Vinnerliste

Det skrives så mange fine turrapporter fra både fjellturer og toppturer, så nå tenkte jeg at jeg skulle lage en liten rapport om en sykkeltur. Ikke en lang og dramatisk tur, men "en fin start på dagen" tur. Turen starter hjemme ved at jeg henter min gode venn Vipera CX5 fra garasjen. En lett og fin Cyclocross sykkel med skivebremser og ellers uten annet utstyr enn det som er 100% nødvendig for å sykle på sommerføre. Jeg triller sakte ut veien og får så vidt et glimt av naboen som sitter ved frokostbordet. Min frokost bestod kun av et halvlitersglass med appelsinjuice blandet med et par rå egg. Farten økes noe i det jeg svinger av veien og inn under grantrærne ved barnehagen, over parkeringsplassen og forbi fotballbanen. Så er det oppstigningen mot toppen av "Rustå". Her har kommunen funnet ut at det ikke passer lenger å ha grønne marker og beitende hester så nå er området fullt av store anleggsmaskiner og et stadig økende antall mer eller mindre ferdige boligblokker og rekkehus. Veien er selvfølgelig gravet opp og jeg må innom en lekeplass, gjennom en hekk og et par rosebed før jeg igjen er tilbake på veien. Fra Toppen av "Rustå" går det utfor så det kviner og nede ved Rema 1000 passerer jeg noen millimeter foran en syklende dame med kurv foran på styret og rosa sykkelhjelm. Sikkert en lærerinne på vei til jobb på Tasta skole. Så får hun noe å fortelle om til de små håpefulle. Så er det beine veien, under E39 og ned til Store Stokkavann. Nå begynner varmen å komme i kroppen og jeg er klar til å skrense forbi små hunder og velte gamle pensjonister som er ute på morgentur. Dette er byens største konfliktområde for gående og syklister. Vel nede på grusveien som går rundt vannet så blir jeg forbikjørt av en person med kamuflasjefarget shorts, T-skjorte og sykkelveske på siden av sykkelen. Hva er dette, eier han ikke respekt for folk som nesten har brukt et byggelån på sykkel og matchende sykkelklær og som tror de eier hele veien? Uvesenet passeres i første lille motbakken og så er han historie. Vannet ligger som et speil, med "alvedans" og lukt av mjødurt langs vannkanten. Ikke en gang et lite vak bryter vannflaten. Jeg passerer et par personer som er ute og lufter hunden og like før grusveien går over på asfalt mellom bolighusene ca. halvveis langs vannet, kommer en flott rådyrbukk hoppende over steingjerdet og forsvinner inn i krattet på andre siden av veien. Det er mye rådyr i området og spesielt tidlig om morgenen er de ute og beiter på de åpne områdene langs vannet. Jeg girer ned et par hakk og gir på opp asfaltbakken før jeg kaster meg utfor grusbakken ned til andre del av vannet. Ved badeplassen har endene begynt å våkne til liv og det er ender både på veien og i vannet. Stokkandstek er ikke så verst, men det får vel vente til en annen gang. Madlakrossen og "Trafostasjonen" passeres og så er det klart for stien langs bekken. Denne bekken renner fra Store Stokkavann og ned i Hafrsfjord, og her er det faktisk blitt tatt fin sjøørret. Men i dag var det stille langs bekken og først når jeg svinger opp foran porten til KNM Harald Hårfagre så får jeg kontakt med trafikken. Soldatene i Madlaleiren driver vel enda på med gulvvask og frokost så det er ikke så stor aktivitet her enda. Krysset ved "Madlaleiren" er alltid veldig trafikkert, men jeg glir gjennom og inn på sykkelstien langs Møllebukta. Telleapparatet ved "Sverd i fjell" skifter fra 180 til 181 når jeg passerer. Jeg er visst litt i seneste laget. Jeg har faktisk opplevd å passere her som nr. 3 en gang. En diger slamp på racersykkel passerer meg og jeg legger meg på hjul. Det kan være greit med litt drahjelp opp Grannessletta som har en jevn stigning sørover. Det er lavt vann i Hafrsfjord og like etter "torskaberget" går det et par tjelder og leter etter frokost. Litt lenger ute svømmer en and, siland eller laksand, jeg klarer ikke helt å se hva det er, men ellers er det faktisk uvanlig lite fugler her i dag. Kanskje de så "Ut i naturen" på tv i går og har flyttet seg over på flyplassen. Jeg krysser over Grannesveien og så er det den lange Grannessletta som venter. Lit motvind her og den siste "sisuen" forsvinner ut av beina. I dag har jeg en stor og bred rygg foran meg og turen går som en drøm. Jeg nærmer meg Grannes barneskole, og ganske riktig, det lukter "svidd toast" i dag også. Det stekes kjeks til iskremen hos Tine fremdeles. Toppform treningssenter passeres. Det er fullt med biler på parkeringsplassen så det må stå brukbart til med helsa til folk i Sola og Stavanger. Så er det undergangen under Nesbuveien og i bakken etterpå må ryggen som har dratt meg opp Grannessletta gi tapt. Et par knepp på giret og jeg fyker forbi. Så er det sykkelvei mellom grønne marker hvor kuene fremdeles ligger og slapper av i gresset etter natten. En stor flokk Aberdeen Angus som sikkert skal bli til biffer og mye annet godt når bare bonden og slakteren kan bli enige om prisen. En slak utforbakke, østre enden av Solasplitten passeres og Forus industriområde, oljeindustriens nervesenter, brer seg ut over i landskapet. Her bygges det som aldri før og her arbeider det "tausener på tausener" av folk som hver på sin måte bidrar til at det sorte gull fra bunnen av nordsjøen kan bli hentet opp og bidra til vekst og velstand i landet. At noen her tjener penger er f.eks. bygget til Sandnes Sparebank et eksempel på. Her finner vi f.eks. også det Kinesiske oljeselskapet Cosl. Tettheten av syklister tiltar merkbart og det er alltid like spennende å se hva for noen veier som er stengt og hvilke nye som er åpnet i forhold til i går. Jeg kommer opp mot motorveien hvor lyden av biltrafikk og lukten av eksos og svidd clutch dominerer. Så passerer jeg den gamle helikopterterminalen for Nordsjøen, svinger under motorveien og opp Godesettdalen. Her er store deler av asfalten fjernet og nå begynner det snart å bli på tide å reparere dette. Men det ser ut som de har prioritert rabatten mellom veien og sykkelstien. vi får bare håpe de har litt penger igjen til asfalt etterpå. Jeg passerer et bussskur hvor et eksemplar av Dagens Næringsliv ligger og flagrer i vinden. Nå sitter det kanskje en "dress" på bussen og ser seg forvirret om etter avisen sin. Så en liten utforkjøring, forbi kontorene til BP og så en skarp sving ned mot Statoils hovedkontor. Her kommer det en annen syklist fra venstre og presser seg foran. Det kviner i skivebremsene mine, men han ser ikke ut til å bry seg. Han jobber sikkert hos Statoil og da tror han sikkert at ingen regler gjelder for ham. "Har han ikke fått med seg at det er oss konsulenter som holder liv i norsk oljeindustri, ikke kaffedrikkende papirflyttere inne på parketten hos operatørselskapene". Vis litt respekt din - din - * # @ x x. (Men det er nå en gang de som kommer til oss konsulenter med jobb, så det får gå for denne gangen.) Utenfor hos Statoil har de første drosjene begynt å stille seg opp i håp om at det kanskje skal dryppe noen oljepenger på dem også, og etter å ha ristet meg over dyr beleggningsstein, håndhugget av flittige barnehender i Kina eller deromkring, og passert enda dyrere kunstinstallasjoner så svinger jeg inn på sykkelparkeringen utenfor bygget som forhåpentligvis skal sette mat på bordet til meg og familien min enda en tid fremover. 16 km. tilbakelagt på ca. 40 minutter. Ikke rekord, men ikke så verst til å være meg. (Jeg er tross alt født i 1956 og så får folk regne selv.) Sykkelen låses til sykkelstativet og så var det adgangskortet da. Selvfølgelig på bunne av sekken, men etter å ha endevendt innholdet i sekken et par ganger og funnet adgangskortet så høres igjen lyden av sykkelsko mot blanke marmorgulv og så er det bare en rask tur innom garderoben, en kjapp frokost i kantinen og så er jeg "fit for fight". For å inspirere til mer bruk av sykkel så har firmaet jeg jobber for gått til anskaffelse av tre biler som kan disponeres fritt, av alle ansatte, til hva som helst, hele dagen, og så serveres det gratis frokost i kantina til alle som sykler. Kanskje noe andre også burde tenke på. Her er et par bilder fra turen.

Ingenting galt med gode råd, jeg prøver bare å formidle at selv om man kanskje ikke har kartmappe, pakkposer, hatt tid til å slå opp teltet i hagen etc. eller kan navigere i tåka så kan man dra på tur. Det viktige er vel at man føler seg komfortabel med å teste noe nytt og ikke får panikk om et eller annet går litt galt.

10årig datter: - Kan jeg bruke teltet, pappa? - Javisst, hvilket? - Kan jeg ta det grønne tunnelteltet? - Ja. - Fint, jeg setter opp det selv Fem rader lykke pappalykke der. Hun ønsker seg en leuku til hun blir 12. Primus til 18?

Stemmer. Tvers over fjorden fra deg. Ser ned på kommunesenteret i Rissa. Toppen er Blåheia, kommunetoppen i Rissa.

Så var det GMAX som selger Helsport Fjellduk extrem til 299,- link

Er en dame på 45 som nylig har kjøpt meg et enkelt tomannstelt og et såkalt "gapahuk" telt (litt redd tomannsteltet blir for tungt å bære...), en god sovepose og et underlag. Fra før har jeg stormkjøkken som jeg håndterer riktig så bra . Jeg bor i Bergen og drømmen er iblant å kunne å ta enkle turer i egnen / byfjellene, og overnatte i telt en natt. Vil gjerne hente frem kart og kompass også, prøvde det i min barndom, bare for moro skyld igrunnen. Elsker freden og roen i naturen, men en travel jobb og hverdag har gjort at jeg hittil har skygget unna å våge å ta denne drømmen på alvor. Men..., jeg har altså aldri prøvd dette før og lurer rett og slett på hvordan man begynner... Ser for meg at jeg vandrer prøvende omkring med sekk på ryggen seende småfåret ut, og at jeg våkner opp om morgenen med en bekk rennende inn i teltet og en haug japanere stående utenfor teltdøren. Så! Hvordan begynne for å komme over nybegynner angsten? Noen gode tips til den lysegrønne settes umåtelig stor pris på

Super idé, godt initiativ! De som sitt på "sofaen" å klager kan jo bare la være å presentere det for ungen - eller bidra til friluftslivets fremme på en annen måte. Uansett ville det aldri bli merke på noen, hvis ALLE sine oppfatninger av friluftsliv skulle innfris - noen må ta en beslutning med de avgrensninger det så gir, ellers kan me snakke om det i evighet, uten der blir nået konkret ut av det (det er jo sett nok så mange gange...).

Det er farlig ved dårlige snøforhold, og ufarlig ved gode forhold.. Du kommer ikke opp uten å gå i så bratt terreng at du kan utløse skred. Jeg blir litt skeptisk til prosjektet når du sier du vil være alene i fjellet, og samtidig stiller sånne spørsmål.. Håper du kommer hel ned igjen!

Norsk klatreforbund løfter saken: http://www.klatring.no/LinkClick.aspx?fileticket=5xysaiOcl14%3d&tabid=4605

Dette er et morsomt opplegg. Snuppa mi er veldig motivert og har tatt bronsje og sølvknappen. Hun har lyst på gull, men jeg tror båltenningen blir for vanskelig i år. Hun sliter fortsatt med å håndtere fyrstikker skikkelig, og da blir det vrient å få bål med en fyrstikk. Vi får se, kanskje løsner det i høst. Jeg er også overrasket over fokuset på fiske. Det går an å drive veldig utstrakt friluftsliv uten fiskestang.

Har nettopp kjøpt et Panasonic Lumix DMC-FZ200 Er meget fornøyd

Dette var litt gøy, skal høre med jentene mine om de liker dette. 5 åringen er klar for bronsemerket og 10 åringen klar for sølv.

Enig i at det kan bli mye, men vi er alle forskjellig skrudd sammen. Noen kan stappe ting i sekken på fem minutter, andre trenger å skaffe seg litt trygghet før man drar ut alene. Folk som føler seg usikre trenger kanskje å gå gjennom ting i hodet et par-tre ganger ekstra før man tar det som er en enkel på-sparket-tur for andre. Jeg unner alle gode naturopplevelser. Kanskje opplevelsen blir ekstra stor for de som har en høyere terskel for å ta den første turen.

17.08.2013 - 18.08.2013 "Jeg ser du enda ikke har fått dusse i sommer, jeg vet om et hemmelig ørretvann der det skal være fin fisk, men du får ikke lov til å røpe navnet i bloggen din" Ja vel, jeg måtte bare gå med på det. Den litt beskjedene fiskesommeren så langt hadde gjort meg desperat. Siden turen i Femundsmarka hadde jeg ikke fått en eneste fisk, krise! Det var bare å pakke sekken, hente pappa og min søster Sara, og sette kursen mot det hemmelige vannet. Det har vært labert fiske for meg så langt denne sommeren. Det var ikke lange kjøreturen før vi parkerte og kunne begynne å gå. I bratt oppoverbakke, slik de fleste turene her på Sunnmøre har startet i sommer. Vi brukte ca 1,5 time før vi var fremme. Et lite vann som så ut til å være dypt, bratt terreng så og si rundt hele vannet. Vi slo opp telta på ei høyde slik vi fikk utsikt over det vannet vi skulle fiske i og et vann som lå lenger nede i dalen som vi hadde gått forbi. Drikkevannet til innbyggerne i bygden her. På et skilt var det informert om at det var forbudt å fiske å telte ved selve drikkevannet, men også områdene i nærheten. Noen sjanser må man ta her i livet, kan ikke si at jeg fikk så dårlig samvittighet for det. Pappa og Sara er klar for tur til "det hemmelige vannet". Som de fleste andre turene i sommer starter det med oppoverbakke. Vi brøt to av fire forbud. Drikkevannet. Vi begynner å nærme oss. Utsikt mot drikkevannet. Sara og pappa er straks oppe. "Det hemmelige vannet" Etter litt mat og kaffe var fiskestengene montert. Jeg hadde tatt med mark denne gangen og ei feit mark-klyse ble plassert et godt stykke ut i vannet, før jeg tok meg en runde med slukstangen. Da kvelden begynte å sige på hadde det enda ikke blitt noe fangst på noen av oss. Vi skulle til å lage oss middag da jeg tok meg en tur bort til mark-stangen for å se om det hadde bitt på noe. Da så jeg at duppen lå mistenkelig nært land, vindretningen skulle jo ha presset duppen vekk fra land? Jeg ante hva som hadde skjedd og røsket tak i stangen og kjente at der var fisk, fin fisk. Jeg fikk dratt den rolig inn til land og fant frem håven. Da ørreten lå på land ropte jeg på pappa og Sara som kom med vekten. Den viste 6 hekto, toppers! Selv om jeg ikke synes det er like stas så få fisk med mark og dupp, må jeg ærlig innrømme at denne ørreten gjorde meg svært glad, jublende glad. En sommer nesten uten ørretfangst kan gjøre det med deg. Vi fikk ikke mer fisk denne kvelden, men både Sara og pappa kunne melde om at de hadde hatt napp, men fisken hadde dessverre kommet seg unna. Leir etabler på en liten høyde, vakker utsikt i alle retninger. Sara er ivrig etter å få fisk. Turglede. To generasjoner Eriksen ser spent etter tegn på liv i vannet. Pappa er en ivrig fisker som gjerne tar med fluestangen og haspelutstyret. Så satt den! Sommerens første fisk på Sunnmøre for min del. 6 hekto. Kveldsfiske. Avslappende å fiske med mark og dupp. Den var ikke rød i kjøttet, men smakte godt. Da de andre hadde lagt seg satt jeg ute og så på måneskinnet som speilet seg i vannet, magisk. God morgen! Ikke like god plass her som i Allak-teltet. Da jeg våknet på morgenen var allerede Sara og pappa i gang med fiskingen. Dagen etter da vi var på veg ned igjen traff vi på en kar som var på molteplukking. Han fortalte at det vart satt ut 200 ørreter i dette vannet for 25 år siden som nå hadde vokst seg store og feite. Der skulle ikke være gode gyteforhold, så det var nok ikke mye fisk i dette vannet. Skal tro om den ørreten jeg fikk kunne ha vært 25 år? I så fall fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet for at den ikke fikk leve videre, men heller endte i stekepannen. På veg hjem. Du får ikke lov til å røpe navnet det hemmelige vannet! Klar beskjed fra pappa. Det hemmelige ørretvannet til Pappa innfridde, det vi jeg si. Å få ørret på den størrelsen er ikke hverdagskost i "nærfjellene" her, derfor blir det viktig å holde på hemmeligheten. Vil tro at dette er et lite og sårbart vann, og hvis fisken ikke gyter der skal det ikke mye til før dette vannet blir tomt. Jeg får håpe at noen setter ut 200 nye ørreter der, så kan jeg komme tilbake om 25 år og prøve lykken på nytt. Takk for turen til papsen og Sara. Vis artikkelen på bloggen

Følger spent med i denne tråden, og håper du vil fortelle om din første tur når du har hatt den. Jeg er som deg ganske ny her, og jeg er veldig imponert over kunnskapen og erfaringene til de fleste her inne.

Jeg er ingen moralens vokter, men det er verdt å merke seg at nedbrytingstiden for fireline o.l. er veeldig lang. Standardnscene brytes ned på relativt kort tid. Fisker man på steder hvor det er mye fiske, så kan det være greit å ikke etterlate seg line i naturen som kommer til å være igjen i generasjoner.

Maur! Som relativt nybakt pappa for 16 -17 år siden tok jeg min lille sønn med meg ned til fiskeplassen hvor jeg, som barn, tilbrakte veldig mange timer med fiskestang og markboks. Været var bra og poden var kun ikledd bleie, kortbukse og T-skjorte. Poden ble satt på kanten mens far skulle fiske. Etter en kort stund gikk alarmen. Poden skrek om en stukket gris og da jeg hentet ham opp for å se hva som var galt så var hele bleia hans full av små røde illsinte maur. Jeg hadde satt ham rett over åpningen til tua deres som lå godt skjult under bakken. Ikke akkurat den beste starten på en fiskerkarrière. Kanskje derfor at han i dag er mer interessert i PlayStation enn i Abu og Sølvkroken.

Nå når høsten kommer så har vepsebolet produsert neste års dronninger. Disse flyr ut for å bli part og så flyr de rundt for å finne en grei overvintringsplass. Bolets arbeidere, de som stikker, blir så kastet ut fra bolet for å dø. Det er bare dronningene som overvintrer. Hadde vi blitt kastet ut av hjemmet vårt, om høsten, uten muligheter for å overleve vinteren, så hadde nok også vi blitt en smule irritert. Det blir vepsen også og nå på høsten er de ekstra hissige. De finner lite mat og stikker ofte uten forvarsel. Ja vi trenger sikkert bier og veps, men de to insektene har ganske forskjellige oppgaver i naturen. Biene polinerer blomster slik at det kan bli frø og frukt. Så samler de pollen for å mate larvene (ungene sine) med og så samler de nektar og lager honning for å ha mat til vinteren. Hele bisamfunnet overvintrer i kuben og derfor trenger de mat for vinteren. Ofte kommer det da en "slem" mann og stjeler denne honningen, men så får de sukkervann i stedet. Dette er faktisk bedre mat for biene enn honning, og da lever de av dette til neste vår. Vepsen er et rovdyr og spiser stort sett alt med proteiner eller karbohydrater i. Den går i dvale om vinteren og trenger derfor ikke samle mat. Bier og veps kan gjerne sammenlignes med sauer og ulv og så får hver enkelt avgjøre om de synes at vi trenger bare en eller begge.

Fra midt i september er det flott der oppe om været er i godlune, lykke til og husk rapport

Hvis man skal følge alle rådene man får på slike tråder vil det ta år og dag før man konmer seg på tur,,,

Nesten så vi burde samle nybegynnerråd i en egen tråd for oversiktens skyld.

Siden jeg ikke vet hva de allerede kan, kommer jeg med litt mer tips. Husk å pakke ting i vanntette poser. Ryggsekker er ikke vanntette. Det holder med søppelsekk og plastposer, de varer som regel en hel eller en halv tur. Reservepose er praktisk. Fyrstikker pakker du også i plastpose. Ta med 2 esker og pakk dem inn på forskjellige steder. Et par opptenningsbriketter er kjekke å ha når bålet ikke vil starte. (Var ikke noe problem hos meg denne tørre sommeren) Ellers er en kartmappe som du kan ha rundt nakken veldig praktisk hvis du skal navigere mye. Ta med en penn der du kan tegne inn teltplasser på kartet. Hvis du har en flat kompass, kan den også ligge i mappen. Noe annet er dobesøk. Jeg pleier nå å ta med en liten plastpose (selvoppløsbar grønnafvallspose fra kommunen) til å samle brukt dopapir i. Om kvelden kaster jeg hele posen på bålet. Eller tar dem med hjem. Posene veier lite og brenner fint. Hvis du går litt sent på sommeren, tar du med hodelykt. Det er noe jeg av og til glemmer, siden vi er så vant til å telte i Finnmark midt på sommeren. Husk vannbeholder. En flaske er praktisk å ha i teltet om natten. En litt større flaske er praktisk i camp. Ikke alle camp kan lages like nær vannet. Det kan lønne seg å ta med litt ekstra salt mat, som chilinøtter. Det kan du ha behov for når du har gått og svettet mye i veldig varmt vær. Bok er kjekt å ha på kvelden. Som hodepute kan du bruke genseren din. Det selges også små oppblåsbare hodeputer som jeg etterhvert har kjøpt, fordi genseren ikke alltid ligger godt. Kommer ikke på mer nå, bortsett fra at du må veie sekken før du begynner å gå. Er den for tung, må du pakke om, f.eks, ta med færre klær og færre "kjekt å ha" ting.

Du har virkelig noe å glede deg til, den gode følelsen det gir etter første natt alene i telt . Dette ga meg mer enn 14 dagers sydentur . For tre år siden hadde jeg min første telttur alene i påsken , jeg var 48 år , bestemte meg for at dette skulle jeg klare , mørkeredd som jeg var Kjøpte fullt utstyr, pakket sekken og la i vei. En times fottur gjennom skogen og ut til sjøen. Opp med telt og klargjøring av bål. Kaffelars med Bailis for å sikre meg at jeg måtte bli Fikk Sjøørret på kroken som ble stekt på bålet om kvelden. Ble ikke særlig med søvn den natten med turøksa i hånden . Stod opp til sol og morgendis , sitte der i stillheten , kan nesten ikke beskrives. Etter dette har det blitt noen turer, da uten turøks God tur

Hvis du vil lenger enn Oslomarka: Kjør til Vikerfjell (du kan lese ankomstinfo på ut.no under Vikerkoia) og gå innover eller opp i høyden (Svarttjernkollen, Gyranfisen). Eller mot Hedalen (ut.no om Storekrakkoia) og gå opp i lia/på en topp sør for koia. Eller til Søbekkseter og gå på Slafjell. Oslomarka: Kjør til Tverrsjøstallen og gå på Pershusfjell. Eller til Tverrsjøstallen eller Mylla og gå på Kolleren, der har du 360 graders rundskue!

Er helt enig i at det er lurt å begynne med en enkel tur, der teltingen er det viktigste. Mitt råd er å sette seg med kartet og finne frem til et fint lite vann som bare ligger noen få hundre meter fra parkering. Da kan du være helt trygg på at du kan gå tilbake til bilen om du trenger det. Det kan være lettere å våge den første aleneturen om man vet man har retrettmulighet. Forsøk å visualisere utsikten når du ser på kartet for å finne frem til stedet. Når du kommer frem kan det være lurt å bruke litt tid på å finne den beste plassen å sette opp teltet. Flatt terreng, ikke for nær maurtue, grei avstand til vann, mulighet for evt bål, feste for plugger osv. "Føl" på soveplassen med føttene for å kjenne om det er noen røtter eller spisse steiner som kommer til å gi ubehageligheter gjennom natta. Sett opp teltet med en gang du kommer frem, og prøveligg så soveplassen. Så er det bare å sette seg ned og få over kaffen.. Tryggheten og mestringsfølelsen kommer ganske fort når man får noen gode opplevelser. Du bør starte nå, mens kveldene er lyse og nettene varme. Verre å ta den første natta i frost og bekmørke. God tur!

Hei! Jeg er også ganske grønn, og har lett-telt og lett-underlag og lett-det ene og det andre, og jeg bare begynte med å finne oppmerkede løyper og gå langs dem. I fjor gikk jeg Caminoen til Santiago, og i sommer prøvde jeg meg på Vestfoldleden, men det var ikke bare-bare å finne et sted å sette opp telt der - jeg vet ikke hvordan det er på din kant av landet. Det kommer sikkert noen med kjempegode forslag, jeg ville bare si at jeg synes det er så flott at flere litt modne huldre tar steget ut i naturen. Det er så godt for kropp og sjel, og slett ikke så vanskelig. God tur!

Det med fjellstøvler versus lette hikingsko er nok en vanskelig debatt å bli enig i da det jo er en viss forskjell i bruksområde. Jeg har gått på tur med joggesko men må innrømme at jeg stort sett foretrekker støvler. (Unntak er jo eksempelvis lette skogsturer sommerstid) Om man går med f.eks. 7 kg på ryggen er jeg også enig i at støvler ikke egentlig er nødvendig men om det nå en gang er slik at sekken er en del tyngre(noe som kan ha mange årsaker annet en slumsete pakking ) vil fort støvlene være mer aktuelle, aktiviteter som brevandring m.m. krever jo også stivere skotøy. Fottøy-eksempelet er nok heller ikke det eneste hvor forskjellig bruk vil gi forskjellige holdninger til hva som vil være det beste. Når jeg leser tråder eller artikler om lettvekt må jeg innrømme at jeg i blant får følelsen av at noe av det som kommer frem av løsninger virker på meg som heller et forsøk på å presse sluttsummen man får frem på excel-arket noen nummer ned enn å totalt sett gi en mer lettere/praktisk turhverdag samt at noen av alternativene som presenteres i pakklister og løsningsideer virker litt lite holdbare(i betydning slitestyrke) og dermed gir meg inntrykk av at de/den som skriver har tur som en hobby som dras frem en eller to ganger i året og dermed har minimal slitasje på utstyret og lett kan leve med noen upraktisk løsninger for noen dager mens en som har tur og natur mer som livsstil vil muligens foretrekke mer slitesterke og/eller "praktiske løsninger". Siden jeg nå muligens har ertet på meg en og annen her inne ved å skrive dette får jeg skynde meg å legge til at dette gjelder for de mer ekstreme løsningene/forslagene som jeg har sett rundt om kring på bla. nettet og altså langt i fra de fleste forslagene som kommer opp i forbindelse lettvektspakking . Faktisk bringer det meg over på neste punkt som var å skryte litt av tråden da jeg synes at denne i alt har virket godt balansert i mine øyne og dermed interessant å følge med på. Keep up! Og for å komme med noen tips selv så vil jeg få frem at vektbesparelse ikke trenger å koste så mye ekstra, ei heller trenger man å nødvendigvis å kjøpe nytt utstyr for å få ned vekten. Det handler mye om hvor mange ting man tar med seg(joda, har sikkert vært nevnt tidligere også). Hadde eksempelvis en helgetur på fjellet for noen år siden hvor jeg ville gå lettere enn det jeg som regel gjorde og satte meg som mål å pakke meg ned i dagstursekken jeg hadde på 45 liter(Helsport Munin) hvilket gikk helt fint også uten at jeg hadde noe av den typen "spesial-lettvektsutstyr" som ofte nevnes i tråder som denne. Eksempelvis var teltet et alminnelig Helsport Nordmarka 2 på ca drøye 2,5 kg(budsjett-telt til under tusenlappen), brenneren en primus omnifuel og soveposen en 3-sesongs ajungilak på snaue 1,2 kg. Vektbesparelsen her ble altså kun gjort ved å tenke grundig igjennom hvor mange ting som ble med. For en som ønsker å starte å spare vekt er antagelig dette veien å gå til og begynne med. Når en sitter igjen med kun det en trenger er det jo lettere å se hva en eventuelt "må"(ønsker) kjøpe nytt. Muligens oppdager man også at utstyret egentlig er lett nok allerede. Litt fiskeutstyr fikk forresten også plass i sekken.

Jeg er litt uenig der. Man skal selvfølgelig fjerne søppel i fjellet. Men på etablerte ruter er det ofte greit for klatrere å vite hvor returen går. Henger det 20 stk tar man selvfølgelig med en bunke, men synes ikke det gjør noe å la et par ligge, for å markere hvor den etablerte returen går.