Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ 22.08.2013 - 25.08.2013 Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006, er hele 1969 km2 og er den tredje største nasjonalparken i Norge. I tillegg grenser seks landskapsverneområder til Reinheimen og tilsammen er verneområdet på 2600 km2. Så her er det store områder for de som måtte ønske å jakte, vandre eller fiske. En av hovedgrunnene til å opprette nasjonalparken var å ta vare på sentrale leveområde til villreinstammen. Men denne helgen kunne villreinen leve trygt, vi skulle prøve oss på ørreten. Slik reinjakta forgikk i gamledager. Når jeg ikke er på tur bruker jeg mye av tiden min på internett der jeg ser etter informasjon om nye turmuligheter. Her om dagen kom jeg over noen bilder fra ei hytte som heter Trollbua. Inne i hytta var det papirkopier av fisker som hadde blitt tatt i nærheten, der den største hadde vært 3,5 kg. At den ble tatt i 1943 gjorde ikke så mye. Jeg klarte såvidt å tyde skriften på bildet og kunne lese i hvilket vann den hadde blitt tatt. Da var det avgjort, neste turmål var satt. Kristian som har vært med på et par turer tidligere i sommer var også lysten på å bli med denne gangen. Her snakket vi virkelig om høyfjellsfiske, de vanna som vi skulle viske i lå på ca 1400 meters høyde. Trollørret i villreinens rike. Nok til å få en fjellfisker gira, jeg måtte bare hit. Reinheimen er den tredje største nasjonalparken i norge. Da vi parkerte i Brøstdalen var det blå himmel og steikende sol. Det var ikke mange bilene som stod parkert her. Dette er et vanlig startpunkt vist du skal rusle til Vakkerstøylen eller Pyttbua og det er godt besøkte områder i disse tider. Vi skulle til et område som ikke var "DNT styrt" og hadde forhåpentligvis ikke den samme trafikken. Da vi begynte å gå mot Trollbua var noe av det første som skjedde at vi skremte opp 8 ryper fra ura, en fin start, men det var ørreten vi hadde kommet for. Det ble et litt svetting i begynnelsen med bratt oppstigning for to slitne vandrere som hadde pakket litt for tungt, ikke noen "gramjegere" på denne turen. Da vi kom frem til Trollbua hadde klokka blitt ca 21.00, solen hadde snart gått ned og vi kunne til vår store glede konstatere at hytta var ledig og stod åpen. Ei lita sjelfull bu med to senger, et bord med noen krakker og en vedovn. Alt som skal til for å gjøre to fjellfiskere fornøyd. For et supert tilbud dette er for friluftsfolk, all respekt til de som gjør dette mulig. Resten av kvelden brukte vi på å blant annet å lese og skrive i hytteboken. Det kunne virke som at Trollhytta til tider var godt besøkt, men det skjedde stort sett i helgene eller fellesferien. Det var tydelig at det var populært å fiske i disse områdene, men der var ingen som hadde skrevet om fangst av fisk av noe særlig størrelse. Ut på natten fikk vi oppleve en nydelig måneoppgang, og det var to fornøyde karer som sovnet i hver sin seng etter et solid måltid og noen kalde pils. Det var jo viktig å lette vekten på sekken så fort som mulig. En godt brukt innfallsport til Pyttbua og Vakkerstøylen. Ikke provoser hunden! Litt for tunge sekker på denne turen. Utsikt mot Ulvådalsvatnet. Så var vi ferdige med de verste bakkene, da er det vel fortjent med en liten pause. Er vi fremme snart? Kristian går de siste meterne mot Trollbua. Å den var ledig! "Skrytefisk" fra 40 tallet. Trollbua. Kveldstemning. Så kom månen. Ikke helt treffsikker. Neste dag stod vi opp i 10 tiden, pakket sekken og gikk den siste etappen mot Heimste og Inste Glupvatnet. Dette var en kort etappe og vi brukte ikke mer enn en liten time før vi fant en duganes plass til å slå opp teltene på. Da jeg tok mitt første kast med haspelutstyret vart det fangst umiddelbart, en ørret på ca 350 gram, en god start. Da Kristian skulle kaste ut endte det hele med ei enorm floke på senen. "Dette gidder jeg ikke" sa han og fant frem oteren, kontroversielt tenkte jeg og så skeptisk bort på han. Vi visste begge hva som var på gang. Det var duket for en god gammeldags kamp mellom oter og fiskestang. Dette skulle jeg vinne. Det tok ikke lang tid før Kristian hadde landet sin første fisk, en fin hallkilos ørret. Mer fisk ble det ikke den dagen, så vi kan vel si at det ble et uavgjort resultat den første runden. Jeg fikk faktisk prøve oteren en runde, men det endte opp med vassing i iskaldt vann for å løsne på våtfluene som hadde satt seg fast i bunnen. Imponerende! Ut på kvelden ble de to fiskene stekt. Med kokt ris og rikelig med krydder smakte det fortreffelig. Vi koste oss her opp i høyden, steinete terreng og krystallklart vann, akkurat slik vi liker det. Jeg har aldri fisket så høyt over havet før, ca 1400 meter er rekord for min del. Vi pakker sammen etter ei herlig natt på Trollbua. Utedass i ordets rette forstand. Panoramabilde av Trollbua. Trollkyrkjetjønna Kristian går mot Glupvatna. Heimste Glupvatnet. Sånn utsikt må nytes. Leir etablert. Så satt den første fisken. Fornøyd! Så ble det en oter mot stang konkurranse. Kristian fisker ivrig med oteren. Første runde endte uavgjort. Oter er tydeligvis ikke helt min greie. Vassing på ca 1400 meters høyde er kaldt. Det viktigste på tur er å slappe av. Kokken. Stekt ørret. Heldigvis var ikke denne måka like truende som den vi traff ved Tjønnebu. Neste dag startet med en solid frokost og flere kaffekopper enn vi strengt tatt hadde godt av. Ut over dagen og kvelden fisket vi oss rundt begge Glupvatna og to navnløse vann ikke så langt unna. Resultatet ble 6-0 i favør oter. Et par napp ble det, men ingen ørreter endte sine dager grunnet meg. Jeg måtte bare innse at tapet var et faktum og kunne bare gratulere Kristian med seieren. Kanskje jeg må kjøpe en oter også? Fungerer tydeligvis veldig bra. Før så vidt jeg har kommet i gang med fiskingen hadde Kristian allerede landet sin første for dagen. Ørret under landing. Ikke av de største, men fin steikefisk. Kristian ser mot Inste Glupvatnet. Oterfiskeren i aksjon. Haspelutstyret var ikke like effektivt. Vi er på veg over en liten høyde for å komme til to navnløse vann. Utsikt mot Inste Glupvatnet. Vi hadde sol og blå himmel hele turen. Så høyt oppe ligger det snø enkelte steder så og si hele året. Navnløst vann nummer 1. Oteren leverer igjen. Her var fisken tynn. Den fikk leve videre. Ørret trygt i håven. Nærmest er navnløst vann nummer 2, lengst vekke er Heimste Glupvatn. Leiren. Enda mer hviling. Pølselunch er luksus. Måtte vasse denne kvelden også, for å redde en Panther Martin. På søndagen strålte fortsatt solen og vi pakket sammen sakene etter frokosten var fortært. Vi brukte ca to timer tilbake til bilen og når vi gikk forbi Trollbua stod den fortsatt ledig. Da vi kom til parkeringsplassen var det betraktelig flere biler enn da vi kom. Sikkert mange av de som skulle på tur til Pyttbua eller Vakkerstøylen. I løpet av disse dagene hadde vi ikke møtt en eneste person siden vi forlot parkeringsplassen. Selv om det alltid er kjekt å møte likesinnede friluftsfolk, gir det en ekstra dimensjon med turen å være helt alene. Det å føle at man har all denne naturen helt for seg selv i noen få dager er særdeles tilfredsstillende for to fjellfiskere som oss. Vi var hvert fall veldig fornøyd med vår tur, og vi kunne absolutt tenke oss å ta turen hit igjen ved en annen anledning. Om det fortsatt finnes stor ørret i disse områdene er uvisst, vi så vertfall ikke noe til den. Men det er vel lov å håpe at det fortsatt svømmer rundt noen rugger som kan bli opp til 3 kg, akkurat slik det var på 40 tallet. Om det er så veldig realistisk er jeg nok tvilende til. Klar for turen tilbake. Solen skinte denne dagen også. Jo da, fikk tatt et "jeg ser på utsikten" bilde denne gangen også. Stein og snø. Typisk for høyfjellet. Mektige fjell rundt oss. Ulvådalsvatnet. Dit skal jeg og Kathrine ta med kanoen om et par uker. Endelig tilbake på parkeringsplassen. Takk for turen til Kristian og takk for at jeg fikk bruke alle de fine bildene han tok Vis artikkelen på bloggen

Tur i regnværet i dag og en snartur innom det lokale "Kom deg ut-dagen" -arrangementet.

Siste helga før skoleåret startet fikk jeg gledelig nok klarsignal for fjelltur. Det ble mye vurdering fram og tilbake med tanke på sted, tenkte blant annet på høyfjellsfiske rundt Eidsbugarden ("tynne bestander med stor fisk"), Reinheimen, Skjerja og Hallingskarvet, men endte i "Gaukheia" denne gangen også. Ei ganske så varierende værmelding bidrog til det. Og så er det noe med det sikre da etter en sommer uten alt for mye storfisk... Nok om det. Leverte minstemann i barnehagen torsdag morgen og drog i vei. Turen opp gikk adskillig lettere enn tidligere i sommer. Lettere sekk og bedre form er en god kombinasjon! Godvær var det også. Faktisk så fint at jeg valgte å ta et bad ved ankomst teltplassen. Fant da fort ut at for høy vanntemperatur ville definitivt ikke ødelegge fisket.. På veien opp hadde jeg lagt merke til adskillige insekter, sorte med røde bein. Bibio! Kjent for å skape godt fluefiske. Det har visst ikke fisken her hørt om. Til tross for stille vann og millioner av insekter var det bare sporadisk vaking. Hele storfisktjønna var omtrent slik som forgrunnen og enkelte steder lå de tett i tett slik som i bakgrunnen på bildet. Det ble ingen fisk denne kvelden. Men vakkert på fjellet det var det. Og varselet for morgendagen lød på vind og etterhvert mye regn. Riktignok fra sør, men møkkavær pleier å funke uansett. Optimist da jeg krøyp i posen! Ny dag og bevilget meg å sove lenge. Noe småbarnsfedre vet å sette pris på når anledningen byr seg. Dessuten var et hovedformål med denne turen å slappe og og lade batteriene før jobbing startet for fullt. Sørlig bris og skya. Regnet skulle komme til ettermiddagen, sammen med mere vind. Ikke kjempeforhold foreløpig , men heller ikke umulig. Jeg valgte å vade over til andre sida. Lavere vannstand nå på ettersommeren gjorde det til en enkel sak. Jeg rusla bortover og fiska kjapt over de mest aktuelle plassene. Lengst inne i ei lang grunn bukt var det fast fisk. På ei kobber møresild med rød dusk! Den hoppa og det påfølgende plasket ga klar beskjed om fin fisk. Noen spennende minutter senere lå den i håven. Knallstart på dagen og turen var vel allerede berga! 1,65kg ørret i utmerket kondisjon! Rensinga viste at, joda, fisken her spiser bibio. Første gang at marflo ikke er totalt dominerende i mageinnholdet! Kanskje den spiste bibioene når de sank til bunns? Noe vaking var det ikke å se. Stekt fisk til middag! Etter hvert kom regnet, mye regn. Og sterkere vind. Storfiskforhold? Jeg valgte storfisktjønna for kveldssøkta. Etter å ha prøvd en del forskjellig er det fast fisk igjen. På ambulansesluken denne gangen. Jeg får den inn mot land og rekker å konstatere en fisk på rundt kiloen før den løsner fra kroken. Videre rusler jeg ut på en utstikker med dypt vann i Storsjøen. Skikkelig møkkavær er det nå. På en grønn savagegearwobbler er det fast fisk helt inne ved land. Fram og tilbake par ganger før den ruller i overflata og viser ei brei side. Deretter ett skikkelig utras langs land. Pussig oppførsel. Når jeg pumper fisken innover virker det som om den kommer litt sidelengs. Krøkt? Eller rulla seg i snøret? Det får jeg aldri vite for også denne faller av. Tipper det var rundt samme size som formiddagens fisk. Nå er det rett og slett guffent å fiske så det blir teltliv og bok resten av kvelden. Værmeldinga for morgendagen, siste fiskedag, sier nordlig bris, oppklarning og deretter dreiing til sør og mindre vind. Formiddagen bør kunne bli bra! Jeg våkna tidlig til lyden av tromming på teltduken og vind som røska i teltet. Etterhvert roa det seg litt og jeg stakk hodet ut for å se på forholda. Værmeldinga hadde rett. Nordlig vind og det så ut til å klarne opp. Perfekt. Kjapp frokost før jeg rusla opp til tjønna. Her virker det å være fisk på opp til litt over kiloen + enkelte skikkelig store. Noe flere fiskekompiser har fått føle både i sommer og fjorsommer.. Fiska rundt tjønna uten et napp. Litt nedtur. Dermed gikk jeg i retning av "min plass". Berga i nord. Været roa seg mer og mer. Fin bris. Sprekker i skydekket og litt mer behagelig å være fisker. Jeg gikk raskt forbi første del av strekket, selv om vi også her har fått fisk er det lengre bort det pleier å være best. Og når man fisker alene rekker man uansett ikke å fiske grundig av hele området. Jeg startet på et nes hvor ei øy litt utpå danner et sund. 4-5 kast, ny sluk, 4-5 kast, ny plass osv. På tredje plassen var det ambulansesluken som satt på. Den var helt inne ved land og jeg skulle til å løfte den opp da en skygge dukket opp bak sluken. Et par smånøkk i sluken utløste et napp, tilslag og fisken satt. Flaks. Det var ikke mye til napp, hadde jeg ikke sett det hadde jeg neppe klart å kroke den. Denne fisken var av typen som bare gikk fram og tilbake 5-6 meter fra land uten de helt store sprella. Skummelt, for slike har en tendens til å våkne kraftig til liv like ved håven. Og jeg frykta den satt dårlig. Det gjorde den da også, men falt først av i det den lå i håven! 1,55kg. Bra feit, selv om den ikke nådde opp til gårsdagens. Tipper de var omtrent like lange. Videre bortover hadde jeg trua. Fortsatte med ambulansesluken, men uten å kjenne noe mer. Borte på selve godplassen sprakk skydekket for alvor opp og sola varmet. Sol og bris er for meg en stor pekefinger i retning av "pervoen". (guloransje jensensild). Og noen kast etterpå var det fast fisk igjen. Et litt mer viltert eksemplar denne gangen, men denne også havnet i håven! En nydelig fisk med litt gulaktig farge. 1,4 kg. Det begynte nå å bli ei lang økt og jeg fisket meg tilbake. Vinden stilna mer og mer og Bibioen begynte også å dukke opp igjen. Ikke flere napp og det ble etter hvert helt stille. Etter et bedre måltid kunne jeg skimte vak på storfisktjønna som såvidt sees fra teltet. Fluestanga kom fram. Oppe ved tjønna var det igjen store mengder Bibio. Flere fisk vaka utpå bukta. Et par av dem skikkelig pene. Innimellom akkurat innenfor kastehold, men aldri på samme sted 2 ganger. Etter å ha skifta side av bukta et par ganger kom sønnavinden og fisken slutta å vake. Så ble det ikke storfisk på flue denne gangen heller. Resten av ettermiddagen og kvelden gikk med til slukfiske. Kjente ingenting. Et par karer som hadde dukka opp ved gamma rodde oter. Ingenting på dem heller. Typisk sønnavindsdag. Dagen etter var det tidlig opp og hjemreise. 3 fisk er ikke så mye på drøye 20 timers effektivt fiske, men med snitt på drøye 1,5 var jeg storfornøyd med turen.

Ny bensin brenner vel alltid bra?

ROSABLOGGER CAMP ! Det må da være farlig nok ?

Nei, jeg følger ikke med på valgkampen. Jeg gidder ikke se på repriser..

Har apa rundt i Østmarka for første gang i dag. Var sånn passe regnvær når jeg dro fra sentrum, og det ville ikke gi seg helt med det første. Tok T-banen til Skullerud, hvor jeg gikk til Skullerudstua og ut i skævven mot Østmarkskapellet. Ved kapellet så jeg noen som bada i det "flotte" været, noe som så fristende ut, men etter en uke med mannefluensa tok jeg til fornuft og gikk videre. Jeg så aldri noe til kapellet, så jeg fortsatte å følge Flyktningeruta uten noen spesifikk plan. Etter en stund møter jeg på et skilt til Eriksvannet eller hva det nå heter. Dette har jeg nylig hørt om, og tenkte jeg skulle gå dit for å sjekke stemninga for litt telting senere i september. Først nå gadd jeg se på mitt nyinnkjøpte kart, og fant ut at jeg kunne svinge innom Sandbakken Cafe, og se om de hadde noe godt å tilby. Regnet dabbet av, og da jeg runda hjørnet på cafeen kom sola og varmegradene fram. Da ble jeg så glad at jeg spanderte på meg en vaffel med brunost og en kopp kaffe. Etter å ha spist dette på en måte som ville gjort kakemonsteret stolt av meg, tok jeg bena fatt igjen og gikk østover mot Eriksvann. Det tok ikke lang tid, og det ser ut til at jeg må reise tilbake for å vifte litt med kuppelteltet mitt på svabergene rundt vannet. Det gleder jeg meg til allerede. Da svingte jeg kulemagan nordover, med Mariholtet som midlertidig mål. Med stort sett spennende stier gikk det overraskende fort, og før jeg visste ordet av det, havna jeg på en litt kjedelig skogsvei. Men klokka begynte å bli kveld, så jeg tror det var like greit. Tok en pust i bakken og titt på kartet på Mariholtet som allerede hadde vært stengt en liten stund. Derfra tok jeg turen over Sarabråtåsen, gikk ned til Lutdalen, og forvilla meg inn på noen spennende men umerka stier mot Oppsal. Etter litt fram og tilbake stod jeg plutselig på Bøler T-banestasjon, som tok meg trygt hjem til bråkete sentrum. Alt i alt en flott tur denne lørdagen, og jeg regner med å være tilbake om ikke lenge Orker ikke styre med bilder akkurat nå

Det skjer alltid noe. På min vei innover heia, gikk jeg og lurte på hva som kunne være verdt å skrive om denne gangen. Det nå jo bli en del gjentakelser, så mange gangen jeg gjør denne turen. Turen inn, gikk som normalt. Jeg traff to karer som jeg stoppet og snakket med. De hadde vært tilsyn på en annen hytte, og kjente godt til jobben. Kjekt å treffe kollegaer. Det var spor i sorpa innover også, og da jeg kom inn på hytta satt det to jenter i sola utenfor. de kunne fortelle om endringer i planene. Den ene av jentene hadde fått vondt i kneet på vei ned brattbakken mot hytta. Og de ville returnere til Hunnedalen dagen etter. Planen hadde vært å fortsette samme dag mot Langavatn.Men de var egentlig tre. Den tredje jenta, sammen med en hund hadde fortsatt mot Langavatn. Og meningen var at hun skulle gå over Strålaus til Sandvatn på lørdagen. Søndagsmorgen kunne jeg lese at det var søk etter jenta. Hun var ikke kommet fram til Sandvaten, og det hadde vært folk ute i heia hele natten for å prøve å finne jenta,. Da helikopteret endelig kunne delta i ettersøkingen, sjekket de opp Blåfjellenden. Og jenta ble funnet i god behold på hytta. På hytta ble jeg alene med 13 jenter. Det tror jeg ikke har skjedd før. En hyggelig kveld, men det ble tidlig ro. De fleste ville tidlig avgårde dagen etter. Morgenen ble som vanlig, selv om jeg sto opp en time senere enn de første og det alt var noen som var gått. Tre Egersundjenter var de siste som tok av gårde opp mot Hunnedalen. Men før de gikk, hjalp de til med å få hytta i topp stand. Takk for hjelpen. Det hadde vært en gjeng fra UIS på hytta i uka, og (selv om jeg ikke kan være helt sikker - det hadde vært en kar innom etter gjengen) så hadde de ikke forlatt hytta i den stand jeg ville forvente. Det regnet og blåste om morgenen. Da jeg tok ut var været blitt betydelig bedre, men kaldere. Vind fra nord gir ofte oppklaring, men kaldt vær. Rett oppe i bakken gikk jeg på en smell. Det sa "spjong" i bakfoten. Det gjorde vondt som pokker, omtrent som om en eller annen skulle ha sparket hardt i leggen. Det ble å halte ned til bilen, og for en gangs skyld ble det ro og ikke søndagstur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Når det kommer til teltturer i høstvær, så hadde jeg og vesla oss en skogstur i dag med kun en enkel gapahuk. I sekken var det ellers stormkjøkken og pannekakerøre and thats it, kjekt med slike opplevelser også syns jeg (selv om pannekaker med sukker iblandet pøsregn kan bli litt i heftigste laget... )

Ser jeg har ordlagt meg litt feil, vi gjorde det en natt, bare slik at vi skulle få se hvordan det var. Så om høsten med bål, tarp, gode klær og kanskje tilogmed en ørret i steikepanna så er den fantastisk. (været må riktig nok stemme) Om vinteren foretrekker jeg også helt klart telt. Jeg er langt unna en hardhaus, men det funka helt ok på vintern så om høsten så er den kjempefin.

Tak for input Hugo. Jeg har købt et Kaitum 3 som har Lodrette vægge i begge ender.

Jeg gikk denne turen 20. juli sammen med andre gjester på Grønolen Fjellgard. Noen luftige partier, men ikke bruk for tau eller stegjern. Vi brukte 10 timer t/r Vargebakken.

Fullstendig blank. Men jeg har ihvertfall lest meg opp på Svalbard, og sett på masse flotte bilder pga dette

Jeg har brukt en Exped 8 liters pose til tørre/fuktige klær, og med litt luft i blir det en fin pute. Kan til og med trekke en buff over den til putetrekk!

Tor Magnus har 110% rett og statistiken vil innheten selv Grimner til slutt! Angst og redsel og sånn; jeg ser fram til denne gåpåtur/frilufts-bølgen legger seg slik at en igjen kan kose seg på tur uten å møte hysteriske folk som skal ha tilrettelagt, sikret og avlivet alt farlig...

2: Er jo en mulighet, men den ser hel ut ved første øyekast. Ser faktisk forholdsvis ny ut. 3:Tviler sterkt da det ville vært et håpløst sted å legge den. Så ut som den var tatt av den sterke vinden og at den hadde festet seg i lyngen midt ute på et åpent område. Igår blåste det kuling i området. Den lå et par kilometer fra nærmeste vann.

Kjekt på tur!

Gratulerer med flott telt! Håper det står til forventningene

Teltet er købt, så nu er det bare at få dettestet på alle måder Tak for hjælpen

Har da hatt en kjempetur i området. fint vær, 6,5 mil, prøvd over 20 vann fra storfiskvatnet(finnvollheia) i øst til bytjønna i vest. mye fin steikfisk 3-5 hekto

Seriøst??

Kristelig Folkeparti har ymtet frampå om at telting skal forbys for ungdom under 20. Skal vistnok øke faren for uønsket graviditet.....

Dette er turkompisene mine . Spetsen er med på alt av turer,mens "lodotten" er mest med på turer i barmarkssesongen. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor langt en godt trent pomeranian klarer å gå . Bildet av spetsen er fra en tur på Brurskanken her i Vefsn. Bildet av pomeranian(i kuling) er fra fisketur i grensefjellene i Hattfjelldal kommune.

Hehe...er ikke så modig, men det værste som kan skje er vel at du ikke får satt opp teltet. Finner altid en plass man kan sove på, med eller uten tak over hodet Jeg er ikke en av de som går flere mil så i værste tilfelle går jeg hjem igjen. Om jeg ikke går i flere dager da, da kan det bli litt vel langt å gå hjem. Man kan vel aldri være sikker på at man får satt opp teltet, men selv i svartest Østmarka (veldig veldig tett skog) har jeg funnet plass til teltet.

Oj, her ble statistikken litt feil, men sannheten er faktisk enda værre! Mange som dør har aldri ligget i telt, men dødsraten for folk som har ligget i telt er faktisk 100%!!!1!

Hei Er ny her på forumet. Bor på vestlandet I et idyllisk område for de som elsker sjølivet. I en alder av 47 år er jeg blitt mer og mer glad i gå turer. Min erfaring er derfor begrenset på dette området. Linker inn en video av turen jeg og min kone gikk ned Aurlandsdalen lørdag 24.08.13. Været var fantastisk. Kanskje ikke den mest spennende turrapporten, men for en nykomling så får det vel holde. Dere får unnskylde vår interne humor her og der. https://www.youtube.com/watch?v=8CEcoQ-D628 Vidar

I dag har Viktor og pappa (underteikna) vore på Heggedalsvatnet. Fin tur Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 4

Ser ut som dere har funnet paradiset, ja.....

Strålende rapport. Og som vanlig myyye flotte bilder. Utrolig flott område....

Mektige områder og kongerapport rett og slett!

Flott rapport og bilder. Fra "min" villmark!

Fenomenal rapport! Det svømmer nok noen rugger i vatnet ved den lille koia

Flott rapport!

Snodig, men jeg blir bestandig så tørst av å se slike flotte bilder. Vannet ser så utrolig godt ut, frister å dyppe koppen! Flott rapport og blder!

Sånn, tilbake i siviliasjonen med fulle postkasser. Skal vi se, hva lærte jeg denne gangen? 1) På Hardangervidda sov jeg varmt, men ikke så behagelig. På denne turen sov jeg halvveis kaldt, men svært behagelig. Så neste gang blir det et helt skumgummiunderlag under luftmadrassen. 2) Tåke er dårlig nytt. De som vil, kan finne riksrøys 152 Aa (noter dere den bittelille bua litt vest som ikke står på kartet), og tenke seg lettgått fjellterreng med litt stein. Hvis noen skulle være omtrent et kvarter for sent ute med å finne frem kompasset her og i mellomtiden vandret oppover i stedet for å holde høyden langs vannet, vil kompasskurs rett sør fort føre over kanten - noe som i tåka virker som en god idé og helt riktig. Det var det jeg skulle, men ikke riktig så fort. Så fort jeg kom ned gjennom tåka og fikk oversikt over Biskopsjön var det greit. Ingen tvil om hvor jeg var og heller ikke om at jeg burde gå videre sør gjennom dalen. Tåke = kart & kompass med en gang. 3) Når det regner og blåser og bakken er steinrøys avbrutt av myr, vurder en pent brukt utedo som ly for natten. Faktisk mer behagelig å sove her enn i NSBs stoler. Kort fortalt: i sørenden av Biskopdalen svingte jeg vestover for å unngå vannet. Passerer en liten, men markert topp og der ligger det jammen en hytte. Heller ikke den på kartet. Som nevnt ble det middag i le av hytteveggen. Siden klokken var åtte på kvelden fant jeg det best å tenke på å sette opp teltet for natten. En perfekt plass lå rett ved hytta: litt ute på en grusrygg skjermet av en halvsirkel tett fjellbjørk. Bare det at plassen var opptatt av en utedo som så ut som et lite vakttårn. En pinne i låsen... hmm. En fordel ved å gå litt utenfor sesongen var at det digre vepsebolet over døren var fraflyttet. Vi kan konkludere med at ingen hadde vært på denne hytta i løpet av sommeren både på bakgrunn av nevnte bol og den totale mangelen på lukt. 4) På lengre turer bør et hviledøgn eller to med i beregningen. Jeg holdt god fart med godt mot de seks første dagene, for å få en smell med ømme føtter og "naturkjedsomhet" på de to siste. 5) Svenskene fortjener ros og støtte for buene de har satt opp i fjellene sine. Klukstuen og Storvigelen er begge tørre og vindtette byggverk som åpenbarte seg i tåke og blest. Jeg følte meg litt stakkarslig på sistnevnte, men motstod fristelsen til å fyre med veden - man har da sovepose, underlag og mat med i sekken. To-tre timer til Ljøsnavollen til tross, jeg følte det ikke som spesielt forsvarlig eller lurt å gå ut på Støvleskaftet når regnet smeller i vindusglasset og vinden brummer i veggene. 6) Apropos svensker: de to med absolutt beste fottøy for forholdene møtte jeg på vei til Nedalshytta. Gummistøvler. 7) Turen hadde to dagsmarsjer utenfor sti (Storkluken - Remslikleppen, Skarfjella/Biskopdalen). Her kom en lett, men godt tilpasset sekk til sin rett. Samme med lette og inngåtte støvler. Jeg har gått ned Biskopdalen før med bly i sekken og på føttene og da var det ikke snakk om å "kutte svinger" eller "gå over den lille toppen der." Ei heller nå Hyddsjøen for mørket fallt på. 8 ) Regnbukse er en nødvendighet, poncho kanskje ikke like mye. Vel, bedre enn ingenting, men noe herk i vind. Føler meg kallet til å designe en poncho som virker i fjellheimen - how hard can it be? Den skal ha en hette som ikke klapper sammen i lett bris, baksiden skal være lang nok til å dekke baken selv med sekk på, et sinnrikt system som gjør at den kan ligge oppå sekken og trekkes over uten plunder og heft og for all del ikke idiotiske trykknapper i sidene - toveis glidelås, takk. 9) Ull er gull; men det tror jeg andre har sagt før meg 10) Søppelsekk nederst i sekken for sovepose og klær? Helt ypperlig. Fikk mye bedre plassutnyttelse enn med bare "pølser" (pakkposer), og i sekken min virket det som om det ble enda mer stabilt også.

17.08.2013 - 18.08.2013 "Jeg ser du enda ikke har fått dusse i sommer, jeg vet om et hemmelig ørretvann der det skal være fin fisk, men du får ikke lov til å røpe navnet i bloggen din" Ja vel, jeg måtte bare gå med på det. Den litt beskjedene fiskesommeren så langt hadde gjort meg desperat. Siden turen i Femundsmarka hadde jeg ikke fått en eneste fisk, krise! Det var bare å pakke sekken, hente pappa og min søster Sara, og sette kursen mot det hemmelige vannet. Det har vært labert fiske for meg så langt denne sommeren. Det var ikke lange kjøreturen før vi parkerte og kunne begynne å gå. I bratt oppoverbakke, slik de fleste turene her på Sunnmøre har startet i sommer. Vi brukte ca 1,5 time før vi var fremme. Et lite vann som så ut til å være dypt, bratt terreng så og si rundt hele vannet. Vi slo opp telta på ei høyde slik vi fikk utsikt over det vannet vi skulle fiske i og et vann som lå lenger nede i dalen som vi hadde gått forbi. Drikkevannet til innbyggerne i bygden her. På et skilt var det informert om at det var forbudt å fiske å telte ved selve drikkevannet, men også områdene i nærheten. Noen sjanser må man ta her i livet, kan ikke si at jeg fikk så dårlig samvittighet for det. Pappa og Sara er klar for tur til "det hemmelige vannet". Som de fleste andre turene i sommer starter det med oppoverbakke. Vi brøt to av fire forbud. Drikkevannet. Vi begynner å nærme oss. Utsikt mot drikkevannet. Sara og pappa er straks oppe. "Det hemmelige vannet" Etter litt mat og kaffe var fiskestengene montert. Jeg hadde tatt med mark denne gangen og ei feit mark-klyse ble plassert et godt stykke ut i vannet, før jeg tok meg en runde med slukstangen. Da kvelden begynte å sige på hadde det enda ikke blitt noe fangst på noen av oss. Vi skulle til å lage oss middag da jeg tok meg en tur bort til mark-stangen for å se om det hadde bitt på noe. Da så jeg at duppen lå mistenkelig nært land, vindretningen skulle jo ha presset duppen vekk fra land? Jeg ante hva som hadde skjedd og røsket tak i stangen og kjente at der var fisk, fin fisk. Jeg fikk dratt den rolig inn til land og fant frem håven. Da ørreten lå på land ropte jeg på pappa og Sara som kom med vekten. Den viste 6 hekto, toppers! Selv om jeg ikke synes det er like stas så få fisk med mark og dupp, må jeg ærlig innrømme at denne ørreten gjorde meg svært glad, jublende glad. En sommer nesten uten ørretfangst kan gjøre det med deg. Vi fikk ikke mer fisk denne kvelden, men både Sara og pappa kunne melde om at de hadde hatt napp, men fisken hadde dessverre kommet seg unna. Leir etabler på en liten høyde, vakker utsikt i alle retninger. Sara er ivrig etter å få fisk. Turglede. To generasjoner Eriksen ser spent etter tegn på liv i vannet. Pappa er en ivrig fisker som gjerne tar med fluestangen og haspelutstyret. Så satt den! Sommerens første fisk på Sunnmøre for min del. 6 hekto. Kveldsfiske. Avslappende å fiske med mark og dupp. Den var ikke rød i kjøttet, men smakte godt. Da de andre hadde lagt seg satt jeg ute og så på måneskinnet som speilet seg i vannet, magisk. God morgen! Ikke like god plass her som i Allak-teltet. Da jeg våknet på morgenen var allerede Sara og pappa i gang med fiskingen. Dagen etter da vi var på veg ned igjen traff vi på en kar som var på molteplukking. Han fortalte at det vart satt ut 200 ørreter i dette vannet for 25 år siden som nå hadde vokst seg store og feite. Der skulle ikke være gode gyteforhold, så det var nok ikke mye fisk i dette vannet. Skal tro om den ørreten jeg fikk kunne ha vært 25 år? I så fall fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet for at den ikke fikk leve videre, men heller endte i stekepannen. På veg hjem. Du får ikke lov til å røpe navnet det hemmelige vannet! Klar beskjed fra pappa. Det hemmelige ørretvannet til Pappa innfridde, det vi jeg si. Å få ørret på den størrelsen er ikke hverdagskost i "nærfjellene" her, derfor blir det viktig å holde på hemmeligheten. Vil tro at dette er et lite og sårbart vann, og hvis fisken ikke gyter der skal det ikke mye til før dette vannet blir tomt. Jeg får håpe at noen setter ut 200 nye ørreter der, så kan jeg komme tilbake om 25 år og prøve lykken på nytt. Takk for turen til papsen og Sara. Vis artikkelen på bloggen

Ut på tur, aldri sur Tatt fra Stortinden med utsikt mot Skreifjorden og Nordmannsjøkelen på Seiland.

Hei! Jeg er også ganske grønn, og har lett-telt og lett-underlag og lett-det ene og det andre, og jeg bare begynte med å finne oppmerkede løyper og gå langs dem. I fjor gikk jeg Caminoen til Santiago, og i sommer prøvde jeg meg på Vestfoldleden, men det var ikke bare-bare å finne et sted å sette opp telt der - jeg vet ikke hvordan det er på din kant av landet. Det kommer sikkert noen med kjempegode forslag, jeg ville bare si at jeg synes det er så flott at flere litt modne huldre tar steget ut i naturen. Det er så godt for kropp og sjel, og slett ikke så vanskelig. God tur!

styre unna alt som har med blandigsrase?? hvofor det? det eneste du oppnår med en renrasethund er å innsnevre genpolen.