Vinnerliste

Sist søndag klarte jeg å lure med min bedre halvdel til fjells. Det var et vann jeg ikke hadde fisket i på noen år som fristet. Dagen kom med skikkelig knallvær og sommerlige temperaturer! Etter knapt et par timers gange kom vi opp til vannet og slo oss til ved det lille naustet til grunneierlaget. På turen opp til skoggrensa oppdaget vi til sammen 22 flått som vandret på oss, skuffende mye... Totalt oppdaget vi 25 stk på turen! Etter å ha spist lunsj var det tid for å fiske, min bedre halvdel ville fiske fra land, mens jeg sjøsatte båten i naustet og dorget en runde rundt vannet. Ved østenden av vannet fikk jeg to fine ørreter på 4-500 gram. Neste dorgerunde tok vi sammen, jeg fikk to fisker til av samme kaliber og hun mistet to, den ene like ved båten. Vi er oppe ved vannet. Lunsj, storfegryte fra Real turmat Det fiskes. Stille vann. Jeg er klar for å dorge rundt vannet. Første fisken om bord Jeg konstaterer at fisken er førsteklasses Til tross for mye flått ble det en kjempefin tur i knallvær med trivsel, godt selskap og fine fisker. En dag som vil bli husket lenge! Sent from my iPad using Tapatalk - now Free

Da var det dags å få slengt opp rapport nr. 2 fra 2. fjellforumtreff i Nordmarka. Som den kunstneren innen prokrastinering jeg er, starta jeg å pakke sekken etter jobb på fredagen. Det tok lang nok tid i seg selv, og når jeg endelig kom meg på veien, klarte jeg å drite meg ut på Røa når jeg skulle videre inn til Sørkedalen. Der hadde de bytta holdeplass, da uten å skrive noe om det på holdeplassen. Når klokka slo 1943 var jeg på vei fra Sørkedalen skole mot Finnerud. Det begynner å bli mørkt allerede. Når jeg ankommer Finnerud, ser jeg meg nødt til å finne fram hodelykta, da jeg skal inn i relativt tett skog. Får ikke behov for den med en gang, men den er nå kjekk å ha klar. Karrer meg igjennom skogen, og holder på å tryne på glatte steiner i mørket mer enn en gang. Men litt før klokka slår 2130 er jeg kommet til Øyvannet hvor jeg planlegger å overnatte. Ikke lenge etter finner jeg en gammel bålplass på et berg som går rett ned i vannet. Her får jeg etter mye blåsing fyr på noen kvister, som holder meg med selskap til jeg mener det er natta. Det er nesten skyfritt denne natten, og jeg titter opp på stjernene der jeg ligger under åpen himmel. En nydelig avslutning på en rimelig bedriten dag. Dette er utsikten fra soveplassen min når jeg står opp litt før kl. 0700 lørdag morgen: Dette blir da starten på en helt nydelig dag i Nordmarka. Jeg lager meg litt frokost, før jeg pakker sakene mine og setter kursen for Kobberhaughytta. Svak for vaffel som jeg er, blir skuffelsen stor når jeg finner ut det ikke selges noen vaffel på Kobberhaughytta før i 11 tiden. Furten og grinete setter jeg kursen videre mot Bjørnholt, og leke the waiting game der i stedet. Kom fram til Bjørnholt 1030, litt vel tidlig, men da ville jeg i hvert fall være på plass om det evt. ville dukke folk opp. Så jeg satt meg like gjerne på svaberget i sola ved vannkanten langs Bjørnsjøen med kaffe og litt mat. Etter hvert får jeg melding fra hesthov, som ønsker å bli med for en kanotur denne flotte septemberdagen. Da leier jeg meg en kano, og tar meg en liten sving for meg selv mens jeg venter. Tok selvsagt med meg en vaffel mens jeg først var der oppe og viftet med Sigrid Undset. Ikke lenge etter får jeg melding om at ost er ankommet Bjørnholt. Vi finner så ut at vi må slenge fra oss "lettvektsekkene" våre på øya vi skal overnatte på før vi tar med oss Hestehov, som kommer litt senere. Været er knall, og jeg finner ut at solkrem er lurt også i september. Vi finner en åleit øy hvor ingen andre har landa enda(det var en hel del mennesker ute med kanoer denne dagen). Det viser seg også at ost er relativt habil i kano, kanskje litt rusten, men bidro med fler triks enn jeg hadde å vise til. Etter hvert plukker vi opp Hesthov som har kommet med sykkel til nordøst siden av Bjørnsjøen, og vi turer tilbake til solsiden på øya vår for et bedre måltid. Etter hyggelig prat om friluft og mat reiser Hesthov igjen. Da tar jeg og ost en tur for å finne liggeunderlaget mitt, som jeg klarte å legge igjen på en annen øy tidligere på dagen. Det lå pent og pyntelig der det skulle, og det ble mer bålfyring med tilhørende akevitt og 60% til kaffen. Var litt mer skyer denne kvelden, som synliggjorde lysforurensning fra byn, men det var mer enn trygt nok å sove under åpen himmel denne natten også. Vi hadde utsikt mot Kikutstua på andre siden av vannet: Stod igjen opp i 7 tiden søndag morgen til en fantastisk soloppgang: Fyrte også opp et lite morgenbål før ost våknet. Da ble det frokost og mer sjitprat før vi fant ut at folk hadde ting å gjøre hjemme før kvelden snek seg innpå igjen. Vi tok en runde rundt på Bjørnsjøen og fant en hel rekke flotte leirplasser både på øyer og på land. Helt klart mange flotte alternativer her. Halv elleve leverte vi kanoen, og etter en nystekt bolle på Bjørnholt satte vi i vei mot Sognsvann i et stødig tempo. Dette er første dagen på turen jeg møter noe særlig mennesker på tur, samme gjelder ost, men jeg hadde vært litt vel tidlig eller sent ute for vanlige folk tenker jeg. Når vi runda hjørnet på Ullevålseter ble vi møtt av et hav av mennesker. Her gjorde vi det eneste riktige, som var og kjøpe seg en cola, og komme seg til helvete videre. Så snart vi var på blåsti igjen mot lynhytta, var vi så og si alene atter en gang. Merkelig det der. Nede ved Sognsvann fikk vi æren av å gå i kø fram til T-banen. Tøft å svelge etter en regelrett episk tur i Nordmarka. Eneste vi manglet var litt flere folk fra FF, men vi klager ikke, for denne helgen har vært innertier hele veien. Dersom det blir like flott vær til helgen blir det ny tur på meg, om folk vil hive seg på det, er det bare sende meg en melding Og her har du ost sin versjon: http://www.fjellforum.no/topic/29038-septembertreff-i-nordmarka/#entry265269

Aller først, bare for å ha sagt det: Håper inderlig Monsen blir fullstendig kvitt sykdommen sin, uansett hva det er han har. Det er dumt at frontene har blitt så steile i denne saken. Jeg hører også til dem som er skeptisk til slike diagnosemetoder som Luneng og hans like bruker, og de dosene med antibiotika de har foreskrevet. Jeg tror at det ofte er stor fortvilelse som driver folk inn på venterommene til slike leger. Det som jeg oppfatter som gledelig nå er at det store flåttprosjektet (ScanTick), som er et samarbeidsprosjekt mellom tunge forskningsaktører i hele norden, også har invitert borrelioseforeningen og andre aktører til samarbeid. Det kan bidra til at forskningsmiljøene klarer å snakke bedre med pasientene, og at de føler at deres erfaringer blir tatt på alvor. En vinn-vinn situasjon.

En flott tamrein fotografert i lav kveldsol på Kvaløya (Finnmark) under gårdagens fjelltur.

Da var det endelig tid for tur i marka igjen. Etter å ha vært tidlige ute med permisjonssøknad i tre eksemplarer til fruen, kopi til barna og en til arkivskapet, var helgen 6. - 8. september spikret. Fruen la inn et par host, og mumlet noe om "hanglende unger", men gubben bar bestem på at nå, NÅ, skulle han på tur. Planene var lagt, Fjellforum skulle ha septembertreff og flerfoldige personer skulle møtes i marka på lørdag og padling. Jeg ville ha inn litt ekstra, og la i vei rett fra jobb på fredag. Startsted var Oslo S, med 40 minutters togtid til Hakadal stasjon. Gangstart halv seks om kvelden, målet var Elvann, ca 5 km inn i marka. På vei opp fant jeg frem et par gåstaver jeg hadde funnet i kjelleren. Det snakkes jo så varmt på fremmedlandske blogger om at man skal bruke staver også om sommeren, jeg tenkte dette kunne være en god anledning til å prøve. I tillegg hadde jeg kun med tarp, og stavene kunne jo brukes som støttestenger for tarp hvis nødvendig. Vel fremme ved Elvann. Ikke en sky på himmelen, ikke et vindpust og marka helt for meg selv. Skulle prøve å sette opp tarpen, men det selvprodusert bardunfeste røk (slik REs så innsiktsfullt hadde advart mot i annen post her på forumet). Satte så opp tarpen som presenning for å ha prøvd det. Lørdag, fortsatt helt knall vær. Overrasket over mygg i september, men man skal ikke klage når alt annet stemmer. Gikk sørover fra Elvann over Eriksknatten, passerte Store Hyttetjern og Karlshaug naturreservat. Et område med god sti, men fortsatt bare meg selv og ingen andre på tur utenfor vei. Tenkt det. Nordmarka helt for seg selv en knallfin helg i september. Noen høstfarger hadde såvidt meldt sin ankomst. Måtte gå på, da jeg skulle møte hordene av andre ivrige Fjellforumsbrukere ved Bjørnholt. Jeg la veien om Fløyta, Tømte og Liggern. Mellom Liggern og Gåslungen ble jeg tatt igjen av flere løpere med nummer på magen, Nordmarkstravern ble visst arrangert denne helgen. På Bjørnholt kom turens nedtur. Kun initiativtager og meg selv som skulle overnatte (@tronn) og en til på ettermiddagsbesøk (@hestehov). En slik helg i marka skal du lete lenge etter, lang nese til alle dere som ikke fikk dette med dere... Bjørnsjøen var blikkstille. @tronn hadde skaffet kano og vi kunne legge ut på bøljan blå. Vi fant en øy, hentet @hestehov (som viste seg å være en trivelig fransk jente med utmerkede norskkunnskaper etter to år i landet), og fant oss ett sted for middag. Guinessbokser kan brukes til så mangt, denne funker utmerket som rødspritbrenner. Endelig noe jeg har mekka selv som virker. Natt til søndag ble tilbragt uten tarp eller telt, ikke behov for dette. Søndag morgen var en av de mest fabelaktige jeg har sett på Bjørnsjøen noen gang. Vanskelig å legge til bilder fra dette når man bare har Iphone. Returen gikk til Sognsvann, sjokkfølelse når man dukker ut av skogen og blir omringet av søndagsturfolket som ikke kjenner stienes gleder (og kanskje er ute like mye for å bli sett, som å se). Takk for et bra initiativ @tronn, og et hyggelig bekjentskap.

Fra haldorbu ville jeg fulgt DNT sti til skeidkampen, oppe på toppen kompasskurs mot vågskård til du treffer ny DNT sti vest for vågskård. Så følge dnt stien til øvre og nedre reinsjøene møtes. Der er det en åpen hytte, reinsjøbu heter den. Det ligger en båt et sted ved ett av vannene, etter nærmere instrukser på privaten Hytta: http://www.gausdal-fjellstyre.org/index.php?option=com_content&view=article&id=20:reinsj&catid=10:ne-buer&Itemid=19#M107-IMG_1893 Liumseter er nok stengt ut juni.Det hender de åpner siste uken i juni, men veien er vinterstengt og må repareres før åpning til sommeren. Alternativet er å komme i påsketider på ski, da kjører de nok skuter inn og åpner en ukes tid Ved avreise kan dere legge turen retning skjelbreidkampen i noen drøye minutter, før oppstigningen ta stien sørvest mot tapptjerndalen, der er det et stykke krigshistorie som kan leses om og fordøyes til en kaffe før turen går på kompasskurs mot djuptjernskampen. Det er en fin en ! Deretter ned til skjelbreida, stien mot toftsetra og så til kittilbu.Det er raskere adkomst til djuptjernskampen via skjelbreida fra reinsjøbu, og dere kan da legge sekkene i den åpne bua på skjelbreida før topptur, dersom tapptjerndalen blir for meget. Bare et tips: Dårlig idé å gå til fots i disse traktene før noe ut i juni. mai er uaktuelt ved mindre trivselsnivået stiger med skare som ikke bærer og som sender deg ned 40-50 cm for hvert eneste skritt du tar. Jeg har prøvd meg til fots rundt 17. mai tidligere, og resultatet er 1,5-2km/t og total utmattelse etter 10 timer uten å ha kommet frem. juni snakker vi fortsatt gummistøvler som beste fottøy etter vårløsninga. Klart, været er ikke likt alle år... Bare et forslag fra hodet !

Har akkurat vært på en ukes brekurs på nydelige Nordenskjoldbreen. En av de klart største naturopplevelsen så langt i dette livet. Hvis du ikke har vært på Svalbard må du bare pakke sekken og sette deg på flyet..naturen her er rett og slett ubeskrivelig! http://www.stianmedsekken.net

Den speidergruppa som vi drev i sin tid var en humanetisk speidergruppe. Faktisk den eneste i landet. Vi konsentrerte oss utelukkende om friluftsaktiviteter og selv om vi var en undergruppe av Humanetisk Forbund, så hadde vi ikke annet med HEF å gjøre enn at vi fikk en del av driftsmidlene derfra. Religion og livssyn var 100% fraværende som tema i vår aktivitet.Vårt største problem ble etter hvert tilgangen på ledere og de som drev denne gruppen måtte til slutt kaste inn håndkle på grunn av familie og jobb. Det var også litt trist for våre medlemmer,som var fra 7 til 12 år, at de ikke fikk delta verken på leire eller andre speideraktiviteter som deres venner i den kristne speideren fikk. Det hadde vert spennende hvis noen hadde klart å starte opp noe tilsvarende et eller annet sted. Vi deler gjerne våre erfaringer med de som måtte ha interesse av det.

Apropos diskusjonen i den gode tråden om Villmarksknappen (http://www.fjellforum.no/topic/28799-villmarksknappen-forslag-til-merkekrav/) her på forumet : Er det noen som vet om det finnes en skikkelig Villmarksklubb for barn? Jeg har to små gutter på sju og ni år som digger å være med på tur, og vi er på utkikk etter en eller annen klubb hvor man målet er å bli en ekte villmarking; hvor man telter, lærer navn på dyr, lærer å fiske, bruker kart og kompass osv, kort sagt; mange av de tingene som har blitt nevn i tråden om Villmarksknappen. Speideren er jo et alternativ, men min erfaring er at veldig mange lag og speiderledere legger veldig stor vekt på kristendomsopplæring, bønn, flaggbæring osv. Barnas turlag er kanskje et annet alternativ, jeg vet ikke? Begge guttene fikk blod på tann da de leste om Villmarksknappen i Donald Duck, og det hadde vært kult med en klubb hvor man hadde diverse varianter av Villmarksknappen å strekke seg etter . Vi bor selv i Fredrikstad, og hvis noen har kjennskap til interessante foreninger i nærheten, er det supert om dere roper ut. Og hvis det ikke finnes noen slik klubb: Hvorfor ikke? Kanskje det er noe vi er på Fjellforum kan gjøre noe med? For min egen del krever jobben rimelig mye i det daglige, men jeg kunne nok bidratt i et eller annet lokallag.

Hei! Her følger en turrapport fra Lomsdal-Visten august 2013. Rapporten ligger også i sin helhet på www.dorgerundt.com, og der kommer det også en liten filmsnutt etter hvert. Fjols til fjells: Lavvu i Lomsdal-Visten Lomsdal-Visten er landskapet der du angrer på at du ikke planla bedre, men angrer enda mer på at du ikke stoppet mer underveis - i ren ærefrykt. «Har ni varit vid Elgviddvatnet?! Ja, dit måste man ju bara åka, åtminstone en gong i livet», sa den første stemmen vi hadde hørt på to uker...utenom hverandres. Da vi ankom Storbørja og Lomsdalselvas utløp, etter å ha krysset den nedre delen av Lomsdal-Visten nasjonalpark, møtte vi nemlig to turkamerater, en svenske og en trønder, som har trasket traktene i en halv mannsalder. Jovisst, vi hadde vært ved Elgviddvatnet, i nydelig vær og mutters alene på fjellet. Men som man ofte gjør, uansett hvor vakre omgivelser man går i, trodde vi at det beste fortsatt lå foran oss, og stoppet ikke mer enn et par timer der. Det var tydeligvis et feilgrep. Eller kanskje det var et riktig grep, for det er jo nok en unnskyldning til å legge nye turer til det vi - uten forbehold - vil kalle noe av det vakreste Norge har å by på av natur. Vi har fortsatt mye ugjort i Lomsdal-Visten. Veien til helvete er brolagt med tunge sekker Solnedgang i Stavassdalen Planen vår, kokt sammen i løpet av vårparten, var å følge samme prosedyre som vi har gjort i mange år på rad; spare litt mer enn et par ærlig fortjente ferieuker, pakke sekken og komme oss så langt unna folk som det er mulig. Etter et overmodig – men tross alt vellykket - prosjekt for et par år siden, der vi gikk fra Gällivare i Nord-Sverige til like utenfor Bodø, tenkte vi at «i år skal vi ikke gå så hardt, og få mer tid til å kose oss, fiske og sånt». Og mens vårdagene rant unna, ble vi enige om at «jo, lavvuen må vi ha med, det er jo så kos», og ditto med rundbrenneren, vadebukser, brennevin, kilovis med kamerautstyr, fiskestenger og så videre. Enhver luksus vi kunne komme på ble ført opp på pakklista. Lite visste vi om at vi skulle til gramjegerens rike! Kvitfjellet sett fra Neversletta Vi landet i Mosjøen, tok buss til Trofors, og satte av gårde. Sekkene ga sikkert bagasjemannskapene på flyplassen hekseskudd, og sikret oss en beinhard start på turen. Etter tips fra lokalkjente bestemte vi oss for å gå opp Stavassdalen til Neversletta, runde Kvitfjellet og gå inn Mosskarddalen. Terrenget var så langt relativt lett (med unntak av 100 meter nesten rett opp på grensen til nasjonalparken), men klam luft, mygg, steikende sol og tung bør gjorde at etappene i starten ble ganske korte. Rapadalen i miniformat Mosskarddalen var den første strekningen som lå innenfor nasjonalparkgrensene, og den brakte umiddelbart tankene til Rapadalen i Sarek, Sverige, som vi var innom to år tidligere. I noe mindre format, riktignok, men med de samme bratte, grønne fjellsidene og den grunne, snirklende elva i bunnen. Et ordentlig eventyrlandskap. Åpningen inn til Mosskarddalen markeres dessuten av et ganske spektakulært vann, Litlskardvatnet, som ligger i en bratt skål, omhegnet av spisse fjelltopper. En elgku med kalv kom seg kjapt på trygg avstand, og det var det eneste tegnet til landlevende liv vi så, før mange dager senere. Enden av regnbuen Leir ved Litlskardvatnet Innover i Mosskarddalen skjønner man etter hvert at elva egentlig blir til underveis i dalen, og for hver bekk vi passerte, krympet elva inn. Helt innerst kom vi til turens første virkelig bratte stigning, og fulgte restene av elva opp på rundt 800 moh. Oppe på platået ligger Mosskardvatnan, en serie med vann hvor det vestligste ligger klemt inn mot fjellene, akkurat som Litlskardvatnet. Der fant vi en bitteliten grønn flekk, antagelig den eneste opplagte leirplassen i flere kilometers omkrets, med en 360 graders utsikt man kan bli religiøs av. Turlivet var herlig, og brukbare fiskefangster ble til både sushi og fiskesuppe. Leirplass ved Mosskardvatnan Noen kilometer nedenfor lå Elgviddvatnet badet i sol, og vi følte oss tvunget til å ta tidlig lunsj, prøve fiskelykken og nyte været. Ruta, som vi fant på nettet og bare omtrentlig fulgte, gikk nå hele veien rundt vannet for å følge elva som renner videre på motsatt side. Det fant vi ikke ut før dagen etter. Med det som føltes som livet som innsats, klatret vi ned fra vannet på feil side, og ble så paffe av den flotte fossen som faller sikkert femti meter rett ned, at vi kastet bort enda litt mer tid på foto, bading og posttraumatisk stress etter nedstigningen. På vei ned mot Elgviddvatnet Sti for viderekomne Det er forresten to typer feil man kan gjøre i Lomsdal-Visten: Det ene er å ikke stoppe ofte nok for å ta inn det mektige landskapet. Det andre: Å undervurdere hvor mektig utfordrende landskapet er. Ting går med andre ord ikke som planlagt når man setter sine bein der. Iallfall gjorde det ikke det for oss. Vi hadde jo fortsatt ikke møtt svensken, og reflektert over hvilket paradis vi nettopp hadde besøkt. Vi presset bare på videre. Nå som vi var nede i vassdraget som ender opp i Lomsdalselva, tenkte vi at rutevalget ville bli greit. Bare å følge elva. Kjempelett. Med store strabaser klarte vi å bakse oss ned til Grunnvatnet, men der sa det bom stopp. På vår side av elva møttes vann og fjell i nitti graders vinkel. Bare en ting å gjøre: vade over. Det gikk ganske greit for oss, vannstanden var lav, og vi hadde vadebukser i sekken. Men det er likevel fristende å rette en advarende pekefinger mot andre som skal samme veien: med så glatte, vegetasjonsfrie fjell som det er i de traktene, kan en helt vanlig regnskyll få vannstanden til å stige forbausende mye! Om du har tenkt å vade tørrskodd, må du enten stole på flaksen, vente, eller belage deg på å utsette hele vadingen til lengre ned - hvis det går. Veien videre mot Nedre Grunnvatn var omtrent akkurat like strabasiøs, men nå var vi i et fandenivoldsk humør, og stoppet bare der for å drikke litt. Vi SKULLE ned til Lomsdalen samme dag. Før vi fortsatte, sendte vi noen vennlige tanker til Turistforeningen, som tydeligvis har avstått fra røde t-er i dette området. Redningsmannskapene ville fått hendene fulle – dette er stier man går på egen risiko. To mil, vannrett regnvær og noen nestenulykker senere, satte vi opp lavvuen ved vannkanten øverst i Lomsdalselva. Fiske Joda, det er fisk her. Vi fikk en del, men det var fjellvannene som bød på brukbare størrelser, mens elvene var fulle av småtterier. I de nedre delene av Lomsdalselva går det både sjøørret og laks, og vi fikk se noen imponerende eksemplarer av sistnevnte leke seg i elvemunningen. Storhølen, rett over Storbørja Lomsdalselva var på mange måter målet for turen, der vi skulle slappe av og hadde håp om å oppleve sjeldent god fiskelykke. Sånn sett skuffet Lomsdalen litt, men det kan ha vært vår uflaks. Storhølen, en kjempedyp og smaragdgrønn kulp noen kilometer over utløpet, var vel verdt besøket, men akkurat som med landskapet, lå de aller største perlene bak - eller over - oss, ved Elgviddvatnet. Lasse fisker i Lomsdalselva/Henriksdalselva Beregn god tid Hvis du har tenkt deg inn i Lomsdal-Visten selv, er det et par tips i denne turrapporten som det er verdt å merke seg: Stiene er vanskelige, været uforutsigbart, og landskapet helt fantastisk. Alle tre er grunner til å beregne ekstra god tid. Som oppsummering kan vi også slå fast at lavvu er uegnet til bruk i Lomsdal-Visten, men velegnet til å imponere andre turgåere med. Kanskje grunn nok i seg selv til å ta den med neste gang også. Storbørja - fjordarm fra Velfjorden, og vendepunkt for turen «Det e jammen en ræspektabel tur dokker har gådd», sa trønderen vi møtte ved Storbørja. Joda, vi har vært borti verre, men det var noen slitsomme etapper. Med en dag eller to til overs, hadde vi nok tatt turen over til Vistenfjorden også. Men den får være en gulrot som gjør at vi drar tilbake. Svensken hadde rett: «åtminstone en gong i livet»! Kjekt å vite De nærmeste flyplassene er Mosjøen og Brønnøysund Det går buss til Trofors, Tosbotn og Hommelstø fra begge steder, men få avganger i helgene. Fra Hommelstø må man ta seg videre med båt. Fra Tosbotn og Trofors kan man gå til fots. Noen kommer seg også inn Vistenfjorden med båt. Minimal til ingen mobildekning i store deler av Lomsdal-Visten Uforutsigbart vær Turrapport uten formateringsproblemer, samt oppfølgingsinnlegg og en kommende filmsnutt, finnes på www.dorgerundt.com

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

I går fikk jeg med meg min nye turvenninne på en søndagstur i fjellet. Hun hadde allerede vært på denne toppen, så det var sporty av henne å bli med meg:) Borras ligger 360 moh og er 4 km lang. Vi brukte 1 t og 5 minutter opp og 50 minutter ned. Jeg synes turene bare blir finere og finere for hver gang, spesielt når været er så bra og høsten viser sine farger. På toppen drakk vi kakao og satt å så utover "Finnmarksverdenen". Ekstra hyggelig er det når man får med seg et så flott følge med godt humør og morsomme historier. Hvis det er noen fra Alta som ikke har vært på denne toppen, kom dere opp med en gang! Bildene er et samarbeid mellom meg og min mor. Hun stiller inn kameraet og redigerer de etter at jeg har tatt dem;)

Når jeg våknet var jeg noe plaget av mygg natt til søndag, men det ordnet seg med en myggnetting over hodet sammen med en caps. Var riktig nok ikke tjukt av mygg, men noe var det absolutt. Tror det dabber av rimelig kjapt i tiden framover. Får kanskje sjekka i helgen som kommer. Flott rapport av deg også ost Artig å se bilder fra den kanten av marka.

Det er slettes ikke forbudt Turen var i min hjemkommune Aure på Nordmøre. De fleste av mine turer er i dette området som ligger i grensetraktene mellom Nordmøre og sør-Trøndelag. Lite lysten til å oppgi navn på vannet, det har vært en ukultur med at enkelte ødelegger gode vann med garn.... Flåttbestanden har eksplodert det siste tiåret her omkring. Jeg har kommet frem til at flåtten ikke skal påvirke utfoldelsen av mitt friluftsliv, men jeg tar forholdsregler. Det er sjelden jeg finner flått som har bitt seg fast, oftes oppdager jeg dem vandrende på mine klær. Det er steder i kommunen jeg ikke tar med barn på tur.... Sent from my iPhone using Tapatalk - now Free

Finfint. Godt å se at brusletton er på plass !

Her er en fin artikkel om temaet, med tanke på hvordan sykehus system kan virke og hvordan en del leger utøver sin proffesjon så unner jeg noen å prøve alt ! "Eg er eit mysterium. Ingen finn ut av kva som feilar meg. Det kjem nye ting til heile tida."

Litt sent kanskje for jeg har ikke vert på tur i dag, men i helgen som var. Fantastisk temperatur på fjellet. Noe vind, men å stå opp tidlig en søndag morgen, på over 900m over havet, i september og det er nesten 12 grader ute må vel være helt topp. Gikk fra Lortabu ca. midt på dagen lørdag og satte kursen mot Sandvatn. Skulle bare ha en rask tur for å nyte det fine høstværet. Det er ikke så langt inn så vi tok en avstikker inn til Mohidler siden det er ganske lenge siden jeg har vert der. http://ut.no/tur/mohidler-beskjeden-ute-imponerende-inne Åpningen var ganske bra i år så det gikk greit å komme inn. Min danske venn var nok litt imponert. Han kommenterte flere ganger hvor heldige vi var som hadde slikt et vakkert land. Vel fremme på Sandvatn viste det seg at dansken hadde husket på det viktigste. Fire danske bokser øl, og de smakte veldig godt. En kjenning fra turistforeningen var inne på hytta for å montere en ny Ally kano som T. hadde kjøpt inn. Han hadde gått inn til hytta klokka ett natt til lørdag, og de som husker hvordan været i Stavangerområdet var da synes sikkert at det var litt over streken dristig, men det var faktisk ikke så ille i fjellet. Stavanger hadde vel nesten rekord i nedbør og lynnedslag den kvelden. Han holdt på med kanoen da vi kom på lørdagen, og var ikke kommet så mye lenger søndag morgen da vi gikk. Hvordan det endte vet jeg ikke for han så ganske oppgitt ut. Det ble litt for mye middag, vok med indrefillet, grønsaker og østerssaus, men min danske venn syntes at det var for ille å kaste det så det ble blandet med resten av nudlene, pakket inn i plastposer og tatt med i sekken neste dag. Turen tilbake gikk via Urdalega. Det er greit å slippe å gå tilbake i samme sporet som vi kom. Noen har gjort et forsøk på å gjenoppbygge de gamle driftelegene (gamle overnattingsplasser for gjetere) og vi klatret litt rundt i ura for å se hvordan det stod til her. Kanskje jeg kan få minstegutten min med inn her for en overnatting neste sommer. Lenger nede ble det kryssing av elv, og mine nye Lundhags Syncro gjorde jobben knirkefritt. Verre var det med min danske venn som gikk på langt lettere fottøy. Men vannet var ikke kaldere enn at det gikk greit uten sko. Senere ble det en liten stopp og litt mat, og da ble restene fra lørdagens middag varmet i min eminente kaffekjele, som jeg ellers bare koker vann i. Nedturen til Lortabu gikk som en drøm og da vi igjen satt i bilen på veg hjem var vi ikke trettere enn at vi lett kunne tatt en ny tur. Men vi hadde forhåpentligvis fått ladet batteriene litt for uken som lå foran oss.

Hyttene ved foten av Toubkal er populære, billige og åpne hele året. Beveger man seg ut over disse, er man mer for seg selv, jeg vil ikke si for mye om det. Rent vann virker å være greit tilgjengelig, muligens unntatt midt på sommeren når det er varmt og tørt der nede.

Når vi kom hjem fra turen ble det beinfrie fiskefiléter til middag, et skikkelig høydepunkt Sent from my iPad using Tapatalk - now Free

Gore-tex blir lekk etter å ha vært i bruk ei stund.... Det må man desverre bare leve med.

Mygg. Definitivt mygg. Ikke knott som jeg kjente. Lå uten myggnett over hodet uten at jeg tenkte noe særlig på flyvende ting så snart jeg slukket kunstig lys.

Fikk en påminnelse om at diskusjoner om religion er imot forumreglene. Beklager avsporingen og la oss holde oss unna emnet religion i videre diskusjon.

The North Face dunjakke -- 70 % off ( og da er det meget lett å bli fristet )

Jeg har ikke på noen som helst måte kritisert Engholm. Jeg skrev bare at om han har et lavere enn normalt aktivitetsnivå syns jeg synd på hundene. De få hundekjørere jeg vet om trener hundene mer enn normalt hele året, ellers ville de ikke være i stand til å utføre noen løp. Jeg sa ingenting om at de skulle ha et like aktivt liv hele året, men de kan da virkelig ikke bare stå i en hundegård hele sommeren. Jeg mener at i sommerperioden, eller det andre her kaller hvileperioden er hundene i minst like mye aktivitet som en normal hund.

Spør du meg er stormmatter bare tull som gir unødvendig ekstra volum og vekt. Har ligget utallige vinternetter i et helt ordinært Helsport Bygdin 3-manns tunneltelt, helt uten problemer. Og tro meg, det har ikke bare vært i godvær. Har ligget i telt med stormmatter også på vinteren. Ønsker man å isolere rundt et telt som ikke har stormmatter, måker man bare snø opp rundt. Fort gjort om man har med seg en ok spade. Har du mulighet, skjærer du ut blokker av snøen og bygger en mur. Dette gir bedre lufting gjennom teltet, ettersom du kan lage litt avstand mellom snøveggen/muren og teltduken. Min erfaring er altså oppsummert at stormmatter er unødvendig.

Alt er relativt Takker for hyggelige tilbakemeldinger. Er noen skriveleifer jeg får rette opp i senere i kveld

Sjekk denne tråden: http://www.fjellforum.no/topic/21150-helsport-impregnering/ og denne: http://www.dinside.no/795192/fjerner-eddik-stanken Ang. mengde er jeg litt usikker, jeg har brukt det særs nøyaktige målet en dæsj... (i en vaskebøtte for å fjerne lukt fra joggesko)

Flott rapport @tronn. Hvor habil jeg er i kano kan nok diskuteres. Artig var det ihvert fall.

Referanse ligger i et tidligere innlegg. Hunder trenger karbohydrater. I det fri får de det ved å spise magesekken til planteetere. Forer man med tørrfor får de i seg nok karbo der, men om man ønsker å gi hunden en tilnærmet normal kost må de ha litt grønt i tillegg til kjøtt/innmat.

Fin rapport. Det er mange fine blåstier mellom Sognsvann og Ullevålseter ingen grunn til å gå motorveien.

Denne diskusjonen tar litt av, og jeg regner med tråden snart blir utskilt da vi er langt fra det trådstarter spurte om, men allikevel, det ble jo litt interessant : Jeg bruker bøkene: Hundens stell og helse som er skrevet av diverse vetrinærer. Den er utgitt av landbruksforlaget. Den andre boken jeg bruker er Hunde encyklopedi også skrevet av en rekke veterinærer og forskere. Dette er bøker jeg anbefaler til dere som ønsker å lære mer. Jeg har studert mennesklig ernæring på skolen, og jeg regner med det er like mye å lære mtp hund. Jeg har en drøm om å sammenfatte det som står om ernæring i disse bøkene til et dokument, for meg selv, rett og slett for å dra mest mulig lærdom ut av det. Men så langt har jeg ikke kommet enda. Derfor klarer jeg ikke å dra ut alle de smarte setningene fra bøkene som begrunner det lille jeg har uttalt meg om. Dog jeg hadde heller ikke uttalt meg om jeg ikke var sikker jeg har lest det. Men begge disse bøkene forteller om at hunder ikke er rene kjøttetere og har behov for stoffer de bl.a får gjennom grønnsaker. Forøvrig synes jeg dere andre har hengt dere vesentlig opp i dette utsagnet. Det er snakk om en liten mengde i forhold til resten av kostholdet. Selv om det er en liten mengde er det fortsatt viktig. Egentlig tror jeg vi er enige. I tørrfor, som jeg skjønner de fleste her bruker, er dette tilsatt enten ved å tilsette grønnsakene eller ved kunstig tilsetning. Antagelig oftest det siste. Når det er snakk om hva hunder omsetter lettest til energi så er det fett. Når det gjelder kalorier så gir karbohydrater og protein ca. 4 kalorier per gram. Fett inneholder ca. 9 kalorier per gram. Hvis det er om å gjøre å dytte i hunden flest mulig kalorier, uten tanke for hva andre ting den trenger så sats for all del på fett og ikke karbohydrater som det står lengre opp. Hunder er ikke mennesker og har ikke problemer med høyt kolestrol eller karsykdommer som følge av fett. Uten en god forståelse for ernæringens roller, inkludert hele samspillet mellom kroppen og det ytre miljøet, vil det ikke være mulig å tilføre hunden alle de næringstoffene den daglig trenger. Dette gjelder karbohydrater, fett, lipider, proteiner, mineraler, vitaminer, andre næringstoffer som vann, antioksidanter, glykosamin, kondroitin, fruktsyrer, kurkumin osv... En annen ting jeg stusser på er utregingene av kaloribehovet for hund. For å regne ut basalbehovet regner man hundens vekt x30 + 70. På min hund blir dette 970 kilokalorier. Vedlikeholdsbehovet skal være ca det dobbelte av dette. Dermed er jeg oppe i 2910 kilokalorier for vanlig bruk på en hund. Med vanlig bruk er noen timer tur til dagen inkludert. Herifra må man legge til kalorier for høyere aktivitet. Det er klart en jakthund som jobber hele dagen skal ha mer mat, men at 8000 kalorier er normalt for en vanlig jakthund hørtes litt drøyt ut. At en trekkhund som jobber i kulden i 14 timer skulle kunne komme opp i noe sånt synes jeg derimot ikke er så rart. Men kom ikke å si det ikke er forskjell på en vanlig jakthund og en slik trekkhund.

Jeg har ikke så gode erfaringer fra jakker med nettingfór. Jakken blir tyngre og foret blir vått dersom man blir svett, resultat er at man blir klammere under gange og kaldere ved pauser. Personlig foretrekker jeg jakker uten fóring og bruker heller separate underplagg med netting, som f.eks. ullnetting. Men bevares, bare bra at det finnes ulike løsninger for ulike mennesker. Luftemuligheter er alfa & omega med mer heftige skalljakker.

En villmarksklubb for barn hadde vært kult. Jeg tror nok det er lettest å starte en slik gruppe lokalt, gjerne i tilknytning til en eksisterende gruppe. Selv vurderer jeg å gjøre noe slikt her i Oslo. Selv tilhører jeg de hvor speideren ikke er et alternativ pga det sterke religiøse preget. Human Etisk Forbund syns jeg er et blindspor i denne sammenheng. Jeg er ikke ute etter en klubb hvor livssyn er viktig, det er naturen og utfoldelse i den som er cluet. Jeg tror også at der fins ganske mange andre som ikke er opptatt av å knytte natur og livssyn så tett sammen som speideren gjør. Til dere som bor i Oslo kan jeg ellers anbefale DNT sin familiecamp på Sæteren Gård til helgen. Her er det bare å ta med seg telt og alt annet som skal til og møte opp. For de som ikke er medlem av DNT koster dette hele 50kr

Kven har rett til å uttale seg da? Legestanden som fornekter borreliose eller alternativsida som vil køyre på med antibiotika. Overdreven bruk av antibiotika har konsekvenser for oss alle og difor har vi også rett til å uttale oss. Du veit heller ikkje kva ballast vi har til å uttale oss. Det er sikkert fleire her som kjenner/er i slekt med eller til og med har/har hatt borreliose. Istaden for å irritere deg over debatten bør du sjå det som ein moglegheit til å auke kunnskapsnivået. Mykje interessant informasjon her. Alternativsida har nokre poeng i at vitenskapen kan ha tendensar til å henge att i gamle sannheitar men i debatten framstår alternativsida enda mindre tillitsvekkande. Inntil videre sett eg min lit til legestanden og deira argumentasjon. Men den dagen vitenskapeleg veldokumenterte forsøk tilseiar at alternativsida har rett og vitenskapen/legestanden har benekta og motarbeida dette på grunn av stoltheit skal eg stille meg fyrst i toget for å henge ut/krossfeste dei ansvarlege. Udokumenterbare enkelthistorier er ikkje nok til å vende meg mot vitenskapen. Og ja, med det meinar eg blant anna LM. Ta eit søk på noceboeffekt.

Kjell Iver: Jeg mener nå alle mennesker med sunn fornuft kan ta del i en diskusjon rundt et av vår tids største helseutfordringer: antibiotikaresistens. Angående antibiotika for/mot "kronisk borreliose" er det andre som har kommet med oppklarende innlegg her. -Nei, den er ikke påvist. Luneng har virkelig ikke brukt fem flate øre på "ressurser". Han tjener fett med penger på sine telefonkonsultasjoner og hasardiøse behandling. Det at "noen" har blitt bedre er ikke bevis. Det er nettopp det som er snubletråden for så mange. Da kan jo jeg hevde at det er livsfarlig, fordi 2 pasienter nylig døde i USA av langvarig antibiotikabehandling for påstått borreliose. Jeg kan også si at Rolf Luneng feilbehandlet en MS pasient i flere uker, uten å bry seg med å sjekke med pasientens fastlege hva slags sykdommer vedkommende faktisk hadde. Med dette forsinket han behandling og gjorde urettelig skade. Hvorfor nevner ingen dette?? Jeg må si det igjen: Pasientanekdoter er ikke bevis. Det var utrolig mange som ble friske fra syfilis etter kvikksølvbad på 1800-tallet også. "Så lenge vi ikke har en forskningsrapport som forteller hvordan disse menneskene skal bli bra så syns jeg det er fint at noen leger tar dem på alvor og prøver å hjelpe dem." - Så med dette mener du at man bare skal ta helt tilfeldige medisiner og slenge etter mennesker med diffuse muskel og skjelettplager? På hvilken måte vil det hjelpe dem? Er det virkelig å hjelpe dem?Jeg tviler på at det er leger eller øvrige som vil disse menneskene noe annet enn godt. "Om du skulle ende i en situasjon selv hvor ingen kan hjelpe deg, tror jeg du hadde satt pris på om noen ihvertfall hadde gjort et tappert forsøk." - Jeg har full respekt og forståelse for den desperate situasjonen flere av disse menneskene befinner seg i. Jeg begynner å se meg lei på utsagn om "arroganse", "trynefaktor" og "prestisje", i mangel på saklig respons. Og ad hominem utsagn lik det du kom med her kan man vel holde seg for god for i debatten? Forresten er antibiotikabehandling riktig behandling for streptokokkhals. Det var i sin tid med på å utrydde revmatisk feber. Nå til dags er det faktisk ikke alltid nødvendig. At leger kan slurve med antibiotikaforskrivning i så måte skal jeg være den første til å innrømme. Jeg er forsåvidt helt enig med deg at man skal bruke mer penger på å forske frem ny antibiotika. Verden har ikke sett en ny antibiotikatype på mange år, rett og slett fordi det er mer penger i å forske på høyt blodtrykk og hårtap. Hvor tar du dette fra? At operasjonsteknikker og medikamenter er videreføring av flere hundre år gamle tradisjoner? Om du setter likhetstegn med skalpell så er vi kanskje der. Hva er ikke nytenkende med Human genome project? Cytostatika som redder barn som ville dødd av leukemi for bare 20 år siden? Anestesi? Vaksninasjon? Transplantasjon? Nyreerstattende behandling? Behandling av autoimmune sykdommer? Og når vi snakker om det: Antibiotika? Dette er en liste jeg kunne fortsatt på i det uendelige. Er ikke dette nytenkende, hva er? De gangene legen må si "beklager, jeg finner ikke noe galt med deg", er ikke nødvendigvis uttrykk for legevitenskapens mangler. -Og ja, jeg, og oss alle, sitter på massive bevis for at "bruk av bredspektret antibiotika for å kurere borreliose , en behandling som beviselig hjelper de syke, vil ta livet av våre barn og barnebarn?". Du kan gjøre følgende: 1. Du kan slå opp i alle retrospektive studier gjort på antibiotikabehandling de siste årene (studier er sannhetsvitner, i motsetning til ullene utspill om å "støtte kroppens iboende mekanismer"). 2. Du kan slå opp statistikk på antall omkomne som følge av multiresistente bakterier de siste årene. Om du ikke finner det skal jeg gjerne finne det for deg. 3. Du kan besøke et hvilket som helst Norsk sykehus og spørre om hva slags problematikk de har rundt resistene bakteriestammer. Du skriver også at denne behandlingen "beviselig hjelper de syke". For dette finnes ikke bevis. Hadde det gjort dette hadde det ikke vært diskusjon, og Luneng hadde ikke mistet autorisasjonen sin. Dette handler om etikk og å være føre var. Akkurat slik vi vil være i klimadebatten. Antibiotikaresistens tar liv av flere mennesker enn trafikkulykker i Europa i dag. Norge er så og si eneste landet igjen i Europa hvor Penicillin fortsatt er rimelig brukbart. Daglig kjemper sykehus mot multiresistente bakterier som fester seg i lungene til våre barn og våre eldre. Og dreper dem. Også snakker enkelte her om hvilke grupper som "får lasset til å velte". Det mener jeg er helt feil utgangspunkt.

brød er IKKE hundemat,med brød og hund så er groft brød med mye fiber faktisk verre enn loff.

Du får masse råd her noe som er bra. Det er bare det at som jeg nevnte i første innlegget mitt her at jeg er opptatt av at man ikke kompliserer og gjør ting mer omstendlige enn hva som er nødvendig. Veldig mange er opptatt av vekt. Jeg selv har også blitt dette mer bevisst med årene. Nå vet ikke jeg hvor langt du går eller skal gå i forbindelse med overnattingsturene dine, men dersom dette ikke er så lange distansen har det etter mitt skjønn mindre betydning. Av og til tenker jeg at dersom man som nybegynner tar til seg alle velmenende råd kan man fort få inntrykk av at man MÅ bare ditt og datt. Jeg vil understreke at disse rådene virkelig er velmente også. Det er dog ikke så veldig mye man MÅ ha for slike turer jeg hadde inntrykk av at det var snakk om her. Hvis utgangspunktet (slik jeg forsto det i første posten din her)er ei helg i telt om høsten har du sikkert det meste du trenger. Du har kanskje ei lue og en gammel ullgenser liggende? Bruk dette! Utvalget ditt kan utvides og fornyes etterhvert. Du ender kanskje bare opp med å måtte kjøpe et sett ullundertøy? Du må jo strengt tatt ikke ha dette heller, men litt mer klær enn om sommeren er nok kjekt. Jeg vil også nevne at det var ikke meningen å være negativ, bedreviter eller trekke noen råd i tvil. Jeg vil bare at det enkle friluftslivet fremdeles skal være enkelt!

Som en forberedelse til en forestående høy tur ville jeg finne en solid motbakke å øve meg på. Fra Rjukan sentrum til Gaustatoppen er det ca 4,2 km horisontalt og 1,6 km vertikalt. Ruta starter ca 150 m øst for Rjukan jernbanestasjon. Herfra og helt til topps så jeg ikke ett eneste menneske, en stor kontrast til normalruten. Jeg fulgte T-merket sti opp lia i mange småslynger og var oppe på stidelet mot Selstali etter 50 minutter. Herfra fulgte jeg T-merket sti langs gammel traktorvei i retning Svineroi til den siste hårnålsvingen, der jeg begynte å klyve ryggen opp. Kjerringhylla er et fint utsiktspunkt langs traktorveien, det ble en liten matbit og et bilde av industribyen sett ovenfra der. Man kommer forholdsvis raskt opp til ca 1800 m. Videre er det et godt stykke langs ryggen. Det tar litt tid, men er fremkommelig for de fleste. En bratt hammer rundet jeg på nordsiden, her var litt luftig, men ikke akkurat vanskelig. Etter 3 timer jevn jobbing var jeg på toppen, fortsatt alene. Jeg fikk en halvtime for meg selv, og satt enda en halvtime. Antrekk: Kortbukse og T-skjorte. Jeg kom meg bort til tårnet og marsjerte bare forbi turisthytta (styrkemarkering). Etter å ha forlatt de store horder langs stien, satt jeg kursen ned mot Gausdalen. Tok livet med ro i solsteiken, badet i Fikstjernet, svømte ut til et skjær ute i vannet, der steinene var varme under vann. Bedre badetemperatur her oppe enn i Oslofjorden. Selstali seter var neste lange pause. Stedet er flott drevet og et eldorado for barn, med kuer, kalver, sauer, høns og ender som ungene kan stifte bekjentskap med. Samme budeia som for 20 år siden, Nanfrid lager nydelig rømmegraut. Vil også reklamere for seterprodukter de selger der, men fikk dessverre ikke noe med meg selv, da et drøyt døgn uten kjøling i sommervarmen ville drept varene. Så ble det rolig rusling et stykke til langs noen vann og bratt ned lia til Rjukan(også kalt norges geologiske anus) igjen. En nydelig dag i fjellet, sunt for kropp og sjel.

Dette bildet var SYKT!

Etter en god natt med god søvn i hytta var vi uthvilt å klare for å vandre videre mot Hellemobotn. Vi fikk i oss en bedre frokost før vi tok farvel med våre nederlandske venner og startet vandringen. Kanskje ikke helt trygt:) Vi hadde sett for oss en lang etappe denne dagen også, og hadde planer om å gå helt til Njallajàvrre. En etappe på hele 22-23 km, men det var overskyet og litt vind, så været var perfekt for vandring. Vandreren:) Våre nederlandske venner advarte oss mot mye vann i elvene og tipset oss om ei alternativ rute. Så istedet for å gå rett inn i Sverige, gikk vi ca 8 km på norsk side før vi gikk inn til broderlandet. Likevel måtte vi vade over noen elver, men det var ikke verre enn at det var forsvarlig. Runar var litt uheldig og datt i den største elva, men ellers gikk det smertefritt. Vading pågår! Etter at Runar datt i elva ble han ganske våt, så vi valgte å ta en god pause og slå opp teltet. Der lagde vi middag og tok oss en god hvil før vi fortsatte mot Njallajàvrre. Runar og Nemi varmer seg i soveposen etter fallet i elva:) Resten av turen mot Njallajàvrre gikk uten de store uhellene, men etappen var lang og gikk i krevende terreng, så vi ble etterhvert veldig sliten alle mann. Vi gikk likevel på uten de store pausene og nøt det flotte landskapet vi gikk i. Slitne gutter. Vi startet vandringen ca kl 9 på morgenen og var ikke framme før kl 11 på kvelden. Så etter 14 timers slit var det deilig å komme fram til Njallajàvrre. Vel framme ved vannet pakket vi ut og fikk opp teltet. Etter at leiren var på plass tok det ikke lang tid før jeg var i gang med fiskingen. Hadde hørt mye bra om dette fiskevannet så optimismen var på topp, og det med rette. For ikke lenge etter hadde jeg fått ei flott røye og en ørret på land og dermed var kveldsmaten berget. Fornøyde gutter:) Fornøyde sanket vi ved og fikk fyrt opp et bål. Sjefskokken Runar lagde et herremåltid av fisken og vi koste oss med god mat og drikke resten av kvelden. Guttene nyter det gode liv:) Siden jeg hadde fått så flott fangst klarte jeg ikke å holde meg helt unna fiskestanga resten av kvelden og før vi trakk inn i teltet for natten fikk jeg nok en flott ørret på land. Den bestemte vi oss for å spare til middag dagen etter. Fornøyd fisker:) Med ei flott avslutning på en lang dag la vi oss til å sove og dermed var dag 5 over.. Dag 6 Vi våknet tidlig også denne dagen og gjorde klart for frokostlaging. På menyen sto det havregrøt. Det var faktisk det eneste vi hadde igjen av frokostmat. Etter at frokosten var inntatt tok vi oss en liten hvil, før vi pakket sammen og gjorde oss klare for å vandre videre. En god soldat hviler når han kan:) Denne dagen hadde vi bestemt oss for å gå helt ned til Hellemobotn og startet vandringen vestover mot kongeriket Norge. Det var veldig fint å gå og merkingen av løypa var god, så det var bare å følge merkingen å gå på. Godt merket løype. Det gikk radig unna og det tok ikke lang tid før vi var framme ved grensen inn til Norge. Vi måtte selvfølgelig stoppe der å ta et bilde siden vi forlot Sverige for siste gang dennne turen. På grensen:) Det var mange fine fiskevann i dette grenseområdet og vi gikk rundt å prøvde fisket, men fangsten uteble. Heldigvis hadde vi ørretten fra dagen før så middagen var uansett berget. Vi fortsatte videre og når vi kom fram til Hellemojuvet fikk vi en vanvittig flott utsikt. Hellemojuvet er Nord-Europas største canyon og er flott skue. Vi stresset ikke med å gå videre men satte oss ned og bare nøt den flotte utsikten. Hellemojuvet Etter å ha beundret den flotte utsikten vel og lenge startet vi videre ned mot Hellemobotn. På veien nedover traff vi på en amerikansk friluftsliv klasse som skulle loffe rundt i området i 2 uker. Sprek ungdom! Nedturen mot Hellemobotn var tøff og enkelte partier var såpass krevende at det er imponerende at "Ingen Grenser" gjengen tok seg ned samme løype. Vel nede stoppet vi opp med et lite vann og testet fisket litt, men vi ikke noe og fortsatte nedover langs elven på jakt etter en god leirplass. Utrolig fint! Til slutt fant vi en flott plass å slå leir og sultne som vi var gjorde vi i stand bål for å tilberede dagens ørretmiddag. Runar var som vanlig sjefskokk og han valgte denne gangen og steke ørretten i folie. Som alltid smakte maten himmelsk og ga nye krefter til 3 slitne turkamerater. Leirplassen. Resten av kvelden var det bare hygge med god mat og drikke rundt leirbålet. Vi hadde mye god drikke igjen som skulle konsumeres, så hvor lenge vi holdt på er det nok bare dyrene i skogen som vet.. Dag 7 Siste dagen på turen tilbragte vi nede i Hellemobotn. Vi traff 2 gjestfrie jenter der som inviterte oss på besøk på hytta deres. Etter ei stund der dro vi ned til sjøen og fisket sei som jentene kokte til middag. Etter et nydelig måltid slappet vi mens vi ventet på båten som skulle ta oss til Kjøpsvik. Når båten kom tok vi farvel med Hellemobotn og jentene. I nydelig vær koste vi oss på båten med vaffler, sjokolade og kaffe og kunne se tilbake på en flott tur i utrolig vakker natur. Flere bilder fra turen finner du på bloggen min www.turopplevelser.blogg.no

Letteste måte å redusere mye vekt er å få en turkamerat. Nå er ikke jeg noen gramjeger, men sist jeg var på lengre vintertur med en kompis møttes vi før turen og pakket ut alt utstyret ved siden av hverandre. Da kunne vi legge ut en masse greier som vi hadde dobbelt. Det ble faktisk lagt igjen flere kilo utstyr på stuegulvet etter den ompakkingen.