Vinnerliste

Det er sikkert flere enn meg som har ønsket å få barna interessert i friluftslivets gleder. Men det er neimen ikke lett. Fra de var en neve store har de blitt tatt med ut i naturen i håp om at dette skal føre til interesse for friluftsliv. I dag er de 20, 23 og snart 28, men særlig farens anstrengelser har ikke ført til tilfredsstillende resultater etter min mening. Det absolutte nederlag kom da dattera begynte på helsestudio, dette til tross for all verdens friluftsmuligheter rett utenfor stuedøra. En trøst er eldstemann som har begynt med kiting sammen med venner på NTNU, men nummer to gir meg tilbakemeldinger som at friluftsliv er like kjedelig som å se maling som tørker. "Har du sett et tre har du sett dem alle." Jeg har tatt ungene med til fjells og til skoga, til Nord Norge og Sør Norge fra de var små. En trøst må være at i går meldte dattera mi om en fantastisk tur i godvær til Hardangerjøkulen. Dette i forbindelse med at hun har begynt å studere geofag ved universitetet i Oslo. Og sannelig skal ikke nummer to på ekskursjon til Evenstad i Østerdalen neste uke og spurte faren om å få hjelp med lavvo og diverse friluftsutstyr. Så kanskje litt input i barndommen gir resultater seinere i livet allikevel? Far lever i håpet.

Jeg bruker høreapparat som jeg må ta av om natta. Er litt usikker på om jeg bør være glad for det eller ei, men jeg sover i alle fall godt i teltet!

Bare et par småfakta fra en med over middels interesse, samt noen hyllemeter med polarliteratur… Grønland er et egennavn og skrives med en ”n” etter tidligere tiders rettskrivningsnorm. Den første som krysset innlandsisen på Grønland var Fridtjof Nansens ekspedisjon i 1888. De var totalt seks mann og gikk uten hunder, altså de dro sledene selv. Boken fra ekspedisjonen heter ”På ski over Grønland” og er vel verdt å lese. Roald Amundsen gikk aldri over innlandsisen på Grønland. Amundsen besøkte Grønland i 1903 for å hente hunder på vei til sin ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. Roald Amundsen er for øvrig mest kjent for å være første mann på Sydpolen som jo også ligger på en stor innlandsis. Amundsen var for øvrig ikke alene han heller, men hadde med seg fire mann og et stort antall grønlandshunder på ferden. Første sportslige solotur over innlandsisen på Grønland ble gjennomført av Carl Emil Petersen i 1983. Boken fra ferden heter ”Over den store bre”. En imponerende ferd av en enda mer imponerende mann. En av de første som virkelig tok inn over seg ”travel light” konseptet, han droppet blant annet telt og overnattet i sin spesialbygde pulk. Denne boken anbefales på det varmeste. Det er også flere interessante historiske bøker verdt å få med seg. Først er Bjørn Staib og Bjørn Reese: ”Nanok: over Grønland i Nansens spor” fra deres Grønlandsferd i 1962. Kanskje enda bedre er Arne Høygaard og Martin Mehrens bok ”Ajungilak - eller Grønland på tvers” fra 1931. Etter det jeg vet er Høygaard og Mehren de første som krysset innlandsisen etter Nansens pionerferd. Gisle

Jeg bærer ofte tungt på tur, og jeg har slitt med å finne en god og tilstrekkelig stor sekk. For øyeblikket bruker jeg en Bach Big Mac som jeg trodde at jeg hadde prøvd skikkelig før jeg kjøpte den. I praksis er jeg likevel ikke fornøyd. Nå ønsker jeg meg en Norrøna Recon Pack, men jeg er redd for å bomme igjen. Derfor lurer jeg på om noen fra Oslo-området kunne tenke seg å låne meg en sånn sekk for en helg, slik at jeg fikk prøvd den under helt realistiske forhold. Jeg vet at jeg skal til Jotunheimen helga 13.- 15. september, og ellers blir det sikkert flere turer utover høsten som kunne egnet seg til litt tung bæring.

I dag måtte jeg faktisk bremse for to små rådyrkje midt i veien, og i Møllebukta svømte det skarv og ærfugl. Fantastisk vær vi har for tiden. I helgen må det nok bli tur.

Nå. Har vel mange av de amerikanske (og tyske) produsentene begynt å blande inn andre materialer i tillegg til cf for å ivareta slitestyrken. I telt derimot er den fortsatt brukt alene. Jeg mener dette er en meget interessant utvikling. 91 gram er vel blant det mer ekstreme, det finnes mange sekker på 500-800 gram i størrelsesorden 40-60 liter som får gode kritikker for holdbarhet og bærekomfort. Det skal påpekes at det tildels er et annet klima andre steder i verden enn hva vi har i Norge, men vi har veldig lett for å tenke at vi vet best og alle andre kan gå hjem og vugge.

Så var det tid for den årlige turen til Nes kirkeruiner. Denne turen lokker mange padlere hvert år, så også i år 11 padleentusiaster møtte på Årnes brygge for en kveldstur til Nes kirkeruiner. Blikk stille vann og 20+ grader i sola Turen oppover Glomma gikk i behagelig tempo mens vi snakket om løst og fast. Hilde som hadde tatt turen fra Oslo ble nok litt overrasket over hvor fint det er å padle i dette området Det var bare å nyte turen opp til bryggeanlegget ved kirkeruinene. Fra bryggeanlegget går det en flott sti videre opp til Nes kirkeruiner. På veien er det fine sitteplasser hvor man kan nyte stillheten og utsikten. Vel fremme ved kirkeruinene ble det tid til en liten rundtur og litt fotografering før vi satte oss i sola og nøt medbrakt kaffe og matpakke Etter en lang og god pause med mye hyggelig snakk og latter bestemte vi oss for å padle et lite stykke oppover Vorma. Vi kunne jo ikke gå glipp av solnedgangen Og for en solnedgang vi fikk ! Sjelden er den så vakker som denne kvelden Men mørket kommer fort når det nærmer seg september, så vi snudde i det sola forsvant bak åskammen og padlet tilbake mot Årnes. På veien fikk vi også se beveren, noe som alltid er like morsomt og spennende. Takk til alle for en hyggelig tur, og jeg håper vi sees på vannet igjen neste torsdag. Da er det tur til Uåa, og da er det bevergaranti På denne siden finner du opplysninger om HERO sine turer: HERO Du er hjertelig velkommen Alle bildene fra turen ser du her: http://galleri2013.padleines.com/#!album-212 î î î Trykk firkant for visning i fullskjerm Vis ekstern blogg

Hei! Jeg har hatt med unger til Skrim rett sør for Kongsberg og det har vært en flott opplevelse. For å komme over tregrensa er det nok et stykke å gå, men Skrim ved Omholtfjellet/Ivarsbu er nokså åpent og veldig greit å finne teltplass. Ivarsbu ligger ca. 10 minutters gange fra parkering. Fisket i området er også bra med fiskekort som dekker hele området. Jeg tror du kan få tak i kortet i bommen som du må gjennom for å komme opp. Husk kredittkort - det er det enkleste å bruke ved bompassering. Se litt mere om området her: http://ut.no/tur/helgetur-p%C3%A5-skrim http://www.skrim.no/fiske

Jeg kjøpte meg en sony rx100 i går. Er spent på å teste det ut.

Jeg er ingen moralens vokter, men det er verdt å merke seg at nedbrytingstiden for fireline o.l. er veeldig lang. Standardnscene brytes ned på relativt kort tid. Fisker man på steder hvor det er mye fiske, så kan det være greit å ikke etterlate seg line i naturen som kommer til å være igjen i generasjoner.

Maur! Som relativt nybakt pappa for 16 -17 år siden tok jeg min lille sønn med meg ned til fiskeplassen hvor jeg, som barn, tilbrakte veldig mange timer med fiskestang og markboks. Været var bra og poden var kun ikledd bleie, kortbukse og T-skjorte. Poden ble satt på kanten mens far skulle fiske. Etter en kort stund gikk alarmen. Poden skrek om en stukket gris og da jeg hentet ham opp for å se hva som var galt så var hele bleia hans full av små røde illsinte maur. Jeg hadde satt ham rett over åpningen til tua deres som lå godt skjult under bakken. Ikke akkurat den beste starten på en fiskerkarrière. Kanskje derfor at han i dag er mer interessert i PlayStation enn i Abu og Sølvkroken.

Da er det dags for å oppdatere igjen. De nordlige deler av Troms byr på store muligheter for den som er glad i å vandre innover fjellene og leite etter fjellfisken. Etter suksessen i indre Troms satte man kursen ganske straks etterpå nordover sammen med tre andre karer med det samme utstyret; ryggsekk, sotkjele og fiskestenger. Området vi hadde staket kursen ut mot, hadde vi fått littegrann forhåndsinformasjon om. Et fint vassdrag med muligheter for god røyefangst. Rett i underkant av fire timers marsj tok det inn til baseområdet. Første kvelden var det en sabla vind, noe som medførte at vi måtte velge oss teltplass et litt annet sted enn opprinnelig planlagt. Første kveld blei i så måte brukt kun til baseetablering, spising og et lite testfiske rett nedenfor teltene. Andre dag, derimot, kom vi skikkelig i gang. En runde på formiddagen ga oss et tosifret antall røyer i størrelsesorden hektosfisk og opp til 1,9 kilo. En fin håndfull kilosrøyer ble saltet og gravd ned i snøen. Dag 3 ga meg den råeste fjellfiskeopplevelsen noen sinne. Kastet min 25g Jensen-sluk langt ut i medvinden, og hadde knapt fått begynt innsveivingen før det var bom stopp. En skikkelig torpedo hadde lukket kjeften om sluken, og ga meg en 15 minutters lang kamp før den lå i håven. 2,9 kilo veide ruggen. (For øvrig et stykke fra de største individene som er bekreftet tatt i dette vannet: Røye på over seks kilo er ganske nylig landet her). Dag 4 bød på en elleve timers fisketur videre innover fjellheimen. Andre vann ble prøvd, og flere fantastisk fine røyer ble landet. Det gjennomgående med fiskene i dette vassdraget er den fantastiske kvaliteten på fisken. Selv den minste hektosrøye er glinsende rød og delikat i kjøttet. Matforholdene i vassdraget er helt optimale, med krepsdyr og annet snacks som røya kan meske seg med i enorme mengder fram til den blir så stor at den kan gå over til å spise sine egne. Dette var en minneverdig tur, i et område som byr på virkelig store muligheter for oss fjellvandrere med lidenskap for fiske. Nedturen ga oss 10kg ekstra med saltet fjellrøye i sekkene. Disse skal nytes utover vinteren, sammen med minnene etter en fantastisk tur. I tillegg kom selvsagt det vi fortærte på fjellet.

Siden jeg ikke vet hva de allerede kan, kommer jeg med litt mer tips. Husk å pakke ting i vanntette poser. Ryggsekker er ikke vanntette. Det holder med søppelsekk og plastposer, de varer som regel en hel eller en halv tur. Reservepose er praktisk. Fyrstikker pakker du også i plastpose. Ta med 2 esker og pakk dem inn på forskjellige steder. Et par opptenningsbriketter er kjekke å ha når bålet ikke vil starte. (Var ikke noe problem hos meg denne tørre sommeren) Ellers er en kartmappe som du kan ha rundt nakken veldig praktisk hvis du skal navigere mye. Ta med en penn der du kan tegne inn teltplasser på kartet. Hvis du har en flat kompass, kan den også ligge i mappen. Noe annet er dobesøk. Jeg pleier nå å ta med en liten plastpose (selvoppløsbar grønnafvallspose fra kommunen) til å samle brukt dopapir i. Om kvelden kaster jeg hele posen på bålet. Eller tar dem med hjem. Posene veier lite og brenner fint. Hvis du går litt sent på sommeren, tar du med hodelykt. Det er noe jeg av og til glemmer, siden vi er så vant til å telte i Finnmark midt på sommeren. Husk vannbeholder. En flaske er praktisk å ha i teltet om natten. En litt større flaske er praktisk i camp. Ikke alle camp kan lages like nær vannet. Det kan lønne seg å ta med litt ekstra salt mat, som chilinøtter. Det kan du ha behov for når du har gått og svettet mye i veldig varmt vær. Bok er kjekt å ha på kvelden. Som hodepute kan du bruke genseren din. Det selges også små oppblåsbare hodeputer som jeg etterhvert har kjøpt, fordi genseren ikke alltid ligger godt. Kommer ikke på mer nå, bortsett fra at du må veie sekken før du begynner å gå. Er den for tung, må du pakke om, f.eks, ta med færre klær og færre "kjekt å ha" ting.

Hva kan egentlig gå galt på tur alene? Beinbrudd kan spjelkes og man kan humpe til mobildekning eller sti, om ikke veldig øde. Hjerneslag eller infarkt er litt verre for da klarer du ikke å ringe, men hva er sannsynligheten? Olaf Thommesen fikk jo det på joggetur. Spørsmålet er likevel hvorfor man skal bry seg om alt som kan gå galt. Av og til kan en like gjerne la det stå til.

Hei! Jeg vil sterkt anbefale deg å ta deg en tur til Hausdalen, ca 30-40 minutter kjøretid fra Bergen sentrum vil jeg tro. Da kjører man helt inn i dalen til man kommer til en snuplass og parkeringsplass og derfra kan man går flere kilometer på grus og telte på godt underlag. Da har du muligheten til å prøve deg litt før du tar de store mulighetene. Og har du lyst til å ta noen turer derfra kan du lage deg en liten base og ta turer derfra Lykke til og god tur!

Er helt enig i at det er lurt å begynne med en enkel tur, der teltingen er det viktigste. Mitt råd er å sette seg med kartet og finne frem til et fint lite vann som bare ligger noen få hundre meter fra parkering. Da kan du være helt trygg på at du kan gå tilbake til bilen om du trenger det. Det kan være lettere å våge den første aleneturen om man vet man har retrettmulighet. Forsøk å visualisere utsikten når du ser på kartet for å finne frem til stedet. Når du kommer frem kan det være lurt å bruke litt tid på å finne den beste plassen å sette opp teltet. Flatt terreng, ikke for nær maurtue, grei avstand til vann, mulighet for evt bål, feste for plugger osv. "Føl" på soveplassen med føttene for å kjenne om det er noen røtter eller spisse steiner som kommer til å gi ubehageligheter gjennom natta. Sett opp teltet med en gang du kommer frem, og prøveligg så soveplassen. Så er det bare å sette seg ned og få over kaffen.. Tryggheten og mestringsfølelsen kommer ganske fort når man får noen gode opplevelser. Du bør starte nå, mens kveldene er lyse og nettene varme. Verre å ta den første natta i frost og bekmørke. God tur!

Det er ingen "big deal" å gå ut for å ligge en natt eller to i telt. Sjekk ut sidene til Bergen turlag og så tar du deg bare en tur i nærheten av en av deres hytter. Da har du muligheten til å komme deg i hus hvis alt mot formodning skulle gå galt. Jeg mener at du kan slå opp telt minimum 150 meter fra hytta. http://www.bergen-turlag.no/index.php?fo_id=1198 Når du skal finne teltplass så kan det være fristende å slå opp teltet på en slett gress- eller sandslette nede ved vannet, men her er det stor fare for at du våkner med vann i teltet hvis det begynner å regne. Groper og forsenkninger i terrenget med gress eller sand kan ofte være steder der vannet samler seg når det regner. Se etter forhøyninger i landskapet, lyngdekte små koller eller rygger. Hvis det er antydninger til stein eller grus på toppen så kan dette være en morene fra istiden og disse stedene blir sjelden våte. Her forsvinner vannet like fort som det kommer hvis det skulle begynne å regne. Så er det bare å slå leir, lage mat og slappe av. Husk at alt går ganske mye saktere når du er ute på tur. Ikke stress. Ta deg god tid med alt du gjør, og når du ikke har mer å gjøre så bare sitter du der og lytter til stillheten. Det er ti ganger bedre enn valium for en stresset bergenser. Det kan kanskje være litt uvandt å ikke ha noen å snakke i munnen på, men det blir du fort vant til. Hvis du vil øve deg på å bruke kart og kompass så er det viktig å lære deg å forstå hvordan de tingene du ser i terrenget blir gjengitt på karet. Gå langs en merket løype og sjekk kartet jevnlig mens du går. Se på fjell, bekker og vann og se hvordan de ser ut på kartet. Å ta ut en kompasskurs kan du øve på hjemme i stua. Skal du gå etter kompasset så er det enklest hvis du tar ut en kurs fra der du står og til et sikkert punkt i terrenget. Så går du i den retningen kompasset viser. Er det liten sikt eller mørkt så ser du deg ut et punkt i riktig retning, går til punktet og ser på kompasset igjen. Så ser du deg ut et nytt sikkert punkt i riktig retning og fortsetter. Det er ikke verre enn det.

Farlig og farlig. Ett ekorn holdt på å gi meg hjertestans for snart 20 år siden, da det hoppet ned på telt taket mitt og begynte å løpe rundt på det sånn ca. kl. 0400 på morran. Og så holdt jeg på å irritere på meg høyt blodtrykk sekundene etter da jeg forsøkte å jage det vekk for å få sove videre, og ekornet ikke tok hintet. Så en viss risiko er det jo...

Eg tror dette skyldes naivitet(turen er sikkert ikke så lang/tung) og mangel på kunnskap om seg selv(selv eg kan da gå en tur). Man starter på en tur "alle" andre klarer med stor tiltro til seg selv og egne evner. Så viser det seg at kroppen ikke klarer å levere, man blir sliten, tom for krefter, aggressiv og mister evnen til å planlegge/tenke. Man kjenner ikke kroppen sin, og tror at nå er det noe galt og at man ikke kan fortsette lenger(selv om man faktisk kan klare å gå lenger). Så ringer man til en nødetat/HRS og ber om assistanse. Det er nok få som krever helikopter, og som blir deretter oppriktig sure/sinte om det ikke kommer ett. Og det kommer vel også frem av artikkelen. Men mange håper nok på at de slipper å gå ned da de oppriktig mener selv at de er helt tomme for krefter og ikke vil klare å gå ned for egen maskin. Så er spørsmålet. En person som ofte er dårlig kledd, dårlig utstyrt, lite kunnskap og ingen mat/vann, vil ikke den personen faktisk ha behov for assistanse i en slik situasjon? Det kommer naturligvis an på mange faktorer, men under visse forhold så vil situasjonen faktisk kunne gå fra triviell til alvorlig. Dette kan bero på væsketap, temperatur, dårlig helse(ikke alle kjenner sin egen kropp), avgjørelser som fører til skade eller at de tar større risiko osv. Som frivillig hjelpemannskap har eg enda ikke måttet hente ned noen fra fjellet i slike situasjoner, men eg kan oppriktig si at dersom den telefonen kommer så vil eg fortsatt være motivert til å hjelpe vedkommende ned. I det store bildet er det lett å si at en slik aksjon er bortkastet og unødvendig bruk av penger. Men om vi ser det fra en annen side så vil både eg og mannskapet eg jobber sammen med få verdifull trening. I tillegg vil man kunne avverge muligheten for at en eller flere personer blir skadet på virkelig, og ender opp med å faktisk trenge helikopteret.

Etter min mening er det veldig stor forskjell på dagsturer og overnattingsturer. Det er når man har lagt seg i teltet, mørket faller på og vinden begynner å sukke og puste i furutoppene at det begynner og bli nifst. Da blir man liggende å lytte til krisling og krasling og andre rare lyder i natten. For noen år siden gikk jeg en halvannen ukes alenetur rundt i de mest avsidesliggende områdene i Femundsmarka. Og etter mange dager i fullstendig stillhet og ensomhet, da jeg satt inne i teltet og ordnet med ett eller annet hørte jeg plutselig et fryktelig høyt og intenst skrik rett utenfor teltduken. Jeg så aldri hva det var, men tror nok det må ha vært en rev. Pussig nok var det like ved Revsjøen. Det jeg tenkte på etterpå var at skriket bare så vidt fikk meg heve øyebrynene. Jeg vet ikke hvorfor, men etter noen dager alene i villmarken får jeg en nesten unaturlig stor sinnsro. Men en gang ble jeg faktisk litt bekymret. Jeg lå alene i en gammen tømmerhytte langt inne på fjellet i et ganske vanskelig tilgjengelig område. Og sent en kveld etter at det hadde blitt mørkt hørte jeg plutselig tramping utenfor. Det hørtes ut som om det var utenfor døren. Det kan da ikke være mulig at det kommer vanlige folk hit nå, tenkte jeg. Jeg dristet meg til å titte ut av et av de små grå vinduene, og der satt en diger hare og trampet i bakken med bakbeina.

Er enig med de fleste her. Selv begynte jeg å gå på fjellet alene som 12 åring og har siden fortsatt. Jeg er kansje den siste generasjonen (38 år) som gjorde det hjemme. Da jeg vokste opp var vi 3-6 stykker i samme aldersgruppe som gikk alene på fjellet. Vi trefftes som regel på ett av 4 fiskevann. P.g.a av dette er det naturlig for meg å gå alene, ingen setter store spørsmål ved det. Hjemme der jeg kommer fra er det naturlig i min aldersgruppe. Merker imidlertid nå når jeg bor litt lenger sør (Nord-Troms) at noen synes det er litt rart. Bodde i Trondhjem og der fikk jeg inntrykk at ingen (bare særinger) gikk på fjellet alene. Selv setter jeg pris på alle mine turer, der er ofte svært forskjellige: - Solotur: Jeg alene som gjør hva jeg vil. Går hvor jeg vil, sover når jeg vil, fisker når jeg vil. Velger rutevalg selv. Ofte når jeg er alene så blir det harde turer. Liker å presse meg selv, og slipper å ta hensyn til de som ikke er i like god form som jeg. - Familien: Er fint å ha familien med, samboer, unger. Se gleden i dem med naturen, fisk og fjellturer. Mine egoønsker da. Fisking og slikt er da som regel "satt bort!". - Kompiser: Disse turene er ofte svært forskjellige. Med noen kompiser er det seriøst, jakt, fiske, gåing. Mens noen andre er det alkohol og sosialt. Jeg vil ikke være uten noen av disse turkonseptene. Men om det bare blir turer med familie og kompiser så føler jeg for alenetur, hvor jeg får fisket og gådd langt og mye uten hensyn. Et ankepunkt er det at jeg sjelden treffer på folk på fjellet, bare av og til treffer jeg folk. Oftest en eller to, så og si aldri damer og bortimot aldri ungdommer. Nesten bare folk i min alder 35+++. Hva skjer her? Går ikke folk på fjellet mer? Eller går de kun på rødmerkede stier? Er de kunn opphengt av "ti på topp" turer? Av og til føles det som man er siste generasjon som kan finne på og gå 1 eller 7 dager på fjellet alene. Helst utafor mobildekning og så langt inn som andre ikke gidder/makter å gå. En liten avsporing kansje, men klarte ikke å dy meg. Og til trådstarter, er mektig imponert. Stå på, drit i andres meninger og stol på dine egne kunnskaper. Mestringsfølelsen, roen og gleden en får av gå alene skal en ikke kimse av. Selv pleier jeg å si at: Trives jeg ikke i eget selskap, så trives jeg neppe i andres heller.

Jeg skal få lagt inn det ved neste oppdatering