Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ 07.09.2013 - 11.09.3013 Så var høsten kommet og fiskesesongen som vi hadde gledet oss sånn til er snart over. Jeg og Kathrine hadde ordnet oss ei uke fri denne måneden og vi bestemte oss for en tur med fiskestang, telt og kano. Først planla vi å tilbringe et par dager ved Slufsane i Reinheimen nasjonalpark som jeg har besøkt tidligere i år, der etter skulle vi kjøre til Tunga og padle innover Ulvådalsvatnet med kano. Mer detaljert ble planleggingen ikke, det enkle er ofte det beste. Hoppende glad for å være i Reinheimen nasjonalpark. Vi parkerte bilen på Slettevikane som ligger ca 5 km før Trollstigen. Da vi begynte å gå innover Langfjelldalen var været bra, lett skydekke og perfekt temperatur å gå i. Høsten hadde virkelig satt sitt preg her og vi kunne se at stort sett hele dalen var dekket av nydelige høstfarger, helt annerledes enn når jeg var her sist. Vi brukt ca to timer før vi kunne slå opp teltet i nærheten av vannet vi skulle fiske i. Som vanlig tok vi det rolig og vi kom ikke i gang med fiskingen før godt utpå kvelden. Da var vannet blikkstille og stillheten ble kun brutt av de litt for store slukene som vi klasket ut i vannet til tider og utider, og det kom vel ikke som noen bombe at det ikke ble noen fangst den kvelden. Når kveld ble til natt fikk vi oppleve en nydelig og ganske så klar stjernehimmel, en verdig avslutting på en veldig fin dag. Kathrine, fjellene og Toyota`n. En fin dag til å være på tur. Høststemning. Her forlot vi stien og gikk i bratt terreng opp mot målet. Langfjelldalen. Vi nærmer oss. Det er andre gangen i år jeg tar turen opp hit. Steinur er det mye av i Reinheimen. Så var vi fremme. Kathrine tar seg en kopp kaffe mens hun nyter utsikten. Speilblankt vann, ikke drømmeforhold for fiske. Slik utsikt må nytes. Kathrine skal til å bryte stillheten på vannet med en av sine kobber og rød spesial. Linselus. Det blir tidlig mørkt på høyfjellet når det er høst. Neste dag var planen å ta en liten dagstur til et vann som lå litt lenger opp i fjellet. Men først ble det alt for mange kopper med kaffe og generell avslapping. Før vi begynte oppstigningen til det neste vannet, fisket vi oss bortover langs det vannet som lå nærmest teltet. Det var sol og blå himmel, og det hadde kommet en svak bris som ga rolige krusninger på vannet, ikke de verste forholdene det. Jeg bestemte meg for at dagens våpen skulle være en sølvblank spesial med røde prikker, 12 grams. Etter en del kast kjente jeg plutselig et kraftig rykk i sena ca 10 meter fra land, mothugget ble gjort og jeg kunne kjenne at dette var fin fisk. Lyden av bremsen som ga etter underbygde mine antagelser, endelig skulle storfisken landes! Det har blitt en del fisketurer på meg i sommer, og det har blitt mange resultatløse forsøk på å få storfisken, eller dusse da som jeg kaller det. Men nå var muligheten her. Jeg kunne skimte en fin ørret som kjempet for livet i det klare fjellvannet, det var bare å få landet den. Jeg så for meg gullmedaljer, premieutdelinger, salutter og fyrverkeri, endelig skulle jeg få belønning for alle de resultatløse kastene jeg hadde gjort i løpet av sommeren. Jeg kunne ikke annet enn smile fra øre til øre der jeg stod. Men plutselig kjente jeg at snøret ble slakt og motstanden var borte. Den gikk. For en nedtur, jeg hadde mest lyst til å kaste både stang og snelle langt ut i vannet. Dette var det som ikke skulle skje, men det var nettopp det som skjedde. De neste to timene gikk jeg rundt i en tung depresjon, jeg har aldri opplevd det som så surt å miste en fisk. Jeg kan jo så klart ikke være sikker på at denne var så stor, og det er vel alltid slik at den største fisken er den du mister. Høyfjellsfiske kan være brutalt, det fikk jeg absolutt oppleve denne dagen. Kathrine lager morgenkaffe. Det er viktig å varme opp muskulaturen før storfisken skal landes. Vi slo opp teltet på samme plass som sist gang jeg var her. En skuffet fjellfisker som nettopp har spolert sjansen for å få storfisken på land. Kathrine sa noen trøstende ord før hun fortsatte å fiske. Etter å ha kommet meg over den verste skuffelsen gikk vi videre oppover fjellet for å prøve et vann som også skulle være bra. Da vi kom hit fant vi ut at vi hadde glemt lunchen i teltet og siden sulten gnagde i magen tok vi ikke mange kastene her før vi vendte snuten tilbake til leiren. Kveldsfisket ga heller ikke resultat og vi måtte konstatere at det ikke ble noen fangst her. Neste dag skulle vi tilbake til bilen og kjøre videre mot Tunga der kanoen endelig skulle bli brukt igjen. På veg til neste vann. Stein og atter stein. Alltid spennende å komme til et nytt fiskevann. Siden lunchen ble glemt i teltet ble det ikke mange kastene her. Her ser vi ned mot det første vannet. På veg tilbake til leiren. En liten ettermiddagskvil kan man unne seg på ferie. For å komme over skuffelsen er det viktig å finne sin indre "unaghi". Vi fant et bein. Hurra! Noen som hadde glemt ei flaske med ukjent innhold. Vi turte ikke å smake. En liten runde med haspelutstyret på kvelden. En vakker kveld På turen ned traff vi på to eldre karer som tok seg en liten pause. De fortalte villig om hvor de hadde fått storfisken i disse trakter. Veldig nyttig informasjon å få, men samtidig nesten litt frustrerende, spesielt når de spurte om vi hadde fått noe fisk. Der jeg måtte svare "eeeh, nei, men jeg mista en stor en". Uansett var det to trivelige karer som ga oss mange gode råd til neste gang vi skal på fisketur her. Fant en edderkopp i koppen, etter jeg hadde drukket opp så klart. En fin morgen. Så gikk turen tilbake til bilen. Langfjelldalen er virkelig vakker, spesielt når det er høst. Langfjellelva opp-strøms. Langfjellelva ned-strøms. Så var snart første del av turen over. Kathrine strekker ut før vi kjører mot Tunga. Da vi ankom Tunga hadde klokken blitt nærmere seks og vi bestemte oss for å være kjappe med å komme oss opp til Ulvådalsvatnet og finne en duganes leirplass før mørket kom. Å montere Allykanoen bruker som regel å gå bra, men med litt for lavt blodsukker ble det en krevende affære med til tider mye banning og steiking. Vi hadde kjøpt ei kanotralle på Biltema som skulle gjøre etappen opp til Ulvådalsvatnet lettere. Dette fungerte ganske bra og vi brukte ca en time på det ca 1,8 km lange stykket. Det var litt vind på vannet, men det gikk helt fint å padle, det var en god følelse å være tilbake i kanoen. Det tok ikke lang tid før vi fant en flott leirplass godt gjemt i bjørkeskogen. Da mørket kom stekte vi oss pølser og krøp til sengs etter en lang dag med en hel del slit. Kanoen er endelig montert. Kanotrallen som ble kjøpt på Biltema fungerte bra. Ulvåa. Det gikk en skogsveg helt opp til vannet. Så var vi fremme og kanoen kunne endelig "sjøsettes". Pølse og lomper gjorde godt etter en lang dag. Neste morgen var det fortsatt strålende sol og vinden hadde roet seg. Det første som skjedde etter vi å ha drukket morgenkaffen var at ei kongeørn kom svevende over vannet ikke langt unna der vi hadde teltet. For et syn. Reinheimen nasjonalpark har stor verdi for truede fuglearter i Norge, og det skal finnes en del kongeørner i disse områdene. Eksotisk det. Etter å ha inntatt frokosten padlet vi videre innover. DNT har ei hytte her som til tider blir mye brukt, Vakkerstøylen heter den. Vi tok oss en tur innom. Her var det ikke et menneske å se og vi hadde nok fått dette krypinnet alene om vi hadde bestemt oss for å sove her. Men siden vi begge foretrekker telt padlet vi videre etter vår lille snarvisitt her. Ved enden av vannet fant vi en fin leirplass som tydeligvis hadde blitt brukt en del før oss. Her var det tillaget bålplass og noen hadde glemt fjellskoene sine her, skjønn det den som kan. Ut på kvelden ble det fyrt opp et bjørkebål som for det meste bare ga fra seg store mengder røyk og det ble aldri skikkelig fyr. Fuktig bjørkeved er kanskje ikke det beste å bruke. Teltet og Kathrine i bjørkeskogen. Denne dagen var det helt stille på vannet. Her ser vi inn mot Ulvådalen og videre til Grøndalen. En god følelse å være tilbake i kanoen. Kathrine er fornøyd med dagens utsikt. Vi har gått i land ved Vakkerstøylen, her er det skiltet tilbake til Tunga der vi kom fra. Vakkerstøylen. Her kan du kjøpe fiskekort, proviantere og låne kano om du ønsker det. Denne båten kan bli brukt til å komme seg over vannet for så å gå videre mot Pyttbua. Utsikt fra teltet innover Ulvådalen. Enda en middagskvil. Vi foretrekker telt fremfor hytte. Ikke lett å få skikkelig fyr på fuktig bjørkeved. Neste dag var egentlig planen å ta en tur opp til Halsholet for å prøve fiskelykken der. Men da vi våknet hadde tåken kommet og vi kunne høre lett duskregn slå mot teltduken. Siden ingen av oss hadde lyst til å traske opp i høyden i vått vær bestemte vi oss like godt for å dra hjem. Turen hadde levert det vi håpte på, bortsett fra fisk kanskje, og vi pakket sammen sakene og padlet oss tilbake. Da vi hadde kommet hallvegs kom så klart værskiftet og det klarnet helt opp. Litt surt, men samtidig så orket vi ikke å padle tilbake til leirplassen. Vi var fornøyde nå. Værskiftet har kommet og vi fikk nyte solen den siste delen tilbake til bilen. Vi vurderte et lite øyeblikk å padle tilbake til leirplassen, men slo det raskt fra oss. Litt lettere å dra med seg kanoen når det går nedover. Kathrine er godt fornøyd med egen innsats. Så var turen over. Planen var egentlig å bli et par dager til, men slik ble det ikke denne gangen. Alt i alt var det en nydelig tur, det er virkelig spesielt å være ute i naturen når høsten har kommet. I løpet av disse dagene traff vi på fint lite folk bortsett fra de to trivlige karene i Langfjelldalen, akkurat slik vi liker det. At mange av vanna i dette området huser fin fisk er det ingen tvil om, men den er tydeligvis vanskelig å få, hvert fall for oss. Det er ikke lov å fiske med oter i de vanna Norddal fjellstyre kultiverer så det oteren var ikke et alternativ. Vi sitter begge igjen med gode minner fra denne turen, eller kanskje ikke så mye for meg. Jeg sitter stort sett igjen med en sur følelse av at det var storfisken som lurte meg denne gangen. Vi sees til neste år! Vis artikkelen på bloggen

I sommer syklet vi Norge på tvers. Det kunne lett ha vært sommerens høydepunkt. Den æren tilkom i stedet en godt og vel tre uker lang padletur Norge på tvers. I packraft. Vi fikk igjen bekreftet at packrafter er lette, tåler mye og går ufattelig tregt på flatt vann. Særlig i motvind. Og vi fikk smakt på den gode følelsen av å være på tur. Lenge. Så lenge at det å være på tur bortimot føltes som hverdag. Vi har lagt ut en liten bildemiks fra turen på bloggen, om du skulle få lyst til å ta en titt: Norge på tvers vannveien.

Sist søndag klarte jeg å lure med min bedre halvdel til fjells. Det var et vann jeg ikke hadde fisket i på noen år som fristet. Dagen kom med skikkelig knallvær og sommerlige temperaturer! Etter knapt et par timers gange kom vi opp til vannet og slo oss til ved det lille naustet til grunneierlaget. På turen opp til skoggrensa oppdaget vi til sammen 22 flått som vandret på oss, skuffende mye... Totalt oppdaget vi 25 stk på turen! Etter å ha spist lunsj var det tid for å fiske, min bedre halvdel ville fiske fra land, mens jeg sjøsatte båten i naustet og dorget en runde rundt vannet. Ved østenden av vannet fikk jeg to fine ørreter på 4-500 gram. Neste dorgerunde tok vi sammen, jeg fikk to fisker til av samme kaliber og hun mistet to, den ene like ved båten. Vi er oppe ved vannet. Lunsj, storfegryte fra Real turmat Det fiskes. Stille vann. Jeg er klar for å dorge rundt vannet. Første fisken om bord Jeg konstaterer at fisken er førsteklasses Til tross for mye flått ble det en kjempefin tur i knallvær med trivsel, godt selskap og fine fisker. En dag som vil bli husket lenge! Sent from my iPad using Tapatalk - now Free

http://veggisbutikken.no/ Lett og enkel mat, som de tradisjonelle turmat posene fra sport'n

Hmmmm... Kanskje man skulle forsøke å holde seg til tema. Litt slitsomt å måtte scrolle seg igjennom div annet før medlemmer og andre evt. får gode tips. Dask på lanken

Greit. Jeg er en veganer som spiser kjøtt da.

Smaker nok ganske likt

Det er vel ingen som har påstått at mest mulig er best, bare at det trengs det også. Å lage selv hadde nok blitt veldig billig får dette husholdets del, da vi jakter nok til at det hadde holdt til hundene også. Det jeg mente var at det antagelig ikke var økonomisk å lage slikt hundefor for produsentene (kunstige tilsetningsstoffer o.l) I og med at du siterte Elisabeth tror jeg ikke egentlig at du sikter til meg, men jeg er vel den eneste i denne posten som har ramset opp bøker så jeg svarer allikevel. Jeg har ikke sagt hunden skal ha 25% rene rå grønnsaker. Jeg er ikke sikker på om det er det Elisabeth mener heller, er det? Grunnen til at jeg svarer er at det er bare jeg som har nevnt konkrete bøker. Disse to bøkene jeg har nevnt har jeg blitt anbefalt av vetrinærer og de kommer med register og seriøs forskning. Det er ingen "jeg synes og mener bok" som mange bøker kanskje er. Forskningen presentert i disse bøkene tar kanskje ikke hensyn til enkeltindivider og alle aktivitetsnivå, men det må uansett tilpasses. også hos mennesker. Så nei, bøkene mine er ikke rettet mot trekkhunder. Jeg skal heller ikke delta på iditarod, og forhåpentligvis skal disse hundene få annen kost enn min jakthund. Men grunnkunnskapen for ernæring er lik uansett. En hund skal ha så mye sånn og så mye noe annet for at kroppen skal fungere. For at systemene skal fungere. Deretter må man bygge på for å gi hver enkelt hund det den trenger i forhold til arbeid, livsstil, og eventuelle allergier. Jeg kommer til å stole på forskningsartikler og bøker som er seriøse lenge før jeg stoler på wikipedia og en tilfeldig kommentar her på forumet. I mange tilfeller er vi mennesker ikke beviss på at hunden kan ha/har mangler. Mange hunder klarer seg hele livet med et kosthold basert på middagsrester. Selv om det er kjent at hund ikke har godt av salt, sterke krydder, løk og potet. Jeg vet om dyktige jakthunder som går på denne kosten. Allikevel går dette bra, hvorfor? Jeg tror feilernæring er veldig vanlig hos hund. Jeg tror det er få bevisste mennesker. Det er mye dårlig hundemat på markedet. Det er vanskelig å lese seg opp fordi det finnes mye useriøst både hos folk, bøker og på nett. Og for ikke å snakke om at det er vanskelig å spørre hunden om noe er galt.

Ja du vet at:''Om svunne tiders gleder bringer tomme flasker bud''.

Føler diskusjonen kan trenge en kildehenvisning som går til begge parter(resultat av 5min Googlesøk): Det må tilsettes vitaminer ved fullforing på vom (er vel ingen som har vært direkte imot dette?): "Hunden kan ikke leve på fett og protein alene. Den må få tilførsel av vitaminer. I vill tilstand spiste hunden først de myke delene på byttedyret. Det vil si magesekk/vom og andre organer i bukhulen. Når hunden også spiste vominnholdet fikk den tilførsel av viktige vitaminer. Av praktiske grunner vaskes innholdet ut i moderne vomproduksjon. Derfor må du sørge for vitamintilsetting til kjøtt og vom. Det kan du gjøre på to måter. Enten ved å bruke halv foringsmengde med tørrfor eller tilsette et rent vitamintilskudd, som for eksempel Vitabena. Hvis ikke kan dette bl.a. føre til kalsiummangel hos hunden." www.norsk-dyremat.no Ps. som det har blitt nevnt flere ganger, det finnes vomvarianter som har dette ferdigtilsatt! Å kværne plantene til puré hjelper ikke nødvendigvis: "Vi skiller mellom protein fra planter og fra dyr. Hunden har ingen mulighet til å ta opp protein fra planter i rå tilstand. Det er fordi hundemagen ikke inneholderenzymer som kan spalte planteprotein, slik som for eksempel planteeterne kan. For at hunden skal kunne gjøre seg nytte av planteprotein, må dette bearbeides ved for eksempel oppvarming. Dette gjøres i tørrfor-produksjonen. " www.norsk-dyremat.no Vet ikke om dette gjelder vitaminer og mineraler, men å gi 20% av hundeforet som kværna planter ser i allefall ikke ut til å ha noen hensikt ut over magefyll, som vil være uheldig for hunden til trådstarter som jeg forstår får i seg for lite og feil type mat (det kan for øvrig kan være svært nyttig for hunder med varierende energibehov, for å ungå variasjoner i formengde ved variasjon i energimengde)? Ps. kan ikke stort om det her, men spennende tema. Har svært aktiv hund selv som jeg har problemer med å få fetet opp, til tross for at vi bor på Majostua... o.O (Forer nå ca. 4% av kroppsvekt. 50/50 vom/tørrfor)

En flott tamrein fotografert i lav kveldsol på Kvaløya (Finnmark) under gårdagens fjelltur.

Skulle på tur i går med en venn. Målet var Grotbreahesten og Austre Glittertindoksle. Plukket henne opp og kjørte til parkeringa i Veodalen. Ved bommen sto det to biler, og ut av dem kom 6 venner til! Det var da jeg fant ut at vi hadde begynt på utdrikningslaget mitt... Det ble en fatastisk tur til to topper ingen av oss hadde vært på før, og kvelden ble ikke sånn halvgæren den heller

Solnedgang fra Malmangernuten 14/08 Mine bidrag: http://mintur.net/Turer2013/FFKalender/

Så. Med ullundertøy på, varmeflaske i posen, redningsfolie i teltbunnen, ekstra liggeunderlag og pledd over burde dette altså gå bra? Satser på at dette går! Så er det bare å få turnuskabalen til å gå opp da.

Ville helt klart tatt med noe mer ja, hadde tatt med både ullundertøy og ekstra pledd/silkepose el.l. Å fryse på natta motiverer ikke til flere teltturer:)

Nydelig turrapport!

Har brukt Bergans kids comfort med ekstra innerpose i tjukk fleece og et sett ullundertøy i utetemp heilt ned i 18 kalde. Rett nok låg mor då med ei hånd ute halve natta for å kontrollere temp, noko som var unødvendig, for det var varmt nok. He gode underlag

Det er en ting jeg alltid har lurt på. Hvorfor ser all veganermat brun ut når det bare består av grønnsaker?

Jeg tror det har oppstått en misforståelse her. Jeg tipset om at denne butikken selger vegan turmat for mennesker. Og, helt riktig denne butikken selger også vegan dyremat.

ja vi kom vel litt dårlig ut. det er jo et tema som mange brenner for og det er bra håper vi kan fortsette å prate/diskutere rundt dette og forhåpentligvis dra nytte av verandres erfaring håper det også er rom for å tenke litt høyt rundt dette temaet , bare man gjør det tydelig at det er det man gjør

Mitt septemberbidrag: "Stillhet" Tatt med et Sony RX100 F5.6 ISO 125 Lukkertid 1/100sek

Nei de spiser ikke vegan kost, men noen spiser litt bær og sånn i tillegg til kjøtt. Jeg spiser ikke vegansk selv om jeg spiser grønnsaker liksom.

Her var det utrolig mye personkonflikter, synsing og ikke en eneste referanse til forskning på emnet ? Landbrukshøyskolen påbegynte i november 12 et forskningsprosjekt for å finne ut av optimalt spesialfor til aktive hunder. Kanskje noen kan skaffe en kopi av den rapporten som nå bør være ferdig ? Når det gjelder mindre aktive hunder er forskningen klar: A.K. Hewson-Hughes m.fl: Geometric analysis of macronutrient selection in breeds of the domestic dog, Canis lupus familiaris, Budskapet er vel at en hund ikke trenger ett eneste gram karbohydrat i kosten sin. Hva angår mineraler og vitaminer har jeg ikke lest nok forskning til å si noe om, jeg har ingen hund å ta vare på. Jeg vil anta at en oppegående hundeeier klarer å se hvordan sin egen hund reagerer på den kosten den får og kan områ seg deretter. Friske grønnsaker ? En hund har ikke de aminosyrene som kreves for å kunne ta opp noe næring fra friske grønnsaker, det må som noen sa inntas ferdig fordøyd. Disse dyrene spiser faktisk sin egen avføring og andres innvoller av en grunn. Redigert: Hadde glemt en D bak hund Også glemte jeg å si at en hund sin primære næringskilde er spekk. Godt over 60 % skal normalt komme fra spekk. Og med spekk mener jeg fett.

Snurp igjenn nederste delen av en vanlig voksenpose, så vokser utvalget litt. Samtidig har du en sovepose som varer noen år...

men støvlene da - de hører vel ikke til vegan mat?

En ting som er bra med speideren her i distriktet er at det er kommunen som eier hyttene og de forskjellige speidergruppene disponerer og driver dem. Derfor kan hvem som helst leie dem hvis de vil dra på tur med f.eks. en gjeng unger fra en eller annen klubb eller forening.

tørrforet vi har i dag er på ingen måte perfekt, men det blir stadig litt bedre. og det er blitt og blir gjort mye forskning på dette. den kunnskapen som ligger her vil jeg utnytte og bruker derfor tørrfor som en del av foret, tørrfor er også ganske energi tett, og det er viktig for mine hunder. også er det jo en del ting i tørrfor som jeg ønsker å ikke gi for mye av antioksidanter, vitaminer og et generelt balanser kosthold er selvfølgelig viktig. med tørrfor og vitaminisert vom føler jeg at det er ganske godt ivaretatt, har før tilsatt e vitamin som antioksidant. det kom en rapport for noen år side som konkluderte med att en hund som fikk det riktige tilskudd av e vitamin hadde 1,9 ganger så stor sjanse til å gjennomfør Iditarod enn de uten E-vitamin beriket for, tror det var snakk om 400-ie i døgnet. nå tror jeg det er juster på mengden E-vitamin men det viser at mange ting er viktig det er også forsket på skade frekvens og mengden av fett/proteiner i foret. det er rett og slett et endeløst tema og veldig mye spennende lesestoff jeg tror nokk ikke det kommer et perfekt ferdigfor i handel det blir for dyrt og også for lite holdbart og lage mine hunders mat fra bunnen av er ikke et mål for meg men jeg forstår de so vill det for meg blir det for tungvint og tid krevende og som du sier ida, muligens ikke så billig heller jeg har heller valgt å sette sammen et for av flere produkter som er forhånds produsert og lett tilgjengelige der jeg bor til en ok pris. ps skal i helga av sted å høre på blant andre denne damen Tonje Dominguez – har jobbet 11 år i fôrbransjen og kan tilføre dokumentert kunnskap.

Jeg var aktiv i speideren som barn men sluttet i starten på ungdomsskolen, har flere goder minner fra turer, både til den lokale speiderhytta samt telt, kano og haik. Som voksen , var det ikke naturlig for meg å introdusere ungene for speideren, litt for mye "jesus er glad i alle barna" og som det er sagt over her, friluftsbiten og turene var bare en del av opplegget. Jeg endte med å engasjere meg i DNT og være med på å starte en lokalavdeling av Barnas Turlag. BT har ingen faste møtekvelder i motsetning til speideren, men arrangerer 6-8 turer etc i nærområdet i året. Dvs at de som er med BT på tur kan være flere nye hver gang, men noen faste vil det være. Speideren vil nok dermed være en mer sammensveiset gjeng og tilby mer "faste og trygge rammer". Det kommer an på hva du er på utkikk etter Men uansett er det alltid behov for at foreldre engasjerer seg

Legger du datoene i kalenderen skal det komme en reminder på forsiden av forumet

skal ikke si noe negativt om DNT dem gjør en veldig bra jobb og veldig mange bra aktivteter,men samfunnet har nok blitt litt mere påvirket av USA enn mange kanskje ønsker,det skal være sikkert det skal være enkelt og foreldre skal ikke gjøre så mye med barna sine kan det virke som. Jeg har vært på DNT på sætern gård på slik "helge" opplegg var veldig koselig og veldig fint men det var ikke så mye fokus på slike ting som @Josef Mink sankker om. jeg har og forsøkt å få med folk i i område på telt turer men det er generelt skeptisk og "er ikke det mye styr osv" og da jeg anbefalte og kjøpe sovepse til og ha i vogna i barnehagen (var foreldre møte med han sønnen min på 1 år og mange "ny bakte" foreldre) og ikke en vanlig pose da man kan bruke sovepose på telt tur og det varer lengre osv fikk jeg bare rare blikk,og han ene lurte på om jeg hadde tenkt og ha med sønnen min på telt tur på vinteren. Forklarte jeg hadde mange telt turer på vinteren med han eldste sønnen min fra han var 2 år...... da ble jeg vel han "raringen" i barnehangen som drev med slik friluftsliv og tull.... Min anbefaling er egentlig og prøv og bli kjent med noen som har ca samme mål/mening og barn i samme alder og prøv og få til felles turer,det er veldig koselig får de voksne og barna. Hadde selv en fin tur i vinter med @Ides men det ble dessverre med den ene turen,kanskje det blir noe flere turerer igjen til vinteren har og fått til par turer med andre her på forumet så det anbefales En fin plass og muligens bli kjent med folk er jo sætern gård til helga der er det nok mange koselige folk,og nå som det er litt kaldere ute så vil dem som reiser ditt være litt mer interessert enn gjennomsnitte og http://ut.no/arrangement/teltliv-p%C3%A5-s%C3%A6teren-g%C3%A5rd

Da må du nok starte noe selv eller så kan du sjekke med Turistforeningen og se hvilke aktiviteter de har for barn. Barnas turlag er nok litt mer ''laid-back'' enn det du er ute etter.

Hissig orm i Froland. Redigerte str og da ble det litt uklart. Jaja...

https://www.youtube.com/watch?v=WvLYDLwTc2g Turen opp på Blefjell startet fra Nordstul som er det mest vanlige utgangspunktet for å komme seg opp på snaufjellet fra Notodden og omegn. Fulle av pågangsmot og iver etter god ørretfangst overgikk alt slite i tungt terreng på vei opp fra Nordstulen og videre opp mot Bletoppen. Tåka kom sigende på tett som en grøt og mørket hadde forlengst meldt seg før vi kom fram til Svartekulp. Teltet kom opp i en fei i et noe ulendt underlag, men trøtte bein og slitne kropper var takknemlig for et liggeunderlag og en sovepose. Etter en rask brødskive på morgenen og flytting av telt så var det fiske som sto øverst på prioriteringslista. Fiskestang og snelle ble satt sammen og et godt utvalg av sluker blei veid for og i mot før den første turen av mange rundt vannet var et faktum. Vinden hadde nordvestelig drag på hele turen og jeg hadde ikke engang tid til å analysere vannet før jeg effektivt begynte å fiske. Jeg fant fort ut at her var det lurt å kaste så langt ut som mulig, det var ganske langgrundt flere plasser og fisken hogg som regel langt ute i djuphølene. Jeg innrømmer glatt at jeg er en innbitt markfisker, men på 1000 meter eller høyere er tidligere erfaringer at storfisken som regel tar på sluk og mindre fisk foretrekker enkelt bytte som mark. Jeg klarte selvfølgelig ikke dy meg å kastet ut en stang med mark og dupp for å se om dette var en realitet i dette vannet også. Det skulle imidlertid vise seg at sluken tok mest fisk og størst fisk, selv om snittvekta lå på rundt 250 gr, noe som er en helt grei steikefisk, men de helt store ville ikke ta på dette vannet, selv om jeg er helt sikker på at dem er der en plass. Holmern er heller av friluftslivstypen som tar seg god til til å bli kjent i områder han ferdes i. Han tok seg flere toppturer i området rundt Storevassnuten og Nystulnuten med tilhørende topper. Det er et virkelig utsyn som må oppleves med den utsikten du får over 1200 m.o.h. Det var ikke noe reinsdyr å se på denne turen, selv om de var observert i området få dager før vi meldte vår ankomst. Dette var en helt fantastisk tur, med flott vær, nydelige farger i fjellet, greit fiske og mange naturopplevelser. Resultatet ble ca 20 ørreter mellom 200 og 370 gr, hvor flere av ørretene var gyteklare og derfor en del redusert i k-verdi (kondisjon)

Takk til dere begge to:) Ja jeg ser for meg at dette er en fin begynnelse på noe større. Øver meg på å rett å slett bare ferdes i skog og mark. Må du se å komme deg til rett fylke, Martin!

I bøkene jeg har nevnt i en post lengre opp står det allefall at bær spises av hunder, rett fra busken, uten varmebehandling, oginnehar viktige antiokidanter for hunden. Blant annet som motvirker effekten av frie radikaler som feks kommer av nedbrytingen av mat. Gress bruker hunden til fordøyelsen. Jeg vil presisere av ved det vide begrepet grønnsaker mener jeg ikke nødvendigvis gulerot. Bær, gress, røtter, bark, frukt. Jeg lager ikke hundematen selv enda. Men så mye slakt vi drar inn i huset burde jeg. Jeg må bare lære enda mer først. Men å fore hunden et rådyr og ikke tenke på sammenretningen er uheldig. Han trenger disse andre stoffene også. Og de stoffene som finnes i overnemte bær o.l spises direkte i fra naturen og kan like enkelt hentes for meg. Når det gjelder tørrfor så fremstilles dette på en annen måte og fra billigere ingredienser. Da kan det godt stemme at de klarer å hente en større mengde konsentrert a vitamin fra gulrot. Og for at hunden skal klare å fordøye noe så egentlig unaturlig som tørrfor er jeg ikke i tvil om at det skjer mye rart med maten for vi kjøper den på pose. I hunde encyclopedi boka mi står det et veldig interresant kapittel om tankegangen for å få tørrfor interessant for hunden. Da ulike hunder og ulikt antall reseptorer for lukt. Vom og hundemat sine pølser er uproblematisk å få ned i gapet, men tørrfor som ofte ikke har kjøtt først på innholdslista en gang må ty til kunstige virkemidler. Dessverre er vom og hundemat vondt å ha med på langtur om sommeren. Jeg savner et bedre kompromi, som ikke inneholder så mye kunstig, men det er sikkert ikke økonomisk nok å lage.

Her er en fin artikkel om temaet, med tanke på hvordan sykehus system kan virke og hvordan en del leger utøver sin proffesjon så unner jeg noen å prøve alt ! "Eg er eit mysterium. Ingen finn ut av kva som feilar meg. Det kjem nye ting til heile tida."

mulig jeg misforstod deg, men jeg tolket mindre enn normalt som ,,, mindre enn i sesongen det er mange hundekjørere som ikke trener om sommeren og fint gjennomfører løp i sesongen kan jo nevne en tenings kamerat som kjørte til 10 plass i f400 noen år tilbake hundene i dette spannet hadde ikke noe lett jobb heller, manen på sleden veide rundt 110kilo og var over 60 år, jeg kann med trygghet si att det ikke var mye løping i bakkene på den karen, ble vist noen rullings. ikke hadde disse hundene trent noe gjennom sommeren heller, di var en del løse i gård da. dette vet jeg da jeg var handler på denne kennelen på den tida. mange mener att en lang hvile over sommeren bør til for å restituere hundene 100% dette betyr ikke att de står pal i en gård eller på kjetting. mange har store luftegårder som hundene løper i noen har andre løsninger, og ikke er det så uvanlig att hundene får noen turer i spann når det ikke er for varmt for meg og mange andre er sesongen over en gang i mai også er det på igjen i august en gang på meg og mine hunder så blir det en del sykkel turer gjennom sommeren når det er tempratur til det og de har antagelig en del høyere aktivitets nivå enn de fleste hunder året gjennom, men ingen systematisk trening

ser du kritiserer Engholm her og da også alle andre hundekjørere for å ha lavere aktivitet om sommeren, for det første.. ikke kritiser folk som ikke er med her og kan forsvare seg. for det andre.. hadde vi prøvd å holde samme aktivitetsnivå på sommeren som på vinteren så snakker vi virkelig synd på dyra, varigemen og død på mange hunder

@ Elisabeth-81: Full forståelse for din opplevelse hos legen. Om man føler seg dårlig mottatt av en fastlege er det ene og alene fastlegens feil, da er det han/hun som gjør noe galt (eks glor mer på datamaskinen enn på deg). Det er også horribelt å høre at en så enkel diagnose som tunnelsyndrom ikke ble utredet og at du måtte knaske NSAIDS. Jeg må si det er stor forskjell på å forskrive 10 dager penicillin (streptokokker), versus 9 måneder med cefuroxim (Lunengs praksis) på skjønnsmessig grunnlag. Sistnevnte er mye mer bredspektret og resistensdrivende, og behandlingstiden i seg selv er viktig for utvikling av resistens. Jeg mener også at det ikke er pasientens ansvar (han hadde MS, ikke ME) å ha oversikt over journal. Det er ene og alene legens ansvar og Luneng brøt her et viktig etisk prinsipp. @Hjortefot: Læren sitter "hardt" i miljøet og i personer , men ikke i vitenskapen i seg selv. Medisin er ikke biased. Og alternativ medisin kalles alternativ nettopp fordi den ikke har grunnlag i vitenskap. Når det er sagt er jeg helt med på at medisin som oppfattes alternativ i dag godt mulig vil bli anerkjent i fremtiden som god skolemedisin, når bevis for effekt foreligger etter forskning. Jeg jobber også i helsevesenet, og heldigvis finnes ikke gråsoner på dette i sykehus. Synsing forekommer daglig, absolutt, men med grunnlag i bred kompetanse og den evidensen som foreligger. Det siste du sier er jeg helt enig i. Medisinen er i stadig utvikling. En sannhet i dag er ikke nødvendigvis en sannhet i morgen. Det er det som er så fint med skolemedisinen, i motsetning til alternativ medisin (eks homeopati), som har null utvikling.

En villmarksklubb for barn hadde vært kult. Jeg tror nok det er lettest å starte en slik gruppe lokalt, gjerne i tilknytning til en eksisterende gruppe. Selv vurderer jeg å gjøre noe slikt her i Oslo. Selv tilhører jeg de hvor speideren ikke er et alternativ pga det sterke religiøse preget. Human Etisk Forbund syns jeg er et blindspor i denne sammenheng. Jeg er ikke ute etter en klubb hvor livssyn er viktig, det er naturen og utfoldelse i den som er cluet. Jeg tror også at der fins ganske mange andre som ikke er opptatt av å knytte natur og livssyn så tett sammen som speideren gjør. Til dere som bor i Oslo kan jeg ellers anbefale DNT sin familiecamp på Sæteren Gård til helgen. Her er det bare å ta med seg telt og alt annet som skal til og møte opp. For de som ikke er medlem av DNT koster dette hele 50kr

Lørdag 31 august tok vi veien til Leirvassbu og skulle ta turen over Tverrbottentindene og også denne dagen heldig med været. Og kan ikke angre på valg av tur Hadde en kjempetur også denne dagen. Kaldt men med slik utsikt og vill natur kan man jo ikke klage. Var en fin tur med mange fine inntrykk. Vestre Tverrbottentindene består av to topper og vi måtte jo også få med oss den siste som låg ytterst og det var en litt luftig men artig utfordring . Men ikke for noen med høgdeskrekk. Ellers en tur man kan annbefale på det sterkaste

I sportsbutikken solgte de det som et greit nok telt slik jeg forstod det, vanskelig for en amatør å vite hva som teller og gjelder med slikt. Er veldig usikker på hvordan det vil oppføre seg i striregn ..., time will show , som bergenser er jeg heldigvis født med både goretex og annen nødvendig impregnering

Ut på tur, aldri sur Tatt fra Stortinden med utsikt mot Skreifjorden og Nordmannsjøkelen på Seiland.

Mye vann på flukt fra fjellet. Vermafossen, Romsdalen. Klikk på bildet for å se større bilde.

La sportiva Mythos?

Her er et bilde jeg tok fra huset til foreldrene mine. Utsikt fra Leinøy mot Remøy om det har noe å si.

Venabygdsmuen i solnedgang, 20. desember i år.

Regnet trommer lett på teltduken på mitt Ringstind 2, jeg ligger i soveposen og har det godt og varmt, klokka er midnatt. Augustnatta er varm og mørk. Jeg har nylig stekt en halvkilos ørret og spist sammen med potetmos. Jeg er alene på helgatur til favorittvannene mine. Jeg dro rett etter jobb, var innom hjemme, skiftet tøy og rasket med meg den ferdigpakkede sekken. Jeg gikk opp til vannene på halvannen time, de ligger på nesten 700 meter og er sjeldent besøkt av folk, da sambygdingene er mest opptatte med å springe på fjellene i konkurransen "4-fjell". Å delta der gir vist status på facebook, og nede på kafèen, der de skryter over hvor spreke de er. Jeg slo opp teltet, spiste et par brøskiver og gikk i gang med å fiske. Nord for vannene er det fjell og bratt ned til sidedalen, jeg ligger i posen og tenker på skjebnen til ei jente som gikk seg fast på saueleiting der for mange, mange år siden. Hun omkom. Jeg vet ikke om hun ramlet ned, eller om hun frøs eller sultet i hjel. Jeg ligger å tenker på den triste skjebnen til søvnen tar meg. Etter en stund bråvåkner jeg, sansene er skjerpet maks! Jeg setter meg opp og lytter. Det er helt stille, fjellrypene som rapet villig da jeg sovnet er nå stille... Ikke regner det lenger, det er total stillhet. Og med ett merker jeg det. Jeg regelrett kjenner det på kroppen, et nervær, en ondskap, og følelsen vokser seg bare sterkere og sterkere. Panikken griper meg og jeg stormer ut av teltet, og der.... Jeg bråvåkner i min egen seng, jeg er helt kald, jeg har gåsehud fra hårfestet og ned til tærne. Følelsen av uhygge sitter i kroppen lenge, men jeg sovner igjen etter en stund. Dette drømte jeg i natt og følelsen av uhygge sitter i kroppen enda nå, mens jeg sitter å skriver dette. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å skrive og fortelle, så denne "historien" kunne blitt beskrevet så uhyggelig og virkelig som den føles....

Jeg skal på rypejakt i Finnmark til høsten. Jeg legger igjen noen patronesker rundt omkring på vidda, så lipper jeg å bære alt med meg fram og tilbake siden jeg skal jakte flere dager. Legger også igjen pølser og ekstra varme klær, og sprer det utover. Eller er det så forbanna vanskelig å rydde opp etter seg når man har vært på tur, enten man nå klatrer et fjell, eller er smartere og går rundt? Fargerike innretninger fra Oslo sportslager har ingenting i naturen å gjøre når du selv er på vei hjem.

Spesielt på klatrefeltene rundt Oslo er det vanlig å finne dyre expresslynger som henger i boltene oppover, og nesten alle toppankerne har skrukarabinere hengende. Dette er utstyr som eieren har gitt avkall på. Det eneste riktige er å plukke det ned, av to grunner. Det ser ikke pent ut og virker forstyrrende for vanlige turgåere som føler at turområdet blir forsøpla. Men viktigst av alt er sikkerhetsaspektet. Slynger og skrukarabinere som er gjenglemt på craget kan være potensielle dødsfeller, og man bør derfor plukke det ned før noen skader seg. Sist jeg var på Tokerud fant jeg gjenglemte slynger og skrukarabinere for over 20 000 kr som noen hadde glemt i fjellveggen. Finneren er vinneren sier jeg bare da. Noen ganger bruker jeg gjenglemte slynger og karabinere som henger i veggen til å trene på førstemannsfall fordi jeg vil spare mitt eget utstyr. Men det vanlige er å bare plukke det ned, på samme måte som vi tar med oss søppel og tomflasker vi finner i fjellet.