi fremme og kanoen kunne endelig "sjøsettes". Pølse og lomper gjorde godt etter en lang dag. Neste morgen var det fortsatt strålende sol og vinden hadde roet seg. Det første som skjedde etter vi å ha drukket morgenkaffen var at ei kongeørn kom svevende over vannet ikke langt unna der vi hadde teltet. For et syn. Reinheimen nasjonalpark har stor verdi for truede fuglearter i Norge, og det skal finnes en del kongeørner i disse områdene. Eksotisk det. Etter å ha inntatt frokosten padlet vi videre innover. DNT har ei hytte her som til tider blir mye brukt, Vakkerstøylen heter den. Vi tok oss en tur innom. Her var det ikke et menneske å se og vi hadde nok fått dette krypinnet alene om vi hadde bestemt oss for å sove her. Men siden vi begge foretrekker telt padlet vi videre etter vår lille snarvisitt her. Ved enden av vannet fant vi en fin leirplass som tydeligvis hadde blitt brukt en del før oss. Her var det tillaget bålplass og noen hadde glemt fjellskoene sine her, skjønn det den som kan. Ut på kvelden ble det fyrt opp et bjørkebål som for det meste bare ga fra seg store mengder røyk og det ble aldri skikkelig fyr. Fuktig bjørkeved er kanskje ikke det beste å bruke. Teltet og Kathrine i bjørkeskogen. Denne dagen var det helt stille på vannet. Her ser vi inn mot Ulvådalen og videre til Grøndalen. En god følelse å være tilbake i kanoen. Kathrine er fornøyd med dagens utsikt. Vi har gått i land ved Vakkerstøylen, her er det skiltet tilbake til Tunga der vi kom fra. Vakkerstøylen. Her kan du kjøpe fiskekort, proviantere og låne kano om du ønsker det. Denne båten kan bli brukt til å komme seg over vannet for så å gå videre mot Pyttbua. Utsikt fra teltet innover Ulvådalen. Enda en middagskvil. Vi foretrekker telt fremfor hytte. Ikke lett å få skikkelig fyr på fuktig bjørkeved. Neste dag var egentlig planen å ta en tur opp til Halsholet for å prøve fiskelykken der. Men da vi våknet hadde tåken kommet og vi kunne høre lett duskregn slå mot teltduken. Siden ingen av oss hadde lyst til å traske opp i høyden i vått vær bestemte vi oss like godt for å dra hjem. Turen hadde levert det vi håpte på, bortsett fra fisk kanskje, og vi pakket sammen sakene og padlet oss tilbake. Da vi hadde kommet hallvegs kom så klart værskiftet og det klarnet helt opp. Litt surt, men samtidig så orket vi ikke å padle tilbake til leirplassen. Vi var fornøyde nå. Værskiftet har kommet og vi fikk nyte solen den siste delen tilbake til bilen. Vi vurderte et lite øyeblikk å padle tilbake til leirplassen, men slo det raskt fra oss. Litt lettere å dra med seg kanoen når det går nedover. Kathrine er godt fornøyd med egen innsats. Så var turen over. Planen var egentlig å bli et par dager til, men slik ble det ikke denne gangen. Alt i alt var det en nydelig tur, det er virkelig spesielt å være ute i naturen når høsten har kommet. I løpet av disse dagene traff vi på fint lite folk bortsett fra de to trivlige karene i Langfjelldalen, akkurat slik vi liker det. At mange av vanna i dette området huser fin fisk er det ingen tvil om, men den er tydeligvis vanskelig å få, hvert fall for oss. Det er ikke lov å fiske med oter i de vanna Norddal fjellstyre kultiverer så det oteren var ikke et alternativ. Vi sitter begge igjen med gode minner fra denne turen, eller kanskje ikke så mye for meg. Jeg sitter stort sett igjen med en sur følelse av at det var storfisken som lurte meg denne gangen. Vi sees til neste år! Vis artikkelen på bloggen

I sommer syklet vi Norge på tvers. Det kunne lett ha vært sommerens høydepunkt. Den æren tilkom i stedet en godt og vel tre uker lang padletur Norge på tvers. I packraft. Vi fikk igjen bekreftet at packrafter er lette, tåler mye og går ufattelig tregt på flatt vann. Særlig i motvind. Og vi fikk smakt på den gode følelsen av å være på tur. Lenge. Så lenge at det å være på tur bortimot føltes som hverdag. Vi har lagt ut en liten bildemiks fra turen på bloggen, om du skulle få lyst til å ta en titt: Norge på tvers vannveien.

Alternativ til overprisa fleeceposar i sportsbutikk: Kjøp det tjukkaste fleecepleddet du finn på jysk/nille/europris, legg det dobbel og sy saman eine kortsida og den langsida som ikkje er bretten......Voila, fleecepose for 69,50 i staden for 300 kr

Snurp igjenn nederste delen av en vanlig voksenpose, så vokser utvalget litt. Samtidig har du en sovepose som varer noen år...

Nå er jeg sliten i beina.. Det er ikke tull å ferdes på fjellet. Jeg er ganske fornøyd etter dagens innsats og bilder:) Dro opp på Bjørkelitind som ligger 352 moh og er 2,3 km lang. Jeg gikk lengre enn det fordi jeg glemte å følge med merkinga et øyeblikk, og plutselig fant jeg ut etter en kilometer at "dette stemmer jo ikke...", så snudde og fant veien. Kjente melkesyren i beina med en gang på veien opp, så de 2,3 km kunne like godt vært ei mil. Ble også kjærtegnet av gnagsår på hælen, men det ignorerte jeg glatt. Flere som har den evnen? På toppen hadde jeg god utsikt og så en annen vei ned. "Dette må utforskes", tenkte jeg og satte avgårde. Det angrer jeg ikke på. Ble mange flotte bilder fra turen, og dette er nå min favorittopp! Finner dere en med god kamuflasje? Legger med et bilde som turkameraten min tok på toppen av oss (mobilbilde).

Når nordlyset var så hinsides flott måtte jeg bare flytte meg etter...

Da var det dags å få slengt opp rapport nr. 2 fra 2. fjellforumtreff i Nordmarka. Som den kunstneren innen prokrastinering jeg er, starta jeg å pakke sekken etter jobb på fredagen. Det tok lang nok tid i seg selv, og når jeg endelig kom meg på veien, klarte jeg å drite meg ut på Røa når jeg skulle videre inn til Sørkedalen. Der hadde de bytta holdeplass, da uten å skrive noe om det på holdeplassen. Når klokka slo 1943 var jeg på vei fra Sørkedalen skole mot Finnerud. Det begynner å bli mørkt allerede. Når jeg ankommer Finnerud, ser jeg meg nødt til å finne fram hodelykta, da jeg skal inn i relativt tett skog. Får ikke behov for den med en gang, men den er nå kjekk å ha klar. Karrer meg igjennom skogen, og holder på å tryne på glatte steiner i mørket mer enn en gang. Men litt før klokka slår 2130 er jeg kommet til Øyvannet hvor jeg planlegger å overnatte. Ikke lenge etter finner jeg en gammel bålplass på et berg som går rett ned i vannet. Her får jeg etter mye blåsing fyr på noen kvister, som holder meg med selskap til jeg mener det er natta. Det er nesten skyfritt denne natten, og jeg titter opp på stjernene der jeg ligger under åpen himmel. En nydelig avslutning på en rimelig bedriten dag. Dette er utsikten fra soveplassen min når jeg står opp litt før kl. 0700 lørdag morgen: Dette blir da starten på en helt nydelig dag i Nordmarka. Jeg lager meg litt frokost, før jeg pakker sakene mine og setter kursen for Kobberhaughytta. Svak for vaffel som jeg er, blir skuffelsen stor når jeg finner ut det ikke selges noen vaffel på Kobberhaughytta før i 11 tiden. Furten og grinete setter jeg kursen videre mot Bjørnholt, og leke the waiting game der i stedet. Kom fram til Bjørnholt 1030, litt vel tidlig, men da ville jeg i hvert fall være på plass om det evt. ville dukke folk opp. Så jeg satt meg like gjerne på svaberget i sola ved vannkanten langs Bjørnsjøen med kaffe og litt mat. Etter hvert får jeg melding fra hesthov, som ønsker å bli med for en kanotur denne flotte septemberdagen. Da leier jeg meg en kano, og tar meg en liten sving for meg selv mens jeg venter. Tok selvsagt med meg en vaffel mens jeg først var der oppe og viftet med Sigrid Undset. Ikke lenge etter får jeg melding om at ost er ankommet Bjørnholt. Vi finner så ut at vi må slenge fra oss "lettvektsekkene" våre på øya vi skal overnatte på før vi tar med oss Hestehov, som kommer litt senere. Været er knall, og jeg finner ut at solkrem er lurt også i september. Vi finner en åleit øy hvor ingen andre har landa enda(det var en hel del mennesker ute med kanoer denne dagen). Det viser seg også at ost er relativt habil i kano, kanskje litt rusten, men bidro med fler triks enn jeg hadde å vise til. Etter hvert plukker vi opp Hesthov som har kommet med sykkel til nordøst siden av Bjørnsjøen, og vi turer tilbake til solsiden på øya vår for et bedre måltid. Etter hyggelig prat om friluft og mat reiser Hesthov igjen. Da tar jeg og ost en tur for å finne liggeunderlaget mitt, som jeg klarte å legge igjen på en annen øy tidligere på dagen. Det lå pent og pyntelig der det skulle, og det ble mer bålfyring med tilhørende akevitt og 60% til kaffen. Var litt mer skyer denne kvelden, som synliggjorde lysforurensning fra byn, men det var mer enn trygt nok å sove under åpen himmel denne natten også. Vi hadde utsikt mot Kikutstua på andre siden av vannet: Stod igjen opp i 7 tiden søndag morgen til en fantastisk soloppgang: Fyrte også opp et lite morgenbål før ost våknet. Da ble det frokost og mer sjitprat før vi fant ut at folk hadde ting å gjøre hjemme før kvelden snek seg innpå igjen. Vi tok en runde rundt på Bjørnsjøen og fant en hel rekke flotte leirplasser både på øyer og på land. Helt klart mange flotte alternativer her. Halv elleve leverte vi kanoen, og etter en nystekt bolle på Bjørnholt satte vi i vei mot Sognsvann i et stødig tempo. Dette er første dagen på turen jeg møter noe særlig mennesker på tur, samme gjelder ost, men jeg hadde vært litt vel tidlig eller sent ute for vanlige folk tenker jeg. Når vi runda hjørnet på Ullevålseter ble vi møtt av et hav av mennesker. Her gjorde vi det eneste riktige, som var og kjøpe seg en cola, og komme seg til helvete videre. Så snart vi var på blåsti igjen mot lynhytta, var vi så og si alene atter en gang. Merkelig det der. Nede ved Sognsvann fikk vi æren av å gå i kø fram til T-banen. Tøft å svelge etter en regelrett episk tur i Nordmarka. Eneste vi manglet var litt flere folk fra FF, men vi klager ikke, for denne helgen har vært innertier hele veien. Dersom det blir like flott vær til helgen blir det ny tur på meg, om folk vil hive seg på det, er det bare sende meg en melding Og her har du ost sin versjon: http://www.fjellforum.no/topic/29038-septembertreff-i-nordmarka/#entry265269

Jeg har vasset gjennom Østmarka fra Ellingsrudåsen og nedover mot Lutvann. Det er snø, mye snø, men stiene er gått opp og er greie å gå i. Sekken er pakket med en sovepose, et liggeunderlag og litt mat. Men nå begynner det å mørkne og det ser egentlig også litt mørkt ut. Det er nemlig vanskelig å finne ved i den våte skogen og utenfor stiene er det vanskelig å bevege seg i snøen som fortsatt er ganske dypt. Håpet om utenatt nummer fem i år begynner å svinne. Skal jeg feige ut? Men så! I en skråhelling nedover i retning Lutvann ser jeg død gran. Her er det muligheter. Telefonen ringer mens jeg sanker ved. Kjæresten lurer på om jeg ikke heller skal komme hjem? Hvorfor i all verden skal jeg ligge ute i skogen, bare noen få kilometer fra nærmeste vei? Det virker jo helt meningsløst? Jeg fortsetter å sanke grannkvister og selv om veden er våt får jeg etterhvert i gang bålet. Det brenner friskt. Etterhvert senker natten seg. Og ja, jeg hører av og til lyden av sirener og fly som suser over hodet mitt. Men kvelden kommer og himmelen er stjerneklar. Bålet gir god varme. Jeg legger vekk boka og stirrer inn i flammenefrem til de slukner og jeg sovner. Hvis dette er meningsløst, er det helt greit.

Fra Fjorda i sommer

Opplevde noe slikt på en steikende varm høstdag i nord-Norge i 1988-89. Vi ble plutselig kjørt langt inn i villmarka, gitt en kartreferanse og beskjed å ha oss dit så raskt som mulig. Med alt lags-utstyret vi var oppsatt med.. + personlig utstyr. Etter noen timer gikk en av lagkameratene rett i bakken, var helt borte. Vi hadde samband, kalte ledelsen opp og helikopter kom og hentet han. Når han kom på sykehuset var kroppstemperaturen 34 grader.. Dette på en steikende høstdag med tosifret temperatur! Forklaringene til legene var at han hadde svettet slik at kroppen ble nedkjølt av den fuktige svetten kombinert at han hadde kledd av seg og fikk vind/trekk rett på huden.. Resten av laget måtte ta sekken, våpenet og frakte dette resten av uken. Som gikk ut på å komme frem til en gitt kartreferanse, utføre noe banalt. For å få en ny kartreferanse.. Lærte en masse om meg selv på den øvelsen.. Åge

Jeg gjentar Kjell Ivers oppfordring. Dersom ikke dette tas til følge vil tråden bli stengt for videre kommentering. Rene debatter om alternativ medisin versus skolemedisin er ikke en tematikk som hører hjemme her.

Fin rapport. Hvilken øy lå dere på?

Takk for det, det blir spennende ! Ser den... da får du ha en god tur . Håper at været holder seg inatt og gjerne imorgen også. Gleder meg til å se flere fine bilder!

jeg syns ditt tilfelle er interessant , det hjelper jo lite å ha det beste foret om hunden ikke får det i seg. det ser for meg ut som appetitt hos hund er delvis gener og delvis læring lærings delen kan du gjøre noe med, genetikken må de som avler hunder tenke på(det gjør mange også) her er noe av hva jeg har erfart gjennom foring på løp, trening og turer. noen hunder er veldig forsiktige og spiser ikke vist noe er nytt, plassen, noe i foret, folk rundt hunden, andre hunder og andre stress faktorer. mange hunder spiser ikke når de er slitene elle veldig oppspilte har du en hund som ikke spiser på grunn av usikkerhet,stress og oppspilthet ville jeg oppsøkt en rolig plass og gitt hunden ro, prøvd å gjøre ting så forutsigbart som mulig. blander du mat og drikke i en kopp er det ofte hunden starter og drikke siden den er tørst, også forsetter den med å spise opp det som ligger i koppen når den først er i gang. noen ganger kan det å legge noen forkuler eller annen mat rett på bakken/gulvet trigge hunden. noen hunder må også bli tilbydd mat før de går i hvile modus og vill ikke ta mat etter dette. å lære hunden å spise når muligheten byr seg er også lurt. det kan være og fjerne mat som ikke blir spis omtrent umiddelbart etter servering og å være sikker på at hunden faktisk er sulten når du tilbyr mat. ikke gi så store porsjoner at ikke alt blir spist opp, det beste er att hunden har lyst på mere og ser frem til neste måltid. brød kan lage mye krøll, diare med etterfølgende dehydrering kan fort sette en stopper for jakta og bli kritisk for hunden og introdusere nye ting i foret midt i jakta er som regel ikke så bra, hunden må ha tid på å venne seg til ny mat for å kunne dra fult ut nytte av den(siden du bruker en del middagsrester kan det være din hund har ok opptak på karbonadene) husk også vann ofte er også mangel på eller feil fysiske trening grunn til at hunden ikke presterer på jakt, jeg vet og mener ikke noe om det gjelder din hund eller ikke.

Jeg registrerer at mens jeg har hatt tre herlige dager på rypejakt med min matkresne hund, så har det foregått en tildels heftig debatt som kanskje hadde utgangspunkt i en praktisk problemstilling jeg har, men som etterhvert har antatt mange veier. Jeg vet ikke hvor interessant mitt tilfelle er, men saken er at jeg har forsøkt i tilby min hund tørrfor, vom og hundepølse, men hun vil altså ikke ta til seg mat. Vi snakker om en 3-4 dagers tur i begynnelsen av høstjakte - det som for ganske mange av oss er et høydepunkt i naturopplevelse, kameratskap, fysisk og mental oppladning og what not. Vi snakker om dagsturer på 10 timer +/-, med rimelige pauser slik at både mann og hund får hvilt seg. Vi snakker også om en hund som bor hos en alminnelig friluftsglad familie, ikkje aktive hundesportfolk. Og vi snakker om en hund som er frisk og livsglad, og som ikke har problemer med å spise ellers. Hun får tørrfor som hovedingrediens, og middagsrester oppå: fisk, grønnsaker, kjøttrester, saus og hva som ellers måtte by seg, og det går ned på høykant. Så for meg framstår problemet kanskje mer som et psykologisk problem enn et menyproblem Det er mange og lange innlegg,med noe "støy" innimellom, som gjør det litt vanskelig å oppfatte budskapet. Men jeg har i alle fall fått med meg at brødmat gir ikke energitilførsel til hunden under den aktivitetsutoldelsen en lang jaktdag - for ikke å si tre på rappen - er. Litt uklart om det er skadelig, bortsett fra en mulig allergifare. I løpet av de tre dagene ser jeg at kreftene blir mindre hos huinden. Om det er fordi hun får for lite næring eller fordi hun blir sliten er vanskelig å si. Det siste er vanskelig å gjøre noe med, borftsett fra å la henne hvile mer. Om det er det første, så er det nettopp det jeg hadde ønsket å få råd/svar på. OG debatten har forsåvidt gitt noen interessasnte innspill. Det remediet jeg har funnet som virker best er faktisk å kjøpe karbonadekaker (med så lite salt i og så høy fettprosent som mulig) Det går ihvertfall ned til en viss grad. Eller så kan jeg rapportere om at der jeg har jakta i Finnmark har det vært store kull, men langt mellom dem. Så får man mellom situasjonene glede seg over en vidunderlig natur, utrolig mye blåbær, en hund som stråler av glede over å få gjøre det den er avlet for, og en mulighet til å tenke enkle tanker i en ellers komplisert hverdag.

Takk for godt tips. Kan bli en kjærkommen avløser for real og toro. Linser og bønner er helt greit i stedet for kjøtt, bare smaken på retten er god.

Grunnet dagens værvarsel, tar jeg overnattingen i morgen i håp om en ny natt under åpen himmel. Du får ha lykke til på X-Run på lørdag

Ble egentlig mest nysgjerrig på disse støvlene jeg? Hva er de egentlig laget av? Har "skinnet" samme kvalitet som vanlig skinn? Holder de vannet ute tur etter tur slik som skinnstøvler med gtx gjør, eller ihvertfall skal gjøre? Er de kvalitetsmessig like gode som f.eks Alfa og Crispi? Jeg er ikke veganer, men jeg syns vi tar oss litt for mye til rette når det kommer til dyr og jeg vet litt for godt hvordan de blir behandlet. Så om det finnes et materiale med de samme egenskapene som skinn, så ser jeg ingen grunn til at støvlene skal lages av skinn. Nå har jeg noen par støvler jeg skal gå ihjel før jeg kjøper nye, ser også at de i butikken du linker til er italienske så de passer nok foten min svært dårlig, men om du har slike støvler så vil jeg gjerne vite hva du syns om dem.

Hmmmm... Kanskje man skulle forsøke å holde seg til tema. Litt slitsomt å måtte scrolle seg igjennom div annet før medlemmer og andre evt. får gode tips. Dask på lanken

Her var det utrolig mye personkonflikter, synsing og ikke en eneste referanse til forskning på emnet ? Landbrukshøyskolen påbegynte i november 12 et forskningsprosjekt for å finne ut av optimalt spesialfor til aktive hunder. Kanskje noen kan skaffe en kopi av den rapporten som nå bør være ferdig ? Når det gjelder mindre aktive hunder er forskningen klar: A.K. Hewson-Hughes m.fl: Geometric analysis of macronutrient selection in breeds of the domestic dog, Canis lupus familiaris, Budskapet er vel at en hund ikke trenger ett eneste gram karbohydrat i kosten sin. Hva angår mineraler og vitaminer har jeg ikke lest nok forskning til å si noe om, jeg har ingen hund å ta vare på. Jeg vil anta at en oppegående hundeeier klarer å se hvordan sin egen hund reagerer på den kosten den får og kan områ seg deretter. Friske grønnsaker ? En hund har ikke de aminosyrene som kreves for å kunne ta opp noe næring fra friske grønnsaker, det må som noen sa inntas ferdig fordøyd. Disse dyrene spiser faktisk sin egen avføring og andres innvoller av en grunn. Redigert: Hadde glemt en D bak hund Også glemte jeg å si at en hund sin primære næringskilde er spekk. Godt over 60 % skal normalt komme fra spekk. Og med spekk mener jeg fett.

Da har jeg lagt inn for de tre neste årene i kalenderen

Hissig orm i Froland. Redigerte str og da ble det litt uklart. Jaja...

Inspirerende rapport fra det vidstrakte Saltfjellet! På min egen Saltfjelltur for et par år siden så jeg heldigvis hverken F-16 eller ATV'er. Derimot var det en god del spor etter sistnevnte i sørenden av Søre Bjøllåvatnet.

Wow! Godt fortalt, supert vær, fine bilder samt fantastisk område. Med andre ord, en fabelaktig turrapport! Synd med ryggen til mister fisker dog.

Morsom turrapport, og gjør ikke noe å gjenta seg angående finværet. Det er sånne ting som gjør turer minneverdige. F.eks min første fjelltur i Rondane som 7-åring var 5-6 dager med knallfint vær. Det har brent seg fast i hukommelsen kan du si.

Får kanskje sette meg ned å dele en turrapport jeg også da Rundt 830 bilder ble lagret på minnekortet iløpet av turen som beklageligvis gikk alt for fort. Når jeg drar opp dit igjen, så skal fiskestanga få kjørt seg mere for å si det mildt.... Opplevde ikke ett eneste touch i Søndre Bjøllåvann, og de tre karene som hadde campet der i tre dager med kontinuerlig fiske, hadde heller ikke hatt napp. Før denne turen hadde jeg ikke fisket noe i ferskvann eller elv på ~17-18 år, og jaggu fikk jeg ikke testa om stanga holdt kilosfisk, noe den fint gjorde fint Og jeg istemmer dette med 4-hjulingene. Det var veldig beklagelig å se sporene etter 4 hjulinger selv midt oppå "månen"

Støtter meg på Vandrefalks betraktninger.. Ut over det: Knallrapport fra et mektig landskap! Det frister med fisketur på et par uker innover Saltfjellet. Skal gjennomføres før jeg går i grava.

Ikke akkurat fjellet men... 20 nautiske mil fra Langesund retning Danmark. Fullstendig usannsynlige værforhold og en lang dag med fantastisk fiske. Good times!

Et sommerminne fra Trollheimen.